Kronikk: Siste nytt fra bekymringsbransjen

fra «Debatten» i NRK1 tirsdag 19.3.

Jeg har skrevet en kronikk på NRK Ytring om bloggerne overdriver sin egen betydning: https://www.nrk.no/ytring/siste-nytt-fra-bekymringsbransjen-1.14481445

Du kan lese hele her:

Siste nytt fra bekymringsbransjen

Bloggerne overdriver sin egen betydning. Man blir ikke syk av å lese en blogg.

Vi som leste bladet «Romantikk» da det var på topp, fikk del i noen ganske horrible kjønnsroller. Kanskje ble vi påvirket av det, men vi rista det av oss og gikk videre i livet.

Det gjør bloggfølgere antagelig også i dag. De endrer seg og går videre, uten at det å ha fulgt en blogger i perioder har ødelagt livene deres.

Snakket og bekymringene for at «følgerne» er som en statisk masse, er typisk i kroppspressdebatten. Premisset er at ingen forandres, går videre i sine liv og finner på noe annet enn å lese blogg.

Kroppspress-begrepet ser ut til å ha en magnetisk dragning på media.

Hvem tror for alvor at en «følger» ikke selv er et tenkende menneske? Det er ikke farlig å lese en blogg. Man blir heller ikke syk av det. Uansett hvor «ansvarlige» bloggere som Linnéa Myhre mener seg å være for konsekvensene av bloggingen, så må en stille spørsmål ved en forståelse som går ut fra at mennesker «påvirker» hverandre som om de var biljardkuler.

Overdreven betydning

I «Debatten» 19. mars var bekymringen for følgerne påfallende stor, og diskusjonen preget av bloggernes overdrevne forestillinger om egen betydning. Kroppspress høres mer ut som et virus som spres, enn som et sosialt fenomen, og det som er ment å bidra til en løsning, blir i stedet en del av problemet.

Når blogger Kristin Gjelsvik går ut mot Sophie Elise og gir henne en posisjon som «Norges farligste forbilde» er det grunn til å spørre hva som gis samfunnsmessig oppmerksomhet og hvem som gir bloggverdenen og influensere en er slik posisjon?

Jo, det er ministre, media og sponsorer og bekymringsbransjen. Selvbeskuelsesblikk, overdrivelse av egen innflytelse, en krangel om hvem som er verst, ønske å være «forbilder» og finne «ordentlige måter å snakke om komplekser på», har blitt en vei inn i ellers seriøse debattprogram. Kroppspress-begrepet sirkulerer i den offentlige samtalen og ser ut til å ha en magnetisk dragning på media.

Tvilsomme tall

Man kan jo spørre seg hvorfor redaksjonen i «Debatten» fant temaet så viktig og sensasjonelt at NRK ble talerør for «bloggeroppgjøret». Uansett trekkes vi enda en gang med inn i bloggernes forenklede verden, og alt kroppen er og handler om, er noen bestemte former for utseende.

Kroppspress høres mer ut som et virus, enn som et sosialt fenomen.

Programmet viste til høye tall om forekomst av «kroppspress», uten referanse til hvor tallene stammer fra. Problemet er at tallene om hvem som «lider» under kroppspress er basert på tvilsomme data.

Det finnes ikke god forskning på «kroppspress». Hva vites om de som følger? Er det virkelig disse ungdommene som er ekstremt sårbare? Hva med ungdom og andre mennesker som er virkelig syke, er på flukt, lever i fare, og lever i og med helt andre kropper, som har helt andre prosjekter i livet enn å operere rumpeballene?

Foreldrenes betydning

Utenfor bloggverdens forståelse av kroppen som utseende og visuelt objekt, eksisterer det en omfattende fagkunnskap som mediene overser.

I denne kunnskapen ses kroppen som vår egen eksistens og alt vi sanser, opplever og føler er ressurser for oss i livet, vi kan guides videre til å reflektere over hvordan kroppen brukes og leves slik den er.

Vi står fattige tilbake med deltagere som ikke kan tenke utover bloggsfæren.

I en svensk avhandling, skrevet av Kristina Holmqvist Gattario ved Göteborgs universitet, kommer det fram at ungdommer med et positivt forhold til egen kropp, har til én ting til felles: De har foreldre som ikke fokuserer på kropp og utseende.

Forskeren har fulgt 1000 svenske ungdommer, fra ulike sosiale lag, i elleve år. Hvert tredje år har de blitt spurt om sitt eget forhold til kropp og utseende. Ungdommene er opptatt av hva kroppen deres kan gjøre, framfor hvordan den ser ut.

Foreldrene drev selv ikke med kroppsmodifiserende praksiser, men fortalte sine barn at det viktigste er hvordan de er som mennesker, ikke et bestemt utseende. En tredje ting de tilfredse ungdommene har til felles, er at de hadde et bevisst og kritisk forhold til medias kroppsideal.

Glem utseendet, lev og bruk kroppen

Blogger-debatten holder først og fremst liv i at bloggerens univers deles i offentligheten som om det var en viktig begivenhet for alle. Bloggerne får bekreftet at de nok er uenige, men vil tross alt det beste, og de kan fortsette sin business.

Å invitere ungdom til reflektere over hva som er godt, behagelig og gir nytelse i livet hører vi lite om. Når kroppspress omtales slik, står vi fattige tilbake med deltagere som ikke kan tenke utover bloggsfæren og sin egen status.

Det er ikke farlig å lese en blogg.

Her er det ikke plass til gode kropper, og at visdommen våre kropper besitter burde være det primære utgangspunkt – ikke den billedlige kroppen i bloggverdenen.

Heldigvis finnes det et mangfold av menneskelige kropper med prosjekter der det å ta ansvar handler om omtanke og egenverdien til hver enkelt slik de er.

Kroppens visdom gjelder også for bloggerne. Bruk den!

Tro, håp og sikker viten om fysisk aktivitet

Denne kronikken ble først publisert på forskning.no

Mange av oss, også forskere, erfarer at bevegelse kan bety noe for å føle seg vel. Hva gjør vi når vitenskapen sier noe annet?

«Tro kan dere gjøre i kjerka – her skal dere vite» -Statistikeren tordnet mot oss under opplæring i vitenskapelig metode. Det var på 1980-tallet og jeg var doktorgradsstipendiat ved Statens institutt for folkehelse, det som i dag kalles Folkehelseinstituttet.

Forholdet mellom tro og viten virket svært emosjonelt for statistikeren. Han trodde på en vitenskapelig metode og var helt bestemt på at tro ikke hørte hjemme i vitenskapen.

Fortsett å lese «Tro, håp og sikker viten om fysisk aktivitet»

Bevege seg for å bevege seg for å bevege seg

Photo by Val Vesa on Unsplash

Skrevet av Gunn Engelsrud

I boka «Å sykle. En besettelse»[1], skriver forfatteren Håvard Syversten at han sykler for å sykle. Han skriver at det ikke er lett å forklare dette til andre; hvorfor er han ikke opptatt av at han blir i bedre form? Ville naboen forstå; «Å! det er en glede i den grå asfalten der den forsvinner under sykkelen» (s. 20). Hvordan kan det at han er i syklingen, er syklingen omtales i en naboprat  over hagegjerdet? Det kan det kanskje ikke, men i bokform kan forfatteren bidra med å gi liv og språk til driften mot å sykle, lykken i kroppen, vinden i ansiktet, hendenes glede over å holde i styret, beinas begeistring over den velkjente bevegelsen, rundt og rundt på pedalene (s 9). Han vet ikke akkurat alltid hvor han skal, det vil vise seg der kroppen bøyer seg over bukkestyret. Gjennom ordene blir vi med Håvard inn i verdenen av bevegelsesfrihet.

Erfaringen av å være i bevegelse(n) mens vi er det, utkrystallisers side for side, sving for sving, i bakkene og susende utfor. Vi spares for pulsmåler og energidrikk på turen. Stikk i strid med alle formålsrasjonelle anbefalinger om at vi bør gå 1000 skritt, bevege oss med rask gange 30 minutter hver dag, gjøre styrketrening for beinbygningen,  forebygge demens  (se Gros blogg av 12 september 2018), og bli i god form, så setter forfatteren seg på sykkelen med ett eneste formål; å sykle for å sykle. Han setter seg på sykkelen og kjenner følelsen av frihet fylle kroppen.

Fortsett å lese «Bevege seg for å bevege seg for å bevege seg»

Utdypende refleksjon om Helsesista

Gjennom åtte pristildelinger og tusenvis av kommentarer i sosiale medier har fenomenet Helsesista i all hovedsak mottatt hyllest og kjærlighetserklæringer det siste året.

Inntil nå har det vært lite kritiske perspektiver å spore i oppmerksomheten prosjektet har fått. Når jeg i Aftenposten i dag (25. oktober 2018) hevder at det må problematiseres å gå digitalt med helsetjenester slik Helsesista gjør, så håper jeg på debatt og er forberedt på motstand. Jeg går tross alt ut mot flere sentrale samfunnsaktører og en svært folkekjær og verdsatt figur.

Fra Aftenposten

En kronikk legger rammer for hva og hvordan ting kan uttrykkes.

Her vil jeg gå litt videre på et poeng fra den publiserte teksten min for å klargjøre hva jeg særlig ønsker å initiere til debatt. Det uttrykkes i sluttpoenget, om at forholdet mellom fagutøver og bruker i alle helsetjenester er regulert av lovverk og retningslinjer.

Fortsett å lese «Utdypende refleksjon om Helsesista»

Sjelefred – kjøpt og betalt?

Skrevet av Gunn Engelsrud

At mennesker er tenkende vesener har sin pris. Det merkes særlig når en møter yoga- og meditasjonslærere som mener at noen tenker for mye og forteller oss som praktiserer at yoga og meditasjon kan temme vår «monkey mind»[1]. Begrepet er visstnok godt innarbeidet og betyr at vi er opphengt i tanker og at vi «hopper fra den ene til den andre tanken rundt i hodet». Meditasjon og yoga skal for tiden være tiltaket som lover kontroll over slike nokså vanlige tankestrømmer og med det borge for et bedre liv.

Fortsett å lese «Sjelefred – kjøpt og betalt?»

Unngå demens!

Skrevet av Gro Rugseth

Det var det hun sa, treneren på løpegruppa mi på det lokale treningssenteret. Det er bevist nå, sa hun, at folk som trener har mindre risiko for å bli demente. Min oppgave er å motivere dere gjennom økta, ropte hun, og det må jo være godt å vite at det dere gjør nå kan hindre utvikling av demens!  Dette er ikke en tekst om demens som sådan, men mer en dveling ved selve det at hun sa det hun sa. At demensprat har inntatt treningssenteret. Mange vil kanskje mene det er flott at hun driver med helseopplysning. At det aldri kan skade å få klemt inn noe om helsegevinster når folk trener. Jeg våger meg likevel på en smule problematisering.

Fortsett å lese «Unngå demens!»

Å stryke i kroppsøving?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Sist uke – 30.8, ble følgende nyhet publisert på NRKs nettsider: «Dette faget må flest elever ta om igjen». Faget som omtales er kroppsøving i videregående skole. Av alle skolefag er kroppsøving det faget der flest elever ikke får karakterer på grunn av høyt fravær. Grunnene til fraværet er ifølge oppslaget at både lærere og elever opplever et stadig økende kropps- og prestasjonspress i møte med faget.

Fortsett å lese «Å stryke i kroppsøving?»