Månedlige arkiver: november 2013

OPPDRAG LYKKE? En kommentar til NRK-serien.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

NRK har nettopp avsluttet serien Oppdrag Lykke, en serie i 8 deler der vi møter Aina, Stål, Kristan og Stine, samt veileder og lykkeforsker Lisa Vivoll Straume (den eneste NRK bruker etternavnet til på sine nettsider). Programmet er plassert i kategorien; helse, forbruker og livsstil – et yndlingstema i samtiden. I det siste programmet oppsummeres og måles «lykken» – alle har «gått opp» i tallvolum – (eksempelvis fra 35-78). Tallene taler «beviselig» om lykkeøkning. Et av temaene som trekkes frem er at de har blitt mer «tilstede her og nå». Tilstedeværelse, «presence», «være i nuet», er språklige uttrykk for å oppnå slike ønskverdige tilstander. Paradokset, som verken deltagerne eller deres veileder trekker frem, er at tilstedeværelsen oppnås gjennom å få distanse til en selv. Deltagene må reflektere over seg selv for å få øye på sine valg og vaner. De lærer at det som «skjer med dem» handler om valg de gjør, mer enn skjebne; at alt en person gjør kan forstås som valg – i hvert sekund, hvert møte.

Buddisten Pema Chödrön skriver at «the present moments is our ally». Grunnleggende sett viser hun til at tilstedeværelse er et dobbelt og paradoksalt fenomen. På den ene siden er vi alltid bundet til å være «her og nå». Selv om jeg tenker på fremtiden eller lengter til fortiden, gjøres dette alltid NÅ. Vi kan med andre ord ikke være noe annet sted enn her og nå. Vi er bundet til sted – men opplever oss ikke nødvendigvis «tilstede».Hvordan kan det så forstås at «tilstedeværelse» må læres ved å bli coachet i lykkearbeid? To fenomener belyser dette;

1) Opplevd tilstedeværelse foregår på et annet nivå enn det ontologiske «faktum» at vi finnes i verden som kropper, underlagt tyngdekraft og med beina trygt plantet på jorda.

2) Oppdagelse eller rettere erkjennelse av forrige fenomen krever refleksiv distanse og «utenfra»-perspektiv på seg selv.

I «lykketreningen» blir personene coachet til å bli mer vant til å «gå tilbake» til øyeblikket – noe de samtidig allerede alltid er i – men samtidig har blitt vanemessig sosialisert til å se «bort fra». «Selvmerking» som filosofen Dan Zahavi kaller det, er både en helt avgjørende følelse for å eksistere – samtidig kan følelsen overses. Hva jeg føler, kjenner og erfarer i øyeblikket, kan overses, som relevant og betydningsfull erfaring. At selvmerking via egen kroppslige erfaring ikke blir ansett som et kunnskapsobjekt, handler også om at vi selv er det subjektet, som må gjøre oss selv til et objekt for refleksjon. Her ligger den spennende dobbelhet ved at mennesket for seg selv og andre er både et subjekt og et objekt i et gjensidig avhengig forhold.  Det er enklere å reflektere over et objekt utenfor oss selv; en tekst, et bilde etc, enn når vi selv både skal være i nuet –  reflektere over betydningen dette nuet har – får så igjen å glemme det for «å leve i nuet».

Slike grunnleggende paradokser «ligger på lur» og gir grobunn for det tilsynelatende store marked for livsstilscoaching. Endelig er det kunnskap om meg selv som er i sentrum.  Problemet slik jeg ser det er; hvorfor innkluderes ikke kunnskap om selve paradokset i læring om oss selv. Hvorfor skal lykkes måles i tall? Hvorfor gjøre paradokset entydig?

Pema Chödrön skriver: “  Just pausing for two to three breaths is a perfect way to stay present. This is a good use of our life. Indeed, it is an excellent, joyful use of our life. Instead of getting better and better at avoiding, we can learn to accept the present moment as if we had invited it, and work with it instead of against it, making it our ally rather than our enemy”. En slik “enkel oppskrift” er tilgjengelig i og med at vi alle er pustende kropper, som har det som trengs « i oss». Vi har det best nå vi er distanseløst tilstede, i møter med andre, i lek eller arbeid. Når livets flyt stopper opp, trengs  midlertid distanse – slik at vi kan «se» hva vi holder på med, og gripe inn/ta grep. Livsstilscoachene opererer i dette feltet – men forteller ikke at vi har «det i oss» – vi kan når som helst kjenne pusten, lytte og føle. Distanse og nærvær klarer seg ikke uten hverandre – fenomenene blir det de er og føles som via hverandre. NRK – programmet Oppdrag Lykke unndrar sine seere dette grunnleggende poeng.

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn
Gro Rugseth, førsteamanuensis, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole
Gunn Engelsrud, professor, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole

Vi har lest Nina Kristiansens kronikk i Aftenposten fredag 15. november http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Overvektige-barn-trenger-bedre-hjelp-7374169.html . Kristiansen er redaktør i forskning.no og mor til et barn som har søkt og fått «hjelp» i helsevesenet for vektproblemer. Vi skriver «hjelp» i anførselstegn, fordi Kristiansen påpeker at behandlingen slett ikke hjalp. Stor & Sterk prosjektet ved Ullevål Universitetssykehus, hvor hun har sine erfaringer fra, interesserte seg aldri for barnets opplevelser av seg selv. Svært mange som søker hjelp for vektproblematikk deler Kristiansens erfaringer. Selv om manglende behandlingsresultater i vektfeltet er godt dokumentert, etableres nye prosjekt og tiltak i stort omfang og med uendret fokus; å endre barnets og familiens livsstil «raskt og effektivt», som Kristiansen skriver.

Vårt poeng føyer seg inn i Kristiansens erfaringer og resonnementer. Vektbehandlingens fokus er etter vår mening feilslått og kan være helsefarlig. Det å fokusere på en persons vekt, på ernæring og forbrenning av kalorier, kan produsere problemer fremfor å løse dem. Det åpner for at den som er tykk skal forstå kroppen som en ting, et objekt som kan manipuleres og kontrolleres. Barn og unge som settes på sporet av en slik måte å tenke om seg selv på, risikerer å miste seg selv og følelsen av å være verdt noe. Vi har forskningsmateriale som viser at voksne som utsettes for det samme erfarer å bli syke av slik behandling, ikke friske. Fokuset på vekt, mat og trening «tar over» sier de, og gjør dem spiseforstyrret.
Kristiansen gjør en svært interessant sammenlikning av tekster og brosjyrer hun har fått tilgang til som mor til et barn med vektproblemer. Hun påpeker at helsefaglige tilnærminger til anoreksi og sykelig undervekt er basert på et helt annet kunnskapsgrunnlag enn for overvekt og fedme. Forskere har også lenge vært opptatt av denne forskjellen og av det sykdomsskapende i at unge mennesker begynner å manipulere, kontrollere og disiplinere kroppen. Det paradoksale er at nettopp manipulering, kontroll og disiplin forstås som nødvendig og anvendes som behandling når den unge er overvektig. Hva er eventuelt den faglige begrunnelsen for det? Hvorfor skulle det som gjør og holder anorektikere syke, være helsebringende for tunge barn?

Vi mener at forskning og behandling i vektfeltet må basere sine antakelser om overvekt og fedme på et adskillig bredere kunnskapsgrunnlag enn det som dominerer i dag. Det er levende, erfarende, lærende mennesker som søker behandling. Barna tar til seg kunnskap om seg selv og verden gjennom den kroppen de er. Barn som er tykke vet fra førskolealder at mange bekymrer seg for dem, at noe ved dem ikke er greit. De internaliserer at andre ser dem som «feil», i sin egen forståelse av seg selv. Behandlere som ikke retter seg mot barnet som et følende og erfarende menneske, men heller ber dem gå på vekta, risikerer å fylle på i barnets forståelse av seg selv som et problem som må løses. Det er vanskelig å se hva som er helsebringende ved en slik virksomhet.

Vi tror at pedagogisk kompetanse er et nødvendig supplement i vektbehandling. Det å spise og bevege seg gir barn og unge tilgang til å erfare og lære mer om seg selv og de sammenhengene de lever i. Det er vanskelig å se at noen skulle være uenig i at Hvem er jeg, er et adskillig mer avgjørende spørsmål på vei inn i voksenlivet, enn hvor mye veier jeg. Allikevel opplever tunge barn og unge at de først og fremst blir sett for sin vekt. Til nå har det vært særdeles vanskelig å få opp avgjørende refleksjon i forsknings- og behandlingsfeltet om de uheldige sidene ved et slikt fokus. Nina Kristiansens erfaringer viser at det er på høy tid med en revidering av behandlingsregimene for overvektige barn. De må endres, slik at de ikke produserer nye problemer for barna og deres familier. I alle andre sammenhenger er samfunnet opptatt av barnets beste og vi ser ingen grunn til at tunge barn og unge skal unndras et slikt verdigrunnlag.

LIVSLANG BEVEGELSESGLEDE??

skrevet av Gunn Engelsrud

I «Føremålet» for skolens kroppsøvingsfag står det skrevet http://www.udir.no/kl06/KRO1-03/Hele/Formaal/  «Kroppsøving er eit allmenndannande fag som skal inspirere til ein fysisk aktiv livsstil og livslang rørsleglede. Faget skal medverke til at mennesket sansar, opplever, lærer og skapar med kroppen. Det sosiale aspektet ved fysisk aktivitet gjer kroppsøvinga til ein viktig arena for å fremje fair play og respekt for kvarandre.  Kroppsøving skal medverke til at elevane opplever glede, meistring og inspirasjon ved å vere med i ulike aktivitetar og i aktivitet saman med andre».
Det er mildt sagt «store ord». Ambisjonene i formuleringene er langt over det de fleste av oss kan vise til fra å delta/ha deltatt i kroppsøvingsfaget. Flere spørsmål kan reises; For det første; kan livslang bevegelsesglede overhodet erfares? For det andre: er glede i – eller ved bevegelse en særlig glede?  Hvis det å bevege seg alltid skulle medføre glede eller utføres med glede måtte kroppsøvingsfaget legges ned. Ingen er i stand til å leve opp til et slikt formål- og kanskje har vi her å gjøre med «tomme ord» og ideologi – ikke levde erfaringer, relasjoner og situasjoner. Barn- og unges energi, kropp og følelser tar mange retninger og oppstår ofte i et virvar av stemninger og ytringer. Ved å fremheve et ideal om bevegelsesglede, risikerer andre erfaringer å forbli usynlige, og kanskje tabubelagte. Følelsen av slit, tvang og plikt er noe som kjennes i bevegelsene, det kjennes vondt, og kan føles deilig. I den «livslang rørsleglede», som vi (som er voksne idag) skulle ha oppnådd fra kroppsøving, sniker det seg inn følgende erfaringer; bevegelser, som gjøres av frykt for å stivne, for å eldes, passiviseres, følelser av å være alene og å grue seg, ikke orke å møte en stram spenning i en yogastilling, eller å løpe for å gjemme seg bort eller komme seg vekk. Nyanser i bevegelsesrepertoar og følelsesrepertoar er livets rike innsiktkilder- som favner ydmykhet og sårbarhet –  beriker livet i anerkjennelsen av å vedkjenne seg og kunne romme flest mulige erfaringer. Bevegelsesglede er ikke den eneste følelse, som kan forbindes med noe verdifullt og «føremålstjeneleg». For å kjenne glede – må tristhet og ensomhet være erfart; flere følelser må stilles på linje, blandes sammen, utrykke det som er, være i bevegelse på mange måter og ikke la ideene om « glede, meistring og inspirasjon», blir stående som utrop! Glede er viktig, det er også sorg. Ved å løse litt opp koblingen mellom bevegelse og glede kan det oppstå flere rike nyanser i elevers læring i – og opplevelse av seg selv i bevegelse i kroppsøvingsfaget. Bevegelse – slik det er i øyeblikket, her og nå, alene og sammen med andre – ALT kan oppleves, forvandles og får sin plass, la ideologen vike til fordel for erfaringen!!

LIVSLANG Blivslang rørslegledeEVEGELSESGLEDE