Månedlige arkiver: desember 2013

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Jeg liker å praktisere yoga og er også medlem i en diskusjonsgruppe på Facebook.  Her diskuteres ulike sider ved yogapraksis; nå senest romjulen et youtubeklipp av en kjent yogalærer, filmet under et opphold i Goa, der han var gjestelærer i Purpel Valley. Videoen varer litt over 4 minutter og er sett over 2000 ganger. Hovedbudskapet er; «ikke ta moderne yogalærere, (inkludert han selv) for alvorlig». Moderne yogalærere vet, ifølge videoen, «ikke hva de holder på med». Det er en misforståelse at «fancy backbends» automatisk gir en rett til å kalle seg en yogi eller ha peiling på hva yoga er. Samtidig lever, de samme yogalærerne, av å måtte være karismatiske og underholdene, for å tiltrekke seg folk. Like fullt anses det som «complete off» å si at de vet noe om yoga; den dagen de sier at de vet noe om yoga er det grunn til å mistro dem.  Mange opplever, i følge kommentarene i diskusjonsforumet, klippet av yogalæreren, som svært godt og synes han påpeker vesentlige fenomener, som alle angivelig står overfor. Jeg vil i det følgende reflektere over andre sider ved innslaget.

Det er en trend at yogalærere er kritiske til det «å forveksle asana med yoga». For at det skal være yoga skal det være «mer enn trening». Hvordan kan det da forstås at yogalærere, som bruker sin tid til å undervise asana, i så sterk grad, synes å advare mot at det de underviser skal tilkjennes betydning?  Poenget er at «just to do fancy backbends», ikke må forveksles med å forstå noe som helst om yoga. Her beskriver læreren en mulig splittelse mellom utførelse av yoga som «fancy backbends», som et eksempel. Det kan virke som det her representeres en tenkning om asana, som reduserer det til visuell og utvendig form.

Spørsmålene jeg vil stille er: Hvordan introduserer yogalærere sine studenter til asanapraksis?  Som en mekanisk øvelse? Som meditativ erfaring og oppdagelse?  Gitt at det som skjer i yogaklasser verden over nettopp er asanapraksis; hvorfor blir dette i neste øyeblikk noe som ikke «teller» og som «snakkes ned»?  I min erfaring har det å være i utøvelsen av asana et stort potensial for å møte seg selv, oppdage og kjenne på en meditativ innfallsport til en selv. Nettopp på matten er det stor mulighet for å møte eget tankesett, forventninger, verdier, følelser, egoer og kjenne hvordan dette skjer og er formet i oss og av oss, som både individuelle og kulturelle subjekter. Ved å lære å kjenne etter, skapes også et ærlig utgangspunkt for metakognisjon; Hva tenker vi om det vi tenker og erfarer mens vi holder på? Her kan kjente vaner, samt ukjente og nye dimensjoner i våre liv erkjennes.

I enkelte gamle tradisjoner mediterte munkene i årevis før de ble ansett klar til å starte asana praksis.

En lærers tale uttrykker kunnskap. Talen og henvendelsen er den måten kunnskapen uttrykkes og gis videre på. I talen om yoga produseres også kunnskap om yoga. Når det i youtube klippet legges såpass stor vekt på at det å vite hva yoga er, ikke kan undersøkes eller oppnås gjennom asana, er spørsmålet; hvorfor utgjør dette så stor del av yogaklasser? Hva vil det si å undervise yoga? Det er et paradoks at studenter ofte «presses videre» med stadig nye asana samtidig som dette ikke skal bety noe for deres forståelse av yoga.

I youtubeklippet fremheves det at «ingen kan vite hva yoga er». De som sier de vet er totalt «off».  Å hevde at «ingen egentlig vet», kan like gjerne være å fraskrive seg ansvaret for egen undervisning.  Jeg er enig i at kunnskap alltid er forbundet med usikkerhet. Det er betingelsene alle arbeider under. Kan vi ikke nettopp arbeide sammen under akkurat slike forhold – og merke og ta inn over oss ustabilitet og usikkerhet? Lærere kan støtte folk i interesse, usikkerhet, glede og oppdagelser.

Jeg opplever at yogaen behandles på en overfladisk måte i klippet. En yogaundervisning basert på tillit til at de som undervises er sansende, følende, tenkende mennesker er etterlengtet. Det kan virke som den anerkjente yogalæreren ikke har noe å lære bort. Asanapraksisen har ikke ført fram. Har han rett; har ikke moderne yogalærere noe å lære bort! Er dette det budkapet vi skal ta inn? Ikke kom på våre klasser! Vi har ikke noe å lære bort! Ikke betal oss!

Folkehelse og idrettspedagogikk – del 1

I eit blogg-innlegg på www.nih.no om tverrfagleg samarbeid om folkehelse blir det lagt opp til ein diskusjon om kandidatar som har bakgrunn i fysisk aktivitet og helse, personleg trening og idrettsbiologi kan vere komplementære til fysioterapeutar i folkehelsearbeid. Ein slik diskusjon legg opp til profesjonsstrid som truleg ikkje er spesielt nyttig, men frå mitt idrettspedagogiske perspektiv er det heller ikkje så vesentleg kva for faggruppe som har den beste ekspertisen på området «individuell trening». (Eg lurer meir på kva som er svaret på spørsmålet: Treningsekspert – ein ekspert i kva?) Frå ein pedagogisk ståstad er det derimot viktig å finne ut om dei fagfolka som gir seg i kast med å arbeide med andre menneske, som av ein eller annan grunn ønskjer å delta i bevegelsesaktivitetar, er innstilt på å undersøkje spørsmål som:

 

* Kva skjer i bevegelsesaktiviteten?

* Kva betyr det å vere involvert i bevegelse for den som beveger seg?

* Kan eg som fagperson forbetre den måten eg opptrer i min relasjon til deltakarane gjennom å forstå deira erfaringar på ein meir nyansert måte?

* Kan eg verdsette deira erfaringar av å vere i bevegelse som like truverdige og verdifull som mine erfaringar av å vere i bevegelse?

* Når eg spør etter deira interesser, ber eg dei om hjelp til å forstå deira verd slik dei ser den, slik at eg kan forstå mi profesjonelle verd i lys av deira erfaringar og interesser?

 

Desse spørsmåla er henta frå ein artikkel av Maureen Connolly (1995), som held fram med å seie: «Perhaps we might reconsider our teaching methods and styles; perhaps we might reconsider how we arrange time and space; perhaps we might reconsider what we mean by ‘fun’, ‘good’, and ‘success’ – perhaps by considering lived experience, we might begin to reconsider many of our assumptions» (s. 30).

 

For å kunne jobbe med andre menneske for å skape læring (eller åtferdsendring, om det er språket ein vil bruke), kan eg ikkje sjå at det er nokon veg utanom å forholde seg til desse spørsmåla, men i kor stor grad er folkehelsarbeidarar opptatt av dette?

 

Referanse:

Connolly, M. (1995). Phenomenology, Physical Education, and Special Populations. Human Studies, 18, 25-40.

 

 

Å komme seg godt over skiene…og andre opplevelser av balanse.

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Et godt treff på hoppkanten der, skikkelig skyv, så kan han slippe på», «nå får hun maksimalt ut av bevegelsene, skyver, skyver – trykker riktig nå!», « er rett over skia og treffer perfekt med skyvet». «trykker riktig og får maksimal framdrift – går sååå riktig teknisk nå», «lar skiene gli, kommer seg fint over skiene, følger fint og avspent på». Her er et lite knippe kommentarer fra helgens TV-titting fra sofakroken. Du har sikkert lagt merke til kommentatorene i vinteridrettene – ski, skøyter, hopp, alpint – de gir oss utallige varianter over samme tema – kroppens relasjon til underlaget – . Å gå «teknisk» riktig oppstår når utøverens kropp og utstyr er i harmoni med underlaget. Å kunne «trykke» ned – og «gi» sin kraft til underlaget er selve forutsetningen for at det skapes bevegelser, som går i ønsket retning – fremover i sporet eller på isen – nedover i bakken – eller ut fra hoppkanten. Mister utøvere «bakkekontakten» mister de fremdrift, fart og rytme. Bruker de krefter uten å få «gode bevegelser tilbake» – fraspark ut i lufta, lar tyngdepunktet falle for langt bak, satser for seint på hoppkanten; betegnes utøvelsen som «masete, urytmisk, stiv, uten flyt» etc. Det handler om  tyngeoverføringer – et av de mest omtalte fenomener fra kommentatorsiden. Har du lagt merke til det? Erfaringen av eget fraskyv mot underlaget, opplevelsen av å være i balanse over skiene, ha et sted å plassere kraften. Temaer som utøverne selv og deres trenere studerer og justerer via detaljert «teknikktrening» og nitid øvelse ( ofte med biomekanikk som faglig forståelse).

Men – det er ikke bare i vintersporten at kroppens relasjon til underlaget er et yndet tema. «Å bevege seg over bena, og ha bena godt under seg» er også en av de mest brukte tilbakemeldinger fra dommerne i programmet «Skal vi danse». Uerfarne deltagerne får tilbakemelding om at de ikke har «vekten over bena», de «mister fotarbeidet» – og dermed flyten og rytmen i dansen. Stivhet i overkroppen tilbakeføres til at vekten ikke er sentret over – og sluppet ned i bena. Det å føre eller blir ført i dansen lar seg ikke gjøre uten kontakt med gulvet! Flyter dansen derimot, gis tilbakemeldinger som; «i dag sto du godt over bena og fikk brukt vekten din ned i gulvet, du fikk fullført bevegelsene dine».

Fra sofakroken tenkte jeg tikbake til min kjære lærer i fysioterapi, den kjente grunnlegger av psykomotorisk fysioterapi;  Aadel Bülow-Hansen. Hun viste oss at vi alltid skulle  «begynne med bena» – ingen hodepine eller nakkeproblem kunne bedres uten at «balansen over bena» var på plass.  Mang en pasient fikk aha-opplevelser når de oppdaget at det å bevege seg uanstrengt handlet om å slippe seg ned i bena, kjenne pustens frigjørende potensial, være avspent og tilstede i kroppen og la frasparket skape strekken og framdriften  i bevegelsene. Å gi slipp på spenninger og gi vekt til underlaget skaper fart – og driv!

Fra tre ulike arenaer kommer sluttpoenget  – la tyngden få virke mot underlaget – senk deg litt ned – pust ut – før du «stiger opp». La det du gir til underlaget, snøen, gulvet, komme tilbake på innpust og gi deg framdrift- utforsk selv.

 

Fordi jeg er stolt av kroppen min….

Skrevet av Gro Rugseth

…sa fotballfrua Caroline. Hun begrunnet sitt siste selfie på instagram: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10140942. Et helfigurs selfie, of course! Et bilde av sitt eget speilbilde, i dagens outfit. Riktignok et ganske begrenset antrekk denne gang. Bare to små tøystykker. På den fjerde dagen etter barnets fødsel var frua strippet for det meste, bortsett fra blondetruser og sprengfull bh.

Jeg er ganske gammel og ganske omsorgsfull. Da jeg så instaen tenkte jeg; stakkars lille skinnmagre Caroline, på jobb allerede, bare fire dager etter fødselen! Ganske hardt liv, ganske tøffe tak. Godt at hun slipper å gå ut av huset i det minste, godt at jobben er hjemme og hjemme er jobben og at hun har kroppen sin tilgjengelig hele tiden. For det er jo kroppen som er jobben. En ganske stor jobb, selv om kroppen er veldig liten.

En trøst må det være at så mange hadde ventet på at hun skulle begynne å jobbe igjen. Da hun endelig dukket opp, etter å ha hatt det vi andre kaller en ”to-dagers”, var de fortsatt der, alle følgerne hennes. De var logget på og ventet i kommentarfeltene, både de som elsker frua og de som elsker å hate henne. De ventet på nytt fra den fødende og om den nyfødte og da hun endelig dukket opp fikk de sin adventsbonus. De fikk igjen for å vente og de fikk det de hadde ventet på. De fikk hele Caroline, med mye hud og nesten enda mer hår. Hun er ikke fotballfrue for ingenting. Hun vet å gjøre jobben til en fest, sette den ene stiletten i passende kryss foran den andre og gi alt. Hver gang.

Fotballbabyen tok det visstnok fint at mamma måtte jobbe, hun sov i en sponset hengekrybbe i den hvitmalte stuen, rett ved sofaen med pynteputer fra Hennes & Mauritz. Mammas antrekk på jobb var fra et kjempesnilt firma som hadde sendt fem undertøysett hjem til henne før fødselen. Rundt håndleddet hadde mor og barn matchende armbånd, fødselsgaver fra et annet kjempe-kjempesnilt firma som har sååååå mye fint på nettsidene sine. Snart skulle de gå tur og fotballfrue skulle trille fotballbabyen sin i Emmaljungavogn.En veldig, veldig bra vogn.

Caroline ga alle som ville ha, et glimt av kroppen sin og syntes at alle andre mødre skulle gjøre det samme. Skikkelig giverglede som driver den dama. Tilbake fikk hun bilder av minst hundre slappe, sinte mageskinn, men frua er like blid. Det ble jo en god dag på jobben; en post ga likes og likes gir lønn. Fotballfrua føler seg tom, jeg derimot er ganske gammel, og ganske tankefull. Sånn går nu dagan.