Månedlige arkiver: januar 2014

«Det er det ytre som teller»

Gro Rugseth

Lørdag morgen betyr aviser og kaffe her i huset, så også denne snøfylte lørdagen i januar. Forsiden av Aftenposten: ”Slankeoperasjonen var min siste sjanse til å passe inn”, følges opp med fete typer (sic!) på s.16: ”Det er det ytre som teller” http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Det-er-det-ytre-som-teller-7437180.html#.UtvH2KUhbsE . Fedmeopererte Kristine på 23, ny-slanke Rolf- Ørjan på 40 og tidligere jojo-slanker Lina 51, konstaterer på hver sin måte at det er livet som slankere som er det eneste attraktive. Livet som tykk er pyton fra ende til annen.
Journalistene Fuglehaug og Tveter vil at leserne skal smake på begrepet ”fettisme”, men har forspist seg på det selv. De har fråtset i stigmatiseringssirupen og glemt å puste mellom munnfullene. De utvalgte informantene, ekspertene og forskningsreferansene understreker rettlinjede sammenhenger mellom det å være tykk og et dårlig selvbilde, ekle blikk fra andre, sosial isolering, færre jobbmuligheter, lavere lønn. Milde måne for et nitrist tjukkasliv, tenker jeg, og får dermed øye på artikkelen som et tre siders eksempel på…nettopp fettisme!

Kollega Gunn tekster meg, hun har også lest og kommenterer at kropp og utseende i artikkelen blir ”alt og ingenting”. Et journalistisk grep som til forveksling er helt likt den fettismen de tilsynelatende har ønsket å belyse og som forenkler det å leve som tykk til et oversiktlig kart av forutsigbare og entydige sammenhenger. Den eneste bevegelsen i forståelsen av det å være tykk som blir synlig i teksten er at mens det før ble snakket om å være tykk og blid, er det tykk og trist som gjelder nå, kort oppsummert i et sitat fra Rolf-Ørjan: ”Kropp og utseende betyr alt”. Den ny-slanke har blitt en fettist og får være det, helt uforstyrret av journalistene.

Neida Rolf-Ørjan, der tar du feil. Det er veldig mye annet som også betyr noe for hver og en av oss som leser avisen denne lørdagen. Du kan være tykk og bli statsminister i Norge, har du glemt det? Det skulle jeg ønske journalistene hadde kommet på å si. Da måtte Fuglehaug og Tveter antakelig først ha lest seg litt opp på tilgjengelig forskning som undersøker det å være tykk som veldig mye annet enn det fettismebrillene får øye på. Tykkhet som et individuelt og varierende fenomen, ikke som noe likt og fast og forutbestemt. De måtte ha opprettholdt en nysgjerrighet på alle mulige måter en kan ”gjøre det å være tykk” på. Jeg sier ikke at fettismen ikke eksisterer, artikkelen er som sagt et treffende eksempel på det. Jeg sier heller ikke at det er lett å være tykk i vår tid, artikkelen gir noen korte glimt inn i hvor dyptgripende vanskelig det kan være for enkelte. Det er bare det at det er de eneste historiene vi får og dermed er den fettistiske sirkelen sluttet. Det blir ikke mulig for leseren å få øye på noe som helst annet enn det nitriste ved å være tykk, og det fyller på i et beger som allerede renner over av den type forestillinger om tykkhet. Selvsagt finnes det pusterom også i en fettistisk tid. Selvsagt er det stor variasjon i måten å leve tykkhet på. Se litt på denne damen for eksempel: http://www.youtube.com/watch?v=g-pMf342UL0 . Kimberley Dark kan kanskje gi noen hver et spark på fordommenes skinnlegg. Hun snakker tilbake fra den tykke kroppen med humor og vidd og gjør sin tykkhet på måter som utfordrer og vrir og vrenger på klamme forestillinger.

Ok, en formildende omstendighet kan tilgodeses journalistene. Når de tilsynelatende ikke har gått inn i tematikken fettisme med særlig grad av nysgjerrighet eller jaktinstinkt for nye perspektiver, så viser det tilbake på fenomenet selv. Det eksisterer så fastlåste og forenklede forestillinger om det å være tykk i vår kultur, både innen fag, forskning, politikk og hverdagssamtaler at det krever litt ekstra å tenke med for å få dem til å slå sprekker. Sprekker som kunne slippe litt lys inn, belyse helt andre og kontrasterende måter å leve som tykk på og som kunne utfordre fettismen fremfor å forsterke den. Så kjenn litt på den Fuglehaug og Tveter, skal ikke journalister jakte på nyheter? Å fremstille fettismen som totalitær og det å være tykk som et endimensjonalt og ferdig forstått fenomen er sååååå forrige tirsdag!

Negativ – heldigvis!

Gro Rugseth
Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden omtales det som at resultatet er ”negativt”. Et snedig språklig fenomen eller en ganske betydningsfull, logisk brist?

Jeg liker fastlegen min. Hun er på min alder, vi snakker godt sammen. Hun er opptatt av faget sitt og deler gjerne ny kunnskap med meg. Jeg var hos henne her om dagen, rutinesjekk og litt prøvetaking av dette og hint. Alt var tilsynelatende i orden med meg, eller ”prøven var negativ” som det heter i medisinske kretser. Siden har jeg gått og tenkt på akkurat det snedige språklige fenomenet. Jeg har jo hørt det før, men denne gangen la jeg av ukjent grunn merke til at det var sånn det ble sagt, og det har siden dukket opp i tankene med jevne mellomrom. Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden, omtales det som at resultatet er ”negativt”. For hvem? Det var jo ikke det jeg kjente på, det var jo ikke negativt for meg. Tvert om, for meg var det jo utelukkende positivt. Jeg har tross alt rundet femti og er jo klar over at en dag vil noe oppstå i min kropp som vil skape alvorlig trøbbel. Kan jeg risikere å oppleve at den dagen prøven viser alvorlig sykdom så sier legen at ”ja, her var det positive funn!”?

Jeg forstår at begrepet ”negativt” viser tilbake til det prøven retter seg mot, å oppdage sykdom. Når sykdomsmistanke ikke bekreftes, innebærer det en negasjon av et hypotetisk spørsmål og omtales som et negativt resultat. Men så kan jeg gjøre meg litt mer vrien igjen og fundere på om ikke denne lille språklige greia er ganske betydningsfull. Betydningsfull for å vise frem et adskillig større fenomen som den medisinske tradisjonen strever med; nemlig det å plassere subjektet, personen, den som eventuell sykdom angår aller mest, i sentrum. Fra mitt pasientperspektiv blir i hvert fall legens talemåte opplevd som en logisk brist. En opplevelse som understrekes ytterligere av at hun må gå veien via en ny forklaring for å nå frem til hva dette betyr for meg. Da henger hun på den lille ekstra setningen; ”ja, altså negativ prøve betyr jo positiv for deg da”. Ja nemlig, så hvorfor gjøre det så komplisert?

Gjør jeg meg skikkelig vanskelig kan situasjonen forstås som at det jeg erfarer ikke prioriteres, at det gjøres til noe sekundært i legebesøket. Det primære er prøvene som tas og resultatet av dem. Men uten meg hadde det ikke vært noen å ta den bestemte prøven av, den er tatt av noe i meg og resultatet viser til noe ved meg. Allikevel, selv om prøvens substans er fra min kropp, tar samtalen om den mellom legen og meg utgangspunkt i noe utenfor kroppen min, prøveresultatet, som om det taler for seg selv og med en selvsagt prioritet. Mitt poeng er ikke at dette skjer som et resultat av at legen ignorerer meg. Jeg har aldri hatt grunn til å tvile på at hun bryr seg og vil mitt beste. I samtalen mellom oss er vi dessuten begge opptatt av prøveresultatet, så vi er til dels sammen om orienteringen bort fra meg som subjekt og over på det prøven kan si noe ”objektivt” om. Mitt poeng er at et tilsynelatende ubetydelig språklig fenomen ikke oppstår ”av seg selv”, men er sammenhengende med noe adskillig større og mer komplisert, nemlig helsefagenes kontinuerlige problem med å kommunisere slik at pasientens erfaringer gis plass i dialogen (Engelsrud 2013). Talemåten om mitt prøveresultat uttrykker et medisinsk-faglig kunnskapssyn hvor en type kunnskap prioriteres fremfor en annen. Den kunnskapen som gis prioritet skyver subjektet til side, setter kunnskap fra subjektet selv på vent. I det små, en ganske ubetydelig sak, i det store dypt problematisk og utgangspunkt for frustrasjon og fremmedgjøring i møtet mellom helsepersonell og pasient.

Mens jeg skriver blir jeg mer klar over hvorfor jeg har blitt gående og tenke på dette i ettertid. Det oppsto nemlig enda en situasjon i løpet av mitt legebesøk som synliggjorde at selv om en konsultasjon på ett plan dreier seg om pasienten, så risikerer dette jeget å glippe ut av syne for legens medisinske perspektiv. Mens jeg gjorde meg klar til å gå snakket vi to videre om stort og smått. Jeg kommenterte sånn helt generelt at mørket var krevende. At byen uten snø gjorde måneden vi var inne i mørkere enn jeg kunne huske fra tidligere. Det var da hun sa det, at jeg kunne få mer ”overskudd av å trene litt”. Jeg vet at sånt skal leger snakke med pasienter om nå til dags. Det forventes av leger at de presenterer et overordnet og 100 % generalisert folkehelsebudskap, som et individuelt tilpasset råd til den enkelte pasient. En krevende øvelse, denne gang levert på medisinsk autopilot. Det min lege ikke vet er at jeg trener jevnlig. Jeg går Birken og løper maraton. Det har aldri falt seg slik at vi har snakket om det. Vi har faktisk aldri før snakket om trening, og når det først skjedde glapp jeg som meg ut av syne igjen.

Det lugga litt mellom oss denne dagen, jeg innrømmer det, men jeg skal ikke gjøre meg mer vanskelig nå. Jeg liker fortsatt legen min. Det er bare det at medisinens perspektiv av og til gjør samtalene våre mer kompliserte enn de trenger å være.
Referanse:
Engelsrud, G. (2013): Kroppen i klinisk kommunikasjon. I Johnsen, K. & Engvold, H.O. Klinisk kommunikasjon i praksis, Oslo: Universitetsforlaget. s. 77-85

Kropp og kommers

Gunn Engelsrud & Gro Rugseth
Den kjente psykiater, professor og forfatter Finn Skårderud, skriver i Aftenposten 28. desember (http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E) at han har gjort seg noen «romjulsmelankolske betraktninger». Under overskriften «kroppen er den nye sjelen» tar han utgangspunkt i tankene til den nitti år gamle Renè Girard og hans refleksjoner over at «vi i vesten» er de som er aller mest «besatte» av selvsult og slankhet og at vi gjennom kroppslige praksiser ser for oss å oppnå en «jordisk frelse». For å oppnå en slik frelse må vi delta i en «vanvittig kroppskonkurranse» om å etterligne kulturelle idealer for kroppens form og utseende. Videre bruker Skårderud et eksempel fra bloggen fotballfrue.no. og omtaler bloggen som «en forvirrende sammenblanding av kropp og kommers».
Vi deler mange av Skårderuds bekymringer rundt kroppshysteriet som kommer til uttrykk i sosiale medier, men vil hevde at nettopp fotballfruens blogg snarere avklarer enn forvirrer. Bloggerens kropp og utseende, med og uten klær markedsføres som en misunnelsesverdig vare og forbindes med en bestemt livsstil med regulerte doser trening og kosthold. Kroppen brandes gjennom tekst og bilder som et produkt av bestemte handlinger og holdninger, av vilje og målstyring. Gjennom å etterligne stilen, treningen og kostholdet som presenteres kan «denne kroppen» være oppnåelig også for leserne. Skårderud spør: Hva slags kropper er dette? Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Eller blir det for strengt? Vi vil reflektere videre over disse tre ganske ulike spørsmålene.
Først: som kropper er vi alle de «samme» kroppene; i den betydning at de puster av seg selv, hjertene slår, kroppene vokser, eldes og endres, de er dødelige og uforutsigbare – det finnes slik sett ingen «frelse» i de kommersielle produktene og metodene som tilbys. Å gi inntrykk av noe annet er lureri og i beste fall kortvarig lykke. Som Skårderud så riktig påpeker, følger like gjerne ny misnøye og følelse av mislykkethet med som en skygge for dem som gir seg i kast med prosjektet. Mange «vet» dette med seg selv, men snakker kanskje ikke høyt nok om det. Mange unge på Aftenpostens Si:d – sider skriver imidlertid kritisk om «presset» på kroppen skapt av kommersielle aktører og om hvordan det gjør dem dypt frustrert og ulykkelig å skulle leve opp til polerte og retusjerte kroppsidealer.
Det andre spørsmålet Skårderud stiller er: Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Ja, tydeligvis er de som følger fotballfruen og andre blogger i hvert fall åpne for hverandre og den verden de synes å dele. De følger hverandre opp med lesninger og likes daglig og gjerne flere ganger daglig. Mange av dem er også hypersensitive for kritikk, og tar kommentarer svært personlig enten det kommenteres på dem selv eller andre bloggende fruer (jfr. tidligere debatter om fotballfrue.no). En stor vaktsomhet spilles ut og får oss til å tenke at de best kan karakteriseres som åpne for hverandre og særs lukket for mange andre. For hvis spørsmålet er hvor åpne de er mot det kroppslige mangfoldet som tross alt kjennetegner verden utenfor bloggsfæren er vi mer usikre. Det er mange som ikke kan inkludere seg i det å være slaver av det såkalte kroppshysteri. Sosial klasse og økonomiske ressurser er en forutsetning for å la seg innlemme i tenkningen om kroppen og praksisen med kroppen som et objekt, i tillegg til en rekke andre faktorer som alder, kjønn, etnisitet, funksjonsnivå osv. De som har tilgang til de ”rette” ressursene får definisjonsmakt hvis de ønsker det, blant annet gjennom innleggene som skrives om dem og av dem og bekymringer vi andre skal dele.
Det siste spørsmålet Skårderud stiller er om det blir for strengt? Å være «streng» med seg selv inn mot kosthold og trening innebærer å legge ned mye oppmerksomhet og innsats. Det kan sikkert svare seg i øyeblikket for mange, men over tid vil alle også erfare kroppslig endring og forfall, plager og sykdom, uavhengig av strenghetsgrad. For dem som lever av å visualisere kroppsform og skape illusjoner om at dette skulle ha verdi i seg selv og for «oss alle», blir det antakelig aldri «for strengt». En livsstilsblogg både skaper og opprettholdes av et marked for illusjoner, produkter og inderlig begjær etter «merkevaren».
Skårderud uttrykker bekymring over at titusener følger bloggen og inntar konsumentrollen. Det som imidlertid ikke er avklart er hvor mange av disse følgerne som er reelt interessert i å etterlikne bloggerens prosjekt. Er det kanskje også en stor andel av dem som daglig og ukentlig klikker seg inn på diverse nettsider som utelukkende lar seg underholde eller som opprettholder en ironisk distanse til prosjekter som rettes mot en abstrahert og urealistisk kroppslig perfeksjon? Noen unge jenter ler i hvert fall av og ser «ned» på de stakkars kroppsbloggerne; http://uperfektejenter.blogg.no . Med andre ord er ikke alle forvirret av sammenblandingen av kropp og kommers, de forstår tvert i mot budskapet som overtydelig.