Månedlige arkiver: februar 2014

Alle bør gremmes når kropp er tema i norsk offentlig debatt.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Marta Breens blogg om «nyord» om kroppen og kroppsdeler har fått stor oppmerksomhet, sist i gårsdagens «debatt» i NRK 1. Språklige nyord formelig «kastes etter kroppene våre». Plastiske kirurger hevder å «hjelpe kvinner med selvtillit», mens Anne Kari Bratten gremmer seg over å måtte diskutere «noe så ubetydelig som kropp». Det er fulltids jobb og likelønn som er hovedproblemet for kvinner. I følge Marta Breen har vi «tapt unge jenter til speilet» – her brukes tiden. Mødrene må, i følge debattantene, ta en god del av ansvaret for kontinuerlig å utstede utseendefiksete spørsmål som « ser jeg tykk ut i denne kjolen»? etc. En rådvill Erik Vold spør; hvem har skylda? Mediene, skjønnhetsindustrien, motebloggerne, kvinnene selv? Noen må «ta ansvaret». Hva er galt med kvinner siden de ikke kan motstå presset? De kan jo bare la være å bry seg om så vel språket om kroppen og bildene av kroppene. Dagrun Eriksen fra Kristelig Folkeparti taler opprørt om at kroppspresset må stoppes og at vi (det store vi?) må slutte å skape usunne idealer, særlig overfor unge jenter – og guttene kommer etter – det er «ingen» som slipper unna kroppspresset. «Ingen» forteller at bildene i ukebladene er retusjert og det tilbys flere redigeringsprogram for å omskape seg til en visuelt sett best mulig utgave av seg selv. En ting «vi» i det minste kan gjøre er å opplyse om at bildene er retusjert. Bortsett fra Astrid Gunnestad, som tror at dette skjønner alle allerede.

Mens debatten og engasjementet bølger fram og tilbake lurer jeg på – Hvilken kropp er det som debatteres? Hva er den faglige konteksten for debatten? Jo – alle debattantene snakker innenfor en forståelse av kroppen som et objekt og ytterside (likt for alle). Kroppen er en gitt størrelse som ord kastes på, som skal innfri normer for utseende, pyntes, være naturlig – alt innenfor forståelser der eksperter – enten de forteller «du er normal – og jeg har sett mange» (Johanne Sundby) eller «gi blaffen og ha selvtillit» (blogger). Samlet sett har vi å gjøre med en av vår tids største misforståelser, og et gjengangertema i norsk debatt. Det er nærmest et totalt fravær av offentlige stemmer med en annen begrepsbruk. Et unntak i senere tid er kunstneren Sverre Koren Bjertnes som i programmet «Nasjonalgalleriet» på NRK 2 mandag 17 februar utrykte at det var vesentlig i hans kunst å bygge på det faktum at det finnes et «erfarende subjekt» – og at han selv og hans (kroppslige) erfaring inngår i – og utgår fra dette subjektets verden og erfaring.

Det finnes et vell av litteratur og kunnskap som kan gi tilfang til å forstå kroppen som subjekt, som avhengig av å finne eget ståsted – les – egen opplevde tyngde i kroppen, følelsen av jordforbindelse, en følelse av – og for seg selv som et levende og kontaktformidlende vesen, som er i besittelse av kinestetisk fornemmelse og «awareness» i og for seg selv, andre og verden. Uten at en slik erfaring blir støttet opp, tatt vare på, oppvurdert, får rom for å kjenne etter, at noen ser og etterspør kroppens erfaring i all sin variasjon; blir alle «lett bytte» for kommersielle aktører som selger seg inn i markedet for at, slik Finn Skårderud så treffende skriver: kroppen skal frelses – «kroppen er blitt den nye sjelen». Når pengene i kisten klinger, og «misnøyen» er midlertidig endret – er det bare å begynne påny. Det er nok «å ta av»

Hva kan gjøres for at ungdom ikke skal «tapes til speilet», for å sitere Marta Breens spørsmål i gårsdagens debatt.

Ved Norges Idrettshøgskole gav kollega Gro Rugseth og jeg våre masterstudenter «kropp» som tema på metodekurs i kvalitativ metode. Her fikk vi høre at et ord som «sommerkroppen» var vanlig blant studentene, og at det hadde erstattet «bikinikroppen» – et ord som tidligere var mye brukt og som var rettet mot jenter. Siden både gutter og jenter var opptatt av å ha «en fin kropp» hadde ordet «sommerkroppen» overtatt – nå var det imidlertid også slik at «sommerkroppen» var blitt til «helårskroppen» – da det gjaldt «å se trent og bra ut» hele året. Ved å få fram ulike ord, forståelser og erfaringer uten å vurdere disse på noen måte, fikk studentene anledning til å arbeide faglig med tema kropp. De laget problemstillinger « hvordan forstår NIH – studenter kroppen»? ”Hva betyr treneres forståelse av kroppen» etc. De intervjuet hverandre, observerte trening og personers kroppslige uttrykk og handlinger, hentet stoff fra flere teorier, undersøkte språkbruk om kroppen, kulturelle forestillinger, kroppslige praksiser, bilder, filmer. Ved å arbeide med temaet åpent, undersøkende og kritisk tilegnet de seg en faglig måte å problematisere hva kropp kan være, for hvem, på hvilken måte og med hvilken hensikt etc. Fra å tenke normativt; riktig – galt, pent – stygt, tynn – tykk, feil – bra, skapte studentene ny innsikt i å tenke både mer erfaringsnært og analytisk om tema kropp. Dette mangler i norsk offentlighet. Så, neste gang NRK – inviter en masterstudent fra Norges Idrettshøgskole inn i debatten. De kan både snakke, skrive og debattere om temaet kropp på en måte som savnes i dag. Hurra for våre studenter.

Meir fysisk aktivitet som leik i barnehagen?

Dagsrevyen i går: Medan talet på overvektige barn går ned på landsbasis aukar det i Groruddalen. Tiltak er sett inn; meir av leiken skal vere fysisk aktivitet. Men sjå på innslaget her. Barna har blitt organisert til å stå i kø for å bevege seg. Dersom innslaget er representatitvt for bevegelsestiltaka er det skivebom og ikkje kunnskapsbasert. Forsking viser nemleg at barna beveger seg dersom dei har tilgang til mange, gode leikapparat og får organisere leiken sin sjølv.

Idrettspedagogikk: ??? eller !!!

Eg har hatt gleda av å vere med på eit prosjekt om å springe i kroppsøving. Masterstudenten Harald Næss undersøkte spørsmålet «Går det an å lære seg å like å springe i kroppsøving?» Dette prosjektet resulterte i artikkelen Running with Dewey (Næss, Säfvenbom & Standal, 2013). I tillegg skreiv medforfattarane mine dette blogginnlegget på nih.no.

bilde 2 (1)

(skjermdump frå www.nih.no)

Førre veka oppdaga eg denne saka på VG nett:

bilde 1

(skjermdump frå www.vg.no)

 

Ikkje store forskjellane på ingressane, men det viktigast er at spørjeteiknet i bloggen har blitt bytta ut med eit utropsteikn. Sjølv om springeprosjektet til Harald ikkje er referert i VG-saka, så er det sjølvsagt kjempefint at det (kanskje) inspirerer vektklubben til VG. MEN, det er grunn til å lure på kva som er forskjellen på det idrettspedagogiske spørjeteiknet og det meir helsedrivne utropsteiknet?

Tilfeldig? Neppe!

Utroopsteiknet kan sjølvsagt vere meint som eit oppmuntrande tilrop: Heia deg, vi trur du kan lære deg å like å springe! Det er heilt klart viktig å oppleve å bli støtta dersom ein skal prøve å like noko som ein ikkje heilt likar her og no.

Men det kan også vere ein kommando: Kom igjen, no må du sjå til å lære deg å like å løpe!

Eg er ganske sikker på at ein kommando ikkje er intensjonen til vektklubben i VG, fordi ei slik tilnærming vil ha ein ganske negativ spinn rundt seg. Likevel: sjølv om det skulle vere eit oppmuntrande tilrop, gitt i beste meining, så kjem utropsteiknet med ei innpakning. Denne innpakninga er lovnadar om å gå ned i vekt, som – kommersielle interesserer til sida – er føremålet til denne vektklubben. Vidare kjem innpakninga i form av truslar: Inaktivitet fører til meir sjukdom og tidlegare død! Grensa mellom det oppmuntrande tilropet og kommandoen er dermed ikkje så klar.

I helsesamanhengen blir dette endå tydlegare om vi ser på dette innlegget:

bilde 3-1

(skjermdump frå Facebook)

Kva er dette for eit språk? Må eg ha ei orsaking for ikkje å trene? I så fall er det vel eit påbod eg har brote? Ikkje ser det ut til at det er mogeleg å finne orsakingar for å bryte påbodet, heller.

Det som låg til grunn for masteroppgåva til Harald var alt anna enn utropsteikn. I staden møtte han deltakarane med spørsmål som fekk dei til å tenkje gjennom kva dei hadde opplevd og erfart då dei var ute og sprang. Han møtte deltakarane med ei haldning om at han ikkje sat med svara om kva som skulle til for å lære å like å løpe. Dette burde vere den heilt grunnleggande haldninga i idrettspedagogikken: å møte opp på jobben med spørsmål heller enn utropsteikn og svar.

 

Referanse:

Harald Solhaug Næss , Reidar Säfvenbom & Øyvind Førland Standal (2013): Running with Dewey: is it possible to learn to enjoy running in High School Physical Education?, Qualitative Research in Sport, Exercise and Health, DOI:10.1080/2159676X.2013.796489

En plutselig frigjørende tanke – om OL- kommentatorer og det kommenterte.

 

 

OL-kommentatorene interesserer meg.  Eller rettere sagt kommentering av sportssendinger generelt.  Grunnen til interessen er følgende – det handler om forholdet mellom kommentatorenes ytringer og det kommenterte felt. Hva kommenteres; hva velges ut, hvordan bygges dramaturgien? I dag- søndag 16. februar var det «Herrestafett i langrenn» – en gren Norge skulle vinne, en paradegren som overgår alt, «damestafetten kan ikke måle seg med den, og «Petter (nærmere presentasjon unødvendig) er villig til å dø for fedrelandet på siste etappe». Jeg skal ikke dvele ved hvordan det gikk – for selv om «Petter er Petter» – et uttrykk kommentatorer bruker, som om det var like selvinnlysende som «det er kaldere om vinteren enn om sommeren»!

Så til saken. Hva skjer i kommenteringens forkant?  Norge og de norske utøvere konstitueres som enestående personer, ingen over- ingen ved sidene av når det gjelder å være sympatiske, offervillige og sterke. Gikk det dårlig i går – tar vi det igjen i dag. Utøverne – hvis vi kaller dem «objektene» som representeres i det sportskommenterte univers, endres imidlertid radikalt ettersom konkurransene skrider fram. Fra å være bli posisjonert som stabile og uovervinnelige endres de til ganske ordinære og upredikerbare, «har ikke dagen, og skiene er dårlige». Utøvere fra andre nasjoner, som «normalt ikke slå oss» overtar rollene som de best forberedte; de som har «prikket inn formen» og gjort «alt riktig» til tross for langt mindre ambisiøse støtteapparat.

Min videre refleksjon omhandler konstitueringen av den «virkelighet» kommenteringen gjelder – basert på antagelser om at det er «faktiske hendelser» vi er vitne til. Idrett er tross alt målbart – tidtaking og målpassering er «reelt». En rasjonalist kunne ikke vært mer enig.

Ingen hendelser der mennesker er involvert stopper imidlertid der. Det er liv og røre, drømmer, tanker, følelser som strømmer på – aktiviteter som på forhånd var «klare på papiret» endrer karakter – idrettens praksis og utøvelse står over og overgår de vitenskapelige forberedelser og metoder. Kommenteringens «vesen» likeså – de har brukt timevis på forberedelser av leksikalsk kunnskap fra tidligere OL og utøveres plasseringer. Dette er vel og bra – men det som fremtrer er kommentatorenes subjektive måte å se konkurransen på, – det leves og skapes her og nå.  Gjennom å være del av den kommenterte verden at trer kommentatoren selv i forgrunnen.  Kommentatorene kommer «tett på» og bruker sine forestillinger, opplevelsene, følelser og ikke minst sine sterke forhåpninger – «det kan fortsatt gå – det er ikke umulig – Petter er fortsatt Petter».  Det er ikke noe annet enn å vinne som gjelder, det har Petter selv nettopp uttalt.

Ved å reflektere over hvilke ord, uttrykk, myter og forforståelser, som brukes viser det seg hvordan kommentatorene (i likhet med andre) er dypt involvert som subjekter i den kunnskap de skaper og elaborerer på og om. Kort og godt – det finnes ingen utvendig eller objektiv rasjonell kunnskap som kan brukes og gjøres gyldig i seg selv – verken for utøvere eller kommentatorer.  Det å kunne noe viser seg  i knowing – how dvs. ved å kunne håndtere det som skjer i særegne og individuelle situasjoner – den verden som kommentatorene har forberedt seg på eksisterer rett og slett ikke- den skapes gjennom det som trer frem i hvert øyebklikk – det er herlig og frigjørende!

 

Tilstedeværelse «innover» og/eller «rettet utover mot verden og andre»- en refleksjon

skrevet av  Gunn Engelsrud


SEMINARIUM: Hvordan henger den opplevde, indre og den observerte, ytre verden i dansefaget sammen? Hvilken verden tillegges størst gyldighet, og hvorfor? Professor Gunn Engelsrud ved Norges Idrettshøgskole deler tanker etter første dag av Seminarium II på Kunsthøgskolen i Oslo 29. januar.

Publisert: 13.02.14  TweetFace


Dansedyrkerne og prosjektleder Sidsel Pape inviterte 29 og 30. januar til prosjektet Seminarium på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg deltok første dag og vil i det følgende ta opp tema jeg ble inspirert til å skrive om.

Først ute var Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, sammen med Alexander Refsum Jensenius. I et prosjekt kalt Sverm tematiserer de stillstand og mikrobevegelse og spør om det er dans. De har undersøkt hvilke erfaringer som oppstår ved å stå stille over bena; altså gir seg over til posturale svingninger og kroppen oppreiste stilling og vekt balansere over understøttelsesflaten; mao la posisjonen skje og virke i kroppen. De to har, (sammen med flere andre) gjort mange erfaringer. Resultatet er blant annet at de har blitt sensitive og oppmerksomme i hverdagen; både når det gjelder barnestell og middagslaging! Omverden virket støyende og påtrengende etter uker i «stillstand». Skalaene for å nyansere erfaringer endret seg; og som Kari Anne påpeker; i dansetrening har hun lært mye om bevegelse i rom, gjøring, men mindre om tilstedeværelse og det å være. Hun opplever at det å være gir henne mer å «fylle» bevegelsen med; å stå stille blir vakkert. Oppmerksomheten vendes innover mot «seg selv». Samtidig gjøres objektive målinger av mikrobevegelsene i stillstanden. Den «ytre» og den «indre» verden samsvar ikke alltid. Eksempelvis kan en person en dag føle stillstand, men målingen viser mye bevegelse.

Et spørsmål blir: Hvordan henger disse to «verdener» sammen, eller; hvilken «verden» tillegges størst gyldighet, og hvorfor? Refleksjoner over disse ulike kunnskapsformer ble ikke diskutert, ei heller hvor forskningen skal plasseres sjangermessig og teoretisk. Er det empirisk forskning, grunnforskning, praksisforskning? Refleksjoner over dette blir helt sikkert neste skritt i diskusjonen.

Marie Bergby Handeland med Hallvard Surlien og Kristoffer Aune Kostveit i prosjektet DE GRØNNE undersøker om ethvert menneske kan være en danser, og spør om hvemsomhelst kan samtidsdanse? Marie starter med å trekke en distinksjon mellom lærte og ikke-lærte bevegelser. Hun omtaler sin egen kropp og bevegelse/dans som sosialisert til bevegelser som nærmest utelukker det å være «her og nå». Som danser er kroppen «påvirket av alle tankene om hva dans skal være» og bevegelsesuttrykk og «teknikker» dansere har lært, kan like gjerne oppleves som et hinder som en nyttig kvalifikasjon Hun har derfor søkt noe «mer genuint», og valg å arbeide sammen med to unge menn uten danseerfaring. Sammen utforsker de hva dans kan være uten at Marie vil «påvirke» dem. Ideen er at de skal «kjenne etter å danse innenfra». De unge mennene konstitueres som «de andre», som om de har «noe», som hun som utdannet danser og koreograf ikke har eller «har mistet». Ved sine valg får Marie fram bevegelsesuttrykk som hun ønsker «skulle komme fra dem selv»; bevegelser som har opphav i egen kropp og som kjennes og merkes av utøveren selv.

Opplevelsen av å se de unge mennene i bevegelse minnet i alle fall meg om, at bevegelse er relasjonell og kontekstuell, noe som betyr at den ikke utelukkende kan komme «innenfra» men utrykkes i en sammenheng med andre. Presentasjonen reiser noen grunnleggende spørsmål om hvordan kompetanse innen samtidsdans læres og hvordan utdanning kvalifiserer dansere. Om danseutdanninger «fjerner» muligheten til å «være ekte», kan det handle om mangel på faglig språk og refleksjon. Problemet er, som i forrige, innlegg, at publikum i liten grad fikk øye på hvilke faglige begreper, som kunne vært trukket fram for å belyse disse viktige spørsmål innen samtidsdans.

Heidi Jessen og Anne Kathrine Fallmyr, begge masterstudenter i koreografi på KHiO, spør i prosjektet Landing Sites hva som skjer med scenekunsten når den involverer publikums kropp fremfor å beskue utøvernes kropp? Studentene ønsker å involvere publikum på et sanselig, kinestetisk nivå. Også her er bruddet med estetiske «ytre» kriterier for hvordan dans skal «se ut», tydelig og gjennomført. Publikum får i oppgave å gå sammen i par, ta av seg sko. Deretter føres en av partene den andre rundt i en «sanseløype», der personen som blir ført kan lukke øynene og kjenne ulike underlag, stofflighet, lukter og lysforhold; samt kjenne egne følelser stige frem eller bevege seg i kroppen. Vel tilbake til stolene åpnes det diskusjon om publikumsrollen; hva betyr det å bli involvert og deltagende publikum.

En spør; kan ikke publikum får komme for å se dans lenger; må de selv danse? Hva betyr dette mer presist for deres egen opplevelse? Er «kontakt med kroppen» en erfaring som er avhengig av en aktiv publikumsrolle; og aktiv på hvilken måte? Er publikum også med å skape forestillingen og hvem tar «ansvar» for deres opplevelse. Blir de mer opplevende av å delta selv? Dette spørsmål ble ytterligere tematisert i neste innlegg.

Elizabeth Svarstad med koreograf Anne Grete Eriksen i prosjektet Lovedans setter opp en tidsakse med sitt historiske blikk på estetikk og kropp, subjekt og kunst. Publikum møter en barokkdanser i tidsriktig kostyme og som danser til ditto musikk. Bunker av Norges Lover (de stabile og historiske, som likevel er foranderlig) skaper et rom der publikum sitter rundt og er tett på. Vi sitter stille. Mens konklusjonen i forrige innlegg var å minne publikum på sin rolle somsansende subjekt, fikk dette begrepet sin realisering i denne visningen: danserens kontaktskapende tilstedeværelse i dansen. Med presise gjentagelser, et åpnet blikk, virker tilstedeværelsen «utover» i rommet. Dansen, tingene, rommet og publikum virker sammen. Slik sett tydeliggjøres at tilstedeværelse i dans – både hos danser og publikum – er gjensidig, og skapes og leves i rommet mellom.

Der andre presentasjoner søker «innover» virker Elisabeths dans «utover» i rommet og et rettet mot publikum (og ikke innover i seg selv). Min opplevelse var at den presise barokkdans med trinn og gester involverer og aktiverer publikums kropp like mye som situasjonen der publikum var aktivt gjørende – her var publikum aktivt værende.

Solveig Styve Holte, masterstudent i koreografi ved KHiO, med Marte Reithaug Sterud presenterte prosjektet Den siste danseterapien. Dette innslaget problematiserer hvordan en kunstutdanning setter seg i et menneske og et kunstnerskap og hvilken mulighet den enkelte har til å reise institusjonskritikk. Solveig og Marte artikulerer sine erfaringer fra å være studenter i danseutdanninger. Jo mer de hadde stått foran og sett inn i speilet, jo mindre hadde de følt seg sett. Det er som kroppsobjekter de har blitt vurdert, og det er ferdighetene i spesifikke måter å danse på som har blitt verdsatt. Deres opplevelse er traumatisering og fremmedgjøring. Gjennom språk, samtale og refleksjon har de klart å skape distanse.

Erfaringene som ble presentert sto i steil kontrast til dagens kunnskap om undervisning og læring i utdanning. Studenter (og elever) har lovfestet rett til å medvirke i egen læringsprosess og motta fremovermeldinger, og vurderinger som benyttes skal stå i forhold til hensikt, mål og innhold i utdanningen. Å være utdannet i dagens samfunn innebærer å bli introdusert til forskning, et fagspråk, diskusjoner og refleksjon om læring.

Innlegget fikk fram at dansekropper trenger omsorg, støtte og empati, og at det må skje i utdanning.

Samlet sett hang dagen sammen på en utmerket måte både faglig og sosialt. «Tilstedeværelse» var et gjennomgangstema; «inn i kroppen-ut i rommet», ikke – utdannende dansekropper, publikumsrollen som sansende subjekter, tradisjonsdansens kontaktskapende potensial og danseres behov for å snakke, lytte og delta i ordskiftet med egne erfaringer.

Teaterkritiker Anette Therese Pettersen og musikkritiker og redaktør for Scenekunst.no Hild Borchgrevink ledet publikum kyndig gjennom dagen

http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=4813