Månedlige arkiver: mars 2014

En hyllest til tankene- slipp dem fri!

Skrevet av Gunn Engeslrud

 

Jeg deltok nylig på en yogatime der vi fikk beskjed om «å tømme hodet» og «bare være». Jeg fikk assosiasjoner til å tømme vann ut av en bøtte, et mekanisk grep om en praktisk handling. Etterpå tenkte jeg at å fremføre en slik instruksjon også er en tanke- tanken om at vi skal tømme hodet for tanker – hvor kommer tanken om det fra? Paradoksalt nok må noen ha kommet på tanken om at tenkning kan forstyrre «tilstedeværelsen». Men er det slik det oppleves? Kan vi ikke være like mye tilstede i tenkning som i væren? Min klare forståelse er at tenkning og væren tilhører kroppen og livet. Min grunn til å praktisere yoga og meditasjon er muligheten praksisen skaper til å oppdage og å møte tanker som oppstår og gi dem tid til å vise seg. I dette møtet på yogamatta eller meditasjonsputa blir tanker, situasjon og liv tydeliggjort. Praksisen gir en mulighet til akseptering. Ingen ting å kvitte seg med, ikke noe å oppnå, ikke noe å prestere – oppdagelse av det som viser seg, oppstår – interessere seg for det og akseptere.

Ved å tenke om praksis at det er noe bestemt som skal oppnås – eksempelvis «tømme hodet for tanker» vil mange oppleve at de mislykkes fordi det kommer tanker under praksisen. Det mange trenger å høre er at det ikke er noe «feil med verken dem selv eller tankene». Poenget er å oppdage at det som skjer oppstår i deg og at du merker at det finnes et refleksivt rom i deg- noe i deg merker seg selv. Filosofen Hans Skjervheim er kjent for sin utlegning av at mennesket er et vesen som selv kan reflektere over seg selv, og i tillegg reflektere over refleksjonen http://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Skjervheim

Første gang jeg kom i berøring med tema «å slippe» i en faglig sammenheng var i egenbehandling i psykomotorisk behandling hos Aadel Bülow -Hansen http://no.wikipedia.org/wiki/Aadel_B%C3%BClow-Hansen. Det «å slippe pusten ut», sukke og gjespe var synonymt med å «slippe til bevegelser» i kroppen og «løsne» på spenninger i kroppen og musklene. Jeg husker jeg fikk assosiasjoner til Simone de Beauvoirs http://no.wikipedia.org/wiki/Simone_de_Beauvoir frihetsbegrep – det er frihet, kroppslig frihet til å puste ut og uttrykke sin subjektivitet og individualitet som er tilstedeværelsens kjerne – ingen «lykke» kan skapes uten denne forutsetning.

Det er ingen grunn til å gjøre tanker til «hovedfiende» – og som, i følge flere instruksjoner jeg har blitt utsatt for, skal «tømmes» og at «ego og hodet» er en kilde til problemer. Det kan høres fint ut å «tenke mindre» – men mitt anliggende er at vi må tenke mer, reflektere mer kritisk og riktigere.  De smarte tankene til Simone de Beauvoir, Hans Skjervheim og Aadel Bülow–Hansen, inspireret meg i dag. Tankene er ikke et problem i seg selv –  mer hva vi tenker på? Tenk selv- slipp tankene fri!

«PLATEAU EFFECT» – lykke som «sitter»

«PLATEAU EFFECT» – lykke som «sitter»

Jeg ønsker ofte at jeg kunne bli mer oppslukt av noe, oppleve at oppmerksomheten kun er rettet mot et fenomen, uten at tankene vandrer fra det en til det andre; jeg lengter etter føle «tilstedeværelse». I går kveld hadde jeg en slik opplevelse, takket være koreografen Jefta van Dinther og ni danser fra Cullbergballetten. Forestillingen hadde tilttelen «Plateau Effect» og ble vist på Dansen Hus. Etter forestillingen var det samtale mellom Jefta van Dinther med Un-Magritt Nordseth.

Publikum møter ni dansere innhyllet i hvert sitt lille avlukke i et stort teppe hengende fra taket, de synger, bølger fram og tilbake, omsluttes, favnes og blir borte- «tonen er satt». Kroppenes bevegelser, musikken og stoffet gir kvaliteter til hverandre. Danserne gjør «sine ting» med stoffet og vice verca – stoffet gir tilbake til kroppene, de inngår i hverandre og angår hverandre og «holder» energien i rommet mellom sal og scene.

Rommet endres, teppet tas ned og transformeres. Vi legger ut på seilas sammen. Det gjelder å redde seg selv og hverandre fra undergang, berge livet, unngå katastrofe.  Seilet må opp, teltene reises, oppgavene må løses – alle må bidra – det er ingen tid å miste. At danserne «må løse oppgaver» der og da gir en intensitet og min opplevelse er: jeg blir holdt, « embraced», inkludert – jeg sitrer.  Rommet lever og stoffer, ledninger, mennesker, musikk, lyset lar nervesystemet delta og alt kjennes i kroppen, huden. Innvending og i rommet. Den kinestetisk, tactil, auditive og visuelle persepsjon søker sammen. Kroppen overraskes og drives videre i rytmene, temposkiftene og det kontinuerlig transformerte rommet er både bevegelse og ro – tvers igjennom.

Stoffet strekkes, rulles og endres til en slangelignende form. Det blir mer kontrollerbart og «ufarlig». Rommet «frigis» til dansernes bevegelser, bevegelser fra dypet av nervesystemet, så nakne, pre verbale, vakre, shaky, sårbare og levende, frigjørende, selv – organiserende, kraftfulle. Det kjennes. Brått – pang – slutt – Stille. Mørkt.

Jeg er heldig og får snakke med flere av danserne etterpå. Hvordan kjenner de det i kroppen å danse slik – fra, gjennom og med hele kroppens organiske repertoar. Det kjennes sier danserne, det tar dem tid å lande fra de ekstatiske uttrykk, torso og mellomgulv i full vibrasjon – gulvet som støttende venn – de vil treffe publikums kroppssystemer – Publikum vante vurderende blikk går i dvale til fordel for et grunnleggende kroppslig engasjement – herlig befriende, nydelig og stekt. Jeg erfarte at forestillingen som «objekt» gav meg en lykkestund uten avbrudd. Å være helt med og tilstede- hurra for Cullbergballetten, Dansens Hus og Jefta van Dinther på 8. mars!

 

SPRÅKET om KUNST? Et spørsmål om Hvilket språk?

 

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Diskusjoner om språk og kunst er gjengangere i samfunnsdebatter, nå igjen i Klassekampen, der Lotte Konow Lund, støttet av Sverre Koren Bjertnes tar til orde for at kunstnere må « ta tilbake språket».  Spørsmålet er; hvilket språk skal de «ta tilbake», og hvilket språk er det som er tatt fra dem, og av hvem? Å skape kunst er i seg selv språk, visuelt, kinestetisk, auditivt, affektivt, intellektuelt og verbalt; hva betyr disse ulike formene for språk i opplevelse av- og forståelse av kunst? Koren Bjertnes siteres på i Klassekampen 4. mars, «kunsten min skal alltid være motivert i noe jeg vet hva er». Å vite hva noe er, er filosofisk sett et stor spørsmål. Hvordan og når kan vi slå fast at vi vet noe? En indikator kan være at det vi vet har opphav i erfaringer fra levd liv og historie: noe som for øvrig også bør være kontekst for ethvert språk; eller er det ikke slik? Kunstneren skal, i følge debatten i Klassekampen, angivelig ha «gitt fra seg språket til kuratorer, teoretikere etc», noe som har skapt et «fjernt og abstrakt» språk – uten referanse til «virkeligheten», men «lukket inne». Leddet mellom erfaringer av kunsten og språket om den, henger ikke sammen.

Et spørsmål er; Hvordan bruker kunstnere selv (verbal) språket om egen kunst?  Kunst handler om er å vise noe frem, uten å måtte ty til verbalspråk eller skrift. Like fullt eksisterer kunst innenfor en språkkultur – og både publikum og kunstnere vil på ulike måter tolke det de opplever innenfor språklige kategorier. Til tross for dette – som publikum åpner vi oss i gode stunder for et kunstverk – tårene kan strømme på uten at en vet hvorfor, følelser kan fylle kroppen og berikelse, minner, frykt, forferdelse, kjærlighet,  åpninger mot noe stort og uoverskuelig kan skylle inn, som ordløse tilstander. Følelsen kan være «jeg har ikke ord». Kroppene og verkene har sine egne kontaktskapende språk og måter å dele innsikt, erfaring og kunnskap på.

Her er paradokset; at kroppene og verkene deler innsikt er et perspektiv. Dette perspektiver må gis betydning gjennom verbalspråket, ellers overses det i debatten om språkets rolle. Det trengs mao et språk om språket! Det finnes erfaringer som ikke (ennå ikke) kan artikuleres i tekst eller verbalspråk – erfaringer som må dveles ved, undersøkes og gjendrives, slik Natalie Depraz, Francisco J. Varela og Pierre Vermersch gjør i boka «On becoming aware. A pragmatics of ecperiencing» Her gjennomgår de systematisk, med utgangspunkt i Edmund Husserls fenomenologi, hvordan vi kan bli klar over og kjent med våre tanker og følelser i praksis gjennom hands-on-arbeid. Mening, den immanente evne til innsikt om livet og oss selv må kultiveres, vies tålmodighet og gjennomleves, slik at verden og erfaringen kan vise seg og at det «uttenkte» må vike for det om kjennes og leves i kroppen. Praksisen med å utforske egne erfaringer gis forrang – og «belønningen» kan være å komme fram til nye språklig uttrykk, som vi ikke visste var der a priori. Et slikt kinetisk-kroppslig kunnskapsfelt og estetiske erfaringer er kunsten egnet til å støtte opp under.

Konkusjonen er at språket om kunsten må debatteres – ikke minst for kunstnere som skal skrive søknader om økonomisk støtte til sine prosjekter; de må skrive seg inn i det som oppfattes som «det rette» språk – og her støter de på spørsmålet om hvilken betydning selve språkbruken har. Språkfilosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) kan komme oss til unnsetning. Ved å rive ord og begreper ut av en sammenheng; jfr. slik Koren Bjertnes siteres på at «et innfløkt kunstspråk fratar publikum troen på at de kan forstå kunst», peker Wittgenstein på; at dersom forholdet mellom språk, mening og virkelighet ikke blir fremstilt som forståelig, kan språket bli gående «på tomgang» og fjernes fra menneskelig livsverden. Ved at språket om kunsten overser sammenhengen mellom språkbruk og livsform, står språkbruken i fare for å «lukke kunsten inne».  Et viktig poeng er at dette ikke er «språkets feil», men at vi som bruker og skaper språket, må reflektere over språket og oss selv som språkbrukere. Språk kan, som at annet, brukes på mange måter; til å få makt, penger og kontroll, til utvidet forståelse og kommunikasjon, til refleksjon og kritisk meningsutveksling.  Vi kan «become aware» over det språk vi bruker, og hvor i vår erfaringer og tankeverden språket kommer fra. Får vi sagt det vi vil? Sier vi med det språk vi bruker «mer enn» ordene? Hva legges til ed tonefall, kropp, og stemme? Dette er spørsmål, som, så langt, ikke berøres i debatten.

Til slutt, som Koren Bjertnes siteres på; publikum skal ha frihet i sine tolkninger og opplevelser.  For å oppleve en slik frihet trengs dialog sammen med kunstnere og andre som kan bidra til å realisere tolkningsfrihet – og til det trengs også et språk om akkurat dette.

Depraz, N; Varela, F.J and Vermercsch, P ( 2002). On Becoming Aware. A Pragmatics of experiencing. John Benjamins Publishing Company. Amsterdam/Philadelphia.

Om sammenhenger som ikke henger sammen

Gro Rugseth

Enhetsleder for barn og unge i Horten kommune har bestemt seg for å bannlyse brunost fra barnehagebarnas matbord http://www.nrk.no/vestfold/brunost-utvist-fra-sfo-og-barnehage-1.11552368 . En spørrerunde blant brunostglade nordmenn viser at de imidlertid ikke ser det som noen overhengende fare for folkehelsa at unger får spise brunost på skiva. Kokk og matskribent Charlotte Mohn Gaustad derimot, gir tiltaket sin umiddelbare støtte og skriver at: ”Vi må applaudere dem som faktisk evner å ta grep og endre en negativ situasjon” :
http://www.nrk.no/ytring/brunostbannlysing-og-barnehelse-1.11568748

Å ta grep ved å ta brunosten fra barna vil i følge Mohn Gaustad og ansvarlige i Horten kommune redusere ungenes inntak av søte matvarer. For at den påstanden skal holde vann må vi forutsette at alt annet i barnets kostvaner er ubevegelig og konstant, over tid. Sannsynligheten for det er lik null. Her fremstilles med andre ord sammenhenger som ikke henger sammen, uten at det demper entusiasmen hos enhetslederen og matskribenten. De strammer i stedet grepet og hevder at å nekte ungene brunost kan virke forebyggende på utviklingen av overvekt og fedme. Jeg fristes til å være skråsikker tilbake: Betydningen av brunost på skiva for barnets kroppsvekt er mikroskopisk og sannsynligheten for at barns overvekt og fedme har helt andre forklaringer er tilsvarende stor.

Den vanntette troen de to har på at det å gjøre noe uansett er bedre enn å gjøre ingenting er forbløffende, sett opp mot all den forskningsmessige dokumentasjonen som foreligger på manglende effekt av diverse såkalt målrettede vektreduksjonstiltak. I matematikken gir minus riktignok en reduksjon, men regnestykker går sjelden opp på samme forutsigbare måte i levende kropper. Effekten av å fjerne brunost spises bokstavelig talt opp av andre sammenhenger barna også er innvevet i.

Jeg har liten tro på at motforestillinger stopper damene i å gjennomføre tiltaket. De ønsker seg snarere ”flere forebyggende tiltak i hele landet”. Så nå bør alle barnehagebarn i Horten og omegn holde på perlene og plastelinaen, tegnearkene og legoklossene: Snart kommer folkehelsepolitiet på at det er en sammenheng mellom vekt og stillesitting.