Månedlige arkiver: mai 2014

Sykdom som nederlag

Gro Rugseth

Språk er en kilde til mening. Gjennom språket setter vi ord på erfaringer og de ordene og begrepene vi tar i bruk gjør erfaringene våre kjente og gjenkjennelige for oss selv og andre. Til dette er det vanlig å anvende metaforer. Metaforer, eller billedliggjøring, hjelper oss å uttrykke erfaringer på forståelige måter. Når jeg stikker hodet inn døra og sier til ungene mine at ”her ser det ut som en svinesti” er de umiddelbart klar over at det jeg sier er et uttrykk for at rommet deres ikke ser særlig tiltalende ut. I situasjonen har vi en felles forståelse av metaforen svinesti uten at vi noen gang har sett en slik.

Jeg er opptatt av hvordan det snakkes og skrives om kroppen og om helse og sykdom. Interessen er bla inspirert av den franske filosofen Paul Ricoeur (1913-2005) som hevdet at all menneskelig erfaring kan forstås som ”tekst” (1995). For meg innebærer det at jeg hører ekstra godt etter, eller ”spisser” ører, når folk snakker om slike fenomen. Det de sier blir en form for tekst om deres erfaringer som jeg får innblikk i og som kan fortolkes videre inn i nye sammenhenger. Jeg lytter etter hva som sies, på hvilken måte det blir sagt og i hvilken sammenheng.

De siste dagene har jeg gått og gnagd på (!) et utsagn fra pappaen min. Han er veldig forkjølet for tiden, har vondt i halsen, feber og dårlig matlyst. Han er uvant med å være syk og på telefon delte han følgende erkjennelse med meg: ”Jeg er ganske tufs”. Han grep ikke hvilket som helst ord ut av luften for å si noe om hvordan han følte seg. Fra et rikt utvalg av metaforer valgte han en som allerede gir mening og som har både historiske røtter og kulturelle linjer. For oss begge er meningen presis. Som samtalepartner kan jeg umiddelbart assosiere ordet tufs med noe bestemt. Jeg skjønner at han langt fra føler seg bra.

I gammel folketro var ”tufs” betegnelsen på en nøsteliknende dott som trillet omkring. Kom det en tufs trillende ble den forstått som et underjordisk vesen som brakte sykdom og nød på folk hvis de kom i berøring med den. Tufsen var det med andre ord om å gjøre å holde seg unna. Vi kjenner uttrykkene tufs og dott fra moderne språkbruk også. Tufsen er i vår tid mer å forstå som en dumming, en som dummer seg ut og dotten en det står liten respekt av, en som mangler vilje og eget initiativ. Da pappa fulgte opp utsagnet med følgende: ”Det føles som et nederlag. Det er sånn jeg kjenner det, som et nederlag å bli forkjølet”, fikk jeg en mer utfyllende tekst om hans erfaringer med å være syk. Mens Ricoeur forstår erfaringer som tekst, skriver Lakoff og Johnson (2003) om at metaforene i språket må forstås som selve bærebjelken i vår livsanskuelse. Det innebærer at gjennom metaforene eller bildene vi bruker for å språksette våre erfaringer uttrykker vi vår forståelse av oss selv, det som skjer med oss og med oss i verden. Til sammen fungerer sammenhengen av språklige metaforer som et reisverk, eller en taus bakgrunn for det vi tenker og gjør av store og små ting gjennom dagen. Helt taust er det heller ikke i følge Lakoff og Johnson, for vi kan oppdage vår livsanskuelse i språket og da særlig i metaforene.

Pappas refleksjon over det å være syk kan jeg altså forstå som en tekst om hans livsanskuelse, hans måte å forstå seg selv i sammenheng med omgivelsene. Når han ikke er forkjølet ser han kanskje seg selv mer som en seierherre? En på vinnerlaget? 80 år og aldeles frisk. Sporty type, lett i kroppen, sykler, går på ski og på beina. I vår tid med god helse som et statusbelagt gode alle oppfordres til å investere i, kan det rime ganske godt at han nå føler han har dumma seg ut. Han er ihvertfall midlertidig satt ut av spill. Han er nede for telling, satt på benken, tatt ut av laget – ja det finnes utallige metaforer å ta i bruk fra sportslige sammenhenger for å beskrive det friske opp mot det syke og noen hevder sportsmetaforer tas mer og mer i bruk i en rekke andre sammenhenger enn sporten selv (Nielsen og Keld 2012). Hvordan kan vi forstå det? Når det gjelder sykdom er en nærliggende logikk at idrett og sport assosieres med vitalitet, ungdommelighet, kraft, vilje og initiativ. På mange måter en kontrast til sykdomserfaringer. Språket om sport kan dermed tydeliggjøre ganske kraftfullt hva som har ”gått tapt” i sykdommen. Sport representerer dessuten sammenhenger med klare regler og retningslinjer. Avgrensede baner, bestemte mål, tidsbestemte omganger osv. Språket fra en slik overskuelig og ryddig verden kan kanskje tilføre sykdomserfaringer en forenkling vi trenger når folk spør hvordan vi har det.

Han er ikke på vinnerlaget denne helgen nei, men ballen er rund. Selv om han har måttet bite i gresset nå har jeg tro på at han snart skal reise kjerringa. Han er nemlig ikke tapt bak ei vogn, pappaen min.

Kemp, P. (1995): Tid og fortælling; Introduktion til Paul Ricoeur Aarhus Universitetsforlag
Lakoff, G., Johnson, M. (2003): Hverdagslivets metaforer. Pax Forlag
Nielsen, C., Keld, I.M. (2012): Sportsmetaforer og metaforer i sporten. Dansk Lærerforlag

Drømmenes teater

Gro Rugseth

Da barna mine var små hadde jeg en repeterende drøm. Jeg drømte den samme drømmen gjentatte ganger gjennom mer enn tyve år. Ikke hver natt, ikke hver uke, men så regelmessig at jeg av og til – i drømme og altså mens jeg drømte – kunne si til meg selv at jaha, her er den igjen!

I drømmen løftet jeg barn. Både mine egne og andres. Min søster og brors og mine venners barn. Jeg løftet dem opp fra gulvet, fra gresset, fra stoler, ut av biler, ned fra steiner. Løftet startet med at jeg kjente min egen styrke i armene, jeg merket at jeg var sterk og tok skikkelig i. Ganske raskt kjente jeg imidlertid at jeg ble kraftløs. At jeg mistet evnen til å holde barna og de begynte å gli ut av armene mine. Det gjorde meg veldig redd og fortvilet, jeg prøvde å holde dem oppe, men armene ville ikke lystre. Jeg våknet av drømmen med en stor uro og måtte alltid bruke noen minutter på å roe meg ned før jeg kunne forsøke å sovne på nytt.

Da min yngste sønn var ferdig med ungdomsskolen og i gang på videregående og hadde ganske voksne søstre, sluttet jeg å drømme den drømmen. Det gikk sikkert ett år før jeg kom på at jeg ikke drømte om å miste unger ut av armene lenger. Det dukket opp i tankene mine en dag jeg hadde litt tid på rødt lys. Sånne øyeblikk er ofte tilstrekkelige til at jeg liksom synker litt innover i meg selv og oppdager ting jeg ikke har tenkt på på lenge. Denne dagen gikk det opp for meg at wow, nå drømmer jeg ikke om at jeg ikke klarer å holde ungene mine oppe mer! Jeg hadde alltid følt at den drømmen hadde en symbolsk betydning, at det var innsikter i den som jeg burde lytte til, at den var en oppsummering av en dyp bekymring jeg hadde for at jeg ikke skulle strekke til som mamma for de tre. At jeg sluttet å drømme om å være kraftløs gjorde derfor godt, jeg kjente meg styrket av det og tenkte at nå har jeg klart å stole på at det er godt nok det jeg gjør. Da det ble grønt var jeg førstemann ut i krysset.

Nå skal yngstemann flytte ut. Han er ferdig med videregående og har planer for det neste året som betyr at han ikke skal bo sammen med oss mer. I natt drømte jeg en ny drøm. Min sønn og jeg var midt inne i en italiensk landsby. Det var masse folk, trange gater, smug og bakgårder. Så mistet jeg ham av syne. Jeg tenkte at det var rart, for han er jo så høy at han burde være synlig over alle disse små italienerne! Jeg lette tvers gjennom hele byen, mer og mer fortvilet, urolig, redd, oppkavet. Han var ikke å se. Ut av et museum veltet det en svær flokk mennesker, jeg ble fanget inne blant dem, hindret i å lete og begynte fortvilet å rope navnet hans høyt. Samtidig visste jeg det var nytteløst å rope, at han ikke kunne høre meg. Midt i et slikt rop våknet jeg. Jeg var såpass urolig at jeg ga opp forsøket på å sove videre.

En kaffekopp senere har jeg for så vidt fast grunn under føttene igjen, men er fortsatt litt bekymret for at denne livserfaringen, det at yngstemann skal flytte ut, skal føre til gjentatte oppsetninger i mitt drømmeteater. Ikke det at det ikke er spennende, jeg blir bare litt trøttere enn jeg liker å være utover dagen. Og mellom oss, kanskje er denne nye drømmen langt å foretrekke. Hvis han ikke skulle flytte ut ville jeg kanskje få mareritt om at noen ville kvele meg. Drømmeforsker Jon Tolaas sa en gang at drømmer ikke gir studiekompetanse, men at de likevel har uendelig mye å lære oss. I noen deler av drømmeforskningen omtales drømmer som ubevisst tenkning, men Roar Fosse som har tatt sin doktorgrad på drøm sier denne forskningen fortsatt er dominert av flere spørsmål enn svar. Selv om vi vet mye om drømmenes biologi gjenstår det mye før vi forstår andre sammenhenger drømmene ofte tilskrives. I drømmeterapi forstås det den enkelte drømmer om, på hvilke tidspunkt i livet, og på hvilken måte som et individuelt og subjektivt språk, et eget ”drømmespråk”. I slik terapi tar man aktivt i bruk drømmer og det drømmene taler om for å få utvidet innsikt i personers erfaringer og emosjoner. Mine drømmer forstår jeg som terapi i seg selv. Jeg tror ikke jeg trenger en terapeut til å sette puslebitene sammen og forklare sammenhengen som jeg lever og drømmer meg inn i for tiden. De gir mening allerede og det er fint å bare gå her en søndags morgen og erkjenne at jeg har et drømmeliv. På alle måter.

Brudal, P.J., Brudal, L.F. (2008). Drømmens psykologi; ny forståelse og praktisk bruk av drøm. Fagbokforlaget
Fosse, R. (2007). Nye funn om drøm som fenomen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol 44, nr 4, s. 434-440.

Født til å løpe?

Eg er glad i å springe. Sjølv om Born to run av Christopher McDougall kom ut i 2009 har eg lete vere å lese den, delvis fordi eg ikkje heilt har forstått hypen rundt det å springe barbeint, men og fordi eg ikkje har likt at det finst folk som arrangerer kurs der dei tener pengar på å lære folk å springe. Likevel, eg er også eit tilfelle av det McDougall skildrar seg sjølv som: a guy in his forties with busted-up legs.

På tide å gjere noko med det, tenkte eg, og gjennom googling av løping, skadar og skadeførebygging dukka det stadig vekk opp referansar til McDougall og barbeintløping. Så, eg plukka opp boka på flyplassen, og sjølv om eg burde ha jobba på flyturen blei eg sittande å lese Born to run. Boka var rett og slett spennande og eg måtte fleire gonger minne meg sjølv på at det ikkje var ein roman eg las. Trass i at det han skriv skal vere fakta, så er det også klare element av dramatisering og fiksjon. Literary non-fiction, heiter vel sjangeren.

Eg hadde ikkje fått med meg at boka eigentleg handla om McDougall si leiting etter Tarahumara-indianarane, som han peikar ut til å vere verdas best løparar. Eller at den er historia om eit opplegg med å arrangere ein konkurranse mellom dei fremste ultra-løparane frå USA og Tarahumar-indianarar. I grunnen er det berre ein mindre del av boka som handlar om barbeintløping.

Det er Bill Bowerman, Nike-gründeren, som er den store stygge ulven, og det er den moderne (vel, etter Born to run, umoderne) joggeskoen med oppbygd hel og støtdemping som får skulda for dei mange skadane som oppstår blant løparar. Argumenta om at føtene vår mistar styrke og fleksibilitet ved å bli pakka inn og beskytta av støtdemping verkar overtydande. Likevel er det vanskeleg å bli heilt overtydd av at joggeskoen er ond og barbeint er svaret. For det første er det sikkert rett at samstundes som joggeskoen med støtdemping har blitt innført, så har talet på skadar auka. Dette er likevel ein korrelasjon (samvariasjon) og ikkje ei årsaksforklaring. Det kan vere ei mengde andre grunnar som spelar inn. Til dømes at vi er alt for mange som vil altfor mykje på altfor kort tid når vi skal springe. Vi tar oss ikkje tid til å bygge oss opp til å venne oss til springing etter lang tids stillesitting, og skadar er konsekvensen. I tillegg: McDougalls gode hjelpar, løpeguruen Eric Orton råder han til å bruke sko.

Det kan godt hende at vi har for dårleg teknikk og at det bør vere like naturleg å ta kurs i å spring som det er å ta timar hos ein golf-pro for å få ein skikkeleg sving, slik som McDougall påstår. Men denne samanlikninga haltar: påstanden er at vi er fødde til å springe og at å springe er naturleg, men det er ingenting naturleg med ein golfsvingen. Utfordringa med kurs for å lære å springe er i tillegg at det er endå eit område der såkalla treningsekspertar skal selge tenestene sine. Dermed blir også det å springe, naturleg som det er, noko vi ikkje kan gjere før vi har konsultert ein ekspert: terskelen for å bevege seg blir høgare og høgare.

Det som verkeleg interesserte meg i denne boka var altså ikkje kor vidt vi bør springe barbeint eller ikkje. For meg er boka er ikkje eit manifest for korleis vi skal springe, men kvifor  vi skal springe. Og då tenkjer eg ikkje på det evolusjonære argumentet, om at vi er fødde til å springe. Nei, det som vekte interessa mi var dei partia der McDougall skildrar gleda ved å springe, både hos Tarahumarfolket, men også hos løparar som Emil Zatopek, som tilsynelatande ikkje kunne late vere å springe. Eit uttrykk for dette er i forteljinga om den fantastiske ultra-løparen Ann Trason som stiller i ein konkurranse der også ein gjeng Tarahumara-indianarar er med. Etter å ha piska seg sjølv gjennom nesten heile løpet i ei klar leiing blir Ann tatt igjen på oppløpet (eit oppløp på ca 16 km…):

He didn’t even look tired! It’s like he was just… having fun! Ann was so crushed, she decided to quite. … the Tarahumara joyfulness… had totally disheartened her. Here she was, absolutely killing herself to hold the lead, and this guy looked like he could have snatched it any time he pleased

Glede sett opp mot å ta livet av seg sjølv. Å springe handlar grunnleggande sett ikkje om å piske kroppen inn i smerte. McDougall minner også på at barn heller vil springe enn å gå: Vi er fødde til å springe, heilt til vi lærer oss å sitte stille.

Boka skildrar ei innstilling til det å springe som eg likar: å vere til stades i bevegelsen, å spring av rein lyst. Å vere sentrert. Denne tilnærminga til å springe er noko heilt anne enn eit helsetiltak der springing er eit middel for å nå eit anna mål (McDougall er rett nok overtydd om omtrent alle problem i samfunnet frå overvekt og kreft til vald og krig ville forsvinne om vi alle sprang) .

Den Kanadiske idrettssosiologen Michael Atkinson har forska på fjell-løparar og yogautøvarar. Det han finn at dei har til felles er at utøvinga av bevegelsespraksisane kan fangast med omgrepet post-sport (altså: post som i noko som følgjer etter, som ein reaksjon – ikkje orientering om du skulle vere i tvil):

Post-sports are sinewy and connected athletic practices that are decisively anticommercial, co-operative over competitive, rejectionist of advanced material technology, socially inclusionary rather than hierarchical, process-oriented, holistic and internally differentiated in their orientation and engagement. A post-sport physical culture values human spiritual, physical and emotional expression through athleticism beyond medical-technical or power and performance terms (Atkinsion, 2010, s. 1251)

Fjell-løping delar mange likskapar med tradisjonelle løpe-konkurransar, men til liks med andre livsstilsaktivitetar som surfing og parkour, skil dei seg frå tradisjonell sport ved å vere mindre regelstyrt og meir retta mot samarbeid. Dei er eksistensielle og sjølvutviklande prosjekt.

Kanskje var vi fødde til å springe, men vi er fødde alt for seint i evolusjonshistoria til å måtte springe. Spørsmålet er i liten grad kva du skal ha på beina dine. Det er heller ikkje så mykje om korleis du skal springe, men mest av alt kvifor du vil springe.

Referanse:

Michael Atkinson (2010) Entering scapeland: yoga, fell and post-sport physical
cultures, Sport in Society: Cultures, Commerce, Media, Politics, 13:7-8, 1249-1267
DOI: http://dx.doi.org/10.1080/17430431003780260