Månedlige arkiver: juni 2014

Adil som pedagog-kunsten å undervise

Adil Khan som pedagog

Skrevet av Gunn Engelsrud

Litteratur som omhandler «kunsten å undervise» er omfattende. I den klassiske boka fra 1950 «The Art of Teaching» skriver legenden Gilbert Highet at « You must throw your heart into it, you must realize that it cannot be done by formulas, or you will spoil your work, your pupils and yourself”. Å undervise fra og med hjertet er utfordrende i en tid da undervisning og pedagogisk virksomhet i høgre utdanning skal være forskningsbasert, kunne reproduseres og gjendrives. Hvilke forbilder finnes i lys av utdraget fra Highet? Jeg vil trekke fram en pedagog som nettopp, som Highet skriver – kaster seg inn i undervisning fra hjertet og med en selverklært kjærlighet til det han holder på med. Du som liker dans har kanskje gjettet hvem jeg sikter til; jeg snakker om TV programmet «Adils hemmelige dansere». Hver fredag møter Tv-seerne «vanlige menneske som lærer å danse » ved hjelp av Adil. De «vanlige» menneskene kan være yrkesgrupper som ventilmontører, barnehageansatte, lærere, rollespillgrupper, blackmetall musikere, skatere. Dette er noen av gruppene som har fått mulighet til å utvikle seg til streetdansere på tre uker. (Ingen jurister, leger eller akademikere er foreløpig inkludert i kategorien «vanlige mennesker» i denne serien).

Tilbake til pedagogikken – hva gjør Adil, hvordan uttrykker han seg og hvordan går han frem for å «forvandle» vanlige mennesker, ikke bare til dansere, men dansere på en scene, som kan bli sett av publikum, og viser seg fram for «hele Norge». Her er noen punkter jeg har valgt å omtale.

Den andre som unik.

I det første møtet viser Adil stor interesse for personene har møter. Tv-seeren inviteres inn i et jovialt, åpent og gjensidig møte. Spenning, lyst, sjenanse, usikkerhet bryter frem fra de ulikeartede erfaringene deltagerne bringer fram for Adil. Adil « legger ikke noe i mellom» –  første dag vil han se alles individuelle  danseuttrykk. Utseenede, form, vekt er uvesentlig – det å danse trer i forgrunnen. Adil vil ha fram den enkeltes bevegelsesressurser, se potensialer, begrensinger og den enkeltes unike uttrykk (ikke ulikt andres koreografers arbeid med dansere). Mangfoldige variasjoner oppvises. Ordtaket «jeg kan ikke danse» forsvinner ut av vokabularet. Adil liker alltid sine dansere – samtidig som han ikke legger skjul på «jobben» som ligger foran gruppa.

Pedagogiske prosesser.

Adil synliggjør to fenomener; 1) slipp deg løs, ikke hold igjen, ta eierskap til bevegelsene. 2) Skjerp dere, øv mer, ikke å gi opp.

Han støtter og utfordrer. Han taler, der andre pedagogen i dag lett tier; han sier tydelig «dere er ikke i nærheten av å være der jeg vil ha dere, hvis dere ikke skjerper dere nå, så kommer dere til å angre; hvorfor gav jeg ikke mer da jeg hadde muligheten?»  Tilbake til Highet; Adil formulerer- ikke kun ros, men også kritikk fra hjertet og i kjærlighet til dansen og til sine dansere. Deres tro på at de kan danse utfoldes gradvis, det skapes energi i kroppene, her gir alle «jernet», er tilstede, vil utrykke seg, vise sine ressurser fra og i kroppen, alle forstår at det gjelder å ikke skjule seg; de er verdifulle, Adil tror på dem!

Som sjanger er programmet en realityserie. Mens deltagerne i andre programmet skal spise meitemark, date i mørkerom, eller lure andre, skal Adils deltagere  lære noe gjennom å øve seg – jevnt og trutt og tappert.  Her realiseres det som står i norsk læreplan. «Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadane hjå den enkelte eleven og lærlingen.»Opplæringslova 1998 §1-2»

Mange lærere i norsk skole opplever lovverket som vanskelig å etterleve, i en tid der internasjonale rakninger og sammenlignbare prestasjoner er mantra. Adil viser i praksis at alle har kan lære å danse streetdanse og tilegne seg en dansesjanger. Den enkeltes unike dans inngår videre i en kollektiv dans. Gjennom å dele rytme, rom, kroppens utrykk og energetiske ekspressivitet får gruppene er unik erfaring med å se hverandre, skape og ikke minst framvise nyervervede ferdigheter for publikum/familie/venner. Tv-seerne får delta i publikums responser under fremføringen, vi ser Adil på bakrommet, han er med danserne i sin egen kropp, følger dem med kroppen – yess, jaada…det sitter, wow… Vi tror på det vi ser og danser selv rundt i stua.

Å følge den andres følelser gjennom nederlag og nervøsitet.

Adil følger sine dansere gjennom utfordrende følelser, nederlag og smerter. Pedagogens kvalifikasjoner stilles på prøve nå danseren har det vanskelig og opplever fortvilelse og nederlag. Adil er nærværende, tolerant og støttende uten å fire på kravene til at gruppene og den enkelte må prestere og uttrykke seg fullt og helhjertet i dansen. Nervøsitet, opplevelse av å være utilstrekkelig ses ikke som uønsket men inkluderes i selvtillit og fornøydhet.  Deltagernes nervøsitet blir en ressurs – den viser vei til et uttrykk. Adil metode indikerere; slapp av i nervøsitene,  ikke ta nervøsiteten vekk – den er en drivkraft. Bli venn med følelsene i kroppen – du har dansen til rådighet for å uttrykke deg – få følelsene fram i kroppens dans – gi det du har form og retning – da kommer gode følelser, fellesskap og tilhørighet i retur.  HURRA FOR ADILs hemmelige dansere, de har beriket fredagskvelden. Adil har konkretiseret hjertets pedagogikk – og skapt  en pedagogikk fra hjertet.

Highet, Gilbert (1989) The Art of Teaching. Vintage Book Edition. New York.