Månedlige arkiver: juli 2014

«Komme i gang» – erfaringer

Gro Rugseth

Jeg løper en del og jeg liker det godt. Jeg løper ikke fort, men jeg kan holde på ganske lenge når jeg først kommer i gang. Nettopp det ”å komme i gang” erfares allikevel stadig som en utfordring. En utfordring i den forstand at jeg på et eller annet vis må forhandle med og overtale meg selv til å ta turen. Det er ikke det at jeg har en sterk ulyst, men jeg merker en viss motstand, en kroppslig nøling eller treghet mens jeg gjør meg klar til løpeturen. Jeg velger å kalle det for en kroppslig nøling fordi jeg har vanskelig for å skille ut hva som er eksplisitte tanker om løpingen før jeg løper og hva som er en følelse jeg erfarer i kroppen. Følelsen er at jeg nøler, at jeg ser bittelitt etter utveier for å la være å ta turen. Jeg kan ha bestemt meg for å løpe, men så begynne å rydde i huset i stedet, mens jeg fortsetter å tenke på at jeg skal løpe.

Jeg synes det er et forunderlig og svært interessant fenomen – at løping som jeg erfarer som så ok og som gjør meg godt både underveis og når det er gjennomført, allikevel kan erfares som ikke særlig fristende sånn rett i forkant. Burde jeg ikke glede meg når jeg vet at det kommer til å bli bra? At jeg ikke gjør det rimer vel ganske dårlig med populære motivasjonsteorier så vidt jeg vet, som hevder at det viktigste er å være motivert? Jeg opplever ikke nødvendigvis å være motivert, motivert er noe jeg blir underveis i løpeturen. Men selv om jeg vet at jeg blir det og selv om jeg til dags dato aldri har angret på en treningsøkt, så er det ikke de erfaringene eller den kunnskapen som får være i forgrunnen når jeg gjør mine forberedelser.

Den ferske folkehelserapporten 2014 ( http://www.fhi.no/publikasjoner-og-haandboker/folkehelserapporten ) påpeker at nordmenn generelt sitter for mye stille og beveger seg for lite. Det slår meg at arbeidet for å motivere folk til mer aktivitet som oftest er fokusert på gevinstene etterpå, av resultatet av treningen. Kondisjonen bedres, kalorier forbrennes, muskler bygges osv. Selv om de fleste har tilgang på denne typen informasjon ser det altså allikevel ikke ut til å være tilstrekkelig for å få folk oftere opp av stolen. Kan det være flere som har det som meg, som har en motstand og en ambivalens å finne ut av og forhandle med før de kan få fart på kroppen?

Det var et gjennombrudd for min regelmessige trening at jeg la merke til og begynte å undersøke mine erfaringer med ”å komme i gang”. Nå vet jeg at jeg har det med å dvele og nøle før trening, at jeg somler med påkledningen, finner på andre ting å pusle med, kjenner ekstra godt ei litt stiv hofte og en ørliten smerte under høyre kneskjell og stadig utsetter oppstart. Det at jeg kjenner meg selv igjen i et slikt handlemønster gjør at jeg kan snakke med meg selv om nølingen, si litt sånn åh hallo, nå er jeg i gang igjen, le litt av det, men også bli ganske oppgitt og frustrert. Jeg forstår erfaringene som en del av min iboende og forvirrende kroppslige ambivalens og jeg har nok også utviklet noen strategier for å komme forbi det.

Eller har jeg det? Strategier høres så avklart og ryddig ut, mens det jeg erfarer ofte er det motsatte, både uavklart og litt kaotisk – mye frem og tilbake. Jeg har i hvert fall vanskelig for å skrive tydelig hva slike strategier eventuelt går ut på, de har kanskje en dybde eller kompleksitet som jeg ikke helt får språklig tak i. Det jeg vet er at det å ikke tenke for mye gjennom dagen på at jeg skal løpe om kvelden er en lur ting for meg. Desto mer jeg planlegger for trening, desto mer motstand kan jeg erfare mot å gjøre nettopp det. Mens faste tider, faste avtaler og rutiner ofte blir fremstilt som avgjørende for å få trent, så er det nærmest motsatt for meg. Det beste er å holde tanken på trening unna og slett ikke binde det til noe fast. Først da kan jeg oppleve å ta en lystfylt beslutning og ”oppdage” meg selv, med joggeskoa på på vei ut døra en gang utpå kvelden. Forstå det den som kan. Kan det kalles en strategi?

Jeg tror det er kunnskap i slike erfaringer som bør utforskes nærmere. Kunnskap som blant annet kan belyse velbrukte, men ikke særlig vellykkede tilnærminger til livstilsendringer. Hva med å snu litt på flisa, ikke forvente at informasjon om helsemessige resultater og gevinster gjør susen for den som skal ”komme i gang”, men rette oppmerksomheten mot de kroppslige erfaringene med å skulle gjøre det. Det å endre vaner fra å være mye i ro til mer aktivitet forstås gjerne kun som et spørsmål om å ta seg sammen. Da risikerer fenomenet jeg nå har beskrevet å bli stående uutforsket, men fortsatt virksomt i oss. Hva med å bistå den enkelte i utviklingen av en mer utforskende tilnærming til egne lyster og ulyster knyttet til bevegelse og aktivitet, til en lyttende og spørrende innstilling til egne erfaringer; Hva merker jeg nå? Hvordan kan jeg forstå det jeg merker? Hvilken sammenheng kan det settes inn i og hvordan kan jeg ta i bruk kunnskapen om det jeg erfarer for egen del? Resultatet er fortsatt åpent i den forstand at vi ikke kan ta for gitt at flere vil være mer aktive. Noen vil finne ut noe som gir mening til mer bevegelse og aktivitet, mens andre vil finne det adskillig mer meningsfullt å fortsette å gjøre helt andre ting. Det er imidlertid godt dokumentert gjennom forskning at det å overtale noen til å være i mer aktivitet basert på gevinstene etterpå like gjerne kan ende med et mislykket livstilsendringsforsøk, så det skulle være gode grunner for å prøve andre tilnærminger. Mitt poeng er at det ikke kan tas for gitt at det lar seg gjøre å hoppe bukk over hvordan den berømmelige dørstokkmila erfares. Når jeg etter forhandlinger med meg selv om trening havner ute på løpetur er det ikke et resultat av at jeg tar meg sammen. Jeg tar snarere meg selv fra hverandre, bryter inn i puslespillet meg, løfter opp en bit eller to og finner ut av sammenhenger og vaner, lyst og ulyst, velvilje og motstand. Som oftest, og etter mange års erfaring finner brikkene sammen og jeg løper ut, men av og til vinner nølingen, jeg orker ikke forhandlingene og blir i sofaen.