Månedlige arkiver: august 2014

Oppgjør med «kroppspress» – hva skal til for en ny praksis?

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Et yndlingstema i mediene er oppslag om «presset» som i dag eksisterer om å være vellykket. Herunder plasseres kroppen som selve «stedet» der vellykkethet blir synlig. Via bilder av kropper formet gjennom manipulasjon og ideer om perfeksjon, spres forestillinger og idealer, som særlig unge mennesker i dag tar til seg og forsøker å etterleve. Designeren Jenny Jordahl har i sommer provosert mange med å hevde at «den glatte, barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke», se  http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Den-glatte_-barberte_-slanke_-brune-og-seksualiserte-kroppen-ligger-rundt-oss-som-en-klam-take-7651245.html#.U-jKb1C-18E. Hun er er  « en stemme mot kroppshysteriet» ( Aftenposten 29.8), og tar som ung kvinne til motmæle mot det angivelige skjønnhets- og kroppstyrranni, der flere stemmer i. Se eksempelvis http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skjonnhetstyranniet-7683455.htmle

Tilsvarende skriver en anonym kvinne i Aftenposten 17. august om baksidene ved å leve i en kultur der kroppens utseende blir lest som et uttrykk for vellykkethet. Hun har innordnet seg regimer der trening og kosthold ble koblet til et «bilde» av å være vellykket, mens den selvopplevde side var å føle seg «fullstending verdiløs som menneske» (s. 12). Kvinnen tar til orde for at det som betyr noe er å bli elsket for den man «er» og å akseptere seg selv «akkurat sånn som jeg er». Det er «den største gaven av alle».

Jeg vil bruke noe fra innspillene overfor til å reflektere over hva som kan være alternativer forståelsesmåter til en slik tilsynelatende dysfunksjonell kroppspraksis.

En grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.

At kroppen blir ansett som et objekt er en gammel tanke. Verdien av et menneske har ikke vært dets kropp, mens dets sjel og moral. Kortversjonen er at dette idag har snudd, slik psykiateren Finn Skårderud så treffende skrev i Aftenposten 28. desember  2013, at kroppen er blitt den nye sjelen og herunder materiialisert seg som et objekt, som vurderes etter strenge kriterier for vellykkethet. http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E La meg dvele ved dette punkt, og komme med en konklusjon først:

Snuoperasjonen betyr at både kropp og sjel har blitt til «objekter» som personen selv (hvem nå det enn «er») forventes å handle . Tenkningen er basert på en grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.  Ved å handle kroppen, dvs. gjøre trening og dietter i den hensikt å forme kroppen som utseende og ferdighet, overses det mest grunnleggende ved kroppen; følelser, fornemmelser og kontaktevne. Som kropper i verden er vi mennesker utstyrt med en enorm sensitivitet, følsomhet og oppmerksomhet i egen kropp,  noe som fungerer som en innsiktkilde og radar for hvordan vi opplever alle situasjoner vi deltar i.

Forskningslitteraturen på feltet er i dag stor og forståelsen av at kroppen skulle kunne ageres på som et objekt, uten at dette kan få dramatiske konsekvenser, for den enkelte og samfunnet, er i ferd med å snu (Colombetti 2014, Blackwell 2013). Subjektet  og kroppen kan ikke lenger forstås som et singulært, atskilt og avgrenset objekt, men inngår grunnleggende sett i dynamiske relasjoner med andre og verden der følelser deles, uttrykkes og engasjerer, noe som gjør subjektet både sårbart og sterkt,

Dyr tilskrives ofte evnen til å reagere raskt på farer gjennom kroppen og bevegelse, eksempelvis elefanter som merker vibrasjoner i jorda når en sunami er på vei. Det er ingen grunn til å tro at mennesker ikke er tilsvarende vare og sensitive for sine omgivelser. Er jeg trygg, får jeg omsorg, er det plass for å «være meg»?  Det er grunnløst i dag å tro at det å agere på kroppen som et objekt er sunt og ikke kan få dramatiske ødeleggende konsekvenser – det gir ikke selvtillit å rette sin oppmerksomhet mot seg selv og kroppen som et objekt, skal vi tro alle blogginnleggene fra utslitte ungdommer.

Subjektet som retter selv mot noe annet enn seg selv.

Psykiateren Finn Skårderud åpner i disse dager Villa Sult, et senter der nettopp det å forstå subjektets behov for å se ut over seg selv settes inn i en faglig ramme. Her kombineres behandling, forskning, undervisning og utdanning. Slik jeg leser Skårderuds intensjon bygger han også inn at kunst og kulturformidling og det å delta i samfunnet, kan være en motvekt mot oppslukthet av selvsentrert trening og kroppsmodifikasjoner. Tankegangen er ny, frisk og lovende, grunnet Skårderuds lange erfaring og dype innsikt i baksiden av de kroppsobjektiverende praksiser, noe hans pasienter har bedrevet og blitt drevet av. Med sin integrering av erfaringer fra individuell terapi og kulturteoretisk blikk, får han frem kunnskap som et helt avgjørende for at profesjonelle kan etablere praksiser som virker for sine pasienter og studenter. Ved å skape en ny institusjon bidrar Skårderud i kunnskapsutvikling om at vi som kropper først og fremst er, og må møtes som følende, kontaktsøkende og kontaktskapende vesener. Det er en snuoperasjon i  synet på kroppen, noe som sjelden kommer til uttrykk i blogginnleggene jeg viser til i innledningen. Det som erfares i blogginnleggende, blir med andre ord, koblet tli et faglig språk og kan dermed arbeides konstruktivt med, utover det som gjelder det generelle bekymringsnivå mange deler ( unge jenter er tapt til speilet etc).

Til slutt: Lytt og lær – bruk teoriutviklingen på dette feltet – og gjør som barnebarnet mitt Sunniva på fire år, når hun danser og beveger seg – alltid rettet mot verden – i nysgjerrighet mot om balansen kan holdes når hun hopper fra stein til stein i elveleiet, om kosedyret finner takten i dansen eller om sjiraffen han strekke seg enda lenger opp mot himmelen. Kroppen er subjektet som engasjert og deltagende retter seg mot verden og som igjen rettes av verden – en subjektiv og intersubjektiv posisjon som med Lisa Blackmans ord kjennetegnes ved at vi nå er inne i «affective turn within the social sciences». 

Jeg tilegner denne bloggen til «mine» tre flotte masterstudenter; Thea, Adele og Stine som har viet seg til  til å utforske dette aktuelle tema i det kommende året.

Litteratur:

Giovanna Colombetti ( 2014). The feeling Body. Affective Science Meets Enactive Mind. Cambridge, MA, MIT Press.

Lisa Blackman ( 2012). Immaterial Bodies. Affect, Embodiment, Mediation.  London, Sage Publications Ltd