Månedlige arkiver: november 2014

Fysisk aktivitet – Feil begrep om viktig fenomen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Bloggen i dag handler om begrepet «fysisk aktivitet». Begrepet eller ordet er til de grader innarbeidet i språket og den offentlige ordskiftet at vi knapt er klar at begrepet er høyst uklart og ubrukelig. Jeg lover 1000 kr. til den som kommer opp med en vitenskapelig definisjon som overlever forsøk på operasjonalisering. Jeg går tilbake til egne bestrebelser med å avklare begrepet fra hovedfagsarbeid på 80-tallet, samt de tusenvis av treff bruk av begrepet som søkeord avsstedkommer. Definisjonen «alle» har latt seg forføre av er at «fysisk aktivitet» kan defineres som «enhver kroppslig bevegelse skapt av skjelettmuskelatur som resulterer i bruk av energi» (Bouchard, Shepard & Stephens, 1994). Det er altså på skjelettmuskulaturnivå at den fysisk aktivteten blir lokalisert. Ok – men «hvem» eller «hva» er det som setter skjelettmuskulaturen i bevegelse? Gjør «den» det selv? Tar skjelettmuskulaturen seg en løpetur? Er skjelettmuskulaturen «noe/noen» som kan sette seg selv i gang? Nei – det skulle tatt seg ut om skjelettmuskulaturen dro avsted på løpetur. «Noen» må koble seg på.
Opplagt – hva så – alle skjønner at det må et aktivt subjekt til for å skape «fysisk aktivitet». Hvorfor henger jeg meg opp i dette? Et svar er vi må vite hva som er hva av det aktive subjektet og den «fysiske aktiviteten». På Helsedirektoratets hjemmesider kan det leses at «Fysisk aktivitet er en kilde til overskudd, helse og trivsel, og er nødvendig for normal vekst og utvikling blant barn og unge. Ved å stimulere befolkningen til økt fysisk aktivitet, kan helseproblemer både forebygges og behandles». Når det kommer til hva som kan være effektene av «fysisk aktivitet» er det svært få grenser og betenkeligheter – tusenvis av referanser viser til målbare fysiologiske effekter, helseeffekter, stressreduksjon etc. En klassiker er at «fysisk aktivitet har effekt på psykisk velvære». Problemene på definisjonsplan når det gjelder språk og begrepsbruk ser imidlertid ut øke i takt med omfanget av de antatte positive effektene. Hvorfor skal vi bry oss med dette når alle i bunn og grunn, på et hverdagsplan, vet at «skjelettmuskulatur ikke er på løpetur i isolasjon».

Det er svært mange grunner til at begreper og definisjoner som brukes i forskning må være operasjonalisert på et gyldig nivå. Flere filosofer og teoretikere har i årens løp satt seg fore å finne kriterier for hvordan det fysiske kan skilles fra det psykiske/mentale. Tar vi for eksempel skjelettmuskulaturen, plasseres den ofte inn under kategorier som utstrakt, materiell, – men det blir mer tvilsomt om kriterier som observerbar, ytre er like egnet som avgrensing; i og med at huden er utenpå, og muskulaturen også et indre anliggende i kroppen. Indre er imidlertid er kriterium som brukes for å beskrive det psykiske, som kriterier som utstrekningsløst, men intensjonelt, privat og subjektivt (Rognes 1974), ofte brukes for å avgrense. For at skjelettmuskulaturen skal komme seg på løpetur» må den settes i bevegelse av noe annet enn selv seg. Dette andre – den antatt subjektive og intensjonelle drivkraft (deg selv) – er samtidig det antatte objektet det å være fysisk aktiv skal virke på, jfr. «fysisk aktivitet har effekt på psykisk velvære». Jeg kunne, som mange har gjort før meg, holdt det gående med å forsøke å gjøre avgrensinger som ikke er holdbare. I tråd med vitenskapelige standarder, må et fenomen (el. variabel) som skal ha effekt på et annet fenomen (el variabel) være mulig å skille fra hverandre med egnede kriterier. Dersom det skal måles effekter av fysisk aktivitet så må intervensjonen(den fysiske aktivitet) kunne avgrensen fra det som skal utgjøre effektene. Her bryter logikken sammen i og med at den fysiske aktivitet utøves av et subjekt/person, som er tilstede i og forutsetningen for den variabel den fysiske aktivitet skal virke på, da det er denne variabel som har igangsatt hele aktiviteten. Vi har med andre ord ikke med et utvendig forhold å gjøre, men med innvendige utadskillelige fenomener – der «aktivitet i skjelettmuskulatur» skjer i et levende menneske, som skaper sin egen virkning.

La meg bringe en historie som kunne blitt uendelig lang, forvirrende og full av uvitenskapelige tilfeldigheter- til en avrunding. Jeg begraver begrepet « fysisk aktivitet». I stedet trer mennesket i bevegelse i forgrunnen. Mennesket som vesen er alltid på løpetur med hele seg, og motsetter seg den ofte siterte definisjon av «fysisk aktivitet». Psyken eller sjelen ligger ikke igjen på sofaen og venter på effekten av turen.

Litteratur
Bouchard C, Shephard RJ, Stephens T, (1994) red. Physical activity, fitness, and health: international proceedings and concensus statement. Champaign, IL: Human Kinetics
Engelsrud, G (1985). Kropp og sjel. Et dualistisk eller dialektisk forhold. Forsøk på avklaring av fysioterapiens grunnlagsproblemer. Hovedoppgave Statens Spesiallærerhøgskole.
Rognes, W. (1974). Det fenomenologiske felt. Hovedoppgave ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo.
http://helsedirektoratet.no/folkehelse/fysisk-aktivitet/Sider/default.aspx