Månedlige arkiver: mars 2015

Vilkår for forståelse – språket om kroppen på 8. mars 2015

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Dagens kropp» omtales og avbildes på måter, som feminister har anledning til å ta oppgjør med. Også på 8. mars brukes uttrykk som « Med kroppen som slagmark» (Aftenposten 8. mars). To temaer er medienes favoritter; utseende (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra kjendiser) og prestasjon (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra idrettskjendiser). Her tar jeg opp noen sider ved en masse(re)produserte feilaktig forståelse om at vi alle står overfor kroppen som et objekt for forbedring. Her to eksempler;
«Jeg tenker fryktelig lite på utseendet»- slik siteres (den tidligere) modellen Anette Stai i avisen Dagbladet 3. februar i år. I neste setning kommer innrømmelsen – «Anette Stai innrømmer at hun har fikset på utseendet». Hvorfor ta dette frem 8. mars? Hensikten er å reflektere over dobbeltkommunikasjonen, og gjøre den refleksiv og synlig. Å tenke «fryktelig lite på utseende» kan gi legitimitet for personer som «lever» av sitt utseende. En effekt av å «ha fikset» på utseende medvirker også til å at personer ser «pene» ut på bilder. Interesse for/ikke interesse for utseende kan gjøres på mange måter; for eksempel ved å ta bort rynker, ikke være opptatt av kropp og vekt, men trene hver dag/ halvannen time med bikkja; ha nulltoleranse for sukker,– men drikke vin; riktignok som utskeielse osv. Anette Stais og andre kjendisers dobbeltkommunikasjon er forståelig; de betjener seg av diskurser de (vi) lever. Det typiske er imidlertid at slike dobbeltheter ikke leder journalister til å stille kritiske spørsmål eller tematisere utfordringer, som kunne synliggjort gapet og tvetydigheten det snakkes innenfor.

Gode intensjoner til tross – å avbilde seg naken for å slå et slag for aksept av kropper, er, slik journalisten Mímir Kristjánsson skrev for en tid tilbake; det å kle seg naken for å bekjempe kroppsfiksering er som å skåle for avholdsbevegelsen! Poenget jeg vil fram til er; mangel på språk (et metaspråk) for å artikulere gapet eller tvetydighetene mellom ordbruk og bilder. Verken kvinner, som slipper til i mediene, eller journalisten tematiserer forhandlingene (de fleste) kvinner holder på: på den ene siden fremstille seg ved å utale at de ikke er opptatt av utseende (i forståelsen være selvopptatt) og samtidig (av)bildes kropp og utseende som visuelle objekter. Et kontrasternde budskap uttrykkes. En utematisert tvetydig måte å snakke om kropp og utseende på og samtidig bruke bilder, som nettopp viser at utseende er viktig, opprettholder at kroppen blir forstått som et objekt for selvidentifisering.

Som en oppfølging; nylig ble «ny» britisk forskning presentert i den danske avisen Informasjon under overskriften «Negativt kropsbillede begrænser unge kvinder i alt hvad de gør». Opptatthet av utseende og negativt kroppsbilde blir her fremhevet som en sterk assosiasjon. Kropper blir begrensende for kvinner i alt de gjør! At kroppsbilde er begrep har overlevd i forskning er imidlertid, slik jeg ser det, et større mysterium enn resultatene som produseres. Ved å stille spørsmål om hvordan personer liker/ikke liker sine kroppsdeler, får forskere svar som et ekko av sine spørsmål. Påstandene er bastante og føyer seg inn i de medieskapte forestillinger fra forrige avsnitt fungerer til å begrense/lukke vår forståelse.

Hvorvidt dagens «kroppsfokus» angår deg eller ikke, så er det fullt ut et eksistensielt vilkår at sosiale medier med sine visuelle bilder og vårt eget liv og kropp ikke kan tilsvare hverandre. Selv om det kan være riktig at opptatthet av kropp og utseende øker med velstand og kjøpekraft, så utgjør gapet mellom de sosiale forestillinger og den erfarte kropp et viktig, men ofte uutnyttet rom for refleksjon og tolkning.

Tillit til eksistensielle vilkår.

Hva et menneske og dets vilkår er, har vært og er, et pågående tema i mange fag. Jeg vil trekke fram idehistorikeren og danseren Helena Dahlbergs (2013) arbeid. Helena diskuterer i sin avhandling at flere humanistiske tradisjoner leter «utenfor» kroppen etter det menneskelige. I oppmerksomheten mot vekten av- og pusten i kroppen finnes imidlertid både erfaringen av øyeblikket og bevegelsen videre i/mot verden. En lang og kronglete tradisjon i europeisk idehistorie gir kroppen imidlertid kroppen status som enten ond/syndig (fordervet moral ved sin lyst og uberegnelighet), uviktig (det er sjelen som teller), dårlig/underlegen (kroppen har ikke noe med intellektuell kunnskap å gjøre). Slike uklare betingelser manifesterer seg inn dagens forvirrede ordbruk om- og bilder av kropper. Dahlbergs fortjeneste er imidlertid at hun bygger på filosofens Maurice Merleau-Pontys positive tvetydighet og lar denne skinne som en språklig juvel.

For det første; kroppen er både kjent for meg/oss og ukjent. «Jeg» har begrenset innsikt i «meg». Jeg kan si; jeg har vondt i magen, men ikke «jeg slår hjertet»- mao – hjertet er ikke min eiendom, like lite som kroppen er det. Kroppen er et livsvilkår, hvor aktive og passive handlinger møtes – vi er utlevert til å høre til i verden, ubehjelpelige, blottstilte, sårbare, erfarende og åpne. Et kjent eksempel fra Merleau-Pontys Ponty er den daglige erfaring av den ene hånden, som berører den andre; et eksempel på et filosofisk vesentlig poeng – en kropp som rører ved seg selv, hendene er atskilte og forskjellige, men hører til samme helhet. Kroppen er både subjektet som berører og objektet som blir berørt. Disse posisjoner er i dynamisk bevegelse og er det som fremheves av Helena er muligheten til «uppstannande» og at det velkjente i meg, og det ukjente og fremmede aldri møtes helt, men kan merkes og tas inn – det kan oppleves nytt, igjen og igjen. Uten en adekvat forståelse å møte en slik positiv tvetydighet med, kan det at vi er i bevegelse og ikke statiske objekter, skape angst og forvirring. Herav – ta et bilde – og skap kroppen som visuelt objekt.

Som kontrast til avbildning og den utematiserte tvetydighet, blir tvetydigheten hos Merleau-Ponty et livsvilkår som ikke kan overvinnes, men som kan undersøkes, lekes med, oppdages, slappes av med, gledes over, gi plass til og ikke minst omtale språklig. Merk at tvetydighet kan omtales som betingelse, men ikke defineres begrepsmessig en gang for alle.

Kropp og politikk på kvinnedagen

Det finnes altså et aktuelt politisk tema i den økende visualisering og problematisering av kroppen som både medier og forskning om kroppsbilde, utrykker. Det å bli fremmedgjort i språk og handling og se seg som offer for kapitalistiske markedsføring av retusjerte og seksualiserte kvinnekropper får et refleksjonsrom hos Merleau-Ponty. Riktignok var han ikke feminist og skriver ikke innenfor et kjønnsperspektiv. Like fullt er det viktig å minne om at Merleau-Ponty lar oss bo i kjødelige opplevelsen av oss selv i verden. Det er et ontologisk forhold som ikke er direkte knyttet til verken til kapitalistiske fremmedgjøring eller at det er spesifikt menneskelig. Det er et vilkår og alltid i bevegesle så lenge det puster i oss.

Referanser.
Helena Dalberg.(2013).Vad är kött?: kroppen och människan i Merleau-Pontys filosofi. Glänta Produktion

http://www.information.dk/521259

http://www.kjendis.no/2015/02/03/kjendis/aller/anette_stai/modell/mote/37507575/
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Selvkritikken-har-erstattet-samfunnskritikken-7926872.html