Månedlige arkiver: april 2015

Biggest Loser – urealistisk reality

Gro Rugseth

TV-Norge er i gang med en norsk utgave av den amerikanske reality – serien Biggest Loser. Serien handler om 12 fete kvinner og menn som konkurrerer om å tape vekt og vinne penger. Biggest Loser har til nå gått 16 sesonger med stor suksess i USA, konseptet er solgt til en rekke land, har millioner av seere over hele verden og regnes som slanke-TVs ”mor”. I tilknytning til serien har det utviklet seg en hel industri med salg av koke- og treningsbøker, filmer, utstyr, klær og rådgivningstjenester.

Meningene om serien er mange. Mens noen hevder episodene underbygger og forsterker stigmatiserende holdninger mot fete personer som late, ulekre og viljeløse, mener andre at serien fremmer fornuftige holdninger til et alvorlig, individuelt helseproblem; disiplin, viljestyrke, mager kost og hard trening. I forkant av seriestart i Norge var det et kort anløp til debatt i tabloidavisene om hvor ”bra” eller ”sunt” dette er for deltakerne, om de blir ivaretatt på forsvarlige måter underveis og etter innspillingen og hvor ”riktig” det er å slanke seg på akkurat denne måten, se debatten her. Etter premieren var imidlertid den samme pressen svært begeistret for innhold og konsept. VGs anmelder kalte programmet en ”Overvektig opptur” og gav det en femmer på terningen. Dagbladets journalist hevdet at dette er TV-underholdning som har potensiale til både å bryte med fordommer og drive fornuftig folkeopplysning.

Etter seriestart og anmeldelser har debatten om programmet stilnet. Påstandene om seriens betydning for reduserte fordommer og bedret folkehelse kan det allikevel være verdt å se litt nærmere på. Det foreligger en del forskningsbasert kunnskap om nettopp Biggest Losers potensiale som fornuftig folkeopplysning. Spørsmålet som stilles der er blant annet om et reality show med slanking som bærende idè kan være til inspirasjon og nytte for andre i samme situasjon? Et annet spørsmål som forfølges er om et slikt konsept kan bidra til en reduksjon av TV-seernes fordommer mot fete personer? Eller har det kanskje helt andre og motsatte ”effekter”, bidrar det til økte fordommer og fremstilles vektreduksjon på urealistiske fremfor realistiske måter?

For å ta det med fordommer først: i USA er det gjort kontrollerte studier blant psykologistudenter som viser at deres fordommer mot tykke personer økte signifikant og varig etter at de hadde fått se en 40 minutters episode av serien. Selv om Biggest Loser deltakerne trente inntil 8 timer om dagen, spiste minimalt og gikk ned svært mange kilo på kort tid, så mildnet ikke det studentenes holdninger til dem. Tvert i mot, deres fordommer mot deltakerne ble styrket etter en 40 minutters dose slanke-TV. De var mer overbevist enn før om at kroppsvekt utelukkende er et individuelt ansvar og problem og sa seg enig i utsagn om at det deltakerne gjorde kunne ”alle klare”. Forskernes konklusjon er at serien reduserer kompleksiteten ved overvekt og fedme til noen grovt forenklede sammenhenger; individuell overspising og mangel på trening. Deltakerne settes aldri inn i en større kontekst hvor sosiale strukturer, politikk, klasse, kjønn, kulturell bakgrunn osv gis betydning for den situasjonen de er i. Seerne får dermed svært lite å tenke med når de skal tenke om det å være fet. For dem ser det ut til at fedmen er en situasjon deltakerne er skyld i selv og kan gjøre noe med hvis de ”bestemmer seg” eller ”vil det sterkt nok”.

Andre studier av Biggest Loser støtter oppunder at reality serien setter seerne på et ensidig spor som aktivt legger opp til å sementere fremfor å bryte med stereotypier om fete. Det begynner allerede med selve navnet Biggest Loser, som indikerer at deltakerne er tapere. Ikke bare gjennom å tape vekt, men også ved å være fete. Innholdsanalyser av episodene får frem at et gjennomgående tema i serien er at en må være tynn for å være lykkelig og for å bli vurdert som et vellykket medlem av samfunnet. Den fete har ingen plass og må slankes bort. Det skapes også et inntrykk av at det er viktigere å være tynn enn å være sunn og frisk. Dette poenget understrekes i den norske utgaven når flere av deltakerne blir skadet og syke av treningen de er tvunget til å delta på. De får ryggplager, skuldersmerter og kneproblemer, gnagsår, muskelbrist og krystallsyken. Flere er nær ved å kaste opp underveis i de beinharde treningsøktene. At alt dette foregår på initiativ fra seriens to personlige trenere gjør ikke saken bedre. Deres tilnærming ser ut til å være basert på at fete folk kan og vil endre seg hvis de bare blir tilstrekkelig utskjelt, fornedret og nedbrutt. Enhver tendens til å ville stoppe underveis i treningen blir møtt fra trenerne med enten trusler om straff, som for øvrig er mer trening, eller forhindret gjennom skriking av kommandoer tett opp i ansiktet på deltakere. De får kontinuerlig og høylytte beskjeder om å ”skjerpe seg”, ”komme i gang” ikke ”være pingler” og huske ”hvorfor dere er her” osv. Trenernes oppførsel i treningsrommet bryter med det meste en faglært person bør ha av kunnskap om behandling av mennesker, om læring, motivasjon og inspirasjon og stiller yrkesgruppen de to representerer i et faglig og etisk svært betenkelig lys. Til tross for dette fremstilles de to i serien nærmest som helter, som personer deltakerne blir fullstendig avhengig av for å lykkes og som selve kroppsliggjøringen av vellykket omgang med mat og trening.

Et siste og svært interessant poeng fra forskning på serien er at når fete personer selv ser serien oppfatter de at det som presenteres som ”reality” når det gjelder vektreduksjon, har svært lite med deres virkelighet å gjøre. 1000 kalorier om dagen og 8 timers trening er umulig å gjennomføre uten at en samtidig er borte fra skole, arbeid og andre forpliktelser. Deltakerne i Biggest Loser er gitt den muligheten i flere måneder mens serien spilles inn. Et mer ordinært liv med familie, arbeid og forpliktelser lar seg med andre ord ikke kombinere med det regimet realityserien tilbyr deltakerne. Muligheten til å holde på med måltider og trening 24/7 er de færreste forunt, og i lys av skadeomfanget blant deltakerne virker det heller ikke særlig forlokkende eller helsebringende. Videre er bruk av personlig trener en kostbar tjeneste, det er relativt dyrt å være medlem på et treningssenter og svært dyrt å kjøpe eget treningsutstyr som tredemølle og step-maskin. Slike ting brukes daglig av deltakerne i Biggest Loser, i tillegg til at de er omgitt av et team som består av ernæringsfysiolog, psykolog, lege og sykepleier. Samlet konkluderte et utvalg fete personer som så serien sammen med forskere at svært lite av det som foregår i serien er tilgjengelig og aktuelt for den som ønsker å gå ned i vekt.

Biggest Loser programleder Henriette Bruusgaard uttaler i VG at hun ”opplever at serien bryter ned fordommer og kommer til å inspirere utrolig mange”. Det er mulig slike subjektive ”opplevelser” fungerer godt for å selge TV, men i møte med etterrettelig kunnskap om det som skal selges blir det ganske trått. Et lite glimt inn i den forskningen som foreligger om Biggest Loser viser at serien mest av alt er et virkelighetsfjernt konsept som ikke lykkes med annet enn å inspirere til forsterkede fordommer mot fete, og for egen del, et par nye om personlige trenere.

Kroppens første og siste språk.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Påsken er tid for så mangt – særlig for refleksjoner over kroppens språk, vårt første og siste språk. «Kjærlighet» er det siste uttrykte ord i den gripende filmen «Still Alice». Vi møter 50 åringen Alice Howland, professor i lingvistikk, og hennes familie, mann og tre voksne barn. En flott, intellektuell og varm kvinne med kjent akademisk stil og virke. Første indikator på at noe er annerledes opptrer i en forelesning der hun glemmer ord; noe som i skjer i økende grad. Hun oppsøker en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens. Fra å være i kontakt med omverden, dele erfaringer og oppleve båndene til familien, stilles alle på prøve. Gradvis forsvinner språket for professoren i lingvistikk (Glimrende kroppsliggjort av Julianne Moore, som nylig mottok Oscar for sin troverdige og gripende tolkning). Etter at diagnosen er et faktum for Alice at alt som gjelder er «to live in the moment». Snart kan hun ikke annet – øyeblikket kan ikke lenger omtales, det bare er. Gråtende publikum i kinosalen møter sin egen angst for å forsvinne fra den gjenkjennbare verden og fra seg selv, slik vi kjenner oss. Til tross for angsten – noe vakkert overlever og blir ikke bort – det viktigste, kjærligheten består. I sluttscenen møter mor og datter hverandre i kjærlighetens språk; det som står tilbake når hukommelse og den tidligere verden er forsvunnet og ikke lenger er gjenkjennbar. Berøring, hud, ømme likk blir tilbake. Alzheimers demens står ikke i veien for å gi og motta kjærlighet.

Jeg klemmer moren min, sier jeg er glad i henne og at hun er den snilleste jeg kjenner. Øynene lyser av kjærlighet mot meg og hun nikker og smiler underfundig. I mange år har hun levd med Alzheimers demens, utviklet nye egne nye ord og bilder. Livet er her og nå, i smilet, berøring, i rytmen, stemmningen og tilstedeværelsen. Alice sine ord i filmen blir gyldige: «All I have is to live in the present moment».

I filmen ser vi også Alice med sitt nyfødte barnebarn på armen. Øyeblikket trer igjen fram i all sin mening. Relasjonen er fundamentet vi hviler i, noe blant andre psykoanalytikeren og spedbarnsforskeren Daniel Stern har lært oss; det er i øyeblikkene og tilstedeværelsen i møtene at vi «blir til». Dette «vet» både det nyfødte barnet, Alice og moren min, og vi alle i våre beste stunder. Mening og følelsesmessig resonans er basert på det som er og utrykkes i øyeblikket, før et ord er sagt og uten at et ord er sagt. Daniel Stern og en rekke fenomenologer har i årevis også teoretisert om omkring betydningen av å forstå slike kroppslige – taktile, kinestetiske kontaktflater som primære for menneskers følelsesmessige utvikling og tilhørighet i verden og med hverandre. Å være (passivt) tilstede er en måte å være i verden på som rytmen til hjerteslag og pust gir oss. «Rhythm provides a means of communication and making sense that does not rely on representation or code», skriver Julian Henriques (2014 s. 79). Han er en av bidragsyterne når det prestisjefylte tidsskriftet Body & Society vier siste nummer i 2014 til tema; Rhythm, Movement, Embodiment. Det finnes mange kilder til innsikt om livets fundamentale betingelser.

Jeg dedikerer denne bloggen til min kjære doktorgradsstudent Laura Sauominen, som etter intervjuer med innsiktfulle 10 åringer, uttrykte; hvorfor lærer vi så lite på skolen om det som er aller viktigst for oss gjennom livet». Spørsmålet sendes videre – i møter med Alice, moren min, 10 -åringene og de små nyfødte vekkes vi, påminnes om hva som er viktig; ikke bare ved livets begynnelse og slutt – men alt som er livet; mens vi er travelt opptatt med andre ting.

Vel overstått påske, og NY vår i vente.

Litteratur:

Stern, Daniel. (2004). The Present Moment in Psychotherapy and Everyday Life. WW Norton & Company.

Henriques, Julian. (2014) Rhythmic Bodies: Amplification, Inflection and Transduction in the Dance Performance Techniques of the “Bashment Gal” Body & Society 20(3&4) 79-112

http://bod.sagepub.com/content/current