Månedlige arkiver: september 2015

Fat-shaming

Gro Rugseth

Sist uke var det stor oppstandelse blant amerikanske brukere på sosiale medier. Mens mye handler om Donald Trump for tiden, var det nå en annen komisk figur som fikk oppmerksomhet. Nicole Arbour, som til daglig lever av stand-up og morsomheter la ut en filmsnutt på You Tube. I filmen, som hun omtaler som en ”truth-bomb”, henvender hun seg til fete personer, karakteriserer dem som illeluktende pølser og utflytende monster og sier at hvis slike sannheter viser seg å fornærme fete folk så mye at de skammer seg ned i vekt, så er det helt ok for henne.

I løpet av kort tid er videoen sett mer enn seks millioner ganger, mange har sikkert ledd godt, mens andre har tatt til kraftig motmæle. En helt sentral person i den siste gruppen er TV-stjernen Whitney Way Thore . Hun er etter hvert kjent for mange her i USA gjennom sitt eget ukentlig reality show kalt My Big Fat Fabolous Life. Serien er inne i sin andre sesong, den samler hundretusenvis av seere hver onsdag kveld og er solgt videre til flere land. Thores prosjekt er å arbeide mot skamfølelsen hun har lang erfaring med som fet og som hun mener andre er sterke bidragsytere til. Gjennom å oppsøke situasjoner hun har stor frykt for og mye skamfølelse rundt, som å gå i bikini på stranda, danse foran andre mennesker, ta seg en løpetur, spise og nyte mat der andre kan se henne, håper hun å inspirere både seg selv og andre til å leve mer avslappet, fornøyd og fryktløst som fet.

Thore publiserte ganske straks sin egen mot-film til Arbours, hvor hun plukker fra hverandre hver enkelt av komikerens truth-bombs og hevder at det ikke er fete folk, men de som har lagt dem for hat som er problemet.

Saken har for alvor satt fenomenet fat-shaming på agendaen. Fat-shaming er et amerikansk såkalt ny-ord som så vidt jeg vet ennå ikke har en god norsk oversettelse. Begrepet ble introdusert av fedme-aktivister som Thore, en gang etter 2010. Det har siden hatt et voldsomt oppsving som søkeord på nettet og ser nå ut til å være godt innarbeidet hos både akademikere, aksjonister og politikere. Innholdsmessig viser fat-shaming til ulike mekanismer som bidrar til å påføre fete personer skam for at de er fete, som blikk, vitsing eller annen form for kommentering, også av mer faglig og medisinsk karakter. Selv om fat-shaming ikke bare er knyttet til humor, så hevder enkelte at det å få begrepsfestet slik adferd har hatt stor betydning for at det nå er mindre sosialt akseptert å gjøre seg morsom på fetes bekostning enn for bare kort tid siden. Det kan kanskje være noe av forklaringen på den massive støtten Thore har fått i denne saken.

You Tube disputten mellom Arbour og Thore tydeliggjør to perspektiver på skam. Mens Arbour gjør seg til talskvinne for at det å påføre andre skam er et legitimt middel i kampen mot fettet, står Thore for et perspektiv hvor skam er det som gjør fete syke, som reduserer deres helse og livskvalitet. De to posisjonene finnes også blant fedmeforskere . Mens noen mener en dose skam kan føre til vektreduksjon og dermed ikke er å forakte, mener andre at det er slike forskere som bør skamme seg.

I norsk sammenheng har psykiater Finn Skårderud skrevet utfyllende om skammens stemmer og fenomenologi (Skårderud 2001). Han minner leseren på at skam ikke handler om et enten-eller, men et både-og, og at vi kan snakke om både god og dårlig skam. Med det får han frem en viktig distinksjon i skammens vesen og et mer helhetlig blikk på den skammen som utspiller seg mellom de to debattantene på You Tube. Mens den gode skammen kan regulere vårt forhold til andre og handle om en sans for diskresjon, takt og tone, så rommer den dårlige skammen skamreaksjonen og følelsen av å bli avslørt og falle i unåde hos seg selv og andre. Skårderud skriver videre at det er den siste formen for skam han som psykiater møter i behandlingsrommet, den som filosofen Jean – Paul Sartre (1905-1980) har beskrevet som skammen over seg selv overfor den andre. I den skammingen er det ikke mye som minner om helse. Den kan ha ødeleggende kraft.

Tar vi dette med oss tilbake til dramaet mellom Arbour og Thore blir det fort seier i sistnevntes favør. Arbour er den onde heksa i denne forestillingen når hun gjennom 6 minutter lirer av seg den ene grove karakteristikken etter den andre om fete personer. Temmelig grenseoverskridende offentlig utskjelling som det ikke er forskningsmessig dekning for at gjør særlig annet enn vondt verre.

Det er allikevel verdt å merke seg at alt det hun sier virker kjent. Vi har alle hørt det før på et vis, det er aktuelle og høyst levende forestillinger om fete hun serverer og hun kan sånn sett sies å snakke på vegne av oss alle. Tanken har slått meg, om hun faktisk karikerer en hel kultur her? Hun er tross alt komiker. Og hva med Thore? Hennes motargumenter serveres selvsikkert og slagferdig og får tydelig frem det perspektivet hun har valgt å legge på det å være fet og som hun lever av å leke med og utfordre seerne på i sitt reality-show. Etter å ha sett filmene flere ganger er jeg fortsatt usikker på om det er alvor mellom de to eller om det hele er avtalt spill. Gjør de en krangel bare på lat som ungene sier, for å generere likes og dermed levebrød? Er det litt for mange lissepasninger her til at dette kan være reality for real? Ikke så viktig kanskje, vi som ser på får uansett litt å tenke på og lingvistene kan inspireres til å finne det gode norske ordet for fat-shaming.

Referanse:
Skårderud, F. 2001: Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tiddskr Nor Lægeforen nr 13, 121; 1613-7

Om å være kroppen

Gro Rugseth

Jeg er ikke kroppen

Sist jeg hørte denne setningen var da nyvalgt leder i Landsforeningen for overvektige (LFO) uttalte seg til TV2. Hun mener nok å klargjøre noe. Fettet har jo en lei tendens til å tale for seg på et vis, så det å si at en ikke er kroppen skal kanskje skape litt luft mellom ”seg” og ”det”? Etter min mening blir ingenting klargjort av en slik selvpresentasjon, jeg synes mer det tåkelegger og utydeliggjør. For hvis vi ikke er kroppen, hva eller hvem er vi da? Ingen?

Jeg har for egen del vanskelig for å tenke på meg selv som noe annet enn nettopp kropp, og ikke bare som en ting jeg har, for ting kan vi jo sette fra oss, forlate, kaste, snu ryggen til. Som kropper er vi så mye mer. Vi blir og er oss selv gjennom å være kropp. Det er som kropp vi beveger oss og blir beveget, tar inn verden og tas inn av den, tenker og blir tenkt på, merker og merkes, ser og er synlig (for deg som vil ha mer, les filosofen Maurice Merleau Ponty 1908-1961).

På LFOs hjemmeside leser jeg at ett av foreningens formål er å arbeide mot diskriminering av sykelig overvektige i samfunnet. Jeg ser ikke helt hvordan det formålet er tjent med at leder og medlemmer understreker at de ikke er kroppen. Se til andre gruppers arbeid mot diskriminering gjennom historien, grupper som har måttet leve skjult eller tåle segregering, overgrep og undertrykkelse. De har systematisk valgt helt motsatte strategier. Homofile måtte ”ut av skapet”, døve måtte kreve retten til tegnspråk og kvinner opponere mot å være ”det annet kjønn”. Ingen sier det er lett, ingen sier at alle må, men mange sier det er det viktigste de har gjort for livskvalitet og egen helse.

Jeg mener LFOs sak trenger noe av det samme. Gjerne inspirert av en dame som amerikanske Lillian Bustle som åpner sitt foredrag med å si I am fat. Det er flere som Bustle der ute og som henne har de alle nådd et punkt i livet der de rett og slett ikke orker mer av egen og andres misnøye med deres vekt og kropp . De har alle valgt å legge til side sitt evige forandringsprosjekt. Og det er her den viktige vendingen skjer. For innebygget i forandringsprosjektet ligger det en dyp mistro til, diskreditering og diskriminering av den tykke kroppen. Gjennom ulike aksjonsformer viser de at det er mulig å ta bolig i den egne, tykke kroppen. Ikke som offer, ikke som usynliggjort, men som aktive medskapere av sin egen situasjon.

Og så, mens jeg sitter og filer på denne teksten og ser på TV med et halvt øye, dukker Carina Elisabeth Carlsen alias Fifi von Tassel opp i programmet norske talenter. Rævkrokmester, sexolog og burleskdanser. Her skjer det noe!

LFOs ønske om å redusere fordommer er nok inderlig velment, men heller ikke mer. Skal de ha troverdighet i arbeidet for å redusere diskriminering må de bli tydelige som kroppslige personer, ikke starte med å si at kroppen er bare noe de har. Ta heller en Fifi von Tassel, på eller utenfor scenen: her er jeg!