Månedlige arkiver: desember 2015

Mat og mening

Gro Rugseth

Vi er midt i en av årets store høytider og kanskje den høytiden av alle som markeres tydeligst gjennom mat og måltider. Selv om en tradisjonstro påske har sin appelsin og kvikk-lunch og sommerferien smaker av is og grillmat, så skiller julemåneden seg allikevel ut som en tid for særlig oppmerksomhet om mat og måltider. Maten blir i desember tydeliggjort som et sterkt uttrykk for kultur, tradisjoner og betydningsfullt samvær med andre. Mange sier at det ikke ”blir jul” uten bestemte mat- og drikkevarer på tallerkenen og i glassene. Mat og drikke står med andre ord sentralt for selve følelsen eller opplevelsen av jul slik den har blitt formet i Norge, og jula får dermed mye av sin mening gjennom maten som er forbeholdt akkurat denne tiden på året.

Det er ikke bare jula som blir til gjennom maten. Det tydelige meningsaspektet ved mat og måltider som trer frem i desember, er tilstede i all vår omgang med mat gjennom året og gjennom livet. I følge forsker Annechen Bahr Bugge i rapporten Mat, måltid og moral (Bugge 2015), skaper vi oss selv gjennom maten. Det vi spiser uttrykker hvem og hva vi ønsker å være. Det betyr ikke at vår omgang med mat alltid er en del av bevisste og gjennomtenkte strategier, men snarere inngår i kompliserte sammenhenger av kjønn og klasse, sosial tilhørighet, kultur, tid og trender. Det er med andre ord ikke bare tilfeldigheter og heller ikke kun bevisste tanker som ligger bak et valg av grovbrød fremfor loff i butikken, det er også styrt av noe vi ikke alltid kan peke på, men som virker i oss på mer eller mindre bevisste måter. Det er også viktig å forstå at mening ikke er som en ingrediens i maten, noe som finnes der uavhengig av sammenhengen maten presenteres i. Maten får sin mening fordi vi tillegger den det. I 2011 oppsto det som ble kalt en ”smørkrise” i Norge oppunder jul. Et uventet økt forbruk av smør og fløte første halvår reduserte meieriprodusenten Tines lagerbeholdning opp mot julemåneden. Det økte forbruket ble delvis forklart med oppblomstringen av såkalte lavkarbodietter, et kosthold sammensatt av matvarer med en høy andel mettet fett og lavt inntak av karbohydrater Mens fett innenfor mange andre dietter forstås som usunt og årsak til overvekt, ble det samme fettet forholdsvis brått tillagt ny mening for en stor gruppe forbrukere, som nødvendig, sunt og helsebringende.

På samme måte har meningsaspektet knyttet til såkalt fast-food vært i radikal endring de siste par tiårene og burger og pommes frites har havnet på det Bugge beskriver som en stadig lengre liste over nei-mat. Ingenting synes å smake den moderne, bevisste matforbruker dårligere for tiden, skriver Bugge, enn industrialisert, masseprodusert mat. Helsemoralen har tatt plass ved bordet sammen med samtidens etiske føringer for bærekraft, naturforvaltning og dyrevern og er styrende for våre valg, ikke bare ute på markene og i markedene, men også inn i kroppene. Nå er det kortreist mat som gjelder, ikke måltider levert av amerikanske burgerkjeder. Slike endringer kan forklare hvorfor fast-food kjeden McDonalds ikke lenger var ønsket som en del av restauranttilbudet på kjøpesenteret Aker Brygge i Oslo. Med en senter-image litt over middels eksklusivt kan lukten av hamburgere og pommes frites gi feil signal om både handelssenteret og kundene der. Slik var det ikke da senteret ble etablert på 80 og 90 tallet. Da ble McDonalds plassert ved hovedinngangen, i et stort lokale alle måtte passere for å komme ut på brygga. McDonalds var et trekkplaster, en smak av det moderne Norge som åpnet seg mot verden og internasjonale trender.

At slike føringer virker inn i våre matvalg betyr ikke at det har blitt lettere for den enkelte å velge ”rett” eller ”galt”. Snarere tvert i mot. I medier, helsekampanjer og reklame blir forbrukerne presentert for ulike og ofte motstridende meninger. En konsekvens, hevder Bugge, er at mange har et stadig mer anstrengt forhold til mat.
Et anstrengt forhold til mat setter oss på sporet av spørsmål om helse og sykdom knyttet til mat og det å spise. Å være opptatt av sammenhengen mellom mat og helse er ikke nytt, skriver Bugge, men den har eskalert de siste 10-15 årene. Et uttrykk for dette sees også i skolen, hvor det tidligere skolefaget Heimkunnskap har endret navn til Mat og helse (2006). Med navneendringen kom ny læreplan med et innhold mer preget av kunnskap om matens helsebringende og sykeliggjørende potensiale enn om hjemlige gjøremål som rengjøring, stryking og sølvpuss. Nå anses det som viktigere at elevene i faget får kompetanse i å velge en helsefremmende livsstil og at det valget bla går gjennom maten. En utfordring for den enkelte lærer vil sannsynligvis være å ta utgangspunkt i et tilstrekkelig bredt helseperspektiv i arbeidet med elevenes holdninger og læring. Et helsebegrep som ikke begrenses til et valg mellom ja- og nei-mat. For som Bugge påpeker er den listen i stadig endring og dermed et ganske dårlig styringsdokument. Et ja i dag kan være nei neste uke. Poenget er at helse, sykdom og mat står i adskillig mer innfløkte og uoversiktlige forbindelser med hverandre enn det et ”ja” eller ”nei” kan favne. Og som psykiater Finn Skårderud stadig minner oss på; det går an å bli så opptatt av å spise riktig at det blir galt.

I forberedelsene til årets jul har jeg tenkt mye på at min pappa har sagt han bruker matlaging som terapi. Etter at han ble enkemann for nær syv år siden har han erfart det å lage mat og invitere venner og familie til bordet som svært viktig og meningsfullt. Han forteller at det har vært en måte å få tiden til å gå på. På morgenen studerer han oppskrifter, skriver handleliste, bruker tid i butikken og vender hjem igjen til kjøkkenet for å begynne tilberedningen. Ett måltid kan på den måten fylle nesten en hel dag sier han, og følelsen av å stå opp til en konkret oppgave er svært viktig for han. Han er også opptatt av selve den kroppslige aktiviteten som matlagingen innebærer. Små og store bevegelser, rytmer og krefter. Det kjennes godt å holde på med maten og det driver tankene hans over mot det han gjør, sier han, og sørger for en opptatthet han setter pris på. Som en ekstra bonus kommer det å få besøk av gjester, som gleder seg over å spise det han serverer og fyller huset med lyd og liv. Da mamma døde sa pappa at han ville forsøke å konsentrere seg om å leve for de levende og den livgivende maten har vært en måte å holde seg levende tilstede i eget og andres liv.

Hans historie viser frem en flik av matens mangfoldige mening og har lagt en ny dimensjon til min egen tenkning om hva mat og måltider betyr. Pappas trøstelaging kan kanskje også bringe ny innsikt til fenomenet trøstespising, som altfor ofte blir avfeid som meningsløst matinntak. Det er tvert i mot for mange mye mening og trøst i mat og måltider, og den erfaringen kan vi med fordel heller snakke oss inn i enn bort fra, for å utforske og forstå mer.

Jeg har tidligere, over en periode på halvannet år, sittet som forsker og observatør rundt et bord med personer med fedme, som hadde sine individuelle historier om mat. Jeg skal ikke dvele ved bordets symbolikk som samlingspunktet for deltakere i vektbehandling, selv om det er fristende, men heller rette oppmerksomheten mot at ingen av samtalene om mat som utspilte seg der handlet om mat og mening langs tilsvarende linjer som det jeg trekker opp her. Samtalene som ble ledet av ernæringsfysiologer dreide seg mest om matens næringsinnhold og fysiologiske virkning. Det ble nesten sjokkerende magert om mat. Det var først i intervjuer på tomannshånd med meg, utenfor behandlingskonteksten, at deltakerne fortalte historier om mat som handlet om følelser, fornemmelser, lyst, sug, aversjon, motvilje, lykke, sorg, kjærlighet, hat, samvær, avstand osv osv. Det var som om det fantes to språk og to samtaler om mat som aldri fant sammen. Jeg tror at akkurat det skaper problemer når helsevesenet påtar seg å behandle overvekt og fedme og ikke får det til. De helsefaglige perspektivene som legges til grunn for behandlingen kan være både nyttige og nødvendige, men er sjelden tilstrekkelige. Som alle perspektiver gir de bare en begrenset innsikt i det forholdet de søker å belyse. Å redusere vektbehandling til en samtale om kalorier, mineraler, vitaminer, fett og sukker, porsjonsstørrelser og spisetempo skygger for annen mening maten er innvevet i og står i veien for kunnskap og læring om den enkeltes meningsfulle forhold til mat.

Jeg tror helsepersonell i vektbehandling kontinuerlig trenger å utvikle sin egen nysgjerrighet på hva mat og måltider betyr for den de står overfor. Men like viktig er det at både behandlere og pasienter retter mer oppmerksomhet mot sitt eget forhold til mat og det språket som er tilgjengelig og lettest å gripe til for å snakke om det. For få dager siden hørte jeg en ernæringsfysiolog gi råd om hvordan vi skal klare oss gjennom jula uten å legge på oss, i et innslag på nyhetene. Formuleringen fra journalisten varslet fare. For vi er vanligvis over i avdelingen for truende kriser og katastrofer når noen sies å enten klare seg, eller ikke klare seg. Ernæringsfysiologen, som kanskje ønsket å tone ned den varslede krisen, la an en mer jovial tone og mente det måtte være lov å kose seg de få dagene jula varer. Hvor havner vi da? I et språk om mat som handler om lover og regler, pålegg og forbud, lovbrytere og håndhevere. Samtalen synliggjorde hvor raskt vi alle kan havne i bestemte talemåter og dermed perspektiver på forholdet til mat. Samtalen ville tatt en annen retning og representert noe nytt om ernæringsfysiologen sa:

Jeg legger merke til at du legger noen bestemte premisser til grunn for å snakke om mat og jul. De høres ut til å handle om at jula er en krise for de som vil unngå å legge på seg. Det tror jeg vi må kalle en avsporing. Jula er snarere en gylden anledning til å oppdage hvor avgjørende vårt forhold til mat er for oss og for de vi er sammen med. Jula er en høytid hvor vi helt konkret kan ta inn tradisjoner og kultur gjennom mat og drikke. Noen vil velge å ta inn så lite som mulig, mens andre ikke kan få nok. De fleste finner vel en viss balanse. Det i seg selv er viktige oppdagelser for hver og en og kan kanskje være en inspirasjon til å fortsette å utforske mat og mening inn i det nye året. Uten denne utforskingen er det lite håp om å bli særlig klokere, og du og jeg vil risikere å stå her om ett år og gjenta krisemaksimeringen.

Så, når grevinnen på lille julaften krever same procedure as last year, håper jeg du bruker det som inspirasjon til å tenke over hvorfor det er viktig eller uviktig for deg at jula ser ut som, smaker og lukter som i fjor og jeg ønsker deg et 2016 med nye innsikter om mat og mening i ditt liv.

Litteratur:
Bugge, A.B (2015) Mat, måltider og moral – hvordan spise rett og riktig. SIFO, Fagrapport Nr. 3