Månedlige arkiver: mars 2017

Kan helse velges?

Gro Rugseth

Sykdomsmønster i endring
Sykdomsmønsteret i befolkningsgrupper over hele verden er i endring. Tidligere førte smittsomme infeksjoner til akutt og uforutsigbar sykdom og var en dominerende årsak til dødelighet. I dag preges sykdomsbildet og dødelighetsstatistikken mer av kroniske, langvarige lidelser som hjerte-kar sykdom, kreft og diabetes.

Livsstilssykdommer ble introdusert som begrep i siste halvdel av 1900 tallet og i starten særlig knyttet til fettholdig kost og røyking. Parallelt med en økende bevissthet om livsstilers betydning for helse, et sykdomsbilde i endring og utvikling av virksomme vaksiner, effektiv kirurgi og medikamenter, har helse gått fra å bli forstått som skjebnebestemt, et resultat av tilfeldigheter og forhold utenfor vår egen kontroll, til å bli noe vi omtaler som mulig å kontrollere, manipulere og velge selv.

Helsebringende livsstil
En helsebringende livsstil tillegges stor betydning og status. En slik livsstil kan læres blir det sagt og kan forebygge kroniske lidelser, sykdom og tidlig død. Slike ideer dukker opp som tydelige tendenser i helsefaglig praksis og i kommunikasjon om helse og sykdom. De siste tiårene har opplæring av ulike pasientgrupper blitt et betydelig arbeidsfelt for ulike typer helsepersonell. Enigheten er stor innad i slike opplegg om at veien til bedre helse går gjennom egeninnsats. I tråd med slike tidsaktuelle ideer er livsstilsbegrepet godt innarbeidet i både offentlig helsepolitikk og praksis, i medisinsk og helsefaglig forskning og i medienes formidling av helsestoff. Det er en utbredt tendens å bruke begrepet som om det utelukkende handler om individuelle og bevisst valgte måter å leve på.

Kan helse velges?
At våre livsstiler er individuelle og kan velges er det imidlertid grunn til å se kritisk på. Sosiologen Max Weber (1864 – 1920) tilskrives ansvar for etableringen av et konstruktivt innhold i livsstilsbegrepet. Han var langt fra å mene at individet var en autonom, selvstyrt aktør og han ville neppe hevde at helserelaterte valg foregår i et sosialt vakuum. Tvert i mot. Weber betraktet livsstil som et kollektivt, sosialt fenomen, ikke som en serie ukoordinerte handlinger utført av frakoblede individer. Weber pekte på at livsstilsvalg og livsstilsmuligheter gjensidig virker på og inn i hverandre. Mens valgene kan knyttes til personer, så er mulighetene mer basert på strukturelle forhold. Bor du i et trafikkert nabolag uten fotgjengerfelt og grøntarealer blir det krevende og farlig å gå 10 000 skritt om dagen. Bor du på markagrensa med stier og skispor fra eget hagegjerde merkes kanskje ikke turen en gang som et eksplisitt valg, den inngår som en selvsagt del av måten de fleste lever på i ditt nabolag. Eller som sosiolog og antropolog Pierre Bordieu (1930 – 2002) kanskje ville sagt det: markaturen er en del av din habitus. Eksterne strukturer internaliseres og kroppsliggjøres og blir styrende for hvordan vi oppfatter, forstår og handler i verden. Det innebærer ikke et fravær av frie valg. Men den som skal forstå bakgrunnen og forutsetningene for å ta valg må forstå hva som muliggjør, styrer, avgrenser og begrenser dem.

Det er i møtet med et naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag og bio-medisinske helseforståelser at livsstilsbegrepet har blitt redusert. Redusert til å handle om gitte, forutsigbare sammenhenger og avgrensede handlinger, utført av enkeltmennesker fristilt fra forbindelser utover seg selv. Kjønn, sosial klasse, kulturell tilhørighet og øvrige sosiale strukturer får liten eller ingen betydning som forklarende dimensjoner i slike perspektiver. Om du er mann eller kvinne, ung eller gammel, rik eller fattig, singel eller partner, hvit eller brun, bor i øst eller vest – når det kommer til helserelatert livsstil får du stort sett de samme rådene om hva som er sunt og usunt, hva du bør velge og hva som bør droppes. At dine valg kan handle om noe utenfor din egen kontroll og bevissthet blir utelatt som forklaringsbakgrunn, eller beskrevet som ”unnskyldninger”. Tanken står over kroppen, bevisstheten styrer viljen og når viljen er tilstrekkelig tilstede kan ingenting stoppe deg på veien til god helse. Eller?

Den selvvalgte helsens slagside
Misforstå meg rett. Det kan være mange gode gevinster i hjerteskole og ryggskole og bevegelsesgrupper. Men forestillingen om selvvalgt helse og forventninger om gevinsten av forebygging har også en slagside. Med en massiv satsing på pasientopplæring kan veien være kort til å tenke at den som allikevel blir syk, for ikke å snakke om fet, har seg selv å takke. I ytterste konsekvens blir det å bli syk eller fet, eller syk av å være fet, et spørsmål om moral. Om å velge mellom rett og galt og å være en verdig trengende til fellesskapets midler.

Utfordringene med en individualisert helseforståelse, basert på generaliserte råd, er mange. Et krevende paradoks er at den personlige belastningen ved å skulle oppfylle egne helse- og/eller vektmål ikke nødvendigvis leder til helse, men i stedet gjør mange syke. Innsatsen for å se bra ut, veie akkurat passe, spise sunt og trene seg sterk, gir ofte en motsatt effekt. Den generelle trivselen med å være i verden trues av en selvopptatt fortvilelse over å ikke leve opp til egne og andres forventninger om hvordan kroppen skal se ut. Det er grunn til å tro at særlig heldig for helsa er det heller ikke, å gå rundt og mistrives i egen kropp og skylde seg selv for dårlig innsats.

Delt ekspertposisjon
Til tross for slike kjente bivirkninger av livsstilsbehandling, kan vi regne det som sikkert at livsstilsendring vil fortsette å være et sentralt mål også i fremtidig helsearbeid. Med bakgrunn i Webers utlegninger er det mulig å si at et enøyet medisinsk og individualistisk syn på livsstil er for smalspektret og lite realistisk med tanke på endring. Kunnskap fra livsstilsbegrepets teoretiske forankring må inngå i behandleres kliniske refleksjon og resonnering. Det holder ikke å kjenne til bevegelsers bio-mekaniske grunnlag eller fysiologiske effekter på fettforbrenningen. Den praktiske kunnskapen behandlere besitter må innlemme respekt, nysgjerrighet og forståelse for samvirket mellom individets valg og muligheter. Ideell helsefaglig praksis sies å være pasient-sentrert og frigjørende. Det kan den bare bli dersom helsearbeideren er villig til å dele ekspertposisjonen med pasienten og innser at i konkret behandling er begge parter lærende. Jeg har tro på en behandlerinnstilling som legger vekt på å oppdage helseutfordringer sammen med pasienten, fremfor å belære han eller henne om rett og galt, sunt og usunt, fra et generalisert og moraliserende mørkeloft.

Langrennsbevegelsens logikk

skrevet av Gunn Engelsrud

Med tittelen «VM i postmoderne langrenn: Sluttspurter skal ikke avgjøre et skiløp», tar den svenske forfatter og tidligere skiløper Lena Andersson (1) til motmæle mot endringene i langrennssporten. Langrenn har, som idrettsgren, ifølge Lena Anderson «gått fra å være like solid som grunnfjellet, til å bli en kunstig konstruksjon. Da den kastet vrak på sin egen kjerne og sitt eget tyngdepunkt, ble den irrelevant». Hun belyser sin dom over langrennssporten med postmodernistisk forførelsene, der kjernen er at ingenting har en kjerne. Siden alt er flyktig og vilkårlig sammensatt, blir distanser, løyper, utstyr, målkamera, forstøverapparter, spurtoppgjør, rykk, langrennssprint, renn der utøvere kun kan stake seg fram på glattest mulige ski; ting og fenomener som kan settes sammen på vilkårlige måter. Gjennom språk og ideer skapes nye oppfinnelser og kategorier, uavhengig av om kroppens og bevegelsenes egen logikk samsvarer med endringer som får status som utvikling innen idrettsgrenen. Argumenter som har vært ført for endringer i løyper er for eksempel at langrenn må bli mer publikumsvennlig; en argumentasjon som endret den tradisjonelle 5 mils traséen i Holmenkollen, å være flest mulige ganger nedom arenaer er det som gjelder, ikke kampen mot tiden, rytmen og harmonien underveis og gjennom løpet. Lena Andersson argumenterer for at alle idrettsgrener har sine logikker. Hun ser det å gjøre langrenn til arenasport som et utrykk for å forvanske langrennets idé. Langrenns logikk passer ikke som arenasport, det virker derimot reduserende, tilsvarende det å skulle redusere fotball til straffespark; det er jo bare å komme raskest mulig til resultatet!

Stilløperen fra Hernes

Jeg startet min langrennskarriere før Lena Anderson, og på 1960 var stilkarakterer i langrenn et tema. Det tapte terreng av mange grunner, særlig da kvinner i likestillingens navn også ville konkurrere på tid og ikke bli utsatt for «eksteriørbedømmelse». Stil i langrenn hørte ikke hjemme, selv om stilløperen fra Hernes, Johs Harviken gav meg og andre gode opplevelser, og med sine lange linjer i bevegelsene gav han oss anledning til å nyte bevegelsenes harmoni. Det var også på den tiden langrennsløpere gikk over målstreken med oppreist og med stil, ikke halser inn på oppløpssiden, kaster seg over mål og blir liggende å hive etter pusten. Anderson kaller det » Det uskjønne på oppløpssiden». Det gir ikke nytelse å være vitne til heseblesende hakking med staver, for ikke å snakke om alle stavbrekk, knøvling og mangel på et bevegelsesmessig samarbeid og kontakt mellom utstyr, underlag og kroppen. Lena Anderson skriver at det å hakke og løpe med ski på beina viser at langrenn i sitt vesen ikke er en eksplosiv idrett. Selv om det antagelig er mye terping på «teknikk», har jeg også hørt intervjuer med både Marit Bjørgen og Therese Johaug der de snakker om » å være i ett med det jeg gjør», «kjenne hvert fraskyv gjennom skien ned i underlaget», «finne roen i bevegelsene», så virker slike utsagn og erfaringer sjelden å bli tatt videre til forståelse av idrettgrenens inderlige mening. I en nydelig reklamefilm for VM på ski i Oslo i 2011, viser imidlertid Marit Bjørgen til hvordan det er ved å finne roen i bevegelsene at hun kan ta seg helt ut. Hun snakker ikke om gode testresultater, men om å være i harmoni med omgivelsene. Jeg har vist denne filmen til både kollegaer og studenter og må spille den gjennom mange ganger før tilhørerne får med seg ordene hun bruker om å finne ro i bevegelsen. For mange virke det ulogisk at hun ikke snakker om å kjempe med seg selv og tåle smerte.

Å leke med konstruksjoner.

I det postmoderne univers mangler ikke ordene, og det skapes nye grener og treningsformer i fornyelsens drakt. Spørsmålet er om jeg, du og andre tror på en bevegelsens logikk, og hva som oppleves når logikker brytes. For meg er det slik at jeg ofte får vondt i kroppen, både når jeg opplever fotballspill uten pasningsspill og balanse over føttene, langrenn med pigging og hakking med staver som brekker, knuffing, konflikt og fall på grunn av rammene og konkurranseformene utøverne blir satt inn i. Grunnen er at slik er vi som kropper – vi kjenner den andres rytme eller ubalanse i vår egen kropp.

Som Lena Anderson så tydelig skriver er det ingen hinder for å skape uforenligheter og kunstige idrettsgrener så vel og kunstretninger, noe som kroppslig sett kan oppleves og føles irrelevant og vondt. Hvor mye nye teknikker og utstyr tåler langrennssporten? Lena Andersons modige oppslag tar opp noe så umoderne som at langrenn bør utøves » i overensstemmelse med sin natur», og går dermed imot utviklingen slik den kommersielt sett er styrt av penger, utstyrsprodusenter og sponsorer. Mot dette senario holder Lena Anderson opp et speil og argumentere for at langrenn har mistet kontakten med sin egen balanse og idrettsgrenens essensielle egenskaper. Hurra for et frisk pust!
Noter.
1 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/VM-i-postmoderne-langrenn-Sluttspurter-skal-ikke-avgjore-et-skilop–Lena-Andersson-615822b.html