Månedlige arkiver: april 2017

Filosofi fra solsenga

Jeg ferierer omgitt av fete amerikanere. Mange fete amerikanere. Barn, unge, voksne og eldre. Ulike former og fasonger, men definitivt godt over i kategorien sykelig fedme. Her er det vanskelig å ikke se fedmen utelukkende som et problem. Kroppene er så store og tilsynelatende forhindret fra aktivitet og bevegelse. Jeg merker forargelsen over å se dem sånn og mitt eget indre utrop når jeg betrakter dem; noe må gjøres!

Utropet er et ekko av men hva skal vi gjøre??, som jeg ofte blir konfrontert med fra provoserte studenter og helsepersonell i forbindelse med kritiske innspill i fedmedebatten. Svaret jeg kommer opp med er antakelig egnet til ytterligere provokasjon. Jeg pleier å si at vi må først og fremst gjøre noe med oss selv. Det er et svar inspirert av filosofen Martin Heidegger (1889 – 1976). Han sa seg enig i allmenne forestillinger om at en ikke kan gjøre noe med filosofi. Filosofi egner seg dårlig, mente Heidegger, for instrumentelle sammenhenger. Sammenhenger der en gjør noe for å få bestemte effekter. Men han understreket samtidig at filosofi kan gjøre noe med oss.

Fenomenologi er den filosofiske retningen jeg har funnet inspirasjon i når jeg har utviklet mitt forskerblikk på det å være overvektig eller fet. Innenfor en retning av fenomenologien er det særlig mye tankegods å hente om det å være en levende kropp. Her blir kroppen forstått som vår måte å være i verden på. Kroppen er vårt eksistensielle utgangspunkt for alt vi er og gjør. Med en slik forståelsesramme inngår kroppens vekt som en uløselig del av vår kroppslige måte å være i verden på. Min tyngde er meg, og jeg forstår verden og meg selv gjennom kroppslig tyngde.

At den som er fet lever med utgangspunkt i de samme betingelsene er lett å glemme. Det er lett å overse den eksistensielle dimensjonen, tenke at livet først kan begynne når kiloene er færre, eller at det er en slankere utgave av meg som er meg. Det er tanker det er lett å finne støtte for. Tanker som deles av behandlere og helsepersonell så vel som av kommersielle krefter og milliardindustrier og som jeg stadig merker vil dominere mitt eget blikk på den som er fet. Inspirert av Heidegger lar jeg filosofien gjøre noe med meg mens jeg ligger på solsenga. Jeg lar den gjøre noe med blikket mitt på de fete kroppene jeg akkurat nå er omgitt av.

Det bringer inn andre linser og filtre som rører ved mine tatt-for-gitte forestillinger, holdninger og forståelser. For en forsker innenfor den tradisjonen jeg står i, er det avgjørende å bringe seg selv dit for å få opp nye spørsmål. Fremfor å spørre hva skal vi gjøre, kan jeg spørre: hva gjør de? Det enkle, umiddelbare svaret er at de ligger og later seg på solsengene sine, men det gir ikke et dekkende og sannferdig bilde. De går, setter seg og legger seg ned. De bader og leker med barna. De kaster ball, plukker skjell, bygger sandslott, kler av og på badetøy, smører på solkrem og tørker bort sand. De strekker seg, gjesper, ler, snur seg. De er kropper i kontinuerlig bevegelse, her og nå, forbundet og i kontakt med sine omgivelser, de beveger seg og finner løsninger. De fete kroppene trer fram, ikke bare som et problem, men som potensialer og ressurser, som betydningsfulle for seg selv og for andre. De vil noe, de har retning og mening.

Gjennom denne øvelsen blir jeg samtidig mer synlig for meg selv. Jeg gjør det samme som dem, jeg inngår i et vi som deler lysten til å være i ro, men også de bevegelsene som det å være i ro tilbyr oss akkurat her. Den langsomme spaseringen, badingen, vassingen, sandbæringen og leken. Akkurat her gjør vi det vi er gode på alle sammen; å være kropper her og nå. Jeg er mer lik dem enn jeg liker. Her er vi alle langsomme og vi deler interessen for å ligge eller sitte i ro. Å tillegge dem en annen og større latskap enn meg akkurat her, yter dem ingen rettferdighet.

Å være omgitt av skikkelig fete amerikanere i badetøy er utfordrende og ganske overveldende. Det trigger alle fordommer og alt forutinntatt tankegods som mitt vante blikk er innsatt med. Det kan høres så lite ambisiøst ut, det Heidegger sa om at den eneste forandringen det å lese filosofi kan bidra til, er forandringen av en selv. Men så var jo godeste Heidegger også tydelig på at ingenting blir lettere med filosofi, det blir tvert i mot vanskeligere.

Nå kroppen ikke «passer til» øvelsen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Det er fint med yoga, men det er ikke alltid kroppen passer inn i øvelsen da, det er ikke alltid jeg kommer inn i posisjonene og det instruktøren vil». Slik utrykte en venninne seg nylig om sine erfaringer fra yoga. Det er øvelser/ posisjoner eller asana som det heter i yogaterminologen som kommer i forgrunnen. Det er logisk tenker vi; deltar en på yoga så er det yoga som skal læres. Jeg ble inspirert av formuleringen da jeg undersøker en lignede tematikk i kroppsøving; undervises kroppsøving til elever eller undervises elever i kroppsøving? Spørsmålet kan trekkes videre fra min venninnes formulering; undervises yoga til mennesker, eller undervises mennesker i yoga? Spørsmålet skaper refleksjon over hva som kommer i forgrunnen; menneskene eller metode/innhold.

Jeg har stilt spørsmålet til studenter som skal bli kroppsøvingslærere og spørsmålet skaper refleksjon, og åpner opp en diskusjon om hva det innebærer når «kroppene ikke passer inn i øvelsen». Hva skal endres – øvelsen eller kroppen? Her finnes overflod av øvelser både i yoga og andre bevegelsespraksiser som nettopp har til hensikt å endre på kroppens form; gjør denne øvelsen og du vil få strammere ropme, denne øvelsen hinder….osv, osv.

Nedunder trekker jeg fram noen observasjoner, der jeg forteller fra en «Gymtime» på Solsiden videregående skole (fiktivt navn). Jeg har særlig interessert meg for noen av jentenes kroppslige responser på øvelsene de har blitt instruert til å utføre.

Læreren – her kalt Eva har «gym» i 3 B (alle sier gym, selv om kroppsøving er det offisielle navnet på skolefaget). Hun har lagt opp til stasjonstrening med grunnleggende styrketrening. Det er felles oppvarming og elevene tråkker på ergometersykkel i treningssalen. Eva sier at hensikten er «å varme opp», da må alle opp i en «viss intensitet». Jeg legger særlig merke til tre av jentene, alle har hijab, og lange kjoler over treningsbuksene. Alle smiler, mens de tråkker i vei, ikke særlig engasjerte, men de smiler litt avvæpnede, tenker jeg. Med ergometersykkelen som det stabile punkt tråkker de i vei på pedalene, armene henger langs kroppen, overkroppen svaier litt hit og dit. Eva tegner opp stasjonene; knebøy/spenst, mageøvelser, rygg, og en stepp opp og ned fra trapp, alt satt opp med antall gjentagelser pr. serie, som er vanlige betegnelser på opplegget for stasjonstrening.

Jeg følger jentene inn i rommet der de skal utføre knebøy. Rommet brukes ofte til dans, men i dag er det knebøy. Eva sier at de skal ta matter ut av materialrommet, legge disse på gulvet og gjøre 10 gjentagelser 5 ganger. De skal også hoppe opp og trene spenst samtidig.

Jeg setter meg på sidelinjen i danserommet. Først skal mattene fram – jentene tumler inn i utstyrsrommet, dulter borti hverandre og ler. Mattene er stor, gule plastmatter med litt glatt overflate. Ut kommer de med en mattene mellom seg- tre stykker bærer, slenger matta ned, går nesten med i «dragsuget» selv, faller omkull og ler. Mattene beveger seg «uvillig». Som ting virker mattene å motsette seg jentenes kropper. Som affordance og «non human actors«, som teoretikere ville kunne sagt, virker mattene her som fremmede fugler, som avleder oppgaven «knebøy» (hvorfor knebøy skal gjøres med bruk av matter og ikke på gulvet, ble ikke avklart av læreren). En ny matte hentes og slenges i gulvet. Den legger seg halvveis oppå den andre. Nå begynner sjauing med å få mattene lagt kant i kant, gjenstridige matter – ikke ulikt jentenes kroppslige motvilje mot øvelsen. Eva kommer inn og sier » nå må dere komme i gang, ikke tulle, se å starte opp med øvelsene». Mattene ligger fortsatt ikke slik jentene vil, og de prøver de å legge alle tre andre vei i rommet, stadig under lattermilde bestrebelser. Så begynner knebøyen med spensthopp. Knærne beveger seg i «alle retninger», ikke «knær over tær» og armene foran for spensthoppet som foreskrevet. Sjelving og vibrasjon. Jeg får assosiasjoner til Siri Hustvedts bok; Den skjelvende kvinnen, eller Historien om nervene mine. Her forteller forfatteren forteller her om sine skjelvetokter. Hun skriver ikke om «gym», men hvordan skjelving tok tak i kroppen mens hun står hun på en talerstol og skal holde en minnetale over sin avdøde far. Boka er en kombinasjon av og en mer vitenskapelig tilnærming til skjelving som fenomen, og boka bidrar til at skjelving blir interessant og verdt å dvele ved. Ikke ulikt alle «skjelve og ristekurs», som nå tilbys på markedet- «alle» rister for tiden!

Gapet mellom «øvelsen» og den skjelvende kroppen

Som allerede sagt, når sirkeltrening er tema og deriblant knebøy så gjelder visse prinsipper. «øvelsen» (lik asana) er et sett bestemte former og posisjoner, som er designet for å for eksempelvis å bidra til økt styrke, bevegelighet, balanse etc eller for rygg, hofte, – det kan være rettet enten mot faktorene som er kjent fra treningslære slik blant annet (Gjerseth m fl 2016) beskriver knebøyens design » Start i en stående posisjon. Føttene har skulderbreddes avstand og ryggen holdes nøytral. Start bevegelsen ved å sette deg bakover som i en dyp knebøy. Når du kommer ned i bunnposisjon, hoften under kneet, hopper du opp så høyt du kan. Hold en nøytral rygg gjennom hele bevegelsen og ha tyngden på helene»

Jentene var langt unna utførelsen av knebøy slik den er beskrevet her. Det hadde sikkert vært bra å lære dette og det kommer de også antagelig til å lære når de skal vurderes i kroppsøving og få fremovermelding på sin læring. Foreløpig er det et tydelig gap mellom det om kalles arbeidskravet i øvelsen, men den aktuelle kroppen. «Øvelsen» slik er definert «på papiret» er forskjellig fra det utøvde. I det utøvde er kroppene uryddige, uformelig og ustabile, mens «øvelsene «slik læreren foreskrev ligner en tegning eller bilde jfr treningslæren.

Å tilegne seg ferdigheter og det lære gjennom å øve er sentralt i kroppsøving. At elevene får positive og meningsfulle erfaringer er sentralt for rettferdiggjøring av kroppsøving. Spørsmålet jeg reiser dreier seg om hvordan om faget kommer foran elevene? Hvem interesserer seg for de skjelvende kroppene? Jentene som tuller og kommer i basketak med mattene og ikke «kommer i gang» med øvelsene? Eksemplet viser den uryddige kroppen, som en motsats til å utføre kontrollerte knebøy tuller de med øvelsens alvor. Det er morsomt og livgivende. Kroppene kommer i forgrunnen med sin vitalitet og latter – mer liv og røre enn kontroll og ro. Hurra for jentene som fikk fram dette – en vekker for alle som underviser andre i bevegelse. Tør du å sette menneskene/elevene foran metoden og innholdet?