Månedlige arkiver: september 2017

Kjønn i bevegelse

Gro Rugseth
Partyteltet er veldig stort og veldig fullt. Fullt av feststemte damer. Det er knapt plass til å bevege seg. Fra en scene på den ene langsida dundrer et band til med allsanglåter fra rockens og discoens nære historie. Dampen stiger opp fra varme, svette kropper og tåkelegger deler av lokalet. En oppblåsbar Rune Rudberg, synlig klar for mer enn sang, sendes rundt i lokalet. Damene tar selfie med Rune- dokka, og viser med all tydelighet at de har lyst på det samme som han. Den mannlige vokalisten på scenen skriker: ærre hæææær det ææær partyyyyyy??? Han får et unisont, skrikende høyt og langtrukket JAAAAAAAAA tilbake fra et buktende, fargesprakende og fuktig teppe av ull og Lycra, fleece og Gore-tex. Så hopper vi, opp og ned i takt med musikken. Jeg hyle-synger It`s raining men HALLELUJA!!!!, sender knyttneven i været, danser, skåler, drikker og ler. Dette er harry, tenker jeg. Dette er supervulgært! Stemningen er som i en russebuss i mai, selv om det er 35 år siden jeg var russ. Men jammen er det herlig også! Deilig å bare svinge med. I kor og takt med 2- 3000 andre damer. Afterparty Trysilrypa 2017 leverer!

Dameløp
Hva er det med dameløp? Sånne organiserte løp i gater eller terreng, hvor bare damer har adgang og festen etterpå tar fullstendig av. Mange husker sikkert Grete Waitz-løpet i Oslo. Fra 1984 til 2003, med 40 000 deltakere på det meste. Utkledning, parykker og rare hodeplagg var tilsynelatende like viktig som løpsinnsatsen. Og det sies at byens restauranter hadde rekordomsetning på kvelden. Alle bord fylt opp av feststemte damer som høylydt feiret innsatsen. En pest og en plage mente mange, og lite relatert til skikkelig idrett. Ryktene sier at Grete selv ønsket å legge det ned nettopp fordi det etter hvert ble assosiert mer med fyll og fest enn med fysisk aktivitet.

De er omstridt
Det første som slår meg er at slike løp er omstridt. Med utgangspunkt i min egen ambivalens, harry, men gøy, kjenner jeg godt til diskusjonene om hva dette er for slags fjolleri. En del av kritikken er absolutt tankevekkende. Enkelte peker på språkbruken; at kvinner i alle aldre omtales som jenter. Noen vil kalle det en slags barnsliggjøring. Og hvorfor omtales aktivitetene ofte som mosjon eller trim fremfor konkurranse? Skal ikke kvinner tas seriøst når de har trent og forberedt seg til innsats? Andre er opptatt av selve øvelsene, at det ofte legges opp til korte distanser, og alltid med mulighet for å gå, fremfor å løpe. Er det fortsatt noen som tenker at kvinner ikke tåler belastning og krevende utfordringer?

Svekker de likestillingsprosjektet?
Slike kjennetegn gjør at noen hevder at kvinneløp svekker likestillingsprosjektet. At slike fellesskap av kvinner gir inntrykk av at de må være sammen for å være sterke, og ikke er sterke nok som enkeltindivider. Selv kan jeg som sagt kjenne på en ambivalens. Først og fremst fordi jeg ikke nødvendigvis føler meg som en del av et fellesskap med alle kvinner, bare fordi vi er kvinner. Jeg kan tvert i mot føle meg ekskludert og ubekvem blant hoiende, hylende damer på tur. Ikke som en selvsagt del av flokken. Kvinner er like forskjellige som menn. Like mye individuelle enkeltpersoner med ambisjoner, styrker og preferanser som enhver mann jeg kjenner.

En protestbevegelse
Men en gang i tiden var kvinneløp en uttrykt protest. For riktig lenge siden, ved forrige århundreskifte, var idrett forbeholdt menn. Det var utenkelig av kvinner skulle delta i slike fysiske utskeielser. Sarte kvinner kunne ta skade av å anstrenge seg for meget. Og så var det jo ikke pent å se på. Andpustne og svette kvinner brøt med all estetikk. Det er overraskende kort tid siden Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen kuppa Holmenkollstafetten. Det var i 1972. De meldte seg på under falske navn. Arrangørklubben Tjalve ante ugler i mosen og sendte ut beskjed om at dersom det ble oppdaget kvinner i løpet skulle stafettpinnen beslaglegges. Og det ble den. Av politiet, men det var etter sigende fordi en av mannfolka på laget synlig demonstrerte mot EF. Friidrettsforbundet valgte å straffe de to kvinnene. For å ha skadet idrettens anseelse ved å stille i et løp forbeholdt menn. Begge var habile friidrettsutøvere, og ble fratatt muligheten til å kvalifisere seg til landslaget. Slike situasjoner ga argumenter for kvinneløp. En beskyttet arena for kvinners fysiske utfoldelse. I dag er mosjonsløp for kvinner en selvsagt del av breddeidretten.

Idrett fortsatt mannlig
Gammelt tankegods setter seg i kropp og sjel, i samfunsstrukturer og praksiser. Det tar tid å kvitte seg med det. Men verden har beveget seg i retning av et mer mangfoldig kvinnesyn siden 1880 og 1972. Kvinner kan bryte og løfte og sparke og svinge, løpe og hoppe, kaste og sykle, gå på skøyter og skøyte på ski, med nummer på brystet. Kort sagt drive idrett på lik linje med menn. Samtidig er idretten, som samfunnet for øvrig, en treg materie. Det sitter mye gammel mening igjen i alt som har med idrett å gjøre. Utøvermalen er langt på vei fortsatt en mann. Det er vel derfor vi kan støte på begrepet kvinnefotball. Den egentlige Fotballen, som menn bedriver, også kvinnefotball.

Løpsfest eller høylydt party
Så selv om verden går fremover så er det fortsatt mulig å samle mer enn 5000 kvinner en helg på fjellet i Trysil. For å løpe eller gå, 13, 10 eller 6 kilometer. Langt de fleste går. Og vi som løper blir møtt med stor beundring og begeistring, ja nesten vantro av de andre som er påmeldt. For svært mange av deltakerne virket det å løpe som noe helt utenkelig. Den anstrengelsen ville de aldri oppsøke frivillig. Kreftene brukte de heller på festen. Eller festene. For det var høylydt party fra ankomst fredag ettermiddag til langt ut på natt til søndag. Venninnegjenger fra hele østlandet har dette som sin lille felles ferie. Gjerne planlagt ett år i forveien, booket ved avreise året før.

Typiske kvinneting
De svenske etnologene Karin Lindelöf og Annie Woube gjorde feltstudier i verdens eldste mosjonsløp for kvinner; New York Mini 10k. Det har blitt arrangert årlig siden 1972 og er still going. Og nettopp ferie eller frisone var begreper deltakerne omtalte reisen og løpet som. De fant at små og store grupper av damer dro sammen til storbyen for å løpe, men like mye for å komme bort fra hverdagslig ansvar for familie og barn. Forskerne beskriver hvordan kvinneløp som fri-sone inneholder alt det som hverdagen til deltakerne ellers ikke rommer. De pynter seg, shopper og snakker om barna. Typiske kvinnelige ting ville noen si. Og her kan jeg nok fortsatt slite litt med egen ambivalens. Det kvinnene dermed gjør er å spille opp til arrangørenes stereotypiske fremstillinger av hva kvinner liker og hva kvinner er. Det er nedfelte kjønnsnormer som det ellers brukes mye krefter på å bryte ned. Rosa logo og løpeskjorter, goodie-bag med skjønnhetsprodukter og ansiktsbehandling på spa, i stedet for gavekort i sportsbutikk. Det er noe paradoksalt i dette. Det som i utgangspunktet var en protestbevegelse for å vise kvinners styrke og likeverd med menn, gjøres til en arena for å trekke det kvinnelige tettere til det å være pyntesyk og elske rosa.

Kjønn i bevegelse, makt i ubalanse
Men de svenske forskerne peker på at kvinneløp og aktivitetene som følger med er paradoksale på flere måter. Deltakerne opplever seg også fristilt fra sosiale roller og forventninger. Spillerommet for hva de kan gjøre og være blir med andre ord både større og mindre. Her ser jeg Trysilrypa 2017s afterparty som et godt eksempel. Den hemningsløse feiringen var på mange måter normoppløsende. Tusenvis av kvinner, rett fra grisevær, søle og regn. Tjafsete hår, svette trøyer og gjennomvåte bukser, joggesko eller fjellstøvler på beina, oppe på bord og benker, med en flaske øl i handa. Jeg vet ikke hvor betydningsfullt det er at kvinner har inntatt det rommet menn tradisjonelt har hatt på puben. Men det er noe kult med at dette også er å være kvinne i 2017. Grepet om Rune-dokka tydet på makt i ubalanse. Rune var ikke lenger i førersetet i kraft av å være mann, i kraft av sitt kjønn. Hans reise gjennom lokalet var prisgitt en flokk brautende, breiale damer som visste hva de ville med ham.

Kilde: Lindelöf,K.S & Woube,A (2017) Tjejhelg umgänge – och ett lopp. Tjehelg som en modern husmorsemester RIG: Kulturhistorisk Tidsskrift (2): 65-84
http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:uu:diva-326665

Jeg nekter å kalle Ada Hegerberg en «kvinnelig» fotballspiller

Gunn Engelsrud

Fotball lever av resultater. På landslagsnivå i Norge uteblir disse. Når Europas beste fotballspiller tar dette på alvor og trekker seg fra laget, skulle en tro at det hun har å si lyttes til og vurderes nøye.

Alle som elsker fotball, og jeg er en av dem, er opprørt over en ledelse som skaper et bilde av Ada Hegerberg som en utakknemlig og krevede person. Dette er en uanstendig karakteristikk, fulgt av uttalelser i media og av flere mannlige bekjente om at Ada Hegerberg ‘setter seg selv foran laget’ og at hun har ‘dårlige holdninger’. Hva legitimerer slike utsagn?

Ada er en vinnerskalle
Ordet «vinnerskalle» har florert mye i mediene og har også dukket opp i en bok med tittelen «Norske vinnerskaller», som psykologen Arne Jørstad Riise har skrevet sammen med fagansvarlige for idrettspsykologi ved Olympiatoppen. De skriver at «vinnerskallene» er ærlige mot seg selv, arbeider hardt har ambisiøse mål. De er motiverte, elsker det de gjør og har en sterkt vinnervilje. Karakteristikken skulle passe meget godt på Ada Hegerberg. Hennes meritter er mange – alt fra norsk cup-gull til gull i UEFA Champions League og hun er kåret til Europas beste spiller sammen med Christiano Ronaldo. Hun har aldri vært involvert i en disiplinærsak og omtales av lagvenninner som ærlig, redelig og til å stole på.

Moderne ledere lytter på erfaringer!
Jeg undres over hvorfor ikke lederne sier: dette er verdifulle erfaringer fra vår beste spiller. Vi må lytte, interessere oss og være opptatt av å lære av det som kommer fram. Vi er lei oss, men samtidig svært takknemlige for at hun tar belastningen med å gi oss denne tilbakemelding! For en profesjonell ledelse med ambisjoner om å nettopp lede ville en slik respons vært selvsagt. Mordene ledere ser seg selv i relasjon til sine medarbeidere, tar deres erfaringer alvorlig og viser respekt for dem som personer. Slik er det tydeligvis ikke i Norges Fotballforbund og det bør ringe noen bjeller hos ledelsen ved Olympiatoppen, så vel som Norges Idrettsforbund. Alle ønsker seg enere, men tydeligvis ikke hvilke som helst enere. Alle skal med når laget skal bygges, men på hvem sine premisser? Dette er spørsmål som ledere kontinuerlig må ha dialog om.

Semb og Sjøgren truffet av lynet?
På herresiden i norsk toppfotball har vi vært vitne til utallige slåsskamper, ureglementerte turer på byen, kjøring i fylla og spillere som kaster av seg fotballdrakta. Det er nærmest rutine å utagere ved dommeravgjørelser i egen disfavør og i en rekke lag er det situasjoner som går under betegnelsen «dårlig holdning». Hvem brydde seg særlig om Carew og Riises slåsskamp i spillerbussen? Ada Hegerbergs verbale kritikk derimot, fremført velformulert og etter betenkningstid setter tydeligvis Semb og Sjögren i sjakk matt. De hevder dette kom” som lyn fra klar himmel» og at de er skuffet. De karakteriserer videre Adas kritikk som «ikke er konkret», en beskrivelse som er helt uforståelig for de som har lest og hørt hva Ada faktisk sier. Når forbundet selv føler for å understreke at «her har vi takhøyde» blir jeg skeptisk. Alt annet de sier peker mot at det nettopp ikke er særlig luftig under taket i fotballens hus.Hva med å praktisere det så berømte honnørordet om «samhandling» og «samspillkompetanse» i egne rekker. Det er en skammelig feighet vi nå er vitne til – fint at den er offentlig slik at vi som fotballpublikum vet hvem vi har å gjøre med – en ledelse som ikke bruker egne idealer i egen kommunikasjon når det gjelder som mest.