Å sitte stille – å skrive og lese.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

I ferien sitter jeg mye. Særlig under skyggefulle kastanjetrær. Å befinne seg i varme omgivelser skaper en slik mulighet. Sola har overtak og skyggen under kastanjene skaper ro. Ro til blant annet å fordype seg i Inger Christensens bok Hemmelighetstilstanden, essay, gitt ut på Pax forlag i 2016. Hennes språk om språkets opphav, mening og språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, burde være pensum i all forskerutdanning, tenker jeg; her jeg sitter stille og leser forskningsartikler, kommenterer manusutkast og selv skriver artikkelutkast. Som kontrast til mine bestrebelser, oppleves det å lese Christensen, som at eget skrivearbeid tildekker det meste av det jeg ønsker å avdekke. Det må bare innrømmes! Språkarbeidet er for dårlig, mine egen innlemming i verden er taus, og arbeidet består i å utforske språket for å finne et klart uttrykk for verden. Jeg må være i det lenge og sitte – ofte stum i mange timer.

Christensen skriver om hvordan ideen om sammenfall mellom den synlige verden og språket, korrespondansen mellom ord og fenomen er basert på en forestilling om å skrive om verden slik den er, og en lengsel etter verdens leselighet. Hun skriver (s. 135-136): «Hele denne forestillingen om å skrive verden slik den er, så den også kan leses; hele denne tanken om sammenfall mellom språket og den synlige verden, alt det vi godt kan kalle verdens leselighet, synes snarere å peke på hvor uleselig den er. I hvert fall kun gjennom språket. I språket må verdens leselighet forbli en metafor. Men til gjengjeld har denne metaforen sitt utspring både i vår daglige og vår vitenskapelige erfaring med at verdens leselighet eksisterer.»

Dobbeltheten er slående – vi både kan og ikke kan gjøre verden synlig gjennom språket. I og med at vi befinner oss i verden så finnes verden i oss og vi finnes i verden, vi skriver for å frembringe verden, men dette kunne vi ikke gjøre hvis det vi skriver ikke allerede fantes. Dermed hviler er særlig ansvar på den som skriver og Christensens tekster hviler i en tro på at det ikke alltid er opp til oss å «ordne ordene i setninger». Hun skriver; (s. 33) «vi kunne ikke ta mer feil. En slik orden, som vi prøver å ordne oss frem til, finnes i forveien, og den motsetningen vi stiller opp mellom kaos og orden, har vi selv skapt. Vi finner opp en bestemt måte å se på, som ordner tingene for oss, men uten å forstå at denne måten allerede er en orden i seg selv».

Å skrive er som å løpe etter en skygge som selv beveger skrivingen.

Christensen viser til den franske dikteren Bernhard Noëls beskrivelse av dikterens situasjon som å befinne seg i en labyrint hvor bevissthet og verden er sammenvokst og det er uvisst hvem som forfølger hvem. Skrivingen eller bevegelsen med å skrive er som å løpe etter en skygge og det er det å løpe som får skyggen til å bevege seg (s.34).

Det er å være i skrivingen som skaper skrivingen. Det blanke arket som skal fylles med ord. Mange snakker om å skrive «ned» det de ser og tenker, som om det som skal skrives allerede fantes i verden som et synlig objekt. Et eksempel er alle merkelige tekster om ungdom og alt de lider av og presses av. «Kroppspress», skolepress, stress, misnøye med kroppen etc.Flere aviser (Aftenposten, BT, VG etc.) skriver 10 juli om en ny rapport fra NOVA som viser at mange jenter (spesielt de flinke) blir «psyke» av testing, skolepress og kroppspress. I lys av språkarbeidet Christensen tilbyr, blir spørsmålet, slik Birgit Nordtug og jeg har stilt mange ganger (bl.a. i artikkelen «Boken som mangler og ord som går på tomgang, Sykt flinke jenter: Helse og kunnskap, i Tidsskrift for kjønnsforskning høsten 2016), om slik ord gjør (særlig) jentenes verden mindre og at tilblivelsen og virkningen av fenomenene veves sammen. Når press og kroppspress først har blitt «nedtegnet» som ord, begynner disse å virke i relasjonen mellom ungdom og forskere og det skaper gjensidig stagnasjon i begge parters forståelse av seg selv. At mennesker kan betrakte seg selv, synliggjør; at jeg kan se og bli sett, se meg selv bli sett. Også at andre kan se meg selv bli sett. Og de andre er også noen som selv ser og blir sett. (Også et av filosofen Hans Skjervheims grunnleggende poeng; mennesket er et vesen som selv kan tenke over seg selv, og tenke over sin egen tenkning). For å utvikle tenkning må språket utforskes, og det er her jeg bruker Inger Christensens bok som en inspirasjon til å stille grunnleggende spørsmål om hvilket språk ungdom i Nova undersøkelsen møtes med; får de rom til å utforske språket de møtes med? Hvilke begreper om kropp, press og erfaring av verden, seg selv og språket møtes de med? Uten at slike spørsmål inkluderes kommer fortellingen om presset ungdom lider under, å ligne med øyet som ikke kan se sin egen netthinne; å bare «utover» og ikke reflektere over seerens posisjon som seende, gjør vedkommende synlig for andre. Det gir opphav til å bruke den unike posisjon mennesket har til også å betrakte verden, som det er en del av, og som all erkjennelse er avhengig av.

Det å skrive langt vanskeligere enn det å puste.

Det er godt å kunne sitte i skyggen omgitt av naturens lyder og samtidig kunne betrakte – vel vitende om begrensingene. Med all tydelighet er det å skrive langt vanskeligere enn det å puste. Likefullt, å hvile i pusten gir betraktningen et feste, men også tomrom og følelsen av å gå seg vill i terrenget. Hun skriver (s 45) «Man må nemlig finne veien gjennom landskapet for å tegne kartet, men samtidig må man ha tegnet kartet for å finne veien gjennom landsakapet». Og videre » Det er først når man forstår at broen må bygges mens man beveger seg, at man må velge sine ord med omhu». Et svært godt råd i sommerskrivingen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *