Å stryke i kroppsøving?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Sist uke – 30.8, ble følgende nyhet publisert på NRKs nettsider: «Dette faget må flest elever ta om igjen». Faget som omtales er kroppsøving i videregående skole. Av alle skolefag er kroppsøving det faget der flest elever ikke får karakterer på grunn av høyt fravær. Grunnene til fraværet er ifølge oppslaget at både lærere og elever opplever et stadig økende kropps- og prestasjonspress i møte med faget.

Utdanningsdirektoratet er «kjent med saken»

Tormod Korpås, rektor og leder av Utdanningsforbundets lederråd, sier at høyere fravær og strykprosent i kroppsøving er noe Utdanningsforbundet har vært kjent med i mange år. Korpås peker på blottstillelsen mange elever utsettes for i kroppsøving og at faget knyttes til kropp, prestasjon og utseende. Agathe Waage, leder av Elevorganisasjonen, sier at mange elever gruer seg til kroppsøvingstimene og at «det handler om kroppen og kan føles personlig og intimt. Mange synes det er veldig krevende å bli vurdert fysisk»

Både Utdanningsdirektoratet, Elevorganisasjonen og helsesøster Camilla Rørtveit tar til orde for mindre prestasjonsorientering i kroppsøving. Rørtveit, siters slik; Du er mer synlig i gym, fordi du er fysisk i kroppen din og du blir vurdert utfra hva du får til med den. Det kan bekrefte alle tabuene du har fra før. Det er noe annet enn å sitte ved pulten og svare».

Praksiser og formål i utakt?

De tre som er sitert i nyhetsoppslaget uttaler seg som om vurdering i faget handler om at elever skal vurderes utfra prestasjoner i idrett eller hva de «får til med kroppen». Retningslinjene for vurdering i kroppsøving er imidlertid bredere anlagt og elever skal ikke «vurderes fysisk», ei heller skal tester i ferdigheter brukes som grunnlag for karaktersetting. Kroppsøvingsfaget har et formål der det hevdes at kroppsøving er et allmenndannende fag, som skal bidra til at elevene føler, opplever, lærer og skaper med kroppen. I formålet sies det at faget skal inspirere til bevegelse, kreativitet og selvstendighet, gjennom å gi elevene naturopplevelser og innsikt i å bruke naturen til idrett og friluftsliv på en miljøvennlig måte. I formålet trekkes det fram at gode opplevelser i kroppsøving kan være med og legge grunnlaget for en helsefremmende livsstil hos de unge. Et av «honnørordene» som ofte trekkes frem når formålet diskuteres er «bevegelsesglede», noe som opplæringen i faget skal medvirke til og som har betydning for ungdoms selvforståelse og selvtillit. Det legges også vekt på at elever skal kunne «gjøre rede for opplevelser og reflektere over egen medvirkning og innsats i faget». Formålets formuleringer ligger langt unna utfordringer, dilemmaer og ungdom som kvier seg for faget, gruer seg til faget, skulker eller opplever seg misforstått, utestengt og utilpasset. Et spørsmål er hvem som kjenner seg igjen dette formålet?

Å «hoppe over» elevkroppens væremåte og erfaringer.

Dagen etter nyhetsoppslaget deltok jeg på et seminar i Bergen kommune på et tverrfaglig seminar knyttet til prosjektet «Innenfor skolen». Skoleledere, rektorer, rådgivere og skolehelsetjenesten var samlet. Innlegget mitt handlet om mulighetene skolen (og kroppsøvingsfaget i særdeleshet) har for å undervise og å støtte opp under elevenes kroppslig læring og ivareta elevene som (kroppslige) mennesker. Jeg la vekt på at skolens dannelsesoppdrag kan innebære å ivareta eleven utfra et perspektiv som tilkjennegir at kroppen er selve måten mennesker etablerer forholdet til verden, seg selv og andre på. Relasjonen mellom lærere og elever er basert i dette grunnleggende forhold. Nyhetsoppslaget om at elever presses ut av faget får fram mistanken om at elevkropper ikke møtes i sin eksistensielle tilstand, men at elev(kroppen) er et «problem», snarere enn en grunnleggende måte å være-i-verden på.

Blir idretten vinneren mange unge taper på?

At fravær grunnes i at prestasjons- og idrettsfokus blir ødeleggende for elevers læring og trivsel er alvorlig. Hva er galt? Kan ikke idrett undervises på ulike måter og bygges opp rundt ivaretakelse av eleven? Kan skylden for fravær legges på idrettsperspektivet[5]? Hva er det som går galt i kroppsøving når elever faller fra?  Et «faktum» er at idrett står sterkt i norsk kroppsøving og antagelig vil gjøre det fremover. Til tross for at faget har fått nye kjerneelementer, der «idrettsperspektivet» er tonet ned, advarer kunnskapsministeren mot å redusere betydningen av idrett i kroppsøving. Han er på laget til idretten og skriver i et brev til Utdanningsdirektoratet 26 juni 2018: «Kjerneelementene fastsettes slik direktoratet har anbefalt. I kjerneelementet «Bevegelse og kroppslig læring» framgår det at idrettsaktiviteter er en del av faget, men det framkommer ikke eksplisitt i det øvrige forarbeidet. Departementet vil understreke at vi gir vår tilslutning til den overordnede dreiningen faget har fått, men vi ber direktoratet påse at faget fortsatt ivaretar et idrettsperspektiv» (m u). Med andre ord «idrettsperspektivet» skal ivaretas og et spørsmål er om KD og vi andre tar inn over oss at en av hovedutfordringene for eleven, det å bli vurdert på «fysisk prestasjon», fortsatt skal ha status og hegnes om. Idretten blir vinneren som mange unge taper mot. KD ønsker ikke en dreining i faget som går utenom idretten.

Kroppsøvingslærere kan holde på med cooper testen!

Kroppsøvingslærere som sverger til idrett kan fortsatt finne argumenter for å teste elevers utholdenhet med cooper testen og la det telle med i karaktersetting, slik av en nyutdannet kroppsøvingslærer skrev til meg i et epost; Rundt tre år etter vi var innom kontoret ditt og fekk lovord og skryt for våre bacheloroppgåver er eg og kollagen min vraka til fordel for dei som har jobba i 20 år og som svergar til Coopers-test på Bislett stadion. Både haust og vår. Vi føler faget vert sterkt nedprioritert på skulen, og at dei sit på to meget gode ressursar i min kollega og meg som dei ikkje benytter seg av, sjølv om undervisninga på skulen skrik etter fornying.»

Den nyutdannede læreren opplever at faget «skrik etter fornying». Et spørsmål, i lys av KDs påpekning om å ikke glemme idrettsperspektivet og nyhetsoppslaget fra NRK sitt kritiske søkelys på samme fenomen, er om kroppsøving er et fag som er modent for å være et skolefag som ivaretar alle elevers læring, selvfølelse og kroppslige subjektivitet. Kanskje gjelder fortsatt forståelsen som Trond Egil Arnesen[7] så treffende brukte på en artikkel for noen år tilbake: det finnes ikke den læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning.

 

[5] Det er ikke alltid klart hva som ligger i et ”idrettsperspektiv” eller når ”idrettsperspektivet” brukes i bestemt form entall. Her trengs mer arbeid med begrepsavklaring, som er tema for videre ”bloggarbeid”

[7] Arnesen, Trond Egil; Nilsen, Ann-Kristin; Leirhaug, Petter Erik.
«Den læreplanen som ikkje kan tilpassast mi undervisning, finst ikkje.» Vurdering og undervisning i kroppsøving etter kunnskapsløftet. Tidsskriftet FoU i praksis 2013 ;Volum 7.(3) s. 9-32
HVL NIH

2 kommentarer til «Å stryke i kroppsøving?»

  1. Norsk skole må ha kroppsøvingslærer fra 1 klass (barneskolen)!
    Vi kan ikke starte vårt arbeide fra videregående skole!
    Noen ungdomsskoler har kroppsøvingslærer, men det er ikke mange!
    Hvem kan ta denne «ballen»?

    1. Hei Charlie Westrup.
      Takk for at du tar deg tid til å kommentere innlegget. Jeg tror vi alle sammen må ta denne «ballen» og gjøre det vi kan for at våre barn og ungdommer skal få god undervisning i kroppsøving, og at skolen også er et sted som har rom og tid for at barn og unge opplever meningsfull bevegelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.