«Å være sammen» – et utgangspunkt for kroppslig læring i framtidens kroppsøvingsfag?

Gunn Engelsrud & Jorunn Spord Borgen

For andre gang ble et seminar med tittelen «Rethinking physical education for the future» arrangert på NIH 22 september 2020. Forrige gang var i oktober 2019.[1]

I den nye læreplanen for skolen – Fagfornyelsen – er det innført nye begreper og tverrfaglige tema som skal inngå i fagene. I tillegg er det innført en liste over verb som skal brukes for å omtale med hvilke handlinger elevene skal kunne vise sin kompetanse i fagene. Ett av de nye begrepene i kroppsøving er ‘kroppslig læring’. Men hva dette kan være som kunnskap og hva som kan være mulig i undervisningen gir mange uttrykk for at de er usikre på. For å gi plass til å gå inn på de ulike dimensjonene ved kroppslig læring og undervisning, hadde initiativtagerne Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud invitert tre forskere fra USA og Norge til å bidra (legg inn program her). Seminarets tittel var «Dimensions of Bodily Teaching and Learning». Tittelen spiller på at Fagfornyelsen i kroppsøving har brukt begrepet «kroppslig læring» som ett av kjerneelementene for kroppsøving, og har gitt følgende definisjon: «Kroppsleg læring handlar om allsidig motorisk læring, utvikling av kroppsmedvit og stimulering til bevegelsesglede». Kroppslig læring sidestilles i denne definisjon med motorisk læring, med kroppsbevissthet og bevegelsesglede som følgesvenner, noe som inviterer til å utdype og undersøke muligheter for å operasjonalisere og gi ny mening til kroppslig læring

Som første key-note tok professor Øyvind Standal, Oslo Metropolitan University opp spørsmålet: Problems with embodied learning in physical education? Øyvind anbefalte å tematisere kroppslig læring på tre måter/områder; kroppslig læring som teoretisk begrep, som begrep i fagplaner, og som praktisk metodisk fenomen i undervisning. Han tok opp at en fagutvikling kan stoppe opp hvis en leter etter «løsninger» isolert sett i teori og/eller det praktisk metodiske. Øyvind tok til orde for at fysisk aktivitet ikke innebærer kroppslig læring, men at kroppslig læring alltid er å lære «noe». Dette noe bør ikke forstås som et bestemt innhold,[2] men som eksempelvis prosesser der elever gis anledning til å øve, det vil si eleven arbeider mot noe bestemt som elevens engasjement er rettet mot, og finner ut mer om sine bevegelseserfaringer, og gjennom slike prosesser får tilgang til flere måter å oppleve seg selv på. 

Professor Marit Honerød Hoveid, NTNU, hadde valgte tittelen Being – Feeling – Alive. Movements in/with Embodied Teaching. I innlegget hentet hun eksempler fra egen deltagelse i Finnmarksløpet og den kroppslige læring som oppsto i relasjonen til hundene og omgivelsene. Marit beskrev sansing, tillit og tilstedeværelse i den rytmiske dansen over viddene sammen med hundene som tilstander der både visshet om hva som skal skje – og det å ikke vite hva som kan skje, gav innblikk i hva kroppslig læring og kunnskap innebærer. I løpet er Marit og hundene avhengige av hverandre som erfarende kropper her og nå for å få til noe og fullføre sammen. Hun trakk disse erfaringene videre i en diskusjon om hvordan undervisning må underbygge livaktighet og unngå at «vi sovner hen», slik det skjer i mange klasserom i dagens undervisning. Marit argumenterte for at møtene mellom sansende kropper er undervisningens grunn og sammenbindende grunnlag. Undervisning skjer her og nå, og det skapes kollektive minner som lagres og kan komme til overflaten igjen i nye sammenhenger, til forskjell fra utdanning som handler mer om å overbringe kunnskap mellom generasjoner, ved å fylle undervisningen med et bestemt innhold. 

Professor Lanei Rodemeyer fra Duquesne University, Pittsburg, opplevde å ha mye felles med Marit, rundt betydningen av å forstå kroppslig læring fra det sansende, persiperende og følende subjektet. Hun holdt to innlegg med titlene: Philosophical perspectives on the Body: Possible Theoretical Foundations for Physical Education, og Deep Bodily Learning” – suggestions for Pedagogical Approaches. Med spesialkompetanse i lesningen av filosofen Edmund Husserl (1859 -1938), gav Lanei tilhørerne et øyeåpnede innlegg om «the constitution of embodyment» hos Husserl. Mens teorier om kroppslig læring i dag er oppdelt diskursteorier, affektteorier og fenomenologi, var Husserl klar over at kroppslige erfaringer henger sammen på alle disse nivåer, og hans teori inkluderer at det på samme tid finnes både erfaringer og bevegelser som foregår av seg selv i kroppen, og at kroppen preges av normer og kultur, og av de subjektive og intersubjektive erfaringer. Lanei bidro til å avklare begrepsmessig at mennesker også har helt egne «indre erfaringer» som ikke kan måles eller vurderes av andre. Like fullt kan andre se sider ved en selv som vi selv som subjekter ikke har tilgang til, for eksempel å se seg selv bakfra eller se sitt eget ansikt. At mennesker også kan føle seg fremmedgjort er ikke er objektivt fenomen, men hører til enkeltmenneskets erfaringer. Lanei tok videre opp «deep learning» som er et begrep i den nye læreplanen Fagfornyelsen i skolen, og hevdet at dersom vi som undervisere ikke er vare for og kan kjenne etter hvor andre mennesker er i sitt liv, vil undervisning bryte sammen. Den sansende kroppen blir lukket ned og vi risikerer kaos og nummenhet i kroppene som tilsvar fra elever, studenter og kolleger. En konsekvens av å ikke arbeide kritisk med egen privilegerte posisjon er at vi bidrar til slike erfaringer hos andre. Et eksempel på pedagogiske praksiser som engasjerer studentene i kroppslig læring er å undersøke hvordan vi går, hvordan vi har lært å gå på bestemte måter og hvordan det kan virke i bestemte sammenhenger, er oppgaven «privileged walk». Oppgaven kan gå ut på å be gruppen stille seg opp på en linje, og be de som har en bestemt erfaring ta ett steg fram eller ett tilbake, for eksempel «den som aldri har blitt stoppet i passkontrollen på flyplassen og spurt om hvor du kommer fra», osv. Spørsmålene vil etter hvert spre studentene og gi opphav til diskusjoner om institusjonaliserte og kulturelle former for kroppslig læring. Det er ingen grunn til å ikke være kroppslig engasjert selv om vi kommuniserer med studenter på Zoom, noe Lanei viste med sin tilstedeværelse fra Pittsburg. 

Tanken om at verdien av barn og unges kropper kan tilskrives av lærere eller samfunnet utfra en (eller flere) definisjoner som gjerne knyttes til den adferden vi observerer, ble nok en gang tilbakevist i dette seminaret. I kroppslig læring inngår her og nå, og også det å merke spenninger i kroppen og å kjenne på behag eller ubehag, i visshet om at det er lov å være «her» som seg selv. Alle elever har sitt «her» når de møter til undervisningen i kroppsøving, selv om vi som undervisere har lett for å se dem som «der», og noen kroppsøvingsfaget skal gjøre noe med. Ingen kan vite hva elever lærer, uten at eleven selv blir engasjert i læringen. Å bidra til kroppslig læring som tar utgangpunkt i elevens kroppslige erfaringer, og interessere seg for hvordan elevens følelser, persepsjoner og sanser er basert i deres livsverden, kan bli undervisningens og den kroppslige læringens grunn. Et sentralt spørsmål etter denne seminardagen er: Kan det å skape et rom for å være «her» sammen med elevene, være startpunktet for undervisning i kroppsøving? 


[1] https://www.nih.no/om-nih/aktuelt/nih-bloggen/borgen-jorunn-spord/kroppsovingsfaget-i-fremtidens-skole/

[2] For utdyping av poenget, se artikkelen: Borgen & Engelsrud (2020). Språkbruk om kroppsøving: Et kritisk blikk på ny læreplan i Fagfornyelsen (LK20), Acta Didactica Norden14(1), https://journals.uio.no/adnorden/article/view/8099

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.