Kvalitet i undervisning?

Hvordan kan vi finne ut om undervisning og utdanning holder en viss kvalitet? Professor Gunn Helene Engelsrud er underviser, pedagog og forsker ved Høgskolen i Vestlandet og ansvarlig for UH-pedagogikk ved Senter for profesjonsforskning. I denne episoden snakker Gunn Helene om hvordan forstå det vanskelige begrepet kvalitet og hvorfor måling ikke sier oss mye om virkelig kvalitet.

«Å være sammen» – et utgangspunkt for kroppslig læring i framtidens kroppsøvingsfag?

Gunn Engelsrud & Jorunn Spord Borgen

For andre gang ble et seminar med tittelen «Rethinking physical education for the future» arrangert på NIH 22 september 2020. Forrige gang var i oktober 2019.[1]

I den nye læreplanen for skolen – Fagfornyelsen – er det innført nye begreper og tverrfaglige tema som skal inngå i fagene. I tillegg er det innført en liste over verb som skal brukes for å omtale med hvilke handlinger elevene skal kunne vise sin kompetanse i fagene. Ett av de nye begrepene i kroppsøving er ‘kroppslig læring’. Men hva dette kan være som kunnskap og hva som kan være mulig i undervisningen gir mange uttrykk for at de er usikre på. For å gi plass til å gå inn på de ulike dimensjonene ved kroppslig læring og undervisning, hadde initiativtagerne Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud invitert tre forskere fra USA og Norge til å bidra (legg inn program her). Seminarets tittel var «Dimensions of Bodily Teaching and Learning». Tittelen spiller på at Fagfornyelsen i kroppsøving har brukt begrepet «kroppslig læring» som ett av kjerneelementene for kroppsøving, og har gitt følgende definisjon: «Kroppsleg læring handlar om allsidig motorisk læring, utvikling av kroppsmedvit og stimulering til bevegelsesglede». Kroppslig læring sidestilles i denne definisjon med motorisk læring, med kroppsbevissthet og bevegelsesglede som følgesvenner, noe som inviterer til å utdype og undersøke muligheter for å operasjonalisere og gi ny mening til kroppslig læring

Som første key-note tok professor Øyvind Standal, Oslo Metropolitan University opp spørsmålet: Problems with embodied learning in physical education? Øyvind anbefalte å tematisere kroppslig læring på tre måter/områder; kroppslig læring som teoretisk begrep, som begrep i fagplaner, og som praktisk metodisk fenomen i undervisning. Han tok opp at en fagutvikling kan stoppe opp hvis en leter etter «løsninger» isolert sett i teori og/eller det praktisk metodiske. Øyvind tok til orde for at fysisk aktivitet ikke innebærer kroppslig læring, men at kroppslig læring alltid er å lære «noe». Dette noe bør ikke forstås som et bestemt innhold,[2] men som eksempelvis prosesser der elever gis anledning til å øve, det vil si eleven arbeider mot noe bestemt som elevens engasjement er rettet mot, og finner ut mer om sine bevegelseserfaringer, og gjennom slike prosesser får tilgang til flere måter å oppleve seg selv på. 

Professor Marit Honerød Hoveid, NTNU, hadde valgte tittelen Being – Feeling – Alive. Movements in/with Embodied Teaching. I innlegget hentet hun eksempler fra egen deltagelse i Finnmarksløpet og den kroppslige læring som oppsto i relasjonen til hundene og omgivelsene. Marit beskrev sansing, tillit og tilstedeværelse i den rytmiske dansen over viddene sammen med hundene som tilstander der både visshet om hva som skal skje – og det å ikke vite hva som kan skje, gav innblikk i hva kroppslig læring og kunnskap innebærer. I løpet er Marit og hundene avhengige av hverandre som erfarende kropper her og nå for å få til noe og fullføre sammen. Hun trakk disse erfaringene videre i en diskusjon om hvordan undervisning må underbygge livaktighet og unngå at «vi sovner hen», slik det skjer i mange klasserom i dagens undervisning. Marit argumenterte for at møtene mellom sansende kropper er undervisningens grunn og sammenbindende grunnlag. Undervisning skjer her og nå, og det skapes kollektive minner som lagres og kan komme til overflaten igjen i nye sammenhenger, til forskjell fra utdanning som handler mer om å overbringe kunnskap mellom generasjoner, ved å fylle undervisningen med et bestemt innhold. 

Professor Lanei Rodemeyer fra Duquesne University, Pittsburg, opplevde å ha mye felles med Marit, rundt betydningen av å forstå kroppslig læring fra det sansende, persiperende og følende subjektet. Hun holdt to innlegg med titlene: Philosophical perspectives on the Body: Possible Theoretical Foundations for Physical Education, og Deep Bodily Learning” – suggestions for Pedagogical Approaches. Med spesialkompetanse i lesningen av filosofen Edmund Husserl (1859 -1938), gav Lanei tilhørerne et øyeåpnede innlegg om «the constitution of embodyment» hos Husserl. Mens teorier om kroppslig læring i dag er oppdelt diskursteorier, affektteorier og fenomenologi, var Husserl klar over at kroppslige erfaringer henger sammen på alle disse nivåer, og hans teori inkluderer at det på samme tid finnes både erfaringer og bevegelser som foregår av seg selv i kroppen, og at kroppen preges av normer og kultur, og av de subjektive og intersubjektive erfaringer. Lanei bidro til å avklare begrepsmessig at mennesker også har helt egne «indre erfaringer» som ikke kan måles eller vurderes av andre. Like fullt kan andre se sider ved en selv som vi selv som subjekter ikke har tilgang til, for eksempel å se seg selv bakfra eller se sitt eget ansikt. At mennesker også kan føle seg fremmedgjort er ikke er objektivt fenomen, men hører til enkeltmenneskets erfaringer. Lanei tok videre opp «deep learning» som er et begrep i den nye læreplanen Fagfornyelsen i skolen, og hevdet at dersom vi som undervisere ikke er vare for og kan kjenne etter hvor andre mennesker er i sitt liv, vil undervisning bryte sammen. Den sansende kroppen blir lukket ned og vi risikerer kaos og nummenhet i kroppene som tilsvar fra elever, studenter og kolleger. En konsekvens av å ikke arbeide kritisk med egen privilegerte posisjon er at vi bidrar til slike erfaringer hos andre. Et eksempel på pedagogiske praksiser som engasjerer studentene i kroppslig læring er å undersøke hvordan vi går, hvordan vi har lært å gå på bestemte måter og hvordan det kan virke i bestemte sammenhenger, er oppgaven «privileged walk». Oppgaven kan gå ut på å be gruppen stille seg opp på en linje, og be de som har en bestemt erfaring ta ett steg fram eller ett tilbake, for eksempel «den som aldri har blitt stoppet i passkontrollen på flyplassen og spurt om hvor du kommer fra», osv. Spørsmålene vil etter hvert spre studentene og gi opphav til diskusjoner om institusjonaliserte og kulturelle former for kroppslig læring. Det er ingen grunn til å ikke være kroppslig engasjert selv om vi kommuniserer med studenter på Zoom, noe Lanei viste med sin tilstedeværelse fra Pittsburg. 

Tanken om at verdien av barn og unges kropper kan tilskrives av lærere eller samfunnet utfra en (eller flere) definisjoner som gjerne knyttes til den adferden vi observerer, ble nok en gang tilbakevist i dette seminaret. I kroppslig læring inngår her og nå, og også det å merke spenninger i kroppen og å kjenne på behag eller ubehag, i visshet om at det er lov å være «her» som seg selv. Alle elever har sitt «her» når de møter til undervisningen i kroppsøving, selv om vi som undervisere har lett for å se dem som «der», og noen kroppsøvingsfaget skal gjøre noe med. Ingen kan vite hva elever lærer, uten at eleven selv blir engasjert i læringen. Å bidra til kroppslig læring som tar utgangpunkt i elevens kroppslige erfaringer, og interessere seg for hvordan elevens følelser, persepsjoner og sanser er basert i deres livsverden, kan bli undervisningens og den kroppslige læringens grunn. Et sentralt spørsmål etter denne seminardagen er: Kan det å skape et rom for å være «her» sammen med elevene, være startpunktet for undervisning i kroppsøving? 


[1] https://www.nih.no/om-nih/aktuelt/nih-bloggen/borgen-jorunn-spord/kroppsovingsfaget-i-fremtidens-skole/

[2] For utdyping av poenget, se artikkelen: Borgen & Engelsrud (2020). Språkbruk om kroppsøving: Et kritisk blikk på ny læreplan i Fagfornyelsen (LK20), Acta Didactica Norden14(1), https://journals.uio.no/adnorden/article/view/8099

Om svettende bøller og stinkende idioter

Gro Rugseth

Alle samfunn er basert på juridiske og sosiale normer. På lover og regler for rett og galt. I motsetning til de juridiske lovene, så får du verken bot eller fengselsstraff om du bryter de sosiale reglene, men du kan risikere å vekke dyp indignasjon, forakt og fordømmelse og bli holdt utenfor sosiale sammenhenger. Med koronaviruset som en felles ytre trussel, blir virkningene av sosial kontroll og måten sosiale normer og regler oppstår og håndheves på særlig synlig. Det er det mye å lære av. 

Et eksempel som jeg tror er nærliggende for mange på NIH, er den endrede anseelsen det å løpe har fått på svært kort tid. I all hovedsak så var løperne for tre-fire uker siden vel ansett. De ble oppmuntret til å være aktive og beundret for å få det til. Nå har pipen fått en annen lyd. Løperne omtales som egoister, de puster, harker og peser, svetter, snyter seg og spytter så det spruter, blir det sagt. Løperne har blitt smittefontener og smittespredere, og steder som før var helt opplagte for løping har nå blitt no-go-zones. Løper du på feil sted til feil tid risikerer du å bli kjeftet huden full av tilfeldige andre og kjeppjaget. 

I mediene så vel som langs gater og stier, utspilles krigen om de nye normene for løping og løpere. Det er steile fronter og harde karakteristikker som går begge veier over frontlinjen. Fremfor å dukke ned i krigen skal jeg forsøke å ta et steg ut av den, og bringe inn et par perspektiv som kan belyse det som skjer. 

I dagens situasjon har det blitt mulig å anse løperne som avvikere. De bryter med normer store deler av befolkningen er i ferd med å ta til seg og automatisere, som å hoste i albuen, holde betydelig avstand til andre og vaske hendene oftere enn før. Det er ok å gå tur, men med god avstand. Alt dette utfordres ved løping. 

Løperne forstått som avvikere kan knyttes til minst to ulike perspektiv; vi kan betrakte dem som personer med spesielle kjennetegn, eller vi kan betrakte selve forklaringen av dem som avvikere, som en sosial konstruksjon. Fra det første perspektivet blir det mulig å karakterisere løperne, som ekle egoistersvettende bøllerstinkende idioter. Slike beskrivelser er det mye av for tiden. Av perspektivet følger ofte moralsk indignerte spørsmål og utsagn som hvordan kan hun få seg til å gjøre dette? Det er jo ikke normalt å være så avhengig av å løpe! Kan de ikke bare følge reglene? Innebygget i karakteristikkene og spørsmålene ligger potensialet for å plassere ansvar, skyld og skam hos løperen. Avvikeren er problemet. 

Fra det andre perspektivet blir selve det at det nå er mulig å snakke om løpere på denne måten, det interessante. Normene og bruddene på dem trer frem som sosiale konstruksjoner, som noe samfunn eller grupper i samfunnet på et gitt tidspunkt velger å definere som det. Koronastridighetene belyser det godt. Med den nye situasjonen vi står i skal grensene for det normale og det unormale forhandles og etableres på nytt. Det som før var normalt blir forstått som unormalt – og motsatt; der vi før strakk fram hånda, er vi nå bedt om å la være. Der vi bød på en klem skal vi nå by frem albuen eller hælen. Og mens løperne stort sett bare gjør det de pleier å gjøre, så blir de sett med nye definerende, sosiale blikk. 

Historien byr på en rekke eksempler på slike re-forhandlinger av mening om en sak eller et fenomen. Homofili har gått fra å være betraktet som et sosialt avvik, via diverse sykdomsforklaringer, til straffeforfølgelse og nå frigjøring. Den utviklingen gir håp og inspirasjon til andre grupper som fortsatt opplever stigmatisering og utestengelse. Og da tenker jeg særlig på personer og grupper med langt mer alvorlig og tyngende livssituasjoner enn løperne. 

Men når det er sagt; jeg merker at den sosiale kontrollen virker i meg på løpeturen. Jeg blir mer var for at jeg tar opp plass og puster høylydt. Jeg unngår å spytte og ser i bakken fremfor å møte blikk. Det å løpe nå har dermed et nytt potensiale i seg, til å oppdage hva skam gjør med kroppen. Inntil videre fortsetter jeg imildertid å løpe mine runder, relativt skamløs. Men jeg tar som sagt nye forholdsregler og håper jeg slipper de verste represaliene. 

NRK som mikrofonstativ på Evjeklinikken

Gro Rugseth & Gunn Engelsrud

Programmet «Norge Nå» På NRK1, har sending hver kveld og er ifølge forhåndsomtalen et direktesendt show hvor vi prater med folk om det de er opptatt av, der det faktisk skjer

(https://www.evjeklinikken.no).

11 november var det sending fra Evjeklinikken, senter for livsstilsendring og behandling av sykelig overvekt, på Evje i Setesdal. Journalist Christer Johnsgård møtte to pasienter, begge kvinner, en psykiatrisk sykepleier, en folkehelsedirektør og institusjonens grunnlegger og daglige leder Alf Tore Moen. Vi vil bruke denne kommentaren til å identifisere noen av måtene overvekt og fedme ble omtalt på i programmet. Å gå tilbake til og gjengi språkbruken som brukes om fedme og overvekt i programmet kan gjøre oss bedre i stand til å oppdage hvilke forståelse av fenomenet som er til rådighet, produseres og re-produseres. 

Pasientene ble oppfordret av journalisten til å fortelle hvordan det var å være pasient på Evjeklinikken. De svarte med å beskrive institusjonen som sitt andre hjem. De hadde over tid etablert nære vennskap med andre pasienter og ansatte. Det føltes trygt å være en del av behandlingsopplegget, de følte seg godt ivaretatt. Samtidig fikk begge frem at det var hardt å være der for å jobbe med vektreduksjon, og tiden på Evjeklinikken omtalte de som å være på opphold og som en kontrast til livet hjemme. Seerne ble så presentert for før- og etter bilder av de to kvinnene, med opplysninger om hvor mye de veide da bildet ble tatt og hvor mye de hadde gått ned i vekt siden den gang. Begge uttrykte at de ikke hadde det særlig bra før. Livet hadde vært trist og tungt. De hadde en rekke ganger forsøkt å gå ned i vekt på egen hånd, uten å lykkes med varig endring. Med opplegget på Evjeklinikken, ga begge uttrykk for at livet var i ferd med å falle på plass og kiloene rant av. 

Psykiatrisk sykepleier understreket at dette med vektreduksjon og livsstilsendring er vanskelig, komplekst og sammensatt. Hennes oppgave med pasientene var å få tak i hva som ligger bak. Det faglige perspektivet hun anla knyttet vektproblemer til følelser. Både mye følelser, og samtidig et følelsesmessig tomrom. Overvekten ble forklart med at personer spiser for å fylle tomrommet og at mat og spising fungerer som en måte å regulere følelser Behandlingen gikk ut på å vise pasientene denne sammenhengen og lære dem å gjenkjenne følelser og regulere dem på andre måter enn med mat. På Evjeklinikken arbeider pasientene, i samtale med psykiatrisk sykepleier, med å forstå hva dette perspektivet handler om for dem og akseptere det som et steg på veien til å bygge opp en ny identitet, med nye måter å regulere følelser på. Det ble fremstilt som tidkrevende, vanskelig og hardt.  

Dernest fikk folkehelsedirektør Vegard Nilsen ordet. Han påpekte at nordmenn får i seg mindre energi i dag enn på 70 tallet. Matens betydning for økt overvekt i befolkningen ble dermed stilt i tvil. Fra et folkehelseperspektiv var det mer innlysende at vi beveger oss så mye mindre enn før. Nilsen dro seeren med i en kortfattet analyse av nåtidens automatiserte, teknologiserte og digitaliserte samfunn, hvor ingen trenger å fysisk anstrenge seg. Folkehelsedirektøren brukte samfunnsendringer som en logisk forklaring på hvorfor nordmenn blir overvektig. Deretter fremhevet han at det er vanskelig å gå ned i vekt fordi vi har vanskelig for å legge om på våre vaner.  Overvekt ble med andre ord forklart som både forårsaket av strukturer på samfunnsnivå, og som individuelle vaner. Nilsen understreket imidlertid at økende overvekt i befolkningen ikke lot seg løse ved å drive å behandle på individnivå.

Pasientenes språk og begreper får frem at de har erfart fedme som en betydelig individuell belastning. De har hatt vanskelig for å glede seg over tilværelsen, kroppens vekt har vært en dominerende plage og bekymring. Oppholdet på Evjeklinikken har imidlertid gitt dem håp om at dette nå kan endre seg.

Den psykiatriske sykepleierens vektlegging av følelser som bakenforliggende årsak til overvekt, er velbrukt innen det psykiatriske fagfeltet. Overspising blir her knyttet til et bredt spekter av følelser, og mat forstås som en substans som har både biologiske og psykologiske effekter i kroppen. Mat kan i denne forståelsen både dempe følelser og utløse dem, både gi varme og erstatte en lengsel etter varme fra andre. Intervjuet ga inntrykk av at dette var en fremtredende forståelse av vektproblematikk, som pasientene ble innlemmet i ved Evjeklinikken. En av de to pasientene som ble intervjuet ga imidlertid uttrykk for at hun ikke kjente seg igjen i denne måten å forklare hennes overvekt på. 

Folkehelsedirektøren anlegger et folkehelseperspektiv. Han forklarer befolkningens kroppsvekt med historiske endringer i måten moderne samfunn er organisert på. Her spiller teknologiske løsninger stor rolle. Etter å ha ryddet av veien lange, kraftkrevende transportetapper, tunge løft og hardt kroppsarbeid står vi overfor et samfunn med en befolkning som bruker for lite energi gjennom fysisk aktivitet. Ideen om at alt var litt tyngre før, bortsett fra kroppene våre, står sterkt. Situasjonen må kompenseres gjennom at hver enkelt beveger seg mer, og samfunnets ansvar er å tilrettelegge for mer bevegelse og aktivitet. Uten at det ble sagt eksplisitt kan sykelig overvekt gjennom dette perspektivet forstås som en mangelsykdom – en sykdom forårsaket at manglende bevegelse. 

Gjennomgangen av intervjuene i «Norge Nå» viser at både pasienter og ansatte holder seg til allerede kjente måter å forklare overvekt og fedme på. Fagpersonene som snakker plasserer seg samtidig innenfor relativt sprikende og ulike rammefortellinger. Mens sykepleieren vektlegger individuelle, følelsesmessige utfordringer som krever terapi, trekker folkehelsedirektøren på strukturelle forklaringsmodeller. På ett tidspunkt i intervjuet avviser han at sykepleierens individfokus er en del av løsningen på vektproblemer. Det har han relativt solid forskningsmessig dekning for å hevde. Vi merker oss også at overvekt og fedme blir fremstilt av begge som vanskelig og komplekst, men at de samtidig kommuniserer om bestemte årsaker, nødvendig behandling og nyttige tiltak. Var det ikke så vanskelig likevel? I alle fall ikke for Evjeklinikken?

Alt dette er imidlertid ikke journalisten ute etter å fange opp. Og her ligger vår fremste kritikk av programmet. Journalisten valgte en form for naiv og vennlig tilnærming og ble kun et mikrofonstativ på Evjeklinikken. Når NRK lager en hel sending fra en virksomhet som mottar betydelig finansiering fra våre skattepenger og fellesskapets helsekroner, hadde vi forventet et par kritiske spørsmål. Er det mulig å være journalist i dag og fortsatt ikke ha fanget opp at det ville være en verdenssensasjon om Evjeklinikken faktisk lyktes med vektbehandlingen de tilbyr? 

Vi avviser ikke at pasientene føler seg godt ivaretatt på opphold. Vi avviser heller ikke at noen tar med seg viktig lærdom og innsikt og gjør endringer i eget liv som får betydning for dem. Vi er kjent med at Evjeklinikken er en verdsatt, lokal arbeidsplass som syter for rekruttering og tilflytting og positive ringverknader og auka etterspurnad etter varer og tenester i området 

(https://www.setesdalswiki.no/wiki/Alf_Tore_Moen ).  

Og vi respekterer at fagfolkene har sitt engasjement for saken og bruker sine faglige ståsteders forklaringsmodeller. Men det som blir sagt i programmet bidrar med lite nytt. Vekt- og livsstilsbehandling i helsevesenets regi har stått i stampe i en årrekke, mens befolkningen stadig blir tyngre. Hvorfor ble aldri det poenget presentert for de ansvarlige ved Evjeklinikken? Skal vi forstå dette dithen at NRK som medieinstitusjon ikke finner saken verdig en grundigere journalistisk undersøkelse?

Utdypende refleksjon om Helsesista

Gjennom åtte pristildelinger og tusenvis av kommentarer i sosiale medier har fenomenet Helsesista i all hovedsak mottatt hyllest og kjærlighetserklæringer det siste året.

Inntil nå har det vært lite kritiske perspektiver å spore i oppmerksomheten prosjektet har fått. Når jeg i Aftenposten i dag (25. oktober 2018) hevder at det må problematiseres å gå digitalt med helsetjenester slik Helsesista gjør, så håper jeg på debatt og er forberedt på motstand. Jeg går tross alt ut mot flere sentrale samfunnsaktører og en svært folkekjær og verdsatt figur.

Fra Aftenposten

En kronikk legger rammer for hva og hvordan ting kan uttrykkes.

Her vil jeg gå litt videre på et poeng fra den publiserte teksten min for å klargjøre hva jeg særlig ønsker å initiere til debatt. Det uttrykkes i sluttpoenget, om at forholdet mellom fagutøver og bruker i alle helsetjenester er regulert av lovverk og retningslinjer.

Fortsett å lese «Utdypende refleksjon om Helsesista»

Unngå demens!

Skrevet av Gro Rugseth

Det var det hun sa, treneren på løpegruppa mi på det lokale treningssenteret. Det er bevist nå, sa hun, at folk som trener har mindre risiko for å bli demente. Min oppgave er å motivere dere gjennom økta, ropte hun, og det må jo være godt å vite at det dere gjør nå kan hindre utvikling av demens!  Dette er ikke en tekst om demens som sådan, men mer en dveling ved selve det at hun sa det hun sa. At demensprat har inntatt treningssenteret. Mange vil kanskje mene det er flott at hun driver med helseopplysning. At det aldri kan skade å få klemt inn noe om helsegevinster når folk trener. Jeg våger meg likevel på en smule problematisering.

Fortsett å lese «Unngå demens!»

Bloggferie og lesestoff

Nå tar vi bloggferie for å lade opp, og la tastaturet hvile.

Som mange andre liker vi å lese i sommerferien. Her er noen gode leseopplevelser fra oss.
God sommer!

 

Gunn anbefaler:
Gro anbefaler: