Forfatterarkiv: Gro Rugseth

Kjønn i bevegelse

Gro Rugseth
Partyteltet er veldig stort og veldig fullt. Fullt av feststemte damer. Det er knapt plass til å bevege seg. Fra en scene på den ene langsida dundrer et band til med allsanglåter fra rockens og discoens nære historie. Dampen stiger opp fra varme, svette kropper og tåkelegger deler av lokalet. En oppblåsbar Rune Rudberg, synlig klar for mer enn sang, sendes rundt i lokalet. Damene tar selfie med Rune- dokka, og viser med all tydelighet at de har lyst på det samme som han. Den mannlige vokalisten på scenen skriker: ærre hæææær det ææær partyyyyyy??? Han får et unisont, skrikende høyt og langtrukket JAAAAAAAAA tilbake fra et buktende, fargesprakende og fuktig teppe av ull og Lycra, fleece og Gore-tex. Så hopper vi, opp og ned i takt med musikken. Jeg hyle-synger It`s raining men HALLELUJA!!!!, sender knyttneven i været, danser, skåler, drikker og ler. Dette er harry, tenker jeg. Dette er supervulgært! Stemningen er som i en russebuss i mai, selv om det er 35 år siden jeg var russ. Men jammen er det herlig også! Deilig å bare svinge med. I kor og takt med 2- 3000 andre damer. Afterparty Trysilrypa 2017 leverer!

Dameløp
Hva er det med dameløp? Sånne organiserte løp i gater eller terreng, hvor bare damer har adgang og festen etterpå tar fullstendig av. Mange husker sikkert Grete Waitz-løpet i Oslo. Fra 1984 til 2003, med 40 000 deltakere på det meste. Utkledning, parykker og rare hodeplagg var tilsynelatende like viktig som løpsinnsatsen. Og det sies at byens restauranter hadde rekordomsetning på kvelden. Alle bord fylt opp av feststemte damer som høylydt feiret innsatsen. En pest og en plage mente mange, og lite relatert til skikkelig idrett. Ryktene sier at Grete selv ønsket å legge det ned nettopp fordi det etter hvert ble assosiert mer med fyll og fest enn med fysisk aktivitet.

De er omstridt
Det første som slår meg er at slike løp er omstridt. Med utgangspunkt i min egen ambivalens, harry, men gøy, kjenner jeg godt til diskusjonene om hva dette er for slags fjolleri. En del av kritikken er absolutt tankevekkende. Enkelte peker på språkbruken; at kvinner i alle aldre omtales som jenter. Noen vil kalle det en slags barnsliggjøring. Og hvorfor omtales aktivitetene ofte som mosjon eller trim fremfor konkurranse? Skal ikke kvinner tas seriøst når de har trent og forberedt seg til innsats? Andre er opptatt av selve øvelsene, at det ofte legges opp til korte distanser, og alltid med mulighet for å gå, fremfor å løpe. Er det fortsatt noen som tenker at kvinner ikke tåler belastning og krevende utfordringer?

Svekker de likestillingsprosjektet?
Slike kjennetegn gjør at noen hevder at kvinneløp svekker likestillingsprosjektet. At slike fellesskap av kvinner gir inntrykk av at de må være sammen for å være sterke, og ikke er sterke nok som enkeltindivider. Selv kan jeg som sagt kjenne på en ambivalens. Først og fremst fordi jeg ikke nødvendigvis føler meg som en del av et fellesskap med alle kvinner, bare fordi vi er kvinner. Jeg kan tvert i mot føle meg ekskludert og ubekvem blant hoiende, hylende damer på tur. Ikke som en selvsagt del av flokken. Kvinner er like forskjellige som menn. Like mye individuelle enkeltpersoner med ambisjoner, styrker og preferanser som enhver mann jeg kjenner.

En protestbevegelse
Men en gang i tiden var kvinneløp en uttrykt protest. For riktig lenge siden, ved forrige århundreskifte, var idrett forbeholdt menn. Det var utenkelig av kvinner skulle delta i slike fysiske utskeielser. Sarte kvinner kunne ta skade av å anstrenge seg for meget. Og så var det jo ikke pent å se på. Andpustne og svette kvinner brøt med all estetikk. Det er overraskende kort tid siden Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen kuppa Holmenkollstafetten. Det var i 1972. De meldte seg på under falske navn. Arrangørklubben Tjalve ante ugler i mosen og sendte ut beskjed om at dersom det ble oppdaget kvinner i løpet skulle stafettpinnen beslaglegges. Og det ble den. Av politiet, men det var etter sigende fordi en av mannfolka på laget synlig demonstrerte mot EF. Friidrettsforbundet valgte å straffe de to kvinnene. For å ha skadet idrettens anseelse ved å stille i et løp forbeholdt menn. Begge var habile friidrettsutøvere, og ble fratatt muligheten til å kvalifisere seg til landslaget. Slike situasjoner ga argumenter for kvinneløp. En beskyttet arena for kvinners fysiske utfoldelse. I dag er mosjonsløp for kvinner en selvsagt del av breddeidretten.

Idrett fortsatt mannlig
Gammelt tankegods setter seg i kropp og sjel, i samfunsstrukturer og praksiser. Det tar tid å kvitte seg med det. Men verden har beveget seg i retning av et mer mangfoldig kvinnesyn siden 1880 og 1972. Kvinner kan bryte og løfte og sparke og svinge, løpe og hoppe, kaste og sykle, gå på skøyter og skøyte på ski, med nummer på brystet. Kort sagt drive idrett på lik linje med menn. Samtidig er idretten, som samfunnet for øvrig, en treg materie. Det sitter mye gammel mening igjen i alt som har med idrett å gjøre. Utøvermalen er langt på vei fortsatt en mann. Det er vel derfor vi kan støte på begrepet kvinnefotball. Den egentlige Fotballen, som menn bedriver, også kvinnefotball.

Løpsfest eller høylydt party
Så selv om verden går fremover så er det fortsatt mulig å samle mer enn 5000 kvinner en helg på fjellet i Trysil. For å løpe eller gå, 13, 10 eller 6 kilometer. Langt de fleste går. Og vi som løper blir møtt med stor beundring og begeistring, ja nesten vantro av de andre som er påmeldt. For svært mange av deltakerne virket det å løpe som noe helt utenkelig. Den anstrengelsen ville de aldri oppsøke frivillig. Kreftene brukte de heller på festen. Eller festene. For det var høylydt party fra ankomst fredag ettermiddag til langt ut på natt til søndag. Venninnegjenger fra hele østlandet har dette som sin lille felles ferie. Gjerne planlagt ett år i forveien, booket ved avreise året før.

Typiske kvinneting
De svenske etnologene Karin Lindelöf og Annie Woube gjorde feltstudier i verdens eldste mosjonsløp for kvinner; New York Mini 10k. Det har blitt arrangert årlig siden 1972 og er still going. Og nettopp ferie eller frisone var begreper deltakerne omtalte reisen og løpet som. De fant at små og store grupper av damer dro sammen til storbyen for å løpe, men like mye for å komme bort fra hverdagslig ansvar for familie og barn. Forskerne beskriver hvordan kvinneløp som fri-sone inneholder alt det som hverdagen til deltakerne ellers ikke rommer. De pynter seg, shopper og snakker om barna. Typiske kvinnelige ting ville noen si. Og her kan jeg nok fortsatt slite litt med egen ambivalens. Det kvinnene dermed gjør er å spille opp til arrangørenes stereotypiske fremstillinger av hva kvinner liker og hva kvinner er. Det er nedfelte kjønnsnormer som det ellers brukes mye krefter på å bryte ned. Rosa logo og løpeskjorter, goodie-bag med skjønnhetsprodukter og ansiktsbehandling på spa, i stedet for gavekort i sportsbutikk. Det er noe paradoksalt i dette. Det som i utgangspunktet var en protestbevegelse for å vise kvinners styrke og likeverd med menn, gjøres til en arena for å trekke det kvinnelige tettere til det å være pyntesyk og elske rosa.

Kjønn i bevegelse, makt i ubalanse
Men de svenske forskerne peker på at kvinneløp og aktivitetene som følger med er paradoksale på flere måter. Deltakerne opplever seg også fristilt fra sosiale roller og forventninger. Spillerommet for hva de kan gjøre og være blir med andre ord både større og mindre. Her ser jeg Trysilrypa 2017s afterparty som et godt eksempel. Den hemningsløse feiringen var på mange måter normoppløsende. Tusenvis av kvinner, rett fra grisevær, søle og regn. Tjafsete hår, svette trøyer og gjennomvåte bukser, joggesko eller fjellstøvler på beina, oppe på bord og benker, med en flaske øl i handa. Jeg vet ikke hvor betydningsfullt det er at kvinner har inntatt det rommet menn tradisjonelt har hatt på puben. Men det er noe kult med at dette også er å være kvinne i 2017. Grepet om Rune-dokka tydet på makt i ubalanse. Rune var ikke lenger i førersetet i kraft av å være mann, i kraft av sitt kjønn. Hans reise gjennom lokalet var prisgitt en flokk brautende, breiale damer som visste hva de ville med ham.

Kilde: Lindelöf,K.S & Woube,A (2017) Tjejhelg umgänge – och ett lopp. Tjehelg som en modern husmorsemester RIG: Kulturhistorisk Tidsskrift (2): 65-84
http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:uu:diva-326665

Filosofi fra solsenga

Jeg ferierer omgitt av fete amerikanere. Mange fete amerikanere. Barn, unge, voksne og eldre. Ulike former og fasonger, men definitivt godt over i kategorien sykelig fedme. Her er det vanskelig å ikke se fedmen utelukkende som et problem. Kroppene er så store og tilsynelatende forhindret fra aktivitet og bevegelse. Jeg merker forargelsen over å se dem sånn og mitt eget indre utrop når jeg betrakter dem; noe må gjøres!

Utropet er et ekko av men hva skal vi gjøre??, som jeg ofte blir konfrontert med fra provoserte studenter og helsepersonell i forbindelse med kritiske innspill i fedmedebatten. Svaret jeg kommer opp med er antakelig egnet til ytterligere provokasjon. Jeg pleier å si at vi må først og fremst gjøre noe med oss selv. Det er et svar inspirert av filosofen Martin Heidegger (1889 – 1976). Han sa seg enig i allmenne forestillinger om at en ikke kan gjøre noe med filosofi. Filosofi egner seg dårlig, mente Heidegger, for instrumentelle sammenhenger. Sammenhenger der en gjør noe for å få bestemte effekter. Men han understreket samtidig at filosofi kan gjøre noe med oss.

Fenomenologi er den filosofiske retningen jeg har funnet inspirasjon i når jeg har utviklet mitt forskerblikk på det å være overvektig eller fet. Innenfor en retning av fenomenologien er det særlig mye tankegods å hente om det å være en levende kropp. Her blir kroppen forstått som vår måte å være i verden på. Kroppen er vårt eksistensielle utgangspunkt for alt vi er og gjør. Med en slik forståelsesramme inngår kroppens vekt som en uløselig del av vår kroppslige måte å være i verden på. Min tyngde er meg, og jeg forstår verden og meg selv gjennom kroppslig tyngde.

At den som er fet lever med utgangspunkt i de samme betingelsene er lett å glemme. Det er lett å overse den eksistensielle dimensjonen, tenke at livet først kan begynne når kiloene er færre, eller at det er en slankere utgave av meg som er meg. Det er tanker det er lett å finne støtte for. Tanker som deles av behandlere og helsepersonell så vel som av kommersielle krefter og milliardindustrier og som jeg stadig merker vil dominere mitt eget blikk på den som er fet. Inspirert av Heidegger lar jeg filosofien gjøre noe med meg mens jeg ligger på solsenga. Jeg lar den gjøre noe med blikket mitt på de fete kroppene jeg akkurat nå er omgitt av.

Det bringer inn andre linser og filtre som rører ved mine tatt-for-gitte forestillinger, holdninger og forståelser. For en forsker innenfor den tradisjonen jeg står i, er det avgjørende å bringe seg selv dit for å få opp nye spørsmål. Fremfor å spørre hva skal vi gjøre, kan jeg spørre: hva gjør de? Det enkle, umiddelbare svaret er at de ligger og later seg på solsengene sine, men det gir ikke et dekkende og sannferdig bilde. De går, setter seg og legger seg ned. De bader og leker med barna. De kaster ball, plukker skjell, bygger sandslott, kler av og på badetøy, smører på solkrem og tørker bort sand. De strekker seg, gjesper, ler, snur seg. De er kropper i kontinuerlig bevegelse, her og nå, forbundet og i kontakt med sine omgivelser, de beveger seg og finner løsninger. De fete kroppene trer fram, ikke bare som et problem, men som potensialer og ressurser, som betydningsfulle for seg selv og for andre. De vil noe, de har retning og mening.

Gjennom denne øvelsen blir jeg samtidig mer synlig for meg selv. Jeg gjør det samme som dem, jeg inngår i et vi som deler lysten til å være i ro, men også de bevegelsene som det å være i ro tilbyr oss akkurat her. Den langsomme spaseringen, badingen, vassingen, sandbæringen og leken. Akkurat her gjør vi det vi er gode på alle sammen; å være kropper her og nå. Jeg er mer lik dem enn jeg liker. Her er vi alle langsomme og vi deler interessen for å ligge eller sitte i ro. Å tillegge dem en annen og større latskap enn meg akkurat her, yter dem ingen rettferdighet.

Å være omgitt av skikkelig fete amerikanere i badetøy er utfordrende og ganske overveldende. Det trigger alle fordommer og alt forutinntatt tankegods som mitt vante blikk er innsatt med. Det kan høres så lite ambisiøst ut, det Heidegger sa om at den eneste forandringen det å lese filosofi kan bidra til, er forandringen av en selv. Men så var jo godeste Heidegger også tydelig på at ingenting blir lettere med filosofi, det blir tvert i mot vanskeligere.

Kan helse velges?

Gro Rugseth

Sykdomsmønster i endring
Sykdomsmønsteret i befolkningsgrupper over hele verden er i endring. Tidligere førte smittsomme infeksjoner til akutt og uforutsigbar sykdom og var en dominerende årsak til dødelighet. I dag preges sykdomsbildet og dødelighetsstatistikken mer av kroniske, langvarige lidelser som hjerte-kar sykdom, kreft og diabetes.

Livsstilssykdommer ble introdusert som begrep i siste halvdel av 1900 tallet og i starten særlig knyttet til fettholdig kost og røyking. Parallelt med en økende bevissthet om livsstilers betydning for helse, et sykdomsbilde i endring og utvikling av virksomme vaksiner, effektiv kirurgi og medikamenter, har helse gått fra å bli forstått som skjebnebestemt, et resultat av tilfeldigheter og forhold utenfor vår egen kontroll, til å bli noe vi omtaler som mulig å kontrollere, manipulere og velge selv.

Helsebringende livsstil
En helsebringende livsstil tillegges stor betydning og status. En slik livsstil kan læres blir det sagt og kan forebygge kroniske lidelser, sykdom og tidlig død. Slike ideer dukker opp som tydelige tendenser i helsefaglig praksis og i kommunikasjon om helse og sykdom. De siste tiårene har opplæring av ulike pasientgrupper blitt et betydelig arbeidsfelt for ulike typer helsepersonell. Enigheten er stor innad i slike opplegg om at veien til bedre helse går gjennom egeninnsats. I tråd med slike tidsaktuelle ideer er livsstilsbegrepet godt innarbeidet i både offentlig helsepolitikk og praksis, i medisinsk og helsefaglig forskning og i medienes formidling av helsestoff. Det er en utbredt tendens å bruke begrepet som om det utelukkende handler om individuelle og bevisst valgte måter å leve på.

Kan helse velges?
At våre livsstiler er individuelle og kan velges er det imidlertid grunn til å se kritisk på. Sosiologen Max Weber (1864 – 1920) tilskrives ansvar for etableringen av et konstruktivt innhold i livsstilsbegrepet. Han var langt fra å mene at individet var en autonom, selvstyrt aktør og han ville neppe hevde at helserelaterte valg foregår i et sosialt vakuum. Tvert i mot. Weber betraktet livsstil som et kollektivt, sosialt fenomen, ikke som en serie ukoordinerte handlinger utført av frakoblede individer. Weber pekte på at livsstilsvalg og livsstilsmuligheter gjensidig virker på og inn i hverandre. Mens valgene kan knyttes til personer, så er mulighetene mer basert på strukturelle forhold. Bor du i et trafikkert nabolag uten fotgjengerfelt og grøntarealer blir det krevende og farlig å gå 10 000 skritt om dagen. Bor du på markagrensa med stier og skispor fra eget hagegjerde merkes kanskje ikke turen en gang som et eksplisitt valg, den inngår som en selvsagt del av måten de fleste lever på i ditt nabolag. Eller som sosiolog og antropolog Pierre Bordieu (1930 – 2002) kanskje ville sagt det: markaturen er en del av din habitus. Eksterne strukturer internaliseres og kroppsliggjøres og blir styrende for hvordan vi oppfatter, forstår og handler i verden. Det innebærer ikke et fravær av frie valg. Men den som skal forstå bakgrunnen og forutsetningene for å ta valg må forstå hva som muliggjør, styrer, avgrenser og begrenser dem.

Det er i møtet med et naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag og bio-medisinske helseforståelser at livsstilsbegrepet har blitt redusert. Redusert til å handle om gitte, forutsigbare sammenhenger og avgrensede handlinger, utført av enkeltmennesker fristilt fra forbindelser utover seg selv. Kjønn, sosial klasse, kulturell tilhørighet og øvrige sosiale strukturer får liten eller ingen betydning som forklarende dimensjoner i slike perspektiver. Om du er mann eller kvinne, ung eller gammel, rik eller fattig, singel eller partner, hvit eller brun, bor i øst eller vest – når det kommer til helserelatert livsstil får du stort sett de samme rådene om hva som er sunt og usunt, hva du bør velge og hva som bør droppes. At dine valg kan handle om noe utenfor din egen kontroll og bevissthet blir utelatt som forklaringsbakgrunn, eller beskrevet som ”unnskyldninger”. Tanken står over kroppen, bevisstheten styrer viljen og når viljen er tilstrekkelig tilstede kan ingenting stoppe deg på veien til god helse. Eller?

Den selvvalgte helsens slagside
Misforstå meg rett. Det kan være mange gode gevinster i hjerteskole og ryggskole og bevegelsesgrupper. Men forestillingen om selvvalgt helse og forventninger om gevinsten av forebygging har også en slagside. Med en massiv satsing på pasientopplæring kan veien være kort til å tenke at den som allikevel blir syk, for ikke å snakke om fet, har seg selv å takke. I ytterste konsekvens blir det å bli syk eller fet, eller syk av å være fet, et spørsmål om moral. Om å velge mellom rett og galt og å være en verdig trengende til fellesskapets midler.

Utfordringene med en individualisert helseforståelse, basert på generaliserte råd, er mange. Et krevende paradoks er at den personlige belastningen ved å skulle oppfylle egne helse- og/eller vektmål ikke nødvendigvis leder til helse, men i stedet gjør mange syke. Innsatsen for å se bra ut, veie akkurat passe, spise sunt og trene seg sterk, gir ofte en motsatt effekt. Den generelle trivselen med å være i verden trues av en selvopptatt fortvilelse over å ikke leve opp til egne og andres forventninger om hvordan kroppen skal se ut. Det er grunn til å tro at særlig heldig for helsa er det heller ikke, å gå rundt og mistrives i egen kropp og skylde seg selv for dårlig innsats.

Delt ekspertposisjon
Til tross for slike kjente bivirkninger av livsstilsbehandling, kan vi regne det som sikkert at livsstilsendring vil fortsette å være et sentralt mål også i fremtidig helsearbeid. Med bakgrunn i Webers utlegninger er det mulig å si at et enøyet medisinsk og individualistisk syn på livsstil er for smalspektret og lite realistisk med tanke på endring. Kunnskap fra livsstilsbegrepets teoretiske forankring må inngå i behandleres kliniske refleksjon og resonnering. Det holder ikke å kjenne til bevegelsers bio-mekaniske grunnlag eller fysiologiske effekter på fettforbrenningen. Den praktiske kunnskapen behandlere besitter må innlemme respekt, nysgjerrighet og forståelse for samvirket mellom individets valg og muligheter. Ideell helsefaglig praksis sies å være pasient-sentrert og frigjørende. Det kan den bare bli dersom helsearbeideren er villig til å dele ekspertposisjonen med pasienten og innser at i konkret behandling er begge parter lærende. Jeg har tro på en behandlerinnstilling som legger vekt på å oppdage helseutfordringer sammen med pasienten, fremfor å belære han eller henne om rett og galt, sunt og usunt, fra et generalisert og moraliserende mørkeloft.

Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun «skulle ha trent». Men hva opplever hun når hun gjør det? «Jeg synes det er drit kjedelig» sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert «investering» som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Let`s do this together

Gro Rugseth

Oprah Winfrey, media-mogul, milliardær og global superkjendis beskrives som et utvetydig forbilde for millioner av amerikanske kvinner, med stor apell og gjennomslagskraft. Betydning hun har som ledestjerne for andre blir ofte illustrert med historien om at kjøttsalget i USA falt umiddelbart 10% da Oprah annonserte at hun skulle slutte å spise rødt kjøtt. Og støtten hun ga til Obamas presidentkandidatur skal ha sikret ham minst en million ekstra stemmer.

Mange amerikanere har en følelse av å kjenne Oprah og at hun kjenner dem. At de kommer tett på gjennom TV-mediet og at de til tross for stjernestatus kan identifsere seg med mange av erfaringene hun deler. Posisjonen forklares med den personlig bekjennende stilen hun har, som var banebrytende på TV da Oprah introduserte sine talk-show. Hun bød på avslørende og gripende historier om eget liv, lenge før vår tids bloggere overtok sjangeren. Oprahs spirituelle “Change your life” TV regnes som det mest populære showet i amerikansk TV-historie. Da det ble avviklet i 2011 hadde The Oprah Show rukket å motta mer enn 40 EMMY Awards (Oscar for TV). Da hadde Oprah selv, gjennom nær tretti år på skjermen delt og diskutert med ulike eksperter sine personlige erfaringer med fattigdom, seksuelle overgrep, tenåringsgraviditet, abort, kjærlighetsproblemer og sist, men ikke minst vektproblemer. Oprahs kritikere har tidligere pekt på det tvilsomme i denne bekjennelsessjangerens betydning som terapeutisk verktøy. Det Oprah og ekspertkorpset i showet promoterer, hevder de, er forenklede og kontroversielle selv-hjelps ideer, med et begrenset potensiale i møte med reelle problemer. Det kan de ha rett i, men at det trekker seere er det liten tvil om.

Mens Oprah har løftet seg fra fattigslig oppvekst til personlig formue i milliardstørrelse og tilsynelatende snakket seg videre fra mørke sider av sine første tyve leveår, har vektproblemene vært stadig tilbakevennende. Nå har oppmerksomheten om dette fått en ny omdreining i amerikanske medier. I oktober 2015 investerte hun over 40 millioner dollar i Weight Watchers, et firma som har vært i markedet med ulike dietter og slankeprodukter siden femtitallet. I tråd med ledestjernestatusen utløste Oprahs investering en tydelig og umiddelbar verdistigning på firmaets aksjer. Where Oprah goes, money goes. Rett før nyttår gjorde aksjen et nytt og betydelig hopp etter lansering av en reklamevideo på YouTube. I videoen, ladet med salgbart stjernestøv, er Oprahs entydige oppfordring til overvektige kvinner; Let`s do this together!

Alliansen mellom Weight Watchers og Oprah er særdeles interessant. Den tydeliggjør at slanking er butikk og ikke helsearbeid. Og som i enhver annen business gjelder det å få kundene inn blant hyller og varer. Til det formålet har Oprahs historie vist at hun kan være et perfekt trekkplaster. Så gjenstår det å forføre kunden, bygge en allianse som varer tilstrekkelig lenge til at varen betales. Men det er et råttent produkt som skal selges, et som ikke virker slik det lover og som ofte gjør mer skade enn gavn. Det har Oprah selv erfart. Hun har “prøvd alt” som det heter på slankespråket, fra utallige leverandører av slankeprodukter. Ofte med umiddelbare resultater, hun har gått drastisk ned i vekt, men også alltid rykket tilbake til start, med ny vektoppgang. Nå er kanskje ikke Weight Watchers verst i klassen. Jeg skal ikke kategorisk avvise at programmet de tilbyr for livstilsendring kan hjelpe enkelte over i et nytt og helsebringende spor. Men det er godt dokumentert at for de fleste blir det som med Oprah; først ned, så opp igjen, også denne gangen. Slankebransjen selger ikke varige løsninger på vektproblematikken, de selger drømmen om den.

For Oprahs investering er det perfekt. Bransjen har i mer enn hundre år lykkes med å kommunisere at det er 100% uønsket å være overvektig eller fet og kundene har strømmet til. I begynnelsen handlet det kun om estetikk. Via tekst og bilder kommuniserte reklame for produkter som skulle holde inne, stramme opp, brenne av, smelte bort eller riste vekk fettet at det var ekkelt, uskjønt, lite tiltalende og rett og slett frastøtende å være fet. Så hang legene seg på. Budskapet fra dem var at det var usunt og sykdomsfremkallende å være fet, samtidig som de aldri tok avstand fra at det også var uskjønt. Snarerer tvert i mot, fortsatt i dag er det åpent diskutert blant leger og medisinske forskere at en dose skam ikke er å forakte hvis det kan føre til vektreduksjon.Og slik kommuniseres det, i en eneste uoversiktlig suppe fra begge hold. Helsepersonell og slankebransjen snakker samme språk og inspireres av hverandre. Det er vanskelig, for ikke å si umulig å se forskjell på Weight Watchers opplegg og de livsstilsendringsprogrammene som nå tilbys i alle helseregioner. Bortsett fra prisen. Sammenblandingen av sprikende og dårlig dokumenterte medisinske begrunnelser og estetiske idealer får kritikere til å hevde at “kampen mot fettet” først og fremst er drevet av en moralsk panikk. Der forskningen ikke strekker til henter argumentasjonen for vektreduksjon næring fra moralske overbevisninger om at å være fet er en skam, du må søke mot den slanke kroppen for å finne helse og lykke.

Så tilbake til YouTube snutten. Oprah vender sitt billion-dollar TV-blikk på deg og sier:
Inside every overweight woman is a woman she knows she can be.
Slagkraften i budskapet dokumenteres nå all-over på nettet. Kvinner melder at de begynte å strigråte. De ble overveldet av Oprahs adressering av de følelsene de selv har slitt med gjennom lange slankekarrierer. De følte at noen endelig forsto dem og melder at nå skal de ta tak. Nå skal de en gang for alle slanke seg til helse og lykke. Sammen med Oprah, som kan smile hele veien til banken. Andre raser imidlertid, mot Oprah og mot Weight Watchers for dette PR-stuntet. Fedmeaktivister plukker budskapet i filmen fra hverandre som generalisert, kvinnefiendtlig og helsefarlig kommersialisme. De ber Oprah holde kjeft og minner henne på at å kjenne seg selv ikke nødvendigvis innebærer å kjenne alle andre. What you see is what you get, sier de. Det finnes ikke en annen kvinne skjult bak fett og valker hos oss, vi er oss selv fullt og helt og lever bedre som fete enn som wannabe slanke.

Selv merker jeg at jeg må beskytte meg for Oprahs blikk og budskap. Jeg merker en potensiell kraft i det hun sier, i måten hun sier det og i iscenesettelsen av det. Jeg merker at det ny-liberalistiske budskapet om å “være sin egen helseminister” har satt seg i øregangen min og hvisker at jeg ikke må glemme min plikt. At det er viktig å være den beste utgaven av seg selv. Og den utgaven skal være tynn. Har jeg litt mye ekstra over magen? Spiser jeg mer enn nødvendig? Trengte jeg den croissanten? Koser jeg meg altfor mye? Trykket fra alt dette vokser med Oprahs budskap. Men jeg faller ikke sammen i krampegråt. Jeg oppsøker de kritiske tekstene og tankene, de som lager et pusterom og et tankerom mellom Oprah og meg. De som får meg til å også vende blikket utover, ikke bare innover, de som gjør verden omkring mer attraktiv enn mitt eget selvgranskende blikk på området rundt navlen. Det må til for å få øye på at Oprah er profesjonell og kommersiell til fingerspissene, hun vet hvordan hun skal komme gjennom TV-ruta og berøre. Berøre følelser og lommebøker. Hun vet hvordan hun skal plassere seg midt i kulturens bankende hjerte og få det til å slå fortere. Og hun vet at der sitter pengene løst. Der er det smart å investere.

Mat og mening

Gro Rugseth

Vi er midt i en av årets store høytider og kanskje den høytiden av alle som markeres tydeligst gjennom mat og måltider. Selv om en tradisjonstro påske har sin appelsin og kvikk-lunch og sommerferien smaker av is og grillmat, så skiller julemåneden seg allikevel ut som en tid for særlig oppmerksomhet om mat og måltider. Maten blir i desember tydeliggjort som et sterkt uttrykk for kultur, tradisjoner og betydningsfullt samvær med andre. Mange sier at det ikke ”blir jul” uten bestemte mat- og drikkevarer på tallerkenen og i glassene. Mat og drikke står med andre ord sentralt for selve følelsen eller opplevelsen av jul slik den har blitt formet i Norge, og jula får dermed mye av sin mening gjennom maten som er forbeholdt akkurat denne tiden på året.

Det er ikke bare jula som blir til gjennom maten. Det tydelige meningsaspektet ved mat og måltider som trer frem i desember, er tilstede i all vår omgang med mat gjennom året og gjennom livet. I følge forsker Annechen Bahr Bugge i rapporten Mat, måltid og moral (Bugge 2015), skaper vi oss selv gjennom maten. Det vi spiser uttrykker hvem og hva vi ønsker å være. Det betyr ikke at vår omgang med mat alltid er en del av bevisste og gjennomtenkte strategier, men snarere inngår i kompliserte sammenhenger av kjønn og klasse, sosial tilhørighet, kultur, tid og trender. Det er med andre ord ikke bare tilfeldigheter og heller ikke kun bevisste tanker som ligger bak et valg av grovbrød fremfor loff i butikken, det er også styrt av noe vi ikke alltid kan peke på, men som virker i oss på mer eller mindre bevisste måter. Det er også viktig å forstå at mening ikke er som en ingrediens i maten, noe som finnes der uavhengig av sammenhengen maten presenteres i. Maten får sin mening fordi vi tillegger den det. I 2011 oppsto det som ble kalt en ”smørkrise” i Norge oppunder jul. Et uventet økt forbruk av smør og fløte første halvår reduserte meieriprodusenten Tines lagerbeholdning opp mot julemåneden. Det økte forbruket ble delvis forklart med oppblomstringen av såkalte lavkarbodietter, et kosthold sammensatt av matvarer med en høy andel mettet fett og lavt inntak av karbohydrater Mens fett innenfor mange andre dietter forstås som usunt og årsak til overvekt, ble det samme fettet forholdsvis brått tillagt ny mening for en stor gruppe forbrukere, som nødvendig, sunt og helsebringende.

På samme måte har meningsaspektet knyttet til såkalt fast-food vært i radikal endring de siste par tiårene og burger og pommes frites har havnet på det Bugge beskriver som en stadig lengre liste over nei-mat. Ingenting synes å smake den moderne, bevisste matforbruker dårligere for tiden, skriver Bugge, enn industrialisert, masseprodusert mat. Helsemoralen har tatt plass ved bordet sammen med samtidens etiske føringer for bærekraft, naturforvaltning og dyrevern og er styrende for våre valg, ikke bare ute på markene og i markedene, men også inn i kroppene. Nå er det kortreist mat som gjelder, ikke måltider levert av amerikanske burgerkjeder. Slike endringer kan forklare hvorfor fast-food kjeden McDonalds ikke lenger var ønsket som en del av restauranttilbudet på kjøpesenteret Aker Brygge i Oslo. Med en senter-image litt over middels eksklusivt kan lukten av hamburgere og pommes frites gi feil signal om både handelssenteret og kundene der. Slik var det ikke da senteret ble etablert på 80 og 90 tallet. Da ble McDonalds plassert ved hovedinngangen, i et stort lokale alle måtte passere for å komme ut på brygga. McDonalds var et trekkplaster, en smak av det moderne Norge som åpnet seg mot verden og internasjonale trender.

At slike føringer virker inn i våre matvalg betyr ikke at det har blitt lettere for den enkelte å velge ”rett” eller ”galt”. Snarere tvert i mot. I medier, helsekampanjer og reklame blir forbrukerne presentert for ulike og ofte motstridende meninger. En konsekvens, hevder Bugge, er at mange har et stadig mer anstrengt forhold til mat.
Et anstrengt forhold til mat setter oss på sporet av spørsmål om helse og sykdom knyttet til mat og det å spise. Å være opptatt av sammenhengen mellom mat og helse er ikke nytt, skriver Bugge, men den har eskalert de siste 10-15 årene. Et uttrykk for dette sees også i skolen, hvor det tidligere skolefaget Heimkunnskap har endret navn til Mat og helse (2006). Med navneendringen kom ny læreplan med et innhold mer preget av kunnskap om matens helsebringende og sykeliggjørende potensiale enn om hjemlige gjøremål som rengjøring, stryking og sølvpuss. Nå anses det som viktigere at elevene i faget får kompetanse i å velge en helsefremmende livsstil og at det valget bla går gjennom maten. En utfordring for den enkelte lærer vil sannsynligvis være å ta utgangspunkt i et tilstrekkelig bredt helseperspektiv i arbeidet med elevenes holdninger og læring. Et helsebegrep som ikke begrenses til et valg mellom ja- og nei-mat. For som Bugge påpeker er den listen i stadig endring og dermed et ganske dårlig styringsdokument. Et ja i dag kan være nei neste uke. Poenget er at helse, sykdom og mat står i adskillig mer innfløkte og uoversiktlige forbindelser med hverandre enn det et ”ja” eller ”nei” kan favne. Og som psykiater Finn Skårderud stadig minner oss på; det går an å bli så opptatt av å spise riktig at det blir galt.

I forberedelsene til årets jul har jeg tenkt mye på at min pappa har sagt han bruker matlaging som terapi. Etter at han ble enkemann for nær syv år siden har han erfart det å lage mat og invitere venner og familie til bordet som svært viktig og meningsfullt. Han forteller at det har vært en måte å få tiden til å gå på. På morgenen studerer han oppskrifter, skriver handleliste, bruker tid i butikken og vender hjem igjen til kjøkkenet for å begynne tilberedningen. Ett måltid kan på den måten fylle nesten en hel dag sier han, og følelsen av å stå opp til en konkret oppgave er svært viktig for han. Han er også opptatt av selve den kroppslige aktiviteten som matlagingen innebærer. Små og store bevegelser, rytmer og krefter. Det kjennes godt å holde på med maten og det driver tankene hans over mot det han gjør, sier han, og sørger for en opptatthet han setter pris på. Som en ekstra bonus kommer det å få besøk av gjester, som gleder seg over å spise det han serverer og fyller huset med lyd og liv. Da mamma døde sa pappa at han ville forsøke å konsentrere seg om å leve for de levende og den livgivende maten har vært en måte å holde seg levende tilstede i eget og andres liv.

Hans historie viser frem en flik av matens mangfoldige mening og har lagt en ny dimensjon til min egen tenkning om hva mat og måltider betyr. Pappas trøstelaging kan kanskje også bringe ny innsikt til fenomenet trøstespising, som altfor ofte blir avfeid som meningsløst matinntak. Det er tvert i mot for mange mye mening og trøst i mat og måltider, og den erfaringen kan vi med fordel heller snakke oss inn i enn bort fra, for å utforske og forstå mer.

Jeg har tidligere, over en periode på halvannet år, sittet som forsker og observatør rundt et bord med personer med fedme, som hadde sine individuelle historier om mat. Jeg skal ikke dvele ved bordets symbolikk som samlingspunktet for deltakere i vektbehandling, selv om det er fristende, men heller rette oppmerksomheten mot at ingen av samtalene om mat som utspilte seg der handlet om mat og mening langs tilsvarende linjer som det jeg trekker opp her. Samtalene som ble ledet av ernæringsfysiologer dreide seg mest om matens næringsinnhold og fysiologiske virkning. Det ble nesten sjokkerende magert om mat. Det var først i intervjuer på tomannshånd med meg, utenfor behandlingskonteksten, at deltakerne fortalte historier om mat som handlet om følelser, fornemmelser, lyst, sug, aversjon, motvilje, lykke, sorg, kjærlighet, hat, samvær, avstand osv osv. Det var som om det fantes to språk og to samtaler om mat som aldri fant sammen. Jeg tror at akkurat det skaper problemer når helsevesenet påtar seg å behandle overvekt og fedme og ikke får det til. De helsefaglige perspektivene som legges til grunn for behandlingen kan være både nyttige og nødvendige, men er sjelden tilstrekkelige. Som alle perspektiver gir de bare en begrenset innsikt i det forholdet de søker å belyse. Å redusere vektbehandling til en samtale om kalorier, mineraler, vitaminer, fett og sukker, porsjonsstørrelser og spisetempo skygger for annen mening maten er innvevet i og står i veien for kunnskap og læring om den enkeltes meningsfulle forhold til mat.

Jeg tror helsepersonell i vektbehandling kontinuerlig trenger å utvikle sin egen nysgjerrighet på hva mat og måltider betyr for den de står overfor. Men like viktig er det at både behandlere og pasienter retter mer oppmerksomhet mot sitt eget forhold til mat og det språket som er tilgjengelig og lettest å gripe til for å snakke om det. For få dager siden hørte jeg en ernæringsfysiolog gi råd om hvordan vi skal klare oss gjennom jula uten å legge på oss, i et innslag på nyhetene. Formuleringen fra journalisten varslet fare. For vi er vanligvis over i avdelingen for truende kriser og katastrofer når noen sies å enten klare seg, eller ikke klare seg. Ernæringsfysiologen, som kanskje ønsket å tone ned den varslede krisen, la an en mer jovial tone og mente det måtte være lov å kose seg de få dagene jula varer. Hvor havner vi da? I et språk om mat som handler om lover og regler, pålegg og forbud, lovbrytere og håndhevere. Samtalen synliggjorde hvor raskt vi alle kan havne i bestemte talemåter og dermed perspektiver på forholdet til mat. Samtalen ville tatt en annen retning og representert noe nytt om ernæringsfysiologen sa:

Jeg legger merke til at du legger noen bestemte premisser til grunn for å snakke om mat og jul. De høres ut til å handle om at jula er en krise for de som vil unngå å legge på seg. Det tror jeg vi må kalle en avsporing. Jula er snarere en gylden anledning til å oppdage hvor avgjørende vårt forhold til mat er for oss og for de vi er sammen med. Jula er en høytid hvor vi helt konkret kan ta inn tradisjoner og kultur gjennom mat og drikke. Noen vil velge å ta inn så lite som mulig, mens andre ikke kan få nok. De fleste finner vel en viss balanse. Det i seg selv er viktige oppdagelser for hver og en og kan kanskje være en inspirasjon til å fortsette å utforske mat og mening inn i det nye året. Uten denne utforskingen er det lite håp om å bli særlig klokere, og du og jeg vil risikere å stå her om ett år og gjenta krisemaksimeringen.

Så, når grevinnen på lille julaften krever same procedure as last year, håper jeg du bruker det som inspirasjon til å tenke over hvorfor det er viktig eller uviktig for deg at jula ser ut som, smaker og lukter som i fjor og jeg ønsker deg et 2016 med nye innsikter om mat og mening i ditt liv.

Litteratur:
Bugge, A.B (2015) Mat, måltider og moral – hvordan spise rett og riktig. SIFO, Fagrapport Nr. 3

Amerikanske tilstander

Gro Rugseth
Boulder, CO

Når debattene i Norge handler om forekomsten av overvekt og fedme er mange raske til å advare mot ”amerikanske tilstander”. Referansen til USA er ment som et skremmebilde og spiller på frykten for at antall personer med overvekt og fedme i vårt land på et tidspunkt skal tilsvare det den er her. Her er den høy, svært høy og foreløpig adskillig høyere enn i Norge, i alle aldersgrupper og blant begge kjønn. USA er på mange måter i denne saken godt egnet som norske mediers, helsepolitikeres og fedmeeksperters marerittaktige bilde på hvor galt det kan gå.

Faren ved et slikt skremmebilde kan imidlertid være at vi ikke tror vi har noe å lære av amerikanere, bortsett fra hvordan ting ikke skal gjøres. Det er selvsagt feil. Her foregår det hele tiden små og store prosjekter, individuelle og offentlige, som på hver sine måter bidrar til å bevege og forandre det entydige bildet av en folkehelsekrise, med alle dens fasetter. I nyhetene denne uka har to ordførere fått oppmerksomhet. Den ene fordi han har blitt fedmeoperert, den andre fordi han har slanket seg på ”gamlemåten” ved å spise mindre og bevege seg mer. Dette er jo ikke nyheter i seg selv, i et land hvor anslagsvis 45 millioner mennesker hvert år forsøker å gjøre det samme. Men med disse to gutta følger et par litt spesielle historier.

Den ene handler om ordføreren i byen Missoula i Montana. Han ble nylig fedmeoperert og dagen etter operasjonen postet han et åpent brev i sosiale medier til byens innbyggere om sin situasjon. Going public om fedmekirurgi, slik han gjorde med brevet, omtales i mediene og av fedmeeksperter her som en modig handling. At det er modig begrunnes med at slankeoperasjon mistenkeliggjøres av mange og høster lite anerkjennelse. Det er ikke uvanlig å støte på holdninger, både i amerikansk og norsk sammenheng, om at kirurgi mot fedme er en lettvint løsning på et individuelt livsstilsproblem, oppstått som følge av latskap, dårlige valg og vaner (Groven 2013, Natvik 2015). Konsekvensen er at stigma om den fete som lat og ansvarsløs ikke blir særlig redusert gjennom fedmekirurgi, men tvert i mot hefter ved personene også etter at de har blitt slankere. Og det er her betegnelsen ”modig” får sin berettigelse når det gjelder Missoula-politikeren. Inntrykket av en uansvarlig og lat unnasluntrer på jakt etter lettvinte løsninger kan i verste fall felle en ordfører på valg, mener noen. Det kan selvsagt åpne for at brevet fra hans side først og fremst er motivert av behovet for å sikre gjenvalg.

Enkelte kommentatorer sammenlikner allikevel Missoula-politikerens åpenhet med den gang presidentfrue Betty Ford fortalte offentligheten om at hun hadde fjernet brystet pga kreft. Det var for førti år siden, i en tid da pupp var tabu, enten den var frisk eller syk. Å være åpen om tabubelagte tema starter samtaler, sies det her. Og noen av de samtalene gjør en positiv forskjell, gjennom å bygge ned fordommer. Selv tenker jeg at det å menneskeliggjøre tabuer kan være avgjørende for at noen fatter en dypere interesse for det personlige dramaet som det ofte innebærer å komme så langt som til en slankeoperasjon. Kanskje får noen gjennom å lese ordførerens brev kontakt med sin egen evne til medlevelse og empati og erfarer at det er en forskjell på fordommer og kunnskap? Samtidig er det ingen grunn til å romantisere dette. Motkreftene, som bla kommer til uttrykk i slike sakers kommentarfelt, er betydelige og de som regjerer der virker helt uten vilje eller evne til å endre perspektiv.

Så til ordfører nr 2 i mediene denne uka, dvs saken er ikke ny, den har dukket jevnlig opp i ulike medier siden 2008, men jeg ble først oppmerksom på den for et par dager siden. Den utspilles i byen Oklahoma City og igjen handler det om en ordfører som har en personlig historie med jo-jo slanking og gradvis vektøkning gjennom mange år. Nyttårsaften 2007, etter å ha regnet ut sin egen BMI til å tilsvare fedme og dessuten lest i mediene at byen han var ordfører i var på listen over byer i USA med flest fete innbyggere, innkalte han til pressekonferanse i byens dyrepark. Med betydelig sans for symbolikk stilte han seg opp foran elefantene og lanserte to ting; sin egen bestemmelse om å gå kraftig ned i vekt det kommende året og samtidig kampanjen This city is going on a diet. Han inviterte rett og slett byens innbyggere til å følge hans eksempel i et felles forsøk på å gå ned i vekt. Fordelt på antall innbyggere i en by med mer enn en halv million mennesker, var målet moderat; en drøy kilo pr person på ett år eller 1 million pounds, mer enn 450 tonn, synliggjort som vekten av 100 elefanter. Kampanjen tok av, på kort tid hadde mer enn 40 000 mennesker logget seg på kampanjens nettside og begynt å registrere vektnedgang. Og selv om måloppnåelsen tok litt lengre tid enn planlagt, det ble først nådd i 2012, så kan Oklahoma City i dag smykke seg med et bemerkelsesverdig resultat. Byen er ute av listen over USAs feteste byer og inne på lista over de fitteste.

Det som særlig gjør meg interessert i Oklahoma-prosjektet er det som skjedde da denne ordføreren løftet blikket fra egen badevekt og begynte å undersøke hva som måtte til på samfunnsnivå for å fremme innbyggernes helse. Vi hadde skapt en by med høy livskvalitet, sier han, hvis du var en bil. Men som menneske, med behov for rekreasjon, aktivitet og bevegelse var du ikke særlig tilgodesett. Med den erkjennelsen begynte det politiske arbeidet hans med å designe fremtidens Oklahoma City, mer rundt menneskene enn bilene. Ordføreren sørget for delfinansiering gjennom 1% høyere moms på varer og lanserte begrepet helserelatert infrastruktur. I dag har Oklahoma City hundrevis av kilometer med nye fortau, sykkel- og gangstier som forbinder bydeler og sentrale plasser der det før kun var mulig å komme til med bil. Det er etablert nye parker, elven gjennom byen er renovert og har fått egen arena for vannsport. I tillegg er mer enn femti nye gymsaler bygget på skoler som ikke hadde slike saler før, idrettsanlegg er rehabilitert og i barnehager, skoler og på seniorsenter undervises det om sunne mat- og bevegelsesvaner. En bivirkning av opprustningen er at en mangeårig tendens til fraflytting fra byen har snudd og at nye flytter til, slik at Oklahoma Citys befolkningsprofil er i endring. Innbyggerne har i dag ikke bare bedre helse, men også et høyere utdanningsnivå.

Oklahoma City er bare en av svært mange byer i USA som har satt i gang kollektive slankeprosjekter og helseløft. Avisene rapporterer om ganske nedslående resultater for mange av dem. Mye penger er investert i svært lite utbytte. I lys av det er det vanskelig å ikke bli begeistret for de resultatene ordførerens kampanje har utløst. Men jeg lurer selvsagt på hvordan det nå er å være fet i Oklahoma City. Jeg ser at prosjektet er fullt av krigsmetaforer og problematisk retorikk om ”fight the fat” osv. Det kan jo godt hende at holdningene mot den som fortsatt er fet hardner til i skyggen av begeistringen over alt ordføreren og andre har fått til. At selv om luften er renere fordi biltrafikken er redusert kan det være et tøffere meningsklima å puste i for den som er fet i Oklahoma City i dag enn det var før. Det er jo levende mennesker dette angår, ikke tonnevis med fett, og selv om ordføreren og noen tusen andre i byen har klart å slanke seg til sin idealvekt kan ikke deres individuelle historier fungere som blåkopi på hvordan andre skal leve med sine vektutfordringer. Selv om nabolaget har fått fortau er det fortsatt store sosiale forskjeller i byen, slik at tilgangen på fritid til å ta seg en spasertur fortsatt kan være svært ulikt fordelt og områder kan erfares utrygge selv om fortauet er på plass.

Men på bakgrunn av at amerikanere er flasket opp med mantraet om at du bestemmer din egen skjebne og er din egen lykkes smed synes jeg det er fascinerende at ordførerens selverkjennelse ikke stoppet ved hans egen eller alle de andres individuelle slankekur. Det tror jeg også norske politikere har noe å lære av. Forskere som evaluerer slike prosjekter begynner å se konturene av hva som gjør at noen lykkes bedre enn andre Det ser ut til å handle om å sette seg realistiske mål og følge dem opp over tid gjennom kontinuerlig evaluering, prioritere utsatte grupper og områder og innføre positive insentiver for deltakelse og måloppnåelse (i Oklahoma kunne, på ganske unorskt vis, svakt bemidlede få gratis hjertemedisin i bytte for å delta i treningsgrupper). Personlig involvering, politisk vilje og gjennomføringsevne ser i tillegg ut til å ha hatt stor betydning i Oklahoma City. Det blir langweekend på meg nå tror jeg, til Oklahoma, på studietur.

Groven, K.S. (2014) Striving for healthy lives, striving for social acceptance – womens experiences after gastric-bypass surgery. UiO
Natvik, E. (2015) Carrying the weight of uncertainty: patients long- term experiences after bariatric surgery. UiB

Det magiske ved kroppen

Gro Rugseth

Denne uken skal jeg på konferanse i Atlanta i delstaten Georgia her i USA, arrangert av Society for Phenomenology & the Human Sciences. De tre dagene konferansen varer er fylt opp med parallelle sesjoner hvor forskere fra USA, Asia og Europa presenterer innblikk i arbeidene sine innen helse, politikk, kjønnsstudier, pedagogikk, moral, etikk, religion, spiritualitet og mystisisme. Spredningen i tematikker bindes sammen av en felles interesse for fenomenologi som et filosofisk og teoretisk rammeverk for forskning på menneskelige fenomener og erfaringer.

Min presentasjon på konferansen er basert på en artikkel kollega Øyvind og jeg har publisert i tidsskriftet Phenomenology & Practice. Den har tittelen ”My body can do magical things” og tar utgangspunkt i en ung manns bevegelseserfaringer. I artikkelen kaller vi ham Jim og han inngikk som en av flere informanter i mitt dr.gradsarbeid. Da vi møttes var han i gang med ett av mange vektreduksjonsopplegg og ville gjerne ned i vekt fra 130 til under 100 kilo. På det tyngste og i god tid før han fylte tretti hadde han veid 170 kilo og fryktet han skulle dø av hjertestans.

Til tross for den dramatiske vekthistorien var det virkelig spesielle med Jim at han var hekta på kampsport. Han trente 10-12 timer hver uke og var innehaver av sort belte i sin gren, som er sportens høyeste rangering. På den ene siden var Jim pasient på en sykehusavdeling, forstått som sykelig overvektig og behandlingstrengende. På den andre siden var han idrettsutøver på høyt nivå. Motsetningene i Jims historie vakte min interesse som forsker og jeg ba om lov til å intervjue ham og å følge ham som observatør på trening.

I intervjuet kom det frem at Jim hadde vært fet så lenge han kunne huske og fra skolestart hadde helsesøster og skolelege, lærere og fastlege, utenlandske eksperter, foreldre og søsken engasjert seg for at Jim skulle gå ned i vekt. Han ble satt på dietter, førte kostdagbok , han ble veid regelmessig både hjemme og hos skolelegen, han fikk hund i julegave av foreldrene fordi de håpet han ville begynne å gå mer tur og brødrene dro ham med seg på treningssenter for å brenne kalorier. Hvert nytt vektreduksjonsforsøk ble et nytt nederlag.

Sent i tenårene skjer det noe skjellsettende i Jims liv. Han blir forelsket, i en mann som driver med kampsport. På det tidspunktet sier Jim at han rett og slett hater seg selv og at fysisk aktivitet er uaktuelt fordi han har så mye smerter, svetter så voldsomt og strever med å puste. Men for å kunne være i nærheten av den han er forelsket i, må han oppsøke kampsporttreningen. De to blir aldri kjærester, men Jim får en forkjærlighet for kampsport.

På kampsporttrening blir han, slik han selv ser det, for første gang sett og møtt som en person med et kroppslig potensiale akkurat slik han er. Han har sterke lårmuskler som har båret mye vekt i alle år og styrken viser seg å være en ressurs for den balansen og stabiliteten han er avhengig av når han skal gå i kamp og gripe, løfte, svinge og kaste sin motstander. Fra å erfare kroppens vekt som et problem og som noe eget han aktivt og merkbart bærer på, blir tyngde og vekt nyttig og en forutsetning for å kunne bevege seg lett, grasiøst og friksjonsfritt.

På trening og i kamp blir han av og til filmet. Når han ser seg selv på film etterpå kan han nesten ikke tro det han ser, at han kan bevege seg så grasiøst og lett og mykt, bøye og strekke som han gjør. Fra å erfare seg selv som frastøtende og ekkel oppdager han at kroppen kan gjøre magiske ting. Og mens all bevegelse og aktivitet tidligere har vært plagsomt og smertefullt blir trening og fysisk aktivitet grunnleggende viktig og meningsfylt for ham, noe han oppsøker daglig og erfarer som en meditativ pause fra ting han ellers strever med. Han er fortsatt fet, har fortsatt et strevsom forhold til mat og vil gjerne ned i vekt, han savner en partner og forholdet til familien er komplisert, men på matta, i det han hilser treneren på tradisjonelt vis blir disse tingene satt på pause. Det forklarer han slik: Det mest fantastiske med kamsport er at det krever veldig mye konsentrasjon. For meg er det nesten som meditasjon. Kampsport handler om å være tilstede her og nå og ikke tillate at noe annet får forstyrre konsentrasjonen din. For meg er det faktsik avslappende å gå i kamp uten å tenke på noe annet enn bevegelsene jeg gjør, på de ulike grepene og kastene.

Det er mye å lære av Jims erfaringer. At idrett kan være meditativt, at kraftanstrengelser kan være avslappende, at bevegelse kan gi tilgang til kroppslige erfaringer som gir deg ny innsikt om hvem og hva du er og kan få en ellers trøblete kropp til å tre frem som magisk, behagelig og god nok. Erfaringer som Jims blir ofte oversett i fedmeforskning. Da går behandlingsfeltet glipp av viktig kunnskap og det har jeg tenkt å utdype i Atlanta

Fat-shaming

Gro Rugseth

Sist uke var det stor oppstandelse blant amerikanske brukere på sosiale medier. Mens mye handler om Donald Trump for tiden, var det nå en annen komisk figur som fikk oppmerksomhet. Nicole Arbour, som til daglig lever av stand-up og morsomheter la ut en filmsnutt på You Tube. I filmen, som hun omtaler som en ”truth-bomb”, henvender hun seg til fete personer, karakteriserer dem som illeluktende pølser og utflytende monster og sier at hvis slike sannheter viser seg å fornærme fete folk så mye at de skammer seg ned i vekt, så er det helt ok for henne.

I løpet av kort tid er videoen sett mer enn seks millioner ganger, mange har sikkert ledd godt, mens andre har tatt til kraftig motmæle. En helt sentral person i den siste gruppen er TV-stjernen Whitney Way Thore . Hun er etter hvert kjent for mange her i USA gjennom sitt eget ukentlig reality show kalt My Big Fat Fabolous Life. Serien er inne i sin andre sesong, den samler hundretusenvis av seere hver onsdag kveld og er solgt videre til flere land. Thores prosjekt er å arbeide mot skamfølelsen hun har lang erfaring med som fet og som hun mener andre er sterke bidragsytere til. Gjennom å oppsøke situasjoner hun har stor frykt for og mye skamfølelse rundt, som å gå i bikini på stranda, danse foran andre mennesker, ta seg en løpetur, spise og nyte mat der andre kan se henne, håper hun å inspirere både seg selv og andre til å leve mer avslappet, fornøyd og fryktløst som fet.

Thore publiserte ganske straks sin egen mot-film til Arbours, hvor hun plukker fra hverandre hver enkelt av komikerens truth-bombs og hevder at det ikke er fete folk, men de som har lagt dem for hat som er problemet.

Saken har for alvor satt fenomenet fat-shaming på agendaen. Fat-shaming er et amerikansk såkalt ny-ord som så vidt jeg vet ennå ikke har en god norsk oversettelse. Begrepet ble introdusert av fedme-aktivister som Thore, en gang etter 2010. Det har siden hatt et voldsomt oppsving som søkeord på nettet og ser nå ut til å være godt innarbeidet hos både akademikere, aksjonister og politikere. Innholdsmessig viser fat-shaming til ulike mekanismer som bidrar til å påføre fete personer skam for at de er fete, som blikk, vitsing eller annen form for kommentering, også av mer faglig og medisinsk karakter. Selv om fat-shaming ikke bare er knyttet til humor, så hevder enkelte at det å få begrepsfestet slik adferd har hatt stor betydning for at det nå er mindre sosialt akseptert å gjøre seg morsom på fetes bekostning enn for bare kort tid siden. Det kan kanskje være noe av forklaringen på den massive støtten Thore har fått i denne saken.

You Tube disputten mellom Arbour og Thore tydeliggjør to perspektiver på skam. Mens Arbour gjør seg til talskvinne for at det å påføre andre skam er et legitimt middel i kampen mot fettet, står Thore for et perspektiv hvor skam er det som gjør fete syke, som reduserer deres helse og livskvalitet. De to posisjonene finnes også blant fedmeforskere . Mens noen mener en dose skam kan føre til vektreduksjon og dermed ikke er å forakte, mener andre at det er slike forskere som bør skamme seg.

I norsk sammenheng har psykiater Finn Skårderud skrevet utfyllende om skammens stemmer og fenomenologi (Skårderud 2001). Han minner leseren på at skam ikke handler om et enten-eller, men et både-og, og at vi kan snakke om både god og dårlig skam. Med det får han frem en viktig distinksjon i skammens vesen og et mer helhetlig blikk på den skammen som utspiller seg mellom de to debattantene på You Tube. Mens den gode skammen kan regulere vårt forhold til andre og handle om en sans for diskresjon, takt og tone, så rommer den dårlige skammen skamreaksjonen og følelsen av å bli avslørt og falle i unåde hos seg selv og andre. Skårderud skriver videre at det er den siste formen for skam han som psykiater møter i behandlingsrommet, den som filosofen Jean – Paul Sartre (1905-1980) har beskrevet som skammen over seg selv overfor den andre. I den skammingen er det ikke mye som minner om helse. Den kan ha ødeleggende kraft.

Tar vi dette med oss tilbake til dramaet mellom Arbour og Thore blir det fort seier i sistnevntes favør. Arbour er den onde heksa i denne forestillingen når hun gjennom 6 minutter lirer av seg den ene grove karakteristikken etter den andre om fete personer. Temmelig grenseoverskridende offentlig utskjelling som det ikke er forskningsmessig dekning for at gjør særlig annet enn vondt verre.

Det er allikevel verdt å merke seg at alt det hun sier virker kjent. Vi har alle hørt det før på et vis, det er aktuelle og høyst levende forestillinger om fete hun serverer og hun kan sånn sett sies å snakke på vegne av oss alle. Tanken har slått meg, om hun faktisk karikerer en hel kultur her? Hun er tross alt komiker. Og hva med Thore? Hennes motargumenter serveres selvsikkert og slagferdig og får tydelig frem det perspektivet hun har valgt å legge på det å være fet og som hun lever av å leke med og utfordre seerne på i sitt reality-show. Etter å ha sett filmene flere ganger er jeg fortsatt usikker på om det er alvor mellom de to eller om det hele er avtalt spill. Gjør de en krangel bare på lat som ungene sier, for å generere likes og dermed levebrød? Er det litt for mange lissepasninger her til at dette kan være reality for real? Ikke så viktig kanskje, vi som ser på får uansett litt å tenke på og lingvistene kan inspireres til å finne det gode norske ordet for fat-shaming.

Referanse:
Skårderud, F. 2001: Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tiddskr Nor Lægeforen nr 13, 121; 1613-7

Om å være kroppen

Gro Rugseth

Jeg er ikke kroppen

Sist jeg hørte denne setningen var da nyvalgt leder i Landsforeningen for overvektige (LFO) uttalte seg til TV2. Hun mener nok å klargjøre noe. Fettet har jo en lei tendens til å tale for seg på et vis, så det å si at en ikke er kroppen skal kanskje skape litt luft mellom ”seg” og ”det”? Etter min mening blir ingenting klargjort av en slik selvpresentasjon, jeg synes mer det tåkelegger og utydeliggjør. For hvis vi ikke er kroppen, hva eller hvem er vi da? Ingen?

Jeg har for egen del vanskelig for å tenke på meg selv som noe annet enn nettopp kropp, og ikke bare som en ting jeg har, for ting kan vi jo sette fra oss, forlate, kaste, snu ryggen til. Som kropper er vi så mye mer. Vi blir og er oss selv gjennom å være kropp. Det er som kropp vi beveger oss og blir beveget, tar inn verden og tas inn av den, tenker og blir tenkt på, merker og merkes, ser og er synlig (for deg som vil ha mer, les filosofen Maurice Merleau Ponty 1908-1961).

På LFOs hjemmeside leser jeg at ett av foreningens formål er å arbeide mot diskriminering av sykelig overvektige i samfunnet. Jeg ser ikke helt hvordan det formålet er tjent med at leder og medlemmer understreker at de ikke er kroppen. Se til andre gruppers arbeid mot diskriminering gjennom historien, grupper som har måttet leve skjult eller tåle segregering, overgrep og undertrykkelse. De har systematisk valgt helt motsatte strategier. Homofile måtte ”ut av skapet”, døve måtte kreve retten til tegnspråk og kvinner opponere mot å være ”det annet kjønn”. Ingen sier det er lett, ingen sier at alle må, men mange sier det er det viktigste de har gjort for livskvalitet og egen helse.

Jeg mener LFOs sak trenger noe av det samme. Gjerne inspirert av en dame som amerikanske Lillian Bustle som åpner sitt foredrag med å si I am fat. Det er flere som Bustle der ute og som henne har de alle nådd et punkt i livet der de rett og slett ikke orker mer av egen og andres misnøye med deres vekt og kropp . De har alle valgt å legge til side sitt evige forandringsprosjekt. Og det er her den viktige vendingen skjer. For innebygget i forandringsprosjektet ligger det en dyp mistro til, diskreditering og diskriminering av den tykke kroppen. Gjennom ulike aksjonsformer viser de at det er mulig å ta bolig i den egne, tykke kroppen. Ikke som offer, ikke som usynliggjort, men som aktive medskapere av sin egen situasjon.

Og så, mens jeg sitter og filer på denne teksten og ser på TV med et halvt øye, dukker Carina Elisabeth Carlsen alias Fifi von Tassel opp i programmet norske talenter. Rævkrokmester, sexolog og burleskdanser. Her skjer det noe!

LFOs ønske om å redusere fordommer er nok inderlig velment, men heller ikke mer. Skal de ha troverdighet i arbeidet for å redusere diskriminering må de bli tydelige som kroppslige personer, ikke starte med å si at kroppen er bare noe de har. Ta heller en Fifi von Tassel, på eller utenfor scenen: her er jeg!