Visuelle og urealistiske standarder for utseende – men hvilket utseende?

Gunn Engelsrud

«Må man egentlig lide for skjønnheten?» spør Sarah Zahid i Morgenbladet 12-20 jan. Hun lurer på hvordan fremtidens mennesker vil tenke på oss og vår tid, hva angår det kommersielle markedet for kroppsmodifisering, og de stadige utstilte bildene av «skjønnhet» som modifiserte kropper synes å utgjøre.  I dag tar vi avstand fra kinesisk fotbinding og fjerning av ribbein, men har fått andre idealer for kroppens (og særlig kvinners) utseende, skriver Zahid. Morgenbladet velger å reprodusere en overskrift som fanger leseren inn et svært salgbart tema. I mange tiår har tematikker om kroppen, kroppspress, skjønnhetstyranni, kroppsskam og markedsverdi hatt en magnetisk dragning på media. Men like mye som Zahid peker på at den kommersielle skjønnhetsindustrien har kroppens ytterside som sitt objekt, oversvømmes vi av oppslag om at «skjønnhet kommer innenfra», og at «ekte skjønnhet ikke kan kjøpes». Kjendiser og velmenende fagpersoner har til stadighet oppfordret til ulike aksjoner for å bekjempe kroppspress (som det heter seg), eksempelvis ved å oppfordre til å henge opp gule lapper med setninger som «vær stolt av deg selv», «du er flott» etc. Instagrampoeten Trygve Skaug har lært oss å se hverandres «indre» som den varige og sanne verdi. Så; hvilken skjønnhet og hvilken kropp snakkes det om? Den «ytre» eller «indre» skjønnheten?  Ved å sette premisset om ytre og indre skjønnhet opp mot hverandre skapes en uendelig debatt som ikke fører til annet enn å bekrefte at skjønnhetstyranni og kroppsskam finnes og må bekjempes. Uendelige og salgbare debatter gagner kun media, men utgjør ingen forskjell i forståelse – derimot forsterker og opprettholder de to sidene hverandre.

Reproduksjon av forståelser av at media «påvirker» direkte 

En gjenganger i forståelsene som presenteres er at ungdom, og voksne for den del, «påvirkes» av medier. Mediene og bildene borer seg angivelig inn i kroppen og mennesker fremstilles som om de ikke kunne tenke selv eller ble oppfattet som fortolkende vesener (eller skulle kunne stimuleres til å bruke denne vesentlige siden ved seg). Men det er ikke kun skjønnhetsindustrien som «påvirker» – det ønsker også motstanderne av «utseendefokus” og “kroppsskam». I kjølvannet av skjønnhetsindustriens utseendefokus reiser motstandere seg og peker på at det å stille ut kroppens utseende i visuelle format også kan medføre kroppsskam, depresjon, selvhat og det «å ikke like kroppen sin». For noen år siden kledde kjendiskvinner seg nakne som en motvekt til kroppspress, og uttrykte at de «elsket kroppen sin». I gjentagende debatter hos Fredrik Solvang i debatten på NRK TV og i andre medier diskuterer bloggere og skjønnhetsindustrien med hverandre hvem som er verst til å opprettholde ideene om kroppen og utseende som utstillingsobjekt og varemerke for skjønnhetsprodukter og implantater etc. Premisset for debattene er det samme – kroppspresset og utseendefokus er skadelig, og «noen» må ta ansvar. Premisset er fortsatt at det er noe fælt «der ute» som kan «påvirkes»

Ministre til kamp mot kroppspress. 

I 2018 ville daværende likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) og folkehelseminister Åse Michaelsen (Frp) ha retningslinjer som skulle kan motvirke kroppspresset. Helleland og Michaelsen ville ha annonsører, bloggere og influencere (påvirkere), bransjeorganisasjoner, offentlige myndigheter, politikere, ungdom og enkeltpersoner med engasjement for nå måtte samfunnet «ta oppgjør» med temaet. Møtet var høyt profilert i media, til og med Dagsrevyen var på besøk. På fellesarenaen skulle det skapes dialog mellom ministrene og bransjen, slik at de kunne finne «gode løsninger» for å styrke ungdommers trygghet og selvtillit». Ministerne var opptatt av samarbeid og at vi sammen skulle gjøre noe med kroppspresset og de uheldige sider ved bransjen, en dugnad sto da også for døren. «Gode løsninger» er noe vi er sammen om skrev de og ville ha «bransjen» med seg i arbeidet. Flere bloggere ønsket ikke å «bli kalt inn på teppet», de levde da som nå av å selge håp, drømmer og skjønnhet på sin måte. 1 – 0 til skjønnhetsindustri og marked.

Å lære å tenke om oss selv som kroppslige erfarende vesener?

Ved å forlate dikotomien om det ytre og indre kan vi oppdage noe nytt; lese filosofi, litteratur og historie og få øye på at det finnes en verden utenfor selvbeskuelsen. Det finnes svært mye innsikt blant ungdom om at kroppen er langt mer enn «utseende og prestasjon». Å motvirke kroppspress har ikke fungert etter Helleland & Michaelsens forsøk; kroppspress og kroppsskam er ikke størrelser «der ute» og heller ikke «inne i hver og en». Forholdet til kroppen er bevegelig og i forandring. Det finnes et omfattende tilfang av litteratur og bred kunnskap om kroppslig erfaring, kroppslig tenking og kroppslig læring som danner et annet premiss i debatten om vår tids kroppspress. Kroppen er vår egen eksistens og alt vi sanser, opplever og føler som ressurser i livet, kan guide oss videre til å reflektere over hvordan kroppen brukes og leves slik den er; kroppen og emosjonene, våre erfaringer og samhandling er kunnskapskilder, verken indre eller ytre, men vår menneskelige eksistens som vi lever og deler. 

Kvalitet i undervisning?

Hvordan kan vi finne ut om undervisning og utdanning holder en viss kvalitet? Professor Gunn Helene Engelsrud er underviser, pedagog og forsker ved Høgskolen i Vestlandet og ansvarlig for UH-pedagogikk ved Senter for profesjonsforskning. I denne episoden snakker Gunn Helene om hvordan forstå det vanskelige begrepet kvalitet og hvorfor måling ikke sier oss mye om virkelig kvalitet.

Om svettende bøller og stinkende idioter

Gro Rugseth

Alle samfunn er basert på juridiske og sosiale normer. På lover og regler for rett og galt. I motsetning til de juridiske lovene, så får du verken bot eller fengselsstraff om du bryter de sosiale reglene, men du kan risikere å vekke dyp indignasjon, forakt og fordømmelse og bli holdt utenfor sosiale sammenhenger. Med koronaviruset som en felles ytre trussel, blir virkningene av sosial kontroll og måten sosiale normer og regler oppstår og håndheves på særlig synlig. Det er det mye å lære av. 

Et eksempel som jeg tror er nærliggende for mange på NIH, er den endrede anseelsen det å løpe har fått på svært kort tid. I all hovedsak så var løperne for tre-fire uker siden vel ansett. De ble oppmuntret til å være aktive og beundret for å få det til. Nå har pipen fått en annen lyd. Løperne omtales som egoister, de puster, harker og peser, svetter, snyter seg og spytter så det spruter, blir det sagt. Løperne har blitt smittefontener og smittespredere, og steder som før var helt opplagte for løping har nå blitt no-go-zones. Løper du på feil sted til feil tid risikerer du å bli kjeftet huden full av tilfeldige andre og kjeppjaget. 

I mediene så vel som langs gater og stier, utspilles krigen om de nye normene for løping og løpere. Det er steile fronter og harde karakteristikker som går begge veier over frontlinjen. Fremfor å dukke ned i krigen skal jeg forsøke å ta et steg ut av den, og bringe inn et par perspektiv som kan belyse det som skjer. 

I dagens situasjon har det blitt mulig å anse løperne som avvikere. De bryter med normer store deler av befolkningen er i ferd med å ta til seg og automatisere, som å hoste i albuen, holde betydelig avstand til andre og vaske hendene oftere enn før. Det er ok å gå tur, men med god avstand. Alt dette utfordres ved løping. 

Løperne forstått som avvikere kan knyttes til minst to ulike perspektiv; vi kan betrakte dem som personer med spesielle kjennetegn, eller vi kan betrakte selve forklaringen av dem som avvikere, som en sosial konstruksjon. Fra det første perspektivet blir det mulig å karakterisere løperne, som ekle egoistersvettende bøllerstinkende idioter. Slike beskrivelser er det mye av for tiden. Av perspektivet følger ofte moralsk indignerte spørsmål og utsagn som hvordan kan hun få seg til å gjøre dette? Det er jo ikke normalt å være så avhengig av å løpe! Kan de ikke bare følge reglene? Innebygget i karakteristikkene og spørsmålene ligger potensialet for å plassere ansvar, skyld og skam hos løperen. Avvikeren er problemet. 

Fra det andre perspektivet blir selve det at det nå er mulig å snakke om løpere på denne måten, det interessante. Normene og bruddene på dem trer frem som sosiale konstruksjoner, som noe samfunn eller grupper i samfunnet på et gitt tidspunkt velger å definere som det. Koronastridighetene belyser det godt. Med den nye situasjonen vi står i skal grensene for det normale og det unormale forhandles og etableres på nytt. Det som før var normalt blir forstått som unormalt – og motsatt; der vi før strakk fram hånda, er vi nå bedt om å la være. Der vi bød på en klem skal vi nå by frem albuen eller hælen. Og mens løperne stort sett bare gjør det de pleier å gjøre, så blir de sett med nye definerende, sosiale blikk. 

Historien byr på en rekke eksempler på slike re-forhandlinger av mening om en sak eller et fenomen. Homofili har gått fra å være betraktet som et sosialt avvik, via diverse sykdomsforklaringer, til straffeforfølgelse og nå frigjøring. Den utviklingen gir håp og inspirasjon til andre grupper som fortsatt opplever stigmatisering og utestengelse. Og da tenker jeg særlig på personer og grupper med langt mer alvorlig og tyngende livssituasjoner enn løperne. 

Men når det er sagt; jeg merker at den sosiale kontrollen virker i meg på løpeturen. Jeg blir mer var for at jeg tar opp plass og puster høylydt. Jeg unngår å spytte og ser i bakken fremfor å møte blikk. Det å løpe nå har dermed et nytt potensiale i seg, til å oppdage hva skam gjør med kroppen. Inntil videre fortsetter jeg imildertid å løpe mine runder, relativt skamløs. Men jeg tar som sagt nye forholdsregler og håper jeg slipper de verste represaliene. 

NRK som mikrofonstativ på Evjeklinikken

Gro Rugseth & Gunn Engelsrud

Programmet «Norge Nå» På NRK1, har sending hver kveld og er ifølge forhåndsomtalen et direktesendt show hvor vi prater med folk om det de er opptatt av, der det faktisk skjer

(https://www.evjeklinikken.no).

11 november var det sending fra Evjeklinikken, senter for livsstilsendring og behandling av sykelig overvekt, på Evje i Setesdal. Journalist Christer Johnsgård møtte to pasienter, begge kvinner, en psykiatrisk sykepleier, en folkehelsedirektør og institusjonens grunnlegger og daglige leder Alf Tore Moen. Vi vil bruke denne kommentaren til å identifisere noen av måtene overvekt og fedme ble omtalt på i programmet. Å gå tilbake til og gjengi språkbruken som brukes om fedme og overvekt i programmet kan gjøre oss bedre i stand til å oppdage hvilke forståelse av fenomenet som er til rådighet, produseres og re-produseres. 

Pasientene ble oppfordret av journalisten til å fortelle hvordan det var å være pasient på Evjeklinikken. De svarte med å beskrive institusjonen som sitt andre hjem. De hadde over tid etablert nære vennskap med andre pasienter og ansatte. Det føltes trygt å være en del av behandlingsopplegget, de følte seg godt ivaretatt. Samtidig fikk begge frem at det var hardt å være der for å jobbe med vektreduksjon, og tiden på Evjeklinikken omtalte de som å være på opphold og som en kontrast til livet hjemme. Seerne ble så presentert for før- og etter bilder av de to kvinnene, med opplysninger om hvor mye de veide da bildet ble tatt og hvor mye de hadde gått ned i vekt siden den gang. Begge uttrykte at de ikke hadde det særlig bra før. Livet hadde vært trist og tungt. De hadde en rekke ganger forsøkt å gå ned i vekt på egen hånd, uten å lykkes med varig endring. Med opplegget på Evjeklinikken, ga begge uttrykk for at livet var i ferd med å falle på plass og kiloene rant av. 

Psykiatrisk sykepleier understreket at dette med vektreduksjon og livsstilsendring er vanskelig, komplekst og sammensatt. Hennes oppgave med pasientene var å få tak i hva som ligger bak. Det faglige perspektivet hun anla knyttet vektproblemer til følelser. Både mye følelser, og samtidig et følelsesmessig tomrom. Overvekten ble forklart med at personer spiser for å fylle tomrommet og at mat og spising fungerer som en måte å regulere følelser Behandlingen gikk ut på å vise pasientene denne sammenhengen og lære dem å gjenkjenne følelser og regulere dem på andre måter enn med mat. På Evjeklinikken arbeider pasientene, i samtale med psykiatrisk sykepleier, med å forstå hva dette perspektivet handler om for dem og akseptere det som et steg på veien til å bygge opp en ny identitet, med nye måter å regulere følelser på. Det ble fremstilt som tidkrevende, vanskelig og hardt.  

Dernest fikk folkehelsedirektør Vegard Nilsen ordet. Han påpekte at nordmenn får i seg mindre energi i dag enn på 70 tallet. Matens betydning for økt overvekt i befolkningen ble dermed stilt i tvil. Fra et folkehelseperspektiv var det mer innlysende at vi beveger oss så mye mindre enn før. Nilsen dro seeren med i en kortfattet analyse av nåtidens automatiserte, teknologiserte og digitaliserte samfunn, hvor ingen trenger å fysisk anstrenge seg. Folkehelsedirektøren brukte samfunnsendringer som en logisk forklaring på hvorfor nordmenn blir overvektig. Deretter fremhevet han at det er vanskelig å gå ned i vekt fordi vi har vanskelig for å legge om på våre vaner.  Overvekt ble med andre ord forklart som både forårsaket av strukturer på samfunnsnivå, og som individuelle vaner. Nilsen understreket imidlertid at økende overvekt i befolkningen ikke lot seg løse ved å drive å behandle på individnivå.

Pasientenes språk og begreper får frem at de har erfart fedme som en betydelig individuell belastning. De har hatt vanskelig for å glede seg over tilværelsen, kroppens vekt har vært en dominerende plage og bekymring. Oppholdet på Evjeklinikken har imidlertid gitt dem håp om at dette nå kan endre seg.

Den psykiatriske sykepleierens vektlegging av følelser som bakenforliggende årsak til overvekt, er velbrukt innen det psykiatriske fagfeltet. Overspising blir her knyttet til et bredt spekter av følelser, og mat forstås som en substans som har både biologiske og psykologiske effekter i kroppen. Mat kan i denne forståelsen både dempe følelser og utløse dem, både gi varme og erstatte en lengsel etter varme fra andre. Intervjuet ga inntrykk av at dette var en fremtredende forståelse av vektproblematikk, som pasientene ble innlemmet i ved Evjeklinikken. En av de to pasientene som ble intervjuet ga imidlertid uttrykk for at hun ikke kjente seg igjen i denne måten å forklare hennes overvekt på. 

Folkehelsedirektøren anlegger et folkehelseperspektiv. Han forklarer befolkningens kroppsvekt med historiske endringer i måten moderne samfunn er organisert på. Her spiller teknologiske løsninger stor rolle. Etter å ha ryddet av veien lange, kraftkrevende transportetapper, tunge løft og hardt kroppsarbeid står vi overfor et samfunn med en befolkning som bruker for lite energi gjennom fysisk aktivitet. Ideen om at alt var litt tyngre før, bortsett fra kroppene våre, står sterkt. Situasjonen må kompenseres gjennom at hver enkelt beveger seg mer, og samfunnets ansvar er å tilrettelegge for mer bevegelse og aktivitet. Uten at det ble sagt eksplisitt kan sykelig overvekt gjennom dette perspektivet forstås som en mangelsykdom – en sykdom forårsaket at manglende bevegelse. 

Gjennomgangen av intervjuene i «Norge Nå» viser at både pasienter og ansatte holder seg til allerede kjente måter å forklare overvekt og fedme på. Fagpersonene som snakker plasserer seg samtidig innenfor relativt sprikende og ulike rammefortellinger. Mens sykepleieren vektlegger individuelle, følelsesmessige utfordringer som krever terapi, trekker folkehelsedirektøren på strukturelle forklaringsmodeller. På ett tidspunkt i intervjuet avviser han at sykepleierens individfokus er en del av løsningen på vektproblemer. Det har han relativt solid forskningsmessig dekning for å hevde. Vi merker oss også at overvekt og fedme blir fremstilt av begge som vanskelig og komplekst, men at de samtidig kommuniserer om bestemte årsaker, nødvendig behandling og nyttige tiltak. Var det ikke så vanskelig likevel? I alle fall ikke for Evjeklinikken?

Alt dette er imidlertid ikke journalisten ute etter å fange opp. Og her ligger vår fremste kritikk av programmet. Journalisten valgte en form for naiv og vennlig tilnærming og ble kun et mikrofonstativ på Evjeklinikken. Når NRK lager en hel sending fra en virksomhet som mottar betydelig finansiering fra våre skattepenger og fellesskapets helsekroner, hadde vi forventet et par kritiske spørsmål. Er det mulig å være journalist i dag og fortsatt ikke ha fanget opp at det ville være en verdenssensasjon om Evjeklinikken faktisk lyktes med vektbehandlingen de tilbyr? 

Vi avviser ikke at pasientene føler seg godt ivaretatt på opphold. Vi avviser heller ikke at noen tar med seg viktig lærdom og innsikt og gjør endringer i eget liv som får betydning for dem. Vi er kjent med at Evjeklinikken er en verdsatt, lokal arbeidsplass som syter for rekruttering og tilflytting og positive ringverknader og auka etterspurnad etter varer og tenester i området 

(https://www.setesdalswiki.no/wiki/Alf_Tore_Moen ).  

Og vi respekterer at fagfolkene har sitt engasjement for saken og bruker sine faglige ståsteders forklaringsmodeller. Men det som blir sagt i programmet bidrar med lite nytt. Vekt- og livsstilsbehandling i helsevesenets regi har stått i stampe i en årrekke, mens befolkningen stadig blir tyngre. Hvorfor ble aldri det poenget presentert for de ansvarlige ved Evjeklinikken? Skal vi forstå dette dithen at NRK som medieinstitusjon ikke finner saken verdig en grundigere journalistisk undersøkelse?

Utdypende refleksjon om Helsesista

Gjennom åtte pristildelinger og tusenvis av kommentarer i sosiale medier har fenomenet Helsesista i all hovedsak mottatt hyllest og kjærlighetserklæringer det siste året.

Inntil nå har det vært lite kritiske perspektiver å spore i oppmerksomheten prosjektet har fått. Når jeg i Aftenposten i dag (25. oktober 2018) hevder at det må problematiseres å gå digitalt med helsetjenester slik Helsesista gjør, så håper jeg på debatt og er forberedt på motstand. Jeg går tross alt ut mot flere sentrale samfunnsaktører og en svært folkekjær og verdsatt figur.

Fra Aftenposten

En kronikk legger rammer for hva og hvordan ting kan uttrykkes.

Her vil jeg gå litt videre på et poeng fra den publiserte teksten min for å klargjøre hva jeg særlig ønsker å initiere til debatt. Det uttrykkes i sluttpoenget, om at forholdet mellom fagutøver og bruker i alle helsetjenester er regulert av lovverk og retningslinjer.

Fortsett å lese «Utdypende refleksjon om Helsesista»

Unngå demens!

Skrevet av Gro Rugseth

Det var det hun sa, treneren på løpegruppa mi på det lokale treningssenteret. Det er bevist nå, sa hun, at folk som trener har mindre risiko for å bli demente. Min oppgave er å motivere dere gjennom økta, ropte hun, og det må jo være godt å vite at det dere gjør nå kan hindre utvikling av demens!  Dette er ikke en tekst om demens som sådan, men mer en dveling ved selve det at hun sa det hun sa. At demensprat har inntatt treningssenteret. Mange vil kanskje mene det er flott at hun driver med helseopplysning. At det aldri kan skade å få klemt inn noe om helsegevinster når folk trener. Jeg våger meg likevel på en smule problematisering.

Fortsett å lese «Unngå demens!»

Bloggferie og lesestoff

Nå tar vi bloggferie for å lade opp, og la tastaturet hvile.

Som mange andre liker vi å lese i sommerferien. Her er noen gode leseopplevelser fra oss.
God sommer!

 

Gunn anbefaler:
Gro anbefaler: