Kropp og kommers

Gunn Engelsrud & Gro Rugseth
Den kjente psykiater, professor og forfatter Finn Skårderud, skriver i Aftenposten 28. desember (http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E) at han har gjort seg noen «romjulsmelankolske betraktninger». Under overskriften «kroppen er den nye sjelen» tar han utgangspunkt i tankene til den nitti år gamle Renè Girard og hans refleksjoner over at «vi i vesten» er de som er aller mest «besatte» av selvsult og slankhet og at vi gjennom kroppslige praksiser ser for oss å oppnå en «jordisk frelse». For å oppnå en slik frelse må vi delta i en «vanvittig kroppskonkurranse» om å etterligne kulturelle idealer for kroppens form og utseende. Videre bruker Skårderud et eksempel fra bloggen fotballfrue.no. og omtaler bloggen som «en forvirrende sammenblanding av kropp og kommers».
Vi deler mange av Skårderuds bekymringer rundt kroppshysteriet som kommer til uttrykk i sosiale medier, men vil hevde at nettopp fotballfruens blogg snarere avklarer enn forvirrer. Bloggerens kropp og utseende, med og uten klær markedsføres som en misunnelsesverdig vare og forbindes med en bestemt livsstil med regulerte doser trening og kosthold. Kroppen brandes gjennom tekst og bilder som et produkt av bestemte handlinger og holdninger, av vilje og målstyring. Gjennom å etterligne stilen, treningen og kostholdet som presenteres kan «denne kroppen» være oppnåelig også for leserne. Skårderud spør: Hva slags kropper er dette? Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Eller blir det for strengt? Vi vil reflektere videre over disse tre ganske ulike spørsmålene.
Først: som kropper er vi alle de «samme» kroppene; i den betydning at de puster av seg selv, hjertene slår, kroppene vokser, eldes og endres, de er dødelige og uforutsigbare – det finnes slik sett ingen «frelse» i de kommersielle produktene og metodene som tilbys. Å gi inntrykk av noe annet er lureri og i beste fall kortvarig lykke. Som Skårderud så riktig påpeker, følger like gjerne ny misnøye og følelse av mislykkethet med som en skygge for dem som gir seg i kast med prosjektet. Mange «vet» dette med seg selv, men snakker kanskje ikke høyt nok om det. Mange unge på Aftenpostens Si:d – sider skriver imidlertid kritisk om «presset» på kroppen skapt av kommersielle aktører og om hvordan det gjør dem dypt frustrert og ulykkelig å skulle leve opp til polerte og retusjerte kroppsidealer.
Det andre spørsmålet Skårderud stiller er: Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Ja, tydeligvis er de som følger fotballfruen og andre blogger i hvert fall åpne for hverandre og den verden de synes å dele. De følger hverandre opp med lesninger og likes daglig og gjerne flere ganger daglig. Mange av dem er også hypersensitive for kritikk, og tar kommentarer svært personlig enten det kommenteres på dem selv eller andre bloggende fruer (jfr. tidligere debatter om fotballfrue.no). En stor vaktsomhet spilles ut og får oss til å tenke at de best kan karakteriseres som åpne for hverandre og særs lukket for mange andre. For hvis spørsmålet er hvor åpne de er mot det kroppslige mangfoldet som tross alt kjennetegner verden utenfor bloggsfæren er vi mer usikre. Det er mange som ikke kan inkludere seg i det å være slaver av det såkalte kroppshysteri. Sosial klasse og økonomiske ressurser er en forutsetning for å la seg innlemme i tenkningen om kroppen og praksisen med kroppen som et objekt, i tillegg til en rekke andre faktorer som alder, kjønn, etnisitet, funksjonsnivå osv. De som har tilgang til de ”rette” ressursene får definisjonsmakt hvis de ønsker det, blant annet gjennom innleggene som skrives om dem og av dem og bekymringer vi andre skal dele.
Det siste spørsmålet Skårderud stiller er om det blir for strengt? Å være «streng» med seg selv inn mot kosthold og trening innebærer å legge ned mye oppmerksomhet og innsats. Det kan sikkert svare seg i øyeblikket for mange, men over tid vil alle også erfare kroppslig endring og forfall, plager og sykdom, uavhengig av strenghetsgrad. For dem som lever av å visualisere kroppsform og skape illusjoner om at dette skulle ha verdi i seg selv og for «oss alle», blir det antakelig aldri «for strengt». En livsstilsblogg både skaper og opprettholdes av et marked for illusjoner, produkter og inderlig begjær etter «merkevaren».
Skårderud uttrykker bekymring over at titusener følger bloggen og inntar konsumentrollen. Det som imidlertid ikke er avklart er hvor mange av disse følgerne som er reelt interessert i å etterlikne bloggerens prosjekt. Er det kanskje også en stor andel av dem som daglig og ukentlig klikker seg inn på diverse nettsider som utelukkende lar seg underholde eller som opprettholder en ironisk distanse til prosjekter som rettes mot en abstrahert og urealistisk kroppslig perfeksjon? Noen unge jenter ler i hvert fall av og ser «ned» på de stakkars kroppsbloggerne; http://uperfektejenter.blogg.no . Med andre ord er ikke alle forvirret av sammenblandingen av kropp og kommers, de forstår tvert i mot budskapet som overtydelig.

Fordi jeg er stolt av kroppen min….

Skrevet av Gro Rugseth

…sa fotballfrua Caroline. Hun begrunnet sitt siste selfie på instagram: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10140942. Et helfigurs selfie, of course! Et bilde av sitt eget speilbilde, i dagens outfit. Riktignok et ganske begrenset antrekk denne gang. Bare to små tøystykker. På den fjerde dagen etter barnets fødsel var frua strippet for det meste, bortsett fra blondetruser og sprengfull bh.

Jeg er ganske gammel og ganske omsorgsfull. Da jeg så instaen tenkte jeg; stakkars lille skinnmagre Caroline, på jobb allerede, bare fire dager etter fødselen! Ganske hardt liv, ganske tøffe tak. Godt at hun slipper å gå ut av huset i det minste, godt at jobben er hjemme og hjemme er jobben og at hun har kroppen sin tilgjengelig hele tiden. For det er jo kroppen som er jobben. En ganske stor jobb, selv om kroppen er veldig liten.

En trøst må det være at så mange hadde ventet på at hun skulle begynne å jobbe igjen. Da hun endelig dukket opp, etter å ha hatt det vi andre kaller en ”to-dagers”, var de fortsatt der, alle følgerne hennes. De var logget på og ventet i kommentarfeltene, både de som elsker frua og de som elsker å hate henne. De ventet på nytt fra den fødende og om den nyfødte og da hun endelig dukket opp fikk de sin adventsbonus. De fikk igjen for å vente og de fikk det de hadde ventet på. De fikk hele Caroline, med mye hud og nesten enda mer hår. Hun er ikke fotballfrue for ingenting. Hun vet å gjøre jobben til en fest, sette den ene stiletten i passende kryss foran den andre og gi alt. Hver gang.

Fotballbabyen tok det visstnok fint at mamma måtte jobbe, hun sov i en sponset hengekrybbe i den hvitmalte stuen, rett ved sofaen med pynteputer fra Hennes & Mauritz. Mammas antrekk på jobb var fra et kjempesnilt firma som hadde sendt fem undertøysett hjem til henne før fødselen. Rundt håndleddet hadde mor og barn matchende armbånd, fødselsgaver fra et annet kjempe-kjempesnilt firma som har sååååå mye fint på nettsidene sine. Snart skulle de gå tur og fotballfrue skulle trille fotballbabyen sin i Emmaljungavogn.En veldig, veldig bra vogn.

Caroline ga alle som ville ha, et glimt av kroppen sin og syntes at alle andre mødre skulle gjøre det samme. Skikkelig giverglede som driver den dama. Tilbake fikk hun bilder av minst hundre slappe, sinte mageskinn, men frua er like blid. Det ble jo en god dag på jobben; en post ga likes og likes gir lønn. Fotballfrua føler seg tom, jeg derimot er ganske gammel, og ganske tankefull. Sånn går nu dagan.

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn
Gro Rugseth, førsteamanuensis, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole
Gunn Engelsrud, professor, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole

Vi har lest Nina Kristiansens kronikk i Aftenposten fredag 15. november http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Overvektige-barn-trenger-bedre-hjelp-7374169.html . Kristiansen er redaktør i forskning.no og mor til et barn som har søkt og fått «hjelp» i helsevesenet for vektproblemer. Vi skriver «hjelp» i anførselstegn, fordi Kristiansen påpeker at behandlingen slett ikke hjalp. Stor & Sterk prosjektet ved Ullevål Universitetssykehus, hvor hun har sine erfaringer fra, interesserte seg aldri for barnets opplevelser av seg selv. Svært mange som søker hjelp for vektproblematikk deler Kristiansens erfaringer. Selv om manglende behandlingsresultater i vektfeltet er godt dokumentert, etableres nye prosjekt og tiltak i stort omfang og med uendret fokus; å endre barnets og familiens livsstil «raskt og effektivt», som Kristiansen skriver.

Vårt poeng føyer seg inn i Kristiansens erfaringer og resonnementer. Vektbehandlingens fokus er etter vår mening feilslått og kan være helsefarlig. Det å fokusere på en persons vekt, på ernæring og forbrenning av kalorier, kan produsere problemer fremfor å løse dem. Det åpner for at den som er tykk skal forstå kroppen som en ting, et objekt som kan manipuleres og kontrolleres. Barn og unge som settes på sporet av en slik måte å tenke om seg selv på, risikerer å miste seg selv og følelsen av å være verdt noe. Vi har forskningsmateriale som viser at voksne som utsettes for det samme erfarer å bli syke av slik behandling, ikke friske. Fokuset på vekt, mat og trening «tar over» sier de, og gjør dem spiseforstyrret.
Kristiansen gjør en svært interessant sammenlikning av tekster og brosjyrer hun har fått tilgang til som mor til et barn med vektproblemer. Hun påpeker at helsefaglige tilnærminger til anoreksi og sykelig undervekt er basert på et helt annet kunnskapsgrunnlag enn for overvekt og fedme. Forskere har også lenge vært opptatt av denne forskjellen og av det sykdomsskapende i at unge mennesker begynner å manipulere, kontrollere og disiplinere kroppen. Det paradoksale er at nettopp manipulering, kontroll og disiplin forstås som nødvendig og anvendes som behandling når den unge er overvektig. Hva er eventuelt den faglige begrunnelsen for det? Hvorfor skulle det som gjør og holder anorektikere syke, være helsebringende for tunge barn?

Vi mener at forskning og behandling i vektfeltet må basere sine antakelser om overvekt og fedme på et adskillig bredere kunnskapsgrunnlag enn det som dominerer i dag. Det er levende, erfarende, lærende mennesker som søker behandling. Barna tar til seg kunnskap om seg selv og verden gjennom den kroppen de er. Barn som er tykke vet fra førskolealder at mange bekymrer seg for dem, at noe ved dem ikke er greit. De internaliserer at andre ser dem som «feil», i sin egen forståelse av seg selv. Behandlere som ikke retter seg mot barnet som et følende og erfarende menneske, men heller ber dem gå på vekta, risikerer å fylle på i barnets forståelse av seg selv som et problem som må løses. Det er vanskelig å se hva som er helsebringende ved en slik virksomhet.

Vi tror at pedagogisk kompetanse er et nødvendig supplement i vektbehandling. Det å spise og bevege seg gir barn og unge tilgang til å erfare og lære mer om seg selv og de sammenhengene de lever i. Det er vanskelig å se at noen skulle være uenig i at Hvem er jeg, er et adskillig mer avgjørende spørsmål på vei inn i voksenlivet, enn hvor mye veier jeg. Allikevel opplever tunge barn og unge at de først og fremst blir sett for sin vekt. Til nå har det vært særdeles vanskelig å få opp avgjørende refleksjon i forsknings- og behandlingsfeltet om de uheldige sidene ved et slikt fokus. Nina Kristiansens erfaringer viser at det er på høy tid med en revidering av behandlingsregimene for overvektige barn. De må endres, slik at de ikke produserer nye problemer for barna og deres familier. I alle andre sammenhenger er samfunnet opptatt av barnets beste og vi ser ingen grunn til at tunge barn og unge skal unndras et slikt verdigrunnlag.