Er det rom for elevens kroppslige læring i fremtidens kroppsøvingsfag?

Første gang publisert på utdanningsnytt.no 25. juni 2019

Demokrati og medborgerskap er tatt helt vekk fra fagplanen i kroppsøvingsfaget. Det er ikke fremtidsrettet.

Ved skolestart august 2020 møter elever i hele skoleløpet, fra barnetrinnet til videregående skole, nye læreplaner i alle fag. Det er med forventning og spenning at ulike fagmiljøer nå leverer innspill i en prosess som har pågått siden 2014. Flere stiller nå spørsmål ved om utkastet til de nye læreplanene som har vært ute til høring, er egnet til å ruste elever for framtidens utfordringer. Eksempelvis blir de tverrfaglige temaene livsmestring og folkehelse, bærekraftig utvikling og demokrati og medborgerskap betraktelig redusert sammenliknet med innspillsrunden høsten 2018. Selv er jeg bekymret for fagplanen i kroppsøvingsfaget. Her er demokrati og medborgerskap tatt helt vekk, og allmenne sider ved å delta i og leve med andre mennesker i et samfunn er utelatt. Det er ikke fremtidsrettet.

For å være et fremtidsrettet kroppsøvingsfag trengs mer enn formuleringer om «livslang bevegelsesglede». Kroppslig læring er mer enn motorisk læring. Barn og unge trenger å få uttrykke og erfare mange ulike følelser, tanker og etiske refleksjoner over verden de lever i. Å bli rustet for fremtiden betyr å få aktørskap og eieforhold til egen læring. Elevene, og vi som undervisere har alle våre personlig kinestetiske, sanselige og bevegelsesmessige erfaringer, som er vevet inn i og uttrykt i handlinger og væremåter. Med andre ord; på tvers av generasjoner er vi i bevegelse, ureduserbare, tvetydige og dynamiske (Uprichard, 2008). Jeg er redd at læreplanteksten overser denne grunnleggende side ved å være menneske og at den menneskelige kroppen som erfarende, mellom å være her, og på vei til å bli, ikke blir medregnet i fremtidens kroppsøving. En fremtidsrettet skole bør kjennetegnes ved at det å være kreativ, kunne uttrykke seg, og finne ro/hvile og tilstedeværelse, trekkes inn som særlig sentrale for identitetsskaping og for det å føle seg hjemme i (en foranderlig) verden. Læreplanens kompetansemål og vurderingsformer må kunne romme slike dimensjoner i kroppsøvingsfaget.

I Ludvigsen-utvalgets forslag lå en mulighet for å stake ut en ny kurs for faget, bort fra historisk dominerende ideer om kroppsøving fra militæreksersis – og idrettsprestasjoner, i retning av et fag der eleven i større grad skulle få eierskap til egen (dybde)læring (Borgen & Hjardemaal, 2017). Optimismen rundt dette har imidlertid avtatt, og jeg savner de faglige argumenter i de foreliggende utkastene, som tydelig støttet opp om slike læringsformer og alle elevers læring i kroppsøving. Slik forslaget til læreplan og kompetansemålene for kroppsøvingsfaget nå er formulert kommer tvert imot elevens læring og erfaringsdannelse i bakgrunnen. I forgrunnen kommer faget som tillegges en fremtredende rolle i å motivere «elevane til å halde ved like ein fysisk aktiv og helsefremjande livsstil etter avslutta skulegang og i framtidig arbeidsliv». Det skrives også i læreplanutkastet at «bevegelsesaktivitet er ein del av den felles danninga og identitetsskapinga i samfunnet». Individuell danning og identitetsskaping kan som kjent være motsetning til identitetsskaping på samfunnsnivå. Elevens unike erfaring må ikke forveksles med forventninger de skal oppfylle på samfunnsnivå. For å bli bærekraftig og fremtidsrettet må elevers subjektivitet og aktørskap skrives frem.

«Å meistre og bruke faget»

Utkastet til læreplan er preget av formuleringer som at elevene skal «meistre og bruke faget», altså ikke seg selv, egne bevegelser og kropp. Faget har tilsynelatende blitt et subjekt som det som kan gjøre jobben. Det jeg forstår som grunnleggende for meningsfull læring; at undervisningen, elever og lærere utgjør en gjensidig og grunnleggende relasjon, er ikke skrevet frem. Jeg etterlyser en tydeligere vektlegging av elevens subjektive sider og vektlegging av elevenes opplevde læring. For eksempel burde en fagplan for fremtiden fått fram hvordan elevers opplevde læring, helse og velvære kan ivaretas i skolen. For å ivareta både livsmestring og bærekraft må elevkroppen være «grounded», åpen, stabil og erfarende. For å ivareta dette burde forståelser av elevenes følelser, tanker og refleksjoner nedfelles både i læreplanen og kompetansemålene.

Ubegripelige begreper

Læreplanutkastet oversvømmes av uklare formål og ubegripelige begreper. La oss ta verbet å øve, som et eksempel. Elevene skal i faget «delta og halde fram med å øve, òg når det ikkje gir resultat i prestasjon eller ferdigheitsutvikling». Hva skal det være godt for? «Øve» er i Bokmålsordboka synonymt med å trene (øve opp og utvikle), innøve, oppøve noe, for å videreutvikle, forbedre, øve opp igjen. Med andre ord; det er et før, underveis og etter øvingen, som gir mening, læring og utvikling for den som øver, og som i kroppsøving blant annet vil være å oppdage ulike kvaliteter og variasjonsmuligheter i egne og andres bevegelser. Øving slik det beskrives i forslaget til læreplan kan fortone seg som å fortsette med noe uten at det verken gir mening, fører til endring eller ny kunnskap. Hvorfor øve for øvingens skyld? Og hvordan ser en for seg at denne formen for øving skal skape såkalt livsvarig bevegelsesglede? En grunn kan være at læreplanutkastet fortsatt trekker inn elevens «føresetnader». Ordet viser mest sannsynlig til «motoriske forutsetninger», selv om det i utkastet også nevnes at elevens interesser skal gis plass. Til tross for at elevens interesser er nevnt, vektlegges i læreplanen bevegelseskompetanse ut fra bestemte standarder, uten referanser til at opplæring og undervisning alltid skal tilpasses eleven; ikke omvendt! Jobben er ikke gjort.

Referanser

  • Uprichard, E. (2008). Children as beings and becomings: Children, childhood, and temporality. Children and Society, 22(4), 303-313
  • Borgen, J. S. & Hjardemaal, F. R. (2017). From general transfer to deep learning as argument for practical aesthetic school subjects? Nordic Journal of Studies in Educational Policy, 3(3), 218-229.

Dynamikken i å undervise andre mennesker


Av: Gunn Engelsrud

Kvalitet i undervisning står høyt på den politiske dagsorden og hva kvalitet er eller hvordan det gjøres har vært jevnlig debattert, blant annet i Khrono[1]. Det finnes utallige oppslag om kvalitet med bruk av ord som kvalitetssystemer, indikatorer og målinger. For det fleste er det opplagt at relasjonen til studentene inngår i det som gir kvalitet[2]. Relasjonen er midlertid sårbar og ikke målbar. Studentene våre er ikke målbare størrelser vi kan plassere gjennom karakterer, studenttilfredshet eller gjennomstrømming. De er mennesker som møter utdanningsinstitusjoner og oss som underviser i komplekse samspill. Når jeg spør mine studenter om hva som brakte dem til timen i dag får jeg svar som; det er jo obligatorisk, jeg har ikke tenkt over det, jeg bare dukker opp. Av og til kan det være at de gleder seg, men det kan også virke som forventingene å bli virkelig engasjert sjelden er til stede. Jeg undres ofte hvordan dagene deres er; ut og inn av klasserom, finne sine predefinerte plasser, få en liten pause, jobbe utenfor studiene, lage lister over gjøremål, lure på hva spørsmålene blir til neste eksamen. Et spørsmål er om generasjon presentasjon har inntatt akademia eller ikke[3]. Målinger viser stress og press.

Jon Arne Løkke, skriver i et innlegg i Forskeforum om sine erfaringer med å skrote PowerPoint, ta pauser og bruke tavle[4]. Jeg har gjort tilsvarende erfaring og sjekket ut med studentene jeg underviser. En student fortalte; «når læreren bruker PP så faller jeg ut til facebook og internett. Når du snakker så faller jeg også ut, men da til mine egne tanker – og de kan være ganske interessante». Det at studentene blir «sittende og glane på skjermen», er også erfart av andre undervisere[5]. Det er omdiskutert hva som fungerer som læringsfremmende undervisning i ulike fag, men det som det er enighet om at relasjonen til studentene er særlig viktig.

Forståelse av relasjoner på bygge på «letting be»

I forståelsen av relasjoner inkluderer forskere som Hanne de Jageher[6] og Kym Maclaren[7] det å la andre få være slik de er. «Letting the other be» som betyr å se andre slik de fremtrer for oss og la dem får være seg, og ikke slik vi ønsker de var eller forsøke å (om)skape dem om til en gruppe (studentene, eller generaliserte andre). Å «la andre være» betyr å la studentene få ro, bli anerkjent i all sin forskjellighet og at vi som undervisere «tar dem inn». Det kreves reseptivitet, noe som skjer kroppslig, mer enn en intellektuelt.

Med begrepet participatory sense -making[8] får forskerne gitt betydning til en grunnleggende måte å være i verden på som i spesifikke og konkrete sitasjoner som både er subjektive og intersubjektive. Begrepet participatory sense -making viser til at mennesker deltar i hverandres liv med sin egen subjektivitet som uttrykkes gjennom kroppen, handling og snakk. Sagt på en annen måte; vi deltar vi med vår egen kroppslige subjektivitet i den viten som uttrykkes i interaksjon med andre. Slike grunnleggende menneskelige møter kan ikke kategoriseres, måles eller defineres uten at det går på bekostning av det som kjennetegner mennesker unike måte å vite på. Fra vi er født inngår vi i menneskelige relasjoner der vi vet om vi blir anerkjent, føler oss velkommen, blir ubekvemme og usikre. En slik dyp menneskelig viten lever og uttrykkes i kroppen, språket og viser seg for oss, også i undervisning.  «Letting the other be» skal ikke forstås som å ikke bry seg, snarere tvert imot; det betyr en dyp respekt for den enkelte students kroppslige væremåte, som det å trekke seg unna med blikket, ikke ha svar på et spørsmål, tenke på neste pause, og som en student uttrykte «jeg ligger alltid litt foran meg selv, det er vanskelig å være her og nå. Det å få innblikk i denne verdenen åpner for forståelse for studenten som menneske, og viser ut over læringsmål og vurderingskriterier.

Å skape mening gjennom å være sammen

Photo by Nathan Dumlao on Unsplash

Undervisning forstått som interaksjon består i og av en kontinuerlig «spenning» mellom væremåtene «letting be» og den «enactive» gjøresiden. Hva er viktig med dette? Jo- den første del virker å være mer undervurdert og utematisert enn gjøresiden. Det vi har vi minst forskningsbasert kunnskap om, er kanskje det som er viktigst for kvaliteten i høyere utdanning, i alle fall på lang sikt og for utdanninger der studentene skal utdannes til   profesjoner som har med andre mennesker å gjøre, der det studenten selv erfarer i undervisningen, følelsene av engasjement, fjernhet og avstand eller å ikke forstå noe, virker i dem og får betydning for erfaringen av hvordan der kjennes å være i undervisningen. Disse helt vesentlige sider ved kvalitet i undervisning finner vi ikke i målinger. Det konkrete tilfelle, må vi selv oppleve, være i og vurdere hva vi lærte.

Godt kvalitetsarbeid krever forståelse av hva det er å være et menneske sammen med andre i kontinuerlige prosesser. Dessverre tyder mye på at stress og press både hos studenter og underviser kan gjøre dem fremmede overfor hverandre.  Det er det motsatte av det som er vår oppgave; å lære mennesker å stole på seg selv og andre, og tvile tilsvarende på at prediksjon og kontroll av kvalitet og kunnskap er det eneste blikk som har verdi. Verden er i endring og vi vet ikke hva morgendagen bringer. Det betyr at det vi har øyeblikket da vi kan være årvåkent tilstede med studentene og kjenne at hver gang vi går inn i klasserommet er nytt. Det er hverdagslig, men må tas på alvor og inn i språket, med andre ord trengs teoretisering om og fra erfaringer som ennå ikke har språk.

A være i bevegelsen mellom «letting be» og «enacting»

Ved å snakke mer om meningen i menneskelige møter og mindre om målinger kan vi skape engasjerte menneskelige situasjoner. Vi kan tenke om kvalitet i undervisning relatert til den subjektive og intersubjektive dialog sammen med tema for undervisningen. Som kroppslige subjektiviteter skaper vi samspill og vi «får oss selv tilbake» fra hva samspillet gjør med oss og skaper i oss. Kanskje det viktigste faglige bidrag kommer fram i studentenes liv om 20 år og ikke vises på noen barometer eller gjennomstrømmingstall. Hanne de Jaegher og hennes medforskere inspirerer oss til å være i bevegelsen mellom «letting be» og «enacting» – gjøren og inngripen. I livet som studenter og undervisere, er det å bygge på at vi beveger oss i og med en slik dialektikk helt nødvendig for å forstå kvalitet i høyere utdanning. Det er ikke predikerbart eller kontrollerbart. Det er interaffektivt, rytmisk og må teoretiseres for å bli gyldig kunnskap –

Referanser:

Fuchs T. & De Jaegher, H. (2009). Enactive Intersubjectivity: Participatory sense-making and mutual incorporationPhenomenology and the Cognitive Sciences, 8(4), 465–486.


[1] https://khrono.no/uio-utdanning-ntnu/professorer-slar-alarm-om-elendig-kvalitet-pa-studenter-og-universitet/216539

[2] Det å ha «Fokus på studentenes læring» er blant annet et av kriteriene i meritteringen av fremragende undervisere som nå foregår på universiteter og høgskoler.

[3] https://khrono.no/akademia-generasjon-depresjon-generasjon-prestasjon/generasjon-prestasjon-inntar-universitetene-eller-kanskje-ikke/274866

[4] https://www.forskerforum.no/skrot-powerpoint-bruk-tavla-og-ta-pauser/

[5] [5]https://khrono.no/akademia-generasjon-depresjon-generasjon-prestasjon/generasjon-prestasjon-inntar-universitetene-eller-kanskje-ikke/274866

[6] https://hannedejaegher.net/publications/

Kronikk: Siste nytt fra bekymringsbransjen

fra «Debatten» i NRK1 tirsdag 19.3.

Jeg har skrevet en kronikk på NRK Ytring om bloggerne overdriver sin egen betydning: https://www.nrk.no/ytring/siste-nytt-fra-bekymringsbransjen-1.14481445

Du kan lese hele her:

Siste nytt fra bekymringsbransjen

Bloggerne overdriver sin egen betydning. Man blir ikke syk av å lese en blogg.

Vi som leste bladet «Romantikk» da det var på topp, fikk del i noen ganske horrible kjønnsroller. Kanskje ble vi påvirket av det, men vi rista det av oss og gikk videre i livet.

Det gjør bloggfølgere antagelig også i dag. De endrer seg og går videre, uten at det å ha fulgt en blogger i perioder har ødelagt livene deres.

Snakket og bekymringene for at «følgerne» er som en statisk masse, er typisk i kroppspressdebatten. Premisset er at ingen forandres, går videre i sine liv og finner på noe annet enn å lese blogg.

Kroppspress-begrepet ser ut til å ha en magnetisk dragning på media.

Hvem tror for alvor at en «følger» ikke selv er et tenkende menneske? Det er ikke farlig å lese en blogg. Man blir heller ikke syk av det. Uansett hvor «ansvarlige» bloggere som Linnéa Myhre mener seg å være for konsekvensene av bloggingen, så må en stille spørsmål ved en forståelse som går ut fra at mennesker «påvirker» hverandre som om de var biljardkuler.

Overdreven betydning

I «Debatten» 19. mars var bekymringen for følgerne påfallende stor, og diskusjonen preget av bloggernes overdrevne forestillinger om egen betydning. Kroppspress høres mer ut som et virus som spres, enn som et sosialt fenomen, og det som er ment å bidra til en løsning, blir i stedet en del av problemet.

Når blogger Kristin Gjelsvik går ut mot Sophie Elise og gir henne en posisjon som «Norges farligste forbilde» er det grunn til å spørre hva som gis samfunnsmessig oppmerksomhet og hvem som gir bloggverdenen og influensere en er slik posisjon?

Jo, det er ministre, media og sponsorer og bekymringsbransjen. Selvbeskuelsesblikk, overdrivelse av egen innflytelse, en krangel om hvem som er verst, ønske å være «forbilder» og finne «ordentlige måter å snakke om komplekser på», har blitt en vei inn i ellers seriøse debattprogram. Kroppspress-begrepet sirkulerer i den offentlige samtalen og ser ut til å ha en magnetisk dragning på media.

Tvilsomme tall

Man kan jo spørre seg hvorfor redaksjonen i «Debatten» fant temaet så viktig og sensasjonelt at NRK ble talerør for «bloggeroppgjøret». Uansett trekkes vi enda en gang med inn i bloggernes forenklede verden, og alt kroppen er og handler om, er noen bestemte former for utseende.

Kroppspress høres mer ut som et virus, enn som et sosialt fenomen.

Programmet viste til høye tall om forekomst av «kroppspress», uten referanse til hvor tallene stammer fra. Problemet er at tallene om hvem som «lider» under kroppspress er basert på tvilsomme data.

Det finnes ikke god forskning på «kroppspress». Hva vites om de som følger? Er det virkelig disse ungdommene som er ekstremt sårbare? Hva med ungdom og andre mennesker som er virkelig syke, er på flukt, lever i fare, og lever i og med helt andre kropper, som har helt andre prosjekter i livet enn å operere rumpeballene?

Foreldrenes betydning

Utenfor bloggverdens forståelse av kroppen som utseende og visuelt objekt, eksisterer det en omfattende fagkunnskap som mediene overser.

I denne kunnskapen ses kroppen som vår egen eksistens og alt vi sanser, opplever og føler er ressurser for oss i livet, vi kan guides videre til å reflektere over hvordan kroppen brukes og leves slik den er.

Vi står fattige tilbake med deltagere som ikke kan tenke utover bloggsfæren.

I en svensk avhandling, skrevet av Kristina Holmqvist Gattario ved Göteborgs universitet, kommer det fram at ungdommer med et positivt forhold til egen kropp, har til én ting til felles: De har foreldre som ikke fokuserer på kropp og utseende.

Forskeren har fulgt 1000 svenske ungdommer, fra ulike sosiale lag, i elleve år. Hvert tredje år har de blitt spurt om sitt eget forhold til kropp og utseende. Ungdommene er opptatt av hva kroppen deres kan gjøre, framfor hvordan den ser ut.

Foreldrene drev selv ikke med kroppsmodifiserende praksiser, men fortalte sine barn at det viktigste er hvordan de er som mennesker, ikke et bestemt utseende. En tredje ting de tilfredse ungdommene har til felles, er at de hadde et bevisst og kritisk forhold til medias kroppsideal.

Glem utseendet, lev og bruk kroppen

Blogger-debatten holder først og fremst liv i at bloggerens univers deles i offentligheten som om det var en viktig begivenhet for alle. Bloggerne får bekreftet at de nok er uenige, men vil tross alt det beste, og de kan fortsette sin business.

Å invitere ungdom til reflektere over hva som er godt, behagelig og gir nytelse i livet hører vi lite om. Når kroppspress omtales slik, står vi fattige tilbake med deltagere som ikke kan tenke utover bloggsfæren og sin egen status.

Det er ikke farlig å lese en blogg.

Her er det ikke plass til gode kropper, og at visdommen våre kropper besitter burde være det primære utgangspunkt – ikke den billedlige kroppen i bloggverdenen.

Heldigvis finnes det et mangfold av menneskelige kropper med prosjekter der det å ta ansvar handler om omtanke og egenverdien til hver enkelt slik de er.

Kroppens visdom gjelder også for bloggerne. Bruk den!

Tro, håp og sikker viten om fysisk aktivitet

Denne kronikken ble først publisert på forskning.no

Mange av oss, også forskere, erfarer at bevegelse kan bety noe for å føle seg vel. Hva gjør vi når vitenskapen sier noe annet?

«Tro kan dere gjøre i kjerka – her skal dere vite» -Statistikeren tordnet mot oss under opplæring i vitenskapelig metode. Det var på 1980-tallet og jeg var doktorgradsstipendiat ved Statens institutt for folkehelse, det som i dag kalles Folkehelseinstituttet.

Forholdet mellom tro og viten virket svært emosjonelt for statistikeren. Han trodde på en vitenskapelig metode og var helt bestemt på at tro ikke hørte hjemme i vitenskapen.

Fortsett å lese «Tro, håp og sikker viten om fysisk aktivitet»

Bevege seg for å bevege seg for å bevege seg

Photo by Val Vesa on Unsplash

Skrevet av Gunn Engelsrud

I boka «Å sykle. En besettelse»[1], skriver forfatteren Håvard Syversten at han sykler for å sykle. Han skriver at det ikke er lett å forklare dette til andre; hvorfor er han ikke opptatt av at han blir i bedre form? Ville naboen forstå; «Å! det er en glede i den grå asfalten der den forsvinner under sykkelen» (s. 20). Hvordan kan det at han er i syklingen, er syklingen omtales i en naboprat  over hagegjerdet? Det kan det kanskje ikke, men i bokform kan forfatteren bidra med å gi liv og språk til driften mot å sykle, lykken i kroppen, vinden i ansiktet, hendenes glede over å holde i styret, beinas begeistring over den velkjente bevegelsen, rundt og rundt på pedalene (s 9). Han vet ikke akkurat alltid hvor han skal, det vil vise seg der kroppen bøyer seg over bukkestyret. Gjennom ordene blir vi med Håvard inn i verdenen av bevegelsesfrihet.

Erfaringen av å være i bevegelse(n) mens vi er det, utkrystallisers side for side, sving for sving, i bakkene og susende utfor. Vi spares for pulsmåler og energidrikk på turen. Stikk i strid med alle formålsrasjonelle anbefalinger om at vi bør gå 1000 skritt, bevege oss med rask gange 30 minutter hver dag, gjøre styrketrening for beinbygningen,  forebygge demens  (se Gros blogg av 12 september 2018), og bli i god form, så setter forfatteren seg på sykkelen med ett eneste formål; å sykle for å sykle. Han setter seg på sykkelen og kjenner følelsen av frihet fylle kroppen.

Fortsett å lese «Bevege seg for å bevege seg for å bevege seg»

Sjelefred – kjøpt og betalt?

Skrevet av Gunn Engelsrud

At mennesker er tenkende vesener har sin pris. Det merkes særlig når en møter yoga- og meditasjonslærere som mener at noen tenker for mye og forteller oss som praktiserer at yoga og meditasjon kan temme vår «monkey mind»[1]. Begrepet er visstnok godt innarbeidet og betyr at vi er opphengt i tanker og at vi «hopper fra den ene til den andre tanken rundt i hodet». Meditasjon og yoga skal for tiden være tiltaket som lover kontroll over slike nokså vanlige tankestrømmer og med det borge for et bedre liv.

Fortsett å lese «Sjelefred – kjøpt og betalt?»

Å stryke i kroppsøving?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Sist uke – 30.8, ble følgende nyhet publisert på NRKs nettsider: «Dette faget må flest elever ta om igjen». Faget som omtales er kroppsøving i videregående skole. Av alle skolefag er kroppsøving det faget der flest elever ikke får karakterer på grunn av høyt fravær. Grunnene til fraværet er ifølge oppslaget at både lærere og elever opplever et stadig økende kropps- og prestasjonspress i møte med faget.

Fortsett å lese «Å stryke i kroppsøving?»