Forfatterarkiv: Gunn Engelsrud

Barnet som et kroppslig vesen – et fraværende tema i debatten om barneomsorg

Skrevet av Gunn Engelsrud

Et felles utgangspunkt for mennesket er at vi er kroppslige og sanselige. Dette er et tema som må undersøkes og vektlegges i debatten om barneomsorg. Barn har behov for kroppslig kontakt og varme, det å bli samlet, pakket inn og omsluttet av andres tillitsfulle og myke kropper, med sine lukter og smaker. Tid og interesse, det å være tilstede for barnet her og nå, lytte, kjenne etter, kunne hvile i relasjonen til barnet er temaer som er sentrale i starten på livet. Den som er opptatt av kontakt, gjennom berøring og stemme vil umiddelbart få kontakt med det lille barnet (som jo allerede i fosterlivet kan sanse og merke deles av sine omgivelser, eksempelvis stemme og rytme). At kroppskontakt gjennom berøring, pust og hjerteslag, rytme er viktig er grunnleggende og gammel kunnskap, for øvrig nyoppdaget i omsorgen for premature barn. Samtidig med behovet for omsluttende og tett omsorg, søker barnet seg mot omgivelsene, som det former og formes av. Individualitet og variasjon i uttrykk, erfaringer og samspill med omgivelsene, blir synlig allerede i første leveuke. Når det gjelder tidspunkter for når barn lærer seg å gå varierer mellom 9-18 måneder. Utviklingen er dynamisk og ikke lineær. Når det vises til forskning om at «tilknytning til far skjer allerede i barnets tredje måned» (KlassekampenK 7 okt), så kan dette være tilfelle for noen, mens det for andre, både fedre og søsken kan skje langt tidligere.

Kroppslig erfaringer verdsettes ulikt i omsorgen for barn og kan risikere å tape mot mer rasjonelle forklaringer på barnets behov; noen vil si at barnet har behov for å sitte i stoler, lenge før barnet selv kan sette seg opp, at det har behov for smokk, gåstol og andre hjelpemidler. Barns behov for bevegelsesutforskning kan støte mot voksnes behov for at barnet sitter i ro. Dessverre finnes det lite forskningsbasert kunnskap om hvordan barnets kroppslige utforskning blir ivaretatt den første tiden, og hva voksne vet og tenker om hva barnet har behov for. Mye utstyr er produserte for å gjøre livet «enklere» for voksne. Barnet kan transporteres mellom bilsete, stol, vogn og seng. Det mangler kunnskap om forholdet mellom omsorg og utstyrsbruk 1-2 leveår, og det er heller ikke tema i den store MorBarn undersøkelsen (MoBa) som Folkehelseinstituttet arbeider med. Fysioterapeuter i kommunene får henvist flere barn med sen motoriske utvikling, (selv om det også her mangler systematisk forskning), og mange bekymrer seg over at barn tilbringer for mye tid i «stress-less» posisjoner. Fysioterapeuter spør seg om sitting normaliseres, og om det tidlig skjer en kroppslig disiplinering.

Barna er eksperter og læremestere

Betydningen av hvordan barn møtes i sitt førspråklige liv hører med i debatten om barneomsorg. Det er viktig å huske på at barnet ikke må ha lært seg et verbalspråk før det selv merker sine omgivelser og responderer på dem. Barn signaliserer med all tydelighet hva de er bekvemme med, de snur seg vekk fra situasjoner som er for intense. Det er som kropper i bevegelse at barn orienterer seg, tar initiativ og har kontakt med andre og omgivelsene. Dette er barnets språk, et like sterkt og viktig språk som det verbale språket – ved å være i møtet med barnets kropp finner vi ut hva kontakten betyr, mye mer enn ved å tilby masse utstyr som vi tror at barnet trenger. Tematikken hører med i diskusjonen om omsorg for barn og hvilke kvaliteter omsorgen skal inneholde. Barnes egen kroppslige utforskning og interesse kan lett komme i bakgrunn, og den faglige «kampen» føres på annen arena enn der omsorgen utøves. Det trengs mer kunnskap om de kvalitative sidene ved hva som skal regnes som god omsorg for barn, inkludert kunnskap om betydningen barnets subjektive kroppslige utforskning har for utvikling av språk og sosiale ferdigheter.

Jeg nekter å kalle Ada Hegerberg en «kvinnelig» fotballspiller

Gunn Engelsrud

Fotball lever av resultater. På landslagsnivå i Norge uteblir disse. Når Europas beste fotballspiller tar dette på alvor og trekker seg fra laget, skulle en tro at det hun har å si lyttes til og vurderes nøye.

Alle som elsker fotball, og jeg er en av dem, er opprørt over en ledelse som skaper et bilde av Ada Hegerberg som en utakknemlig og krevede person. Dette er en uanstendig karakteristikk, fulgt av uttalelser i media og av flere mannlige bekjente om at Ada Hegerberg ‘setter seg selv foran laget’ og at hun har ‘dårlige holdninger’. Hva legitimerer slike utsagn?

Ada er en vinnerskalle
Ordet «vinnerskalle» har florert mye i mediene og har også dukket opp i en bok med tittelen «Norske vinnerskaller», som psykologen Arne Jørstad Riise har skrevet sammen med fagansvarlige for idrettspsykologi ved Olympiatoppen. De skriver at «vinnerskallene» er ærlige mot seg selv, arbeider hardt har ambisiøse mål. De er motiverte, elsker det de gjør og har en sterkt vinnervilje. Karakteristikken skulle passe meget godt på Ada Hegerberg. Hennes meritter er mange – alt fra norsk cup-gull til gull i UEFA Champions League og hun er kåret til Europas beste spiller sammen med Christiano Ronaldo. Hun har aldri vært involvert i en disiplinærsak og omtales av lagvenninner som ærlig, redelig og til å stole på.

Moderne ledere lytter på erfaringer!
Jeg undres over hvorfor ikke lederne sier: dette er verdifulle erfaringer fra vår beste spiller. Vi må lytte, interessere oss og være opptatt av å lære av det som kommer fram. Vi er lei oss, men samtidig svært takknemlige for at hun tar belastningen med å gi oss denne tilbakemelding! For en profesjonell ledelse med ambisjoner om å nettopp lede ville en slik respons vært selvsagt. Mordene ledere ser seg selv i relasjon til sine medarbeidere, tar deres erfaringer alvorlig og viser respekt for dem som personer. Slik er det tydeligvis ikke i Norges Fotballforbund og det bør ringe noen bjeller hos ledelsen ved Olympiatoppen, så vel som Norges Idrettsforbund. Alle ønsker seg enere, men tydeligvis ikke hvilke som helst enere. Alle skal med når laget skal bygges, men på hvem sine premisser? Dette er spørsmål som ledere kontinuerlig må ha dialog om.

Semb og Sjøgren truffet av lynet?
På herresiden i norsk toppfotball har vi vært vitne til utallige slåsskamper, ureglementerte turer på byen, kjøring i fylla og spillere som kaster av seg fotballdrakta. Det er nærmest rutine å utagere ved dommeravgjørelser i egen disfavør og i en rekke lag er det situasjoner som går under betegnelsen «dårlig holdning». Hvem brydde seg særlig om Carew og Riises slåsskamp i spillerbussen? Ada Hegerbergs verbale kritikk derimot, fremført velformulert og etter betenkningstid setter tydeligvis Semb og Sjögren i sjakk matt. De hevder dette kom” som lyn fra klar himmel» og at de er skuffet. De karakteriserer videre Adas kritikk som «ikke er konkret», en beskrivelse som er helt uforståelig for de som har lest og hørt hva Ada faktisk sier. Når forbundet selv føler for å understreke at «her har vi takhøyde» blir jeg skeptisk. Alt annet de sier peker mot at det nettopp ikke er særlig luftig under taket i fotballens hus.Hva med å praktisere det så berømte honnørordet om «samhandling» og «samspillkompetanse» i egne rekker. Det er en skammelig feighet vi nå er vitne til – fint at den er offentlig slik at vi som fotballpublikum vet hvem vi har å gjøre med – en ledelse som ikke bruker egne idealer i egen kommunikasjon når det gjelder som mest.

Å sitte stille – å skrive og lese.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

I ferien sitter jeg mye. Særlig under skyggefulle kastanjetrær. Å befinne seg i varme omgivelser skaper en slik mulighet. Sola har overtak og skyggen under kastanjene skaper ro. Ro til blant annet å fordype seg i Inger Christensens bok Hemmelighetstilstanden, essay, gitt ut på Pax forlag i 2016. Hennes språk om språkets opphav, mening og språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, burde være pensum i all forskerutdanning, tenker jeg; her jeg sitter stille og leser forskningsartikler, kommenterer manusutkast og selv skriver artikkelutkast. Som kontrast til mine bestrebelser, oppleves det å lese Christensen, som at eget skrivearbeid tildekker det meste av det jeg ønsker å avdekke. Det må bare innrømmes! Språkarbeidet er for dårlig, mine egen innlemming i verden er taus, og arbeidet består i å utforske språket for å finne et klart uttrykk for verden. Jeg må være i det lenge og sitte – ofte stum i mange timer.

Christensen skriver om hvordan ideen om sammenfall mellom den synlige verden og språket, korrespondansen mellom ord og fenomen er basert på en forestilling om å skrive om verden slik den er, og en lengsel etter verdens leselighet. Hun skriver (s. 135-136): «Hele denne forestillingen om å skrive verden slik den er, så den også kan leses; hele denne tanken om sammenfall mellom språket og den synlige verden, alt det vi godt kan kalle verdens leselighet, synes snarere å peke på hvor uleselig den er. I hvert fall kun gjennom språket. I språket må verdens leselighet forbli en metafor. Men til gjengjeld har denne metaforen sitt utspring både i vår daglige og vår vitenskapelige erfaring med at verdens leselighet eksisterer.»

Dobbeltheten er slående – vi både kan og ikke kan gjøre verden synlig gjennom språket. I og med at vi befinner oss i verden så finnes verden i oss og vi finnes i verden, vi skriver for å frembringe verden, men dette kunne vi ikke gjøre hvis det vi skriver ikke allerede fantes. Dermed hviler er særlig ansvar på den som skriver og Christensens tekster hviler i en tro på at det ikke alltid er opp til oss å «ordne ordene i setninger». Hun skriver; (s. 33) «vi kunne ikke ta mer feil. En slik orden, som vi prøver å ordne oss frem til, finnes i forveien, og den motsetningen vi stiller opp mellom kaos og orden, har vi selv skapt. Vi finner opp en bestemt måte å se på, som ordner tingene for oss, men uten å forstå at denne måten allerede er en orden i seg selv».

Å skrive er som å løpe etter en skygge som selv beveger skrivingen.

Christensen viser til den franske dikteren Bernhard Noëls beskrivelse av dikterens situasjon som å befinne seg i en labyrint hvor bevissthet og verden er sammenvokst og det er uvisst hvem som forfølger hvem. Skrivingen eller bevegelsen med å skrive er som å løpe etter en skygge og det er det å løpe som får skyggen til å bevege seg (s.34).

Det er å være i skrivingen som skaper skrivingen. Det blanke arket som skal fylles med ord. Mange snakker om å skrive «ned» det de ser og tenker, som om det som skal skrives allerede fantes i verden som et synlig objekt. Et eksempel er alle merkelige tekster om ungdom og alt de lider av og presses av. «Kroppspress», skolepress, stress, misnøye med kroppen etc.Flere aviser (Aftenposten, BT, VG etc.) skriver 10 juli om en ny rapport fra NOVA som viser at mange jenter (spesielt de flinke) blir «psyke» av testing, skolepress og kroppspress. I lys av språkarbeidet Christensen tilbyr, blir spørsmålet, slik Birgit Nordtug og jeg har stilt mange ganger (bl.a. i artikkelen «Boken som mangler og ord som går på tomgang, Sykt flinke jenter: Helse og kunnskap, i Tidsskrift for kjønnsforskning høsten 2016), om slik ord gjør (særlig) jentenes verden mindre og at tilblivelsen og virkningen av fenomenene veves sammen. Når press og kroppspress først har blitt «nedtegnet» som ord, begynner disse å virke i relasjonen mellom ungdom og forskere og det skaper gjensidig stagnasjon i begge parters forståelse av seg selv. At mennesker kan betrakte seg selv, synliggjør; at jeg kan se og bli sett, se meg selv bli sett. Også at andre kan se meg selv bli sett. Og de andre er også noen som selv ser og blir sett. (Også et av filosofen Hans Skjervheims grunnleggende poeng; mennesket er et vesen som selv kan tenke over seg selv, og tenke over sin egen tenkning). For å utvikle tenkning må språket utforskes, og det er her jeg bruker Inger Christensens bok som en inspirasjon til å stille grunnleggende spørsmål om hvilket språk ungdom i Nova undersøkelsen møtes med; får de rom til å utforske språket de møtes med? Hvilke begreper om kropp, press og erfaring av verden, seg selv og språket møtes de med? Uten at slike spørsmål inkluderes kommer fortellingen om presset ungdom lider under, å ligne med øyet som ikke kan se sin egen netthinne; å bare «utover» og ikke reflektere over seerens posisjon som seende, gjør vedkommende synlig for andre. Det gir opphav til å bruke den unike posisjon mennesket har til også å betrakte verden, som det er en del av, og som all erkjennelse er avhengig av.

Det å skrive langt vanskeligere enn det å puste.

Det er godt å kunne sitte i skyggen omgitt av naturens lyder og samtidig kunne betrakte – vel vitende om begrensingene. Med all tydelighet er det å skrive langt vanskeligere enn det å puste. Likefullt, å hvile i pusten gir betraktningen et feste, men også tomrom og følelsen av å gå seg vill i terrenget. Hun skriver (s 45) «Man må nemlig finne veien gjennom landskapet for å tegne kartet, men samtidig må man ha tegnet kartet for å finne veien gjennom landsakapet». Og videre » Det er først når man forstår at broen må bygges mens man beveger seg, at man må velge sine ord med omhu». Et svært godt råd i sommerskrivingen.

The moving body. A phenomenological view

1
OTTAWA MAY 3rd 2017
Gunn Engelsrud & Anne Leseth
The Moving Body. A phenomenological view

Introduction/contextualizing myself. Good morning, and thank you for including my paper in this session. I work with an anthropologist, Anne Leseth, who saw the announcement for this conference. Both of us immediately wanted to participate, due to our mutual interest in and research on movement. Unfortunately, she was not able to attend, but I am very happy to be here in Ottawa to learn from and be inspired by the stimulating papers and keynote speakers. This paper has changed slightly from what appears in the abstract – but I hope in an even more interesting direction.

«The moving body» is a concept with a variety of meanings in the social, political and experiential world. From a broad perspective, movement can be problematic for some people, while for others movement is a solution, an «escape» from problems. In today’s globalized world – as represented by this conference — we witness bodies moving across borders. At any moment, millions of people are on the move to find shelter; to be included; to be connected; to find rest or peace. Sadly, many of them instead experience suffering and marginalization. In this paper, I will take the situation of people in flight as a starting point, as my primary purpose here is to argue from a phenomenological perspective that on an ontological level everyone belongs to the same body and we are always (intentionally) directed towards something (others/the world). Ontologically, then, people fleeing from war and destroyed homes are the flesh of the world. We at this conference cannot regard ourselves as distinct from their bodies. Neither can we base our understanding of bodies in general as separate. Drawing on the work of Merleau-Ponty and examples from yoga, I will argue that rooting our perspective in the body and recognizing the bodily resonance between people and the world enables us to problematize the
general tendency to think about movement primarily as something a person has, rather than as something, that links people/us. Cohen (2009, page 26) asks ‘how did we come to believe that as living beings, “the body” separates us from each other and from the world rather than connects us”? I concur with other phenomenologists (particularly Fuchs), who asserts that feeling connected and living in «a mutual incorporation» (2016, page 194) is where human sociality begins. However, as Peter Thielst (1992) notes, there is also a long-established tradition of regarding the body as a separated thing-like entity. As the author Siri Hustvedt has reminded her readers (2017, page 385), however widespread concepts like embodied mind, body mind, etc. have become. The mind-body problem is produced on a cultural level, and thus tends to survive in daily language use, as well as in practice and in the general tendency to separate us from them — a tendency well known in anthropology.

Two cases from modern yoga

Drawing on my 20 years as yoga practitioner in addition to being a researcher on movement, I have recently begun conducting some research on yoga. Here, I will use this work to illuminate tensions in the understanding of the body. As Elisabeth De Michelis has noted, although yoga itself is quite ancient, modern yoga is still in its infancy and few studies have been completed examining its actual practice. I would add that this deficiency includes how teachers teach and what kind of speech they employ when they teach. In addition, as Morley has observed, traditional (especially Tantric) yoga practitioners have been resistant to developing an academic discourse. Rather than theorizing on yogic traditions, philosophies and cultural roots, my interest has been in examining the use of speech in yoga practice, where language and social position (teachers/gurus) play a central role. I began with several questions: How do yoga teachers speak about teaching yoga? Do they speak about yoga as a practice that connects people to the world and each other? What kind of world?
Based on preliminary interviews, I have constructed two contrasting cases.

Case 1: Linda (Norwegian yoga teacher, 45 years old):
The approach of many teachers I’ve observed reminds me more of preaching than teaching. It seems like a religion, in which yoga teachers need gurus, and pick and interpret ideas from old texts and Sanskrit, as if yoga is something that could «rescue people» from this world and their feelings, thoughts and sensations. I’ve heard teachers tell students to «clean up» their addictions and stop clinging to ego. It is as if yoga is an escape from problems and from the world. I have very little contact with other teachers now. In my classes, I teach what I feel and perceive based on what I see a student do, not preconceived ideas – I teach and connect with people and feel them through my skin.

Case 2: Anna (Norwegian yoga teacher, 35 years old)
I don’t work with the physical body alone. Yoga is more than that. The physical body only engages in exercise, and yoga is about energy and the mind. The body is a «vehicle» to reach deeper layers. The physical body is «the temple» of the soul. In yoga, you plant seeds that can change everything. The goal is an enlightened mind. You have to «go beyond» and get rid of «false selves.” The truth is not what you see; the world is just an illusion. The real world is behind the social reality. We have to go beyond what we feel and sense – our senses are lying, they are not real. All you experience is illusions. You have to withdraw from your senses. True reality is the enlightened mind.

Preliminary analyses

These two examples draw on different ontologies and give the body different meanings. Linda teaches and guides her students using a sensory connection. She perceives the other and «feels the other through her skin.» Anna, in contrast, views the physical body as something that does not count. In fact, it is in the way: Our senses and feelings are deceiving us. This is not unlike the philosophy of Plato, who taught that the body is the prison of the soul; freedom and free existence are completely separate from the body and have nothing to do with it.

We can contrast this perspective with that of people fleeing extreme danger or disaster. Their feeling bodies are not illusions and expressions of false selves. Comparing crossing borders in flight from war and crossing borders in yoga allows us to illuminate different meanings of the body. For people on the run, seeing the world as an illusion is not an option. Their movement toward others is based on a hope that they will be recognized and accepted.
According to Merleau-Ponty, one cannot perceive the world and others except as a bodily anchored perceiver in-the-world-with-others. To perceive or imagine is to be in some kind of spatial-temporal orientation to the perceiver’s body. Yoga teachers rarely employ this concept of the «lived body». Although the concept or word physical forms a central part of their vocabulary, they commonly invoke it to suggest something that is «not about truth,» and has a lower status than the mind. In essence, the term «the physical body» found in transcendental idealism remains dominant in yoga practice.
In contrast, as already noted, we have Merleau-Ponty’s concept of the flesh of the world, indicating the connection between people and the world. This
signifies that we are always moving to get an optimal grasp of the world and ourselves. To obtain a better grasp of our basic condition, in his late writings Merleau-Ponty studied the work of Cezanne, examining how the painter was able to portray nature by lending his body to the world. To Merleau-Ponty, the idea that artists can understand the world/the other while separating themselves from the other/nature/world is inconceivable. On the contrary, he argued, understanding and being able to portray the world in a painting is not an act of copying nature, but of transforming it. The artist’s body is immersed in and made of the same stuff as the world: to touch, one must be tangible, and to see, one must be visible, according to Merleau-Ponty (OEE: 16/353). He characterizes this as “intertwining” or “overlapping” — the artist’s situated embodiment is the other side of its opening to the world. No sharp division exists between the sensing and the sensed, between body and things. They are one common “flesh,” and painting emerges as an expression of this relationship.
Applied to yoga, the vocabulary of phenomenology can be used to characterize the relationship between sensations and experience in the same way Merleau-Ponty uses it to analyze Cezanne’s paintings. Yoga emerges from the relationship between the teacher’s bodily presence and his/her words. One choice is to separate herself/himself from the bodies of the others, telling them to withdraw from the senses, sensations, energies and feelings that arise in and between practitioners. Another choice is to be present with them. People in flight and their constant movement is an expression of what emerges in the interaction between a war situation and the environment that surrounds them and their movement. They are lending their bodies to the world; connecting with our own bodies and the bodies of others allows us to experience each other as part of the same flesh.The perspective of James Morley in his article Embodied Consciousness in Tantric Yoga and the Phenomenology of Merleau-Ponty is also relevant here. In taking an embodied approach to spirituality, Morley cites Edmund (2008: page 152), the originator of phenomenology, in particular his assertion that the experiential body is a corporal «zero point,» the clear bearer of the «here and now» and the bodily «on earth.» The premise is that the living body is at all times and in all situations the vessel of present meaning. It later serves as the basis for speech, but at the same time continues to be a source of unspoken, nonverbal communication throughout a person’s life.

The body as speech, speech as body

Morley (2008) is preoccupied with the limitations of language in coming to terms with the lived body.
With reference to Merleau-Ponty’s Themes from the Lectures, he argues for “an opening toward that which we do not have to think in order that we may recognize it” (Theme 130, Morley 2008: 152). However, he then observes that despite phenomenology’s recognition of the limits of language, it remains paradoxically trapped in an abstract representational methodology while pursuing its goal of articulating corporeal experience. Merleau-Ponty’s attempts at elucidation must rely on language and interpretation because, as one writer has noted, “it is the only game in town” (Fish, 355); Morley, 2008:160)

Morley’s perspective opens the door to exploration of the interesting and complicated relationship between the experienced body and the limits of language in coming to terms with one’s lived body. I would suggest that we do so by exploring the contrasting roles of the subjectivity of the body in speech and the subjectivity of speech in the body. This subject is highly relevant in yoga movement practice, in which the teacher/instructor takes a leading role and
directs her/his body toward others. As already noted, some yoga teachers may suggest that practitioners’ speech about themselves and their ailments is merely a reproduction of general knowledge, lacking any manifestation of the body’s surplus, life-giving meaning. That is, surplus in the sense of signifying practitioners’ subjectivity of body; its presence and whatever feeling and thought occurs for the practitioners is in flux and will change. The practice of yoga will take on different directions, depending on whether or not those sensations are acknowledged or rejected as illusions – and if the real goal is an «the enlightened mind.»

In his article “The function and field of speech and language in psychoanalysis,” (2003: 33-125), Jacques Lacan (1901-1981) makes a distinction between “filled speech” and “empty speech.” Empty speech merely reproduces the general meaning of language. Filled speech produces surplus meaning in others. An example of empty speech might be, «We are more than our physical body.» Filled speech might be to encourage practitioners to acknowledge their body in fundamental ways and find their word from what they sense and feel. From a phenomenological perspective, balance and instability, body weight and sensory perception are productive, albeit ambiguous sources of meaning (Abram 1999).

To conclude:

We might ask, as Lesley Green, tomorrow’s keynote speaker, has suggested, what would modern knowledge have become if movement and the lived body had been central concepts in the debates? Further, what would our understanding of yoga movement practices be if teachers taught from a phenomenological perspective? What does such a perspective and vocabulary imply for our understanding of the experience and expression of the subject in motion in relation to others? How might a perspective encompassing relatedness and connections provide a new understanding of people in flight?

I began this discussion with a reference to people in flight, and advocated for considering their situation as an example of movement as a form of connection and sameness, and the body as the flesh of world. My goal throughout has been to show the relevance of a phenomenological approach that views all of us as bodily human-beings-in-the-world, directed toward others through our movements. People in flight are often perceived as a phenomenon representing movement as a problem; they are regarded as distinct from and not related to us. What I argue for is understanding their sameness.

The opposing perspectives — that in movement we are present with others and that we remain separate and distinct — stem for very different ontologies. My vision is to consider the feeling and sensing body and the relationship between bodies as a starting point, and thereby challenge people to be present in the world together. Phenomenological concepts can make a valuable contribution to our understanding of both people in flight and yoga practice. The world — all of us – would benefit from a language and perspective that support movement as connection, and belonging as the primary relationship between us.

Literature:
Abram, David, 1996, The Spell of the Sensuous, New York: Vintage Books
Cohen, E (2009) A Body Worth Defending: Immunity, Biopolitics, and the Apotheosis of the Modern Body. Durham: Duke University Press.
De, M. E. (2014). History of Modern Yoga: Patanjali and Western Esotericism.
Thielst Peter (1992) Den europeiske kropp. Dansklærerforeningen
Depraz N., Varela F.J., Vermersch P. 2003. On Becoming Aware: A Pragmatics of Experiencing. Amsterdam: John Benjamins Publishing.
The Flesh of the World: Maurice Merleau-Ponty
Fuchs, Thomas (2016) Phenomenology and mind. P 194-209.
Hustvedt (2016). Sinnets kropp – kroppens sinn. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 54, nummer 4, 2017, side 376-385
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=483828&a=2
Lacan, Jacques (2003) Écrits: a selection. London: Routledge.
Merleau-Ponty (1968) the Visible and the Invisible. Northwestern University Press. 1968
Merleau-Ponty 1964b, The Primacy of Perception, James Edie (ed.), Evanston: Northwestern University Press
9
Morley, James. Embodied Consciousness in Tantric Yoga and the Phenomenology of Merleau-Ponty. Religion and the Arts 12 (2008) 144–163.

Nå kroppen ikke «passer til» øvelsen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Det er fint med yoga, men det er ikke alltid kroppen passer inn i øvelsen da, det er ikke alltid jeg kommer inn i posisjonene og det instruktøren vil». Slik utrykte en venninne seg nylig om sine erfaringer fra yoga. Det er øvelser/ posisjoner eller asana som det heter i yogaterminologen som kommer i forgrunnen. Det er logisk tenker vi; deltar en på yoga så er det yoga som skal læres. Jeg ble inspirert av formuleringen da jeg undersøker en lignede tematikk i kroppsøving; undervises kroppsøving til elever eller undervises elever i kroppsøving? Spørsmålet kan trekkes videre fra min venninnes formulering; undervises yoga til mennesker, eller undervises mennesker i yoga? Spørsmålet skaper refleksjon over hva som kommer i forgrunnen; menneskene eller metode/innhold.

Jeg har stilt spørsmålet til studenter som skal bli kroppsøvingslærere og spørsmålet skaper refleksjon, og åpner opp en diskusjon om hva det innebærer når «kroppene ikke passer inn i øvelsen». Hva skal endres – øvelsen eller kroppen? Her finnes overflod av øvelser både i yoga og andre bevegelsespraksiser som nettopp har til hensikt å endre på kroppens form; gjør denne øvelsen og du vil få strammere ropme, denne øvelsen hinder….osv, osv.

Nedunder trekker jeg fram noen observasjoner, der jeg forteller fra en «Gymtime» på Solsiden videregående skole (fiktivt navn). Jeg har særlig interessert meg for noen av jentenes kroppslige responser på øvelsene de har blitt instruert til å utføre.

Læreren – her kalt Eva har «gym» i 3 B (alle sier gym, selv om kroppsøving er det offisielle navnet på skolefaget). Hun har lagt opp til stasjonstrening med grunnleggende styrketrening. Det er felles oppvarming og elevene tråkker på ergometersykkel i treningssalen. Eva sier at hensikten er «å varme opp», da må alle opp i en «viss intensitet». Jeg legger særlig merke til tre av jentene, alle har hijab, og lange kjoler over treningsbuksene. Alle smiler, mens de tråkker i vei, ikke særlig engasjerte, men de smiler litt avvæpnede, tenker jeg. Med ergometersykkelen som det stabile punkt tråkker de i vei på pedalene, armene henger langs kroppen, overkroppen svaier litt hit og dit. Eva tegner opp stasjonene; knebøy/spenst, mageøvelser, rygg, og en stepp opp og ned fra trapp, alt satt opp med antall gjentagelser pr. serie, som er vanlige betegnelser på opplegget for stasjonstrening.

Jeg følger jentene inn i rommet der de skal utføre knebøy. Rommet brukes ofte til dans, men i dag er det knebøy. Eva sier at de skal ta matter ut av materialrommet, legge disse på gulvet og gjøre 10 gjentagelser 5 ganger. De skal også hoppe opp og trene spenst samtidig.

Jeg setter meg på sidelinjen i danserommet. Først skal mattene fram – jentene tumler inn i utstyrsrommet, dulter borti hverandre og ler. Mattene er stor, gule plastmatter med litt glatt overflate. Ut kommer de med en mattene mellom seg- tre stykker bærer, slenger matta ned, går nesten med i «dragsuget» selv, faller omkull og ler. Mattene beveger seg «uvillig». Som ting virker mattene å motsette seg jentenes kropper. Som affordance og «non human actors«, som teoretikere ville kunne sagt, virker mattene her som fremmede fugler, som avleder oppgaven «knebøy» (hvorfor knebøy skal gjøres med bruk av matter og ikke på gulvet, ble ikke avklart av læreren). En ny matte hentes og slenges i gulvet. Den legger seg halvveis oppå den andre. Nå begynner sjauing med å få mattene lagt kant i kant, gjenstridige matter – ikke ulikt jentenes kroppslige motvilje mot øvelsen. Eva kommer inn og sier » nå må dere komme i gang, ikke tulle, se å starte opp med øvelsene». Mattene ligger fortsatt ikke slik jentene vil, og de prøver de å legge alle tre andre vei i rommet, stadig under lattermilde bestrebelser. Så begynner knebøyen med spensthopp. Knærne beveger seg i «alle retninger», ikke «knær over tær» og armene foran for spensthoppet som foreskrevet. Sjelving og vibrasjon. Jeg får assosiasjoner til Siri Hustvedts bok; Den skjelvende kvinnen, eller Historien om nervene mine. Her forteller forfatteren forteller her om sine skjelvetokter. Hun skriver ikke om «gym», men hvordan skjelving tok tak i kroppen mens hun står hun på en talerstol og skal holde en minnetale over sin avdøde far. Boka er en kombinasjon av og en mer vitenskapelig tilnærming til skjelving som fenomen, og boka bidrar til at skjelving blir interessant og verdt å dvele ved. Ikke ulikt alle «skjelve og ristekurs», som nå tilbys på markedet- «alle» rister for tiden!

Gapet mellom «øvelsen» og den skjelvende kroppen

Som allerede sagt, når sirkeltrening er tema og deriblant knebøy så gjelder visse prinsipper. «øvelsen» (lik asana) er et sett bestemte former og posisjoner, som er designet for å for eksempelvis å bidra til økt styrke, bevegelighet, balanse etc eller for rygg, hofte, – det kan være rettet enten mot faktorene som er kjent fra treningslære slik blant annet (Gjerseth m fl 2016) beskriver knebøyens design » Start i en stående posisjon. Føttene har skulderbreddes avstand og ryggen holdes nøytral. Start bevegelsen ved å sette deg bakover som i en dyp knebøy. Når du kommer ned i bunnposisjon, hoften under kneet, hopper du opp så høyt du kan. Hold en nøytral rygg gjennom hele bevegelsen og ha tyngden på helene»

Jentene var langt unna utførelsen av knebøy slik den er beskrevet her. Det hadde sikkert vært bra å lære dette og det kommer de også antagelig til å lære når de skal vurderes i kroppsøving og få fremovermelding på sin læring. Foreløpig er det et tydelig gap mellom det om kalles arbeidskravet i øvelsen, men den aktuelle kroppen. «Øvelsen» slik er definert «på papiret» er forskjellig fra det utøvde. I det utøvde er kroppene uryddige, uformelig og ustabile, mens «øvelsene «slik læreren foreskrev ligner en tegning eller bilde jfr treningslæren.

Å tilegne seg ferdigheter og det lære gjennom å øve er sentralt i kroppsøving. At elevene får positive og meningsfulle erfaringer er sentralt for rettferdiggjøring av kroppsøving. Spørsmålet jeg reiser dreier seg om hvordan om faget kommer foran elevene? Hvem interesserer seg for de skjelvende kroppene? Jentene som tuller og kommer i basketak med mattene og ikke «kommer i gang» med øvelsene? Eksemplet viser den uryddige kroppen, som en motsats til å utføre kontrollerte knebøy tuller de med øvelsens alvor. Det er morsomt og livgivende. Kroppene kommer i forgrunnen med sin vitalitet og latter – mer liv og røre enn kontroll og ro. Hurra for jentene som fikk fram dette – en vekker for alle som underviser andre i bevegelse. Tør du å sette menneskene/elevene foran metoden og innholdet?

Langrennsbevegelsens logikk

skrevet av Gunn Engelsrud

Med tittelen «VM i postmoderne langrenn: Sluttspurter skal ikke avgjøre et skiløp», tar den svenske forfatter og tidligere skiløper Lena Andersson (1) til motmæle mot endringene i langrennssporten. Langrenn har, som idrettsgren, ifølge Lena Anderson «gått fra å være like solid som grunnfjellet, til å bli en kunstig konstruksjon. Da den kastet vrak på sin egen kjerne og sitt eget tyngdepunkt, ble den irrelevant». Hun belyser sin dom over langrennssporten med postmodernistisk forførelsene, der kjernen er at ingenting har en kjerne. Siden alt er flyktig og vilkårlig sammensatt, blir distanser, løyper, utstyr, målkamera, forstøverapparter, spurtoppgjør, rykk, langrennssprint, renn der utøvere kun kan stake seg fram på glattest mulige ski; ting og fenomener som kan settes sammen på vilkårlige måter. Gjennom språk og ideer skapes nye oppfinnelser og kategorier, uavhengig av om kroppens og bevegelsenes egen logikk samsvarer med endringer som får status som utvikling innen idrettsgrenen. Argumenter som har vært ført for endringer i løyper er for eksempel at langrenn må bli mer publikumsvennlig; en argumentasjon som endret den tradisjonelle 5 mils traséen i Holmenkollen, å være flest mulige ganger nedom arenaer er det som gjelder, ikke kampen mot tiden, rytmen og harmonien underveis og gjennom løpet. Lena Andersson argumenterer for at alle idrettsgrener har sine logikker. Hun ser det å gjøre langrenn til arenasport som et utrykk for å forvanske langrennets idé. Langrenns logikk passer ikke som arenasport, det virker derimot reduserende, tilsvarende det å skulle redusere fotball til straffespark; det er jo bare å komme raskest mulig til resultatet!

Stilløperen fra Hernes

Jeg startet min langrennskarriere før Lena Anderson, og på 1960 var stilkarakterer i langrenn et tema. Det tapte terreng av mange grunner, særlig da kvinner i likestillingens navn også ville konkurrere på tid og ikke bli utsatt for «eksteriørbedømmelse». Stil i langrenn hørte ikke hjemme, selv om stilløperen fra Hernes, Johs Harviken gav meg og andre gode opplevelser, og med sine lange linjer i bevegelsene gav han oss anledning til å nyte bevegelsenes harmoni. Det var også på den tiden langrennsløpere gikk over målstreken med oppreist og med stil, ikke halser inn på oppløpssiden, kaster seg over mål og blir liggende å hive etter pusten. Anderson kaller det » Det uskjønne på oppløpssiden». Det gir ikke nytelse å være vitne til heseblesende hakking med staver, for ikke å snakke om alle stavbrekk, knøvling og mangel på et bevegelsesmessig samarbeid og kontakt mellom utstyr, underlag og kroppen. Lena Anderson skriver at det å hakke og løpe med ski på beina viser at langrenn i sitt vesen ikke er en eksplosiv idrett. Selv om det antagelig er mye terping på «teknikk», har jeg også hørt intervjuer med både Marit Bjørgen og Therese Johaug der de snakker om » å være i ett med det jeg gjør», «kjenne hvert fraskyv gjennom skien ned i underlaget», «finne roen i bevegelsene», så virker slike utsagn og erfaringer sjelden å bli tatt videre til forståelse av idrettgrenens inderlige mening. I en nydelig reklamefilm for VM på ski i Oslo i 2011, viser imidlertid Marit Bjørgen til hvordan det er ved å finne roen i bevegelsene at hun kan ta seg helt ut. Hun snakker ikke om gode testresultater, men om å være i harmoni med omgivelsene. Jeg har vist denne filmen til både kollegaer og studenter og må spille den gjennom mange ganger før tilhørerne får med seg ordene hun bruker om å finne ro i bevegelsen. For mange virke det ulogisk at hun ikke snakker om å kjempe med seg selv og tåle smerte.

Å leke med konstruksjoner.

I det postmoderne univers mangler ikke ordene, og det skapes nye grener og treningsformer i fornyelsens drakt. Spørsmålet er om jeg, du og andre tror på en bevegelsens logikk, og hva som oppleves når logikker brytes. For meg er det slik at jeg ofte får vondt i kroppen, både når jeg opplever fotballspill uten pasningsspill og balanse over føttene, langrenn med pigging og hakking med staver som brekker, knuffing, konflikt og fall på grunn av rammene og konkurranseformene utøverne blir satt inn i. Grunnen er at slik er vi som kropper – vi kjenner den andres rytme eller ubalanse i vår egen kropp.

Som Lena Anderson så tydelig skriver er det ingen hinder for å skape uforenligheter og kunstige idrettsgrener så vel og kunstretninger, noe som kroppslig sett kan oppleves og føles irrelevant og vondt. Hvor mye nye teknikker og utstyr tåler langrennssporten? Lena Andersons modige oppslag tar opp noe så umoderne som at langrenn bør utøves » i overensstemmelse med sin natur», og går dermed imot utviklingen slik den kommersielt sett er styrt av penger, utstyrsprodusenter og sponsorer. Mot dette senario holder Lena Anderson opp et speil og argumentere for at langrenn har mistet kontakten med sin egen balanse og idrettsgrenens essensielle egenskaper. Hurra for et frisk pust!
Noter.
1 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/VM-i-postmoderne-langrenn-Sluttspurter-skal-ikke-avgjore-et-skilop–Lena-Andersson-615822b.html

Instruktivt språk på tomgang. Hva betyr det å sette en intensjon for trening, yoga og bevegelsespraksiser.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Det er nytt år og mange skal sette intensjon og mål for sin trening, enten det handler om yoga eller andre former for praksiser. Jeg har sjelden fått noen ut av å sette en intensjon, som en isolert eller tenkt handling og har derfor, nå ved starten av året, blitt inspirert til å dele en annen forståelse, basert på en forståelse av intensjoner som kroppslige prosesser innbakt i verden.

Wishful thinking mantras

En annen inspirasjon til å skrive om temaet er et innlegg Jeff Brow (1) skrev på FB. Han skriver om visse måter å bruke språk på innen det han benevner som the New Age Movement. Hans poeng er hvordan deltagere i New Age Movemnet (2) møtes med et forenklet og feilaktig språk om seg selv og hva de skal oppnå. De møtes med han kaller wishful thinking mantras. Jeg fikk assosiasjoner til egne erfaringer fra instruktive praksiser i yoga og meditasjon, der folk eksempelvis instrueres i å inkludere tilgivelse, takknemlighet og kjærlighet i sin praksis, uavhengig av deres liv eller situasjon er kontekstualisert nærmere der og da. Jeg har ikke noe imot å arbeide refleksivt med egne erfaringer, men vil gjerne selv definere tematikken, tid, forståelsesramme og sted. Det kan det bli lite rom for (3), og det er akkurat disse sider ved språkbruk i og om bevegelsespraksiser Jeff Brow tar opp. Han viser til statements som han hevder bidar til; the perpetual denial of common sense realities with fantastical perspectives. Brow skriver at det er svært alvorlig å fortelle folk at; Everything is an illusion, There are no victims, Anger is a sub-standard emotion, All judgments are bad, You chose your every experience and circumstance, Your personal identifications are inherently false, Just ask the universe for what you want…, Everything you see and feel is a reflection of you, There is no one to blame, The ego is the enemy, etc. Språkbruken er gjenkjennbar og har tendens til å vandre fra den ene til den andre. Utallige ganger har jeg vært vitne til tilsvarende; ikke tenk, tanker er kun illusjoner, virkeligheten slik du erfarer den er kun et skall, samfunnet fratar deg sannheten, det sosiale livet er fylt med illusjoner, vi må gå bak; bak fasaden, det «egentlige» er et annet sted, og den «fysiske» (4) kroppen er underordnet. Filosofen Platons (5) tanker gjenkjennes; den virkelighet vi opplever kun er et ufullstendig skyggebilde av en perfekt virkelighet som finnes i andre dimensjoner. Det som erfares er kun lureri og falsk sansning, slik mange i dag også snakker om at hjernen «lurer» deg til å tro eller føle visse ting. Her innlemmes alle mennesker i et tankesett, som for mange kan være fullstendig fremmed, men som, gitt at en deltar i praksiser som Jeff Brow viser til, like fullt inkluderes i. Hvor kommer disse forståelser fra og hvordan overlever de? Hvorfor defineres ofte mennesket negativt og til å ha problemer?

Å inkludere alle til å ha problemer

Jeg deltok en gang på et maskekurs. Som innledning skulle deltagerne skrive et brev til lærerne om «sitt problem». Jeg kunne ikke komme på noe, siden min interesse var å arbeide kreativt med masker, men for å løse oppgaven fant jeg opp et problem, og skrev om det. Heldigvis spurte kurslederne meg om det stemte, da de synes jeg virker nokså sunn og «vanlig». Jeg fikk bekreftet at jeg kunne delta uten å ha et problem. Hvis jeg imidlertid hadde hatt et problem, ville det vært høyst avgjørende hvordan dette var blitt forstått og håndtert av kurslederne. I eksemplene Jeff Brow bruker, er hans poeng at alle blir inkludert i en forståelse av at alt som skjer dem både er et speil av dem selv og samtidig en illusjon. Det legges opp til en abstrahert verden, rammet inn av en språkbruk, som definerer alle kollektivt og som deltagerne samtidig låses inne i, og som avsondrer fra dem fra den levde virkeligheten, som ifølge språket som brukes er illusorisk. Jeff Brow skriver at å opprettholde slike forståelser gjør at folk miss the opportunity to do the real work to become conscious together. There is no substitute for heart-earned transformation. Han sier altså den hverdagslige og erfarte verden vi lever sammen med andre i samfunnet, har verdi, og det er her mennesker blir klar over seg selv og andre, og kan møtes i «real work». Det er i denne verden at kroppens egne erfaringer kjennes og kan gis plass. Disse erfaringer er ikke atskilt fra verden, men skapes og opptrer i verden, og det kan være fint, ikke illusorisk, stressende og problematisk.

Å holde på en intensjon forutsetter objektkonstans

Tilbake til «å sette intensjoner» for en trening eller bevegelsespraksis, så gir Lisa Folkmarson Käll (6), en klar påminnelse om at i en fenomenologisk tradisjon så vil «intentional acts «konstitueres som en prosess der den sosiale verden så vel som subjektet og relasjonene til andre «are brought into being» (2015 s. 29). Heller enn å være en utenforstående agent som bestemmer seg viljemessig for å sette en intensjon, er subjektet selve det konstituerende ved intensjonen, som ikke er kognijonsbasert, med prosessuell og erfart. Konstitueringen av verden så vel subjektet er relasjonelt med intensjonaliteten og vice versa. Intensjonaliteten utrykkes også i den kroppslige rettethet mot verden og er aldri noe som har opphav i en bevissthet eller mind isolert fra kroppen. Relatert til det å sette en intensjon, vil det ifølge et fenomenologisk perspektiv gi mening å følge seg selv som et kroppslige subjekt gjennom utførelsen av en bevegelsespraksis, og nettopp la det som erfares få være. Dette til forskjell fra å binde seg til noe som er tenkt ut på forhånd og som forutsetter en objektkonstans (gjøre den uttenkte intensjon til et objekt som kan holdes konstant – jfr. «husker du intensjonen? Ikke glem den selv om du befinner deg i utfordrende posisjoner!!). Poenget er å ikke låse seg til abstrakte ideer som stenger erfaringer fra kroppen og verden ute, men å forstå «embodied consciousness» og det kroppslige subjektets væren-i-verden og dets væren-av-verden («being of the world») (2015 s 30). Her er subjektet plassert i en verden hun lever i og kan ha tillit til, en verden som er en del av henne og hun av den. I motsetning til det isolerte subjektet (7), som Jeff Brows er kritisk til, er ikke dette subjektets verden og erfaring kun illusorisk og falsk, men i endring og transformasjon sammen med henne. Hun er et subjekt i en verden som har mening og som hun ikke må stenge ute og fornektes.

Språk på tomgang.

Birgit Nordtug og jeg (8) tar opp en tematikk som gir en relevant kobling tilbake til ordene/frasene som Jeff Brow har identifisert. Artikkelen er en påminnelse om at å ramme inn en praksis, terapi eller undervisningsform i bestemte talemåter må problematiseres. Det kan ikke tas for gitt at generelle begreper og terminologi passer for alle. Dersom eksempelvis en yogainstruktør tyr til et språk og fraser som jeg har vist til, vil det passe for noen, men for andre vil ordene føles som upassende og infantile, og fremmede i ens egen kunnskapskapskultur.

Det å bruke et språk som fanger andre i uriktige og abstrakte forestillinger om intensjoner har vært mitt tema i denne bloggen. Alle begreper er kodet med et innhold og det å problematisere språkbruk i og om bevegelsespraksiser er viktig for å forstå perspektivene en bevegelsespraksis drives fra og gjennom. Jeg liker meg best når de som underviser er «nøytrale» og stoler på at de som deltar gjør seg de erfaringene de gjør, der det legges vekt på et åpent rom å være i, uten at intensjoner og falske ideer om subjektet, bevissthet og verden.

NOTER:
1 Takk til Christina Danielsen som gjorde meg oppmerksom på innlegget.
2 Han sier ikke konkret hvilke praksiser han inkluderer, men jeg valgte å sitere han da jeg selv har hørt tilsvarende begrepsbruk i yoga, meditasjon der jeg har deltatt. Det betyr ikke at det ikke finnes andre varianter, men det lar jeg ligge her. https://www.facebook.com/Soulshaping42/posts/10210320381818942
3 Det betyr ikke at jeg ikke kan la være å følge oppfordringer. Det jeg tar opp her er når det tas for gitt at de som deltar har en problematikk som er felles rundt slike tema.
4 Jeg er kritisk til begrepet «fysisk» kropp. Det er misvisende og indikerer at kroppen ikke lever som opplevd og bevisst.
5 Jeg mener ikke å redusere Platons filosofi til dette, men trekker det fram da «platonske forhold» ser ut til å være holdt i hevd i språkbruken jeg viser til her.
6.LISA FOLKMARSON KÄLL (2015) A Path between Voluntarism and Determinism. Tracing Elements of Phenomenology in Judith Butler’s Account of Performativity. Föreningen Lambda Nordica
7 Empirisk sett kan det være situasjoner som subjektet kan oppleve seg isolert etc, det jeg tar opp her går først og fremst på grunnlagsforståelse.
8 Nordtug, Birgit og Gunn Engelsrud. 2016.” Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse” Tidsskrift for kjønnsforskning 3:151-168.

Når det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord – tanker rundt debatten om «virkelighetslitteratur» og Vigdis Hjort

Skrevet av Gunn Engelsrud

I Vigdis Hjorts nye roman møter vi en hovedperson Bergliot. Det er hovedpersonens kroppslig subjektivitet vi følger gjennom hele boka. Kroppens reaksjoner forteller oss at det er noe usagt og vanskelig i Bergliots liv. Hjort beskriver tydelig kroppens protester i møtet med søsteren og når barndomshjemmets rom er i tankene. Vi får beskrevet blikk som vurderer, følger med, passer på. Bergliot lever, puster, setter relasjoner i bevegelse, skjelver, fryser, er kvalm. Erfaringene gjøres levende i bokas språkbruk. Det er Bergliots reaksjoner og opplevelser som driver handlingen i boka. Gjennom kroppens reaksjoner avdekkes familieforhold som ikke har tålt dagens lys. Vi leser en bok som beskriver det usagte, der det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord. Om Hjort forteller historien om sitt eget liv eller om det er Bergliot som endelig slipper ordene fri er ikke viktig. Hjort skriver, Bergliot opplever, vi leser og legger til vårt eget liv og våre kroppslige erfaringer, slik formes historien. Den kunne ikke vært skrevet akkurat slik av noen andre enn Hjort. Ingen leser vil heller oppleve boka helt likt. Anmelder Ingunn Økland i Aftenposten har med sitt begrep om «virkelighetslitteratur» skapt en anledning til å diskutere hva «fakta» og «sannhet» er.

Når kroppen kjennes sann, men språket for erfaringer ikke når fram til mennesker som står en nær.

Dette tema kretser boken rundt. Det er et skille mellom å interessere seg for de kroppslige erfaringene og den sannheten kroppen forteller oss om Bergliots liv, og det å lete i boka etter fakta fra virkeligheten. Økland har vært opptatt av å bevise hva som egentlig skjedde i farens begravelse. Hvis så, er det et problem? At en hendelse i virkeligheten kan korrespondere med opplevde fenomener i en roman? Det blir i så fall interessant å spørre; hvem sin opplevelse fra begravelsen? Det har vært ført mange diskusjoner om relevansen av å bruke korrespondanseteorien for å avgjøre om noe sant. Et enkelt eksempel; jeg sier at det går en trikk i gata, og deretter ser jeg trikken komme, jeg har verifisert at det ikke kun et utsagn, men at det har «rot i virkeligheten» som er et utrykk som ofte brukes. Kriteriet om korrespondanse blir mer utfordrende dersom det anvendes på en drøm – du forteller en drøm (det er flere drømmebeskrivelser hos Hjort).De færreste vi si; nei drømmen din er ikke sann fordi den ikke korresponderer med virkeligheten. Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved at vi opplever folk og situasjoner og vår egen historie ulikt fra andre.

Vi tolker drømmen, reflekterer og skaper mening, slik romanen også gir leseren anledning til. Språket i romanen skaper en kroppslig virkelighet. En kroppslig erfaring hos hovedpersonen som ikke er hørt, sett og anerkjent; den har blitt uttrykt forsøksvis, men er ubekreftet båret i kroppen. I romanen skapes et rom for at leseren opplever Bergliots kroppslige erfaringer, og forsøkene på å bringe den til taushet. Hjort åpner opp for hvordan kroppen husker og hvordan Bergliots språk om sine erfaringer ikke får finnes. I den familiekonstellasjonen hun er en del av har språket heller en funksjon av å tildekke erfaringer.

Å jakte på «det faste».

Verden skaper oss og vi skaper verden. Det er kontinuerlig. Det finnes ikke som et fast punkt alle kan enes om. Ingen mennesker kan reduseres til måten andre ser dem på. Også de såkalte «levende modellene», som Økland er bekymret for kan se seg selv og bli sett av andre på måter som er langt unna det de måtte kjenne seg gjenkjent i romanen. Jeg oppfatter at det å forsvare de «levende modellene» slik de er synliggjort i litteratur, samtidig er å redusere dem. Livet deres er mye rikere enn det som kommer frem gjennom en annen persons blikk. I Hjorts roman er hun også klar over dette og reflekterer over dette. Alle personene tilskrives en verden som de både skaper og binder seg til. Som lesere kan vi også oppdage egen språkbruk om erfaring og hvilke sannheter om oss selv og andre vi binder oss til.

Godt at vi har Vigdis Hjort

Kroppslig subjektivitet lar seg ikke fange og plassere. Den er alltid i bevegelse, levende, pustende og fullt i stand til å sette i gang diskusjoner. Godt vi har Vigdis Hjort som ikke lar seg selv eller forfatterskapet stoppes av faktasjekk, og andres stemmer om erfaringer hun på litterært vis får til å åpne opp for. Gjennom Bergliots historie får vi anledning til å diskutere vår egen språkbruk og spørre hvilken plass de kroppslige erfaringene får eller har gjort i vårt eget liv.

http://www.aftenposten.no/kultur/Litteraturen-er-pa-villspor-605025b.html

http://www.aftenposten.no/kultur/Tore-Renberg–Vigdis-Hjorth-gar-ikke-for-langt_-men-Knausgard-brot-en-grense-605640b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Prosessen-mot-Vigdis-Hjorth–Erik-Fosnes-Hansen-605759b.html

To tette og en badehette – når «gymmen» skaper mørke minner.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Facebook har mange grupper og muligheter til å klikke, like, mislike og ytre seg om likt og ulikt. Et tema er «minner» – og noen uker tilbake vakte et bilde av en badehette sterke minner hos noen av mine gamle venner fra gymnastiden (1967-70). Å bli «utsatt for» bildet av et badehette av typen ruglete overflate laget av klam gummi, var som å få et slag – kanskje ikke i ansiktet – men i mellomgulvet. Uttrykket «to tette og ei badehette» kommer fra det å få to slag i ansiktet (boksing) – så dras badehetta ned og det blir mørkt og «game over», duket for mørke minner.

Synet av bildet fikk, den dag i dag, klorlukta rive i nesa på en av mine klassevenninner. Hun skriver; «Hater synet av den (badehetta). Vi hadde en gymlærer som tvang alle til å stupe på 1,50 dybde. Alle! Også de som var 1,70 høye og mer. Også de som ikke kunne svømme og aldri lærte det. Ikke å undres. Å puste rolig i vannet er ikke lett når læreren jager alle andre opp av vannet og hele gjengen står og glaner på bare den ene, til lærerens hånlig tilrop «Grete, alle jentene står og ler av deg!»

Synet av badehetta aktiviserte minner om hånlige tilrop og opplevelse av å bli gjort til latter. Nesten 50 år etter – «sitter» minnene i kroppen.

Å bli forsøkt latterliggjort.

Latterliggjøring er en kjent hersketeknikk. Marianne Teigen (2010) har analysert hvordan «gymlærere» framstilles i et utvalg barne- og ungdomslitteratur. I oppgaven «Blod, slit, svette bukk og tårer: et møte med kroppsøvingsfaget i barne- og ungdomslitteraturen», viser hun hvordan «gymlæreren» er en brølende og hensynsløs (mann), som herjer med elever, svært likt min klassevenninne skriver om, bortsett fra at læreren her var en kvinne. Det å latterliggjøre elever var legitim praksis, noe som for noen gjorde «gymmen» til tortur. Min venninne skriver på FB, «Jeg hatet henne, gymlæreren, selv om hun ga meg Mg i gym. Noe jeg sikkert ikke fortjente. Jeg hadde ei venninne som ikke begynte på gymnaset fordi hun ikke orket tre år til med en gymlærer som mobbet noen jenter og smisket for andre.» Tortur til tross, det gav ikke utslag på karakter. Sosial klasse var avgjørende.

«Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det».

Å bli møtt med sarkasmer var vanlig i gymmen vår: «jenter, hva er det for noe galt med dere, skulle mangle om dere ikke kan løpe «den lille runden», ikke noe unnasluntring». Minnene fra mine klassevenninne fikk meg til å tenke over at det var to forhold som medvirket til å bli smisket med av læreren: å være god i idrett eller å ha høy sosial status i bygda. En elev med sosial status kunne slippe lettere, til tross for «manglende mestring», som det het seg. En far støttet sin datter med følgende statement; » Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det». Ved at dette ble kjent blant oss, snudde hun forventningen om at alle skulle stå på hodet opp ned – en herlig motvekt, som lot seg gjøre grunnet en positiv innflytelse fra en far med sosial status.

En kropp å være og å hvile i.

Andres kropp (her skoleelever) vil lett kunne fortone seg som objekter for instruksjon fra lærere. I dag (som da) skal eleven oppnå visse ferdigheter, som her å stå på hodet, hoppe over bukken, dykke og svømme, etc.- alt regulert av gjeldende læreplaner. Min klassevenninne spør: Hvordan kunne lærerne hun slippe unna med sine hersketeknikker og hvordan kunne en slik «pedagogisk praksis» (hvis det kan kalles pedagogisk praksis» være legitim.

Trond Egil Arnesen med flere tar opp dette i en artikkel med tittelen «Den læreplanen som ikkje kan tilpassast mi undervisning, finst ikkje. Vurdering og undervisning i kroppsøving etter Kunnskapsløftet» . Lærenes praksis består, og er underlig stabil. Når kroppen blir objekt for ironisk kommunikasjon, » så du er frisk nok til å være med på dette da? Latterliggjøring, i form av utspill som; «nå venter alle bare på at du skal komme over bukken», eller «få ræva i gir, dette er ikke noe hvilehjem», er en henvendelsesform til elever som forhåpentligvis har forsvunnet ut av skolen. Det er i alle fall stikk i strid med hva som skal til for å være og å lære kroppslig. Eksempelvis hevder filosofen Fredrik Svenaeus , at det å føle seg hjemme i egen kropp er grunnleggende for å holde seg frisk. Det å finne ro og hvile i egen kropp, var ikke et tema for vår «gymlærer», men slik min venninne avsluttet sitt innlegg på FB, så fatter hun håp for meg, selv om jeg ble ansett å være «et idrettstalent». Bildet av badehetta fikk fram vonde minner, ja. Men når badehetta trekkes av hodet og kvalmen fra klorlukta slipper taket – så gir erfaringene et nytt perspektiv å tenke med.

Min venninnes oppfordring.

«Gunn, vi gikk i samme klasse og hadde samme lærer men som det idrettstalentet du var, tilhørte du nok ikke de som ble mobbet. Jeg vet ikke hva du la merke til, men uansett er jeg ganske sikker på at det er en annen pedagogikk som er det du har videreført til dine studenter!»

Takk for at jeg fikk benytte disse erfaringen i denne bloggen!

Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Overskriftens spørsmål har jeg fått fra journalister flere ganger i det siste. Er gutter like utsatt for kroppspress som jenter? Er det verre nå enn før? Hva kan vi gjøre for å bekjempe kroppspresset? Er det ikke forferdelig at ungdom ikke kan dusje nakne etter gymmen lenger? Jeg kunne nevne flere spørsmål, men dette er noen gjengangere av spørsmål som synes å høre til debatten om «kroppspresset» Kollega Birgit Nordtug og jeg har tidligere skrevet om å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen. jeg tar igjen opp noen sider ved hvordan dette fenomenet brer seg i språk og interesser.

Kroppspresset er avtalt på «høyeste hold».

Når noen synes «noe er forferdelig», så utredes ofte fenomenet. En slik utredning er foretatt av forskerne Mari Rysst og Gun Roos på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Rapporten har følgende konklusjon:

Helt til slutt vil vi understreke at vår undersøkelse støtter BLD’s bekymring om at det er et stort kroppspress ute (mu) i samfunnet, som særlig mange jenter sliter med. Alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves (2014 s. 44).

Konklusjonen er et «gefundens fressen» for aktører som nå står klare til «å bekjempe kroppspresset». Gefundenes fressen er altså et uttrykk for at noe man nettopp ønsker skal hende, skjer og de som ønsker det kan bruke det i sin argumentasjon for tiltak. Siden Livsmestring nylig er tatt inn som tema/fag i skolen er det igjen åpnet for ulike kommersielle interesser og organisasjoner har legitimitet til å starte med sine tiltak. Her er det mange «forbilder», eksempelvis i alle millionene som er satt inn i tiltak mot mobbing. Det starter det ofte med ytterligere kartlegginger av «utbredelse» deretter intervensjonsfaser og dokumentasjon av effekten.

Livet skal ikke «mestres»

At livet ikke er «noe som skal mestres», eller kroppspress er noe «der ute» som kan bekjempes kommer i bakgrunnen. Nå «jobber» blant andre Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner med et prosjekt som kalles Livsmestring i Skolen. LNU har på oppdrag fra Barne- Likestilling og Inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet satt i gang en prosess for å utforme et opplegg for livsmestring for barn og unge som kan brukes i skolen. Målgruppen er i første omgang 11, 12 og 13 åringer. Det er ikke småtteri de skal i gang med – her inngår både kartlegging av «utfordringer barn og unge generelt, og 11, 12 og 13 åringer spesielt opplever i sin hverdag» Så skal de «kartlegge hvilke ferdigheter og praktisk kunnskap er nødvendig for å fremme livsmestring». Altså både hvilke ferdigheter og kunnskaper som vil kunne hjelpe aldersgruppen med å mestre denne utfordringen og hvordan dette kan gjennomføres som et opplegg i skolen. Med andre ord – en problemorientert tilnærming som vil kreve spesialopplegg, ikke ulikt opplegg kjent fra andre programmer som lærer og elever blir pådyttet i skolen. Men slik jeg også skriver i en kronikk om kvalitet i høyere utdanning, skapes ikke kvalitet av opplegg og reformer, men av de som hver dag møtes i arbeidet med andre mennesker – som opplever det de gjør som kvalitet.

Stakkars elever
Ikke nok med at de skal lære fag og dannelse i skolen, nå skal de lære «å mestre» livet. Heldigvis er ikke «livet» noe som kan eller skal mestres – livet skal leves. Slik jeg ser det finnes det ingen alternativer til å si at meningen med livet er å leve livet. Det vibrerende og forvanderlige livet, der øyeblikk skaper minner, der kroppene sanser, puster og merker seg selv og andre, der de kroppslige erfaringer er grunnleggende for subjektivitet, utrykk og språk og der det å kjenne etter i egen kropp gir mening til hva vi bærer med oss av følelser og erfaringer. Ikke noen av våre erfaringer – er bedre eller dårlige enn andre. Erfaringer er det de er, og kan ikke sammenlignes eller mestres. De tilhører livet og må således får ha sin plass, ta sin tid og leves og uttrykkes på sin måte. Barn og unges erfaringsverden og deres kroppslige uttrykk er et kunnskapsområde som forskere og andre må trå varsomt i. Det synes ikke å være den rådende oppfatning nå «alle tiltak for bekjempelse» ønskes velkommen.
Barn og unges egen kroppslige utforsking har verdi slik den er, og NEI – jeg kan ikke gi noen «kjappe kommentarer om kroppspress».