Ikke tenk positivt!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Før snakket idrettsutøvere om «å ha dagen», og å få det «til å klaffe». Når de «hadde dagen» vant de. «Stemte det ikke» gikk det «skitt». «Tap og vinn med samme sinn» gjaldt også, ikke hyle og grine over tap og ikke ta helt av ved seier.  I dag har idrettspsykologene utstyrt idrettsutøvere med en alternativ språkbruk, og det feires og ikke minst grines om hverandre. I det nylige avholdte europamesterskap i håndball for menn røyk Norge ut før semifinalen. Et nederlag for laget som ville nå helt til topps.

Å gjøre avtaler og «ha fokus på oppgaven»

Eksempel 1

Fortsett å lese «Ikke tenk positivt!»

Barnet som et kroppslig vesen – et fraværende tema i debatten om barneomsorg

Skrevet av Gunn Engelsrud

Et felles utgangspunkt for mennesket er at vi er kroppslige og sanselige. Dette er et tema som må undersøkes og vektlegges i debatten om barneomsorg. Barn har behov for kroppslig kontakt og varme, det å bli samlet, pakket inn og omsluttet av andres tillitsfulle og myke kropper, med sine lukter og smaker. Tid og interesse, det å være tilstede for barnet her og nå, lytte, kjenne etter, kunne hvile i relasjonen til barnet er temaer som er sentrale i starten på livet.

Fortsett å lese «Barnet som et kroppslig vesen – et fraværende tema i debatten om barneomsorg»

Jeg nekter å kalle Ada Hegerberg en “kvinnelig” fotballspiller

Skrevet av Gunn Engelsrud

Fotball lever av resultater. På landslagsnivå i Norge uteblir disse. Når Europas beste fotballspiller tar dette på alvor og trekker seg fra laget, skulle en tro at det hun har å si lyttes til og vurderes nøye.

Alle som elsker fotball, og jeg er en av dem, er opprørt over en ledelse som skaper et bilde av Ada Hegerberg som en utakknemlig og krevede person. Dette er en uanstendig karakteristikk, fulgt av uttalelser i media og av flere mannlige bekjente om at Ada Hegerberg ‘setter seg selv foran laget’ og at hun har ‘dårlige holdninger’. Hva legitimerer slike utsagn?

Fortsett å lese «Jeg nekter å kalle Ada Hegerberg en “kvinnelig” fotballspiller»

Å sitte stille – å skrive og lese.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

I ferien sitter jeg mye. Særlig under skyggefulle kastanjetrær. Å befinne seg i varme omgivelser skaper en slik mulighet. Sola har overtak og skyggen under kastanjene skaper ro. Ro til blant annet å fordype seg i Inger Christensens bok Hemmelighetstilstanden, essay, gitt ut på Pax forlag i 2016. Hennes språk om språkets opphav, mening og språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, burde være pensum i all forskerutdanning, tenker jeg; her jeg sitter stille og leser forskningsartikler, kommenterer manusutkast og selv skriver artikkelutkast.

Som kontrast til mine bestrebelser, oppleves det å lese Christensen, som at eget skrivearbeid tildekker det meste av det jeg ønsker å avdekke. Det må bare innrømmes! Språkarbeidet er for dårlig, mine egen innlemming i verden er taus, og arbeidet består i å utforske språket for å finne et klart uttrykk for verden. Jeg må være i det lenge og sitte – ofte stum i mange timer.

Fortsett å lese «Å sitte stille – å skrive og lese.»

The moving body. A phenomenological view

1
OTTAWA MAY 3rd 2017
Gunn Engelsrud & Anne Leseth
The Moving Body. A phenomenological view

Introduction/contextualizing myself. Good morning, and thank you for including my paper in this session. I work with an anthropologist, Anne Leseth, who saw the announcement for this conference. Both of us immediately wanted to participate, due to our mutual interest in and research on movement. Unfortunately, she was not able to attend, but I am very happy to be here in Ottawa to learn from and be inspired by the stimulating papers and keynote speakers. This paper has changed slightly from what appears in the abstract – but I hope in an even more interesting direction.

Fortsett å lese «The moving body. A phenomenological view»

Nå kroppen ikke “passer til” øvelsen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

“Det er fint med yoga, men det er ikke alltid kroppen passer inn i øvelsen da, det er ikke alltid jeg kommer inn i posisjonene og det instruktøren vil”. Slik utrykte en venninne seg nylig om sine erfaringer fra yoga. Det er øvelser/ posisjoner eller asana som det heter i yogaterminologen som kommer i forgrunnen. Det er logisk tenker vi; deltar en på yoga så er det yoga som skal læres.

Jeg ble inspirert av formuleringen da jeg undersøker en lignede tematikk i kroppsøving; undervises kroppsøving til elever eller undervises elever i kroppsøving?

Spørsmålet kan trekkes videre fra min venninnes formulering; undervises yoga til mennesker, eller undervises mennesker i yoga? Spørsmålet skaper refleksjon over hva som kommer i forgrunnen; menneskene eller metode/innhold.

Fortsett å lese «Nå kroppen ikke “passer til” øvelsen.»

Langrennsbevegelsens logikk

skrevet av Gunn Engelsrud

Med tittelen “VM i postmoderne langrenn: Sluttspurter skal ikke avgjøre et skiløp”, tar den svenske forfatter og tidligere skiløper Lena Andersson (1) til motmæle mot endringene i langrennssporten. Langrenn har, som idrettsgren, ifølge Lena Anderson “gått fra å være like solid som grunnfjellet, til å bli en kunstig konstruksjon. Da den kastet vrak på sin egen kjerne og sitt eget tyngdepunkt, ble den irrelevant”. Hun belyser sin dom over langrennssporten med postmodernistisk forførelsene, der kjernen er at ingenting har en kjerne. Siden alt er flyktig og vilkårlig sammensatt, blir distanser, løyper, utstyr, målkamera, forstøverapparter, spurtoppgjør, rykk, langrennssprint, renn der utøvere kun kan stake seg fram på glattest mulige ski; ting og fenomener som kan settes sammen på vilkårlige måter. Gjennom språk og ideer skapes nye oppfinnelser og kategorier, uavhengig av om kroppens og bevegelsenes egen logikk samsvarer med endringer som får status som utvikling innen idrettsgrenen. Argumenter som har vært ført for endringer i løyper er for eksempel at langrenn må bli mer publikumsvennlig; en argumentasjon som endret den tradisjonelle 5 mils traséen i Holmenkollen, å være flest mulige ganger nedom arenaer er det som gjelder, ikke kampen mot tiden, rytmen og harmonien underveis og gjennom løpet. Lena Andersson argumenterer for at alle idrettsgrener har sine logikker. Hun ser det å gjøre langrenn til arenasport som et utrykk for å forvanske langrennets idé. Langrenns logikk passer ikke som arenasport, det virker derimot reduserende, tilsvarende det å skulle redusere fotball til straffespark; det er jo bare å komme raskest mulig til resultatet!

Stilløperen fra Hernes

Jeg startet min langrennskarriere før Lena Anderson, og på 1960 var stilkarakterer i langrenn et tema. Det tapte terreng av mange grunner, særlig da kvinner i likestillingens navn også ville konkurrere på tid og ikke bli utsatt for “eksteriørbedømmelse”. Stil i langrenn hørte ikke hjemme, selv om stilløperen fra Hernes, Johs Harviken gav meg og andre gode opplevelser, og med sine lange linjer i bevegelsene gav han oss anledning til å nyte bevegelsenes harmoni. Det var også på den tiden langrennsløpere gikk over målstreken med oppreist og med stil, ikke halser inn på oppløpssiden, kaster seg over mål og blir liggende å hive etter pusten. Anderson kaller det ” Det uskjønne på oppløpssiden”. Det gir ikke nytelse å være vitne til heseblesende hakking med staver, for ikke å snakke om alle stavbrekk, knøvling og mangel på et bevegelsesmessig samarbeid og kontakt mellom utstyr, underlag og kroppen. Lena Anderson skriver at det å hakke og løpe med ski på beina viser at langrenn i sitt vesen ikke er en eksplosiv idrett. Selv om det antagelig er mye terping på “teknikk”, har jeg også hørt intervjuer med både Marit Bjørgen og Therese Johaug der de snakker om ” å være i ett med det jeg gjør”, “kjenne hvert fraskyv gjennom skien ned i underlaget”, “finne roen i bevegelsene”, så virker slike utsagn og erfaringer sjelden å bli tatt videre til forståelse av idrettgrenens inderlige mening. I en nydelig reklamefilm for VM på ski i Oslo i 2011, viser imidlertid Marit Bjørgen til hvordan det er ved å finne roen i bevegelsene at hun kan ta seg helt ut. Hun snakker ikke om gode testresultater, men om å være i harmoni med omgivelsene. Jeg har vist denne filmen til både kollegaer og studenter og må spille den gjennom mange ganger før tilhørerne får med seg ordene hun bruker om å finne ro i bevegelsen. For mange virke det ulogisk at hun ikke snakker om å kjempe med seg selv og tåle smerte.

Å leke med konstruksjoner.

I det postmoderne univers mangler ikke ordene, og det skapes nye grener og treningsformer i fornyelsens drakt. Spørsmålet er om jeg, du og andre tror på en bevegelsens logikk, og hva som oppleves når logikker brytes. For meg er det slik at jeg ofte får vondt i kroppen, både når jeg opplever fotballspill uten pasningsspill og balanse over føttene, langrenn med pigging og hakking med staver som brekker, knuffing, konflikt og fall på grunn av rammene og konkurranseformene utøverne blir satt inn i. Grunnen er at slik er vi som kropper – vi kjenner den andres rytme eller ubalanse i vår egen kropp.

Som Lena Anderson så tydelig skriver er det ingen hinder for å skape uforenligheter og kunstige idrettsgrener så vel og kunstretninger, noe som kroppslig sett kan oppleves og føles irrelevant og vondt. Hvor mye nye teknikker og utstyr tåler langrennssporten? Lena Andersons modige oppslag tar opp noe så umoderne som at langrenn bør utøves ” i overensstemmelse med sin natur”, og går dermed imot utviklingen slik den kommersielt sett er styrt av penger, utstyrsprodusenter og sponsorer. Mot dette senario holder Lena Anderson opp et speil og argumentere for at langrenn har mistet kontakten med sin egen balanse og idrettsgrenens essensielle egenskaper. Hurra for et frisk pust!
Noter.
1 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/VM-i-postmoderne-langrenn-Sluttspurter-skal-ikke-avgjore-et-skilop–Lena-Andersson-615822b.html