Instruktivt språk på tomgang. Hva betyr det å sette en intensjon for trening, yoga og bevegelsespraksiser.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Det er nytt år og mange skal sette intensjon og mål for sin trening, enten det handler om yoga eller andre former for praksiser. Jeg har sjelden fått noen ut av å sette en intensjon, som en isolert eller tenkt handling og har derfor, nå ved starten av året, blitt inspirert til å dele en annen forståelse, basert på en forståelse av intensjoner som kroppslige prosesser innbakt i verden.

Wishful thinking mantras

En annen inspirasjon til å skrive om temaet er et innlegg Jeff Brow (1) skrev på FB. Han skriver om visse måter å bruke språk på innen det han benevner som the New Age Movement. Hans poeng er hvordan deltagere i New Age Movemnet (2) møtes med et forenklet og feilaktig språk om seg selv og hva de skal oppnå. De møtes med han kaller wishful thinking mantras. Jeg fikk assosiasjoner til egne erfaringer fra instruktive praksiser i yoga og meditasjon, der folk eksempelvis instrueres i å inkludere tilgivelse, takknemlighet og kjærlighet i sin praksis, uavhengig av deres liv eller situasjon er kontekstualisert nærmere der og da. Jeg har ikke noe imot å arbeide refleksivt med egne erfaringer, men vil gjerne selv definere tematikken, tid, forståelsesramme og sted. Det kan det bli lite rom for (3), og det er akkurat disse sider ved språkbruk i og om bevegelsespraksiser Jeff Brow tar opp. Han viser til statements som han hevder bidar til; the perpetual denial of common sense realities with fantastical perspectives. Brow skriver at det er svært alvorlig å fortelle folk at; Everything is an illusion, There are no victims, Anger is a sub-standard emotion, All judgments are bad, You chose your every experience and circumstance, Your personal identifications are inherently false, Just ask the universe for what you want…, Everything you see and feel is a reflection of you, There is no one to blame, The ego is the enemy, etc. Språkbruken er gjenkjennbar og har tendens til å vandre fra den ene til den andre. Utallige ganger har jeg vært vitne til tilsvarende; ikke tenk, tanker er kun illusjoner, virkeligheten slik du erfarer den er kun et skall, samfunnet fratar deg sannheten, det sosiale livet er fylt med illusjoner, vi må gå bak; bak fasaden, det “egentlige” er et annet sted, og den “fysiske” (4) kroppen er underordnet. Filosofen Platons (5) tanker gjenkjennes; den virkelighet vi opplever kun er et ufullstendig skyggebilde av en perfekt virkelighet som finnes i andre dimensjoner. Det som erfares er kun lureri og falsk sansning, slik mange i dag også snakker om at hjernen “lurer” deg til å tro eller føle visse ting. Her innlemmes alle mennesker i et tankesett, som for mange kan være fullstendig fremmed, men som, gitt at en deltar i praksiser som Jeff Brow viser til, like fullt inkluderes i. Hvor kommer disse forståelser fra og hvordan overlever de? Hvorfor defineres ofte mennesket negativt og til å ha problemer?

Å inkludere alle til å ha problemer

Jeg deltok en gang på et maskekurs. Som innledning skulle deltagerne skrive et brev til lærerne om “sitt problem”. Jeg kunne ikke komme på noe, siden min interesse var å arbeide kreativt med masker, men for å løse oppgaven fant jeg opp et problem, og skrev om det. Heldigvis spurte kurslederne meg om det stemte, da de synes jeg virker nokså sunn og “vanlig”. Jeg fikk bekreftet at jeg kunne delta uten å ha et problem. Hvis jeg imidlertid hadde hatt et problem, ville det vært høyst avgjørende hvordan dette var blitt forstått og håndtert av kurslederne. I eksemplene Jeff Brow bruker, er hans poeng at alle blir inkludert i en forståelse av at alt som skjer dem både er et speil av dem selv og samtidig en illusjon. Det legges opp til en abstrahert verden, rammet inn av en språkbruk, som definerer alle kollektivt og som deltagerne samtidig låses inne i, og som avsondrer fra dem fra den levde virkeligheten, som ifølge språket som brukes er illusorisk. Jeff Brow skriver at å opprettholde slike forståelser gjør at folk miss the opportunity to do the real work to become conscious together. There is no substitute for heart-earned transformation. Han sier altså den hverdagslige og erfarte verden vi lever sammen med andre i samfunnet, har verdi, og det er her mennesker blir klar over seg selv og andre, og kan møtes i “real work”. Det er i denne verden at kroppens egne erfaringer kjennes og kan gis plass. Disse erfaringer er ikke atskilt fra verden, men skapes og opptrer i verden, og det kan være fint, ikke illusorisk, stressende og problematisk.

Å holde på en intensjon forutsetter objektkonstans

Tilbake til “å sette intensjoner” for en trening eller bevegelsespraksis, så gir Lisa Folkmarson Käll (6), en klar påminnelse om at i en fenomenologisk tradisjon så vil “intentional acts “konstitueres som en prosess der den sosiale verden så vel som subjektet og relasjonene til andre “are brought into being” (2015 s. 29). Heller enn å være en utenforstående agent som bestemmer seg viljemessig for å sette en intensjon, er subjektet selve det konstituerende ved intensjonen, som ikke er kognijonsbasert, med prosessuell og erfart. Konstitueringen av verden så vel subjektet er relasjonelt med intensjonaliteten og vice versa. Intensjonaliteten utrykkes også i den kroppslige rettethet mot verden og er aldri noe som har opphav i en bevissthet eller mind isolert fra kroppen. Relatert til det å sette en intensjon, vil det ifølge et fenomenologisk perspektiv gi mening å følge seg selv som et kroppslige subjekt gjennom utførelsen av en bevegelsespraksis, og nettopp la det som erfares få være. Dette til forskjell fra å binde seg til noe som er tenkt ut på forhånd og som forutsetter en objektkonstans (gjøre den uttenkte intensjon til et objekt som kan holdes konstant – jfr. “husker du intensjonen? Ikke glem den selv om du befinner deg i utfordrende posisjoner!!). Poenget er å ikke låse seg til abstrakte ideer som stenger erfaringer fra kroppen og verden ute, men å forstå “embodied consciousness” og det kroppslige subjektets væren-i-verden og dets væren-av-verden (“being of the world”) (2015 s 30). Her er subjektet plassert i en verden hun lever i og kan ha tillit til, en verden som er en del av henne og hun av den. I motsetning til det isolerte subjektet (7), som Jeff Brows er kritisk til, er ikke dette subjektets verden og erfaring kun illusorisk og falsk, men i endring og transformasjon sammen med henne. Hun er et subjekt i en verden som har mening og som hun ikke må stenge ute og fornektes.

Språk på tomgang.

Birgit Nordtug og jeg (8) tar opp en tematikk som gir en relevant kobling tilbake til ordene/frasene som Jeff Brow har identifisert. Artikkelen er en påminnelse om at å ramme inn en praksis, terapi eller undervisningsform i bestemte talemåter må problematiseres. Det kan ikke tas for gitt at generelle begreper og terminologi passer for alle. Dersom eksempelvis en yogainstruktør tyr til et språk og fraser som jeg har vist til, vil det passe for noen, men for andre vil ordene føles som upassende og infantile, og fremmede i ens egen kunnskapskapskultur.

Det å bruke et språk som fanger andre i uriktige og abstrakte forestillinger om intensjoner har vært mitt tema i denne bloggen. Alle begreper er kodet med et innhold og det å problematisere språkbruk i og om bevegelsespraksiser er viktig for å forstå perspektivene en bevegelsespraksis drives fra og gjennom. Jeg liker meg best når de som underviser er “nøytrale” og stoler på at de som deltar gjør seg de erfaringene de gjør, der det legges vekt på et åpent rom å være i, uten at intensjoner og falske ideer om subjektet, bevissthet og verden.

NOTER:
1 Takk til Christina Danielsen som gjorde meg oppmerksom på innlegget.
2 Han sier ikke konkret hvilke praksiser han inkluderer, men jeg valgte å sitere han da jeg selv har hørt tilsvarende begrepsbruk i yoga, meditasjon der jeg har deltatt. Det betyr ikke at det ikke finnes andre varianter, men det lar jeg ligge her. https://www.facebook.com/Soulshaping42/posts/10210320381818942
3 Det betyr ikke at jeg ikke kan la være å følge oppfordringer. Det jeg tar opp her er når det tas for gitt at de som deltar har en problematikk som er felles rundt slike tema.
4 Jeg er kritisk til begrepet “fysisk” kropp. Det er misvisende og indikerer at kroppen ikke lever som opplevd og bevisst.
5 Jeg mener ikke å redusere Platons filosofi til dette, men trekker det fram da “platonske forhold” ser ut til å være holdt i hevd i språkbruken jeg viser til her.
6.LISA FOLKMARSON KÄLL (2015) A Path between Voluntarism and Determinism. Tracing Elements of Phenomenology in Judith Butler’s Account of Performativity. Föreningen Lambda Nordica
7 Empirisk sett kan det være situasjoner som subjektet kan oppleve seg isolert etc, det jeg tar opp her går først og fremst på grunnlagsforståelse.
8 Nordtug, Birgit og Gunn Engelsrud. 2016.” Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse” Tidsskrift for kjønnsforskning 3:151-168.

Når det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord – tanker rundt debatten om “virkelighetslitteratur” og Vigdis Hjort

Skrevet av Gunn Engelsrud

I Vigdis Hjorts nye roman møter vi en hovedperson Bergliot. Det er hovedpersonens kroppslig subjektivitet vi følger gjennom hele boka. Kroppens reaksjoner forteller oss at det er noe usagt og vanskelig i Bergliots liv. Hjort beskriver tydelig kroppens protester i møtet med søsteren og når barndomshjemmets rom er i tankene. Vi får beskrevet blikk som vurderer, følger med, passer på. Bergliot lever, puster, setter relasjoner i bevegelse, skjelver, fryser, er kvalm. Erfaringene gjøres levende i bokas språkbruk. Det er Bergliots reaksjoner og opplevelser som driver handlingen i boka. Gjennom kroppens reaksjoner avdekkes familieforhold som ikke har tålt dagens lys. Vi leser en bok som beskriver det usagte, der det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord. Om Hjort forteller historien om sitt eget liv eller om det er Bergliot som endelig slipper ordene fri er ikke viktig. Hjort skriver, Bergliot opplever, vi leser og legger til vårt eget liv og våre kroppslige erfaringer, slik formes historien. Den kunne ikke vært skrevet akkurat slik av noen andre enn Hjort. Ingen leser vil heller oppleve boka helt likt. Anmelder Ingunn Økland i Aftenposten har med sitt begrep om “virkelighetslitteratur” skapt en anledning til å diskutere hva “fakta” og “sannhet” er.

Når kroppen kjennes sann, men språket for erfaringer ikke når fram til mennesker som står en nær.

Dette tema kretser boken rundt. Det er et skille mellom å interessere seg for de kroppslige erfaringene og den sannheten kroppen forteller oss om Bergliots liv, og det å lete i boka etter fakta fra virkeligheten. Økland har vært opptatt av å bevise hva som egentlig skjedde i farens begravelse. Hvis så, er det et problem? At en hendelse i virkeligheten kan korrespondere med opplevde fenomener i en roman? Det blir i så fall interessant å spørre; hvem sin opplevelse fra begravelsen? Det har vært ført mange diskusjoner om relevansen av å bruke korrespondanseteorien for å avgjøre om noe sant. Et enkelt eksempel; jeg sier at det går en trikk i gata, og deretter ser jeg trikken komme, jeg har verifisert at det ikke kun et utsagn, men at det har “rot i virkeligheten” som er et utrykk som ofte brukes. Kriteriet om korrespondanse blir mer utfordrende dersom det anvendes på en drøm – du forteller en drøm (det er flere drømmebeskrivelser hos Hjort).De færreste vi si; nei drømmen din er ikke sann fordi den ikke korresponderer med virkeligheten. Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved at vi opplever folk og situasjoner og vår egen historie ulikt fra andre.

Vi tolker drømmen, reflekterer og skaper mening, slik romanen også gir leseren anledning til. Språket i romanen skaper en kroppslig virkelighet. En kroppslig erfaring hos hovedpersonen som ikke er hørt, sett og anerkjent; den har blitt uttrykt forsøksvis, men er ubekreftet båret i kroppen. I romanen skapes et rom for at leseren opplever Bergliots kroppslige erfaringer, og forsøkene på å bringe den til taushet. Hjort åpner opp for hvordan kroppen husker og hvordan Bergliots språk om sine erfaringer ikke får finnes. I den familiekonstellasjonen hun er en del av har språket heller en funksjon av å tildekke erfaringer.

Å jakte på “det faste”.

Verden skaper oss og vi skaper verden. Det er kontinuerlig. Det finnes ikke som et fast punkt alle kan enes om. Ingen mennesker kan reduseres til måten andre ser dem på. Også de såkalte “levende modellene”, som Økland er bekymret for kan se seg selv og bli sett av andre på måter som er langt unna det de måtte kjenne seg gjenkjent i romanen. Jeg oppfatter at det å forsvare de “levende modellene” slik de er synliggjort i litteratur, samtidig er å redusere dem. Livet deres er mye rikere enn det som kommer frem gjennom en annen persons blikk. I Hjorts roman er hun også klar over dette og reflekterer over dette. Alle personene tilskrives en verden som de både skaper og binder seg til. Som lesere kan vi også oppdage egen språkbruk om erfaring og hvilke sannheter om oss selv og andre vi binder oss til.

Godt at vi har Vigdis Hjort

Kroppslig subjektivitet lar seg ikke fange og plassere. Den er alltid i bevegelse, levende, pustende og fullt i stand til å sette i gang diskusjoner. Godt vi har Vigdis Hjort som ikke lar seg selv eller forfatterskapet stoppes av faktasjekk, og andres stemmer om erfaringer hun på litterært vis får til å åpne opp for. Gjennom Bergliots historie får vi anledning til å diskutere vår egen språkbruk og spørre hvilken plass de kroppslige erfaringene får eller har gjort i vårt eget liv.

http://www.aftenposten.no/kultur/Litteraturen-er-pa-villspor-605025b.html

http://www.aftenposten.no/kultur/Tore-Renberg–Vigdis-Hjorth-gar-ikke-for-langt_-men-Knausgard-brot-en-grense-605640b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Prosessen-mot-Vigdis-Hjorth–Erik-Fosnes-Hansen-605759b.html

To tette og en badehette – når “gymmen” skaper mørke minner.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Facebook har mange grupper og muligheter til å klikke, like, mislike og ytre seg om likt og ulikt. Et tema er “minner” – og noen uker tilbake vakte et bilde av en badehette sterke minner hos noen av mine gamle venner fra gymnastiden (1967-70). Å bli “utsatt for” bildet av et badehette av typen ruglete overflate laget av klam gummi, var som å få et slag – kanskje ikke i ansiktet – men i mellomgulvet. Uttrykket “to tette og ei badehette” kommer fra det å få to slag i ansiktet (boksing) – så dras badehetta ned og det blir mørkt og “game over”, duket for mørke minner.

Synet av bildet fikk, den dag i dag, klorlukta rive i nesa på en av mine klassevenninner. Hun skriver; “Hater synet av den (badehetta). Vi hadde en gymlærer som tvang alle til å stupe på 1,50 dybde. Alle! Også de som var 1,70 høye og mer. Også de som ikke kunne svømme og aldri lærte det. Ikke å undres. Å puste rolig i vannet er ikke lett når læreren jager alle andre opp av vannet og hele gjengen står og glaner på bare den ene, til lærerens hånlig tilrop “Grete, alle jentene står og ler av deg!”

Synet av badehetta aktiviserte minner om hånlige tilrop og opplevelse av å bli gjort til latter. Nesten 50 år etter – “sitter” minnene i kroppen.

Å bli forsøkt latterliggjort.

Latterliggjøring er en kjent hersketeknikk. Marianne Teigen (2010) har analysert hvordan “gymlærere” framstilles i et utvalg barne- og ungdomslitteratur. I oppgaven “Blod, slit, svette bukk og tårer: et møte med kroppsøvingsfaget i barne- og ungdomslitteraturen”, viser hun hvordan “gymlæreren” er en brølende og hensynsløs (mann), som herjer med elever, svært likt min klassevenninne skriver om, bortsett fra at læreren her var en kvinne. Det å latterliggjøre elever var legitim praksis, noe som for noen gjorde “gymmen” til tortur. Min venninne skriver på FB, “Jeg hatet henne, gymlæreren, selv om hun ga meg Mg i gym. Noe jeg sikkert ikke fortjente. Jeg hadde ei venninne som ikke begynte på gymnaset fordi hun ikke orket tre år til med en gymlærer som mobbet noen jenter og smisket for andre.” Tortur til tross, det gav ikke utslag på karakter. Sosial klasse var avgjørende.

“Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det”.

Å bli møtt med sarkasmer var vanlig i gymmen vår: “jenter, hva er det for noe galt med dere, skulle mangle om dere ikke kan løpe “den lille runden”, ikke noe unnasluntring”. Minnene fra mine klassevenninne fikk meg til å tenke over at det var to forhold som medvirket til å bli smisket med av læreren: å være god i idrett eller å ha høy sosial status i bygda. En elev med sosial status kunne slippe lettere, til tross for “manglende mestring”, som det het seg. En far støttet sin datter med følgende statement; ” Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det”. Ved at dette ble kjent blant oss, snudde hun forventningen om at alle skulle stå på hodet opp ned – en herlig motvekt, som lot seg gjøre grunnet en positiv innflytelse fra en far med sosial status.

En kropp å være og å hvile i.

Andres kropp (her skoleelever) vil lett kunne fortone seg som objekter for instruksjon fra lærere. I dag (som da) skal eleven oppnå visse ferdigheter, som her å stå på hodet, hoppe over bukken, dykke og svømme, etc.- alt regulert av gjeldende læreplaner. Min klassevenninne spør: Hvordan kunne lærerne hun slippe unna med sine hersketeknikker og hvordan kunne en slik “pedagogisk praksis” (hvis det kan kalles pedagogisk praksis” være legitim.

Trond Egil Arnesen med flere tar opp dette i en artikkel med tittelen «Den læreplanen som ikkje kan tilpassast mi undervisning, finst ikkje. Vurdering og undervisning i kroppsøving etter Kunnskapsløftet” . Lærenes praksis består, og er underlig stabil. Når kroppen blir objekt for ironisk kommunikasjon, ” så du er frisk nok til å være med på dette da? Latterliggjøring, i form av utspill som; “nå venter alle bare på at du skal komme over bukken”, eller “få ræva i gir, dette er ikke noe hvilehjem”, er en henvendelsesform til elever som forhåpentligvis har forsvunnet ut av skolen. Det er i alle fall stikk i strid med hva som skal til for å være og å lære kroppslig. Eksempelvis hevder filosofen Fredrik Svenaeus , at det å føle seg hjemme i egen kropp er grunnleggende for å holde seg frisk. Det å finne ro og hvile i egen kropp, var ikke et tema for vår “gymlærer”, men slik min venninne avsluttet sitt innlegg på FB, så fatter hun håp for meg, selv om jeg ble ansett å være “et idrettstalent”. Bildet av badehetta fikk fram vonde minner, ja. Men når badehetta trekkes av hodet og kvalmen fra klorlukta slipper taket – så gir erfaringene et nytt perspektiv å tenke med.

Min venninnes oppfordring.

“Gunn, vi gikk i samme klasse og hadde samme lærer men som det idrettstalentet du var, tilhørte du nok ikke de som ble mobbet. Jeg vet ikke hva du la merke til, men uansett er jeg ganske sikker på at det er en annen pedagogikk som er det du har videreført til dine studenter!”

Takk for at jeg fikk benytte disse erfaringen i denne bloggen!

Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Overskriftens spørsmål har jeg fått fra journalister flere ganger i det siste. Er gutter like utsatt for kroppspress som jenter? Er det verre nå enn før? Hva kan vi gjøre for å bekjempe kroppspresset? Er det ikke forferdelig at ungdom ikke kan dusje nakne etter gymmen lenger? Jeg kunne nevne flere spørsmål, men dette er noen gjengangere av spørsmål som synes å høre til debatten om «kroppspresset» Kollega Birgit Nordtug og jeg har tidligere skrevet om å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen. jeg tar igjen opp noen sider ved hvordan dette fenomenet brer seg i språk og interesser.

Kroppspresset er avtalt på “høyeste hold”.

Når noen synes “noe er forferdelig”, så utredes ofte fenomenet. En slik utredning er foretatt av forskerne Mari Rysst og Gun Roos på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Rapporten har følgende konklusjon:

Helt til slutt vil vi understreke at vår undersøkelse støtter BLD’s bekymring om at det er et stort kroppspress ute (mu) i samfunnet, som særlig mange jenter sliter med. Alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves (2014 s. 44).

Konklusjonen er et «gefundens fressen» for aktører som nå står klare til «å bekjempe kroppspresset». Gefundenes fressen er altså et uttrykk for at noe man nettopp ønsker skal hende, skjer og de som ønsker det kan bruke det i sin argumentasjon for tiltak. Siden Livsmestring nylig er tatt inn som tema/fag i skolen er det igjen åpnet for ulike kommersielle interesser og organisasjoner har legitimitet til å starte med sine tiltak. Her er det mange “forbilder”, eksempelvis i alle millionene som er satt inn i tiltak mot mobbing. Det starter det ofte med ytterligere kartlegginger av “utbredelse” deretter intervensjonsfaser og dokumentasjon av effekten.

Livet skal ikke “mestres”

At livet ikke er «noe som skal mestres”, eller kroppspress er noe «der ute» som kan bekjempes kommer i bakgrunnen. Nå «jobber» blant andre Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner med et prosjekt som kalles Livsmestring i Skolen. LNU har på oppdrag fra Barne- Likestilling og Inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet satt i gang en prosess for å utforme et opplegg for livsmestring for barn og unge som kan brukes i skolen. Målgruppen er i første omgang 11, 12 og 13 åringer. Det er ikke småtteri de skal i gang med – her inngår både kartlegging av «utfordringer barn og unge generelt, og 11, 12 og 13 åringer spesielt opplever i sin hverdag» Så skal de «kartlegge hvilke ferdigheter og praktisk kunnskap er nødvendig for å fremme livsmestring». Altså både hvilke ferdigheter og kunnskaper som vil kunne hjelpe aldersgruppen med å mestre denne utfordringen og hvordan dette kan gjennomføres som et opplegg i skolen. Med andre ord – en problemorientert tilnærming som vil kreve spesialopplegg, ikke ulikt opplegg kjent fra andre programmer som lærer og elever blir pådyttet i skolen. Men slik jeg også skriver i en kronikk om kvalitet i høyere utdanning, skapes ikke kvalitet av opplegg og reformer, men av de som hver dag møtes i arbeidet med andre mennesker – som opplever det de gjør som kvalitet.

Stakkars elever
Ikke nok med at de skal lære fag og dannelse i skolen, nå skal de lære «å mestre» livet. Heldigvis er ikke «livet» noe som kan eller skal mestres – livet skal leves. Slik jeg ser det finnes det ingen alternativer til å si at meningen med livet er å leve livet. Det vibrerende og forvanderlige livet, der øyeblikk skaper minner, der kroppene sanser, puster og merker seg selv og andre, der de kroppslige erfaringer er grunnleggende for subjektivitet, utrykk og språk og der det å kjenne etter i egen kropp gir mening til hva vi bærer med oss av følelser og erfaringer. Ikke noen av våre erfaringer – er bedre eller dårlige enn andre. Erfaringer er det de er, og kan ikke sammenlignes eller mestres. De tilhører livet og må således får ha sin plass, ta sin tid og leves og uttrykkes på sin måte. Barn og unges erfaringsverden og deres kroppslige uttrykk er et kunnskapsområde som forskere og andre må trå varsomt i. Det synes ikke å være den rådende oppfatning nå «alle tiltak for bekjempelse» ønskes velkommen.
Barn og unges egen kroppslige utforsking har verdi slik den er, og NEI – jeg kan ikke gi noen «kjappe kommentarer om kroppspress».

Yoga som pedagogisk praksis

Skrevet av Gunn Engelsrud

Sist helg deltok jeg på en workshop i/om yoga (Ashtanga) lærere David Swenson og Shelley Washington. De var invitert av et nyetablert yogasenter HI-yoga, og workshopen fant sted på Scenehuset ved Majorstua i Oslo, et nydelig rom, der jeg har gode minner fra dans, improvisajon og selv holdt kurs om “bevegelse og erfaring”. Alt lå godt til rette for “å føle seg hjemme” både i kroppen og rommet.

Blant praktiserende yogier innen Ashtanga Yoga er de to (særlig David Swenson, vil jeg tro) kjent av mange over hele verden. Davis og Shellty lever av- og for å undervise andre, og jeg betegner dem her som pedagoger. I annonsen for workshopen skrev HI-yoga «Forvent dere mye moro og latter, samt en dybde av informasjon» – Moro og latter – det skapte gode følelser. Her vil jeg reflektere over hva som fikk gleden frem.

Samme uke gav en annen pedagog, Øyvind Førland Standal, ut en bok på Routledge forlag med tittelen «Phenomenology and Pedagogdy in Physical Education». De to hendelsene; at Øyvind gav ut bok og at David og Shelley holder workshop i Oslo på samme tid er nok en tilfeldighet, men jeg vil i denne bloggen binde disse to hendelser sammen i den hensikt å få frem noen sider ved undervisning, som jeg liker. Jeg er særlig opptatt av å tematisere betydningen av den opplevde kvalitet av å være i bevegelse i tid, rom og rytme, skapt i den imtime relasjon mellomn pusten og bevegelsen.

Først: Ashtagna yoga (og andre former for yoga) forbindes ofte med et sett av (faste) øvelser/former – i yogaterminologi kalt asana, som betyr sete eller posisjonen den som utfører en bevegelse «sitter» i. Jeg er ikke oppdatert i yogafilosofi, men har registret at omfanget av litteratur og fortolkninger av «hva yoga er» er svært rikholdig. Jeg har imidlertid festet meg ved at i en av de sentrale kilder kalt YOGA SUTRAS av er en «regel» mange refererer til at det å asana praksis skal være stødig og komfortable eller gledefylt . Min erfaring fra å ha praktisert yoga i over 15 år er at det å oppleve, øve på eller være i posisjonene er en langt mer variabel erfaring enn det stødig, komfortabel og gledefylt, tilsier. Undervisere i yoga gjør også ofte et poeng ut av at asana praksis ikke er det viktigste ved yoga (eller at asana praksis ikke er “selve” yogaen) – yogaens verdi ligger i de sju andre «limbs» av asthangayoga (se nedenunder). Dette til tross – det er asana praksis som foregår når det står yoga på timeplanen og det undervises (ledet klasse) yogapraksis på et etablert studio. Jeg tror imidlertid at en grunn til ulik verdsetting av hva asana praksis innebærer, bunner i ulike forståelser av kroppen.

En fenomenologisk tilnærming til yoga

Min tilnærming til yoga er fenomenologisk. Kort fortalt innebærer det å være opptatt av erfaringer skapes og frembringes i og for levende kroppslige mennesker, og hva den verden de lever og befinner seg i betyr for deres erfaringer og vice versa. Her er konteksten pedagogisk praksis med yoga. Hva foregikk på Scenehuset og hvilke forståelser oppfattet jeg at jeg ble “utsatt for” av de som underviste?

Tilbake til boka «Phenomenology and Pedagogdy in Physical Education». Yoga er ikke tema, men kroppsøving. Et utgangspunkt I boka er at (s. 4) den bevegende kroppen blir et kunnskapsobjekt, men minst like viktig er det at kroppen også er det vitende, handlende og opplevende subjektet. Kroppen er, i denne boka, slik flere andre forfatter også har brukt i sine boktitler ( Matthis 1987, Elworth Todd 1937) en tenkende og følende kropp. Tenkning, sansing og følelser foregår i og med kroppen. Undervisning i bevegelse som en pedagogisk praksis vil med andre ord foregå med to vidt forskjellige språklige uttrykk alt avhengig av hvilken forståelse av kroppen den som underviser lever og virker innenfor. Kroppen som subjekt og objekt i utgjøres av en stadig dynamikk som opptrer i og oppleves av det bevegende subjekt gjennom pusten, berøringen mellom omgivelsen og pusten. Herunder merker subjektet sine tanker, intensjoner og følelser og hvordan disse varierer, fra å kunne oppleves som fastlåste, bevegelige, foranderlige etc. Fritt etter Øyvind (s 159) og Davids ord fra Scenehuset er det er når følgende prinsipper legges til grunn for undervisning at jeg opplever mening:

– Den kvalitativt følte erfaringen av bevegelsen er i sentrum
– At oppdagelsen av egen energi, kraftbruk gis plass
– Når den enkeltes potensial, og ikke en «riktig norm» tematiseres og stimuleres
– At selv-refleksjon over egen prosess og tilstand oppmuntres
– At samhandling mellom deltagerne i et rom vektlegges og sammenligning er irrelevant
– at selvhøytidelighet og ambisjoner er den frie flytens motsats
– at lysten til å bevege seg også i morgen stimuleres av at bevegelser kjennes gode i dag
– at gulvet er bevegelsen beste venn og trygghet
– at bevegelse trives når den ikke stoppes, men “overtar” og lever sin rytme.

Forbindelse mellom mennesker er mer grunnleggende en separasjon

Punktene summerer opp det jeg ble grepet av i møtetmellom de to hendelser. Warren Lamb (1979) hevder med sitt begrep «gesture-posture merging» at alle mennesker har måter der pusten «merger» mellom gester og kroppens sentrale torso. Han hevder det er en kvalitet i all bevegelse, et menneskes mest fortolige kvaliteter blir dets kjennetegn. Han kaller det “effort” og har et stor begrepsrepertoir som ikke er basert på normative vurderinger.

Pusten er yogaens kjennemerke og ved å vektlegge pusten mennesker har felles så lenge de er i live / fra første innånding til sist åndedrag), kan alle være trygge på at bevegelsen tilhører dem og de tilhører bevegelsen. I den kroppslige utøvelsen av det å være i bevegelse at forståelse av andre fenomener skapes. Forbindelse mellom mennesker er mer grunnleggende enn separasjon.

KILDER:
Patanjali (± 300-200 B.C.) Yoga sutras, Book II:29. https://en.wikipedia.org/wiki/Asana

The eight limbs are, in order, the yamas (codes of social conduct), niyamas (self-observances), asanas (postures), pranayama (breath work), pratyahara (sense withdrawal or non-attachment), dharana (concentration), dhyana (meditation), and samadhi (realization of the true Self or Atman, and unity with Brahman (The Hindu Concept of Ultimate Reality)). https://en.wikipedia.org/wiki/Asana[

Matthis I.. (1987). Den tänkande kroppen. Stockholm: Bokförlaget Natur och Kultur.
Elsworth Todd, M. (1937). The Thinking Body. Princeton Book Company
Lamb, W (1979) Body Code: The Meaning in Movement Routledge & Kegan Paul;
Standal, Ø Førland. (2016) Phenomenology and Pedagogy in Physical Education. Routledge

Språket om (samtids)dans –et eksempel.

Skrevet av Gunn Engelsrud

For ca. en måned siden overvar jeg Janne-Camilla Lyster, forfatter, danser og koreograf sin soloforestilling med tittelen “Gult lilla grønt”, en adapsjon av Hanne Ørstaviks nyskrevne koreografiske manus med samme tittel. Forestillingen ble vist på Kunstnernes hus i Oslo. Etter forestillingen, som ble vist tre ganger, var det satt av tid til samtale med danseren. Samtalen jeg overvar var mellom Janne-Camilla Lyster og professor i koreografi Anne Grete Eriksen. Jeg overvar bare en forestilling, som mine kommentarer er basert, og må ses i lys av.

Siden forestillingen har jeg grublet over hvordan dans og tekst ble framstilt denne kvelden.

Publikum er vel installert i den lille hvitmalte salen og danseren entrer rommet. Hun er kledd i brune vide bukser og en hvitaktig bluse. Hun starter sine bevegelser i det åpne, firkantete rommet og beveger seg langs rommets yttergrenser, og forsterker med dansen rommets firkantede form. Å overvære bevegelser som gjentar seg, gav meg en behagelig opplevelse, en meditativ tilstand. Det varte imidlertid svært kort og det føltes som et alt for tidlig farvel og jeg ønsket at stemningen som var skapt mellom danser og publikum skulle vedvare.

Deretter fulgte samtalen. Teksten til Hanne Ørstavik – et “nyskrevet koreografisk manus”, ble etterspurt av publikum. Selve teksten forelå imdlerid ikke, men kunne ifølge Janne–Camilla bli tilsendt på forespørsel I samtalen ble tekstens status et tema og danseren var opptatt av at dansen ikke var en illustrasjon eller representasjon av teksten, men adapsjon – altså en slags tilpasning. I følge danserne var hennes forpliktelse overfor teksten viktig og hun ønsket seg flere nyskrevne koreografiske manus, der dansere kunne hente ut manus for dans, som fra et bibliotek. Manuset forelå som sagt ikke og publikum fikk ikke innsyn i hva den handlet om annet enn tittelen “Gult lilla grønt”. Forholdet mellom disse to størrelser forble dermed høyst uklart, hva var egentlig det nye?

Koreografer har alltid brukt ideer, tekster, bilder og andre former for manus for å skape dans. Det finnes også mange koreografier og balletter som har et manus, da i form av anvisninger til selve dansens utførelse, slik teateroppsetninger også kan ha. Balletter som danses om igjen, selv om oppsetningene varierer og koreografer setter sitt preg på dansen. Spørsmålet om hva som skiller Hanne Ørstaviks tekst “Gult lilla grønt” ut som manus for dans, i forhold til andre tekster, ble kke besvart i denne samtalen. Skal “Gult, lilla, grønt” overhodet bety noe? Hva handler teksten om, hva utrykker teksten? Er risikoen at publikum begynner å stille sine spørsmål om tolkningen som er valgt eller om de selv kan se noen forbindelse mellom teksten og dansen? Det er stor sannsynlighet for at publikum, som overværer dansen vil ha andre opplevelser av teksten, men hva er grunnen til at de ikke får forelagt teksten, når den allikevel fremstilles som selve manuset for dansen ? Publikum får to verdener – en danseverden og en tekst/språkverden, den ene opplevd – den andre mystifisert.

Programtekster for dans er i seg selv interessant materiale. Som i Charte Blance sine siste forestilling Birthmark, følger ett hefte med feministiske tekster, som ikke direkte har noe med forestillingen på gjøre. Det blir imidlertid publikum opplyst om, dansen og tekstene er helt uavhengige av hverandre. Heftet ligger likefult på publikums stoler for denne forestillingen.

Publikum fikk ikke noe svar annet enn det helt opplagte- det er basert på subjektiv fortolkning, og på en forpliktelse overfor teksten, – altså et enveis forhold, som kun er sin egen referanse Teksten er det som skal fortolkes, mens danseren er fortolkeren En forutsetning for at slike relasjoner skal bli meningsfulle (i andre sammenhenger) er at det skapes innsyn og brukes faglige begreper og teori. Denne kvelden ble publikum tause og ble hensatt (tror jeg) til å delta i en overenskomst om at det vi var med på ikke kunne snakkes faglig om, men som i og med annonseringen skulle virke som noe nytt og annerledes. At samtalen med en professor i koregrafi kke bidro til større klarhet må anses som kritisk for fagutvikling i dans og det er synd at ikke talentfulle unge mennesker blir satt på litt større prøver!

Janne-Camilla Lyster er lovede kunster på mange plan og burde blitt mye tydeligere utfordret til å artikulere noen grunnleggende forhold, som blir synlige i denne oppførelsen. Uten et faglig språk henfaller dialogene til fortolkninger publikum ikke får innsyn i og som ikke bidra med innsikt i hva den kunstneriske prosess mellom de to kunstnerne har bestått av. Samtalen med Anne Grete Eriksen bidrar ikke til avklaring, noe som må være en slik samtalen hensikt. Her mangler et faglig språk og tematisering av hva ved teksten som i denne dansen var avgjørende – publikum satt kun igjen med det måtte bare bli sånn av forpliktelse til teksten. Umulig å stille spørsmål ved når den eneste som vet er danseren selv. Det blir ugjennomtrengelig og privat.

Hva om det hadde vært en bevegelse andre veien – skriv en tekst utfra dansen. Mitt spørsmål: ofres dansen for mauset, inngår dansen i et tradisjonelt hierarki, ord over kropp? Kroppen og dansen er imidlertid ikke verbalspråk eller kan skrives slik bestrebelsene om dette i prosjektet Writing Movement, et fint prosjekt med en misvisende tittel. Vi kan skrive og tale om dans, men ikke danse tekst. Dette burde være en kompetanse som samtalen tok utgangspunkt i, at det å danse og skrive tekst er vesensforskjellig. Når det forsøkes koblet opptrer nye mystifiseringer – kan det ikke like gjerne sies – dans er dans og tekst er tekst – hvis det skal ha noe med hverandre må vi få vite hvordan.

Om “virkning” og “effekter” av behandling.

Skrevet av Gunn Engelsrud (under Toscanas sol i skyggen av kastanjetrær) 1

Virker behandlingen? Er metoden effektiv? Hvilke metoder gir best effekt? Innen fysioterapien er spørsmål om hvilke metoder som er mest egnet for å “bedre” pasientens funksjon sentrale. Forskning som kan dokumentere “effekt av metoder” har hatt forrang. Sommerens pågående debatt hvor Finn Skårderud og hans posisjon som behandler og kulturteoretiker både problematiseres og forsvares, samt skaper støttespillere og kritikere; er svært interessant i dette perspektivet, altså forståelser av behandlingseffekt og hvilke metoder som “virker”. Jeg skal ikke oppholde meg alle sider ved debatten, men ta opp et av temaene som er berørt og som henger særlig sammen med mine innledende spørsmål. Hvordan kan behandling av lidelser benevnt som spiseforstyrrelser, kroniske belastningskader/problemer, psykiske vansker etc. dokumenteres på en måte som kan reproduseres av andre behandlere?

Flere av Finn Skårderuds pasienter (se Morgenbladet 17 juni 2015) trekker fram hans tålmodighet og deres følelse av å bli sett og vist interesse. Terapeutenes tilstedeværelse og måte å være i rommet sammen med dem på, blir vektlagt. Dette er altså en side ved den behandling de har gjennomgått hos Skårderud, som fremheves som en forskjell fra andre behandlere de har møtt (eller blitt utsatt for). Et spørsmål blir dermed om det som synes “å virke” er knyttet til selve samværet, tålmodigheten, det å bli forstått som et fortolkende, erfarende subjekt osv.? Erfaringer som altså framstilles som en kontrast til møter med andre behandlere pasientene har møtt, og som kan ha blitt støttet lite opp under også i livene forøvrig. Forståelsen som her kommer fram står i kontrast til kunnskapsposisjoner der behandling (les metoden) skal virke på pasienten (les som objekt uten fortolkende kraft), og at de målte effekter skal danne presedens og retningslinjer for andre terapeuters behandling. At behandlingseffekter/resultater kan reproduseres anses imidlertid som sentralt for kunnskapsutviklingen i et fagfelt, ikke minst innen helsefagene. Tålmodighet og tilstedeværelsen som her vektlegges kan imidlertid vanskelig fanges opp med kvantitative mål, og et spørsmål er hvordan fenomen som tålmodighet og tilstedeværelse gjøres, trer fram, blir språksatt og opplevd.

Ved at terapeutens væremåte trekkes fram som det sentrale for “effekten”, opptrer et selvreferanseproblem, som har skapt – og fortsatt skaper utfordringer i forskning som skal dokumentere effekt av behandling. Kjente teoretikere som Hjördis Nerheim, Hans Skjervheim og Dag Østerberg, samt metodikeren Ottar Hellevik tar bl.a. opp at vitenskapelig gyldige operasjonaliseringer av begreper krever klargjøring av en rekke forhold.

Det som skal måles – altså den behandling/metode som skal føre til effekten må (for å bli målt riktig) stå i et utvendig forhold til det den skal virke på; problemet/diagnosen. Slik Ottar Hellevik har definert det må den uavhengige variable kunne skilles fra den avhengige variabel. Det betyr for eksempel av dersom tålmodighet og tilstedeværelse (som metoden/del av metoden) skal kunne virke “på” pasienten, så kan ikke disse fenomener samtidig være en del av det “virkende” samværet og bevegelsen mellom personene i terapirommet. Metode og effekt må kunne operasjonaliseres med valide kjennetegn; de må være hva de er i seg selv, ikke være del av hverandre eller vise til hverandre. Med andre ord, terapeut og pasient, kropp og sjel må forstås som adskilt, tilhørende to grunnforskjellige virkeligheter. Dette til forskjell fra et av Østerbergs andre begreper; innvendighet, hvor ulike fenomener er hva de er ved hverandre. Det at pasienten er det pasienten er og terapeuten er det terapeuten er, står her i en dialektisk relasjon – de viser gjensidig til hverandre og kan ikke forstås i et utvendig forhold uten at det går kraftig på bekostning av vår forståelse av begges bidrag til å skape det som skjer “mellom” dem. Ses forholdet terapeut-pasient derimot i lys av dualistisk teori, vil de ikke vise til hverandre, men kunne bli målt som om det ene er en effekt av det andre; altså et instrumentelt forhold – noe begrepene “virkning” og “påvirkning” er uttrykk for.

Ved å anvende en begrepsbruk der det hevdes at et menneske (en behandler) skal “påvirke” et annet menneske, fratas med det den andres posisjon som en som selv kan ta stilling til “påvirkningen”. Likeledes er det med behandlingsmetoder som skal “virke” på problemet/diagnosen, men stengt tatt ikke angå pasientenes subjektivitet og meningsdannelse. Pasienten blir i stedet posisjonert som et objekt som behandlingen skal virke “på”. For at behandlingen skal ha “effekt” bør heller ikke terapeuten “påvirke” effekten. JA – så absurd kan det bli når behandlingseffekter skal gjøres gyldige i (natur)vitenskapelig forstand. Som rockeartisten Bruce Springsteen så flott har sagt det; for å være rockeartisten på scenen, må han kunne se seg selv i og som publikum og se publikum i og som seg selv. Han skaper posisjonene mellom seg selv og publikum gjensidige og innvendige, både det samme og ulike.

Et allment krav om å operasjonalisere begreper.

Kravene om at det som skal undersøkes må operasjonaliseres er imidlertid allment anerkjent i all forskning. Problemet er imidlertid at dette kravet ofte neglisjeres når det gjelder å foreta valide operasjonaliseringer av begrepene kropp-sjel, psyke-soma, terapeut-pasient, metode-effekt. Operasjonaliseringen støter på metodiske og teoretiske utfordringer, som får store konsekvenser. Behandling, slik jeg bruker der her, er ikke en “ting”, pille eller avgrenset objekt , men noe som skapes i et innvendig perspektiv. Overført til kropp-sjel tematikken betyr det at kroppen er det kroppen er, ved at sjelen er det sjelen er, de kan verken tenkes som det samme eller som grunnforskjellig, de kan ikke skilles, men heller ikke ses som identiske eller som en (oversiktlig) helhet. De viser nettopp til hverandre i et innvendig forhold, en analogi som også er relevant for terapeut-pasientrelasjonen. Begrepsavklaringer blir ikke minst viktige når det gjelder diagnoser, sykdom og kropp, som alltid er historisk og kulturelt definert, slik mine overveielser her også viser.

Kort oppsummert: de påpekte utfordringene i diskusjoner om “effekt” av behandling eksister vel og merke kun dersom vi har valgt, eller ureflektert befinner oss innenfor en dualistisk teoriramme. Effektbegrepet hører hjemme her. Pasienter skal ha effekt av behandling, uten at de av den grunn forstår mer av seg selv og verden. Effekt og virkning kan imidlertid erstattes med mening, subjektivitet og fortolkning, og ikke minst affekt ; noe som gjelder både for terapeut og pasient fra hver sine posisjoner. Ved å plassere behandling i et dialektisk, innvendig forhold kan terapeuten skape en kontrast til det som forventes i et diagnostisk arbeid, det pasientens problematikk skal ses utenfra og kartlegges (som om det fantes en atskilt problematikk, uavhengig av hvordan problematikken ble forstått), mens det ikke kreves tilsvarende av terapeuten. Det er for eksempel ikke er krav at terapeuten systematisk må redegjøre for sitt eget blikk og forforståelse, og belyse fra hvilket blikk pasientens problematikk blir konstruert? Et grunnleggende spørsmål er hvordan blikket (som alltid er teoridrevet) bidrar til definisjonen av den andre. Fra og med hvilket språk, hvilken kropp og hvilken handling utgjøres samhandlingen? Tanker om disse spørsmålene er fundamentalt for helsepersonell. Ved å bli betrodd en behandlerrolle for å møte andres problematikk settes egen meta-refleksjon på prøve. Pasienten er et fortolkende subjektet, som i visse situasjoner, også opplever seg som sårbar og midlertidig svekket i sin selvrefleksjon. Herunder kan terapeutens tålmodighet og det som skapes i rommet mellom mennesker bli et særlig vesentlig og ureduserbart forhold. Det må undersøkes som meningsskaping, forhandling og utprøvinger som er prosessuelle og følger andre logikker enn en logisk-positivistisk tankegang. Prosesser som beveger og skaper forflytninger og forskyvninger og aldri er endelige – det kan, som tålmodigheten, ikke fastholdes.

I perspektivet jeg har inntatt kan ingen hevdes å “virke på andre”, men for andre; for at det blir mer mulig å merke seg selv. Det som virker for pasienten er det som får vedkommende selv til å forhandle seg fram til det som virker i sitt liv. Herunder blir alle som har vært pasienter viktige kilder til kunnskap i helsefag (inkludert medisin).

1. NB – stedet for skrivingen og feriemodus medfører litt ufullstendige referanser, jeg nevner flere viktige inspirasjonskilder etter hukommelsen, men mangler fullstendige referanser i teksten.
2 Fysioterapien er dominert av medisinske perspektiver, men har også fått tilskudd fra et verdensomspennende nettverk, se www.criticalphysio.net
3 Herunder er det mulig å skaffe seg i oversikt over forskning som også viser at det nettopp er terapeutens væremåte som “virker” uavhengig av metoden og fagtradisjon vedkommende står i. Det fører oss imidlertid ikke mer kritisk inn i tematikken kun at dette konstateres. I essayet «Forståelsesformer» fra 1966 skiller Dag Østerberg mellom tre ulike former for forståelse: identitet, utvendighet og innvendighet.
4 I essayet «Forståelsesformer» fra 1966 skiller Dag Østerberg mellom tre ulike former for forståelse: identitet, utvendighet og innvendighet
5 Også i slike tilfeller spiller pasientens forventninger, positive (placebo) eller negative (nocebo) inn på “resultatet”.
6 “The affective turn” er et stort paradigme i flere fag pt.
7 I alle fall ikke i fysioterapi.
8 En glimrende referanse er Drude von der Fehrs bok” Når kroppen tenker”, samt Birgit Nordtugs artikkel om pasienters kunnskap i Tidsskrift for den Norske Lægeforeningen for noen år tilbake, likeledes Gro Rugseths forskning