Bevegelse og fysisk aktivitet som “straff” eller “gode”

Skrevet av Gunn Engelsrud

Programmer, øvelsesbanker og videoer som gir tips om hvordan fysisk aktivitet og bevegelse kan brukes i skolen florerer for tiden. Mange skoler og kommuner gir økt oppmerksomhet til barns behov for bevegelse. Den oppløftende side er at kroppen får sin rettmessige plass i læring, så vel som for velvære og helse. Som sagt – det er vel og bra, men flere program begrunnes instrumentelt og fremstiller fysisk aktivitet og bevegelse som middel til noe annet; læring – helse. Det mangler en klar forståelse av egenverdien ved å være i bevegelse, selv om dette løftes fram i nyere forskning og faglitteratur. I denne korte bloggen har jeg ett spørsmål: Brukes aktivitet/bevegelse som straff – eller belønning? Hva er hva? Går straffen over til belønning når akitiviteten eller øvelsen er fullført? Jeg bruker et eksempel lagt ut på dagens Facebook.

Konteksten er et oppslag fra Oppvekstprogrammet i Nord-Trøndelag. Et program jeg ikke visste noe om, og fortsatt vet lite om, bortsett fra glimtet jeg fikk idag. Glimtet har tittelen “Ukeslutt med fluesmekker”; en besnærende tittel en fredag morgen. Glimtet tar oss med til en gymsal, der møter vi en gruppe elever og en lærer. En gruppe glade barn klare til innsats med hver sin fluesmekker er i bakgrunnen. I forgrunnen en lærer som annonserer at aktiviteten går ut på at elevene (delt inn i to lag) skal svare på påstander fra pensum; svarer de feil må de utføre en ekstra aktivitet; spensthopp, sit-up, knebøy, push-up eller en ekstra løpetur. En elev leser opp spørsmål og elevene løper to og to fram og svarer ved å slå fluesmekkeren på en henholdsvis grønn (riktig svar) og rød (feil svar) firkant på gulvet. Det er kun de som svarer feil som “får” den ekstra aktiviteten, de som svarer riktig “slipper”, de løper tilbake og stiller seg i køen. Spørsmålet er; hvilken hensikt tjener aktiviteten? Hvorfor er det feil svar som “belønnes” med ekstra aktivitet og ikke riktig svar?

Det å bruke ekstra bevegelse som staff er kjent fra militæret og eksemplevis fra “strafferunder” i skiskyting. Lærere bruker push-ups som straff for elever som kommer for seint til timen, for seint på fotballtrening; fem strafferunder kompenserer for forsentkommingen. Hva læres? Opplever elevene den ekstra aktiviteten som et gode eller en staff? Hva læres om det å komme for seint eller svare feil ved å ta en push-up? Fungerer det avskrekkende, motiverende eller er en slik måte å bruke øvelser/aktivitet på en innarbeidet praksis; det tas helt for gitt og stilles ikke spørsmål ved.

Straff, det å pine seg og å disiplinere kroppen har en lang historie; Oppvekstprogrammet i Nord Trøndelag er ikke en del av et slikt prosjektet, men like fullt- den som svarer feil må ta ekstra øvelser; om svaret blir riktig neste gang av den grunn vet vi ikke noe om!

Kroppspresset – slik det stiger fram!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Et populært tema i mediene er kroppspress. Nesten daglig blir dette ordet brukt og en gjenganger er at kroppspress er noe som må «bekjempes», «tones ned» eller “forebygges”. Dagens oppslag i nettsidene til avisen Vårt Lands har valgt overskriften Kroppspresset øker fra uke til uke. Min kollega ved Norges Idrettshøyskole, Jorunn Sundgot-Borgen, blir sitert på at kroppspresset i samfunnet er et folkehelseproblem, når hun uttaler;

Jeg deler bekymringen, men vil imidlertid problematisere at det ikke finnes noen “medisin» mot kroppspress. Før tankene blir foldet ut; Dagens Aftenpost har også tvetydig oppslag om jenter som er elever på idrettslinje nå kan fordype seg i fitness. Jentene som er intervjuet roser opplegget og ikke noe i oppslaget tyder på at de er utsatt for kroppspress. En lærer blir referert om at det «ekstreme kroppsfokuset er uheldig for elevene», mens doktorgradsstipendiat Therese Fostervold Mathiesen ved Norges Idrettshøgskole blir sitert på at dersom lærere har «den riktige kroppsøvingskompetansen» så kan dette være et bra tilbud.

Når kroppspress er til debatt skapes det lett en enighet om at det er uønsket og negativt, slik Jorunn Sundgot-Borgen blir sitert på at «Vi må inn i skolen for der treffer vi alle. Allerede nå må vi sette forebyggende tiltak i system og her utfordrer jeg kunnskapsminister Røe Isaksen til å ta nødvendige grep». Statsråden er nettopp blitt utfordret av andre som vil ha en time fysisk aktivitet i skolen hver dag; her utfordres han i å balansere aktivitet mot kroppspress.

Aktivitet er bra – men kroppspress vil vi ikke vil ha. Hva er hva og hvordan oppstår kroppspress. Her er det mye å finne ut av. Hvem presser hvem? Stiger presset opp i oss, mellom oss, utenfor oss? Ingen er interessert i det, men mange lever tydeligvis både med det og av det. Som en politiker nylig uttrykte i samtale «her er det rødt lys». På spørsmålet om hvor presset kan identifiseres er mediene ofte det opplagte svar. Der finnes mange bilder av “flotte” kropper, her finnes alle de gode rådene. Bilder er symboler og objekter som inngår i verdsettingskulturer, slik blant annet Hill & Azzarito (2012), omtaler som «valued bodies». I stedet for å snakke om et allestedsværende kroppspress, kan det adresseres til vårt eget blikk. Det dømmende blikket som lett kastes på de som ikke innfrir idealer, som blir syke og som gjerne forsetter å ha andres dømmende blikk rettet mot seg, noe som i følge Rysst (2011), medfører at mange er misfornøyd med egen kropp. Misnøye driver mange i retning av trening og aktivitet som har som mål å få en strammere, muskuløs og designet kropp. Kroppen blir en ting å forme, presset står en selv for i «god dialog» med mediene og forbildene.

Konsekvensen blir slik Sundgot-Borgen tar opp at mange ser på kroppen med et prestasjonsfokus, med fare for å redusere livskvalitet og bli fremmed for seg selv. Problemet i dag er at trening og aktivitet nyter høy sosial prestisje, samtidig som skadelig sider kommer fram i oppslagene jeg viser til her. Her ligger det mer grunnleggende problemer, som angår forståelsen av kroppen- det kan ikke gjentas ofte nok. Kroppen er et følende og fornemmende subjekt i verden.

Skal «kroppspresset» forebygges kan det starte med å støtte kroppsøvingslæreres relasjonsarbeid med sine elever. Støtt opp under at elevers verdi får feste i dem som sansende og erfarende subjekter– vær sammen med dem, bruk elevmedvirkning, snakk om opplevelser og ikke la «fysisk aktivitet» i seg selv være målet. Kroppsøvingsfagets formål er blant annet å ruste elever til å ta stilling til kroppsidealer og arbeide kreativt med å danne seg forståelser og innsikter om den (kroppslige) verden de deltar i og selv er med på å skape. Å kjenne, merke og sanse gjennom berøring og fornemmelser i kroppen er «sikre» kilder for å kunne orientere oss og føle oss tilstede. Assosierer vi først og fremst kroppen med et objekt eller bilde reduseres fornemmelsen av, og kontakten med, oss selv.

Hvordan skapes «kropppress»

Tilbake til medieoppslagene. De spiller på at vi kan være aktører som bør manipulere vår egen kropp som et objekt. Som en leirklump vi vil ha «dreis på», som om «kroppspress» er en ting som kan øke eller synke. Kroppspress er noe som gjøres mellom personer, med egen kropps blikk, bevegelsesmåte, henvendelse forteller vi hverandre hva som gjelder. Å endre blikket mot den andre bort fra kroppens form og utseende og «ut i verden» til engasjement for noe der ute – jordskjevofre i Nepal lever ikke med kroppspress. At vi i dag skal «holde på med kroppen» kan kun forstås i lys av samfunnsutvikling, kommersiell spekulasjon og overflod av goder. Mange grupper og enkeltpersoner både i Norge og andre deler av verden er ikke i målgruppene for å holde på med kroppslig selvobjektivering. Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes.

Spørsmålet om hvordan kroppen ser ut som objekt, bør altså erstattes med langt mer grunnleggende spørsmål, hvem er vi som kropper i verden? Hvilken kunnskap har vi om oss selv og andre som opplevende og dynamiske kroppssubjekter? Ved en slik tankegang vil de kulturelt skapte og usunne kroppsidealer kunne problematiseres.

Oppslag om kroppsfiksering den ene dagen og råd om hva du kan gjøre for å oppnå idealkroppen den andre dagen, blir salgsvare. Min kollega Gro Rugseth og jeg har i flere sammenhenger slått et slag for å glemme kroppen. Vi er på vårt friskeste når vi glemmer kroppen, når kroppen får falle i bakgrunnen for oppmerksomheten. Det trenger vi ikke engang øve på, det er noe vi allerede kan. Eller kanskje skal vi heller si at dersom du må øve for å glemme kroppen har du allerede holdt på for lenge med å tenke på den. Glem kroppen, se bort fra den og ut i verden. Det er helsebringende. Vi venter på nye oppslag under vignetten: Glem kroppspresset.

Hill, J. & Azzarito, L. (2012). Researching valued bodies in PE: a visual inquiry with British Asian girls. Special Edition, Physical Education and Sport Pedagogy, 17:3, 263-276. DOI: 10.1080/17408989.2012.690381
Rysst, M. (2011). «Å se bra ut»: kroppsidealer og kroppspraksiser i Norge. I: Skjønnhet og helse: det ytre og indre, oppdragsrapport nr. 1 – 2011, Side: 11–16

Kroppens første og siste språk.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Påsken er tid for så mangt – særlig for refleksjoner over kroppens språk, vårt første og siste språk. «Kjærlighet» er det siste uttrykte ord i den gripende filmen «Still Alice». Vi møter 50 åringen Alice Howland, professor i lingvistikk, og hennes familie, mann og tre voksne barn. En flott, intellektuell og varm kvinne med kjent akademisk stil og virke. Første indikator på at noe er annerledes opptrer i en forelesning der hun glemmer ord; noe som i skjer i økende grad. Hun oppsøker en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens. Fra å være i kontakt med omverden, dele erfaringer og oppleve båndene til familien, stilles alle på prøve. Gradvis forsvinner språket for professoren i lingvistikk (Glimrende kroppsliggjort av Julianne Moore, som nylig mottok Oscar for sin troverdige og gripende tolkning). Etter at diagnosen er et faktum for Alice at alt som gjelder er «to live in the moment». Snart kan hun ikke annet – øyeblikket kan ikke lenger omtales, det bare er. Gråtende publikum i kinosalen møter sin egen angst for å forsvinne fra den gjenkjennbare verden og fra seg selv, slik vi kjenner oss. Til tross for angsten – noe vakkert overlever og blir ikke bort – det viktigste, kjærligheten består. I sluttscenen møter mor og datter hverandre i kjærlighetens språk; det som står tilbake når hukommelse og den tidligere verden er forsvunnet og ikke lenger er gjenkjennbar. Berøring, hud, ømme likk blir tilbake. Alzheimers demens står ikke i veien for å gi og motta kjærlighet.

Jeg klemmer moren min, sier jeg er glad i henne og at hun er den snilleste jeg kjenner. Øynene lyser av kjærlighet mot meg og hun nikker og smiler underfundig. I mange år har hun levd med Alzheimers demens, utviklet nye egne nye ord og bilder. Livet er her og nå, i smilet, berøring, i rytmen, stemmningen og tilstedeværelsen. Alice sine ord i filmen blir gyldige: «All I have is to live in the present moment».

I filmen ser vi også Alice med sitt nyfødte barnebarn på armen. Øyeblikket trer igjen fram i all sin mening. Relasjonen er fundamentet vi hviler i, noe blant andre psykoanalytikeren og spedbarnsforskeren Daniel Stern har lært oss; det er i øyeblikkene og tilstedeværelsen i møtene at vi «blir til». Dette «vet» både det nyfødte barnet, Alice og moren min, og vi alle i våre beste stunder. Mening og følelsesmessig resonans er basert på det som er og utrykkes i øyeblikket, før et ord er sagt og uten at et ord er sagt. Daniel Stern og en rekke fenomenologer har i årevis også teoretisert om omkring betydningen av å forstå slike kroppslige – taktile, kinestetiske kontaktflater som primære for menneskers følelsesmessige utvikling og tilhørighet i verden og med hverandre. Å være (passivt) tilstede er en måte å være i verden på som rytmen til hjerteslag og pust gir oss. «Rhythm provides a means of communication and making sense that does not rely on representation or code», skriver Julian Henriques (2014 s. 79). Han er en av bidragsyterne når det prestisjefylte tidsskriftet Body & Society vier siste nummer i 2014 til tema; Rhythm, Movement, Embodiment. Det finnes mange kilder til innsikt om livets fundamentale betingelser.

Jeg dedikerer denne bloggen til min kjære doktorgradsstudent Laura Sauominen, som etter intervjuer med innsiktfulle 10 åringer, uttrykte; hvorfor lærer vi så lite på skolen om det som er aller viktigst for oss gjennom livet”. Spørsmålet sendes videre – i møter med Alice, moren min, 10 -åringene og de små nyfødte vekkes vi, påminnes om hva som er viktig; ikke bare ved livets begynnelse og slutt – men alt som er livet; mens vi er travelt opptatt med andre ting.

Vel overstått påske, og NY vår i vente.

Litteratur:

Stern, Daniel. (2004). The Present Moment in Psychotherapy and Everyday Life. WW Norton & Company.

Henriques, Julian. (2014) Rhythmic Bodies: Amplification, Inflection and Transduction in the Dance Performance Techniques of the “Bashment Gal” Body & Society 20(3&4) 79-112

http://bod.sagepub.com/content/current

Vilkår for forståelse – språket om kroppen på 8. mars 2015

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Dagens kropp» omtales og avbildes på måter, som feminister har anledning til å ta oppgjør med. Også på 8. mars brukes uttrykk som « Med kroppen som slagmark» (Aftenposten 8. mars). To temaer er medienes favoritter; utseende (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra kjendiser) og prestasjon (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra idrettskjendiser). Her tar jeg opp noen sider ved en masse(re)produserte feilaktig forståelse om at vi alle står overfor kroppen som et objekt for forbedring. Her to eksempler;
«Jeg tenker fryktelig lite på utseendet»- slik siteres (den tidligere) modellen Anette Stai i avisen Dagbladet 3. februar i år. I neste setning kommer innrømmelsen – «Anette Stai innrømmer at hun har fikset på utseendet». Hvorfor ta dette frem 8. mars? Hensikten er å reflektere over dobbeltkommunikasjonen, og gjøre den refleksiv og synlig. Å tenke «fryktelig lite på utseende» kan gi legitimitet for personer som «lever» av sitt utseende. En effekt av å «ha fikset» på utseende medvirker også til å at personer ser “pene” ut på bilder. Interesse for/ikke interesse for utseende kan gjøres på mange måter; for eksempel ved å ta bort rynker, ikke være opptatt av kropp og vekt, men trene hver dag/ halvannen time med bikkja; ha nulltoleranse for sukker,– men drikke vin; riktignok som utskeielse osv. Anette Stais og andre kjendisers dobbeltkommunikasjon er forståelig; de betjener seg av diskurser de (vi) lever. Det typiske er imidlertid at slike dobbeltheter ikke leder journalister til å stille kritiske spørsmål eller tematisere utfordringer, som kunne synliggjort gapet og tvetydigheten det snakkes innenfor.

Gode intensjoner til tross – å avbilde seg naken for å slå et slag for aksept av kropper, er, slik journalisten Mímir Kristjánsson skrev for en tid tilbake; det å kle seg naken for å bekjempe kroppsfiksering er som å skåle for avholdsbevegelsen! Poenget jeg vil fram til er; mangel på språk (et metaspråk) for å artikulere gapet eller tvetydighetene mellom ordbruk og bilder. Verken kvinner, som slipper til i mediene, eller journalisten tematiserer forhandlingene (de fleste) kvinner holder på: på den ene siden fremstille seg ved å utale at de ikke er opptatt av utseende (i forståelsen være selvopptatt) og samtidig (av)bildes kropp og utseende som visuelle objekter. Et kontrasternde budskap uttrykkes. En utematisert tvetydig måte å snakke om kropp og utseende på og samtidig bruke bilder, som nettopp viser at utseende er viktig, opprettholder at kroppen blir forstått som et objekt for selvidentifisering.

Som en oppfølging; nylig ble «ny» britisk forskning presentert i den danske avisen Informasjon under overskriften «Negativt kropsbillede begrænser unge kvinder i alt hvad de gør». Opptatthet av utseende og negativt kroppsbilde blir her fremhevet som en sterk assosiasjon. Kropper blir begrensende for kvinner i alt de gjør! At kroppsbilde er begrep har overlevd i forskning er imidlertid, slik jeg ser det, et større mysterium enn resultatene som produseres. Ved å stille spørsmål om hvordan personer liker/ikke liker sine kroppsdeler, får forskere svar som et ekko av sine spørsmål. Påstandene er bastante og føyer seg inn i de medieskapte forestillinger fra forrige avsnitt fungerer til å begrense/lukke vår forståelse.

Hvorvidt dagens «kroppsfokus» angår deg eller ikke, så er det fullt ut et eksistensielt vilkår at sosiale medier med sine visuelle bilder og vårt eget liv og kropp ikke kan tilsvare hverandre. Selv om det kan være riktig at opptatthet av kropp og utseende øker med velstand og kjøpekraft, så utgjør gapet mellom de sosiale forestillinger og den erfarte kropp et viktig, men ofte uutnyttet rom for refleksjon og tolkning.

Tillit til eksistensielle vilkår.

Hva et menneske og dets vilkår er, har vært og er, et pågående tema i mange fag. Jeg vil trekke fram idehistorikeren og danseren Helena Dahlbergs (2013) arbeid. Helena diskuterer i sin avhandling at flere humanistiske tradisjoner leter «utenfor» kroppen etter det menneskelige. I oppmerksomheten mot vekten av- og pusten i kroppen finnes imidlertid både erfaringen av øyeblikket og bevegelsen videre i/mot verden. En lang og kronglete tradisjon i europeisk idehistorie gir kroppen imidlertid kroppen status som enten ond/syndig (fordervet moral ved sin lyst og uberegnelighet), uviktig (det er sjelen som teller), dårlig/underlegen (kroppen har ikke noe med intellektuell kunnskap å gjøre). Slike uklare betingelser manifesterer seg inn dagens forvirrede ordbruk om- og bilder av kropper. Dahlbergs fortjeneste er imidlertid at hun bygger på filosofens Maurice Merleau-Pontys positive tvetydighet og lar denne skinne som en språklig juvel.

For det første; kroppen er både kjent for meg/oss og ukjent. «Jeg» har begrenset innsikt i «meg». Jeg kan si; jeg har vondt i magen, men ikke «jeg slår hjertet»- mao – hjertet er ikke min eiendom, like lite som kroppen er det. Kroppen er et livsvilkår, hvor aktive og passive handlinger møtes – vi er utlevert til å høre til i verden, ubehjelpelige, blottstilte, sårbare, erfarende og åpne. Et kjent eksempel fra Merleau-Pontys Ponty er den daglige erfaring av den ene hånden, som berører den andre; et eksempel på et filosofisk vesentlig poeng – en kropp som rører ved seg selv, hendene er atskilte og forskjellige, men hører til samme helhet. Kroppen er både subjektet som berører og objektet som blir berørt. Disse posisjoner er i dynamisk bevegelse og er det som fremheves av Helena er muligheten til «uppstannande» og at det velkjente i meg, og det ukjente og fremmede aldri møtes helt, men kan merkes og tas inn – det kan oppleves nytt, igjen og igjen. Uten en adekvat forståelse å møte en slik positiv tvetydighet med, kan det at vi er i bevegelse og ikke statiske objekter, skape angst og forvirring. Herav – ta et bilde – og skap kroppen som visuelt objekt.

Som kontrast til avbildning og den utematiserte tvetydighet, blir tvetydigheten hos Merleau-Ponty et livsvilkår som ikke kan overvinnes, men som kan undersøkes, lekes med, oppdages, slappes av med, gledes over, gi plass til og ikke minst omtale språklig. Merk at tvetydighet kan omtales som betingelse, men ikke defineres begrepsmessig en gang for alle.

Kropp og politikk på kvinnedagen

Det finnes altså et aktuelt politisk tema i den økende visualisering og problematisering av kroppen som både medier og forskning om kroppsbilde, utrykker. Det å bli fremmedgjort i språk og handling og se seg som offer for kapitalistiske markedsføring av retusjerte og seksualiserte kvinnekropper får et refleksjonsrom hos Merleau-Ponty. Riktignok var han ikke feminist og skriver ikke innenfor et kjønnsperspektiv. Like fullt er det viktig å minne om at Merleau-Ponty lar oss bo i kjødelige opplevelsen av oss selv i verden. Det er et ontologisk forhold som ikke er direkte knyttet til verken til kapitalistiske fremmedgjøring eller at det er spesifikt menneskelig. Det er et vilkår og alltid i bevegesle så lenge det puster i oss.

Referanser.
Helena Dalberg.(2013).Vad är kött?: kroppen och människan i Merleau-Pontys filosofi. Glänta Produktion

http://www.information.dk/521259

http://www.kjendis.no/2015/02/03/kjendis/aller/anette_stai/modell/mote/37507575/
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Selvkritikken-har-erstattet-samfunnskritikken-7926872.html

Empati og kjærlighet i forskning

skrevet av Gunn Engelsrud

Ekteparet Maj-Bitt og Edward Moser, begge professorer ved NTNU, har som kjent blitt tildelt årets Nobelpris i medisin. Fredag 5. desember var prisvinnerne gjester i det populære TV-programmet og talk-showet Skavlan. Blant de andre gjestene var komikeren John Cleese. Mangt er skrevet om ekteparet Moser. I oppbygningen av sitt forskningsfelt har deres entusiasme, måten de gjør sin kunnskap relevant på, deres sosialitet, humør og ikke minst deres kunnskapstørst – synliggjort at de er svært verdige Nobelprisvinnere. Det jeg særlig la merke til i Skavlan var hvordan Maj-Britt Moser snakket om rottene – forskningens «forsøksdyr». På spørsmål fra Fredrik Skavlan i starten av samtalen spør han om hva som fikk dem til å starte med vitenskap. Her bryter John Cleese inn i sin kjente stil; «because you love the rats» ( underforstått; selvsagt kan ikke det være en grunn). Maj-Britt skyter umiddelbart inn, selvfølgelig elsker jeg rottene. Med sitt tonefall utrykker hun at det er helt opplagt at hun (og kollegaene) elsker rottene. Senere i dialogen kommer hun tilbake til at forskerne de har i sitt team er dyreelskere. Rottene må ha det bra for å fungere for forskningens egne formål – de skal jo nettopp bevege seg i rom. Maj-Britt viser med ord og kropp hvordan en deprimert og dårlig behandlet rotte nettopp ikke ville bevege seg, og orientere seg i rommet, og dermed ikke egne seg som en som kan inngå i eksperimenter for å vise hvordan «hjernes GPS» fungerer, og hvordan hukommelse skapes ved å bevege seg i rom. Deprimerte rotter blir passive og stillesittende – altså helt uegnet til å inngå i forskernes eksperimenter. Forholdet mellom forskere og forsøksdyr beskrives også i Forskerforum nr. 10/2014 s. 20 som et kjærlighetsforhold. Forskerne liker rottene, koser med dem og er opptatt av at dyrene skal ha det bra. Min tanke går til samfunnsforskning og våre informanter og deltagere som er levende mennesker. For å inngå i prosjekter kreves etiske standarder med vekt på anonymitet, samtykke og at ingen skal utsettes for invaderende forskning. Det er sjelden vi hører om kjærlige relasjoner mellom informanter og forskere, ei heller at forskerne skal sørge for at deltagerne har det bra og ikke er deprimerte før et intervju eller intervensjon. Rottene som er sammen med Moser og co. er nær ved å tilkjennes en subjektstatus. Siden rottene ikke skal intervjues kan forskerne tillate seg å sørge for at rottene har det bra uten å bli anklaget for å være subjektive og useriøse. Tillater samfunnsforskeren seg det samme blir hennes/hans objektivitet ofte trukket i tvil. Naturvitenskapelige idealer om objektivitet og avstand har vært et ideal i forskning, til tross for at mange har problematisert det. Øynes en radikal omdreining med årets nobelprisvinnere? Med sin uttrykte kjærlighet til rottene kan det virke som Nobelprisvinnerne snudd opp – ned på etablerte forestillinger om vitenskap og forskerroller. Mao – elsk det du gjør, få andre til å tro på deg, elsk de personer og dyr som inngår i din forskning; det kan tyde på at kjærlighet er veien til nye ny innsikt på flere felt.

Fysisk aktivitet – Feil begrep om viktig fenomen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Bloggen i dag handler om begrepet «fysisk aktivitet». Begrepet eller ordet er til de grader innarbeidet i språket og den offentlige ordskiftet at vi knapt er klar at begrepet er høyst uklart og ubrukelig. Jeg lover 1000 kr. til den som kommer opp med en vitenskapelig definisjon som overlever forsøk på operasjonalisering. Jeg går tilbake til egne bestrebelser med å avklare begrepet fra hovedfagsarbeid på 80-tallet, samt de tusenvis av treff bruk av begrepet som søkeord avsstedkommer. Definisjonen «alle» har latt seg forføre av er at “fysisk aktivitet” kan defineres som “enhver kroppslig bevegelse skapt av skjelettmuskelatur som resulterer i bruk av energi” (Bouchard, Shepard & Stephens, 1994). Det er altså på skjelettmuskulaturnivå at den fysisk aktivteten blir lokalisert. Ok – men «hvem» eller «hva» er det som setter skjelettmuskulaturen i bevegelse? Gjør «den» det selv? Tar skjelettmuskulaturen seg en løpetur? Er skjelettmuskulaturen «noe/noen» som kan sette seg selv i gang? Nei – det skulle tatt seg ut om skjelettmuskulaturen dro avsted på løpetur. “Noen” må koble seg på.
Opplagt – hva så – alle skjønner at det må et aktivt subjekt til for å skape «fysisk aktivitet». Hvorfor henger jeg meg opp i dette? Et svar er vi må vite hva som er hva av det aktive subjektet og den «fysiske aktiviteten». På Helsedirektoratets hjemmesider kan det leses at «Fysisk aktivitet er en kilde til overskudd, helse og trivsel, og er nødvendig for normal vekst og utvikling blant barn og unge. Ved å stimulere befolkningen til økt fysisk aktivitet, kan helseproblemer både forebygges og behandles». Når det kommer til hva som kan være effektene av «fysisk aktivitet» er det svært få grenser og betenkeligheter – tusenvis av referanser viser til målbare fysiologiske effekter, helseeffekter, stressreduksjon etc. En klassiker er at «fysisk aktivitet har effekt på psykisk velvære». Problemene på definisjonsplan når det gjelder språk og begrepsbruk ser imidlertid ut øke i takt med omfanget av de antatte positive effektene. Hvorfor skal vi bry oss med dette når alle i bunn og grunn, på et hverdagsplan, vet at «skjelettmuskulatur ikke er på løpetur i isolasjon».

Det er svært mange grunner til at begreper og definisjoner som brukes i forskning må være operasjonalisert på et gyldig nivå. Flere filosofer og teoretikere har i årens løp satt seg fore å finne kriterier for hvordan det fysiske kan skilles fra det psykiske/mentale. Tar vi for eksempel skjelettmuskulaturen, plasseres den ofte inn under kategorier som utstrakt, materiell, – men det blir mer tvilsomt om kriterier som observerbar, ytre er like egnet som avgrensing; i og med at huden er utenpå, og muskulaturen også et indre anliggende i kroppen. Indre er imidlertid er kriterium som brukes for å beskrive det psykiske, som kriterier som utstrekningsløst, men intensjonelt, privat og subjektivt (Rognes 1974), ofte brukes for å avgrense. For at skjelettmuskulaturen skal komme seg på løpetur» må den settes i bevegelse av noe annet enn selv seg. Dette andre – den antatt subjektive og intensjonelle drivkraft (deg selv) – er samtidig det antatte objektet det å være fysisk aktiv skal virke på, jfr. «fysisk aktivitet har effekt på psykisk velvære». Jeg kunne, som mange har gjort før meg, holdt det gående med å forsøke å gjøre avgrensinger som ikke er holdbare. I tråd med vitenskapelige standarder, må et fenomen (el. variabel) som skal ha effekt på et annet fenomen (el variabel) være mulig å skille fra hverandre med egnede kriterier. Dersom det skal måles effekter av fysisk aktivitet så må intervensjonen(den fysiske aktivitet) kunne avgrensen fra det som skal utgjøre effektene. Her bryter logikken sammen i og med at den fysiske aktivitet utøves av et subjekt/person, som er tilstede i og forutsetningen for den variabel den fysiske aktivitet skal virke på, da det er denne variabel som har igangsatt hele aktiviteten. Vi har med andre ord ikke med et utvendig forhold å gjøre, men med innvendige utadskillelige fenomener – der “aktivitet i skjelettmuskulatur” skjer i et levende menneske, som skaper sin egen virkning.

La meg bringe en historie som kunne blitt uendelig lang, forvirrende og full av uvitenskapelige tilfeldigheter- til en avrunding. Jeg begraver begrepet « fysisk aktivitet». I stedet trer mennesket i bevegelse i forgrunnen. Mennesket som vesen er alltid på løpetur med hele seg, og motsetter seg den ofte siterte definisjon av «fysisk aktivitet». Psyken eller sjelen ligger ikke igjen på sofaen og venter på effekten av turen.

Litteratur
Bouchard C, Shephard RJ, Stephens T, (1994) red. Physical activity, fitness, and health: international proceedings and concensus statement. Champaign, IL: Human Kinetics
Engelsrud, G (1985). Kropp og sjel. Et dualistisk eller dialektisk forhold. Forsøk på avklaring av fysioterapiens grunnlagsproblemer. Hovedoppgave Statens Spesiallærerhøgskole.
Rognes, W. (1974). Det fenomenologiske felt. Hovedoppgave ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo.
http://helsedirektoratet.no/folkehelse/fysisk-aktivitet/Sider/default.aspx

Oppgjør med «kroppspress» – hva skal til for en ny praksis?

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Et yndlingstema i mediene er oppslag om «presset» som i dag eksisterer om å være vellykket. Herunder plasseres kroppen som selve «stedet» der vellykkethet blir synlig. Via bilder av kropper formet gjennom manipulasjon og ideer om perfeksjon, spres forestillinger og idealer, som særlig unge mennesker i dag tar til seg og forsøker å etterleve. Designeren Jenny Jordahl har i sommer provosert mange med å hevde at «den glatte, barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke”, se  http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Den-glatte_-barberte_-slanke_-brune-og-seksualiserte-kroppen-ligger-rundt-oss-som-en-klam-take-7651245.html#.U-jKb1C-18E. Hun er er  « en stemme mot kroppshysteriet» ( Aftenposten 29.8), og tar som ung kvinne til motmæle mot det angivelige skjønnhets- og kroppstyrranni, der flere stemmer i. Se eksempelvis http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skjonnhetstyranniet-7683455.htmle

Tilsvarende skriver en anonym kvinne i Aftenposten 17. august om baksidene ved å leve i en kultur der kroppens utseende blir lest som et uttrykk for vellykkethet. Hun har innordnet seg regimer der trening og kosthold ble koblet til et «bilde» av å være vellykket, mens den selvopplevde side var å føle seg «fullstending verdiløs som menneske» (s. 12). Kvinnen tar til orde for at det som betyr noe er å bli elsket for den man «er» og å akseptere seg selv «akkurat sånn som jeg er». Det er «den største gaven av alle».

Jeg vil bruke noe fra innspillene overfor til å reflektere over hva som kan være alternativer forståelsesmåter til en slik tilsynelatende dysfunksjonell kroppspraksis.

En grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.

At kroppen blir ansett som et objekt er en gammel tanke. Verdien av et menneske har ikke vært dets kropp, mens dets sjel og moral. Kortversjonen er at dette idag har snudd, slik psykiateren Finn Skårderud så treffende skrev i Aftenposten 28. desember  2013, at kroppen er blitt den nye sjelen og herunder materiialisert seg som et objekt, som vurderes etter strenge kriterier for vellykkethet. http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E La meg dvele ved dette punkt, og komme med en konklusjon først:

Snuoperasjonen betyr at både kropp og sjel har blitt til «objekter» som personen selv (hvem nå det enn «er») forventes å handle . Tenkningen er basert på en grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.  Ved å handle kroppen, dvs. gjøre trening og dietter i den hensikt å forme kroppen som utseende og ferdighet, overses det mest grunnleggende ved kroppen; følelser, fornemmelser og kontaktevne. Som kropper i verden er vi mennesker utstyrt med en enorm sensitivitet, følsomhet og oppmerksomhet i egen kropp,  noe som fungerer som en innsiktkilde og radar for hvordan vi opplever alle situasjoner vi deltar i.

Forskningslitteraturen på feltet er i dag stor og forståelsen av at kroppen skulle kunne ageres på som et objekt, uten at dette kan få dramatiske konsekvenser, for den enkelte og samfunnet, er i ferd med å snu (Colombetti 2014, Blackwell 2013). Subjektet  og kroppen kan ikke lenger forstås som et singulært, atskilt og avgrenset objekt, men inngår grunnleggende sett i dynamiske relasjoner med andre og verden der følelser deles, uttrykkes og engasjerer, noe som gjør subjektet både sårbart og sterkt,

Dyr tilskrives ofte evnen til å reagere raskt på farer gjennom kroppen og bevegelse, eksempelvis elefanter som merker vibrasjoner i jorda når en sunami er på vei. Det er ingen grunn til å tro at mennesker ikke er tilsvarende vare og sensitive for sine omgivelser. Er jeg trygg, får jeg omsorg, er det plass for å «være meg»?  Det er grunnløst i dag å tro at det å agere på kroppen som et objekt er sunt og ikke kan få dramatiske ødeleggende konsekvenser – det gir ikke selvtillit å rette sin oppmerksomhet mot seg selv og kroppen som et objekt, skal vi tro alle blogginnleggene fra utslitte ungdommer.

Subjektet som retter selv mot noe annet enn seg selv.

Psykiateren Finn Skårderud åpner i disse dager Villa Sult, et senter der nettopp det å forstå subjektets behov for å se ut over seg selv settes inn i en faglig ramme. Her kombineres behandling, forskning, undervisning og utdanning. Slik jeg leser Skårderuds intensjon bygger han også inn at kunst og kulturformidling og det å delta i samfunnet, kan være en motvekt mot oppslukthet av selvsentrert trening og kroppsmodifikasjoner. Tankegangen er ny, frisk og lovende, grunnet Skårderuds lange erfaring og dype innsikt i baksiden av de kroppsobjektiverende praksiser, noe hans pasienter har bedrevet og blitt drevet av. Med sin integrering av erfaringer fra individuell terapi og kulturteoretisk blikk, får han frem kunnskap som et helt avgjørende for at profesjonelle kan etablere praksiser som virker for sine pasienter og studenter. Ved å skape en ny institusjon bidrar Skårderud i kunnskapsutvikling om at vi som kropper først og fremst er, og må møtes som følende, kontaktsøkende og kontaktskapende vesener. Det er en snuoperasjon i  synet på kroppen, noe som sjelden kommer til uttrykk i blogginnleggene jeg viser til i innledningen. Det som erfares i blogginnleggende, blir med andre ord, koblet tli et faglig språk og kan dermed arbeides konstruktivt med, utover det som gjelder det generelle bekymringsnivå mange deler ( unge jenter er tapt til speilet etc).

Til slutt: Lytt og lær – bruk teoriutviklingen på dette feltet – og gjør som barnebarnet mitt Sunniva på fire år, når hun danser og beveger seg – alltid rettet mot verden – i nysgjerrighet mot om balansen kan holdes når hun hopper fra stein til stein i elveleiet, om kosedyret finner takten i dansen eller om sjiraffen han strekke seg enda lenger opp mot himmelen. Kroppen er subjektet som engasjert og deltagende retter seg mot verden og som igjen rettes av verden – en subjektiv og intersubjektiv posisjon som med Lisa Blackmans ord kjennetegnes ved at vi nå er inne i «affective turn within the social sciences». 

Jeg tilegner denne bloggen til «mine» tre flotte masterstudenter; Thea, Adele og Stine som har viet seg til  til å utforske dette aktuelle tema i det kommende året.

Litteratur:

Giovanna Colombetti ( 2014). The feeling Body. Affective Science Meets Enactive Mind. Cambridge, MA, MIT Press.

Lisa Blackman ( 2012). Immaterial Bodies. Affect, Embodiment, Mediation.  London, Sage Publications Ltd