Adil som pedagog-kunsten å undervise

Adil Khan som pedagog

Skrevet av Gunn Engelsrud

Litteratur som omhandler «kunsten å undervise» er omfattende. I den klassiske boka fra 1950 «The Art of Teaching» skriver legenden Gilbert Highet at « You must throw your heart into it, you must realize that it cannot be done by formulas, or you will spoil your work, your pupils and yourself”. Å undervise fra og med hjertet er utfordrende i en tid da undervisning og pedagogisk virksomhet i høgre utdanning skal være forskningsbasert, kunne reproduseres og gjendrives. Hvilke forbilder finnes i lys av utdraget fra Highet? Jeg vil trekke fram en pedagog som nettopp, som Highet skriver – kaster seg inn i undervisning fra hjertet og med en selverklært kjærlighet til det han holder på med. Du som liker dans har kanskje gjettet hvem jeg sikter til; jeg snakker om TV programmet «Adils hemmelige dansere». Hver fredag møter Tv-seerne «vanlige menneske som lærer å danse » ved hjelp av Adil. De «vanlige» menneskene kan være yrkesgrupper som ventilmontører, barnehageansatte, lærere, rollespillgrupper, blackmetall musikere, skatere. Dette er noen av gruppene som har fått mulighet til å utvikle seg til streetdansere på tre uker. (Ingen jurister, leger eller akademikere er foreløpig inkludert i kategorien «vanlige mennesker» i denne serien).

Tilbake til pedagogikken – hva gjør Adil, hvordan uttrykker han seg og hvordan går han frem for å «forvandle» vanlige mennesker, ikke bare til dansere, men dansere på en scene, som kan bli sett av publikum, og viser seg fram for «hele Norge». Her er noen punkter jeg har valgt å omtale.

Den andre som unik.

I det første møtet viser Adil stor interesse for personene har møter. Tv-seeren inviteres inn i et jovialt, åpent og gjensidig møte. Spenning, lyst, sjenanse, usikkerhet bryter frem fra de ulikeartede erfaringene deltagerne bringer fram for Adil. Adil « legger ikke noe i mellom» –  første dag vil han se alles individuelle  danseuttrykk. Utseenede, form, vekt er uvesentlig – det å danse trer i forgrunnen. Adil vil ha fram den enkeltes bevegelsesressurser, se potensialer, begrensinger og den enkeltes unike uttrykk (ikke ulikt andres koreografers arbeid med dansere). Mangfoldige variasjoner oppvises. Ordtaket «jeg kan ikke danse» forsvinner ut av vokabularet. Adil liker alltid sine dansere – samtidig som han ikke legger skjul på «jobben» som ligger foran gruppa.

Pedagogiske prosesser.

Adil synliggjør to fenomener; 1) slipp deg løs, ikke hold igjen, ta eierskap til bevegelsene. 2) Skjerp dere, øv mer, ikke å gi opp.

Han støtter og utfordrer. Han taler, der andre pedagogen i dag lett tier; han sier tydelig «dere er ikke i nærheten av å være der jeg vil ha dere, hvis dere ikke skjerper dere nå, så kommer dere til å angre; hvorfor gav jeg ikke mer da jeg hadde muligheten?»  Tilbake til Highet; Adil formulerer- ikke kun ros, men også kritikk fra hjertet og i kjærlighet til dansen og til sine dansere. Deres tro på at de kan danse utfoldes gradvis, det skapes energi i kroppene, her gir alle «jernet», er tilstede, vil utrykke seg, vise sine ressurser fra og i kroppen, alle forstår at det gjelder å ikke skjule seg; de er verdifulle, Adil tror på dem!

Som sjanger er programmet en realityserie. Mens deltagerne i andre programmet skal spise meitemark, date i mørkerom, eller lure andre, skal Adils deltagere  lære noe gjennom å øve seg – jevnt og trutt og tappert.  Her realiseres det som står i norsk læreplan. «Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadane hjå den enkelte eleven og lærlingen.”Opplæringslova 1998 §1-2»

Mange lærere i norsk skole opplever lovverket som vanskelig å etterleve, i en tid der internasjonale rakninger og sammenlignbare prestasjoner er mantra. Adil viser i praksis at alle har kan lære å danse streetdanse og tilegne seg en dansesjanger. Den enkeltes unike dans inngår videre i en kollektiv dans. Gjennom å dele rytme, rom, kroppens utrykk og energetiske ekspressivitet får gruppene er unik erfaring med å se hverandre, skape og ikke minst framvise nyervervede ferdigheter for publikum/familie/venner. Tv-seerne får delta i publikums responser under fremføringen, vi ser Adil på bakrommet, han er med danserne i sin egen kropp, følger dem med kroppen – yess, jaada…det sitter, wow… Vi tror på det vi ser og danser selv rundt i stua.

Å følge den andres følelser gjennom nederlag og nervøsitet.

Adil følger sine dansere gjennom utfordrende følelser, nederlag og smerter. Pedagogens kvalifikasjoner stilles på prøve nå danseren har det vanskelig og opplever fortvilelse og nederlag. Adil er nærværende, tolerant og støttende uten å fire på kravene til at gruppene og den enkelte må prestere og uttrykke seg fullt og helhjertet i dansen. Nervøsitet, opplevelse av å være utilstrekkelig ses ikke som uønsket men inkluderes i selvtillit og fornøydhet.  Deltagernes nervøsitet blir en ressurs – den viser vei til et uttrykk. Adil metode indikerere; slapp av i nervøsitene,  ikke ta nervøsiteten vekk – den er en drivkraft. Bli venn med følelsene i kroppen – du har dansen til rådighet for å uttrykke deg – få følelsene fram i kroppens dans – gi det du har form og retning – da kommer gode følelser, fellesskap og tilhørighet i retur.  HURRA FOR ADILs hemmelige dansere, de har beriket fredagskvelden. Adil har konkretiseret hjertets pedagogikk – og skapt  en pedagogikk fra hjertet.

Highet, Gilbert (1989) The Art of Teaching. Vintage Book Edition. New York.

HUMBUG om HUD og UTSEENDE

Skrevet av Gunn Engelsrud

Jeg håper at du, som leser, ikke har lest oppslagene jeg tar opp i denne bloggen. Paradoksalt nok minner jeg deg i så fall på noe jeg håper du har oversett. Likevel: Markedsføringen fra Gimle Parfymeri og Magasinet Henne Vakker, må likevel kommenteres.

Gimle Parfymeri har til stadighet helsides oppslag i Aftenposten. De store internasjonale kosmetikk-kjedene blir presentert – den ene mer unik enn den andre. Kundene tilbys hudpleiebehandlinger i vakre omgivelser. Behandlingen koster kr 1000, men hvis du kjøper produkter utover denne sum, betaler du ikke for behandling. Min spådom er at ingen går ut fra dette stedet uten å ha lagt igjen minst 3000 kr. Her er prisene noe helt annet enn for Nivea og Vaselin. Siste merke ute er LA MER (som har mottatt store internasjonale priser!).  Den utsendte hudpleier fra dette konsern skreddersyr en behandling som får din hud til å stråle. Huden etterlates gjennomfuktet, klar, fast og glatt. Dersom du i tillegg kjøper et serum er dette så virkningsfullt at det bringer konturer til et nytt nivå og forvandler ansiktets definisjon synlig. Resultatet er en forbedret og mer løftet silhuett hvor konturene kommer i fokus. Ser du det for deg?

Serum = oppstramming (ifølge annonsen). Serum er trylling – serumet trenger «dypt inn» og konturene av ansiktet skal kunne tre fram i en løftet silhuett, som om det var Manhatten skyline som er modellen.

20 meter lenger ned i gata (Bygdøy alle) sitter en kvinne på bakken med en kopp foran seg. Ansiktet og huden viser levd liv, et liv som har satt spor, et ansikt som har opplevelser skrevet inn. Det er ikke glatt og gjennomfuktet, men rynket, furet, værbitt, brunbarket og personlig. En stor kontrast på 20 meter. Kvinnens øyne søker kontakt, blikket henvender seg og strekker seg mot verden. I annonsen fra Gimle parfymeri kan du også fornye øynene dine. Budskapet er at øynene dine sier alt, øynene gir ansiktet liv. La Mer sine øyekremer løfter og fornyer der du trenger det mest.  Øynene skal ikke brukes til å se andre – kun deg selv, din hud, dine øyne.

Ved å smøre seg med ( eller klappe inn som det sies i denne bransjen, pass på å ikke dra i huden!) spesialkrem rundt øynene, en annen krem for halsen, en for å rense vekk “døde hudceller”, en krem for å “motvirke forurensing” ( huden stakkar utsettes for mye gifter), osv i en uendelig rekke produkter inviteres pengesterke mennesker (kvinner) inn i et univers av søvndyssende formaning om å ta vare på huden og få et tilpasset unikt opplegg.

Magasinet Henne Vakker er ikke snauere i sitt spesialnummer om Anti-Age. Her blir leseren guidet på vei som fører alle utseenendeproblemer mot den endelige løsning. Når alle har fått sprettrompe, flat mage for alltid, bleket tennene, fjernet rynkene, og funnet balansen slik at de aldri mer blir utbrent – da vil sluttstrek bli satt og det er ikke mer penger å hente for denne kommersielle bransjen. De spekulerer i at leseren skal tenke “NÅ gjelder det”. Et spørsmål er:  hvor mange ganger kan dette stoffet gjentas?

Stortingsrepresentant Sveinung Stensland (Morgenbladet 4. april) savner debatt om utseendepress. Jeg er enig – det savnes ikke bare debatt, men handling og opplysning der ungdom involveres. Tema er velegnet for undervisning og prosjekter i skolen. Individualiteten – deg som unik – som bransjen påberoper seg er falsk. Sannheten er at alle behandles likt som kjøpesterke kunder – du er alt annet enn unik- du er kun et nyttig objekt for slu markedsføring. Stopp å lese, stå på hodet i stedet – det gir garantert mer sirkulasjon til huden enn de kostbare og passiviserende behandlinger og kremer. Hva hvis kvinnen lenger nede i gata kunne disponere de 3000-4000 kronene som kundene legger igjen i Gimle Parfymeri??

 

En hyllest til tankene- slipp dem fri!

Skrevet av Gunn Engeslrud

 

Jeg deltok nylig på en yogatime der vi fikk beskjed om «å tømme hodet» og «bare være». Jeg fikk assosiasjoner til å tømme vann ut av en bøtte, et mekanisk grep om en praktisk handling. Etterpå tenkte jeg at å fremføre en slik instruksjon også er en tanke- tanken om at vi skal tømme hodet for tanker – hvor kommer tanken om det fra? Paradoksalt nok må noen ha kommet på tanken om at tenkning kan forstyrre «tilstedeværelsen». Men er det slik det oppleves? Kan vi ikke være like mye tilstede i tenkning som i væren? Min klare forståelse er at tenkning og væren tilhører kroppen og livet. Min grunn til å praktisere yoga og meditasjon er muligheten praksisen skaper til å oppdage og å møte tanker som oppstår og gi dem tid til å vise seg. I dette møtet på yogamatta eller meditasjonsputa blir tanker, situasjon og liv tydeliggjort. Praksisen gir en mulighet til akseptering. Ingen ting å kvitte seg med, ikke noe å oppnå, ikke noe å prestere – oppdagelse av det som viser seg, oppstår – interessere seg for det og akseptere.

Ved å tenke om praksis at det er noe bestemt som skal oppnås – eksempelvis «tømme hodet for tanker» vil mange oppleve at de mislykkes fordi det kommer tanker under praksisen. Det mange trenger å høre er at det ikke er noe «feil med verken dem selv eller tankene». Poenget er å oppdage at det som skjer oppstår i deg og at du merker at det finnes et refleksivt rom i deg- noe i deg merker seg selv. Filosofen Hans Skjervheim er kjent for sin utlegning av at mennesket er et vesen som selv kan reflektere over seg selv, og i tillegg reflektere over refleksjonen http://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Skjervheim

Første gang jeg kom i berøring med tema «å slippe» i en faglig sammenheng var i egenbehandling i psykomotorisk behandling hos Aadel Bülow -Hansen http://no.wikipedia.org/wiki/Aadel_B%C3%BClow-Hansen. Det «å slippe pusten ut», sukke og gjespe var synonymt med å «slippe til bevegelser» i kroppen og «løsne» på spenninger i kroppen og musklene. Jeg husker jeg fikk assosiasjoner til Simone de Beauvoirs http://no.wikipedia.org/wiki/Simone_de_Beauvoir frihetsbegrep – det er frihet, kroppslig frihet til å puste ut og uttrykke sin subjektivitet og individualitet som er tilstedeværelsens kjerne – ingen «lykke» kan skapes uten denne forutsetning.

Det er ingen grunn til å gjøre tanker til «hovedfiende» – og som, i følge flere instruksjoner jeg har blitt utsatt for, skal «tømmes» og at «ego og hodet» er en kilde til problemer. Det kan høres fint ut å «tenke mindre» – men mitt anliggende er at vi må tenke mer, reflektere mer kritisk og riktigere.  De smarte tankene til Simone de Beauvoir, Hans Skjervheim og Aadel Bülow–Hansen, inspireret meg i dag. Tankene er ikke et problem i seg selv –  mer hva vi tenker på? Tenk selv- slipp tankene fri!

«PLATEAU EFFECT» – lykke som «sitter»

«PLATEAU EFFECT» – lykke som «sitter»

Jeg ønsker ofte at jeg kunne bli mer oppslukt av noe, oppleve at oppmerksomheten kun er rettet mot et fenomen, uten at tankene vandrer fra det en til det andre; jeg lengter etter føle «tilstedeværelse». I går kveld hadde jeg en slik opplevelse, takket være koreografen Jefta van Dinther og ni danser fra Cullbergballetten. Forestillingen hadde tilttelen «Plateau Effect» og ble vist på Dansen Hus. Etter forestillingen var det samtale mellom Jefta van Dinther med Un-Magritt Nordseth.

Publikum møter ni dansere innhyllet i hvert sitt lille avlukke i et stort teppe hengende fra taket, de synger, bølger fram og tilbake, omsluttes, favnes og blir borte- «tonen er satt». Kroppenes bevegelser, musikken og stoffet gir kvaliteter til hverandre. Danserne gjør «sine ting» med stoffet og vice verca – stoffet gir tilbake til kroppene, de inngår i hverandre og angår hverandre og «holder» energien i rommet mellom sal og scene.

Rommet endres, teppet tas ned og transformeres. Vi legger ut på seilas sammen. Det gjelder å redde seg selv og hverandre fra undergang, berge livet, unngå katastrofe.  Seilet må opp, teltene reises, oppgavene må løses – alle må bidra – det er ingen tid å miste. At danserne «må løse oppgaver» der og da gir en intensitet og min opplevelse er: jeg blir holdt, « embraced», inkludert – jeg sitrer.  Rommet lever og stoffer, ledninger, mennesker, musikk, lyset lar nervesystemet delta og alt kjennes i kroppen, huden. Innvending og i rommet. Den kinestetisk, tactil, auditive og visuelle persepsjon søker sammen. Kroppen overraskes og drives videre i rytmene, temposkiftene og det kontinuerlig transformerte rommet er både bevegelse og ro – tvers igjennom.

Stoffet strekkes, rulles og endres til en slangelignende form. Det blir mer kontrollerbart og «ufarlig». Rommet «frigis» til dansernes bevegelser, bevegelser fra dypet av nervesystemet, så nakne, pre verbale, vakre, shaky, sårbare og levende, frigjørende, selv – organiserende, kraftfulle. Det kjennes. Brått – pang – slutt – Stille. Mørkt.

Jeg er heldig og får snakke med flere av danserne etterpå. Hvordan kjenner de det i kroppen å danse slik – fra, gjennom og med hele kroppens organiske repertoar. Det kjennes sier danserne, det tar dem tid å lande fra de ekstatiske uttrykk, torso og mellomgulv i full vibrasjon – gulvet som støttende venn – de vil treffe publikums kroppssystemer – Publikum vante vurderende blikk går i dvale til fordel for et grunnleggende kroppslig engasjement – herlig befriende, nydelig og stekt. Jeg erfarte at forestillingen som «objekt» gav meg en lykkestund uten avbrudd. Å være helt med og tilstede- hurra for Cullbergballetten, Dansens Hus og Jefta van Dinther på 8. mars!

 

SPRÅKET om KUNST? Et spørsmål om Hvilket språk?

 

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Diskusjoner om språk og kunst er gjengangere i samfunnsdebatter, nå igjen i Klassekampen, der Lotte Konow Lund, støttet av Sverre Koren Bjertnes tar til orde for at kunstnere må « ta tilbake språket».  Spørsmålet er; hvilket språk skal de «ta tilbake», og hvilket språk er det som er tatt fra dem, og av hvem? Å skape kunst er i seg selv språk, visuelt, kinestetisk, auditivt, affektivt, intellektuelt og verbalt; hva betyr disse ulike formene for språk i opplevelse av- og forståelse av kunst? Koren Bjertnes siteres på i Klassekampen 4. mars, «kunsten min skal alltid være motivert i noe jeg vet hva er». Å vite hva noe er, er filosofisk sett et stor spørsmål. Hvordan og når kan vi slå fast at vi vet noe? En indikator kan være at det vi vet har opphav i erfaringer fra levd liv og historie: noe som for øvrig også bør være kontekst for ethvert språk; eller er det ikke slik? Kunstneren skal, i følge debatten i Klassekampen, angivelig ha «gitt fra seg språket til kuratorer, teoretikere etc», noe som har skapt et «fjernt og abstrakt» språk – uten referanse til “virkeligheten”, men «lukket inne». Leddet mellom erfaringer av kunsten og språket om den, henger ikke sammen.

Et spørsmål er; Hvordan bruker kunstnere selv (verbal) språket om egen kunst?  Kunst handler om er å vise noe frem, uten å måtte ty til verbalspråk eller skrift. Like fullt eksisterer kunst innenfor en språkkultur – og både publikum og kunstnere vil på ulike måter tolke det de opplever innenfor språklige kategorier. Til tross for dette – som publikum åpner vi oss i gode stunder for et kunstverk – tårene kan strømme på uten at en vet hvorfor, følelser kan fylle kroppen og berikelse, minner, frykt, forferdelse, kjærlighet,  åpninger mot noe stort og uoverskuelig kan skylle inn, som ordløse tilstander. Følelsen kan være «jeg har ikke ord». Kroppene og verkene har sine egne kontaktskapende språk og måter å dele innsikt, erfaring og kunnskap på.

Her er paradokset; at kroppene og verkene deler innsikt er et perspektiv. Dette perspektiver må gis betydning gjennom verbalspråket, ellers overses det i debatten om språkets rolle. Det trengs mao et språk om språket! Det finnes erfaringer som ikke (ennå ikke) kan artikuleres i tekst eller verbalspråk – erfaringer som må dveles ved, undersøkes og gjendrives, slik Natalie Depraz, Francisco J. Varela og Pierre Vermersch gjør i boka «On becoming aware. A pragmatics of ecperiencing» Her gjennomgår de systematisk, med utgangspunkt i Edmund Husserls fenomenologi, hvordan vi kan bli klar over og kjent med våre tanker og følelser i praksis gjennom hands-on-arbeid. Mening, den immanente evne til innsikt om livet og oss selv må kultiveres, vies tålmodighet og gjennomleves, slik at verden og erfaringen kan vise seg og at det «uttenkte» må vike for det om kjennes og leves i kroppen. Praksisen med å utforske egne erfaringer gis forrang – og «belønningen» kan være å komme fram til nye språklig uttrykk, som vi ikke visste var der a priori. Et slikt kinetisk-kroppslig kunnskapsfelt og estetiske erfaringer er kunsten egnet til å støtte opp under.

Konkusjonen er at språket om kunsten må debatteres – ikke minst for kunstnere som skal skrive søknader om økonomisk støtte til sine prosjekter; de må skrive seg inn i det som oppfattes som «det rette» språk – og her støter de på spørsmålet om hvilken betydning selve språkbruken har. Språkfilosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) kan komme oss til unnsetning. Ved å rive ord og begreper ut av en sammenheng; jfr. slik Koren Bjertnes siteres på at «et innfløkt kunstspråk fratar publikum troen på at de kan forstå kunst», peker Wittgenstein på; at dersom forholdet mellom språk, mening og virkelighet ikke blir fremstilt som forståelig, kan språket bli gående «på tomgang» og fjernes fra menneskelig livsverden. Ved at språket om kunsten overser sammenhengen mellom språkbruk og livsform, står språkbruken i fare for å «lukke kunsten inne».  Et viktig poeng er at dette ikke er «språkets feil», men at vi som bruker og skaper språket, må reflektere over språket og oss selv som språkbrukere. Språk kan, som at annet, brukes på mange måter; til å få makt, penger og kontroll, til utvidet forståelse og kommunikasjon, til refleksjon og kritisk meningsutveksling.  Vi kan “become aware” over det språk vi bruker, og hvor i vår erfaringer og tankeverden språket kommer fra. Får vi sagt det vi vil? Sier vi med det språk vi bruker “mer enn” ordene? Hva legges til ed tonefall, kropp, og stemme? Dette er spørsmål, som, så langt, ikke berøres i debatten.

Til slutt, som Koren Bjertnes siteres på; publikum skal ha frihet i sine tolkninger og opplevelser.  For å oppleve en slik frihet trengs dialog sammen med kunstnere og andre som kan bidra til å realisere tolkningsfrihet – og til det trengs også et språk om akkurat dette.

Depraz, N; Varela, F.J and Vermercsch, P ( 2002). On Becoming Aware. A Pragmatics of experiencing. John Benjamins Publishing Company. Amsterdam/Philadelphia.

Alle bør gremmes når kropp er tema i norsk offentlig debatt.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Marta Breens blogg om «nyord» om kroppen og kroppsdeler har fått stor oppmerksomhet, sist i gårsdagens «debatt» i NRK 1. Språklige nyord formelig «kastes etter kroppene våre». Plastiske kirurger hevder å «hjelpe kvinner med selvtillit», mens Anne Kari Bratten gremmer seg over å måtte diskutere “noe så ubetydelig som kropp”. Det er fulltids jobb og likelønn som er hovedproblemet for kvinner. I følge Marta Breen har vi «tapt unge jenter til speilet» – her brukes tiden. Mødrene må, i følge debattantene, ta en god del av ansvaret for kontinuerlig å utstede utseendefiksete spørsmål som « ser jeg tykk ut i denne kjolen»? etc. En rådvill Erik Vold spør; hvem har skylda? Mediene, skjønnhetsindustrien, motebloggerne, kvinnene selv? Noen må «ta ansvaret». Hva er galt med kvinner siden de ikke kan motstå presset? De kan jo bare la være å bry seg om så vel språket om kroppen og bildene av kroppene. Dagrun Eriksen fra Kristelig Folkeparti taler opprørt om at kroppspresset må stoppes og at vi (det store vi?) må slutte å skape usunne idealer, særlig overfor unge jenter – og guttene kommer etter – det er «ingen» som slipper unna kroppspresset. «Ingen» forteller at bildene i ukebladene er retusjert og det tilbys flere redigeringsprogram for å omskape seg til en visuelt sett best mulig utgave av seg selv. En ting «vi» i det minste kan gjøre er å opplyse om at bildene er retusjert. Bortsett fra Astrid Gunnestad, som tror at dette skjønner alle allerede.

Mens debatten og engasjementet bølger fram og tilbake lurer jeg på – Hvilken kropp er det som debatteres? Hva er den faglige konteksten for debatten? Jo – alle debattantene snakker innenfor en forståelse av kroppen som et objekt og ytterside (likt for alle). Kroppen er en gitt størrelse som ord kastes på, som skal innfri normer for utseende, pyntes, være naturlig – alt innenfor forståelser der eksperter – enten de forteller «du er normal – og jeg har sett mange» (Johanne Sundby) eller «gi blaffen og ha selvtillit» (blogger). Samlet sett har vi å gjøre med en av vår tids største misforståelser, og et gjengangertema i norsk debatt. Det er nærmest et totalt fravær av offentlige stemmer med en annen begrepsbruk. Et unntak i senere tid er kunstneren Sverre Koren Bjertnes som i programmet «Nasjonalgalleriet» på NRK 2 mandag 17 februar utrykte at det var vesentlig i hans kunst å bygge på det faktum at det finnes et «erfarende subjekt» – og at han selv og hans (kroppslige) erfaring inngår i – og utgår fra dette subjektets verden og erfaring.

Det finnes et vell av litteratur og kunnskap som kan gi tilfang til å forstå kroppen som subjekt, som avhengig av å finne eget ståsted – les – egen opplevde tyngde i kroppen, følelsen av jordforbindelse, en følelse av – og for seg selv som et levende og kontaktformidlende vesen, som er i besittelse av kinestetisk fornemmelse og «awareness» i og for seg selv, andre og verden. Uten at en slik erfaring blir støttet opp, tatt vare på, oppvurdert, får rom for å kjenne etter, at noen ser og etterspør kroppens erfaring i all sin variasjon; blir alle «lett bytte» for kommersielle aktører som selger seg inn i markedet for at, slik Finn Skårderud så treffende skriver: kroppen skal frelses – «kroppen er blitt den nye sjelen». Når pengene i kisten klinger, og «misnøyen» er midlertidig endret – er det bare å begynne påny. Det er nok «å ta av»

Hva kan gjøres for at ungdom ikke skal «tapes til speilet», for å sitere Marta Breens spørsmål i gårsdagens debatt.

Ved Norges Idrettshøgskole gav kollega Gro Rugseth og jeg våre masterstudenter «kropp» som tema på metodekurs i kvalitativ metode. Her fikk vi høre at et ord som «sommerkroppen» var vanlig blant studentene, og at det hadde erstattet «bikinikroppen» – et ord som tidligere var mye brukt og som var rettet mot jenter. Siden både gutter og jenter var opptatt av å ha «en fin kropp» hadde ordet «sommerkroppen» overtatt – nå var det imidlertid også slik at «sommerkroppen» var blitt til «helårskroppen» – da det gjaldt «å se trent og bra ut» hele året. Ved å få fram ulike ord, forståelser og erfaringer uten å vurdere disse på noen måte, fikk studentene anledning til å arbeide faglig med tema kropp. De laget problemstillinger « hvordan forstår NIH – studenter kroppen»? ”Hva betyr treneres forståelse av kroppen» etc. De intervjuet hverandre, observerte trening og personers kroppslige uttrykk og handlinger, hentet stoff fra flere teorier, undersøkte språkbruk om kroppen, kulturelle forestillinger, kroppslige praksiser, bilder, filmer. Ved å arbeide med temaet åpent, undersøkende og kritisk tilegnet de seg en faglig måte å problematisere hva kropp kan være, for hvem, på hvilken måte og med hvilken hensikt etc. Fra å tenke normativt; riktig – galt, pent – stygt, tynn – tykk, feil – bra, skapte studentene ny innsikt i å tenke både mer erfaringsnært og analytisk om tema kropp. Dette mangler i norsk offentlighet. Så, neste gang NRK – inviter en masterstudent fra Norges Idrettshøgskole inn i debatten. De kan både snakke, skrive og debattere om temaet kropp på en måte som savnes i dag. Hurra for våre studenter.

En plutselig frigjørende tanke – om OL- kommentatorer og det kommenterte.

 

 

OL-kommentatorene interesserer meg.  Eller rettere sagt kommentering av sportssendinger generelt.  Grunnen til interessen er følgende – det handler om forholdet mellom kommentatorenes ytringer og det kommenterte felt. Hva kommenteres; hva velges ut, hvordan bygges dramaturgien? I dag- søndag 16. februar var det «Herrestafett i langrenn» – en gren Norge skulle vinne, en paradegren som overgår alt, «damestafetten kan ikke måle seg med den, og «Petter (nærmere presentasjon unødvendig) er villig til å dø for fedrelandet på siste etappe». Jeg skal ikke dvele ved hvordan det gikk – for selv om «Petter er Petter» – et uttrykk kommentatorer bruker, som om det var like selvinnlysende som «det er kaldere om vinteren enn om sommeren»!

Så til saken. Hva skjer i kommenteringens forkant?  Norge og de norske utøvere konstitueres som enestående personer, ingen over- ingen ved sidene av når det gjelder å være sympatiske, offervillige og sterke. Gikk det dårlig i går – tar vi det igjen i dag. Utøverne – hvis vi kaller dem «objektene» som representeres i det sportskommenterte univers, endres imidlertid radikalt ettersom konkurransene skrider fram. Fra å være bli posisjonert som stabile og uovervinnelige endres de til ganske ordinære og upredikerbare, “har ikke dagen, og skiene er dårlige”. Utøvere fra andre nasjoner, som «normalt ikke slå oss» overtar rollene som de best forberedte; de som har «prikket inn formen» og gjort «alt riktig» til tross for langt mindre ambisiøse støtteapparat.

Min videre refleksjon omhandler konstitueringen av den «virkelighet» kommenteringen gjelder – basert på antagelser om at det er «faktiske hendelser» vi er vitne til. Idrett er tross alt målbart – tidtaking og målpassering er «reelt». En rasjonalist kunne ikke vært mer enig.

Ingen hendelser der mennesker er involvert stopper imidlertid der. Det er liv og røre, drømmer, tanker, følelser som strømmer på – aktiviteter som på forhånd var «klare på papiret» endrer karakter – idrettens praksis og utøvelse står over og overgår de vitenskapelige forberedelser og metoder. Kommenteringens «vesen» likeså – de har brukt timevis på forberedelser av leksikalsk kunnskap fra tidligere OL og utøveres plasseringer. Dette er vel og bra – men det som fremtrer er kommentatorenes subjektive måte å se konkurransen på, – det leves og skapes her og nå.  Gjennom å være del av den kommenterte verden at trer kommentatoren selv i forgrunnen.  Kommentatorene kommer «tett på» og bruker sine forestillinger, opplevelsene, følelser og ikke minst sine sterke forhåpninger – «det kan fortsatt gå – det er ikke umulig – Petter er fortsatt Petter».  Det er ikke noe annet enn å vinne som gjelder, det har Petter selv nettopp uttalt.

Ved å reflektere over hvilke ord, uttrykk, myter og forforståelser, som brukes viser det seg hvordan kommentatorene (i likhet med andre) er dypt involvert som subjekter i den kunnskap de skaper og elaborerer på og om. Kort og godt – det finnes ingen utvendig eller objektiv rasjonell kunnskap som kan brukes og gjøres gyldig i seg selv – verken for utøvere eller kommentatorer.  Det å kunne noe viser seg  i knowing – how dvs. ved å kunne håndtere det som skjer i særegne og individuelle situasjoner – den verden som kommentatorene har forberedt seg på eksisterer rett og slett ikke- den skapes gjennom det som trer frem i hvert øyebklikk – det er herlig og frigjørende!