Tilstedeværelse “innover” og/eller “rettet utover mot verden og andre”- en refleksjon

skrevet av  Gunn Engelsrud


SEMINARIUM: Hvordan henger den opplevde, indre og den observerte, ytre verden i dansefaget sammen? Hvilken verden tillegges størst gyldighet, og hvorfor? Professor Gunn Engelsrud ved Norges Idrettshøgskole deler tanker etter første dag av Seminarium II på Kunsthøgskolen i Oslo 29. januar.

Publisert: 13.02.14  TweetFace


Dansedyrkerne og prosjektleder Sidsel Pape inviterte 29 og 30. januar til prosjektet Seminarium på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg deltok første dag og vil i det følgende ta opp tema jeg ble inspirert til å skrive om.

Først ute var Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, sammen med Alexander Refsum Jensenius. I et prosjekt kalt Sverm tematiserer de stillstand og mikrobevegelse og spør om det er dans. De har undersøkt hvilke erfaringer som oppstår ved å stå stille over bena; altså gir seg over til posturale svingninger og kroppen oppreiste stilling og vekt balansere over understøttelsesflaten; mao la posisjonen skje og virke i kroppen. De to har, (sammen med flere andre) gjort mange erfaringer. Resultatet er blant annet at de har blitt sensitive og oppmerksomme i hverdagen; både når det gjelder barnestell og middagslaging! Omverden virket støyende og påtrengende etter uker i «stillstand». Skalaene for å nyansere erfaringer endret seg; og som Kari Anne påpeker; i dansetrening har hun lært mye om bevegelse i rom, gjøring, men mindre om tilstedeværelse og det å være. Hun opplever at det å være gir henne mer å «fylle» bevegelsen med; å stå stille blir vakkert. Oppmerksomheten vendes innover mot «seg selv». Samtidig gjøres objektive målinger av mikrobevegelsene i stillstanden. Den «ytre» og den «indre» verden samsvar ikke alltid. Eksempelvis kan en person en dag føle stillstand, men målingen viser mye bevegelse.

Et spørsmål blir: Hvordan henger disse to «verdener» sammen, eller; hvilken «verden» tillegges størst gyldighet, og hvorfor? Refleksjoner over disse ulike kunnskapsformer ble ikke diskutert, ei heller hvor forskningen skal plasseres sjangermessig og teoretisk. Er det empirisk forskning, grunnforskning, praksisforskning? Refleksjoner over dette blir helt sikkert neste skritt i diskusjonen.

Marie Bergby Handeland med Hallvard Surlien og Kristoffer Aune Kostveit i prosjektet DE GRØNNE undersøker om ethvert menneske kan være en danser, og spør om hvemsomhelst kan samtidsdanse? Marie starter med å trekke en distinksjon mellom lærte og ikke-lærte bevegelser. Hun omtaler sin egen kropp og bevegelse/dans som sosialisert til bevegelser som nærmest utelukker det å være «her og nå». Som danser er kroppen «påvirket av alle tankene om hva dans skal være» og bevegelsesuttrykk og «teknikker» dansere har lært, kan like gjerne oppleves som et hinder som en nyttig kvalifikasjon Hun har derfor søkt noe «mer genuint», og valg å arbeide sammen med to unge menn uten danseerfaring. Sammen utforsker de hva dans kan være uten at Marie vil «påvirke» dem. Ideen er at de skal «kjenne etter å danse innenfra». De unge mennene konstitueres som «de andre», som om de har «noe», som hun som utdannet danser og koreograf ikke har eller «har mistet». Ved sine valg får Marie fram bevegelsesuttrykk som hun ønsker «skulle komme fra dem selv»; bevegelser som har opphav i egen kropp og som kjennes og merkes av utøveren selv.

Opplevelsen av å se de unge mennene i bevegelse minnet i alle fall meg om, at bevegelse er relasjonell og kontekstuell, noe som betyr at den ikke utelukkende kan komme «innenfra» men utrykkes i en sammenheng med andre. Presentasjonen reiser noen grunnleggende spørsmål om hvordan kompetanse innen samtidsdans læres og hvordan utdanning kvalifiserer dansere. Om danseutdanninger «fjerner» muligheten til å «være ekte», kan det handle om mangel på faglig språk og refleksjon. Problemet er, som i forrige, innlegg, at publikum i liten grad fikk øye på hvilke faglige begreper, som kunne vært trukket fram for å belyse disse viktige spørsmål innen samtidsdans.

Heidi Jessen og Anne Kathrine Fallmyr, begge masterstudenter i koreografi på KHiO, spør i prosjektet Landing Sites hva som skjer med scenekunsten når den involverer publikums kropp fremfor å beskue utøvernes kropp? Studentene ønsker å involvere publikum på et sanselig, kinestetisk nivå. Også her er bruddet med estetiske «ytre» kriterier for hvordan dans skal «se ut», tydelig og gjennomført. Publikum får i oppgave å gå sammen i par, ta av seg sko. Deretter føres en av partene den andre rundt i en «sanseløype», der personen som blir ført kan lukke øynene og kjenne ulike underlag, stofflighet, lukter og lysforhold; samt kjenne egne følelser stige frem eller bevege seg i kroppen. Vel tilbake til stolene åpnes det diskusjon om publikumsrollen; hva betyr det å bli involvert og deltagende publikum.

En spør; kan ikke publikum får komme for å se dans lenger; må de selv danse? Hva betyr dette mer presist for deres egen opplevelse? Er «kontakt med kroppen» en erfaring som er avhengig av en aktiv publikumsrolle; og aktiv på hvilken måte? Er publikum også med å skape forestillingen og hvem tar «ansvar» for deres opplevelse. Blir de mer opplevende av å delta selv? Dette spørsmål ble ytterligere tematisert i neste innlegg.

Elizabeth Svarstad med koreograf Anne Grete Eriksen i prosjektet Lovedans setter opp en tidsakse med sitt historiske blikk på estetikk og kropp, subjekt og kunst. Publikum møter en barokkdanser i tidsriktig kostyme og som danser til ditto musikk. Bunker av Norges Lover (de stabile og historiske, som likevel er foranderlig) skaper et rom der publikum sitter rundt og er tett på. Vi sitter stille. Mens konklusjonen i forrige innlegg var å minne publikum på sin rolle somsansende subjekt, fikk dette begrepet sin realisering i denne visningen: danserens kontaktskapende tilstedeværelse i dansen. Med presise gjentagelser, et åpnet blikk, virker tilstedeværelsen «utover» i rommet. Dansen, tingene, rommet og publikum virker sammen. Slik sett tydeliggjøres at tilstedeværelse i dans – både hos danser og publikum – er gjensidig, og skapes og leves i rommet mellom.

Der andre presentasjoner søker «innover» virker Elisabeths dans «utover» i rommet og et rettet mot publikum (og ikke innover i seg selv). Min opplevelse var at den presise barokkdans med trinn og gester involverer og aktiverer publikums kropp like mye som situasjonen der publikum var aktivt gjørende – her var publikum aktivt værende.

Solveig Styve Holte, masterstudent i koreografi ved KHiO, med Marte Reithaug Sterud presenterte prosjektet Den siste danseterapien. Dette innslaget problematiserer hvordan en kunstutdanning setter seg i et menneske og et kunstnerskap og hvilken mulighet den enkelte har til å reise institusjonskritikk. Solveig og Marte artikulerer sine erfaringer fra å være studenter i danseutdanninger. Jo mer de hadde stått foran og sett inn i speilet, jo mindre hadde de følt seg sett. Det er som kroppsobjekter de har blitt vurdert, og det er ferdighetene i spesifikke måter å danse på som har blitt verdsatt. Deres opplevelse er traumatisering og fremmedgjøring. Gjennom språk, samtale og refleksjon har de klart å skape distanse.

Erfaringene som ble presentert sto i steil kontrast til dagens kunnskap om undervisning og læring i utdanning. Studenter (og elever) har lovfestet rett til å medvirke i egen læringsprosess og motta fremovermeldinger, og vurderinger som benyttes skal stå i forhold til hensikt, mål og innhold i utdanningen. Å være utdannet i dagens samfunn innebærer å bli introdusert til forskning, et fagspråk, diskusjoner og refleksjon om læring.

Innlegget fikk fram at dansekropper trenger omsorg, støtte og empati, og at det må skje i utdanning.

Samlet sett hang dagen sammen på en utmerket måte både faglig og sosialt. «Tilstedeværelse» var et gjennomgangstema; «inn i kroppen-ut i rommet», ikke – utdannende dansekropper, publikumsrollen som sansende subjekter, tradisjonsdansens kontaktskapende potensial og danseres behov for å snakke, lytte og delta i ordskiftet med egne erfaringer.

Teaterkritiker Anette Therese Pettersen og musikkritiker og redaktør for Scenekunst.no Hild Borchgrevink ledet publikum kyndig gjennom dagen

http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=4813

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Jeg liker å praktisere yoga og er også medlem i en diskusjonsgruppe på Facebook.  Her diskuteres ulike sider ved yogapraksis; nå senest romjulen et youtubeklipp av en kjent yogalærer, filmet under et opphold i Goa, der han var gjestelærer i Purpel Valley. Videoen varer litt over 4 minutter og er sett over 2000 ganger. Hovedbudskapet er; «ikke ta moderne yogalærere, (inkludert han selv) for alvorlig». Moderne yogalærere vet, ifølge videoen, «ikke hva de holder på med». Det er en misforståelse at «fancy backbends» automatisk gir en rett til å kalle seg en yogi eller ha peiling på hva yoga er. Samtidig lever, de samme yogalærerne, av å måtte være karismatiske og underholdene, for å tiltrekke seg folk. Like fullt anses det som «complete off» å si at de vet noe om yoga; den dagen de sier at de vet noe om yoga er det grunn til å mistro dem.  Mange opplever, i følge kommentarene i diskusjonsforumet, klippet av yogalæreren, som svært godt og synes han påpeker vesentlige fenomener, som alle angivelig står overfor. Jeg vil i det følgende reflektere over andre sider ved innslaget.

Det er en trend at yogalærere er kritiske til det “å forveksle asana med yoga”. For at det skal være yoga skal det være “mer enn trening”. Hvordan kan det da forstås at yogalærere, som bruker sin tid til å undervise asana, i så sterk grad, synes å advare mot at det de underviser skal tilkjennes betydning?  Poenget er at «just to do fancy backbends», ikke må forveksles med å forstå noe som helst om yoga. Her beskriver læreren en mulig splittelse mellom utførelse av yoga som «fancy backbends», som et eksempel. Det kan virke som det her representeres en tenkning om asana, som reduserer det til visuell og utvendig form.

Spørsmålene jeg vil stille er: Hvordan introduserer yogalærere sine studenter til asanapraksis?  Som en mekanisk øvelse? Som meditativ erfaring og oppdagelse?  Gitt at det som skjer i yogaklasser verden over nettopp er asanapraksis; hvorfor blir dette i neste øyeblikk noe som ikke «teller» og som «snakkes ned»?  I min erfaring har det å være i utøvelsen av asana et stort potensial for å møte seg selv, oppdage og kjenne på en meditativ innfallsport til en selv. Nettopp på matten er det stor mulighet for å møte eget tankesett, forventninger, verdier, følelser, egoer og kjenne hvordan dette skjer og er formet i oss og av oss, som både individuelle og kulturelle subjekter. Ved å lære å kjenne etter, skapes også et ærlig utgangspunkt for metakognisjon; Hva tenker vi om det vi tenker og erfarer mens vi holder på? Her kan kjente vaner, samt ukjente og nye dimensjoner i våre liv erkjennes.

I enkelte gamle tradisjoner mediterte munkene i årevis før de ble ansett klar til å starte asana praksis.

En lærers tale uttrykker kunnskap. Talen og henvendelsen er den måten kunnskapen uttrykkes og gis videre på. I talen om yoga produseres også kunnskap om yoga. Når det i youtube klippet legges såpass stor vekt på at det å vite hva yoga er, ikke kan undersøkes eller oppnås gjennom asana, er spørsmålet; hvorfor utgjør dette så stor del av yogaklasser? Hva vil det si å undervise yoga? Det er et paradoks at studenter ofte «presses videre» med stadig nye asana samtidig som dette ikke skal bety noe for deres forståelse av yoga.

I youtubeklippet fremheves det at «ingen kan vite hva yoga er». De som sier de vet er totalt «off».  Å hevde at «ingen egentlig vet», kan like gjerne være å fraskrive seg ansvaret for egen undervisning.  Jeg er enig i at kunnskap alltid er forbundet med usikkerhet. Det er betingelsene alle arbeider under. Kan vi ikke nettopp arbeide sammen under akkurat slike forhold – og merke og ta inn over oss ustabilitet og usikkerhet? Lærere kan støtte folk i interesse, usikkerhet, glede og oppdagelser.

Jeg opplever at yogaen behandles på en overfladisk måte i klippet. En yogaundervisning basert på tillit til at de som undervises er sansende, følende, tenkende mennesker er etterlengtet. Det kan virke som den anerkjente yogalæreren ikke har noe å lære bort. Asanapraksisen har ikke ført fram. Har han rett; har ikke moderne yogalærere noe å lære bort! Er dette det budkapet vi skal ta inn? Ikke kom på våre klasser! Vi har ikke noe å lære bort! Ikke betal oss!

Å komme seg godt over skiene…og andre opplevelser av balanse.

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Et godt treff på hoppkanten der, skikkelig skyv, så kan han slippe på», «nå får hun maksimalt ut av bevegelsene, skyver, skyver – trykker riktig nå!», « er rett over skia og treffer perfekt med skyvet». «trykker riktig og får maksimal framdrift – går sååå riktig teknisk nå», «lar skiene gli, kommer seg fint over skiene, følger fint og avspent på». Her er et lite knippe kommentarer fra helgens TV-titting fra sofakroken. Du har sikkert lagt merke til kommentatorene i vinteridrettene – ski, skøyter, hopp, alpint – de gir oss utallige varianter over samme tema – kroppens relasjon til underlaget – . Å gå «teknisk» riktig oppstår når utøverens kropp og utstyr er i harmoni med underlaget. Å kunne «trykke» ned – og «gi» sin kraft til underlaget er selve forutsetningen for at det skapes bevegelser, som går i ønsket retning – fremover i sporet eller på isen – nedover i bakken – eller ut fra hoppkanten. Mister utøvere «bakkekontakten» mister de fremdrift, fart og rytme. Bruker de krefter uten å få «gode bevegelser tilbake» – fraspark ut i lufta, lar tyngdepunktet falle for langt bak, satser for seint på hoppkanten; betegnes utøvelsen som «masete, urytmisk, stiv, uten flyt» etc. Det handler om  tyngeoverføringer – et av de mest omtalte fenomener fra kommentatorsiden. Har du lagt merke til det? Erfaringen av eget fraskyv mot underlaget, opplevelsen av å være i balanse over skiene, ha et sted å plassere kraften. Temaer som utøverne selv og deres trenere studerer og justerer via detaljert «teknikktrening» og nitid øvelse ( ofte med biomekanikk som faglig forståelse).

Men – det er ikke bare i vintersporten at kroppens relasjon til underlaget er et yndet tema. «Å bevege seg over bena, og ha bena godt under seg» er også en av de mest brukte tilbakemeldinger fra dommerne i programmet «Skal vi danse». Uerfarne deltagerne får tilbakemelding om at de ikke har «vekten over bena», de «mister fotarbeidet» – og dermed flyten og rytmen i dansen. Stivhet i overkroppen tilbakeføres til at vekten ikke er sentret over – og sluppet ned i bena. Det å føre eller blir ført i dansen lar seg ikke gjøre uten kontakt med gulvet! Flyter dansen derimot, gis tilbakemeldinger som; «i dag sto du godt over bena og fikk brukt vekten din ned i gulvet, du fikk fullført bevegelsene dine”.

Fra sofakroken tenkte jeg tikbake til min kjære lærer i fysioterapi, den kjente grunnlegger av psykomotorisk fysioterapi;  Aadel Bülow-Hansen. Hun viste oss at vi alltid skulle  «begynne med bena» – ingen hodepine eller nakkeproblem kunne bedres uten at «balansen over bena» var på plass.  Mang en pasient fikk aha-opplevelser når de oppdaget at det å bevege seg uanstrengt handlet om å slippe seg ned i bena, kjenne pustens frigjørende potensial, være avspent og tilstede i kroppen og la frasparket skape strekken og framdriften  i bevegelsene. Å gi slipp på spenninger og gi vekt til underlaget skaper fart – og driv!

Fra tre ulike arenaer kommer sluttpoenget  – la tyngden få virke mot underlaget – senk deg litt ned – pust ut – før du “stiger opp”. La det du gir til underlaget, snøen, gulvet, komme tilbake på innpust og gi deg framdrift- utforsk selv.

 

OPPDRAG LYKKE? En kommentar til NRK-serien.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

NRK har nettopp avsluttet serien Oppdrag Lykke, en serie i 8 deler der vi møter Aina, Stål, Kristan og Stine, samt veileder og lykkeforsker Lisa Vivoll Straume (den eneste NRK bruker etternavnet til på sine nettsider). Programmet er plassert i kategorien; helse, forbruker og livsstil – et yndlingstema i samtiden. I det siste programmet oppsummeres og måles «lykken» – alle har «gått opp» i tallvolum – (eksempelvis fra 35-78). Tallene taler “beviselig” om lykkeøkning. Et av temaene som trekkes frem er at de har blitt mer «tilstede her og nå». Tilstedeværelse, «presence», «være i nuet», er språklige uttrykk for å oppnå slike ønskverdige tilstander. Paradokset, som verken deltagerne eller deres veileder trekker frem, er at tilstedeværelsen oppnås gjennom å få distanse til en selv. Deltagene må reflektere over seg selv for å få øye på sine valg og vaner. De lærer at det som “skjer med dem” handler om valg de gjør, mer enn skjebne; at alt en person gjør kan forstås som valg – i hvert sekund, hvert møte.

Buddisten Pema Chödrön skriver at «the present moments is our ally». Grunnleggende sett viser hun til at tilstedeværelse er et dobbelt og paradoksalt fenomen. På den ene siden er vi alltid bundet til å være «her og nå». Selv om jeg tenker på fremtiden eller lengter til fortiden, gjøres dette alltid NÅ. Vi kan med andre ord ikke være noe annet sted enn her og nå. Vi er bundet til sted – men opplever oss ikke nødvendigvis “tilstede”.Hvordan kan det så forstås at «tilstedeværelse» må læres ved å bli coachet i lykkearbeid? To fenomener belyser dette;

1) Opplevd tilstedeværelse foregår på et annet nivå enn det ontologiske «faktum» at vi finnes i verden som kropper, underlagt tyngdekraft og med beina trygt plantet på jorda.

2) Oppdagelse eller rettere erkjennelse av forrige fenomen krever refleksiv distanse og «utenfra»-perspektiv på seg selv.

I «lykketreningen» blir personene coachet til å bli mer vant til å «gå tilbake» til øyeblikket – noe de samtidig allerede alltid er i – men samtidig har blitt vanemessig sosialisert til å se «bort fra». «Selvmerking» som filosofen Dan Zahavi kaller det, er både en helt avgjørende følelse for å eksistere – samtidig kan følelsen overses. Hva jeg føler, kjenner og erfarer i øyeblikket, kan overses, som relevant og betydningsfull erfaring. At selvmerking via egen kroppslige erfaring ikke blir ansett som et kunnskapsobjekt, handler også om at vi selv er det subjektet, som må gjøre oss selv til et objekt for refleksjon. Her ligger den spennende dobbelhet ved at mennesket for seg selv og andre er både et subjekt og et objekt i et gjensidig avhengig forhold.  Det er enklere å reflektere over et objekt utenfor oss selv; en tekst, et bilde etc, enn når vi selv både skal være i nuet –  reflektere over betydningen dette nuet har – får så igjen å glemme det for “å leve i nuet”.

Slike grunnleggende paradokser “ligger på lur” og gir grobunn for det tilsynelatende store marked for livsstilscoaching. Endelig er det kunnskap om meg selv som er i sentrum.  Problemet slik jeg ser det er; hvorfor innkluderes ikke kunnskap om selve paradokset i læring om oss selv. Hvorfor skal lykkes måles i tall? Hvorfor gjøre paradokset entydig?

Pema Chödrön skriver: “  Just pausing for two to three breaths is a perfect way to stay present. This is a good use of our life. Indeed, it is an excellent, joyful use of our life. Instead of getting better and better at avoiding, we can learn to accept the present moment as if we had invited it, and work with it instead of against it, making it our ally rather than our enemy”. En slik “enkel oppskrift” er tilgjengelig i og med at vi alle er pustende kropper, som har det som trengs « i oss». Vi har det best nå vi er distanseløst tilstede, i møter med andre, i lek eller arbeid. Når livets flyt stopper opp, trengs  midlertid distanse – slik at vi kan «se» hva vi holder på med, og gripe inn/ta grep. Livsstilscoachene opererer i dette feltet – men forteller ikke at vi har «det i oss» – vi kan når som helst kjenne pusten, lytte og føle. Distanse og nærvær klarer seg ikke uten hverandre – fenomenene blir det de er og føles som via hverandre. NRK – programmet Oppdrag Lykke unndrar sine seere dette grunnleggende poeng.

LIVSLANG BEVEGELSESGLEDE??

skrevet av Gunn Engelsrud

I «Føremålet» for skolens kroppsøvingsfag står det skrevet http://www.udir.no/kl06/KRO1-03/Hele/Formaal/  «Kroppsøving er eit allmenndannande fag som skal inspirere til ein fysisk aktiv livsstil og livslang rørsleglede. Faget skal medverke til at mennesket sansar, opplever, lærer og skapar med kroppen. Det sosiale aspektet ved fysisk aktivitet gjer kroppsøvinga til ein viktig arena for å fremje fair play og respekt for kvarandre.  Kroppsøving skal medverke til at elevane opplever glede, meistring og inspirasjon ved å vere med i ulike aktivitetar og i aktivitet saman med andre».
Det er mildt sagt «store ord». Ambisjonene i formuleringene er langt over det de fleste av oss kan vise til fra å delta/ha deltatt i kroppsøvingsfaget. Flere spørsmål kan reises; For det første; kan livslang bevegelsesglede overhodet erfares? For det andre: er glede i – eller ved bevegelse en særlig glede?  Hvis det å bevege seg alltid skulle medføre glede eller utføres med glede måtte kroppsøvingsfaget legges ned. Ingen er i stand til å leve opp til et slikt formål- og kanskje har vi her å gjøre med «tomme ord» og ideologi – ikke levde erfaringer, relasjoner og situasjoner. Barn- og unges energi, kropp og følelser tar mange retninger og oppstår ofte i et virvar av stemninger og ytringer. Ved å fremheve et ideal om bevegelsesglede, risikerer andre erfaringer å forbli usynlige, og kanskje tabubelagte. Følelsen av slit, tvang og plikt er noe som kjennes i bevegelsene, det kjennes vondt, og kan føles deilig. I den «livslang rørsleglede», som vi (som er voksne idag) skulle ha oppnådd fra kroppsøving, sniker det seg inn følgende erfaringer; bevegelser, som gjøres av frykt for å stivne, for å eldes, passiviseres, følelser av å være alene og å grue seg, ikke orke å møte en stram spenning i en yogastilling, eller å løpe for å gjemme seg bort eller komme seg vekk. Nyanser i bevegelsesrepertoar og følelsesrepertoar er livets rike innsiktkilder- som favner ydmykhet og sårbarhet –  beriker livet i anerkjennelsen av å vedkjenne seg og kunne romme flest mulige erfaringer. Bevegelsesglede er ikke den eneste følelse, som kan forbindes med noe verdifullt og «føremålstjeneleg». For å kjenne glede – må tristhet og ensomhet være erfart; flere følelser må stilles på linje, blandes sammen, utrykke det som er, være i bevegelse på mange måter og ikke la ideene om « glede, meistring og inspirasjon», blir stående som utrop! Glede er viktig, det er også sorg. Ved å løse litt opp koblingen mellom bevegelse og glede kan det oppstå flere rike nyanser i elevers læring i – og opplevelse av seg selv i bevegelse i kroppsøvingsfaget. Bevegelse – slik det er i øyeblikket, her og nå, alene og sammen med andre – ALT kan oppleves, forvandles og får sin plass, la ideologen vike til fordel for erfaringen!!

LIVSLANG Blivslang rørslegledeEVEGELSESGLEDE

Trening – merkbart like mye som målbart!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Dagspressen flommer over av råd om valg av treningsmetoder og deres antatte effekter: fysiologisk, psykologisk, sosialt og ikke minst kroppens ytre form.  Innsalg av de mest effektive mageøvelser, de beste øvelser for vektreduksjon etc. er daglig kost. Teningsøvelser fremstilles som noe «i seg selv» – metoder, som skal virke deg, ditt sosiale liv etc. Et helt grunnleggende fenomen overses; treningens praktiske og utøvde side; det vi gjør og som virker i oss. Med andre ord – det å trene og å bevege seg er føst og fremst innvendig og merkbart, og ikke kun utvendig og målbart. Trening virker gjennom opplevd mening, svetten siler, pusten flyter, huden åpnes mot omverden, det svir, er deilig, fælt, alt etter situasjon – følelsen av bevegelse i kroppen transformerer og tydeliggjør vår egne og andres eksistens i verden. Trening og bevegelse utøves av et subjekt. Utøvelsen er treningen; egen kropp skaper selv effektene, kroppen gir metoden relevans; ikke omvendt!  Kroppen selv er virkningsfull, kan endre seg, har potensialer og kapasitet til at trening virker i oss. Ingen metode kunne virke dersom ikke kroppen var foranderlig og åpen.  Metoder «virker ikke i seg selv» –  VI, derimot,  virker gjennom våre  intensjoner i og med treningen. Det som skaper effekter, er det vi gjør, interesser oss for og bruker tid på.. Det vi gjør og liker virker i og for oss, ikke PÅ oss.

Sosialisert til passivitet?

Barn er læremestere når det gjelder bevegelse. Voksne betaler tusenvis av kroner for å lære disse kvalitetene. Likevel sosialiserer vi barna til å sitte mest mulig stille.

130918_badminton_625x273_Width_625

«Babyer sitter for mye i «stressless»-posisjoner». Uttalelsen kan leses i Aftenposten 16. august i år. Barnefysioterapeut Karianne Bruun Haugen, som leder faggruppen for Barne- og ungdomsfysioterapi i Norsk fysioterapiforbund, ser en dramatisk endring i barns bevegelser. Fysioterapeutene får henvist flere barn med sen motorisk utvikling. Oppfatningen av hva som anses som normale utviklingstrinn forskyves og sitting normaliseres. At barna sitter i stoler fra de er babyer er i ferd med å ødelegge barnas naturlige utforskertrang og muligheter for selvorganisert bevegelsesutvikling, skal vi tro fysioterapeutene.

Brun Haugen snakker om de minste barna. Men fysioterapeutens registeringer står i stor kontrast til andre forskere, som viser at et barns bevegelser i løpet av en dag tilsvarer 20 runder rundt en fotballbane. I boka Motor skills: Handbook of cultural developmental science, beskrives omfanget av erfaringer barn kan gjøre med intensitet i løpet av en vanlig hverdag; Barn som krabber, krabbet mellom 60 og 188 meter om dagen! 1-2 åringen går/beveger seg over mer enn 29 fotballbaner om dagen og faller ca. 15 ganger i timen. Varigheten av barnets erfaringer forklarer i større grad variasjon i utvikling, enn hva alder og kroppsstørrelse gjør (Adolph, K.E. 2005; Adolph, K. E., Karasik, L. B., Tamis-LeMonda, C. S.2010). At barn beveger seg i det omfanget forskerne viser, står i kontrast til daglige observasjoner av barn som sitter fastlåst, bundet i stoler på kafeer, eller i bilen. Ikke minst alle barna som er med rundt omkring sittende i bilsete. Disse barna tilbys lite bevegelsesrom.

Barn beveger seg til de blir bedt om å sitte stille

«Sitt stille!» Noen ganger må det til. Men skal barna blir glade i å bevege seg, er det et feil signal å sende. Et spørsmål er om det å sitte stille er mer behagelig for oss voksne, tross all oppfordring fra helsemyndighetene om betydningen av tidlig fysisk aktivitet. Barn trenger ikke instrueres – de beveger seg helt av seg selv. Ved å tillate barnet å bevege seg vil de fleste kontinuerlig prøve ut, gjenta, holde på, undersøke – og aldri stoppe før de bedt om det, eller satt fast i en stol. Mens ungdom gjerne sitter til de blir bedt om å bevege seg, beveger barn seg til de blir bedt om å sitte stille!

Mer opptatt av mat enn bevegelse?

Nylig kom en forskningsrapport fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), som viser at det er «Overraskende lite reklame for usunn mat og drikke rettet mot barn». Undersøkelsen, som er foretatt av Annechen Bugge og Mari Rysst, var en analyse av reklame som viser at reklamebudskapet hadde til hensikt å stimulere til sunn og helseriktig mat. Dette er gode nyheter, men hva hadde forskere fått fram om analysen også hadde inneholdt reklame for ting som får barn til å sitte stille? Er det slik at sittestoler for spebarn er blitt en del av møblementet og at produkter rettet mot stillesittende barn er blitt «normalt»?

Bevegelsen i førersetet

En barndom fylt med utendørs aktivitet og bevegelse er et ideal i Norge. Derfor er det et paradoks at det finnes altfor lite systematisk kunnskap om hvordan de minste barna får mulighet til å bruke kroppen i bevegelse. Oppdagelse av verden og utvikling av språket gjennom omgang med tingene, å skyve seg opp fra underlaget og å strekke seg mot andre, er en drivkraft hos barnet. Språkforskerne George Lakoff og Mark Johnson (1999) støtter opp om at det er den kroppslige eksistensen som former tenkningen, og ikke motsatt. Det er sjokkerende, hevder de, at mennesket faktisk er helt forskjellig fra hvordan dualistisk filosofi har fortalt oss at vi er. De forkaster forståelsen av at tenkning og rasjonalitet skulle utgjøre et eget ikke-kroppslig domene. Forskerne forstår tenkning som en kroppslig kompetanse, fundert i nettopp kroppens sansemotoriske egenskaper, ervervet gjennom erfaringer som skapes mellom kroppen, bevegelsene og miljøet. De kroppslige erfaringene binder barnet til tid, sted og andre mennesker. Lakoff og Johnson argumenterer for at en grunnleggende kroppslig orientering via sanser, rom og retninger skaper språk og organiserer tenkning.

Trekkes en slik forståelse tilbake til barns bevegelser, blir spørsmålet: gis barnet lov og tid til å krabbe, bruke kroppen variert og undersøkende for å lære og å omgås andre mennesker og ting i verden? Eller motsatt: Er passivitet blitt en «vanlig» måte å vokse opp på? Passer de viltre, risikofylte og variete bevegelsen inn i hjemmene vi skaper? Har det verdi for voksne å ta gulvet i bruk sammen med barnet? Blir foreldre i dag utsatt for sunn reklame for mat, samtidig som bevegelse og fysisk aktivitet taper mot det å sitte i bil, sitte på kafe, og sitte ved bordet i ulike stoler? Hvor mye bevegelsesinnskrenkende utstyr blir barn egentlig utsatt for? Jeg etterlyser mer forskning på dette feltet. Det er bakvendt at samfunnet først skal tilby barn en sittekultur – og deretter starte kampanjer for daglig fysisk aktivitet!

Barna er læremestere når det gjelder bevegelse – de lever bevegelsen, fryder seg, holder på og er til stede. Slike kvaliteter er innebygget i barnas bevegelsesutforskning. Bevegelsen har barna og barna er hengitt til bevegelsen. Dette er kvaliteter voksne betaler tusenvis av kroner på kurs for å lære!

Mitt budskap er: Kroppen og bevegelsene er en ressurs, helt gratis. Tiden er inne til å ta like stort ansvar for kroppen vår og bevegelsene våre, som for maten vi spiser.

  1. Adolph, K. E., Karasik, L., & Tamis-LeMonda, C. S. (2010). Motor skills.In M. Bornstein (Ed.), Handbook of cultural developmental science, (pp. 61-88). New York: Taylor & Francis.
  2. Adolph, K. E (2005). Learning to learn in the development of action. In J. Lockman, J. Reiser, & C. A. Nelson (Eds.), Action as an organizer of perception and cognition during learning and development: Minnesota Symposium on Child Development (Vol. 33, pp. 91-122). Hillsdale, NJ: Erlbaum.
  3. Lakoff Georg Johnson Mark. 1999, Philosophy in the Flesh. The embodied mind and its challenge to western thought. Basic Books, New York.