Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste.

Skrevet av Gunn Engeslrud

Våren er her. Det betyr at fotballsesongen i England går mot slutten. Vi som elsker engelsk fotball går en lang sommer i møte. Vi kjenner det slik som pave Johannes Paul II uttrykte det «Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste».

Hva blir en sommer uten det viktigste i livet? Hva er det paven har sett? Har fotballsupportere med sine uttrykksfulle kropper gjort inntrykk på han? Har han sett det samme lyset og kraften som han ser i Gud – i fotballsupporternes liv og kroppslige tilstander i livet rundt fotballen?

For at utsagnet, Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste, skal gi mening må paven ha sett supporternes forhold til laget sitt, som noe nærmest religiøst.

Hvem rykker ned – hvem spiller Champions League?

Som sagt – fra de avsluttende rundene på fotballøya vet vi førstkommende søndag med sikkerhet hvem som kan juble over Champions League-spill neste år, og hvem som må følge laget sitt «ned» til championship. For trenerne er sommeren travel, de skal kjøpe spillere og forberede neste sesong. For noen trenere er det slutt. En av dem er Arsène Wenger, the boss for Arsenal i 22 år.

Arsène Wenger

Wenger står uten trofeer etter årets sesong og har fått merke kraften og makten i supporterkulturen. #wengerout har vært en kampanje drevet av misfornøyde supportere. De tålte ikke at Arsenal ikke levde opp til supersesongene 1997/98 og 2001/02 da vi vant The Double, både Premier League og FA – cupen. Uten trofe, mister noen supportere lyset i øynene og kraften i kroppen, og vender seg mot laget

På Wengers siste hjemmekamp på Emirates stadion hadde supporterne like vel bestemt seg; han skulle hylles og takkes – det vonde ble vendt til det gode til slutt

Hva er alt dette uviktige viktige?  

Elisabeth Skoglund Johnsen har skrevet en masteropgave (utgitt som bok) om fotballsupportere i Klanen, Vålerengas uavhengige supporterklubb. Navnet Klanen viser til ordet klan, en gruppe mennesker som bindes sammen av slektskap. Ordet kommer videre av det gæliske clann som betyr avkom eller barn. Å kalle seg Klanen uttrykker dermed supporternes inderlige, symbolske slektskap til hverandre og til klubben.

Hun gjennomførte ti måneders feltarbeid blant supporterne og tittelen på arbeidet er: Den kollektive kroppen : en antropologisk studie av kropp blant norske fotballsupportere»

Hun fulgte Klanens medlemmer på kamper, har «hengt» med dem på puber rundt i landet, i den hensikt å finne ut hvordan fellesskapet blant supporterne i Klanen oppstår og arter seg. Skoglund Johansen får fram at innlemmelsen i et fellesskap som supporter skjer via kroppen og hvordan kroppen brukes, erfares og leves i relasjon til omgivelsene, tribunen, andre lags supportere, og ikke minst dommeren. Det å bli en ekte supporter handler om å gjøre seg til en aktiv og deltakende part av de kollektive bevegelsene som utøves på tribunen. Alle reiser seg på likt, sukker på likt, legger hodet i hendene, er stille samtidig. Hun får også frem hvordan smerte, spenning og glede er følelser som styrkes i fellesskapet. Kulturen som supportene skaper gir også et frirom, et samhold, som også kan rette seg negativt mot trenere.

Ligger laget under, syng høyere

I NRK serien «Heimebane», som nylig er avsluttet, fikk treneren for (den fiktive) fotballklubben Varg, Helena Mikkelsen, oppleve kollektiv forakt fra supporterne. Her var suppportene ikke opptatt av resultater, men av å vise følelser for laget.

Supporterne møtte opp på kontoret til klubben og sitt tilbakeskuende blikk, sang de i kor om Lorry Gundersen, en klubbhelt fra 1980-tallet. Uendelige mange vers ble sunget «rett opp i ansiktet» til Helena Mikkelsen. Kroppene hoppet opp og ned, med hendene på hjertet og klubbskjerfet løftet over hodet. Ingen tvil om at de også er en klan. Ferdig sunget marsjerte de ut – en for alle –alle for en. Sammen var de de sterkeste. Slik var også de siste årenes kampanje mot Wenger. Buing og bannere på tribunen. Uforsonlighet fra en gruppe supportere. Wenger må vekk. Han tok ikke til motmæle. Ute av Europacup, FA-cup, tap i ligacupfinalen og med sjette plass i hjemlig liga. Da han annonserte sin avgang endret alle supportere sin innstilling – #MerciWenger er det som står igjen. I mellomtiden har vi sett supporterne som ikke tåler motgang. De vet best. Men elsker de klubben eller mest seg selv? Det vet de kanskje ikke selv?

Helena Mikkelsen fikk et svar på hva som var viktigst for Vargs supportere. Hun måtte ta opp kampen med dem. Supporterne hadde tagget ned bilen hennes og hun måtte vise dem forskjellen på hva en trener og supportere kan tillate seg. Hun måtte få supporterne på sin side for å ha en fremtid i laget. Uten supportere og tribune, finnes det ingen fotball. Hennes siste og vellykkede snuoperasjon kom da hun troppet opp på puben og delte sine erfaringer fra selv å være supporter. Hun henviser til hva faren hadde lært henne; at en ekte supporters jobb er å støtte laget uansett. En medgangssupporter er ikke ekte. Det koker like mye i henne når «fittedommeren ikke ser hvor 16 meteren begynner»[3] men som trener kan hun ikke opptre som supporter – så lett er det ikke.

Hva gjør dagens supportere når laget ligger under, synger de høyere? I nedrykksstriden i England spilte Swansea (hjemme) mot Southampton (8.5). For å «overleve» i Premiere League måtte begge lag vinne. Det endte 1-0 til Southampton. Etter scoringen ble Swanseas supportere sittende stille med hodet i hendene, de sang ikke høyere, motløshet og resignasjon sank inn i kroppene. Dette er «prøvelser» for supporterne, kroppene mister kraft i nederlagenes bitre nådeløshet. Motløsheten kan overskygge Helena Mikkelsens oppfordring om å synge høyere når laget er i motvind. Det viktigste av det uviktige er nådeløshet den dagen nedrykket er et faktum[4]. Mikkelsen fikk etter hvert alle supporterne på sin side og tok imot hyllesten fra tribunen i det kollektive ropet «ikke kødd med dama vår».

Å hoppe, klappe og synge for laget

Skoglund Johnsen gir et svar, og bidrar til at fotballsupportere får et «utenfra blikk» som gir innsikt i hva som binder dem sammen. Følelsen av fellesskap går via kroppen og med kroppen forbinder supporterne seg til laget og blir laget. Supporterne trenger ikke ord for å kommunisere, de kan synge, klappe, hoppe og skape magisk stemning med sine bevegelser. I siste verdensmesterskap i Frankrike, ble islandske supportere yndlinger. De kombinerte rytmisk sterk klapping med uhh på utpust. De klappet for laget, laget klappet med dem og andre supportere og publikum ble sluset inn i den kollektive beruselsen, vi ville alle være islendinger.

Som forsker på fotballfellesskapet i Klanen, fikk også Elisabeth Skoglund Johnsen merke at hun hadde tatt til seg praksisen på tribunen via kroppen. På slutten av feltarbeidet tok hun seg i å sparke i setet foran og rope ukvemsord til dommeren –  da har det uviktig blitt viktig også for forskeren.

 

Litteratur

Elisabeth Skoglund Johnsen (2007). En antropologisk studie av kropp blant norske fotballsupportere. Masteroppgave i sosialantropologi. Sosialantropologisk Institutt. Universitetet i Oslo

[3] Heimebane, episode 4. Medgangssuooprtere.

[4] Her hadde Klanen en gang et rop som motsvar, uansett nedrykk. «vi rykker ikke ned, vi hakke rykka ned»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.