Barns utelek – en «vaksine mot konsentrasjonsvansker» eller nysgjerrig lek og eventyr?

Skrevet av Gunn Engelsrud 

Gå ut og lek.

Gå ut og lek! Slik var ofte beskjeden i min barndom. Alle ungene i nabolaget var ute og lekte dagen lang. Særlig var årstiden vi nå er inne i, våren, tiden for utelek. Før all snøen forsvant og vannet ikke hadde fått helt overtaket ga bekker og grøftekanter store muligheter for utforskende lek. Vannet som sildret under et fortsatt tynt snødekke i grøftekanten hadde en magisk tiltrekning[1]. Utallige pinner ble stukket ned i grøftekanten for å sjekke om det var dypere enn langstøvlene og om vi klarte å hoppe over uten å falle nedi. Hvem turte å prøve dybden først?  Noen ganger hoppet vi rett uti og ble sittende dønn fast i en blanding av snø og vann til langt over støvelstkaftet. Det endte med at mor måtte hente spaden og grave oss ut.

Jeg skal i denne bloggen ta opp to forskningsartikler der barn og utelek er tema. Den ene viser at jo mer utetid barn (barnehagebarn) har, desto flinkere er de til å konsentrere seg når de begynner på skolen. Forskerne bak artikkelen forstår utelek som en vaksine mot bla. konsentrasjonsvansker og uro som kan komme senere i barnas liv. I den andre atikkelen har forskerne interessert seg for hvordan utelek blir skapt gjennom barnas nysgjerrighet og eventyrlyst. Artiklene representerer altså to ulike kunnskapsinteresser og forforståelser når det gjelder barn og utelek. Jeg skal ta opp noen sider ved disse ulikhetene.

Utelek som vaksine

Doktorgradsstipendiat Vidar Ulset ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo[2] siteres slik på www.forskning.no. «På mange måter kan utelek fungere som en slags vaksine mot konsentrasjonsvansker, uoppmerksomhet og hyperaktivitet senere i livet»[3]. Som vaksine blir uteleken et forebyggende prinsipp. Ut i fra sammenhengen som presenteres i artikkelen på www.forskning.no forstår vi at det er konsentrasjonsproblemer vaksinen skal virke på. Uteleken vil dermed kunne forberede kroppen på et angrep av uro eller konsentrasjonsvansker som (kanskje) kommer en gang i framtiden. Utelekens formål sett i dette perspektiv blir å gjøre noe med, eller virke på barna slik at et potensielt problem de vil kunne få, her konsentrasjonsvansker, uoppmerksomhet og hyperaktivitet, likevel ikke oppstår senere i livet når de begynner på skolen. Studien er gjennomført blant 565 barnehagebarn fra 28 barnehager i Lunner og Gran kommuner. Da barna var tre år gamle, kunne forskeren ikke måle noen forskjell på barnas resultater på en konsentrasjonstest (for måling av arbeidshukommelse og oppmerksomhet), som kunne settes i sammenheng med tiden barna hadde brukt ute. Det var heller ingen forskjell i hvor mye hyperaktivitet ansatte rapporterte om. I aldersgruppen tre til seks år var det imidlertid en indikasjon på at utendørs tid i barnehagen kan (may) støtte opp under utvikling av oppmerksomhet og beskytte mot symptomer på hyperaktivitet[4] (2017, s 69, min oversettelse).  I artikkelen på nettstedet forskning.no om resultatene, fremstilles funnene ikke fullt så moderat. Der sies det at funnene «forbløffet» forskerne, noe som skaper et inntrykk av en tydeligere forskjell enn det som faktisk er påvist.

 

Mitt spørsmål er om det er mulig å predikere barns fremtid ved å måle tiden de er ute?  Kreves det ikke mer avklaring av om det er utetid per se, eller det som foregår i utetiden som betyr noe? Hva med relasjoner som skapes og det barna er interessert i? At det er så vidt stor forskjell på medias fremstilling og den vitenskapelige artikkelens faktiske resultater minner om funnene fra Active Smart Kid prosjektet i Sogndal. Der kunne en ikke vise at barn i intervensjonsgruppene (fysisk aktivitet) hadde bedre resultater på helse og læring enn kontrollgruppene. Til tross for mangel på signifikante funn, førte prosjektet til flere “tiltak” og bevilgning av millionbeløp til aktivitetsprogrammer i skolen. Studien fikk positiv omtale og tendensiøse oppslag på nyhetene, svært likt hvordan utetid nå blir formidlet[5].

Å leke på egne premisser

Så til en helt annen måte å studere barns utelek på. Professor Kirsti Gurholt har sammen med Jostein Sanderud interessert seg for barns bevegelseslek i natur og vært opptatt av barns kroppslige «leke- og livsverden». Sanderud gjorde forskningen sin sommeren 2010 i løpet av en ukes familieleir arrangert av Barnas Turlag i Den Norske Turistforening i et gammelt stølslandskap (der stedet kanskje er like viktig som tiden). Seksti barn og 48 voksne deltok og her ble leken studert via deltagende observasjon og at barna fikk utdelt kamera og kunne ta bilder og velge sine motiv.

Forskerne har i etterkant tematisert hvilke premisser, uttrykk og meningsskaping som oppstår nå barn leker ute.  Her anses ikke utelek som vaksine mot fremtidige problemer barna kan møte, men som erfaringer av en potensielt transformerende og (selv)dannende karakter. De undersøker hvordan barn sanser, opplever og blir kjent med å klatre i trærne, bekken, vannet og omgivelsene.  Leken er ikke et middel til å bli konsentrert om noe annet senere, eksempelvis å bli testet på om en kan repetere tallrekker eller løse oppgaver gitt av andre. Som kontrast er forskerne i stedet opptatt av å se hvordan barnet er konsentrert eller konsentrerer seg i det de holder på med, mens de holder på. De skriver også om at hvis forskere (eller turledere) bryter inn og vil noe bestemt og har oppgaver til barnet, kan det være lett å oppfatte barnet som uoppmerksomt. De peker på at det at barnet kan være uoppmerksom mot voksnes forslag, ikke må forlede oss til å tolke barnet som uoppmerksomt. Barnet er derimot oppmerksom mot noe annet, slik jeg kjente grøfta som mer tiltrekkende enn formaninger fra mor om å ikke tråkke over. Sagt mer allment: Mennesker er alle alltid oppmerksom på noe, men ikke alltid dit andre vil ha dem. Gurholt og Sanderuds forskning vekker mindre oppmerksomhet i media, selv om de også har hatt oppslag på www.forskning.no [6] 

Hva kan de to perspektivene på barns utelek tilføre?

 

De to eksemplene fra forskning har som utgangspunkt at begge ønsker noe godt – en god utvikling og framtid for barna. Hva som er godt tenker de forskjellig om –  er det målbar konsentrasjon eller opplevelse, nysgjerrighet og glede?

Hos Gurholt & Sannerud er det barnet og barnets lek som har forskerens interesse. De undersøker hva barn er oppslukt av i leken. Å leke ansees ikke av forskerne som et middel til konsentrasjon etter leken, eller at konsentrasjon er en effekt av leken – barna blir oppslukt i eller av leken. De skriver om sitrende kroppslige spenninger og drivkrefter som oppstår i barnets lek, og at leken blir forlokkende, spennende og fornøyelig, og dermed også attraktiv og meningsfull. Heller enn å predikere lekens fremtidige effekt, får de frem lekens uforutsigbarhet og det åpne utfallet av leken (2017 s. 9).

Hos Ulseth og medforskerne ble deltagerne (barn, foreldre og lærere) fulgt opp med testing, intervjuer og spørreskjemaer i fire år. Mange av sammenhengene de undersøkte viste ikke en signifikant sammenheng mellom utetid og konsentrasjon. Studien kan dermed bidra til å avlive noe romantiske hypoteser om betydningen av utelek. En kan undre seg over hvorfor ikke det får større plass i omtalen av den på forskning.no. Forskerne var heller ikke opptatt av hva barna var konsentrert om. De ble utfordret på å huske tallrekker i en av testene. Det var altså ikke barna som bestemte hva de skulle være opptatt av, slik det var hos Gurholt & Sanderud. Det kunne det vært interessant om forskere ble utfordret mer både på egen forforståelse og hvilke rammer for å forstå barna selve forskningsdesignet gir. Å måle utetid for å forklare barns konsentrasjon senere er en svært forskjellig interesse fra å undersøke barnas egne valg og samhandling i lek.

Tenk hvis  alle fikk det samme ut av alt? Ukonsentret på skolen – også en fordel for noen?

Ikke alle unger på landet eller i barnhagene liker å utforske grøfter, og noen liker seg bedre inne. Isacc (barnehagebarnet) som leker konsentret inne med Ninjagoen sin sier: « jeg tror ikke jeg vil ut før til sommeren». Og vennen som bor i Saudi -Arabia i 50 grader, kan ikke gå ut på dagen, men løper elegant bortover stranda på kvelden når skyggene faller på. Å være ute om dagen er bare en plage. Hvilke svar ville en komparativ studie gitt? Hvor og når og for hvem er det mulig å være ute?

Til tross for at barna i min barndom var mye ute i førskolealder tok livet for meg og  mine lekekamerater helt ulike retninger. Skoleprestasjonen var høyst varierte. Noen fant veien til gravemaskiner og praktisk arbeid. Jeg fant et universitet.

Forskning som gir oss inntrykk av at den kan bringe fram funn som kan brukes til å «forbedre» skoleprestasjoner står høyt i kurs. Både fysisk aktivitet og utetid har fått status som nøkler til bedre læring og helse. Å finne «mekanismer» eller «årsaker» og «prediktorer» for konsentrasjon eller læring, kan utarme forståelsen av det å være et utforskende barn og menneske, som i kraft av seg selv utfolder seg i livet. Nettopp derfor er forskningen til Gurholt og Sanderud interessant. Med et frodig og rikt språk får de fram hvordan barna i uteleken skaper sine egne eventyr. De får fram at det å la barn utforske omgivelsene og stedene i konsentrert nyskjerrig lek, gir dem tillit til at de kan velge sin egen vei og at den er god nok. Er det så farlig å være unkonsentret og føle uro i mattetimen hvis du vil bli maler?  Kanskje er det til og med et fortrinn? Kankje kan det være bra å dagdrømme seg bort i gymmen og en dag blir du forfatter? Lenge leve uforutsigbarheten og det som gjør livet spennende.

 

Litteratur

R. Sanderud og K. P. Gurholt: Barns nysgjerrige lek i natur. Nordic Studies in Education. Nr. 1, 2014.

Ulset, Vidar; Vitaro, Frank; Brendgen, Mara Rosemarie; Bekkhus, Mona & Borge, Anne Inger Helmen (2017). Time spent outdoors during preschool: Links with children’s cognitive and behavioral Development.. Journal of Environmental Psychology.  ISSN 0272-4944.  52, s 69- 80 . doi: 10.1016/j.jenvp.2017.05.007

[1] Se Gurholt & Sanderud 2014 s 9. der de også peker på i deres materiale fremstår vannet som en

«magnet» for barns utforskende lek.

[2] Utset har internasjonale samarbeidspartnere fra universitetene i Montreal og Quebec i Canada

[3] https://www.barnehage.no/artikler/ny-forskning-mer-utetid-i-barnehagen-gir-bedre-konsentrasjon-pa-skolen/426281

[4] “Results indicate that outdoor time in preschool may support children’s development of attention skills and protect against inattentionhyperactivity symptoms. (2017, p 69)

 

[5] https://www.barnehage.no/artikler/en-herlig-bekreftelse-pa-at-vi-jobber-riktig/430397

https://www.siste.no/barnehager/innenriks/nyheter/utelek-gir-barna-skolegevinst/s/5-47-111703

[6] https://forskning.no/2018/04/la-barna-tumle-mer-fritt-i-naturen[6]

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.