Bevege seg for å bevege seg for å bevege seg

Skrevet av Gunn Engelsrud

I boka «Å sykle. En besettelse»[1], skriver forfatteren Håvard Syversten at han sykler for å sykle. Han skriver at det ikke er lett å forklare dette til andre; hvorfor er han ikke opptatt av at han blir i bedre form? Ville naboen forstå; «Å! det er en glede i den grå asfalten der den forsvinner under sykkelen» (s. 20). Hvordan kan det at han er i syklingen, er syklingen omtales i en naboprat  over hagegjerdet? Det kan det kanskje ikke, men i bokform kan forfatteren bidra med å gi liv og språk til driften mot å sykle, lykken i kroppen, vinden i ansiktet, hendenes glede over å holde i styret, beinas begeistring over den velkjente bevegelsen, rundt og rundt på pedalene (s 9). Han vet ikke akkurat alltid hvor han skal, det vil vise seg der kroppen bøyer seg over bukkestyret. Gjennom ordene blir vi med Håvard inn i verdenen av bevegelsesfrihet.

Erfaringen av å være i bevegelse(n) mens vi er det, utkrystallisers side for side, sving for sving, i bakkene og susende utfor. Vi spares for pulsmåler og energidrikk på turen. Stikk i strid med alle formålsrasjonelle anbefalinger om at vi bør gå 1000 skritt, bevege oss med rask gange 30 minutter hver dag, gjøre styrketrening for beinbygningen,  forebygge demens  (se Gros blogg av 12 september 2018), og bli i god form, så setter forfatteren seg på sykkelen med ett eneste formål; å sykle for å sykle. Han setter seg på sykkelen og kjenner følelsen av frihet fylle kroppen.

Trang til bevegelse – ikke tvang.

Trangen til å sykle, besettelsen av å sykle er vevet inn i felleskapet med faren. Relasjonen har holdt seg levende ved deres felles lidenskap for sykkel. De syklet ikke sammen, men var likevel samlet om alt som hadde med sykling å gjøre, som å se Tour de France, snakket dem imellom om syklister og sykler, alle sykkelbladene og drømmene om sykling. Trangen til å sykle frigjorde også et sjenert barn. Håvard syklet så å si sjenansen av seg og «ble en annen». Sammen med sykkelen skaptes en «annen verden». I denne verdenen bestemte kroppen. Kroppen, sykkelen og landskapet. Med asfalten som grunn og landskapet som horisont legger han den «vanlige» verdenen bak seg i disse timene på sykkelen.

Selvforglemmelse og eksistensiell mening.

Når vi følger  Håvard på sykkelen gjennom landskapet er det et landskap han bebor og som bebor han. Å bevege seg gjennom landskapet på sykkelen er å vite med kroppen hva som er rundt neste sving. Vi blir med opp til Grefsenkollen, nyter utsikten med han,  mediterer oss gjennom et stille boligområde, henger med i lydene, lyset og luktene og pedalene som går rundt og rundt, i herlig repeterende bevegelser, skriver Syversten – er du først på sykkelen, så trenger du ikke tenke på å sykle, det går av seg selv. Hva tenker han på? Det veit han ikke, alt og ingenting, og tenkning er ikke nødvendig når syklingen først er lært. Å sykle en tilstand av å være, en tilstand «en underlig fornemmelse som hodet finner hvile i» (s 30). Han kommer inn i en tilstand av å være syklende[2].

Landskapene bor i meg.

Håvard skriver; Alle disse landskapene  bor i meg. De ligger lagret som glemte minner og kommer først fram igjen når jeg sykler i det samme landskapet. Konkrete møter med kroppens hukommelse: den bakken, vannet som blinker mellom trærne akkurat der, framspringet i fjellet, jordet som plutselig åpner seg i skogen».  Jeg tenker på «stedsansen» som Maj Britt 0g Edvard Moser [3] oppdaget i og hos rottene sine. Jeg  tenker at rottene vet hvor de er ved å bevege seg i sin verden, ingen stedsans utvikles uten bevegelse. I menneskets evolusjon måtte menneske være kroppslig tilstede  og bevege seg videre fra sted til sted. De skapte seg sin vei gjennom landskapet og «lagret» minner, de var sin egen GPS. For Håvard vekkes stedsansen ved å være der, kroppen husker stedene ved å ha beveget seg i det. Terrenget lever og stedene blir en del av syklistens selvbiografi.

Våg å saste på lidenskapen.

På min arbeidsplass, Norges Idrettshøgskole, har vi slagordet; våg å saste på lidenskapen. På hjemmesidene finnes bilder av av mennesker i bevegelse – de ser glade ut. Språket om og fra lidenskapen er derimot lite utviklet; det stopper ved at bevegelse skal være lystfylt og gøy. Poesien viser dermot en vei inn i lidenskapens irrganger og nostalgiske sider. Sylingen er sitt eget mål og er det det er – der og da – her og nå. Glemt er O2 opptak og rasjonelle treningsprogram – tvang og telling – likevel – det er full skjerping og syklisten gir seg ikke! Tusen sykkelturer har også skjerpet viljen, troen som bærer visdommen at alle motbakker har en slutt, ender i en slette og syklisten kan se seg tilbake, nyte utsikten og kjenne etter: Der har jeg klatret opp. Beina, pusten og sykkelen tok meg opp. Takk Håvard – du får oss med på laget.


[1] Håvard Syvertsen (2018). Å sykle. En besettelse. Kagge Forlag

[2] Se også Birch, Jens Erling (2009). Hvordan er det å være klatrende?. Neumann, Iver Brynild Steen-Johnsen, Kari (Red.), Meningen med idretten. s. 137-159. Unipub forlag.

[3] https://forskning.no/hjernen/2012/12/du-har-minst-fire-stedsanser

Én kommentar til “Bevege seg for å bevege seg for å bevege seg”

  1. Dette resonerer fullstendig med mine tanker om bevegelse . Takk Gunn for at du er så allsidig i din tilstedeværelse og med denne velartikulerte artikelen gir tilbake meningen med bevegelse , nemlig det å røre på seg uansett i hvilken form.
    Fantastisk !

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.