Kategoriarkiv: annerledeshet

Kroppens første og siste språk.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Påsken er tid for så mangt – særlig for refleksjoner over kroppens språk, vårt første og siste språk. «Kjærlighet» er det siste uttrykte ord i den gripende filmen «Still Alice». Vi møter 50 åringen Alice Howland, professor i lingvistikk, og hennes familie, mann og tre voksne barn. En flott, intellektuell og varm kvinne med kjent akademisk stil og virke. Første indikator på at noe er annerledes opptrer i en forelesning der hun glemmer ord; noe som i skjer i økende grad. Hun oppsøker en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens. Fra å være i kontakt med omverden, dele erfaringer og oppleve båndene til familien, stilles alle på prøve. Gradvis forsvinner språket for professoren i lingvistikk (Glimrende kroppsliggjort av Julianne Moore, som nylig mottok Oscar for sin troverdige og gripende tolkning). Etter at diagnosen er et faktum for Alice at alt som gjelder er «to live in the moment». Snart kan hun ikke annet – øyeblikket kan ikke lenger omtales, det bare er. Gråtende publikum i kinosalen møter sin egen angst for å forsvinne fra den gjenkjennbare verden og fra seg selv, slik vi kjenner oss. Til tross for angsten – noe vakkert overlever og blir ikke bort – det viktigste, kjærligheten består. I sluttscenen møter mor og datter hverandre i kjærlighetens språk; det som står tilbake når hukommelse og den tidligere verden er forsvunnet og ikke lenger er gjenkjennbar. Berøring, hud, ømme likk blir tilbake. Alzheimers demens står ikke i veien for å gi og motta kjærlighet.

Jeg klemmer moren min, sier jeg er glad i henne og at hun er den snilleste jeg kjenner. Øynene lyser av kjærlighet mot meg og hun nikker og smiler underfundig. I mange år har hun levd med Alzheimers demens, utviklet nye egne nye ord og bilder. Livet er her og nå, i smilet, berøring, i rytmen, stemmningen og tilstedeværelsen. Alice sine ord i filmen blir gyldige: «All I have is to live in the present moment».

I filmen ser vi også Alice med sitt nyfødte barnebarn på armen. Øyeblikket trer igjen fram i all sin mening. Relasjonen er fundamentet vi hviler i, noe blant andre psykoanalytikeren og spedbarnsforskeren Daniel Stern har lært oss; det er i øyeblikkene og tilstedeværelsen i møtene at vi «blir til». Dette «vet» både det nyfødte barnet, Alice og moren min, og vi alle i våre beste stunder. Mening og følelsesmessig resonans er basert på det som er og utrykkes i øyeblikket, før et ord er sagt og uten at et ord er sagt. Daniel Stern og en rekke fenomenologer har i årevis også teoretisert om omkring betydningen av å forstå slike kroppslige – taktile, kinestetiske kontaktflater som primære for menneskers følelsesmessige utvikling og tilhørighet i verden og med hverandre. Å være (passivt) tilstede er en måte å være i verden på som rytmen til hjerteslag og pust gir oss. «Rhythm provides a means of communication and making sense that does not rely on representation or code», skriver Julian Henriques (2014 s. 79). Han er en av bidragsyterne når det prestisjefylte tidsskriftet Body & Society vier siste nummer i 2014 til tema; Rhythm, Movement, Embodiment. Det finnes mange kilder til innsikt om livets fundamentale betingelser.

Jeg dedikerer denne bloggen til min kjære doktorgradsstudent Laura Sauominen, som etter intervjuer med innsiktfulle 10 åringer, uttrykte; hvorfor lærer vi så lite på skolen om det som er aller viktigst for oss gjennom livet». Spørsmålet sendes videre – i møter med Alice, moren min, 10 -åringene og de små nyfødte vekkes vi, påminnes om hva som er viktig; ikke bare ved livets begynnelse og slutt – men alt som er livet; mens vi er travelt opptatt med andre ting.

Vel overstått påske, og NY vår i vente.

Litteratur:

Stern, Daniel. (2004). The Present Moment in Psychotherapy and Everyday Life. WW Norton & Company.

Henriques, Julian. (2014) Rhythmic Bodies: Amplification, Inflection and Transduction in the Dance Performance Techniques of the “Bashment Gal” Body & Society 20(3&4) 79-112

http://bod.sagepub.com/content/current

Kropp og kommers

Gunn Engelsrud & Gro Rugseth
Den kjente psykiater, professor og forfatter Finn Skårderud, skriver i Aftenposten 28. desember (http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E) at han har gjort seg noen «romjulsmelankolske betraktninger». Under overskriften «kroppen er den nye sjelen» tar han utgangspunkt i tankene til den nitti år gamle Renè Girard og hans refleksjoner over at «vi i vesten» er de som er aller mest «besatte» av selvsult og slankhet og at vi gjennom kroppslige praksiser ser for oss å oppnå en «jordisk frelse». For å oppnå en slik frelse må vi delta i en «vanvittig kroppskonkurranse» om å etterligne kulturelle idealer for kroppens form og utseende. Videre bruker Skårderud et eksempel fra bloggen fotballfrue.no. og omtaler bloggen som «en forvirrende sammenblanding av kropp og kommers».
Vi deler mange av Skårderuds bekymringer rundt kroppshysteriet som kommer til uttrykk i sosiale medier, men vil hevde at nettopp fotballfruens blogg snarere avklarer enn forvirrer. Bloggerens kropp og utseende, med og uten klær markedsføres som en misunnelsesverdig vare og forbindes med en bestemt livsstil med regulerte doser trening og kosthold. Kroppen brandes gjennom tekst og bilder som et produkt av bestemte handlinger og holdninger, av vilje og målstyring. Gjennom å etterligne stilen, treningen og kostholdet som presenteres kan «denne kroppen» være oppnåelig også for leserne. Skårderud spør: Hva slags kropper er dette? Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Eller blir det for strengt? Vi vil reflektere videre over disse tre ganske ulike spørsmålene.
Først: som kropper er vi alle de «samme» kroppene; i den betydning at de puster av seg selv, hjertene slår, kroppene vokser, eldes og endres, de er dødelige og uforutsigbare – det finnes slik sett ingen «frelse» i de kommersielle produktene og metodene som tilbys. Å gi inntrykk av noe annet er lureri og i beste fall kortvarig lykke. Som Skårderud så riktig påpeker, følger like gjerne ny misnøye og følelse av mislykkethet med som en skygge for dem som gir seg i kast med prosjektet. Mange «vet» dette med seg selv, men snakker kanskje ikke høyt nok om det. Mange unge på Aftenpostens Si:d – sider skriver imidlertid kritisk om «presset» på kroppen skapt av kommersielle aktører og om hvordan det gjør dem dypt frustrert og ulykkelig å skulle leve opp til polerte og retusjerte kroppsidealer.
Det andre spørsmålet Skårderud stiller er: Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Ja, tydeligvis er de som følger fotballfruen og andre blogger i hvert fall åpne for hverandre og den verden de synes å dele. De følger hverandre opp med lesninger og likes daglig og gjerne flere ganger daglig. Mange av dem er også hypersensitive for kritikk, og tar kommentarer svært personlig enten det kommenteres på dem selv eller andre bloggende fruer (jfr. tidligere debatter om fotballfrue.no). En stor vaktsomhet spilles ut og får oss til å tenke at de best kan karakteriseres som åpne for hverandre og særs lukket for mange andre. For hvis spørsmålet er hvor åpne de er mot det kroppslige mangfoldet som tross alt kjennetegner verden utenfor bloggsfæren er vi mer usikre. Det er mange som ikke kan inkludere seg i det å være slaver av det såkalte kroppshysteri. Sosial klasse og økonomiske ressurser er en forutsetning for å la seg innlemme i tenkningen om kroppen og praksisen med kroppen som et objekt, i tillegg til en rekke andre faktorer som alder, kjønn, etnisitet, funksjonsnivå osv. De som har tilgang til de ”rette” ressursene får definisjonsmakt hvis de ønsker det, blant annet gjennom innleggene som skrives om dem og av dem og bekymringer vi andre skal dele.
Det siste spørsmålet Skårderud stiller er om det blir for strengt? Å være «streng» med seg selv inn mot kosthold og trening innebærer å legge ned mye oppmerksomhet og innsats. Det kan sikkert svare seg i øyeblikket for mange, men over tid vil alle også erfare kroppslig endring og forfall, plager og sykdom, uavhengig av strenghetsgrad. For dem som lever av å visualisere kroppsform og skape illusjoner om at dette skulle ha verdi i seg selv og for «oss alle», blir det antakelig aldri «for strengt». En livsstilsblogg både skaper og opprettholdes av et marked for illusjoner, produkter og inderlig begjær etter «merkevaren».
Skårderud uttrykker bekymring over at titusener følger bloggen og inntar konsumentrollen. Det som imidlertid ikke er avklart er hvor mange av disse følgerne som er reelt interessert i å etterlikne bloggerens prosjekt. Er det kanskje også en stor andel av dem som daglig og ukentlig klikker seg inn på diverse nettsider som utelukkende lar seg underholde eller som opprettholder en ironisk distanse til prosjekter som rettes mot en abstrahert og urealistisk kroppslig perfeksjon? Noen unge jenter ler i hvert fall av og ser «ned» på de stakkars kroppsbloggerne; http://uperfektejenter.blogg.no . Med andre ord er ikke alle forvirret av sammenblandingen av kropp og kommers, de forstår tvert i mot budskapet som overtydelig.

Freakshow eller folkeopplysning?

Øyvind Standal & Gro Rugseth

VIDEO: Freakshow eller folkeopplysning

Den tredje sesongen av TV-serien «Ingen grenser» hadde premiere i går kveld. Serien der 12 personar med ulike funksjonshemmingar skal på tur i villmarka, har blitt svært populær. Faktisk var den på eit tidspunkt det mest sette programmet på NRK, men serien var også omstridd og konseptet har fått kritikk både frå forskarar og aktivistar i funksjonshemmingsfeltet. Inspirert av ein ny sesong og på bakgrunn av kritikken programmet har blitt møtt med, spør vi «kva er det vi ser, når vi ser Ingen grenser?»

Freakshow?

Den kanskje mest omstridde kritikken av programmet var professor Per Solvang si utsegn om at «Ingen grenser» er «på grensen til en form for freakshow» Han blei møtt med kraftig fordømming fordi ein oppfatta at han stempla deltakarane i programmet – og dermed menneske med funksjonshemmingar generelt – som «freaks».

Historisk sett var freakshow ei nemning som blei brukt om sideattraksjonar til sirkus og tivoli, der folk mot betaling kunne sjå på menneske som avveik frå det normale. Døme på dette var slike figurarar som «verdas høgste mann», «den skjeggete kvinna» eller «den trebeinte fotballspelaren». På freakshow kunne ein oppsøke det uvanlege og stirre på det, utan den skamma som vanlegvis følgjer med det å bli tatt i å stirre (som når foreldre seier til barna sine at dei ikkje skal glo eller peike på folk barna blir opptatt av).

Produksjonsselskapet bak serien svarte med at dei synst det var overraskande at professoren ikkje hadde fått med seg den positive bodskapen om samarbeid og meistring som «Ingen grenser» etter deira meining representerer, men Solvang fikk også støtte for sin analyse. Leiar i organisasjonen «Stopp diskrimineringen» Berit Vegheim forsvarte bruken av omgrepet freakshow. Ho hevda at programmet ville vore heilt uinteressant dersom vi i Norge hadde hatt andre haldningar, færre fordommar og meir kunnskap om menneske med funksjonshemmingar. Ho meinte at majoritetens utilfredsstilte kikkertrang og behov for stadfesting av eigen normalitet, gjorde konseptet til same suksess som freakshows frå fortida. Frå hennar ståstad burde det ikkje vere noko sensasjonell nyhende at også funksjonshemma når toppen på høge fjell! (Sjå også diskusjonen om temaet i Trygdekontorets Mot normalt spessial!).

Problematisk kryssklipping

Forskar Halvor Hanisch har tatt opp ei anna side ved programmet, nemleg det han ser på som problematisk kryssklipping. Eksempelet han gir er frå ein sekvens der ein deltakar i et tidligare program fortel om korleis ho har blitt, og framleis blir, mobba og utestengt. Denne sterke historia blir så klipt saman med melankolsk musikk og bilete som viser deltakaren på veg mot målet for turen: toppen av fjellet. Altså ei samanstilling av ei trist og ei glad historie, slik vi såg fleire døme på i gårsdagens sending. Slike grep skaper ”godt TV”,  fordi det opnar for kjensla av intimitet med hovudpersonen og spelar på sjåaren sitt engasjement. Det Hansich problematiserer er at desse to historiene eigentleg har lite eller ingenting med kvarandre å gjere: At ho blir mobba er andre si skuld, medan prestasjonen ho gjer i serien er hennar forteneste. Som sjåarar risikerer vi å bli sittande igjen med berre ei «feel-good»-kjensle (den glade historia), sjølv om vi burde blitt provosert over den undertrykkinga folk med funksjonshemmingar kan oppleve (den triste historia). Når vi kan glede oss over hennar meistring, kan vi samtidig gløyme ansvaret vi alle har for å skape eit inkluderande samfunn.

Kva er det vi ser?

Uansett kva ein måtte meine om desse kritikkane, så rører debatten ved samfunnets kompliserte tilhøve til funksjonshemming, og vår oppleving av kva som er normalt og ikkje. Medan funksjonshemming i medisinske samanhengar per definisjon er noko statistisk sett unormalt – eit avvik frå det som er vanleg – så er det jo samstundes heilt vanleg at folk er annleis: Kven vil vel vere gjennomsnittleg? I dette spenningsfeltet kan vi alle vere meir eller mindre usikre på kva som er ”den riktige” forståinga av funksjonshemming.

«Ingen grenser» er omstridd fordi det kan sjåast på fleire måtar. Historiene programmet fortel blir oppfatta forskjellig. Dersom du sit igjen etter programmet og tenkjer at dette var fantastiske historier som viser kva funksjonshemma eigentleg kan, så har du jo på eit vis rett, men du bør også vurdere om dette er fordi du går til programmet med lite kunnskap om kva personar med funksjonshemmingar kan og ikkje kan gjere.

Dersom du sit att med tanken om at utfordringane funksjonshemma står overfor i stor grad kan løysast ved at dei berre prøver hardare, at problema sit mellom øyra og ikkje i kroppen, så har programmet vore ei bjørneteneste for menneske med funksjonshemmingar. Det er nemleg eit faktum at folk blir hemma i sin livsutfalding av fysiske og sosiale barrierar som er skapt av samfunnet. Å tru at alle problem kan løysast ved hjelp av vilje, er å legge all skuld for funksjonshemminga på individet. Sett på denne måten kan programmet vere med på oppretthalde undertrykkande haldningar i samfunnet.

Dersom «Ingen grenser» derimot får deg til å bli interessert i å forstå meir av livssituasjonen til menneske med funksjonshemmingar, at det finst nokre utfordringar som ikkje lar seg løyse ved at funksjonshemma «prøver hardare», då kan faktisk programmet ha oppnådd noko viktig. Kva du ser når du ser «Ingen grenser» kjem med andre ord an på auga som ser.