Kategoriarkiv: Altzheimer

Kroppens første og siste språk.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Påsken er tid for så mangt – særlig for refleksjoner over kroppens språk, vårt første og siste språk. «Kjærlighet» er det siste uttrykte ord i den gripende filmen «Still Alice». Vi møter 50 åringen Alice Howland, professor i lingvistikk, og hennes familie, mann og tre voksne barn. En flott, intellektuell og varm kvinne med kjent akademisk stil og virke. Første indikator på at noe er annerledes opptrer i en forelesning der hun glemmer ord; noe som i skjer i økende grad. Hun oppsøker en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens. Fra å være i kontakt med omverden, dele erfaringer og oppleve båndene til familien, stilles alle på prøve. Gradvis forsvinner språket for professoren i lingvistikk (Glimrende kroppsliggjort av Julianne Moore, som nylig mottok Oscar for sin troverdige og gripende tolkning). Etter at diagnosen er et faktum for Alice at alt som gjelder er «to live in the moment». Snart kan hun ikke annet – øyeblikket kan ikke lenger omtales, det bare er. Gråtende publikum i kinosalen møter sin egen angst for å forsvinne fra den gjenkjennbare verden og fra seg selv, slik vi kjenner oss. Til tross for angsten – noe vakkert overlever og blir ikke bort – det viktigste, kjærligheten består. I sluttscenen møter mor og datter hverandre i kjærlighetens språk; det som står tilbake når hukommelse og den tidligere verden er forsvunnet og ikke lenger er gjenkjennbar. Berøring, hud, ømme likk blir tilbake. Alzheimers demens står ikke i veien for å gi og motta kjærlighet.

Jeg klemmer moren min, sier jeg er glad i henne og at hun er den snilleste jeg kjenner. Øynene lyser av kjærlighet mot meg og hun nikker og smiler underfundig. I mange år har hun levd med Alzheimers demens, utviklet nye egne nye ord og bilder. Livet er her og nå, i smilet, berøring, i rytmen, stemmningen og tilstedeværelsen. Alice sine ord i filmen blir gyldige: «All I have is to live in the present moment».

I filmen ser vi også Alice med sitt nyfødte barnebarn på armen. Øyeblikket trer igjen fram i all sin mening. Relasjonen er fundamentet vi hviler i, noe blant andre psykoanalytikeren og spedbarnsforskeren Daniel Stern har lært oss; det er i øyeblikkene og tilstedeværelsen i møtene at vi «blir til». Dette «vet» både det nyfødte barnet, Alice og moren min, og vi alle i våre beste stunder. Mening og følelsesmessig resonans er basert på det som er og utrykkes i øyeblikket, før et ord er sagt og uten at et ord er sagt. Daniel Stern og en rekke fenomenologer har i årevis også teoretisert om omkring betydningen av å forstå slike kroppslige – taktile, kinestetiske kontaktflater som primære for menneskers følelsesmessige utvikling og tilhørighet i verden og med hverandre. Å være (passivt) tilstede er en måte å være i verden på som rytmen til hjerteslag og pust gir oss. «Rhythm provides a means of communication and making sense that does not rely on representation or code», skriver Julian Henriques (2014 s. 79). Han er en av bidragsyterne når det prestisjefylte tidsskriftet Body & Society vier siste nummer i 2014 til tema; Rhythm, Movement, Embodiment. Det finnes mange kilder til innsikt om livets fundamentale betingelser.

Jeg dedikerer denne bloggen til min kjære doktorgradsstudent Laura Sauominen, som etter intervjuer med innsiktfulle 10 åringer, uttrykte; hvorfor lærer vi så lite på skolen om det som er aller viktigst for oss gjennom livet». Spørsmålet sendes videre – i møter med Alice, moren min, 10 -åringene og de små nyfødte vekkes vi, påminnes om hva som er viktig; ikke bare ved livets begynnelse og slutt – men alt som er livet; mens vi er travelt opptatt med andre ting.

Vel overstått påske, og NY vår i vente.

Litteratur:

Stern, Daniel. (2004). The Present Moment in Psychotherapy and Everyday Life. WW Norton & Company.

Henriques, Julian. (2014) Rhythmic Bodies: Amplification, Inflection and Transduction in the Dance Performance Techniques of the “Bashment Gal” Body & Society 20(3&4) 79-112

http://bod.sagepub.com/content/current