Barnet som et kroppslig vesen – et fraværende tema i debatten om barneomsorg

Skrevet av Gunn Engelsrud

Et felles utgangspunkt for mennesket er at vi er kroppslige og sanselige. Dette er et tema som må undersøkes og vektlegges i debatten om barneomsorg. Barn har behov for kroppslig kontakt og varme, det å bli samlet, pakket inn og omsluttet av andres tillitsfulle og myke kropper, med sine lukter og smaker. Tid og interesse, det å være tilstede for barnet her og nå, lytte, kjenne etter, kunne hvile i relasjonen til barnet er temaer som er sentrale i starten på livet.

Fortsett å lese «Barnet som et kroppslig vesen – et fraværende tema i debatten om barneomsorg»

Følg og del

Filosofi fra solsenga

Jeg ferierer omgitt av fete amerikanere. Mange fete amerikanere. Barn, unge, voksne og eldre. Ulike former og fasonger, men definitivt godt over i kategorien sykelig fedme. Her er det vanskelig å ikke se fedmen utelukkende som et problem. Kroppene er så store og tilsynelatende forhindret fra aktivitet og bevegelse. Jeg merker forargelsen over å se dem sånn og mitt eget indre utrop når jeg betrakter dem; noe må gjøres!

Fortsett å lese «Filosofi fra solsenga»

Følg og del

Nå kroppen ikke «passer til» øvelsen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Det er fint med yoga, men det er ikke alltid kroppen passer inn i øvelsen da, det er ikke alltid jeg kommer inn i posisjonene og det instruktøren vil». Slik utrykte en venninne seg nylig om sine erfaringer fra yoga. Det er øvelser/ posisjoner eller asana som det heter i yogaterminologen som kommer i forgrunnen. Det er logisk tenker vi; deltar en på yoga så er det yoga som skal læres.

Jeg ble inspirert av formuleringen da jeg undersøker en lignede tematikk i kroppsøving; undervises kroppsøving til elever eller undervises elever i kroppsøving?

Spørsmålet kan trekkes videre fra min venninnes formulering; undervises yoga til mennesker, eller undervises mennesker i yoga? Spørsmålet skaper refleksjon over hva som kommer i forgrunnen; menneskene eller metode/innhold.

Fortsett å lese «Nå kroppen ikke «passer til» øvelsen.»

Følg og del

Kan helse velges?

Gro Rugseth

Sykdomsmønster i endring
Sykdomsmønsteret i befolkningsgrupper over hele verden er i endring. Tidligere førte smittsomme infeksjoner til akutt og uforutsigbar sykdom og var en dominerende årsak til dødelighet. I dag preges sykdomsbildet og dødelighetsstatistikken mer av kroniske, langvarige lidelser som hjerte-kar sykdom, kreft og diabetes.

Livsstilssykdommer ble introdusert som begrep i siste halvdel av 1900 tallet og i starten særlig knyttet til fettholdig kost og røyking. Parallelt med en økende bevissthet om livsstilers betydning for helse, et sykdomsbilde i endring og utvikling av virksomme vaksiner, effektiv kirurgi og medikamenter, har helse gått fra å bli forstått som skjebnebestemt, et resultat av tilfeldigheter og forhold utenfor vår egen kontroll, til å bli noe vi omtaler som mulig å kontrollere, manipulere og velge selv.

Helsebringende livsstil
En helsebringende livsstil tillegges stor betydning og status. En slik livsstil kan læres blir det sagt og kan forebygge kroniske lidelser, sykdom og tidlig død. Slike ideer dukker opp som tydelige tendenser i helsefaglig praksis og i kommunikasjon om helse og sykdom. De siste tiårene har opplæring av ulike pasientgrupper blitt et betydelig arbeidsfelt for ulike typer helsepersonell. Enigheten er stor innad i slike opplegg om at veien til bedre helse går gjennom egeninnsats. I tråd med slike tidsaktuelle ideer er livsstilsbegrepet godt innarbeidet i både offentlig helsepolitikk og praksis, i medisinsk og helsefaglig forskning og i medienes formidling av helsestoff. Det er en utbredt tendens å bruke begrepet som om det utelukkende handler om individuelle og bevisst valgte måter å leve på.

Kan helse velges?
At våre livsstiler er individuelle og kan velges er det imidlertid grunn til å se kritisk på. Sosiologen Max Weber (1864 – 1920) tilskrives ansvar for etableringen av et konstruktivt innhold i livsstilsbegrepet. Han var langt fra å mene at individet var en autonom, selvstyrt aktør og han ville neppe hevde at helserelaterte valg foregår i et sosialt vakuum. Tvert i mot. Weber betraktet livsstil som et kollektivt, sosialt fenomen, ikke som en serie ukoordinerte handlinger utført av frakoblede individer. Weber pekte på at livsstilsvalg og livsstilsmuligheter gjensidig virker på og inn i hverandre. Mens valgene kan knyttes til personer, så er mulighetene mer basert på strukturelle forhold. Bor du i et trafikkert nabolag uten fotgjengerfelt og grøntarealer blir det krevende og farlig å gå 10 000 skritt om dagen. Bor du på markagrensa med stier og skispor fra eget hagegjerde merkes kanskje ikke turen en gang som et eksplisitt valg, den inngår som en selvsagt del av måten de fleste lever på i ditt nabolag. Eller som sosiolog og antropolog Pierre Bordieu (1930 – 2002) kanskje ville sagt det: markaturen er en del av din habitus. Eksterne strukturer internaliseres og kroppsliggjøres og blir styrende for hvordan vi oppfatter, forstår og handler i verden. Det innebærer ikke et fravær av frie valg. Men den som skal forstå bakgrunnen og forutsetningene for å ta valg må forstå hva som muliggjør, styrer, avgrenser og begrenser dem.

Det er i møtet med et naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag og bio-medisinske helseforståelser at livsstilsbegrepet har blitt redusert. Redusert til å handle om gitte, forutsigbare sammenhenger og avgrensede handlinger, utført av enkeltmennesker fristilt fra forbindelser utover seg selv. Kjønn, sosial klasse, kulturell tilhørighet og øvrige sosiale strukturer får liten eller ingen betydning som forklarende dimensjoner i slike perspektiver. Om du er mann eller kvinne, ung eller gammel, rik eller fattig, singel eller partner, hvit eller brun, bor i øst eller vest – når det kommer til helserelatert livsstil får du stort sett de samme rådene om hva som er sunt og usunt, hva du bør velge og hva som bør droppes. At dine valg kan handle om noe utenfor din egen kontroll og bevissthet blir utelatt som forklaringsbakgrunn, eller beskrevet som ”unnskyldninger”. Tanken står over kroppen, bevisstheten styrer viljen og når viljen er tilstrekkelig tilstede kan ingenting stoppe deg på veien til god helse. Eller?

Den selvvalgte helsens slagside
Misforstå meg rett. Det kan være mange gode gevinster i hjerteskole og ryggskole og bevegelsesgrupper. Men forestillingen om selvvalgt helse og forventninger om gevinsten av forebygging har også en slagside. Med en massiv satsing på pasientopplæring kan veien være kort til å tenke at den som allikevel blir syk, for ikke å snakke om fet, har seg selv å takke. I ytterste konsekvens blir det å bli syk eller fet, eller syk av å være fet, et spørsmål om moral. Om å velge mellom rett og galt og å være en verdig trengende til fellesskapets midler.

Utfordringene med en individualisert helseforståelse, basert på generaliserte råd, er mange. Et krevende paradoks er at den personlige belastningen ved å skulle oppfylle egne helse- og/eller vektmål ikke nødvendigvis leder til helse, men i stedet gjør mange syke. Innsatsen for å se bra ut, veie akkurat passe, spise sunt og trene seg sterk, gir ofte en motsatt effekt. Den generelle trivselen med å være i verden trues av en selvopptatt fortvilelse over å ikke leve opp til egne og andres forventninger om hvordan kroppen skal se ut. Det er grunn til å tro at særlig heldig for helsa er det heller ikke, å gå rundt og mistrives i egen kropp og skylde seg selv for dårlig innsats.

Delt ekspertposisjon
Til tross for slike kjente bivirkninger av livsstilsbehandling, kan vi regne det som sikkert at livsstilsendring vil fortsette å være et sentralt mål også i fremtidig helsearbeid. Med bakgrunn i Webers utlegninger er det mulig å si at et enøyet medisinsk og individualistisk syn på livsstil er for smalspektret og lite realistisk med tanke på endring. Kunnskap fra livsstilsbegrepets teoretiske forankring må inngå i behandleres kliniske refleksjon og resonnering. Det holder ikke å kjenne til bevegelsers bio-mekaniske grunnlag eller fysiologiske effekter på fettforbrenningen. Den praktiske kunnskapen behandlere besitter må innlemme respekt, nysgjerrighet og forståelse for samvirket mellom individets valg og muligheter. Ideell helsefaglig praksis sies å være pasient-sentrert og frigjørende. Det kan den bare bli dersom helsearbeideren er villig til å dele ekspertposisjonen med pasienten og innser at i konkret behandling er begge parter lærende. Jeg har tro på en behandlerinnstilling som legger vekt på å oppdage helseutfordringer sammen med pasienten, fremfor å belære han eller henne om rett og galt, sunt og usunt, fra et generalisert og moraliserende mørkeloft.

Følg og del

Langrennsbevegelsens logikk

skrevet av Gunn Engelsrud

Med tittelen «VM i postmoderne langrenn: Sluttspurter skal ikke avgjøre et skiløp», tar den svenske forfatter og tidligere skiløper Lena Andersson (1) til motmæle mot endringene i langrennssporten. Langrenn har, som idrettsgren, ifølge Lena Anderson «gått fra å være like solid som grunnfjellet, til å bli en kunstig konstruksjon. Da den kastet vrak på sin egen kjerne og sitt eget tyngdepunkt, ble den irrelevant». Hun belyser sin dom over langrennssporten med postmodernistisk forførelsene, der kjernen er at ingenting har en kjerne. Siden alt er flyktig og vilkårlig sammensatt, blir distanser, løyper, utstyr, målkamera, forstøverapparter, spurtoppgjør, rykk, langrennssprint, renn der utøvere kun kan stake seg fram på glattest mulige ski; ting og fenomener som kan settes sammen på vilkårlige måter. Gjennom språk og ideer skapes nye oppfinnelser og kategorier, uavhengig av om kroppens og bevegelsenes egen logikk samsvarer med endringer som får status som utvikling innen idrettsgrenen. Argumenter som har vært ført for endringer i løyper er for eksempel at langrenn må bli mer publikumsvennlig; en argumentasjon som endret den tradisjonelle 5 mils traséen i Holmenkollen, å være flest mulige ganger nedom arenaer er det som gjelder, ikke kampen mot tiden, rytmen og harmonien underveis og gjennom løpet. Lena Andersson argumenterer for at alle idrettsgrener har sine logikker. Hun ser det å gjøre langrenn til arenasport som et utrykk for å forvanske langrennets idé. Langrenns logikk passer ikke som arenasport, det virker derimot reduserende, tilsvarende det å skulle redusere fotball til straffespark; det er jo bare å komme raskest mulig til resultatet!

Stilløperen fra Hernes

Jeg startet min langrennskarriere før Lena Anderson, og på 1960 var stilkarakterer i langrenn et tema. Det tapte terreng av mange grunner, særlig da kvinner i likestillingens navn også ville konkurrere på tid og ikke bli utsatt for «eksteriørbedømmelse». Stil i langrenn hørte ikke hjemme, selv om stilløperen fra Hernes, Johs Harviken gav meg og andre gode opplevelser, og med sine lange linjer i bevegelsene gav han oss anledning til å nyte bevegelsenes harmoni. Det var også på den tiden langrennsløpere gikk over målstreken med oppreist og med stil, ikke halser inn på oppløpssiden, kaster seg over mål og blir liggende å hive etter pusten. Anderson kaller det » Det uskjønne på oppløpssiden». Det gir ikke nytelse å være vitne til heseblesende hakking med staver, for ikke å snakke om alle stavbrekk, knøvling og mangel på et bevegelsesmessig samarbeid og kontakt mellom utstyr, underlag og kroppen. Lena Anderson skriver at det å hakke og løpe med ski på beina viser at langrenn i sitt vesen ikke er en eksplosiv idrett. Selv om det antagelig er mye terping på «teknikk», har jeg også hørt intervjuer med både Marit Bjørgen og Therese Johaug der de snakker om » å være i ett med det jeg gjør», «kjenne hvert fraskyv gjennom skien ned i underlaget», «finne roen i bevegelsene», så virker slike utsagn og erfaringer sjelden å bli tatt videre til forståelse av idrettgrenens inderlige mening. I en nydelig reklamefilm for VM på ski i Oslo i 2011, viser imidlertid Marit Bjørgen til hvordan det er ved å finne roen i bevegelsene at hun kan ta seg helt ut. Hun snakker ikke om gode testresultater, men om å være i harmoni med omgivelsene. Jeg har vist denne filmen til både kollegaer og studenter og må spille den gjennom mange ganger før tilhørerne får med seg ordene hun bruker om å finne ro i bevegelsen. For mange virke det ulogisk at hun ikke snakker om å kjempe med seg selv og tåle smerte.

Å leke med konstruksjoner.

I det postmoderne univers mangler ikke ordene, og det skapes nye grener og treningsformer i fornyelsens drakt. Spørsmålet er om jeg, du og andre tror på en bevegelsens logikk, og hva som oppleves når logikker brytes. For meg er det slik at jeg ofte får vondt i kroppen, både når jeg opplever fotballspill uten pasningsspill og balanse over føttene, langrenn med pigging og hakking med staver som brekker, knuffing, konflikt og fall på grunn av rammene og konkurranseformene utøverne blir satt inn i. Grunnen er at slik er vi som kropper – vi kjenner den andres rytme eller ubalanse i vår egen kropp.

Som Lena Anderson så tydelig skriver er det ingen hinder for å skape uforenligheter og kunstige idrettsgrener så vel og kunstretninger, noe som kroppslig sett kan oppleves og føles irrelevant og vondt. Hvor mye nye teknikker og utstyr tåler langrennssporten? Lena Andersons modige oppslag tar opp noe så umoderne som at langrenn bør utøves » i overensstemmelse med sin natur», og går dermed imot utviklingen slik den kommersielt sett er styrt av penger, utstyrsprodusenter og sponsorer. Mot dette senario holder Lena Anderson opp et speil og argumentere for at langrenn har mistet kontakten med sin egen balanse og idrettsgrenens essensielle egenskaper. Hurra for et frisk pust!
Noter.
1 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/VM-i-postmoderne-langrenn-Sluttspurter-skal-ikke-avgjore-et-skilop–Lena-Andersson-615822b.html

Følg og del

Instruktivt språk på tomgang. Hva betyr det å sette en intensjon for trening, yoga og bevegelsespraksiser.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Det er nytt år og mange skal sette intensjon og mål for sin trening, enten det handler om yoga eller andre former for praksiser. Jeg har sjelden fått noen ut av å sette en intensjon, som en isolert eller tenkt handling og har derfor, nå ved starten av året, blitt inspirert til å dele en annen forståelse, basert på en forståelse av intensjoner som kroppslige prosesser innbakt i verden.

Wishful thinking mantras

En annen inspirasjon til å skrive om temaet er et innlegg Jeff Brow (1) skrev på FB. Han skriver om visse måter å bruke språk på innen det han benevner som the New Age Movement. Hans poeng er hvordan deltagere i New Age Movemnet (2) møtes med et forenklet og feilaktig språk om seg selv og hva de skal oppnå. De møtes med han kaller wishful thinking mantras. Jeg fikk assosiasjoner til egne erfaringer fra instruktive praksiser i yoga og meditasjon, der folk eksempelvis instrueres i å inkludere tilgivelse, takknemlighet og kjærlighet i sin praksis, uavhengig av deres liv eller situasjon er kontekstualisert nærmere der og da. Jeg har ikke noe imot å arbeide refleksivt med egne erfaringer, men vil gjerne selv definere tematikken, tid, forståelsesramme og sted. Det kan det bli lite rom for (3), og det er akkurat disse sider ved språkbruk i og om bevegelsespraksiser Jeff Brow tar opp. Han viser til statements som han hevder bidar til; the perpetual denial of common sense realities with fantastical perspectives. Brow skriver at det er svært alvorlig å fortelle folk at; Everything is an illusion, There are no victims, Anger is a sub-standard emotion, All judgments are bad, You chose your every experience and circumstance, Your personal identifications are inherently false, Just ask the universe for what you want…, Everything you see and feel is a reflection of you, There is no one to blame, The ego is the enemy, etc. Språkbruken er gjenkjennbar og har tendens til å vandre fra den ene til den andre. Utallige ganger har jeg vært vitne til tilsvarende; ikke tenk, tanker er kun illusjoner, virkeligheten slik du erfarer den er kun et skall, samfunnet fratar deg sannheten, det sosiale livet er fylt med illusjoner, vi må gå bak; bak fasaden, det «egentlige» er et annet sted, og den «fysiske» (4) kroppen er underordnet. Filosofen Platons (5) tanker gjenkjennes; den virkelighet vi opplever kun er et ufullstendig skyggebilde av en perfekt virkelighet som finnes i andre dimensjoner. Det som erfares er kun lureri og falsk sansning, slik mange i dag også snakker om at hjernen «lurer» deg til å tro eller føle visse ting. Her innlemmes alle mennesker i et tankesett, som for mange kan være fullstendig fremmed, men som, gitt at en deltar i praksiser som Jeff Brow viser til, like fullt inkluderes i. Hvor kommer disse forståelser fra og hvordan overlever de? Hvorfor defineres ofte mennesket negativt og til å ha problemer?

Å inkludere alle til å ha problemer

Jeg deltok en gang på et maskekurs. Som innledning skulle deltagerne skrive et brev til lærerne om «sitt problem». Jeg kunne ikke komme på noe, siden min interesse var å arbeide kreativt med masker, men for å løse oppgaven fant jeg opp et problem, og skrev om det. Heldigvis spurte kurslederne meg om det stemte, da de synes jeg virker nokså sunn og «vanlig». Jeg fikk bekreftet at jeg kunne delta uten å ha et problem. Hvis jeg imidlertid hadde hatt et problem, ville det vært høyst avgjørende hvordan dette var blitt forstått og håndtert av kurslederne. I eksemplene Jeff Brow bruker, er hans poeng at alle blir inkludert i en forståelse av at alt som skjer dem både er et speil av dem selv og samtidig en illusjon. Det legges opp til en abstrahert verden, rammet inn av en språkbruk, som definerer alle kollektivt og som deltagerne samtidig låses inne i, og som avsondrer fra dem fra den levde virkeligheten, som ifølge språket som brukes er illusorisk. Jeff Brow skriver at å opprettholde slike forståelser gjør at folk miss the opportunity to do the real work to become conscious together. There is no substitute for heart-earned transformation. Han sier altså den hverdagslige og erfarte verden vi lever sammen med andre i samfunnet, har verdi, og det er her mennesker blir klar over seg selv og andre, og kan møtes i «real work». Det er i denne verden at kroppens egne erfaringer kjennes og kan gis plass. Disse erfaringer er ikke atskilt fra verden, men skapes og opptrer i verden, og det kan være fint, ikke illusorisk, stressende og problematisk.

Å holde på en intensjon forutsetter objektkonstans

Tilbake til «å sette intensjoner» for en trening eller bevegelsespraksis, så gir Lisa Folkmarson Käll (6), en klar påminnelse om at i en fenomenologisk tradisjon så vil «intentional acts «konstitueres som en prosess der den sosiale verden så vel som subjektet og relasjonene til andre «are brought into being» (2015 s. 29). Heller enn å være en utenforstående agent som bestemmer seg viljemessig for å sette en intensjon, er subjektet selve det konstituerende ved intensjonen, som ikke er kognijonsbasert, med prosessuell og erfart. Konstitueringen av verden så vel subjektet er relasjonelt med intensjonaliteten og vice versa. Intensjonaliteten utrykkes også i den kroppslige rettethet mot verden og er aldri noe som har opphav i en bevissthet eller mind isolert fra kroppen. Relatert til det å sette en intensjon, vil det ifølge et fenomenologisk perspektiv gi mening å følge seg selv som et kroppslige subjekt gjennom utførelsen av en bevegelsespraksis, og nettopp la det som erfares få være. Dette til forskjell fra å binde seg til noe som er tenkt ut på forhånd og som forutsetter en objektkonstans (gjøre den uttenkte intensjon til et objekt som kan holdes konstant – jfr. «husker du intensjonen? Ikke glem den selv om du befinner deg i utfordrende posisjoner!!). Poenget er å ikke låse seg til abstrakte ideer som stenger erfaringer fra kroppen og verden ute, men å forstå «embodied consciousness» og det kroppslige subjektets væren-i-verden og dets væren-av-verden («being of the world») (2015 s 30). Her er subjektet plassert i en verden hun lever i og kan ha tillit til, en verden som er en del av henne og hun av den. I motsetning til det isolerte subjektet (7), som Jeff Brows er kritisk til, er ikke dette subjektets verden og erfaring kun illusorisk og falsk, men i endring og transformasjon sammen med henne. Hun er et subjekt i en verden som har mening og som hun ikke må stenge ute og fornektes.

Språk på tomgang.

Birgit Nordtug og jeg (8) tar opp en tematikk som gir en relevant kobling tilbake til ordene/frasene som Jeff Brow har identifisert. Artikkelen er en påminnelse om at å ramme inn en praksis, terapi eller undervisningsform i bestemte talemåter må problematiseres. Det kan ikke tas for gitt at generelle begreper og terminologi passer for alle. Dersom eksempelvis en yogainstruktør tyr til et språk og fraser som jeg har vist til, vil det passe for noen, men for andre vil ordene føles som upassende og infantile, og fremmede i ens egen kunnskapskapskultur.

Det å bruke et språk som fanger andre i uriktige og abstrakte forestillinger om intensjoner har vært mitt tema i denne bloggen. Alle begreper er kodet med et innhold og det å problematisere språkbruk i og om bevegelsespraksiser er viktig for å forstå perspektivene en bevegelsespraksis drives fra og gjennom. Jeg liker meg best når de som underviser er «nøytrale» og stoler på at de som deltar gjør seg de erfaringene de gjør, der det legges vekt på et åpent rom å være i, uten at intensjoner og falske ideer om subjektet, bevissthet og verden.

NOTER:
1 Takk til Christina Danielsen som gjorde meg oppmerksom på innlegget.
2 Han sier ikke konkret hvilke praksiser han inkluderer, men jeg valgte å sitere han da jeg selv har hørt tilsvarende begrepsbruk i yoga, meditasjon der jeg har deltatt. Det betyr ikke at det ikke finnes andre varianter, men det lar jeg ligge her. https://www.facebook.com/Soulshaping42/posts/10210320381818942
3 Det betyr ikke at jeg ikke kan la være å følge oppfordringer. Det jeg tar opp her er når det tas for gitt at de som deltar har en problematikk som er felles rundt slike tema.
4 Jeg er kritisk til begrepet «fysisk» kropp. Det er misvisende og indikerer at kroppen ikke lever som opplevd og bevisst.
5 Jeg mener ikke å redusere Platons filosofi til dette, men trekker det fram da «platonske forhold» ser ut til å være holdt i hevd i språkbruken jeg viser til her.
6.LISA FOLKMARSON KÄLL (2015) A Path between Voluntarism and Determinism. Tracing Elements of Phenomenology in Judith Butler’s Account of Performativity. Föreningen Lambda Nordica
7 Empirisk sett kan det være situasjoner som subjektet kan oppleve seg isolert etc, det jeg tar opp her går først og fremst på grunnlagsforståelse.
8 Nordtug, Birgit og Gunn Engelsrud. 2016.” Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse” Tidsskrift for kjønnsforskning 3:151-168.

Følg og del

To tette og en badehette – når «gymmen» skaper mørke minner.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Facebook har mange grupper og muligheter til å klikke, like, mislike og ytre seg om likt og ulikt. Et tema er «minner» – og noen uker tilbake vakte et bilde av en badehette sterke minner hos noen av mine gamle venner fra gymnastiden (1967-70). Å bli «utsatt for» bildet av et badehette av typen ruglete overflate laget av klam gummi, var som å få et slag – kanskje ikke i ansiktet – men i mellomgulvet. Uttrykket «to tette og ei badehette» kommer fra det å få to slag i ansiktet (boksing) – så dras badehetta ned og det blir mørkt og «game over», duket for mørke minner.

Synet av bildet fikk, den dag i dag, klorlukta rive i nesa på en av mine klassevenninner. Hun skriver; «Hater synet av den (badehetta). Vi hadde en gymlærer som tvang alle til å stupe på 1,50 dybde. Alle! Også de som var 1,70 høye og mer. Også de som ikke kunne svømme og aldri lærte det. Ikke å undres. Å puste rolig i vannet er ikke lett når læreren jager alle andre opp av vannet og hele gjengen står og glaner på bare den ene, til lærerens hånlig tilrop «Grete, alle jentene står og ler av deg!»

Synet av badehetta aktiviserte minner om hånlige tilrop og opplevelse av å bli gjort til latter. Nesten 50 år etter – «sitter» minnene i kroppen.

Å bli forsøkt latterliggjort.

Latterliggjøring er en kjent hersketeknikk. Marianne Teigen (2010) har analysert hvordan «gymlærere» framstilles i et utvalg barne- og ungdomslitteratur. I oppgaven «Blod, slit, svette bukk og tårer: et møte med kroppsøvingsfaget i barne- og ungdomslitteraturen», viser hun hvordan «gymlæreren» er en brølende og hensynsløs (mann), som herjer med elever, svært likt min klassevenninne skriver om, bortsett fra at læreren her var en kvinne. Det å latterliggjøre elever var legitim praksis, noe som for noen gjorde «gymmen» til tortur. Min venninne skriver på FB, «Jeg hatet henne, gymlæreren, selv om hun ga meg Mg i gym. Noe jeg sikkert ikke fortjente. Jeg hadde ei venninne som ikke begynte på gymnaset fordi hun ikke orket tre år til med en gymlærer som mobbet noen jenter og smisket for andre.» Tortur til tross, det gav ikke utslag på karakter. Sosial klasse var avgjørende.

«Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det».

Å bli møtt med sarkasmer var vanlig i gymmen vår: «jenter, hva er det for noe galt med dere, skulle mangle om dere ikke kan løpe «den lille runden», ikke noe unnasluntring». Minnene fra mine klassevenninne fikk meg til å tenke over at det var to forhold som medvirket til å bli smisket med av læreren: å være god i idrett eller å ha høy sosial status i bygda. En elev med sosial status kunne slippe lettere, til tross for «manglende mestring», som det het seg. En far støttet sin datter med følgende statement; » Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det». Ved at dette ble kjent blant oss, snudde hun forventningen om at alle skulle stå på hodet opp ned – en herlig motvekt, som lot seg gjøre grunnet en positiv innflytelse fra en far med sosial status.

En kropp å være og å hvile i.

Andres kropp (her skoleelever) vil lett kunne fortone seg som objekter for instruksjon fra lærere. I dag (som da) skal eleven oppnå visse ferdigheter, som her å stå på hodet, hoppe over bukken, dykke og svømme, etc.- alt regulert av gjeldende læreplaner. Min klassevenninne spør: Hvordan kunne lærerne hun slippe unna med sine hersketeknikker og hvordan kunne en slik «pedagogisk praksis» (hvis det kan kalles pedagogisk praksis» være legitim.

Trond Egil Arnesen med flere tar opp dette i en artikkel med tittelen «Den læreplanen som ikkje kan tilpassast mi undervisning, finst ikkje. Vurdering og undervisning i kroppsøving etter Kunnskapsløftet» . Lærenes praksis består, og er underlig stabil. Når kroppen blir objekt for ironisk kommunikasjon, » så du er frisk nok til å være med på dette da? Latterliggjøring, i form av utspill som; «nå venter alle bare på at du skal komme over bukken», eller «få ræva i gir, dette er ikke noe hvilehjem», er en henvendelsesform til elever som forhåpentligvis har forsvunnet ut av skolen. Det er i alle fall stikk i strid med hva som skal til for å være og å lære kroppslig. Eksempelvis hevder filosofen Fredrik Svenaeus , at det å føle seg hjemme i egen kropp er grunnleggende for å holde seg frisk. Det å finne ro og hvile i egen kropp, var ikke et tema for vår «gymlærer», men slik min venninne avsluttet sitt innlegg på FB, så fatter hun håp for meg, selv om jeg ble ansett å være «et idrettstalent». Bildet av badehetta fikk fram vonde minner, ja. Men når badehetta trekkes av hodet og kvalmen fra klorlukta slipper taket – så gir erfaringene et nytt perspektiv å tenke med.

Min venninnes oppfordring.

«Gunn, vi gikk i samme klasse og hadde samme lærer men som det idrettstalentet du var, tilhørte du nok ikke de som ble mobbet. Jeg vet ikke hva du la merke til, men uansett er jeg ganske sikker på at det er en annen pedagogikk som er det du har videreført til dine studenter!»

Takk for at jeg fikk benytte disse erfaringen i denne bloggen!

Følg og del