Kategoriarkiv: dans

Språket om (samtids)dans –et eksempel.

Skrevet av Gunn Engelsrud

For ca. en måned siden overvar jeg Janne-Camilla Lyster, forfatter, danser og koreograf sin soloforestilling med tittelen «Gult lilla grønt», en adapsjon av Hanne Ørstaviks nyskrevne koreografiske manus med samme tittel. Forestillingen ble vist på Kunstnernes hus i Oslo. Etter forestillingen, som ble vist tre ganger, var det satt av tid til samtale med danseren. Samtalen jeg overvar var mellom Janne-Camilla Lyster og professor i koreografi Anne Grete Eriksen. Jeg overvar bare en forestilling, som mine kommentarer er basert, og må ses i lys av.

Siden forestillingen har jeg grublet over hvordan dans og tekst ble framstilt denne kvelden.

Publikum er vel installert i den lille hvitmalte salen og danseren entrer rommet. Hun er kledd i brune vide bukser og en hvitaktig bluse. Hun starter sine bevegelser i det åpne, firkantete rommet og beveger seg langs rommets yttergrenser, og forsterker med dansen rommets firkantede form. Å overvære bevegelser som gjentar seg, gav meg en behagelig opplevelse, en meditativ tilstand. Det varte imidlertid svært kort og det føltes som et alt for tidlig farvel og jeg ønsket at stemningen som var skapt mellom danser og publikum skulle vedvare.

Deretter fulgte samtalen. Teksten til Hanne Ørstavik – et «nyskrevet koreografisk manus», ble etterspurt av publikum. Selve teksten forelå imdlerid ikke, men kunne ifølge Janne–Camilla bli tilsendt på forespørsel I samtalen ble tekstens status et tema og danseren var opptatt av at dansen ikke var en illustrasjon eller representasjon av teksten, men adapsjon – altså en slags tilpasning. I følge danserne var hennes forpliktelse overfor teksten viktig og hun ønsket seg flere nyskrevne koreografiske manus, der dansere kunne hente ut manus for dans, som fra et bibliotek. Manuset forelå som sagt ikke og publikum fikk ikke innsyn i hva den handlet om annet enn tittelen «Gult lilla grønt». Forholdet mellom disse to størrelser forble dermed høyst uklart, hva var egentlig det nye?

Koreografer har alltid brukt ideer, tekster, bilder og andre former for manus for å skape dans. Det finnes også mange koreografier og balletter som har et manus, da i form av anvisninger til selve dansens utførelse, slik teateroppsetninger også kan ha. Balletter som danses om igjen, selv om oppsetningene varierer og koreografer setter sitt preg på dansen. Spørsmålet om hva som skiller Hanne Ørstaviks tekst «Gult lilla grønt» ut som manus for dans, i forhold til andre tekster, ble kke besvart i denne samtalen. Skal «Gult, lilla, grønt» overhodet bety noe? Hva handler teksten om, hva utrykker teksten? Er risikoen at publikum begynner å stille sine spørsmål om tolkningen som er valgt eller om de selv kan se noen forbindelse mellom teksten og dansen? Det er stor sannsynlighet for at publikum, som overværer dansen vil ha andre opplevelser av teksten, men hva er grunnen til at de ikke får forelagt teksten, når den allikevel fremstilles som selve manuset for dansen ? Publikum får to verdener – en danseverden og en tekst/språkverden, den ene opplevd – den andre mystifisert.

Programtekster for dans er i seg selv interessant materiale. Som i Charte Blance sine siste forestilling Birthmark, følger ett hefte med feministiske tekster, som ikke direkte har noe med forestillingen på gjøre. Det blir imidlertid publikum opplyst om, dansen og tekstene er helt uavhengige av hverandre. Heftet ligger likefult på publikums stoler for denne forestillingen.

Publikum fikk ikke noe svar annet enn det helt opplagte- det er basert på subjektiv fortolkning, og på en forpliktelse overfor teksten, – altså et enveis forhold, som kun er sin egen referanse Teksten er det som skal fortolkes, mens danseren er fortolkeren En forutsetning for at slike relasjoner skal bli meningsfulle (i andre sammenhenger) er at det skapes innsyn og brukes faglige begreper og teori. Denne kvelden ble publikum tause og ble hensatt (tror jeg) til å delta i en overenskomst om at det vi var med på ikke kunne snakkes faglig om, men som i og med annonseringen skulle virke som noe nytt og annerledes. At samtalen med en professor i koregrafi kke bidro til større klarhet må anses som kritisk for fagutvikling i dans og det er synd at ikke talentfulle unge mennesker blir satt på litt større prøver!

Janne-Camilla Lyster er lovede kunster på mange plan og burde blitt mye tydeligere utfordret til å artikulere noen grunnleggende forhold, som blir synlige i denne oppførelsen. Uten et faglig språk henfaller dialogene til fortolkninger publikum ikke får innsyn i og som ikke bidra med innsikt i hva den kunstneriske prosess mellom de to kunstnerne har bestått av. Samtalen med Anne Grete Eriksen bidrar ikke til avklaring, noe som må være en slik samtalen hensikt. Her mangler et faglig språk og tematisering av hva ved teksten som i denne dansen var avgjørende – publikum satt kun igjen med det måtte bare bli sånn av forpliktelse til teksten. Umulig å stille spørsmål ved når den eneste som vet er danseren selv. Det blir ugjennomtrengelig og privat.

Hva om det hadde vært en bevegelse andre veien – skriv en tekst utfra dansen. Mitt spørsmål: ofres dansen for mauset, inngår dansen i et tradisjonelt hierarki, ord over kropp? Kroppen og dansen er imidlertid ikke verbalspråk eller kan skrives slik bestrebelsene om dette i prosjektet Writing Movement, et fint prosjekt med en misvisende tittel. Vi kan skrive og tale om dans, men ikke danse tekst. Dette burde være en kompetanse som samtalen tok utgangspunkt i, at det å danse og skrive tekst er vesensforskjellig. Når det forsøkes koblet opptrer nye mystifiseringer – kan det ikke like gjerne sies – dans er dans og tekst er tekst – hvis det skal ha noe med hverandre må vi få vite hvordan.

Adil som pedagog-kunsten å undervise

Adil Khan som pedagog

Skrevet av Gunn Engelsrud

Litteratur som omhandler «kunsten å undervise» er omfattende. I den klassiske boka fra 1950 «The Art of Teaching» skriver legenden Gilbert Highet at « You must throw your heart into it, you must realize that it cannot be done by formulas, or you will spoil your work, your pupils and yourself”. Å undervise fra og med hjertet er utfordrende i en tid da undervisning og pedagogisk virksomhet i høgre utdanning skal være forskningsbasert, kunne reproduseres og gjendrives. Hvilke forbilder finnes i lys av utdraget fra Highet? Jeg vil trekke fram en pedagog som nettopp, som Highet skriver – kaster seg inn i undervisning fra hjertet og med en selverklært kjærlighet til det han holder på med. Du som liker dans har kanskje gjettet hvem jeg sikter til; jeg snakker om TV programmet «Adils hemmelige dansere». Hver fredag møter Tv-seerne «vanlige menneske som lærer å danse » ved hjelp av Adil. De «vanlige» menneskene kan være yrkesgrupper som ventilmontører, barnehageansatte, lærere, rollespillgrupper, blackmetall musikere, skatere. Dette er noen av gruppene som har fått mulighet til å utvikle seg til streetdansere på tre uker. (Ingen jurister, leger eller akademikere er foreløpig inkludert i kategorien «vanlige mennesker» i denne serien).

Tilbake til pedagogikken – hva gjør Adil, hvordan uttrykker han seg og hvordan går han frem for å «forvandle» vanlige mennesker, ikke bare til dansere, men dansere på en scene, som kan bli sett av publikum, og viser seg fram for «hele Norge». Her er noen punkter jeg har valgt å omtale.

Den andre som unik.

I det første møtet viser Adil stor interesse for personene har møter. Tv-seeren inviteres inn i et jovialt, åpent og gjensidig møte. Spenning, lyst, sjenanse, usikkerhet bryter frem fra de ulikeartede erfaringene deltagerne bringer fram for Adil. Adil « legger ikke noe i mellom» –  første dag vil han se alles individuelle  danseuttrykk. Utseenede, form, vekt er uvesentlig – det å danse trer i forgrunnen. Adil vil ha fram den enkeltes bevegelsesressurser, se potensialer, begrensinger og den enkeltes unike uttrykk (ikke ulikt andres koreografers arbeid med dansere). Mangfoldige variasjoner oppvises. Ordtaket «jeg kan ikke danse» forsvinner ut av vokabularet. Adil liker alltid sine dansere – samtidig som han ikke legger skjul på «jobben» som ligger foran gruppa.

Pedagogiske prosesser.

Adil synliggjør to fenomener; 1) slipp deg løs, ikke hold igjen, ta eierskap til bevegelsene. 2) Skjerp dere, øv mer, ikke å gi opp.

Han støtter og utfordrer. Han taler, der andre pedagogen i dag lett tier; han sier tydelig «dere er ikke i nærheten av å være der jeg vil ha dere, hvis dere ikke skjerper dere nå, så kommer dere til å angre; hvorfor gav jeg ikke mer da jeg hadde muligheten?»  Tilbake til Highet; Adil formulerer- ikke kun ros, men også kritikk fra hjertet og i kjærlighet til dansen og til sine dansere. Deres tro på at de kan danse utfoldes gradvis, det skapes energi i kroppene, her gir alle «jernet», er tilstede, vil utrykke seg, vise sine ressurser fra og i kroppen, alle forstår at det gjelder å ikke skjule seg; de er verdifulle, Adil tror på dem!

Som sjanger er programmet en realityserie. Mens deltagerne i andre programmet skal spise meitemark, date i mørkerom, eller lure andre, skal Adils deltagere  lære noe gjennom å øve seg – jevnt og trutt og tappert.  Her realiseres det som står i norsk læreplan. «Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadane hjå den enkelte eleven og lærlingen.»Opplæringslova 1998 §1-2»

Mange lærere i norsk skole opplever lovverket som vanskelig å etterleve, i en tid der internasjonale rakninger og sammenlignbare prestasjoner er mantra. Adil viser i praksis at alle har kan lære å danse streetdanse og tilegne seg en dansesjanger. Den enkeltes unike dans inngår videre i en kollektiv dans. Gjennom å dele rytme, rom, kroppens utrykk og energetiske ekspressivitet får gruppene er unik erfaring med å se hverandre, skape og ikke minst framvise nyervervede ferdigheter for publikum/familie/venner. Tv-seerne får delta i publikums responser under fremføringen, vi ser Adil på bakrommet, han er med danserne i sin egen kropp, følger dem med kroppen – yess, jaada…det sitter, wow… Vi tror på det vi ser og danser selv rundt i stua.

Å følge den andres følelser gjennom nederlag og nervøsitet.

Adil følger sine dansere gjennom utfordrende følelser, nederlag og smerter. Pedagogens kvalifikasjoner stilles på prøve nå danseren har det vanskelig og opplever fortvilelse og nederlag. Adil er nærværende, tolerant og støttende uten å fire på kravene til at gruppene og den enkelte må prestere og uttrykke seg fullt og helhjertet i dansen. Nervøsitet, opplevelse av å være utilstrekkelig ses ikke som uønsket men inkluderes i selvtillit og fornøydhet.  Deltagernes nervøsitet blir en ressurs – den viser vei til et uttrykk. Adil metode indikerere; slapp av i nervøsitene,  ikke ta nervøsiteten vekk – den er en drivkraft. Bli venn med følelsene i kroppen – du har dansen til rådighet for å uttrykke deg – få følelsene fram i kroppens dans – gi det du har form og retning – da kommer gode følelser, fellesskap og tilhørighet i retur.  HURRA FOR ADILs hemmelige dansere, de har beriket fredagskvelden. Adil har konkretiseret hjertets pedagogikk – og skapt  en pedagogikk fra hjertet.

Highet, Gilbert (1989) The Art of Teaching. Vintage Book Edition. New York.

«PLATEAU EFFECT» – lykke som «sitter»

«PLATEAU EFFECT» – lykke som «sitter»

Jeg ønsker ofte at jeg kunne bli mer oppslukt av noe, oppleve at oppmerksomheten kun er rettet mot et fenomen, uten at tankene vandrer fra det en til det andre; jeg lengter etter føle «tilstedeværelse». I går kveld hadde jeg en slik opplevelse, takket være koreografen Jefta van Dinther og ni danser fra Cullbergballetten. Forestillingen hadde tilttelen «Plateau Effect» og ble vist på Dansen Hus. Etter forestillingen var det samtale mellom Jefta van Dinther med Un-Magritt Nordseth.

Publikum møter ni dansere innhyllet i hvert sitt lille avlukke i et stort teppe hengende fra taket, de synger, bølger fram og tilbake, omsluttes, favnes og blir borte- «tonen er satt». Kroppenes bevegelser, musikken og stoffet gir kvaliteter til hverandre. Danserne gjør «sine ting» med stoffet og vice verca – stoffet gir tilbake til kroppene, de inngår i hverandre og angår hverandre og «holder» energien i rommet mellom sal og scene.

Rommet endres, teppet tas ned og transformeres. Vi legger ut på seilas sammen. Det gjelder å redde seg selv og hverandre fra undergang, berge livet, unngå katastrofe.  Seilet må opp, teltene reises, oppgavene må løses – alle må bidra – det er ingen tid å miste. At danserne «må løse oppgaver» der og da gir en intensitet og min opplevelse er: jeg blir holdt, « embraced», inkludert – jeg sitrer.  Rommet lever og stoffer, ledninger, mennesker, musikk, lyset lar nervesystemet delta og alt kjennes i kroppen, huden. Innvending og i rommet. Den kinestetisk, tactil, auditive og visuelle persepsjon søker sammen. Kroppen overraskes og drives videre i rytmene, temposkiftene og det kontinuerlig transformerte rommet er både bevegelse og ro – tvers igjennom.

Stoffet strekkes, rulles og endres til en slangelignende form. Det blir mer kontrollerbart og «ufarlig». Rommet «frigis» til dansernes bevegelser, bevegelser fra dypet av nervesystemet, så nakne, pre verbale, vakre, shaky, sårbare og levende, frigjørende, selv – organiserende, kraftfulle. Det kjennes. Brått – pang – slutt – Stille. Mørkt.

Jeg er heldig og får snakke med flere av danserne etterpå. Hvordan kjenner de det i kroppen å danse slik – fra, gjennom og med hele kroppens organiske repertoar. Det kjennes sier danserne, det tar dem tid å lande fra de ekstatiske uttrykk, torso og mellomgulv i full vibrasjon – gulvet som støttende venn – de vil treffe publikums kroppssystemer – Publikum vante vurderende blikk går i dvale til fordel for et grunnleggende kroppslig engasjement – herlig befriende, nydelig og stekt. Jeg erfarte at forestillingen som «objekt» gav meg en lykkestund uten avbrudd. Å være helt med og tilstede- hurra for Cullbergballetten, Dansens Hus og Jefta van Dinther på 8. mars!