Kategoriarkiv: Kropp

Kjønn i bevegelse

Gro Rugseth
Partyteltet er veldig stort og veldig fullt. Fullt av feststemte damer. Det er knapt plass til å bevege seg. Fra en scene på den ene langsida dundrer et band til med allsanglåter fra rockens og discoens nære historie. Dampen stiger opp fra varme, svette kropper og tåkelegger deler av lokalet. En oppblåsbar Rune Rudberg, synlig klar for mer enn sang, sendes rundt i lokalet. Damene tar selfie med Rune- dokka, og viser med all tydelighet at de har lyst på det samme som han. Den mannlige vokalisten på scenen skriker: ærre hæææær det ææær partyyyyyy??? Han får et unisont, skrikende høyt og langtrukket JAAAAAAAAA tilbake fra et buktende, fargesprakende og fuktig teppe av ull og Lycra, fleece og Gore-tex. Så hopper vi, opp og ned i takt med musikken. Jeg hyle-synger It`s raining men HALLELUJA!!!!, sender knyttneven i været, danser, skåler, drikker og ler. Dette er harry, tenker jeg. Dette er supervulgært! Stemningen er som i en russebuss i mai, selv om det er 35 år siden jeg var russ. Men jammen er det herlig også! Deilig å bare svinge med. I kor og takt med 2- 3000 andre damer. Afterparty Trysilrypa 2017 leverer!

Dameløp
Hva er det med dameløp? Sånne organiserte løp i gater eller terreng, hvor bare damer har adgang og festen etterpå tar fullstendig av. Mange husker sikkert Grete Waitz-løpet i Oslo. Fra 1984 til 2003, med 40 000 deltakere på det meste. Utkledning, parykker og rare hodeplagg var tilsynelatende like viktig som løpsinnsatsen. Og det sies at byens restauranter hadde rekordomsetning på kvelden. Alle bord fylt opp av feststemte damer som høylydt feiret innsatsen. En pest og en plage mente mange, og lite relatert til skikkelig idrett. Ryktene sier at Grete selv ønsket å legge det ned nettopp fordi det etter hvert ble assosiert mer med fyll og fest enn med fysisk aktivitet.

De er omstridt
Det første som slår meg er at slike løp er omstridt. Med utgangspunkt i min egen ambivalens, harry, men gøy, kjenner jeg godt til diskusjonene om hva dette er for slags fjolleri. En del av kritikken er absolutt tankevekkende. Enkelte peker på språkbruken; at kvinner i alle aldre omtales som jenter. Noen vil kalle det en slags barnsliggjøring. Og hvorfor omtales aktivitetene ofte som mosjon eller trim fremfor konkurranse? Skal ikke kvinner tas seriøst når de har trent og forberedt seg til innsats? Andre er opptatt av selve øvelsene, at det ofte legges opp til korte distanser, og alltid med mulighet for å gå, fremfor å løpe. Er det fortsatt noen som tenker at kvinner ikke tåler belastning og krevende utfordringer?

Svekker de likestillingsprosjektet?
Slike kjennetegn gjør at noen hevder at kvinneløp svekker likestillingsprosjektet. At slike fellesskap av kvinner gir inntrykk av at de må være sammen for å være sterke, og ikke er sterke nok som enkeltindivider. Selv kan jeg som sagt kjenne på en ambivalens. Først og fremst fordi jeg ikke nødvendigvis føler meg som en del av et fellesskap med alle kvinner, bare fordi vi er kvinner. Jeg kan tvert i mot føle meg ekskludert og ubekvem blant hoiende, hylende damer på tur. Ikke som en selvsagt del av flokken. Kvinner er like forskjellige som menn. Like mye individuelle enkeltpersoner med ambisjoner, styrker og preferanser som enhver mann jeg kjenner.

En protestbevegelse
Men en gang i tiden var kvinneløp en uttrykt protest. For riktig lenge siden, ved forrige århundreskifte, var idrett forbeholdt menn. Det var utenkelig av kvinner skulle delta i slike fysiske utskeielser. Sarte kvinner kunne ta skade av å anstrenge seg for meget. Og så var det jo ikke pent å se på. Andpustne og svette kvinner brøt med all estetikk. Det er overraskende kort tid siden Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen kuppa Holmenkollstafetten. Det var i 1972. De meldte seg på under falske navn. Arrangørklubben Tjalve ante ugler i mosen og sendte ut beskjed om at dersom det ble oppdaget kvinner i løpet skulle stafettpinnen beslaglegges. Og det ble den. Av politiet, men det var etter sigende fordi en av mannfolka på laget synlig demonstrerte mot EF. Friidrettsforbundet valgte å straffe de to kvinnene. For å ha skadet idrettens anseelse ved å stille i et løp forbeholdt menn. Begge var habile friidrettsutøvere, og ble fratatt muligheten til å kvalifisere seg til landslaget. Slike situasjoner ga argumenter for kvinneløp. En beskyttet arena for kvinners fysiske utfoldelse. I dag er mosjonsløp for kvinner en selvsagt del av breddeidretten.

Idrett fortsatt mannlig
Gammelt tankegods setter seg i kropp og sjel, i samfunsstrukturer og praksiser. Det tar tid å kvitte seg med det. Men verden har beveget seg i retning av et mer mangfoldig kvinnesyn siden 1880 og 1972. Kvinner kan bryte og løfte og sparke og svinge, løpe og hoppe, kaste og sykle, gå på skøyter og skøyte på ski, med nummer på brystet. Kort sagt drive idrett på lik linje med menn. Samtidig er idretten, som samfunnet for øvrig, en treg materie. Det sitter mye gammel mening igjen i alt som har med idrett å gjøre. Utøvermalen er langt på vei fortsatt en mann. Det er vel derfor vi kan støte på begrepet kvinnefotball. Den egentlige Fotballen, som menn bedriver, også kvinnefotball.

Løpsfest eller høylydt party
Så selv om verden går fremover så er det fortsatt mulig å samle mer enn 5000 kvinner en helg på fjellet i Trysil. For å løpe eller gå, 13, 10 eller 6 kilometer. Langt de fleste går. Og vi som løper blir møtt med stor beundring og begeistring, ja nesten vantro av de andre som er påmeldt. For svært mange av deltakerne virket det å løpe som noe helt utenkelig. Den anstrengelsen ville de aldri oppsøke frivillig. Kreftene brukte de heller på festen. Eller festene. For det var høylydt party fra ankomst fredag ettermiddag til langt ut på natt til søndag. Venninnegjenger fra hele østlandet har dette som sin lille felles ferie. Gjerne planlagt ett år i forveien, booket ved avreise året før.

Typiske kvinneting
De svenske etnologene Karin Lindelöf og Annie Woube gjorde feltstudier i verdens eldste mosjonsløp for kvinner; New York Mini 10k. Det har blitt arrangert årlig siden 1972 og er still going. Og nettopp ferie eller frisone var begreper deltakerne omtalte reisen og løpet som. De fant at små og store grupper av damer dro sammen til storbyen for å løpe, men like mye for å komme bort fra hverdagslig ansvar for familie og barn. Forskerne beskriver hvordan kvinneløp som fri-sone inneholder alt det som hverdagen til deltakerne ellers ikke rommer. De pynter seg, shopper og snakker om barna. Typiske kvinnelige ting ville noen si. Og her kan jeg nok fortsatt slite litt med egen ambivalens. Det kvinnene dermed gjør er å spille opp til arrangørenes stereotypiske fremstillinger av hva kvinner liker og hva kvinner er. Det er nedfelte kjønnsnormer som det ellers brukes mye krefter på å bryte ned. Rosa logo og løpeskjorter, goodie-bag med skjønnhetsprodukter og ansiktsbehandling på spa, i stedet for gavekort i sportsbutikk. Det er noe paradoksalt i dette. Det som i utgangspunktet var en protestbevegelse for å vise kvinners styrke og likeverd med menn, gjøres til en arena for å trekke det kvinnelige tettere til det å være pyntesyk og elske rosa.

Kjønn i bevegelse, makt i ubalanse
Men de svenske forskerne peker på at kvinneløp og aktivitetene som følger med er paradoksale på flere måter. Deltakerne opplever seg også fristilt fra sosiale roller og forventninger. Spillerommet for hva de kan gjøre og være blir med andre ord både større og mindre. Her ser jeg Trysilrypa 2017s afterparty som et godt eksempel. Den hemningsløse feiringen var på mange måter normoppløsende. Tusenvis av kvinner, rett fra grisevær, søle og regn. Tjafsete hår, svette trøyer og gjennomvåte bukser, joggesko eller fjellstøvler på beina, oppe på bord og benker, med en flaske øl i handa. Jeg vet ikke hvor betydningsfullt det er at kvinner har inntatt det rommet menn tradisjonelt har hatt på puben. Men det er noe kult med at dette også er å være kvinne i 2017. Grepet om Rune-dokka tydet på makt i ubalanse. Rune var ikke lenger i førersetet i kraft av å være mann, i kraft av sitt kjønn. Hans reise gjennom lokalet var prisgitt en flokk brautende, breiale damer som visste hva de ville med ham.

Kilde: Lindelöf,K.S & Woube,A (2017) Tjejhelg umgänge – och ett lopp. Tjehelg som en modern husmorsemester RIG: Kulturhistorisk Tidsskrift (2): 65-84
http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:uu:diva-326665

Filosofi fra solsenga

Jeg ferierer omgitt av fete amerikanere. Mange fete amerikanere. Barn, unge, voksne og eldre. Ulike former og fasonger, men definitivt godt over i kategorien sykelig fedme. Her er det vanskelig å ikke se fedmen utelukkende som et problem. Kroppene er så store og tilsynelatende forhindret fra aktivitet og bevegelse. Jeg merker forargelsen over å se dem sånn og mitt eget indre utrop når jeg betrakter dem; noe må gjøres!

Utropet er et ekko av men hva skal vi gjøre??, som jeg ofte blir konfrontert med fra provoserte studenter og helsepersonell i forbindelse med kritiske innspill i fedmedebatten. Svaret jeg kommer opp med er antakelig egnet til ytterligere provokasjon. Jeg pleier å si at vi må først og fremst gjøre noe med oss selv. Det er et svar inspirert av filosofen Martin Heidegger (1889 – 1976). Han sa seg enig i allmenne forestillinger om at en ikke kan gjøre noe med filosofi. Filosofi egner seg dårlig, mente Heidegger, for instrumentelle sammenhenger. Sammenhenger der en gjør noe for å få bestemte effekter. Men han understreket samtidig at filosofi kan gjøre noe med oss.

Fenomenologi er den filosofiske retningen jeg har funnet inspirasjon i når jeg har utviklet mitt forskerblikk på det å være overvektig eller fet. Innenfor en retning av fenomenologien er det særlig mye tankegods å hente om det å være en levende kropp. Her blir kroppen forstått som vår måte å være i verden på. Kroppen er vårt eksistensielle utgangspunkt for alt vi er og gjør. Med en slik forståelsesramme inngår kroppens vekt som en uløselig del av vår kroppslige måte å være i verden på. Min tyngde er meg, og jeg forstår verden og meg selv gjennom kroppslig tyngde.

At den som er fet lever med utgangspunkt i de samme betingelsene er lett å glemme. Det er lett å overse den eksistensielle dimensjonen, tenke at livet først kan begynne når kiloene er færre, eller at det er en slankere utgave av meg som er meg. Det er tanker det er lett å finne støtte for. Tanker som deles av behandlere og helsepersonell så vel som av kommersielle krefter og milliardindustrier og som jeg stadig merker vil dominere mitt eget blikk på den som er fet. Inspirert av Heidegger lar jeg filosofien gjøre noe med meg mens jeg ligger på solsenga. Jeg lar den gjøre noe med blikket mitt på de fete kroppene jeg akkurat nå er omgitt av.

Det bringer inn andre linser og filtre som rører ved mine tatt-for-gitte forestillinger, holdninger og forståelser. For en forsker innenfor den tradisjonen jeg står i, er det avgjørende å bringe seg selv dit for å få opp nye spørsmål. Fremfor å spørre hva skal vi gjøre, kan jeg spørre: hva gjør de? Det enkle, umiddelbare svaret er at de ligger og later seg på solsengene sine, men det gir ikke et dekkende og sannferdig bilde. De går, setter seg og legger seg ned. De bader og leker med barna. De kaster ball, plukker skjell, bygger sandslott, kler av og på badetøy, smører på solkrem og tørker bort sand. De strekker seg, gjesper, ler, snur seg. De er kropper i kontinuerlig bevegelse, her og nå, forbundet og i kontakt med sine omgivelser, de beveger seg og finner løsninger. De fete kroppene trer fram, ikke bare som et problem, men som potensialer og ressurser, som betydningsfulle for seg selv og for andre. De vil noe, de har retning og mening.

Gjennom denne øvelsen blir jeg samtidig mer synlig for meg selv. Jeg gjør det samme som dem, jeg inngår i et vi som deler lysten til å være i ro, men også de bevegelsene som det å være i ro tilbyr oss akkurat her. Den langsomme spaseringen, badingen, vassingen, sandbæringen og leken. Akkurat her gjør vi det vi er gode på alle sammen; å være kropper her og nå. Jeg er mer lik dem enn jeg liker. Her er vi alle langsomme og vi deler interessen for å ligge eller sitte i ro. Å tillegge dem en annen og større latskap enn meg akkurat her, yter dem ingen rettferdighet.

Å være omgitt av skikkelig fete amerikanere i badetøy er utfordrende og ganske overveldende. Det trigger alle fordommer og alt forutinntatt tankegods som mitt vante blikk er innsatt med. Det kan høres så lite ambisiøst ut, det Heidegger sa om at den eneste forandringen det å lese filosofi kan bidra til, er forandringen av en selv. Men så var jo godeste Heidegger også tydelig på at ingenting blir lettere med filosofi, det blir tvert i mot vanskeligere.

Kan helse velges?

Gro Rugseth

Sykdomsmønster i endring
Sykdomsmønsteret i befolkningsgrupper over hele verden er i endring. Tidligere førte smittsomme infeksjoner til akutt og uforutsigbar sykdom og var en dominerende årsak til dødelighet. I dag preges sykdomsbildet og dødelighetsstatistikken mer av kroniske, langvarige lidelser som hjerte-kar sykdom, kreft og diabetes.

Livsstilssykdommer ble introdusert som begrep i siste halvdel av 1900 tallet og i starten særlig knyttet til fettholdig kost og røyking. Parallelt med en økende bevissthet om livsstilers betydning for helse, et sykdomsbilde i endring og utvikling av virksomme vaksiner, effektiv kirurgi og medikamenter, har helse gått fra å bli forstått som skjebnebestemt, et resultat av tilfeldigheter og forhold utenfor vår egen kontroll, til å bli noe vi omtaler som mulig å kontrollere, manipulere og velge selv.

Helsebringende livsstil
En helsebringende livsstil tillegges stor betydning og status. En slik livsstil kan læres blir det sagt og kan forebygge kroniske lidelser, sykdom og tidlig død. Slike ideer dukker opp som tydelige tendenser i helsefaglig praksis og i kommunikasjon om helse og sykdom. De siste tiårene har opplæring av ulike pasientgrupper blitt et betydelig arbeidsfelt for ulike typer helsepersonell. Enigheten er stor innad i slike opplegg om at veien til bedre helse går gjennom egeninnsats. I tråd med slike tidsaktuelle ideer er livsstilsbegrepet godt innarbeidet i både offentlig helsepolitikk og praksis, i medisinsk og helsefaglig forskning og i medienes formidling av helsestoff. Det er en utbredt tendens å bruke begrepet som om det utelukkende handler om individuelle og bevisst valgte måter å leve på.

Kan helse velges?
At våre livsstiler er individuelle og kan velges er det imidlertid grunn til å se kritisk på. Sosiologen Max Weber (1864 – 1920) tilskrives ansvar for etableringen av et konstruktivt innhold i livsstilsbegrepet. Han var langt fra å mene at individet var en autonom, selvstyrt aktør og han ville neppe hevde at helserelaterte valg foregår i et sosialt vakuum. Tvert i mot. Weber betraktet livsstil som et kollektivt, sosialt fenomen, ikke som en serie ukoordinerte handlinger utført av frakoblede individer. Weber pekte på at livsstilsvalg og livsstilsmuligheter gjensidig virker på og inn i hverandre. Mens valgene kan knyttes til personer, så er mulighetene mer basert på strukturelle forhold. Bor du i et trafikkert nabolag uten fotgjengerfelt og grøntarealer blir det krevende og farlig å gå 10 000 skritt om dagen. Bor du på markagrensa med stier og skispor fra eget hagegjerde merkes kanskje ikke turen en gang som et eksplisitt valg, den inngår som en selvsagt del av måten de fleste lever på i ditt nabolag. Eller som sosiolog og antropolog Pierre Bordieu (1930 – 2002) kanskje ville sagt det: markaturen er en del av din habitus. Eksterne strukturer internaliseres og kroppsliggjøres og blir styrende for hvordan vi oppfatter, forstår og handler i verden. Det innebærer ikke et fravær av frie valg. Men den som skal forstå bakgrunnen og forutsetningene for å ta valg må forstå hva som muliggjør, styrer, avgrenser og begrenser dem.

Det er i møtet med et naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag og bio-medisinske helseforståelser at livsstilsbegrepet har blitt redusert. Redusert til å handle om gitte, forutsigbare sammenhenger og avgrensede handlinger, utført av enkeltmennesker fristilt fra forbindelser utover seg selv. Kjønn, sosial klasse, kulturell tilhørighet og øvrige sosiale strukturer får liten eller ingen betydning som forklarende dimensjoner i slike perspektiver. Om du er mann eller kvinne, ung eller gammel, rik eller fattig, singel eller partner, hvit eller brun, bor i øst eller vest – når det kommer til helserelatert livsstil får du stort sett de samme rådene om hva som er sunt og usunt, hva du bør velge og hva som bør droppes. At dine valg kan handle om noe utenfor din egen kontroll og bevissthet blir utelatt som forklaringsbakgrunn, eller beskrevet som ”unnskyldninger”. Tanken står over kroppen, bevisstheten styrer viljen og når viljen er tilstrekkelig tilstede kan ingenting stoppe deg på veien til god helse. Eller?

Den selvvalgte helsens slagside
Misforstå meg rett. Det kan være mange gode gevinster i hjerteskole og ryggskole og bevegelsesgrupper. Men forestillingen om selvvalgt helse og forventninger om gevinsten av forebygging har også en slagside. Med en massiv satsing på pasientopplæring kan veien være kort til å tenke at den som allikevel blir syk, for ikke å snakke om fet, har seg selv å takke. I ytterste konsekvens blir det å bli syk eller fet, eller syk av å være fet, et spørsmål om moral. Om å velge mellom rett og galt og å være en verdig trengende til fellesskapets midler.

Utfordringene med en individualisert helseforståelse, basert på generaliserte råd, er mange. Et krevende paradoks er at den personlige belastningen ved å skulle oppfylle egne helse- og/eller vektmål ikke nødvendigvis leder til helse, men i stedet gjør mange syke. Innsatsen for å se bra ut, veie akkurat passe, spise sunt og trene seg sterk, gir ofte en motsatt effekt. Den generelle trivselen med å være i verden trues av en selvopptatt fortvilelse over å ikke leve opp til egne og andres forventninger om hvordan kroppen skal se ut. Det er grunn til å tro at særlig heldig for helsa er det heller ikke, å gå rundt og mistrives i egen kropp og skylde seg selv for dårlig innsats.

Delt ekspertposisjon
Til tross for slike kjente bivirkninger av livsstilsbehandling, kan vi regne det som sikkert at livsstilsendring vil fortsette å være et sentralt mål også i fremtidig helsearbeid. Med bakgrunn i Webers utlegninger er det mulig å si at et enøyet medisinsk og individualistisk syn på livsstil er for smalspektret og lite realistisk med tanke på endring. Kunnskap fra livsstilsbegrepets teoretiske forankring må inngå i behandleres kliniske refleksjon og resonnering. Det holder ikke å kjenne til bevegelsers bio-mekaniske grunnlag eller fysiologiske effekter på fettforbrenningen. Den praktiske kunnskapen behandlere besitter må innlemme respekt, nysgjerrighet og forståelse for samvirket mellom individets valg og muligheter. Ideell helsefaglig praksis sies å være pasient-sentrert og frigjørende. Det kan den bare bli dersom helsearbeideren er villig til å dele ekspertposisjonen med pasienten og innser at i konkret behandling er begge parter lærende. Jeg har tro på en behandlerinnstilling som legger vekt på å oppdage helseutfordringer sammen med pasienten, fremfor å belære han eller henne om rett og galt, sunt og usunt, fra et generalisert og moraliserende mørkeloft.

Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun «skulle ha trent». Men hva opplever hun når hun gjør det? «Jeg synes det er drit kjedelig» sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert «investering» som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Let`s do this together

Gro Rugseth

Oprah Winfrey, media-mogul, milliardær og global superkjendis beskrives som et utvetydig forbilde for millioner av amerikanske kvinner, med stor apell og gjennomslagskraft. Betydning hun har som ledestjerne for andre blir ofte illustrert med historien om at kjøttsalget i USA falt umiddelbart 10% da Oprah annonserte at hun skulle slutte å spise rødt kjøtt. Og støtten hun ga til Obamas presidentkandidatur skal ha sikret ham minst en million ekstra stemmer.

Mange amerikanere har en følelse av å kjenne Oprah og at hun kjenner dem. At de kommer tett på gjennom TV-mediet og at de til tross for stjernestatus kan identifsere seg med mange av erfaringene hun deler. Posisjonen forklares med den personlig bekjennende stilen hun har, som var banebrytende på TV da Oprah introduserte sine talk-show. Hun bød på avslørende og gripende historier om eget liv, lenge før vår tids bloggere overtok sjangeren. Oprahs spirituelle “Change your life” TV regnes som det mest populære showet i amerikansk TV-historie. Da det ble avviklet i 2011 hadde The Oprah Show rukket å motta mer enn 40 EMMY Awards (Oscar for TV). Da hadde Oprah selv, gjennom nær tretti år på skjermen delt og diskutert med ulike eksperter sine personlige erfaringer med fattigdom, seksuelle overgrep, tenåringsgraviditet, abort, kjærlighetsproblemer og sist, men ikke minst vektproblemer. Oprahs kritikere har tidligere pekt på det tvilsomme i denne bekjennelsessjangerens betydning som terapeutisk verktøy. Det Oprah og ekspertkorpset i showet promoterer, hevder de, er forenklede og kontroversielle selv-hjelps ideer, med et begrenset potensiale i møte med reelle problemer. Det kan de ha rett i, men at det trekker seere er det liten tvil om.

Mens Oprah har løftet seg fra fattigslig oppvekst til personlig formue i milliardstørrelse og tilsynelatende snakket seg videre fra mørke sider av sine første tyve leveår, har vektproblemene vært stadig tilbakevennende. Nå har oppmerksomheten om dette fått en ny omdreining i amerikanske medier. I oktober 2015 investerte hun over 40 millioner dollar i Weight Watchers, et firma som har vært i markedet med ulike dietter og slankeprodukter siden femtitallet. I tråd med ledestjernestatusen utløste Oprahs investering en tydelig og umiddelbar verdistigning på firmaets aksjer. Where Oprah goes, money goes. Rett før nyttår gjorde aksjen et nytt og betydelig hopp etter lansering av en reklamevideo på YouTube. I videoen, ladet med salgbart stjernestøv, er Oprahs entydige oppfordring til overvektige kvinner; Let`s do this together!

Alliansen mellom Weight Watchers og Oprah er særdeles interessant. Den tydeliggjør at slanking er butikk og ikke helsearbeid. Og som i enhver annen business gjelder det å få kundene inn blant hyller og varer. Til det formålet har Oprahs historie vist at hun kan være et perfekt trekkplaster. Så gjenstår det å forføre kunden, bygge en allianse som varer tilstrekkelig lenge til at varen betales. Men det er et råttent produkt som skal selges, et som ikke virker slik det lover og som ofte gjør mer skade enn gavn. Det har Oprah selv erfart. Hun har “prøvd alt” som det heter på slankespråket, fra utallige leverandører av slankeprodukter. Ofte med umiddelbare resultater, hun har gått drastisk ned i vekt, men også alltid rykket tilbake til start, med ny vektoppgang. Nå er kanskje ikke Weight Watchers verst i klassen. Jeg skal ikke kategorisk avvise at programmet de tilbyr for livstilsendring kan hjelpe enkelte over i et nytt og helsebringende spor. Men det er godt dokumentert at for de fleste blir det som med Oprah; først ned, så opp igjen, også denne gangen. Slankebransjen selger ikke varige løsninger på vektproblematikken, de selger drømmen om den.

For Oprahs investering er det perfekt. Bransjen har i mer enn hundre år lykkes med å kommunisere at det er 100% uønsket å være overvektig eller fet og kundene har strømmet til. I begynnelsen handlet det kun om estetikk. Via tekst og bilder kommuniserte reklame for produkter som skulle holde inne, stramme opp, brenne av, smelte bort eller riste vekk fettet at det var ekkelt, uskjønt, lite tiltalende og rett og slett frastøtende å være fet. Så hang legene seg på. Budskapet fra dem var at det var usunt og sykdomsfremkallende å være fet, samtidig som de aldri tok avstand fra at det også var uskjønt. Snarerer tvert i mot, fortsatt i dag er det åpent diskutert blant leger og medisinske forskere at en dose skam ikke er å forakte hvis det kan føre til vektreduksjon.Og slik kommuniseres det, i en eneste uoversiktlig suppe fra begge hold. Helsepersonell og slankebransjen snakker samme språk og inspireres av hverandre. Det er vanskelig, for ikke å si umulig å se forskjell på Weight Watchers opplegg og de livsstilsendringsprogrammene som nå tilbys i alle helseregioner. Bortsett fra prisen. Sammenblandingen av sprikende og dårlig dokumenterte medisinske begrunnelser og estetiske idealer får kritikere til å hevde at “kampen mot fettet” først og fremst er drevet av en moralsk panikk. Der forskningen ikke strekker til henter argumentasjonen for vektreduksjon næring fra moralske overbevisninger om at å være fet er en skam, du må søke mot den slanke kroppen for å finne helse og lykke.

Så tilbake til YouTube snutten. Oprah vender sitt billion-dollar TV-blikk på deg og sier:
Inside every overweight woman is a woman she knows she can be.
Slagkraften i budskapet dokumenteres nå all-over på nettet. Kvinner melder at de begynte å strigråte. De ble overveldet av Oprahs adressering av de følelsene de selv har slitt med gjennom lange slankekarrierer. De følte at noen endelig forsto dem og melder at nå skal de ta tak. Nå skal de en gang for alle slanke seg til helse og lykke. Sammen med Oprah, som kan smile hele veien til banken. Andre raser imidlertid, mot Oprah og mot Weight Watchers for dette PR-stuntet. Fedmeaktivister plukker budskapet i filmen fra hverandre som generalisert, kvinnefiendtlig og helsefarlig kommersialisme. De ber Oprah holde kjeft og minner henne på at å kjenne seg selv ikke nødvendigvis innebærer å kjenne alle andre. What you see is what you get, sier de. Det finnes ikke en annen kvinne skjult bak fett og valker hos oss, vi er oss selv fullt og helt og lever bedre som fete enn som wannabe slanke.

Selv merker jeg at jeg må beskytte meg for Oprahs blikk og budskap. Jeg merker en potensiell kraft i det hun sier, i måten hun sier det og i iscenesettelsen av det. Jeg merker at det ny-liberalistiske budskapet om å “være sin egen helseminister” har satt seg i øregangen min og hvisker at jeg ikke må glemme min plikt. At det er viktig å være den beste utgaven av seg selv. Og den utgaven skal være tynn. Har jeg litt mye ekstra over magen? Spiser jeg mer enn nødvendig? Trengte jeg den croissanten? Koser jeg meg altfor mye? Trykket fra alt dette vokser med Oprahs budskap. Men jeg faller ikke sammen i krampegråt. Jeg oppsøker de kritiske tekstene og tankene, de som lager et pusterom og et tankerom mellom Oprah og meg. De som får meg til å også vende blikket utover, ikke bare innover, de som gjør verden omkring mer attraktiv enn mitt eget selvgranskende blikk på området rundt navlen. Det må til for å få øye på at Oprah er profesjonell og kommersiell til fingerspissene, hun vet hvordan hun skal komme gjennom TV-ruta og berøre. Berøre følelser og lommebøker. Hun vet hvordan hun skal plassere seg midt i kulturens bankende hjerte og få det til å slå fortere. Og hun vet at der sitter pengene løst. Der er det smart å investere.

Det magiske ved kroppen

Gro Rugseth

Denne uken skal jeg på konferanse i Atlanta i delstaten Georgia her i USA, arrangert av Society for Phenomenology & the Human Sciences. De tre dagene konferansen varer er fylt opp med parallelle sesjoner hvor forskere fra USA, Asia og Europa presenterer innblikk i arbeidene sine innen helse, politikk, kjønnsstudier, pedagogikk, moral, etikk, religion, spiritualitet og mystisisme. Spredningen i tematikker bindes sammen av en felles interesse for fenomenologi som et filosofisk og teoretisk rammeverk for forskning på menneskelige fenomener og erfaringer.

Min presentasjon på konferansen er basert på en artikkel kollega Øyvind og jeg har publisert i tidsskriftet Phenomenology & Practice. Den har tittelen ”My body can do magical things” og tar utgangspunkt i en ung manns bevegelseserfaringer. I artikkelen kaller vi ham Jim og han inngikk som en av flere informanter i mitt dr.gradsarbeid. Da vi møttes var han i gang med ett av mange vektreduksjonsopplegg og ville gjerne ned i vekt fra 130 til under 100 kilo. På det tyngste og i god tid før han fylte tretti hadde han veid 170 kilo og fryktet han skulle dø av hjertestans.

Til tross for den dramatiske vekthistorien var det virkelig spesielle med Jim at han var hekta på kampsport. Han trente 10-12 timer hver uke og var innehaver av sort belte i sin gren, som er sportens høyeste rangering. På den ene siden var Jim pasient på en sykehusavdeling, forstått som sykelig overvektig og behandlingstrengende. På den andre siden var han idrettsutøver på høyt nivå. Motsetningene i Jims historie vakte min interesse som forsker og jeg ba om lov til å intervjue ham og å følge ham som observatør på trening.

I intervjuet kom det frem at Jim hadde vært fet så lenge han kunne huske og fra skolestart hadde helsesøster og skolelege, lærere og fastlege, utenlandske eksperter, foreldre og søsken engasjert seg for at Jim skulle gå ned i vekt. Han ble satt på dietter, førte kostdagbok , han ble veid regelmessig både hjemme og hos skolelegen, han fikk hund i julegave av foreldrene fordi de håpet han ville begynne å gå mer tur og brødrene dro ham med seg på treningssenter for å brenne kalorier. Hvert nytt vektreduksjonsforsøk ble et nytt nederlag.

Sent i tenårene skjer det noe skjellsettende i Jims liv. Han blir forelsket, i en mann som driver med kampsport. På det tidspunktet sier Jim at han rett og slett hater seg selv og at fysisk aktivitet er uaktuelt fordi han har så mye smerter, svetter så voldsomt og strever med å puste. Men for å kunne være i nærheten av den han er forelsket i, må han oppsøke kampsporttreningen. De to blir aldri kjærester, men Jim får en forkjærlighet for kampsport.

På kampsporttrening blir han, slik han selv ser det, for første gang sett og møtt som en person med et kroppslig potensiale akkurat slik han er. Han har sterke lårmuskler som har båret mye vekt i alle år og styrken viser seg å være en ressurs for den balansen og stabiliteten han er avhengig av når han skal gå i kamp og gripe, løfte, svinge og kaste sin motstander. Fra å erfare kroppens vekt som et problem og som noe eget han aktivt og merkbart bærer på, blir tyngde og vekt nyttig og en forutsetning for å kunne bevege seg lett, grasiøst og friksjonsfritt.

På trening og i kamp blir han av og til filmet. Når han ser seg selv på film etterpå kan han nesten ikke tro det han ser, at han kan bevege seg så grasiøst og lett og mykt, bøye og strekke som han gjør. Fra å erfare seg selv som frastøtende og ekkel oppdager han at kroppen kan gjøre magiske ting. Og mens all bevegelse og aktivitet tidligere har vært plagsomt og smertefullt blir trening og fysisk aktivitet grunnleggende viktig og meningsfylt for ham, noe han oppsøker daglig og erfarer som en meditativ pause fra ting han ellers strever med. Han er fortsatt fet, har fortsatt et strevsom forhold til mat og vil gjerne ned i vekt, han savner en partner og forholdet til familien er komplisert, men på matta, i det han hilser treneren på tradisjonelt vis blir disse tingene satt på pause. Det forklarer han slik: Det mest fantastiske med kamsport er at det krever veldig mye konsentrasjon. For meg er det nesten som meditasjon. Kampsport handler om å være tilstede her og nå og ikke tillate at noe annet får forstyrre konsentrasjonen din. For meg er det faktsik avslappende å gå i kamp uten å tenke på noe annet enn bevegelsene jeg gjør, på de ulike grepene og kastene.

Det er mye å lære av Jims erfaringer. At idrett kan være meditativt, at kraftanstrengelser kan være avslappende, at bevegelse kan gi tilgang til kroppslige erfaringer som gir deg ny innsikt om hvem og hva du er og kan få en ellers trøblete kropp til å tre frem som magisk, behagelig og god nok. Erfaringer som Jims blir ofte oversett i fedmeforskning. Da går behandlingsfeltet glipp av viktig kunnskap og det har jeg tenkt å utdype i Atlanta

Kroppspresset – slik det stiger fram!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Et populært tema i mediene er kroppspress. Nesten daglig blir dette ordet brukt og en gjenganger er at kroppspress er noe som må «bekjempes», «tones ned» eller «forebygges». Dagens oppslag i nettsidene til avisen Vårt Lands har valgt overskriften Kroppspresset øker fra uke til uke. Min kollega ved Norges Idrettshøyskole, Jorunn Sundgot-Borgen, blir sitert på at kroppspresset i samfunnet er et folkehelseproblem, når hun uttaler;

Jeg deler bekymringen, men vil imidlertid problematisere at det ikke finnes noen «medisin» mot kroppspress. Før tankene blir foldet ut; Dagens Aftenpost har også tvetydig oppslag om jenter som er elever på idrettslinje nå kan fordype seg i fitness. Jentene som er intervjuet roser opplegget og ikke noe i oppslaget tyder på at de er utsatt for kroppspress. En lærer blir referert om at det «ekstreme kroppsfokuset er uheldig for elevene», mens doktorgradsstipendiat Therese Fostervold Mathiesen ved Norges Idrettshøgskole blir sitert på at dersom lærere har «den riktige kroppsøvingskompetansen» så kan dette være et bra tilbud.

Når kroppspress er til debatt skapes det lett en enighet om at det er uønsket og negativt, slik Jorunn Sundgot-Borgen blir sitert på at «Vi må inn i skolen for der treffer vi alle. Allerede nå må vi sette forebyggende tiltak i system og her utfordrer jeg kunnskapsminister Røe Isaksen til å ta nødvendige grep». Statsråden er nettopp blitt utfordret av andre som vil ha en time fysisk aktivitet i skolen hver dag; her utfordres han i å balansere aktivitet mot kroppspress.

Aktivitet er bra – men kroppspress vil vi ikke vil ha. Hva er hva og hvordan oppstår kroppspress. Her er det mye å finne ut av. Hvem presser hvem? Stiger presset opp i oss, mellom oss, utenfor oss? Ingen er interessert i det, men mange lever tydeligvis både med det og av det. Som en politiker nylig uttrykte i samtale «her er det rødt lys». På spørsmålet om hvor presset kan identifiseres er mediene ofte det opplagte svar. Der finnes mange bilder av «flotte» kropper, her finnes alle de gode rådene. Bilder er symboler og objekter som inngår i verdsettingskulturer, slik blant annet Hill & Azzarito (2012), omtaler som «valued bodies». I stedet for å snakke om et allestedsværende kroppspress, kan det adresseres til vårt eget blikk. Det dømmende blikket som lett kastes på de som ikke innfrir idealer, som blir syke og som gjerne forsetter å ha andres dømmende blikk rettet mot seg, noe som i følge Rysst (2011), medfører at mange er misfornøyd med egen kropp. Misnøye driver mange i retning av trening og aktivitet som har som mål å få en strammere, muskuløs og designet kropp. Kroppen blir en ting å forme, presset står en selv for i «god dialog» med mediene og forbildene.

Konsekvensen blir slik Sundgot-Borgen tar opp at mange ser på kroppen med et prestasjonsfokus, med fare for å redusere livskvalitet og bli fremmed for seg selv. Problemet i dag er at trening og aktivitet nyter høy sosial prestisje, samtidig som skadelig sider kommer fram i oppslagene jeg viser til her. Her ligger det mer grunnleggende problemer, som angår forståelsen av kroppen- det kan ikke gjentas ofte nok. Kroppen er et følende og fornemmende subjekt i verden.

Skal «kroppspresset» forebygges kan det starte med å støtte kroppsøvingslæreres relasjonsarbeid med sine elever. Støtt opp under at elevers verdi får feste i dem som sansende og erfarende subjekter– vær sammen med dem, bruk elevmedvirkning, snakk om opplevelser og ikke la «fysisk aktivitet» i seg selv være målet. Kroppsøvingsfagets formål er blant annet å ruste elever til å ta stilling til kroppsidealer og arbeide kreativt med å danne seg forståelser og innsikter om den (kroppslige) verden de deltar i og selv er med på å skape. Å kjenne, merke og sanse gjennom berøring og fornemmelser i kroppen er «sikre» kilder for å kunne orientere oss og føle oss tilstede. Assosierer vi først og fremst kroppen med et objekt eller bilde reduseres fornemmelsen av, og kontakten med, oss selv.

Hvordan skapes «kropppress»

Tilbake til medieoppslagene. De spiller på at vi kan være aktører som bør manipulere vår egen kropp som et objekt. Som en leirklump vi vil ha «dreis på», som om «kroppspress» er en ting som kan øke eller synke. Kroppspress er noe som gjøres mellom personer, med egen kropps blikk, bevegelsesmåte, henvendelse forteller vi hverandre hva som gjelder. Å endre blikket mot den andre bort fra kroppens form og utseende og «ut i verden» til engasjement for noe der ute – jordskjevofre i Nepal lever ikke med kroppspress. At vi i dag skal «holde på med kroppen» kan kun forstås i lys av samfunnsutvikling, kommersiell spekulasjon og overflod av goder. Mange grupper og enkeltpersoner både i Norge og andre deler av verden er ikke i målgruppene for å holde på med kroppslig selvobjektivering. Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes.

Spørsmålet om hvordan kroppen ser ut som objekt, bør altså erstattes med langt mer grunnleggende spørsmål, hvem er vi som kropper i verden? Hvilken kunnskap har vi om oss selv og andre som opplevende og dynamiske kroppssubjekter? Ved en slik tankegang vil de kulturelt skapte og usunne kroppsidealer kunne problematiseres.

Oppslag om kroppsfiksering den ene dagen og råd om hva du kan gjøre for å oppnå idealkroppen den andre dagen, blir salgsvare. Min kollega Gro Rugseth og jeg har i flere sammenhenger slått et slag for å glemme kroppen. Vi er på vårt friskeste når vi glemmer kroppen, når kroppen får falle i bakgrunnen for oppmerksomheten. Det trenger vi ikke engang øve på, det er noe vi allerede kan. Eller kanskje skal vi heller si at dersom du må øve for å glemme kroppen har du allerede holdt på for lenge med å tenke på den. Glem kroppen, se bort fra den og ut i verden. Det er helsebringende. Vi venter på nye oppslag under vignetten: Glem kroppspresset.

Hill, J. & Azzarito, L. (2012). Researching valued bodies in PE: a visual inquiry with British Asian girls. Special Edition, Physical Education and Sport Pedagogy, 17:3, 263-276. DOI: 10.1080/17408989.2012.690381
Rysst, M. (2011). «Å se bra ut»: kroppsidealer og kroppspraksiser i Norge. I: Skjønnhet og helse: det ytre og indre, oppdragsrapport nr. 1 – 2011, Side: 11–16

Biggest Loser – urealistisk reality

Gro Rugseth

TV-Norge er i gang med en norsk utgave av den amerikanske reality – serien Biggest Loser. Serien handler om 12 fete kvinner og menn som konkurrerer om å tape vekt og vinne penger. Biggest Loser har til nå gått 16 sesonger med stor suksess i USA, konseptet er solgt til en rekke land, har millioner av seere over hele verden og regnes som slanke-TVs ”mor”. I tilknytning til serien har det utviklet seg en hel industri med salg av koke- og treningsbøker, filmer, utstyr, klær og rådgivningstjenester.

Meningene om serien er mange. Mens noen hevder episodene underbygger og forsterker stigmatiserende holdninger mot fete personer som late, ulekre og viljeløse, mener andre at serien fremmer fornuftige holdninger til et alvorlig, individuelt helseproblem; disiplin, viljestyrke, mager kost og hard trening. I forkant av seriestart i Norge var det et kort anløp til debatt i tabloidavisene om hvor ”bra” eller ”sunt” dette er for deltakerne, om de blir ivaretatt på forsvarlige måter underveis og etter innspillingen og hvor ”riktig” det er å slanke seg på akkurat denne måten, se debatten her. Etter premieren var imidlertid den samme pressen svært begeistret for innhold og konsept. VGs anmelder kalte programmet en ”Overvektig opptur” og gav det en femmer på terningen. Dagbladets journalist hevdet at dette er TV-underholdning som har potensiale til både å bryte med fordommer og drive fornuftig folkeopplysning.

Etter seriestart og anmeldelser har debatten om programmet stilnet. Påstandene om seriens betydning for reduserte fordommer og bedret folkehelse kan det allikevel være verdt å se litt nærmere på. Det foreligger en del forskningsbasert kunnskap om nettopp Biggest Losers potensiale som fornuftig folkeopplysning. Spørsmålet som stilles der er blant annet om et reality show med slanking som bærende idè kan være til inspirasjon og nytte for andre i samme situasjon? Et annet spørsmål som forfølges er om et slikt konsept kan bidra til en reduksjon av TV-seernes fordommer mot fete personer? Eller har det kanskje helt andre og motsatte ”effekter”, bidrar det til økte fordommer og fremstilles vektreduksjon på urealistiske fremfor realistiske måter?

For å ta det med fordommer først: i USA er det gjort kontrollerte studier blant psykologistudenter som viser at deres fordommer mot tykke personer økte signifikant og varig etter at de hadde fått se en 40 minutters episode av serien. Selv om Biggest Loser deltakerne trente inntil 8 timer om dagen, spiste minimalt og gikk ned svært mange kilo på kort tid, så mildnet ikke det studentenes holdninger til dem. Tvert i mot, deres fordommer mot deltakerne ble styrket etter en 40 minutters dose slanke-TV. De var mer overbevist enn før om at kroppsvekt utelukkende er et individuelt ansvar og problem og sa seg enig i utsagn om at det deltakerne gjorde kunne ”alle klare”. Forskernes konklusjon er at serien reduserer kompleksiteten ved overvekt og fedme til noen grovt forenklede sammenhenger; individuell overspising og mangel på trening. Deltakerne settes aldri inn i en større kontekst hvor sosiale strukturer, politikk, klasse, kjønn, kulturell bakgrunn osv gis betydning for den situasjonen de er i. Seerne får dermed svært lite å tenke med når de skal tenke om det å være fet. For dem ser det ut til at fedmen er en situasjon deltakerne er skyld i selv og kan gjøre noe med hvis de ”bestemmer seg” eller ”vil det sterkt nok”.

Andre studier av Biggest Loser støtter oppunder at reality serien setter seerne på et ensidig spor som aktivt legger opp til å sementere fremfor å bryte med stereotypier om fete. Det begynner allerede med selve navnet Biggest Loser, som indikerer at deltakerne er tapere. Ikke bare gjennom å tape vekt, men også ved å være fete. Innholdsanalyser av episodene får frem at et gjennomgående tema i serien er at en må være tynn for å være lykkelig og for å bli vurdert som et vellykket medlem av samfunnet. Den fete har ingen plass og må slankes bort. Det skapes også et inntrykk av at det er viktigere å være tynn enn å være sunn og frisk. Dette poenget understrekes i den norske utgaven når flere av deltakerne blir skadet og syke av treningen de er tvunget til å delta på. De får ryggplager, skuldersmerter og kneproblemer, gnagsår, muskelbrist og krystallsyken. Flere er nær ved å kaste opp underveis i de beinharde treningsøktene. At alt dette foregår på initiativ fra seriens to personlige trenere gjør ikke saken bedre. Deres tilnærming ser ut til å være basert på at fete folk kan og vil endre seg hvis de bare blir tilstrekkelig utskjelt, fornedret og nedbrutt. Enhver tendens til å ville stoppe underveis i treningen blir møtt fra trenerne med enten trusler om straff, som for øvrig er mer trening, eller forhindret gjennom skriking av kommandoer tett opp i ansiktet på deltakere. De får kontinuerlig og høylytte beskjeder om å ”skjerpe seg”, ”komme i gang” ikke ”være pingler” og huske ”hvorfor dere er her” osv. Trenernes oppførsel i treningsrommet bryter med det meste en faglært person bør ha av kunnskap om behandling av mennesker, om læring, motivasjon og inspirasjon og stiller yrkesgruppen de to representerer i et faglig og etisk svært betenkelig lys. Til tross for dette fremstilles de to i serien nærmest som helter, som personer deltakerne blir fullstendig avhengig av for å lykkes og som selve kroppsliggjøringen av vellykket omgang med mat og trening.

Et siste og svært interessant poeng fra forskning på serien er at når fete personer selv ser serien oppfatter de at det som presenteres som ”reality” når det gjelder vektreduksjon, har svært lite med deres virkelighet å gjøre. 1000 kalorier om dagen og 8 timers trening er umulig å gjennomføre uten at en samtidig er borte fra skole, arbeid og andre forpliktelser. Deltakerne i Biggest Loser er gitt den muligheten i flere måneder mens serien spilles inn. Et mer ordinært liv med familie, arbeid og forpliktelser lar seg med andre ord ikke kombinere med det regimet realityserien tilbyr deltakerne. Muligheten til å holde på med måltider og trening 24/7 er de færreste forunt, og i lys av skadeomfanget blant deltakerne virker det heller ikke særlig forlokkende eller helsebringende. Videre er bruk av personlig trener en kostbar tjeneste, det er relativt dyrt å være medlem på et treningssenter og svært dyrt å kjøpe eget treningsutstyr som tredemølle og step-maskin. Slike ting brukes daglig av deltakerne i Biggest Loser, i tillegg til at de er omgitt av et team som består av ernæringsfysiolog, psykolog, lege og sykepleier. Samlet konkluderte et utvalg fete personer som så serien sammen med forskere at svært lite av det som foregår i serien er tilgjengelig og aktuelt for den som ønsker å gå ned i vekt.

Biggest Loser programleder Henriette Bruusgaard uttaler i VG at hun ”opplever at serien bryter ned fordommer og kommer til å inspirere utrolig mange”. Det er mulig slike subjektive ”opplevelser” fungerer godt for å selge TV, men i møte med etterrettelig kunnskap om det som skal selges blir det ganske trått. Et lite glimt inn i den forskningen som foreligger om Biggest Loser viser at serien mest av alt er et virkelighetsfjernt konsept som ikke lykkes med annet enn å inspirere til forsterkede fordommer mot fete, og for egen del, et par nye om personlige trenere.

Porno eller promo?

Gro Rugseth

Vi lever i en bildedelingstid. På sosiale medier legges det ut tusenvis av selvportrett hver eneste dag. Det er stor variasjon i form og innhold, men noen tydelige trender kan også identifiseres. En av dem handler om å legge ut bilder av kroppsdeler. Romper, overarmer, legger og mager fremstilt gjennom en ganske bestemt estetikk, med oppspent muskulatur under ung og rynkefri, stram og selvbrunet hud. Mange mener mye om sjangeren. Sist uke var det personlig trener Martin Norum som prøvde seg på en analyse av det han så: http://www.vg.no/forbruker/trening/personlig-trener-noen-treningsbilder-er-nesten-ren-porno/a/23316180/
Han hevdet at bildene grenser til å være pornografiske. De fører til et seksualisert fokus på trening, mente han. Illustrasjonsbildet i saken understreket hans poeng. En mammatreningsblogger, fitnessinstruktør og ungdomsskolelærer henger over bassengkanten på Kragerø Spa. Men noe skygger for utsikten mot byen der jeg elsker å tilbringe sommerdagene. Rompa til læreren, ikledd en string bikinitruse som ikke dekker noe som helst. Jeg skjønner umiddelbart hva herr Norum mener. Damen lener seg med full tyngde (enda så lett hun er) inn i pornosjangeren. Konfrontert med kritikken forstår hun selv imidlertid ingenting av sammenlikningen. Hun ”driver ikke med porno” nemlig, hun er bare så sykt ”stolt av rompa” si og det må det vel være lov å være?

Det er da ganske fascinerende. At det ikke er mulig å forstå skillet mellom å drive med porno og å gjøre noe som gir assosiasjoner til porno? Jeg driver ikke med politikk, men det jeg sier kan sikkert ofte høres politisert ut. Jeg driver ikke som kokk, men kokkelerer hver dag. Hadde det kanskje gjort debatten om bildene litt mer opplyst hvis den lettkledde læreren forsto denne forskjellen og dermed likheten? Men, før det kan skje må hun og hennes selfiekollegaer få øynene vekk fra seg selv. Det kan ta levebrødet fra dem, så det er det nok lite sannsynlig at de er villige til. Litt som med pornostjerner det faktisk.

«Komme i gang» – erfaringer

Gro Rugseth

Jeg løper en del og jeg liker det godt. Jeg løper ikke fort, men jeg kan holde på ganske lenge når jeg først kommer i gang. Nettopp det ”å komme i gang” erfares allikevel stadig som en utfordring. En utfordring i den forstand at jeg på et eller annet vis må forhandle med og overtale meg selv til å ta turen. Det er ikke det at jeg har en sterk ulyst, men jeg merker en viss motstand, en kroppslig nøling eller treghet mens jeg gjør meg klar til løpeturen. Jeg velger å kalle det for en kroppslig nøling fordi jeg har vanskelig for å skille ut hva som er eksplisitte tanker om løpingen før jeg løper og hva som er en følelse jeg erfarer i kroppen. Følelsen er at jeg nøler, at jeg ser bittelitt etter utveier for å la være å ta turen. Jeg kan ha bestemt meg for å løpe, men så begynne å rydde i huset i stedet, mens jeg fortsetter å tenke på at jeg skal løpe.

Jeg synes det er et forunderlig og svært interessant fenomen – at løping som jeg erfarer som så ok og som gjør meg godt både underveis og når det er gjennomført, allikevel kan erfares som ikke særlig fristende sånn rett i forkant. Burde jeg ikke glede meg når jeg vet at det kommer til å bli bra? At jeg ikke gjør det rimer vel ganske dårlig med populære motivasjonsteorier så vidt jeg vet, som hevder at det viktigste er å være motivert? Jeg opplever ikke nødvendigvis å være motivert, motivert er noe jeg blir underveis i løpeturen. Men selv om jeg vet at jeg blir det og selv om jeg til dags dato aldri har angret på en treningsøkt, så er det ikke de erfaringene eller den kunnskapen som får være i forgrunnen når jeg gjør mine forberedelser.

Den ferske folkehelserapporten 2014 ( http://www.fhi.no/publikasjoner-og-haandboker/folkehelserapporten ) påpeker at nordmenn generelt sitter for mye stille og beveger seg for lite. Det slår meg at arbeidet for å motivere folk til mer aktivitet som oftest er fokusert på gevinstene etterpå, av resultatet av treningen. Kondisjonen bedres, kalorier forbrennes, muskler bygges osv. Selv om de fleste har tilgang på denne typen informasjon ser det altså allikevel ikke ut til å være tilstrekkelig for å få folk oftere opp av stolen. Kan det være flere som har det som meg, som har en motstand og en ambivalens å finne ut av og forhandle med før de kan få fart på kroppen?

Det var et gjennombrudd for min regelmessige trening at jeg la merke til og begynte å undersøke mine erfaringer med ”å komme i gang”. Nå vet jeg at jeg har det med å dvele og nøle før trening, at jeg somler med påkledningen, finner på andre ting å pusle med, kjenner ekstra godt ei litt stiv hofte og en ørliten smerte under høyre kneskjell og stadig utsetter oppstart. Det at jeg kjenner meg selv igjen i et slikt handlemønster gjør at jeg kan snakke med meg selv om nølingen, si litt sånn åh hallo, nå er jeg i gang igjen, le litt av det, men også bli ganske oppgitt og frustrert. Jeg forstår erfaringene som en del av min iboende og forvirrende kroppslige ambivalens og jeg har nok også utviklet noen strategier for å komme forbi det.

Eller har jeg det? Strategier høres så avklart og ryddig ut, mens det jeg erfarer ofte er det motsatte, både uavklart og litt kaotisk – mye frem og tilbake. Jeg har i hvert fall vanskelig for å skrive tydelig hva slike strategier eventuelt går ut på, de har kanskje en dybde eller kompleksitet som jeg ikke helt får språklig tak i. Det jeg vet er at det å ikke tenke for mye gjennom dagen på at jeg skal løpe om kvelden er en lur ting for meg. Desto mer jeg planlegger for trening, desto mer motstand kan jeg erfare mot å gjøre nettopp det. Mens faste tider, faste avtaler og rutiner ofte blir fremstilt som avgjørende for å få trent, så er det nærmest motsatt for meg. Det beste er å holde tanken på trening unna og slett ikke binde det til noe fast. Først da kan jeg oppleve å ta en lystfylt beslutning og ”oppdage” meg selv, med joggeskoa på på vei ut døra en gang utpå kvelden. Forstå det den som kan. Kan det kalles en strategi?

Jeg tror det er kunnskap i slike erfaringer som bør utforskes nærmere. Kunnskap som blant annet kan belyse velbrukte, men ikke særlig vellykkede tilnærminger til livstilsendringer. Hva med å snu litt på flisa, ikke forvente at informasjon om helsemessige resultater og gevinster gjør susen for den som skal ”komme i gang”, men rette oppmerksomheten mot de kroppslige erfaringene med å skulle gjøre det. Det å endre vaner fra å være mye i ro til mer aktivitet forstås gjerne kun som et spørsmål om å ta seg sammen. Da risikerer fenomenet jeg nå har beskrevet å bli stående uutforsket, men fortsatt virksomt i oss. Hva med å bistå den enkelte i utviklingen av en mer utforskende tilnærming til egne lyster og ulyster knyttet til bevegelse og aktivitet, til en lyttende og spørrende innstilling til egne erfaringer; Hva merker jeg nå? Hvordan kan jeg forstå det jeg merker? Hvilken sammenheng kan det settes inn i og hvordan kan jeg ta i bruk kunnskapen om det jeg erfarer for egen del? Resultatet er fortsatt åpent i den forstand at vi ikke kan ta for gitt at flere vil være mer aktive. Noen vil finne ut noe som gir mening til mer bevegelse og aktivitet, mens andre vil finne det adskillig mer meningsfullt å fortsette å gjøre helt andre ting. Det er imidlertid godt dokumentert gjennom forskning at det å overtale noen til å være i mer aktivitet basert på gevinstene etterpå like gjerne kan ende med et mislykket livstilsendringsforsøk, så det skulle være gode grunner for å prøve andre tilnærminger. Mitt poeng er at det ikke kan tas for gitt at det lar seg gjøre å hoppe bukk over hvordan den berømmelige dørstokkmila erfares. Når jeg etter forhandlinger med meg selv om trening havner ute på løpetur er det ikke et resultat av at jeg tar meg sammen. Jeg tar snarere meg selv fra hverandre, bryter inn i puslespillet meg, løfter opp en bit eller to og finner ut av sammenhenger og vaner, lyst og ulyst, velvilje og motstand. Som oftest, og etter mange års erfaring finner brikkene sammen og jeg løper ut, men av og til vinner nølingen, jeg orker ikke forhandlingene og blir i sofaen.