Biggest Loser – urealistisk reality

Gro Rugseth

TV-Norge er i gang med en norsk utgave av den amerikanske reality – serien Biggest Loser. Serien handler om 12 fete kvinner og menn som konkurrerer om å tape vekt og vinne penger. Biggest Loser har til nå gått 16 sesonger med stor suksess i USA, konseptet er solgt til en rekke land, har millioner av seere over hele verden og regnes som slanke-TVs ”mor”. I tilknytning til serien har det utviklet seg en hel industri med salg av koke- og treningsbøker, filmer, utstyr, klær og rådgivningstjenester.

Meningene om serien er mange. Mens noen hevder episodene underbygger og forsterker stigmatiserende holdninger mot fete personer som late, ulekre og viljeløse, mener andre at serien fremmer fornuftige holdninger til et alvorlig, individuelt helseproblem; disiplin, viljestyrke, mager kost og hard trening. I forkant av seriestart i Norge var det et kort anløp til debatt i tabloidavisene om hvor ”bra” eller ”sunt” dette er for deltakerne, om de blir ivaretatt på forsvarlige måter underveis og etter innspillingen og hvor ”riktig” det er å slanke seg på akkurat denne måten, se debatten her. Etter premieren var imidlertid den samme pressen svært begeistret for innhold og konsept. VGs anmelder kalte programmet en ”Overvektig opptur” og gav det en femmer på terningen. Dagbladets journalist hevdet at dette er TV-underholdning som har potensiale til både å bryte med fordommer og drive fornuftig folkeopplysning.

Etter seriestart og anmeldelser har debatten om programmet stilnet. Påstandene om seriens betydning for reduserte fordommer og bedret folkehelse kan det allikevel være verdt å se litt nærmere på. Det foreligger en del forskningsbasert kunnskap om nettopp Biggest Losers potensiale som fornuftig folkeopplysning. Spørsmålet som stilles der er blant annet om et reality show med slanking som bærende idè kan være til inspirasjon og nytte for andre i samme situasjon? Et annet spørsmål som forfølges er om et slikt konsept kan bidra til en reduksjon av TV-seernes fordommer mot fete personer? Eller har det kanskje helt andre og motsatte ”effekter”, bidrar det til økte fordommer og fremstilles vektreduksjon på urealistiske fremfor realistiske måter?

For å ta det med fordommer først: i USA er det gjort kontrollerte studier blant psykologistudenter som viser at deres fordommer mot tykke personer økte signifikant og varig etter at de hadde fått se en 40 minutters episode av serien. Selv om Biggest Loser deltakerne trente inntil 8 timer om dagen, spiste minimalt og gikk ned svært mange kilo på kort tid, så mildnet ikke det studentenes holdninger til dem. Tvert i mot, deres fordommer mot deltakerne ble styrket etter en 40 minutters dose slanke-TV. De var mer overbevist enn før om at kroppsvekt utelukkende er et individuelt ansvar og problem og sa seg enig i utsagn om at det deltakerne gjorde kunne ”alle klare”. Forskernes konklusjon er at serien reduserer kompleksiteten ved overvekt og fedme til noen grovt forenklede sammenhenger; individuell overspising og mangel på trening. Deltakerne settes aldri inn i en større kontekst hvor sosiale strukturer, politikk, klasse, kjønn, kulturell bakgrunn osv gis betydning for den situasjonen de er i. Seerne får dermed svært lite å tenke med når de skal tenke om det å være fet. For dem ser det ut til at fedmen er en situasjon deltakerne er skyld i selv og kan gjøre noe med hvis de ”bestemmer seg” eller ”vil det sterkt nok”.

Andre studier av Biggest Loser støtter oppunder at reality serien setter seerne på et ensidig spor som aktivt legger opp til å sementere fremfor å bryte med stereotypier om fete. Det begynner allerede med selve navnet Biggest Loser, som indikerer at deltakerne er tapere. Ikke bare gjennom å tape vekt, men også ved å være fete. Innholdsanalyser av episodene får frem at et gjennomgående tema i serien er at en må være tynn for å være lykkelig og for å bli vurdert som et vellykket medlem av samfunnet. Den fete har ingen plass og må slankes bort. Det skapes også et inntrykk av at det er viktigere å være tynn enn å være sunn og frisk. Dette poenget understrekes i den norske utgaven når flere av deltakerne blir skadet og syke av treningen de er tvunget til å delta på. De får ryggplager, skuldersmerter og kneproblemer, gnagsår, muskelbrist og krystallsyken. Flere er nær ved å kaste opp underveis i de beinharde treningsøktene. At alt dette foregår på initiativ fra seriens to personlige trenere gjør ikke saken bedre. Deres tilnærming ser ut til å være basert på at fete folk kan og vil endre seg hvis de bare blir tilstrekkelig utskjelt, fornedret og nedbrutt. Enhver tendens til å ville stoppe underveis i treningen blir møtt fra trenerne med enten trusler om straff, som for øvrig er mer trening, eller forhindret gjennom skriking av kommandoer tett opp i ansiktet på deltakere. De får kontinuerlig og høylytte beskjeder om å ”skjerpe seg”, ”komme i gang” ikke ”være pingler” og huske ”hvorfor dere er her” osv. Trenernes oppførsel i treningsrommet bryter med det meste en faglært person bør ha av kunnskap om behandling av mennesker, om læring, motivasjon og inspirasjon og stiller yrkesgruppen de to representerer i et faglig og etisk svært betenkelig lys. Til tross for dette fremstilles de to i serien nærmest som helter, som personer deltakerne blir fullstendig avhengig av for å lykkes og som selve kroppsliggjøringen av vellykket omgang med mat og trening.

Et siste og svært interessant poeng fra forskning på serien er at når fete personer selv ser serien oppfatter de at det som presenteres som ”reality” når det gjelder vektreduksjon, har svært lite med deres virkelighet å gjøre. 1000 kalorier om dagen og 8 timers trening er umulig å gjennomføre uten at en samtidig er borte fra skole, arbeid og andre forpliktelser. Deltakerne i Biggest Loser er gitt den muligheten i flere måneder mens serien spilles inn. Et mer ordinært liv med familie, arbeid og forpliktelser lar seg med andre ord ikke kombinere med det regimet realityserien tilbyr deltakerne. Muligheten til å holde på med måltider og trening 24/7 er de færreste forunt, og i lys av skadeomfanget blant deltakerne virker det heller ikke særlig forlokkende eller helsebringende. Videre er bruk av personlig trener en kostbar tjeneste, det er relativt dyrt å være medlem på et treningssenter og svært dyrt å kjøpe eget treningsutstyr som tredemølle og step-maskin. Slike ting brukes daglig av deltakerne i Biggest Loser, i tillegg til at de er omgitt av et team som består av ernæringsfysiolog, psykolog, lege og sykepleier. Samlet konkluderte et utvalg fete personer som så serien sammen med forskere at svært lite av det som foregår i serien er tilgjengelig og aktuelt for den som ønsker å gå ned i vekt.

Biggest Loser programleder Henriette Bruusgaard uttaler i VG at hun ”opplever at serien bryter ned fordommer og kommer til å inspirere utrolig mange”. Det er mulig slike subjektive ”opplevelser” fungerer godt for å selge TV, men i møte med etterrettelig kunnskap om det som skal selges blir det ganske trått. Et lite glimt inn i den forskningen som foreligger om Biggest Loser viser at serien mest av alt er et virkelighetsfjernt konsept som ikke lykkes med annet enn å inspirere til forsterkede fordommer mot fete, og for egen del, et par nye om personlige trenere.

Porno eller promo?

Gro Rugseth

Vi lever i en bildedelingstid. På sosiale medier legges det ut tusenvis av selvportrett hver eneste dag. Det er stor variasjon i form og innhold, men noen tydelige trender kan også identifiseres. En av dem handler om å legge ut bilder av kroppsdeler. Romper, overarmer, legger og mager fremstilt gjennom en ganske bestemt estetikk, med oppspent muskulatur under ung og rynkefri, stram og selvbrunet hud. Mange mener mye om sjangeren. Sist uke var det personlig trener Martin Norum som prøvde seg på en analyse av det han så: http://www.vg.no/forbruker/trening/personlig-trener-noen-treningsbilder-er-nesten-ren-porno/a/23316180/
Han hevdet at bildene grenser til å være pornografiske. De fører til et seksualisert fokus på trening, mente han. Illustrasjonsbildet i saken understreket hans poeng. En mammatreningsblogger, fitnessinstruktør og ungdomsskolelærer henger over bassengkanten på Kragerø Spa. Men noe skygger for utsikten mot byen der jeg elsker å tilbringe sommerdagene. Rompa til læreren, ikledd en string bikinitruse som ikke dekker noe som helst. Jeg skjønner umiddelbart hva herr Norum mener. Damen lener seg med full tyngde (enda så lett hun er) inn i pornosjangeren. Konfrontert med kritikken forstår hun selv imidlertid ingenting av sammenlikningen. Hun ”driver ikke med porno” nemlig, hun er bare så sykt ”stolt av rompa” si og det må det vel være lov å være?

Det er da ganske fascinerende. At det ikke er mulig å forstå skillet mellom å drive med porno og å gjøre noe som gir assosiasjoner til porno? Jeg driver ikke med politikk, men det jeg sier kan sikkert ofte høres politisert ut. Jeg driver ikke som kokk, men kokkelerer hver dag. Hadde det kanskje gjort debatten om bildene litt mer opplyst hvis den lettkledde læreren forsto denne forskjellen og dermed likheten? Men, før det kan skje må hun og hennes selfiekollegaer få øynene vekk fra seg selv. Det kan ta levebrødet fra dem, så det er det nok lite sannsynlig at de er villige til. Litt som med pornostjerner det faktisk.

“Komme i gang” – erfaringer

Gro Rugseth

Jeg løper en del og jeg liker det godt. Jeg løper ikke fort, men jeg kan holde på ganske lenge når jeg først kommer i gang. Nettopp det ”å komme i gang” erfares allikevel stadig som en utfordring. En utfordring i den forstand at jeg på et eller annet vis må forhandle med og overtale meg selv til å ta turen. Det er ikke det at jeg har en sterk ulyst, men jeg merker en viss motstand, en kroppslig nøling eller treghet mens jeg gjør meg klar til løpeturen. Jeg velger å kalle det for en kroppslig nøling fordi jeg har vanskelig for å skille ut hva som er eksplisitte tanker om løpingen før jeg løper og hva som er en følelse jeg erfarer i kroppen. Følelsen er at jeg nøler, at jeg ser bittelitt etter utveier for å la være å ta turen. Jeg kan ha bestemt meg for å løpe, men så begynne å rydde i huset i stedet, mens jeg fortsetter å tenke på at jeg skal løpe.

Jeg synes det er et forunderlig og svært interessant fenomen – at løping som jeg erfarer som så ok og som gjør meg godt både underveis og når det er gjennomført, allikevel kan erfares som ikke særlig fristende sånn rett i forkant. Burde jeg ikke glede meg når jeg vet at det kommer til å bli bra? At jeg ikke gjør det rimer vel ganske dårlig med populære motivasjonsteorier så vidt jeg vet, som hevder at det viktigste er å være motivert? Jeg opplever ikke nødvendigvis å være motivert, motivert er noe jeg blir underveis i løpeturen. Men selv om jeg vet at jeg blir det og selv om jeg til dags dato aldri har angret på en treningsøkt, så er det ikke de erfaringene eller den kunnskapen som får være i forgrunnen når jeg gjør mine forberedelser.

Den ferske folkehelserapporten 2014 ( http://www.fhi.no/publikasjoner-og-haandboker/folkehelserapporten ) påpeker at nordmenn generelt sitter for mye stille og beveger seg for lite. Det slår meg at arbeidet for å motivere folk til mer aktivitet som oftest er fokusert på gevinstene etterpå, av resultatet av treningen. Kondisjonen bedres, kalorier forbrennes, muskler bygges osv. Selv om de fleste har tilgang på denne typen informasjon ser det altså allikevel ikke ut til å være tilstrekkelig for å få folk oftere opp av stolen. Kan det være flere som har det som meg, som har en motstand og en ambivalens å finne ut av og forhandle med før de kan få fart på kroppen?

Det var et gjennombrudd for min regelmessige trening at jeg la merke til og begynte å undersøke mine erfaringer med ”å komme i gang”. Nå vet jeg at jeg har det med å dvele og nøle før trening, at jeg somler med påkledningen, finner på andre ting å pusle med, kjenner ekstra godt ei litt stiv hofte og en ørliten smerte under høyre kneskjell og stadig utsetter oppstart. Det at jeg kjenner meg selv igjen i et slikt handlemønster gjør at jeg kan snakke med meg selv om nølingen, si litt sånn åh hallo, nå er jeg i gang igjen, le litt av det, men også bli ganske oppgitt og frustrert. Jeg forstår erfaringene som en del av min iboende og forvirrende kroppslige ambivalens og jeg har nok også utviklet noen strategier for å komme forbi det.

Eller har jeg det? Strategier høres så avklart og ryddig ut, mens det jeg erfarer ofte er det motsatte, både uavklart og litt kaotisk – mye frem og tilbake. Jeg har i hvert fall vanskelig for å skrive tydelig hva slike strategier eventuelt går ut på, de har kanskje en dybde eller kompleksitet som jeg ikke helt får språklig tak i. Det jeg vet er at det å ikke tenke for mye gjennom dagen på at jeg skal løpe om kvelden er en lur ting for meg. Desto mer jeg planlegger for trening, desto mer motstand kan jeg erfare mot å gjøre nettopp det. Mens faste tider, faste avtaler og rutiner ofte blir fremstilt som avgjørende for å få trent, så er det nærmest motsatt for meg. Det beste er å holde tanken på trening unna og slett ikke binde det til noe fast. Først da kan jeg oppleve å ta en lystfylt beslutning og ”oppdage” meg selv, med joggeskoa på på vei ut døra en gang utpå kvelden. Forstå det den som kan. Kan det kalles en strategi?

Jeg tror det er kunnskap i slike erfaringer som bør utforskes nærmere. Kunnskap som blant annet kan belyse velbrukte, men ikke særlig vellykkede tilnærminger til livstilsendringer. Hva med å snu litt på flisa, ikke forvente at informasjon om helsemessige resultater og gevinster gjør susen for den som skal ”komme i gang”, men rette oppmerksomheten mot de kroppslige erfaringene med å skulle gjøre det. Det å endre vaner fra å være mye i ro til mer aktivitet forstås gjerne kun som et spørsmål om å ta seg sammen. Da risikerer fenomenet jeg nå har beskrevet å bli stående uutforsket, men fortsatt virksomt i oss. Hva med å bistå den enkelte i utviklingen av en mer utforskende tilnærming til egne lyster og ulyster knyttet til bevegelse og aktivitet, til en lyttende og spørrende innstilling til egne erfaringer; Hva merker jeg nå? Hvordan kan jeg forstå det jeg merker? Hvilken sammenheng kan det settes inn i og hvordan kan jeg ta i bruk kunnskapen om det jeg erfarer for egen del? Resultatet er fortsatt åpent i den forstand at vi ikke kan ta for gitt at flere vil være mer aktive. Noen vil finne ut noe som gir mening til mer bevegelse og aktivitet, mens andre vil finne det adskillig mer meningsfullt å fortsette å gjøre helt andre ting. Det er imidlertid godt dokumentert gjennom forskning at det å overtale noen til å være i mer aktivitet basert på gevinstene etterpå like gjerne kan ende med et mislykket livstilsendringsforsøk, så det skulle være gode grunner for å prøve andre tilnærminger. Mitt poeng er at det ikke kan tas for gitt at det lar seg gjøre å hoppe bukk over hvordan den berømmelige dørstokkmila erfares. Når jeg etter forhandlinger med meg selv om trening havner ute på løpetur er det ikke et resultat av at jeg tar meg sammen. Jeg tar snarere meg selv fra hverandre, bryter inn i puslespillet meg, løfter opp en bit eller to og finner ut av sammenhenger og vaner, lyst og ulyst, velvilje og motstand. Som oftest, og etter mange års erfaring finner brikkene sammen og jeg løper ut, men av og til vinner nølingen, jeg orker ikke forhandlingene og blir i sofaen.

Sykdom som nederlag

Gro Rugseth

Språk er en kilde til mening. Gjennom språket setter vi ord på erfaringer og de ordene og begrepene vi tar i bruk gjør erfaringene våre kjente og gjenkjennelige for oss selv og andre. Til dette er det vanlig å anvende metaforer. Metaforer, eller billedliggjøring, hjelper oss å uttrykke erfaringer på forståelige måter. Når jeg stikker hodet inn døra og sier til ungene mine at ”her ser det ut som en svinesti” er de umiddelbart klar over at det jeg sier er et uttrykk for at rommet deres ikke ser særlig tiltalende ut. I situasjonen har vi en felles forståelse av metaforen svinesti uten at vi noen gang har sett en slik.

Jeg er opptatt av hvordan det snakkes og skrives om kroppen og om helse og sykdom. Interessen er bla inspirert av den franske filosofen Paul Ricoeur (1913-2005) som hevdet at all menneskelig erfaring kan forstås som ”tekst” (1995). For meg innebærer det at jeg hører ekstra godt etter, eller ”spisser” ører, når folk snakker om slike fenomen. Det de sier blir en form for tekst om deres erfaringer som jeg får innblikk i og som kan fortolkes videre inn i nye sammenhenger. Jeg lytter etter hva som sies, på hvilken måte det blir sagt og i hvilken sammenheng.

De siste dagene har jeg gått og gnagd på (!) et utsagn fra pappaen min. Han er veldig forkjølet for tiden, har vondt i halsen, feber og dårlig matlyst. Han er uvant med å være syk og på telefon delte han følgende erkjennelse med meg: ”Jeg er ganske tufs”. Han grep ikke hvilket som helst ord ut av luften for å si noe om hvordan han følte seg. Fra et rikt utvalg av metaforer valgte han en som allerede gir mening og som har både historiske røtter og kulturelle linjer. For oss begge er meningen presis. Som samtalepartner kan jeg umiddelbart assosiere ordet tufs med noe bestemt. Jeg skjønner at han langt fra føler seg bra.

I gammel folketro var ”tufs” betegnelsen på en nøsteliknende dott som trillet omkring. Kom det en tufs trillende ble den forstått som et underjordisk vesen som brakte sykdom og nød på folk hvis de kom i berøring med den. Tufsen var det med andre ord om å gjøre å holde seg unna. Vi kjenner uttrykkene tufs og dott fra moderne språkbruk også. Tufsen er i vår tid mer å forstå som en dumming, en som dummer seg ut og dotten en det står liten respekt av, en som mangler vilje og eget initiativ. Da pappa fulgte opp utsagnet med følgende: ”Det føles som et nederlag. Det er sånn jeg kjenner det, som et nederlag å bli forkjølet”, fikk jeg en mer utfyllende tekst om hans erfaringer med å være syk. Mens Ricoeur forstår erfaringer som tekst, skriver Lakoff og Johnson (2003) om at metaforene i språket må forstås som selve bærebjelken i vår livsanskuelse. Det innebærer at gjennom metaforene eller bildene vi bruker for å språksette våre erfaringer uttrykker vi vår forståelse av oss selv, det som skjer med oss og med oss i verden. Til sammen fungerer sammenhengen av språklige metaforer som et reisverk, eller en taus bakgrunn for det vi tenker og gjør av store og små ting gjennom dagen. Helt taust er det heller ikke i følge Lakoff og Johnson, for vi kan oppdage vår livsanskuelse i språket og da særlig i metaforene.

Pappas refleksjon over det å være syk kan jeg altså forstå som en tekst om hans livsanskuelse, hans måte å forstå seg selv i sammenheng med omgivelsene. Når han ikke er forkjølet ser han kanskje seg selv mer som en seierherre? En på vinnerlaget? 80 år og aldeles frisk. Sporty type, lett i kroppen, sykler, går på ski og på beina. I vår tid med god helse som et statusbelagt gode alle oppfordres til å investere i, kan det rime ganske godt at han nå føler han har dumma seg ut. Han er ihvertfall midlertidig satt ut av spill. Han er nede for telling, satt på benken, tatt ut av laget – ja det finnes utallige metaforer å ta i bruk fra sportslige sammenhenger for å beskrive det friske opp mot det syke og noen hevder sportsmetaforer tas mer og mer i bruk i en rekke andre sammenhenger enn sporten selv (Nielsen og Keld 2012). Hvordan kan vi forstå det? Når det gjelder sykdom er en nærliggende logikk at idrett og sport assosieres med vitalitet, ungdommelighet, kraft, vilje og initiativ. På mange måter en kontrast til sykdomserfaringer. Språket om sport kan dermed tydeliggjøre ganske kraftfullt hva som har ”gått tapt” i sykdommen. Sport representerer dessuten sammenhenger med klare regler og retningslinjer. Avgrensede baner, bestemte mål, tidsbestemte omganger osv. Språket fra en slik overskuelig og ryddig verden kan kanskje tilføre sykdomserfaringer en forenkling vi trenger når folk spør hvordan vi har det.

Han er ikke på vinnerlaget denne helgen nei, men ballen er rund. Selv om han har måttet bite i gresset nå har jeg tro på at han snart skal reise kjerringa. Han er nemlig ikke tapt bak ei vogn, pappaen min.

Kemp, P. (1995): Tid og fortælling; Introduktion til Paul Ricoeur Aarhus Universitetsforlag
Lakoff, G., Johnson, M. (2003): Hverdagslivets metaforer. Pax Forlag
Nielsen, C., Keld, I.M. (2012): Sportsmetaforer og metaforer i sporten. Dansk Lærerforlag

Født til å løpe?

Eg er glad i å springe. Sjølv om Born to run av Christopher McDougall kom ut i 2009 har eg lete vere å lese den, delvis fordi eg ikkje heilt har forstått hypen rundt det å springe barbeint, men og fordi eg ikkje har likt at det finst folk som arrangerer kurs der dei tener pengar på å lære folk å springe. Likevel, eg er også eit tilfelle av det McDougall skildrar seg sjølv som: a guy in his forties with busted-up legs.

På tide å gjere noko med det, tenkte eg, og gjennom googling av løping, skadar og skadeførebygging dukka det stadig vekk opp referansar til McDougall og barbeintløping. Så, eg plukka opp boka på flyplassen, og sjølv om eg burde ha jobba på flyturen blei eg sittande å lese Born to run. Boka var rett og slett spennande og eg måtte fleire gonger minne meg sjølv på at det ikkje var ein roman eg las. Trass i at det han skriv skal vere fakta, så er det også klare element av dramatisering og fiksjon. Literary non-fiction, heiter vel sjangeren.

Eg hadde ikkje fått med meg at boka eigentleg handla om McDougall si leiting etter Tarahumara-indianarane, som han peikar ut til å vere verdas best løparar. Eller at den er historia om eit opplegg med å arrangere ein konkurranse mellom dei fremste ultra-løparane frå USA og Tarahumar-indianarar. I grunnen er det berre ein mindre del av boka som handlar om barbeintløping.

Det er Bill Bowerman, Nike-gründeren, som er den store stygge ulven, og det er den moderne (vel, etter Born to run, umoderne) joggeskoen med oppbygd hel og støtdemping som får skulda for dei mange skadane som oppstår blant løparar. Argumenta om at føtene vår mistar styrke og fleksibilitet ved å bli pakka inn og beskytta av støtdemping verkar overtydande. Likevel er det vanskeleg å bli heilt overtydd av at joggeskoen er ond og barbeint er svaret. For det første er det sikkert rett at samstundes som joggeskoen med støtdemping har blitt innført, så har talet på skadar auka. Dette er likevel ein korrelasjon (samvariasjon) og ikkje ei årsaksforklaring. Det kan vere ei mengde andre grunnar som spelar inn. Til dømes at vi er alt for mange som vil altfor mykje på altfor kort tid når vi skal springe. Vi tar oss ikkje tid til å bygge oss opp til å venne oss til springing etter lang tids stillesitting, og skadar er konsekvensen. I tillegg: McDougalls gode hjelpar, løpeguruen Eric Orton råder han til å bruke sko.

Det kan godt hende at vi har for dårleg teknikk og at det bør vere like naturleg å ta kurs i å spring som det er å ta timar hos ein golf-pro for å få ein skikkeleg sving, slik som McDougall påstår. Men denne samanlikninga haltar: påstanden er at vi er fødde til å springe og at å springe er naturleg, men det er ingenting naturleg med ein golfsvingen. Utfordringa med kurs for å lære å springe er i tillegg at det er endå eit område der såkalla treningsekspertar skal selge tenestene sine. Dermed blir også det å springe, naturleg som det er, noko vi ikkje kan gjere før vi har konsultert ein ekspert: terskelen for å bevege seg blir høgare og høgare.

Det som verkeleg interesserte meg i denne boka var altså ikkje kor vidt vi bør springe barbeint eller ikkje. For meg er boka er ikkje eit manifest for korleis vi skal springe, men kvifor  vi skal springe. Og då tenkjer eg ikkje på det evolusjonære argumentet, om at vi er fødde til å springe. Nei, det som vekte interessa mi var dei partia der McDougall skildrar gleda ved å springe, både hos Tarahumarfolket, men også hos løparar som Emil Zatopek, som tilsynelatande ikkje kunne late vere å springe. Eit uttrykk for dette er i forteljinga om den fantastiske ultra-løparen Ann Trason som stiller i ein konkurranse der også ein gjeng Tarahumara-indianarar er med. Etter å ha piska seg sjølv gjennom nesten heile løpet i ei klar leiing blir Ann tatt igjen på oppløpet (eit oppløp på ca 16 km…):

He didn’t even look tired! It’s like he was just… having fun! Ann was so crushed, she decided to quite. … the Tarahumara joyfulness… had totally disheartened her. Here she was, absolutely killing herself to hold the lead, and this guy looked like he could have snatched it any time he pleased

Glede sett opp mot å ta livet av seg sjølv. Å springe handlar grunnleggande sett ikkje om å piske kroppen inn i smerte. McDougall minner også på at barn heller vil springe enn å gå: Vi er fødde til å springe, heilt til vi lærer oss å sitte stille.

Boka skildrar ei innstilling til det å springe som eg likar: å vere til stades i bevegelsen, å spring av rein lyst. Å vere sentrert. Denne tilnærminga til å springe er noko heilt anne enn eit helsetiltak der springing er eit middel for å nå eit anna mål (McDougall er rett nok overtydd om omtrent alle problem i samfunnet frå overvekt og kreft til vald og krig ville forsvinne om vi alle sprang) .

Den Kanadiske idrettssosiologen Michael Atkinson har forska på fjell-løparar og yogautøvarar. Det han finn at dei har til felles er at utøvinga av bevegelsespraksisane kan fangast med omgrepet post-sport (altså: post som i noko som følgjer etter, som ein reaksjon – ikkje orientering om du skulle vere i tvil):

Post-sports are sinewy and connected athletic practices that are decisively anticommercial, co-operative over competitive, rejectionist of advanced material technology, socially inclusionary rather than hierarchical, process-oriented, holistic and internally differentiated in their orientation and engagement. A post-sport physical culture values human spiritual, physical and emotional expression through athleticism beyond medical-technical or power and performance terms (Atkinsion, 2010, s. 1251)

Fjell-løping delar mange likskapar med tradisjonelle løpe-konkurransar, men til liks med andre livsstilsaktivitetar som surfing og parkour, skil dei seg frå tradisjonell sport ved å vere mindre regelstyrt og meir retta mot samarbeid. Dei er eksistensielle og sjølvutviklande prosjekt.

Kanskje var vi fødde til å springe, men vi er fødde alt for seint i evolusjonshistoria til å måtte springe. Spørsmålet er i liten grad kva du skal ha på beina dine. Det er heller ikkje så mykje om korleis du skal springe, men mest av alt kvifor du vil springe.

Referanse:

Michael Atkinson (2010) Entering scapeland: yoga, fell and post-sport physical
cultures, Sport in Society: Cultures, Commerce, Media, Politics, 13:7-8, 1249-1267
DOI: http://dx.doi.org/10.1080/17430431003780260

 

Om å glemme kroppen

En refleksjon over samtidens kroppsfokusering
Gro Rugseth & Gunn Engelsrud

Du skal ha mye ledig tid for å få med deg alle oppslag om kropp og utseende i mediene nå for tiden. Det betyr imidlertid ikke at du trenger å bruke så mye av tiden din på å lese dem. Har du lest en artikkel har du så å si lest dem alle. De handler i bunn og grunn bare om det samme: om å bry seg om kroppen, om å bry seg om at kroppen tar seg godt ut, på noen bestemte måter. Kroppen skal trimmes og pusses og strammes opp, styrkes og fores og pyntes. Du skal bli større ett sted og mindre et annet, bredere her og smalere der, glatt og fast. Den siste vrien nå er at du skal like kroppen. Utsagn som ”jeg elsker kroppen min” fulgt av bilder av personer med og uten klær skal demme opp for den såkalte kroppsfikseringen. Personene ”liker kroppen sin” etter sigende som den er; bløt, blek, rynkete, blubben eller fet. Bilder av alle typer kropper og utsagn fra vanlige kvinner og menn i alle varianter med et såkalt naturlig forhold til kroppen sin skal visstnok bekjempe kroppshysteriet.
Er ikke det flott og fortjenestefullt tenker du kanskje? Nei skrev Mimir Kristjansson i Aftenposten 9 april: Å kle av seg mot kroppspress er som å skåle for avholdssaken. Med denne treffende sammenligningen fikk Kristjansson påpekt det paradoksale i å skulle bekjempe et onde med mer av det samme. Bildene av de nakne kroppene til kvinner og menn som sier de elsker kroppen sin representerer ikke et brudd med det pågående fokuset på kroppen. De er eksempler på den samme leksa om igjen. Kroppen er objektet i oppslagene, den er et bilde, den er utseende og form og bildene er skapt for blikket, for å bli sett, beundret, vurdert og bedømt. Kroppen blir tematisert på samme måten som andre ting vi tar stilling til om vi liker eller ikke liker; sofaputer, biler eller påskepynt. Poenget er å få oss til å ta stilling til kroppen, reflektere over vårt og andres utseende og posisjonere oss for et annet blikk. Tankegangen peker ut kroppen som noe vi kontinuerlig bør ha et engasjert forhold til og et syn på, enten det er å elske den, like den, være passe fornøyd med, hate, beskue, måle, veie og vurdere.
Som Kristjansson vil vi hevde at bildene og tekstene om å like kroppen er en metode som bommer fullstendig hvis målet er at vi skal få det bedre med oss selv. Å være kontinuerlig opptatt av kroppens form og fasong er et risikoprosjekt som ikke nødvendigvis gjør oss glade og friske. Det bidrar like gjerne til det motsatte, til at vi blir sykelig opptatt av vår egen kropp og helse. Vi vil i stedet slå et slag for å glemme kroppen. Du er på ditt friskeste når du glemmer kroppen, når kroppen får falle i bakgrunnen for din oppmerksomhet. Det trenger vi ikke engang øve på, det er noe vi allerede kan. Eller kanskje skal vi heller si at dersom du må øve for å glemme kroppen har du allerede holdt på for lenge med å tenke på den. Glem kroppen, rett deg fra den og ut i verden. Det er helsebringende.

Om sammenhenger som ikke henger sammen

Gro Rugseth

Enhetsleder for barn og unge i Horten kommune har bestemt seg for å bannlyse brunost fra barnehagebarnas matbord http://www.nrk.no/vestfold/brunost-utvist-fra-sfo-og-barnehage-1.11552368 . En spørrerunde blant brunostglade nordmenn viser at de imidlertid ikke ser det som noen overhengende fare for folkehelsa at unger får spise brunost på skiva. Kokk og matskribent Charlotte Mohn Gaustad derimot, gir tiltaket sin umiddelbare støtte og skriver at: ”Vi må applaudere dem som faktisk evner å ta grep og endre en negativ situasjon” :
http://www.nrk.no/ytring/brunostbannlysing-og-barnehelse-1.11568748

Å ta grep ved å ta brunosten fra barna vil i følge Mohn Gaustad og ansvarlige i Horten kommune redusere ungenes inntak av søte matvarer. For at den påstanden skal holde vann må vi forutsette at alt annet i barnets kostvaner er ubevegelig og konstant, over tid. Sannsynligheten for det er lik null. Her fremstilles med andre ord sammenhenger som ikke henger sammen, uten at det demper entusiasmen hos enhetslederen og matskribenten. De strammer i stedet grepet og hevder at å nekte ungene brunost kan virke forebyggende på utviklingen av overvekt og fedme. Jeg fristes til å være skråsikker tilbake: Betydningen av brunost på skiva for barnets kroppsvekt er mikroskopisk og sannsynligheten for at barns overvekt og fedme har helt andre forklaringer er tilsvarende stor.

Den vanntette troen de to har på at det å gjøre noe uansett er bedre enn å gjøre ingenting er forbløffende, sett opp mot all den forskningsmessige dokumentasjonen som foreligger på manglende effekt av diverse såkalt målrettede vektreduksjonstiltak. I matematikken gir minus riktignok en reduksjon, men regnestykker går sjelden opp på samme forutsigbare måte i levende kropper. Effekten av å fjerne brunost spises bokstavelig talt opp av andre sammenhenger barna også er innvevet i.

Jeg har liten tro på at motforestillinger stopper damene i å gjennomføre tiltaket. De ønsker seg snarere ”flere forebyggende tiltak i hele landet”. Så nå bør alle barnehagebarn i Horten og omegn holde på perlene og plastelinaen, tegnearkene og legoklossene: Snart kommer folkehelsepolitiet på at det er en sammenheng mellom vekt og stillesitting.