Kategoriarkiv: Kunstspråk

SPRÅKET om KUNST? Et spørsmål om Hvilket språk?

 

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Diskusjoner om språk og kunst er gjengangere i samfunnsdebatter, nå igjen i Klassekampen, der Lotte Konow Lund, støttet av Sverre Koren Bjertnes tar til orde for at kunstnere må « ta tilbake språket».  Spørsmålet er; hvilket språk skal de «ta tilbake», og hvilket språk er det som er tatt fra dem, og av hvem? Å skape kunst er i seg selv språk, visuelt, kinestetisk, auditivt, affektivt, intellektuelt og verbalt; hva betyr disse ulike formene for språk i opplevelse av- og forståelse av kunst? Koren Bjertnes siteres på i Klassekampen 4. mars, «kunsten min skal alltid være motivert i noe jeg vet hva er». Å vite hva noe er, er filosofisk sett et stor spørsmål. Hvordan og når kan vi slå fast at vi vet noe? En indikator kan være at det vi vet har opphav i erfaringer fra levd liv og historie: noe som for øvrig også bør være kontekst for ethvert språk; eller er det ikke slik? Kunstneren skal, i følge debatten i Klassekampen, angivelig ha «gitt fra seg språket til kuratorer, teoretikere etc», noe som har skapt et «fjernt og abstrakt» språk – uten referanse til «virkeligheten», men «lukket inne». Leddet mellom erfaringer av kunsten og språket om den, henger ikke sammen.

Et spørsmål er; Hvordan bruker kunstnere selv (verbal) språket om egen kunst?  Kunst handler om er å vise noe frem, uten å måtte ty til verbalspråk eller skrift. Like fullt eksisterer kunst innenfor en språkkultur – og både publikum og kunstnere vil på ulike måter tolke det de opplever innenfor språklige kategorier. Til tross for dette – som publikum åpner vi oss i gode stunder for et kunstverk – tårene kan strømme på uten at en vet hvorfor, følelser kan fylle kroppen og berikelse, minner, frykt, forferdelse, kjærlighet,  åpninger mot noe stort og uoverskuelig kan skylle inn, som ordløse tilstander. Følelsen kan være «jeg har ikke ord». Kroppene og verkene har sine egne kontaktskapende språk og måter å dele innsikt, erfaring og kunnskap på.

Her er paradokset; at kroppene og verkene deler innsikt er et perspektiv. Dette perspektiver må gis betydning gjennom verbalspråket, ellers overses det i debatten om språkets rolle. Det trengs mao et språk om språket! Det finnes erfaringer som ikke (ennå ikke) kan artikuleres i tekst eller verbalspråk – erfaringer som må dveles ved, undersøkes og gjendrives, slik Natalie Depraz, Francisco J. Varela og Pierre Vermersch gjør i boka «On becoming aware. A pragmatics of ecperiencing» Her gjennomgår de systematisk, med utgangspunkt i Edmund Husserls fenomenologi, hvordan vi kan bli klar over og kjent med våre tanker og følelser i praksis gjennom hands-on-arbeid. Mening, den immanente evne til innsikt om livet og oss selv må kultiveres, vies tålmodighet og gjennomleves, slik at verden og erfaringen kan vise seg og at det «uttenkte» må vike for det om kjennes og leves i kroppen. Praksisen med å utforske egne erfaringer gis forrang – og «belønningen» kan være å komme fram til nye språklig uttrykk, som vi ikke visste var der a priori. Et slikt kinetisk-kroppslig kunnskapsfelt og estetiske erfaringer er kunsten egnet til å støtte opp under.

Konkusjonen er at språket om kunsten må debatteres – ikke minst for kunstnere som skal skrive søknader om økonomisk støtte til sine prosjekter; de må skrive seg inn i det som oppfattes som «det rette» språk – og her støter de på spørsmålet om hvilken betydning selve språkbruken har. Språkfilosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) kan komme oss til unnsetning. Ved å rive ord og begreper ut av en sammenheng; jfr. slik Koren Bjertnes siteres på at «et innfløkt kunstspråk fratar publikum troen på at de kan forstå kunst», peker Wittgenstein på; at dersom forholdet mellom språk, mening og virkelighet ikke blir fremstilt som forståelig, kan språket bli gående «på tomgang» og fjernes fra menneskelig livsverden. Ved at språket om kunsten overser sammenhengen mellom språkbruk og livsform, står språkbruken i fare for å «lukke kunsten inne».  Et viktig poeng er at dette ikke er «språkets feil», men at vi som bruker og skaper språket, må reflektere over språket og oss selv som språkbrukere. Språk kan, som at annet, brukes på mange måter; til å få makt, penger og kontroll, til utvidet forståelse og kommunikasjon, til refleksjon og kritisk meningsutveksling.  Vi kan «become aware» over det språk vi bruker, og hvor i vår erfaringer og tankeverden språket kommer fra. Får vi sagt det vi vil? Sier vi med det språk vi bruker «mer enn» ordene? Hva legges til ed tonefall, kropp, og stemme? Dette er spørsmål, som, så langt, ikke berøres i debatten.

Til slutt, som Koren Bjertnes siteres på; publikum skal ha frihet i sine tolkninger og opplevelser.  For å oppleve en slik frihet trengs dialog sammen med kunstnere og andre som kan bidra til å realisere tolkningsfrihet – og til det trengs også et språk om akkurat dette.

Depraz, N; Varela, F.J and Vermercsch, P ( 2002). On Becoming Aware. A Pragmatics of experiencing. John Benjamins Publishing Company. Amsterdam/Philadelphia.