Kategoriarkiv: media

Kan helse velges?

Gro Rugseth

Sykdomsmønster i endring
Sykdomsmønsteret i befolkningsgrupper over hele verden er i endring. Tidligere førte smittsomme infeksjoner til akutt og uforutsigbar sykdom og var en dominerende årsak til dødelighet. I dag preges sykdomsbildet og dødelighetsstatistikken mer av kroniske, langvarige lidelser som hjerte-kar sykdom, kreft og diabetes.

Livsstilssykdommer ble introdusert som begrep i siste halvdel av 1900 tallet og i starten særlig knyttet til fettholdig kost og røyking. Parallelt med en økende bevissthet om livsstilers betydning for helse, et sykdomsbilde i endring og utvikling av virksomme vaksiner, effektiv kirurgi og medikamenter, har helse gått fra å bli forstått som skjebnebestemt, et resultat av tilfeldigheter og forhold utenfor vår egen kontroll, til å bli noe vi omtaler som mulig å kontrollere, manipulere og velge selv.

Helsebringende livsstil
En helsebringende livsstil tillegges stor betydning og status. En slik livsstil kan læres blir det sagt og kan forebygge kroniske lidelser, sykdom og tidlig død. Slike ideer dukker opp som tydelige tendenser i helsefaglig praksis og i kommunikasjon om helse og sykdom. De siste tiårene har opplæring av ulike pasientgrupper blitt et betydelig arbeidsfelt for ulike typer helsepersonell. Enigheten er stor innad i slike opplegg om at veien til bedre helse går gjennom egeninnsats. I tråd med slike tidsaktuelle ideer er livsstilsbegrepet godt innarbeidet i både offentlig helsepolitikk og praksis, i medisinsk og helsefaglig forskning og i medienes formidling av helsestoff. Det er en utbredt tendens å bruke begrepet som om det utelukkende handler om individuelle og bevisst valgte måter å leve på.

Kan helse velges?
At våre livsstiler er individuelle og kan velges er det imidlertid grunn til å se kritisk på. Sosiologen Max Weber (1864 – 1920) tilskrives ansvar for etableringen av et konstruktivt innhold i livsstilsbegrepet. Han var langt fra å mene at individet var en autonom, selvstyrt aktør og han ville neppe hevde at helserelaterte valg foregår i et sosialt vakuum. Tvert i mot. Weber betraktet livsstil som et kollektivt, sosialt fenomen, ikke som en serie ukoordinerte handlinger utført av frakoblede individer. Weber pekte på at livsstilsvalg og livsstilsmuligheter gjensidig virker på og inn i hverandre. Mens valgene kan knyttes til personer, så er mulighetene mer basert på strukturelle forhold. Bor du i et trafikkert nabolag uten fotgjengerfelt og grøntarealer blir det krevende og farlig å gå 10 000 skritt om dagen. Bor du på markagrensa med stier og skispor fra eget hagegjerde merkes kanskje ikke turen en gang som et eksplisitt valg, den inngår som en selvsagt del av måten de fleste lever på i ditt nabolag. Eller som sosiolog og antropolog Pierre Bordieu (1930 – 2002) kanskje ville sagt det: markaturen er en del av din habitus. Eksterne strukturer internaliseres og kroppsliggjøres og blir styrende for hvordan vi oppfatter, forstår og handler i verden. Det innebærer ikke et fravær av frie valg. Men den som skal forstå bakgrunnen og forutsetningene for å ta valg må forstå hva som muliggjør, styrer, avgrenser og begrenser dem.

Det er i møtet med et naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag og bio-medisinske helseforståelser at livsstilsbegrepet har blitt redusert. Redusert til å handle om gitte, forutsigbare sammenhenger og avgrensede handlinger, utført av enkeltmennesker fristilt fra forbindelser utover seg selv. Kjønn, sosial klasse, kulturell tilhørighet og øvrige sosiale strukturer får liten eller ingen betydning som forklarende dimensjoner i slike perspektiver. Om du er mann eller kvinne, ung eller gammel, rik eller fattig, singel eller partner, hvit eller brun, bor i øst eller vest – når det kommer til helserelatert livsstil får du stort sett de samme rådene om hva som er sunt og usunt, hva du bør velge og hva som bør droppes. At dine valg kan handle om noe utenfor din egen kontroll og bevissthet blir utelatt som forklaringsbakgrunn, eller beskrevet som ”unnskyldninger”. Tanken står over kroppen, bevisstheten styrer viljen og når viljen er tilstrekkelig tilstede kan ingenting stoppe deg på veien til god helse. Eller?

Den selvvalgte helsens slagside
Misforstå meg rett. Det kan være mange gode gevinster i hjerteskole og ryggskole og bevegelsesgrupper. Men forestillingen om selvvalgt helse og forventninger om gevinsten av forebygging har også en slagside. Med en massiv satsing på pasientopplæring kan veien være kort til å tenke at den som allikevel blir syk, for ikke å snakke om fet, har seg selv å takke. I ytterste konsekvens blir det å bli syk eller fet, eller syk av å være fet, et spørsmål om moral. Om å velge mellom rett og galt og å være en verdig trengende til fellesskapets midler.

Utfordringene med en individualisert helseforståelse, basert på generaliserte råd, er mange. Et krevende paradoks er at den personlige belastningen ved å skulle oppfylle egne helse- og/eller vektmål ikke nødvendigvis leder til helse, men i stedet gjør mange syke. Innsatsen for å se bra ut, veie akkurat passe, spise sunt og trene seg sterk, gir ofte en motsatt effekt. Den generelle trivselen med å være i verden trues av en selvopptatt fortvilelse over å ikke leve opp til egne og andres forventninger om hvordan kroppen skal se ut. Det er grunn til å tro at særlig heldig for helsa er det heller ikke, å gå rundt og mistrives i egen kropp og skylde seg selv for dårlig innsats.

Delt ekspertposisjon
Til tross for slike kjente bivirkninger av livsstilsbehandling, kan vi regne det som sikkert at livsstilsendring vil fortsette å være et sentralt mål også i fremtidig helsearbeid. Med bakgrunn i Webers utlegninger er det mulig å si at et enøyet medisinsk og individualistisk syn på livsstil er for smalspektret og lite realistisk med tanke på endring. Kunnskap fra livsstilsbegrepets teoretiske forankring må inngå i behandleres kliniske refleksjon og resonnering. Det holder ikke å kjenne til bevegelsers bio-mekaniske grunnlag eller fysiologiske effekter på fettforbrenningen. Den praktiske kunnskapen behandlere besitter må innlemme respekt, nysgjerrighet og forståelse for samvirket mellom individets valg og muligheter. Ideell helsefaglig praksis sies å være pasient-sentrert og frigjørende. Det kan den bare bli dersom helsearbeideren er villig til å dele ekspertposisjonen med pasienten og innser at i konkret behandling er begge parter lærende. Jeg har tro på en behandlerinnstilling som legger vekt på å oppdage helseutfordringer sammen med pasienten, fremfor å belære han eller henne om rett og galt, sunt og usunt, fra et generalisert og moraliserende mørkeloft.

Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun «skulle ha trent». Men hva opplever hun når hun gjør det? «Jeg synes det er drit kjedelig» sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert «investering» som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Amerikanske tilstander

Gro Rugseth
Boulder, CO

Når debattene i Norge handler om forekomsten av overvekt og fedme er mange raske til å advare mot ”amerikanske tilstander”. Referansen til USA er ment som et skremmebilde og spiller på frykten for at antall personer med overvekt og fedme i vårt land på et tidspunkt skal tilsvare det den er her. Her er den høy, svært høy og foreløpig adskillig høyere enn i Norge, i alle aldersgrupper og blant begge kjønn. USA er på mange måter i denne saken godt egnet som norske mediers, helsepolitikeres og fedmeeksperters marerittaktige bilde på hvor galt det kan gå.

Faren ved et slikt skremmebilde kan imidlertid være at vi ikke tror vi har noe å lære av amerikanere, bortsett fra hvordan ting ikke skal gjøres. Det er selvsagt feil. Her foregår det hele tiden små og store prosjekter, individuelle og offentlige, som på hver sine måter bidrar til å bevege og forandre det entydige bildet av en folkehelsekrise, med alle dens fasetter. I nyhetene denne uka har to ordførere fått oppmerksomhet. Den ene fordi han har blitt fedmeoperert, den andre fordi han har slanket seg på ”gamlemåten” ved å spise mindre og bevege seg mer. Dette er jo ikke nyheter i seg selv, i et land hvor anslagsvis 45 millioner mennesker hvert år forsøker å gjøre det samme. Men med disse to gutta følger et par litt spesielle historier.

Den ene handler om ordføreren i byen Missoula i Montana. Han ble nylig fedmeoperert og dagen etter operasjonen postet han et åpent brev i sosiale medier til byens innbyggere om sin situasjon. Going public om fedmekirurgi, slik han gjorde med brevet, omtales i mediene og av fedmeeksperter her som en modig handling. At det er modig begrunnes med at slankeoperasjon mistenkeliggjøres av mange og høster lite anerkjennelse. Det er ikke uvanlig å støte på holdninger, både i amerikansk og norsk sammenheng, om at kirurgi mot fedme er en lettvint løsning på et individuelt livsstilsproblem, oppstått som følge av latskap, dårlige valg og vaner (Groven 2013, Natvik 2015). Konsekvensen er at stigma om den fete som lat og ansvarsløs ikke blir særlig redusert gjennom fedmekirurgi, men tvert i mot hefter ved personene også etter at de har blitt slankere. Og det er her betegnelsen ”modig” får sin berettigelse når det gjelder Missoula-politikeren. Inntrykket av en uansvarlig og lat unnasluntrer på jakt etter lettvinte løsninger kan i verste fall felle en ordfører på valg, mener noen. Det kan selvsagt åpne for at brevet fra hans side først og fremst er motivert av behovet for å sikre gjenvalg.

Enkelte kommentatorer sammenlikner allikevel Missoula-politikerens åpenhet med den gang presidentfrue Betty Ford fortalte offentligheten om at hun hadde fjernet brystet pga kreft. Det var for førti år siden, i en tid da pupp var tabu, enten den var frisk eller syk. Å være åpen om tabubelagte tema starter samtaler, sies det her. Og noen av de samtalene gjør en positiv forskjell, gjennom å bygge ned fordommer. Selv tenker jeg at det å menneskeliggjøre tabuer kan være avgjørende for at noen fatter en dypere interesse for det personlige dramaet som det ofte innebærer å komme så langt som til en slankeoperasjon. Kanskje får noen gjennom å lese ordførerens brev kontakt med sin egen evne til medlevelse og empati og erfarer at det er en forskjell på fordommer og kunnskap? Samtidig er det ingen grunn til å romantisere dette. Motkreftene, som bla kommer til uttrykk i slike sakers kommentarfelt, er betydelige og de som regjerer der virker helt uten vilje eller evne til å endre perspektiv.

Så til ordfører nr 2 i mediene denne uka, dvs saken er ikke ny, den har dukket jevnlig opp i ulike medier siden 2008, men jeg ble først oppmerksom på den for et par dager siden. Den utspilles i byen Oklahoma City og igjen handler det om en ordfører som har en personlig historie med jo-jo slanking og gradvis vektøkning gjennom mange år. Nyttårsaften 2007, etter å ha regnet ut sin egen BMI til å tilsvare fedme og dessuten lest i mediene at byen han var ordfører i var på listen over byer i USA med flest fete innbyggere, innkalte han til pressekonferanse i byens dyrepark. Med betydelig sans for symbolikk stilte han seg opp foran elefantene og lanserte to ting; sin egen bestemmelse om å gå kraftig ned i vekt det kommende året og samtidig kampanjen This city is going on a diet. Han inviterte rett og slett byens innbyggere til å følge hans eksempel i et felles forsøk på å gå ned i vekt. Fordelt på antall innbyggere i en by med mer enn en halv million mennesker, var målet moderat; en drøy kilo pr person på ett år eller 1 million pounds, mer enn 450 tonn, synliggjort som vekten av 100 elefanter. Kampanjen tok av, på kort tid hadde mer enn 40 000 mennesker logget seg på kampanjens nettside og begynt å registrere vektnedgang. Og selv om måloppnåelsen tok litt lengre tid enn planlagt, det ble først nådd i 2012, så kan Oklahoma City i dag smykke seg med et bemerkelsesverdig resultat. Byen er ute av listen over USAs feteste byer og inne på lista over de fitteste.

Det som særlig gjør meg interessert i Oklahoma-prosjektet er det som skjedde da denne ordføreren løftet blikket fra egen badevekt og begynte å undersøke hva som måtte til på samfunnsnivå for å fremme innbyggernes helse. Vi hadde skapt en by med høy livskvalitet, sier han, hvis du var en bil. Men som menneske, med behov for rekreasjon, aktivitet og bevegelse var du ikke særlig tilgodesett. Med den erkjennelsen begynte det politiske arbeidet hans med å designe fremtidens Oklahoma City, mer rundt menneskene enn bilene. Ordføreren sørget for delfinansiering gjennom 1% høyere moms på varer og lanserte begrepet helserelatert infrastruktur. I dag har Oklahoma City hundrevis av kilometer med nye fortau, sykkel- og gangstier som forbinder bydeler og sentrale plasser der det før kun var mulig å komme til med bil. Det er etablert nye parker, elven gjennom byen er renovert og har fått egen arena for vannsport. I tillegg er mer enn femti nye gymsaler bygget på skoler som ikke hadde slike saler før, idrettsanlegg er rehabilitert og i barnehager, skoler og på seniorsenter undervises det om sunne mat- og bevegelsesvaner. En bivirkning av opprustningen er at en mangeårig tendens til fraflytting fra byen har snudd og at nye flytter til, slik at Oklahoma Citys befolkningsprofil er i endring. Innbyggerne har i dag ikke bare bedre helse, men også et høyere utdanningsnivå.

Oklahoma City er bare en av svært mange byer i USA som har satt i gang kollektive slankeprosjekter og helseløft. Avisene rapporterer om ganske nedslående resultater for mange av dem. Mye penger er investert i svært lite utbytte. I lys av det er det vanskelig å ikke bli begeistret for de resultatene ordførerens kampanje har utløst. Men jeg lurer selvsagt på hvordan det nå er å være fet i Oklahoma City. Jeg ser at prosjektet er fullt av krigsmetaforer og problematisk retorikk om ”fight the fat” osv. Det kan jo godt hende at holdningene mot den som fortsatt er fet hardner til i skyggen av begeistringen over alt ordføreren og andre har fått til. At selv om luften er renere fordi biltrafikken er redusert kan det være et tøffere meningsklima å puste i for den som er fet i Oklahoma City i dag enn det var før. Det er jo levende mennesker dette angår, ikke tonnevis med fett, og selv om ordføreren og noen tusen andre i byen har klart å slanke seg til sin idealvekt kan ikke deres individuelle historier fungere som blåkopi på hvordan andre skal leve med sine vektutfordringer. Selv om nabolaget har fått fortau er det fortsatt store sosiale forskjeller i byen, slik at tilgangen på fritid til å ta seg en spasertur fortsatt kan være svært ulikt fordelt og områder kan erfares utrygge selv om fortauet er på plass.

Men på bakgrunn av at amerikanere er flasket opp med mantraet om at du bestemmer din egen skjebne og er din egen lykkes smed synes jeg det er fascinerende at ordførerens selverkjennelse ikke stoppet ved hans egen eller alle de andres individuelle slankekur. Det tror jeg også norske politikere har noe å lære av. Forskere som evaluerer slike prosjekter begynner å se konturene av hva som gjør at noen lykkes bedre enn andre Det ser ut til å handle om å sette seg realistiske mål og følge dem opp over tid gjennom kontinuerlig evaluering, prioritere utsatte grupper og områder og innføre positive insentiver for deltakelse og måloppnåelse (i Oklahoma kunne, på ganske unorskt vis, svakt bemidlede få gratis hjertemedisin i bytte for å delta i treningsgrupper). Personlig involvering, politisk vilje og gjennomføringsevne ser i tillegg ut til å ha hatt stor betydning i Oklahoma City. Det blir langweekend på meg nå tror jeg, til Oklahoma, på studietur.

Groven, K.S. (2014) Striving for healthy lives, striving for social acceptance – womens experiences after gastric-bypass surgery. UiO
Natvik, E. (2015) Carrying the weight of uncertainty: patients long- term experiences after bariatric surgery. UiB

Biggest Loser – urealistisk reality

Gro Rugseth

TV-Norge er i gang med en norsk utgave av den amerikanske reality – serien Biggest Loser. Serien handler om 12 fete kvinner og menn som konkurrerer om å tape vekt og vinne penger. Biggest Loser har til nå gått 16 sesonger med stor suksess i USA, konseptet er solgt til en rekke land, har millioner av seere over hele verden og regnes som slanke-TVs ”mor”. I tilknytning til serien har det utviklet seg en hel industri med salg av koke- og treningsbøker, filmer, utstyr, klær og rådgivningstjenester.

Meningene om serien er mange. Mens noen hevder episodene underbygger og forsterker stigmatiserende holdninger mot fete personer som late, ulekre og viljeløse, mener andre at serien fremmer fornuftige holdninger til et alvorlig, individuelt helseproblem; disiplin, viljestyrke, mager kost og hard trening. I forkant av seriestart i Norge var det et kort anløp til debatt i tabloidavisene om hvor ”bra” eller ”sunt” dette er for deltakerne, om de blir ivaretatt på forsvarlige måter underveis og etter innspillingen og hvor ”riktig” det er å slanke seg på akkurat denne måten, se debatten her. Etter premieren var imidlertid den samme pressen svært begeistret for innhold og konsept. VGs anmelder kalte programmet en ”Overvektig opptur” og gav det en femmer på terningen. Dagbladets journalist hevdet at dette er TV-underholdning som har potensiale til både å bryte med fordommer og drive fornuftig folkeopplysning.

Etter seriestart og anmeldelser har debatten om programmet stilnet. Påstandene om seriens betydning for reduserte fordommer og bedret folkehelse kan det allikevel være verdt å se litt nærmere på. Det foreligger en del forskningsbasert kunnskap om nettopp Biggest Losers potensiale som fornuftig folkeopplysning. Spørsmålet som stilles der er blant annet om et reality show med slanking som bærende idè kan være til inspirasjon og nytte for andre i samme situasjon? Et annet spørsmål som forfølges er om et slikt konsept kan bidra til en reduksjon av TV-seernes fordommer mot fete personer? Eller har det kanskje helt andre og motsatte ”effekter”, bidrar det til økte fordommer og fremstilles vektreduksjon på urealistiske fremfor realistiske måter?

For å ta det med fordommer først: i USA er det gjort kontrollerte studier blant psykologistudenter som viser at deres fordommer mot tykke personer økte signifikant og varig etter at de hadde fått se en 40 minutters episode av serien. Selv om Biggest Loser deltakerne trente inntil 8 timer om dagen, spiste minimalt og gikk ned svært mange kilo på kort tid, så mildnet ikke det studentenes holdninger til dem. Tvert i mot, deres fordommer mot deltakerne ble styrket etter en 40 minutters dose slanke-TV. De var mer overbevist enn før om at kroppsvekt utelukkende er et individuelt ansvar og problem og sa seg enig i utsagn om at det deltakerne gjorde kunne ”alle klare”. Forskernes konklusjon er at serien reduserer kompleksiteten ved overvekt og fedme til noen grovt forenklede sammenhenger; individuell overspising og mangel på trening. Deltakerne settes aldri inn i en større kontekst hvor sosiale strukturer, politikk, klasse, kjønn, kulturell bakgrunn osv gis betydning for den situasjonen de er i. Seerne får dermed svært lite å tenke med når de skal tenke om det å være fet. For dem ser det ut til at fedmen er en situasjon deltakerne er skyld i selv og kan gjøre noe med hvis de ”bestemmer seg” eller ”vil det sterkt nok”.

Andre studier av Biggest Loser støtter oppunder at reality serien setter seerne på et ensidig spor som aktivt legger opp til å sementere fremfor å bryte med stereotypier om fete. Det begynner allerede med selve navnet Biggest Loser, som indikerer at deltakerne er tapere. Ikke bare gjennom å tape vekt, men også ved å være fete. Innholdsanalyser av episodene får frem at et gjennomgående tema i serien er at en må være tynn for å være lykkelig og for å bli vurdert som et vellykket medlem av samfunnet. Den fete har ingen plass og må slankes bort. Det skapes også et inntrykk av at det er viktigere å være tynn enn å være sunn og frisk. Dette poenget understrekes i den norske utgaven når flere av deltakerne blir skadet og syke av treningen de er tvunget til å delta på. De får ryggplager, skuldersmerter og kneproblemer, gnagsår, muskelbrist og krystallsyken. Flere er nær ved å kaste opp underveis i de beinharde treningsøktene. At alt dette foregår på initiativ fra seriens to personlige trenere gjør ikke saken bedre. Deres tilnærming ser ut til å være basert på at fete folk kan og vil endre seg hvis de bare blir tilstrekkelig utskjelt, fornedret og nedbrutt. Enhver tendens til å ville stoppe underveis i treningen blir møtt fra trenerne med enten trusler om straff, som for øvrig er mer trening, eller forhindret gjennom skriking av kommandoer tett opp i ansiktet på deltakere. De får kontinuerlig og høylytte beskjeder om å ”skjerpe seg”, ”komme i gang” ikke ”være pingler” og huske ”hvorfor dere er her” osv. Trenernes oppførsel i treningsrommet bryter med det meste en faglært person bør ha av kunnskap om behandling av mennesker, om læring, motivasjon og inspirasjon og stiller yrkesgruppen de to representerer i et faglig og etisk svært betenkelig lys. Til tross for dette fremstilles de to i serien nærmest som helter, som personer deltakerne blir fullstendig avhengig av for å lykkes og som selve kroppsliggjøringen av vellykket omgang med mat og trening.

Et siste og svært interessant poeng fra forskning på serien er at når fete personer selv ser serien oppfatter de at det som presenteres som ”reality” når det gjelder vektreduksjon, har svært lite med deres virkelighet å gjøre. 1000 kalorier om dagen og 8 timers trening er umulig å gjennomføre uten at en samtidig er borte fra skole, arbeid og andre forpliktelser. Deltakerne i Biggest Loser er gitt den muligheten i flere måneder mens serien spilles inn. Et mer ordinært liv med familie, arbeid og forpliktelser lar seg med andre ord ikke kombinere med det regimet realityserien tilbyr deltakerne. Muligheten til å holde på med måltider og trening 24/7 er de færreste forunt, og i lys av skadeomfanget blant deltakerne virker det heller ikke særlig forlokkende eller helsebringende. Videre er bruk av personlig trener en kostbar tjeneste, det er relativt dyrt å være medlem på et treningssenter og svært dyrt å kjøpe eget treningsutstyr som tredemølle og step-maskin. Slike ting brukes daglig av deltakerne i Biggest Loser, i tillegg til at de er omgitt av et team som består av ernæringsfysiolog, psykolog, lege og sykepleier. Samlet konkluderte et utvalg fete personer som så serien sammen med forskere at svært lite av det som foregår i serien er tilgjengelig og aktuelt for den som ønsker å gå ned i vekt.

Biggest Loser programleder Henriette Bruusgaard uttaler i VG at hun ”opplever at serien bryter ned fordommer og kommer til å inspirere utrolig mange”. Det er mulig slike subjektive ”opplevelser” fungerer godt for å selge TV, men i møte med etterrettelig kunnskap om det som skal selges blir det ganske trått. Et lite glimt inn i den forskningen som foreligger om Biggest Loser viser at serien mest av alt er et virkelighetsfjernt konsept som ikke lykkes med annet enn å inspirere til forsterkede fordommer mot fete, og for egen del, et par nye om personlige trenere.

Porno eller promo?

Gro Rugseth

Vi lever i en bildedelingstid. På sosiale medier legges det ut tusenvis av selvportrett hver eneste dag. Det er stor variasjon i form og innhold, men noen tydelige trender kan også identifiseres. En av dem handler om å legge ut bilder av kroppsdeler. Romper, overarmer, legger og mager fremstilt gjennom en ganske bestemt estetikk, med oppspent muskulatur under ung og rynkefri, stram og selvbrunet hud. Mange mener mye om sjangeren. Sist uke var det personlig trener Martin Norum som prøvde seg på en analyse av det han så: http://www.vg.no/forbruker/trening/personlig-trener-noen-treningsbilder-er-nesten-ren-porno/a/23316180/
Han hevdet at bildene grenser til å være pornografiske. De fører til et seksualisert fokus på trening, mente han. Illustrasjonsbildet i saken understreket hans poeng. En mammatreningsblogger, fitnessinstruktør og ungdomsskolelærer henger over bassengkanten på Kragerø Spa. Men noe skygger for utsikten mot byen der jeg elsker å tilbringe sommerdagene. Rompa til læreren, ikledd en string bikinitruse som ikke dekker noe som helst. Jeg skjønner umiddelbart hva herr Norum mener. Damen lener seg med full tyngde (enda så lett hun er) inn i pornosjangeren. Konfrontert med kritikken forstår hun selv imidlertid ingenting av sammenlikningen. Hun ”driver ikke med porno” nemlig, hun er bare så sykt ”stolt av rompa” si og det må det vel være lov å være?

Det er da ganske fascinerende. At det ikke er mulig å forstå skillet mellom å drive med porno og å gjøre noe som gir assosiasjoner til porno? Jeg driver ikke med politikk, men det jeg sier kan sikkert ofte høres politisert ut. Jeg driver ikke som kokk, men kokkelerer hver dag. Hadde det kanskje gjort debatten om bildene litt mer opplyst hvis den lettkledde læreren forsto denne forskjellen og dermed likheten? Men, før det kan skje må hun og hennes selfiekollegaer få øynene vekk fra seg selv. Det kan ta levebrødet fra dem, så det er det nok lite sannsynlig at de er villige til. Litt som med pornostjerner det faktisk.

Om å glemme kroppen

En refleksjon over samtidens kroppsfokusering
Gro Rugseth & Gunn Engelsrud

Du skal ha mye ledig tid for å få med deg alle oppslag om kropp og utseende i mediene nå for tiden. Det betyr imidlertid ikke at du trenger å bruke så mye av tiden din på å lese dem. Har du lest en artikkel har du så å si lest dem alle. De handler i bunn og grunn bare om det samme: om å bry seg om kroppen, om å bry seg om at kroppen tar seg godt ut, på noen bestemte måter. Kroppen skal trimmes og pusses og strammes opp, styrkes og fores og pyntes. Du skal bli større ett sted og mindre et annet, bredere her og smalere der, glatt og fast. Den siste vrien nå er at du skal like kroppen. Utsagn som ”jeg elsker kroppen min” fulgt av bilder av personer med og uten klær skal demme opp for den såkalte kroppsfikseringen. Personene ”liker kroppen sin” etter sigende som den er; bløt, blek, rynkete, blubben eller fet. Bilder av alle typer kropper og utsagn fra vanlige kvinner og menn i alle varianter med et såkalt naturlig forhold til kroppen sin skal visstnok bekjempe kroppshysteriet.
Er ikke det flott og fortjenestefullt tenker du kanskje? Nei skrev Mimir Kristjansson i Aftenposten 9 april: Å kle av seg mot kroppspress er som å skåle for avholdssaken. Med denne treffende sammenligningen fikk Kristjansson påpekt det paradoksale i å skulle bekjempe et onde med mer av det samme. Bildene av de nakne kroppene til kvinner og menn som sier de elsker kroppen sin representerer ikke et brudd med det pågående fokuset på kroppen. De er eksempler på den samme leksa om igjen. Kroppen er objektet i oppslagene, den er et bilde, den er utseende og form og bildene er skapt for blikket, for å bli sett, beundret, vurdert og bedømt. Kroppen blir tematisert på samme måten som andre ting vi tar stilling til om vi liker eller ikke liker; sofaputer, biler eller påskepynt. Poenget er å få oss til å ta stilling til kroppen, reflektere over vårt og andres utseende og posisjonere oss for et annet blikk. Tankegangen peker ut kroppen som noe vi kontinuerlig bør ha et engasjert forhold til og et syn på, enten det er å elske den, like den, være passe fornøyd med, hate, beskue, måle, veie og vurdere.
Som Kristjansson vil vi hevde at bildene og tekstene om å like kroppen er en metode som bommer fullstendig hvis målet er at vi skal få det bedre med oss selv. Å være kontinuerlig opptatt av kroppens form og fasong er et risikoprosjekt som ikke nødvendigvis gjør oss glade og friske. Det bidrar like gjerne til det motsatte, til at vi blir sykelig opptatt av vår egen kropp og helse. Vi vil i stedet slå et slag for å glemme kroppen. Du er på ditt friskeste når du glemmer kroppen, når kroppen får falle i bakgrunnen for din oppmerksomhet. Det trenger vi ikke engang øve på, det er noe vi allerede kan. Eller kanskje skal vi heller si at dersom du må øve for å glemme kroppen har du allerede holdt på for lenge med å tenke på den. Glem kroppen, rett deg fra den og ut i verden. Det er helsebringende.

Om sammenhenger som ikke henger sammen

Gro Rugseth

Enhetsleder for barn og unge i Horten kommune har bestemt seg for å bannlyse brunost fra barnehagebarnas matbord http://www.nrk.no/vestfold/brunost-utvist-fra-sfo-og-barnehage-1.11552368 . En spørrerunde blant brunostglade nordmenn viser at de imidlertid ikke ser det som noen overhengende fare for folkehelsa at unger får spise brunost på skiva. Kokk og matskribent Charlotte Mohn Gaustad derimot, gir tiltaket sin umiddelbare støtte og skriver at: ”Vi må applaudere dem som faktisk evner å ta grep og endre en negativ situasjon” :
http://www.nrk.no/ytring/brunostbannlysing-og-barnehelse-1.11568748

Å ta grep ved å ta brunosten fra barna vil i følge Mohn Gaustad og ansvarlige i Horten kommune redusere ungenes inntak av søte matvarer. For at den påstanden skal holde vann må vi forutsette at alt annet i barnets kostvaner er ubevegelig og konstant, over tid. Sannsynligheten for det er lik null. Her fremstilles med andre ord sammenhenger som ikke henger sammen, uten at det demper entusiasmen hos enhetslederen og matskribenten. De strammer i stedet grepet og hevder at å nekte ungene brunost kan virke forebyggende på utviklingen av overvekt og fedme. Jeg fristes til å være skråsikker tilbake: Betydningen av brunost på skiva for barnets kroppsvekt er mikroskopisk og sannsynligheten for at barns overvekt og fedme har helt andre forklaringer er tilsvarende stor.

Den vanntette troen de to har på at det å gjøre noe uansett er bedre enn å gjøre ingenting er forbløffende, sett opp mot all den forskningsmessige dokumentasjonen som foreligger på manglende effekt av diverse såkalt målrettede vektreduksjonstiltak. I matematikken gir minus riktignok en reduksjon, men regnestykker går sjelden opp på samme forutsigbare måte i levende kropper. Effekten av å fjerne brunost spises bokstavelig talt opp av andre sammenhenger barna også er innvevet i.

Jeg har liten tro på at motforestillinger stopper damene i å gjennomføre tiltaket. De ønsker seg snarere ”flere forebyggende tiltak i hele landet”. Så nå bør alle barnehagebarn i Horten og omegn holde på perlene og plastelinaen, tegnearkene og legoklossene: Snart kommer folkehelsepolitiet på at det er en sammenheng mellom vekt og stillesitting.

Meir fysisk aktivitet som leik i barnehagen?

Dagsrevyen i går: Medan talet på overvektige barn går ned på landsbasis aukar det i Groruddalen. Tiltak er sett inn; meir av leiken skal vere fysisk aktivitet. Men sjå på innslaget her. Barna har blitt organisert til å stå i kø for å bevege seg. Dersom innslaget er representatitvt for bevegelsestiltaka er det skivebom og ikkje kunnskapsbasert. Forsking viser nemleg at barna beveger seg dersom dei har tilgang til mange, gode leikapparat og får organisere leiken sin sjølv.

«Det er det ytre som teller»

Gro Rugseth

Lørdag morgen betyr aviser og kaffe her i huset, så også denne snøfylte lørdagen i januar. Forsiden av Aftenposten: ”Slankeoperasjonen var min siste sjanse til å passe inn”, følges opp med fete typer (sic!) på s.16: ”Det er det ytre som teller” http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Det-er-det-ytre-som-teller-7437180.html#.UtvH2KUhbsE . Fedmeopererte Kristine på 23, ny-slanke Rolf- Ørjan på 40 og tidligere jojo-slanker Lina 51, konstaterer på hver sin måte at det er livet som slankere som er det eneste attraktive. Livet som tykk er pyton fra ende til annen.
Journalistene Fuglehaug og Tveter vil at leserne skal smake på begrepet ”fettisme”, men har forspist seg på det selv. De har fråtset i stigmatiseringssirupen og glemt å puste mellom munnfullene. De utvalgte informantene, ekspertene og forskningsreferansene understreker rettlinjede sammenhenger mellom det å være tykk og et dårlig selvbilde, ekle blikk fra andre, sosial isolering, færre jobbmuligheter, lavere lønn. Milde måne for et nitrist tjukkasliv, tenker jeg, og får dermed øye på artikkelen som et tre siders eksempel på…nettopp fettisme!

Kollega Gunn tekster meg, hun har også lest og kommenterer at kropp og utseende i artikkelen blir ”alt og ingenting”. Et journalistisk grep som til forveksling er helt likt den fettismen de tilsynelatende har ønsket å belyse og som forenkler det å leve som tykk til et oversiktlig kart av forutsigbare og entydige sammenhenger. Den eneste bevegelsen i forståelsen av det å være tykk som blir synlig i teksten er at mens det før ble snakket om å være tykk og blid, er det tykk og trist som gjelder nå, kort oppsummert i et sitat fra Rolf-Ørjan: ”Kropp og utseende betyr alt”. Den ny-slanke har blitt en fettist og får være det, helt uforstyrret av journalistene.

Neida Rolf-Ørjan, der tar du feil. Det er veldig mye annet som også betyr noe for hver og en av oss som leser avisen denne lørdagen. Du kan være tykk og bli statsminister i Norge, har du glemt det? Det skulle jeg ønske journalistene hadde kommet på å si. Da måtte Fuglehaug og Tveter antakelig først ha lest seg litt opp på tilgjengelig forskning som undersøker det å være tykk som veldig mye annet enn det fettismebrillene får øye på. Tykkhet som et individuelt og varierende fenomen, ikke som noe likt og fast og forutbestemt. De måtte ha opprettholdt en nysgjerrighet på alle mulige måter en kan ”gjøre det å være tykk” på. Jeg sier ikke at fettismen ikke eksisterer, artikkelen er som sagt et treffende eksempel på det. Jeg sier heller ikke at det er lett å være tykk i vår tid, artikkelen gir noen korte glimt inn i hvor dyptgripende vanskelig det kan være for enkelte. Det er bare det at det er de eneste historiene vi får og dermed er den fettistiske sirkelen sluttet. Det blir ikke mulig for leseren å få øye på noe som helst annet enn det nitriste ved å være tykk, og det fyller på i et beger som allerede renner over av den type forestillinger om tykkhet. Selvsagt finnes det pusterom også i en fettistisk tid. Selvsagt er det stor variasjon i måten å leve tykkhet på. Se litt på denne damen for eksempel: http://www.youtube.com/watch?v=g-pMf342UL0 . Kimberley Dark kan kanskje gi noen hver et spark på fordommenes skinnlegg. Hun snakker tilbake fra den tykke kroppen med humor og vidd og gjør sin tykkhet på måter som utfordrer og vrir og vrenger på klamme forestillinger.

Ok, en formildende omstendighet kan tilgodeses journalistene. Når de tilsynelatende ikke har gått inn i tematikken fettisme med særlig grad av nysgjerrighet eller jaktinstinkt for nye perspektiver, så viser det tilbake på fenomenet selv. Det eksisterer så fastlåste og forenklede forestillinger om det å være tykk i vår kultur, både innen fag, forskning, politikk og hverdagssamtaler at det krever litt ekstra å tenke med for å få dem til å slå sprekker. Sprekker som kunne slippe litt lys inn, belyse helt andre og kontrasterende måter å leve som tykk på og som kunne utfordre fettismen fremfor å forsterke den. Så kjenn litt på den Fuglehaug og Tveter, skal ikke journalister jakte på nyheter? Å fremstille fettismen som totalitær og det å være tykk som et endimensjonalt og ferdig forstått fenomen er sååååå forrige tirsdag!

Kropp og kommers

Gunn Engelsrud & Gro Rugseth
Den kjente psykiater, professor og forfatter Finn Skårderud, skriver i Aftenposten 28. desember (http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E) at han har gjort seg noen «romjulsmelankolske betraktninger». Under overskriften «kroppen er den nye sjelen» tar han utgangspunkt i tankene til den nitti år gamle Renè Girard og hans refleksjoner over at «vi i vesten» er de som er aller mest «besatte» av selvsult og slankhet og at vi gjennom kroppslige praksiser ser for oss å oppnå en «jordisk frelse». For å oppnå en slik frelse må vi delta i en «vanvittig kroppskonkurranse» om å etterligne kulturelle idealer for kroppens form og utseende. Videre bruker Skårderud et eksempel fra bloggen fotballfrue.no. og omtaler bloggen som «en forvirrende sammenblanding av kropp og kommers».
Vi deler mange av Skårderuds bekymringer rundt kroppshysteriet som kommer til uttrykk i sosiale medier, men vil hevde at nettopp fotballfruens blogg snarere avklarer enn forvirrer. Bloggerens kropp og utseende, med og uten klær markedsføres som en misunnelsesverdig vare og forbindes med en bestemt livsstil med regulerte doser trening og kosthold. Kroppen brandes gjennom tekst og bilder som et produkt av bestemte handlinger og holdninger, av vilje og målstyring. Gjennom å etterligne stilen, treningen og kostholdet som presenteres kan «denne kroppen» være oppnåelig også for leserne. Skårderud spør: Hva slags kropper er dette? Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Eller blir det for strengt? Vi vil reflektere videre over disse tre ganske ulike spørsmålene.
Først: som kropper er vi alle de «samme» kroppene; i den betydning at de puster av seg selv, hjertene slår, kroppene vokser, eldes og endres, de er dødelige og uforutsigbare – det finnes slik sett ingen «frelse» i de kommersielle produktene og metodene som tilbys. Å gi inntrykk av noe annet er lureri og i beste fall kortvarig lykke. Som Skårderud så riktig påpeker, følger like gjerne ny misnøye og følelse av mislykkethet med som en skygge for dem som gir seg i kast med prosjektet. Mange «vet» dette med seg selv, men snakker kanskje ikke høyt nok om det. Mange unge på Aftenpostens Si:d – sider skriver imidlertid kritisk om «presset» på kroppen skapt av kommersielle aktører og om hvordan det gjør dem dypt frustrert og ulykkelig å skulle leve opp til polerte og retusjerte kroppsidealer.
Det andre spørsmålet Skårderud stiller er: Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Ja, tydeligvis er de som følger fotballfruen og andre blogger i hvert fall åpne for hverandre og den verden de synes å dele. De følger hverandre opp med lesninger og likes daglig og gjerne flere ganger daglig. Mange av dem er også hypersensitive for kritikk, og tar kommentarer svært personlig enten det kommenteres på dem selv eller andre bloggende fruer (jfr. tidligere debatter om fotballfrue.no). En stor vaktsomhet spilles ut og får oss til å tenke at de best kan karakteriseres som åpne for hverandre og særs lukket for mange andre. For hvis spørsmålet er hvor åpne de er mot det kroppslige mangfoldet som tross alt kjennetegner verden utenfor bloggsfæren er vi mer usikre. Det er mange som ikke kan inkludere seg i det å være slaver av det såkalte kroppshysteri. Sosial klasse og økonomiske ressurser er en forutsetning for å la seg innlemme i tenkningen om kroppen og praksisen med kroppen som et objekt, i tillegg til en rekke andre faktorer som alder, kjønn, etnisitet, funksjonsnivå osv. De som har tilgang til de ”rette” ressursene får definisjonsmakt hvis de ønsker det, blant annet gjennom innleggene som skrives om dem og av dem og bekymringer vi andre skal dele.
Det siste spørsmålet Skårderud stiller er om det blir for strengt? Å være «streng» med seg selv inn mot kosthold og trening innebærer å legge ned mye oppmerksomhet og innsats. Det kan sikkert svare seg i øyeblikket for mange, men over tid vil alle også erfare kroppslig endring og forfall, plager og sykdom, uavhengig av strenghetsgrad. For dem som lever av å visualisere kroppsform og skape illusjoner om at dette skulle ha verdi i seg selv og for «oss alle», blir det antakelig aldri «for strengt». En livsstilsblogg både skaper og opprettholdes av et marked for illusjoner, produkter og inderlig begjær etter «merkevaren».
Skårderud uttrykker bekymring over at titusener følger bloggen og inntar konsumentrollen. Det som imidlertid ikke er avklart er hvor mange av disse følgerne som er reelt interessert i å etterlikne bloggerens prosjekt. Er det kanskje også en stor andel av dem som daglig og ukentlig klikker seg inn på diverse nettsider som utelukkende lar seg underholde eller som opprettholder en ironisk distanse til prosjekter som rettes mot en abstrahert og urealistisk kroppslig perfeksjon? Noen unge jenter ler i hvert fall av og ser «ned» på de stakkars kroppsbloggerne; http://uperfektejenter.blogg.no . Med andre ord er ikke alle forvirret av sammenblandingen av kropp og kommers, de forstår tvert i mot budskapet som overtydelig.