Kategoriarkiv: OL – sportskommentering

En plutselig frigjørende tanke – om OL- kommentatorer og det kommenterte.

 

 

OL-kommentatorene interesserer meg.  Eller rettere sagt kommentering av sportssendinger generelt.  Grunnen til interessen er følgende – det handler om forholdet mellom kommentatorenes ytringer og det kommenterte felt. Hva kommenteres; hva velges ut, hvordan bygges dramaturgien? I dag- søndag 16. februar var det «Herrestafett i langrenn» – en gren Norge skulle vinne, en paradegren som overgår alt, «damestafetten kan ikke måle seg med den, og «Petter (nærmere presentasjon unødvendig) er villig til å dø for fedrelandet på siste etappe». Jeg skal ikke dvele ved hvordan det gikk – for selv om «Petter er Petter» – et uttrykk kommentatorer bruker, som om det var like selvinnlysende som «det er kaldere om vinteren enn om sommeren»!

Så til saken. Hva skjer i kommenteringens forkant?  Norge og de norske utøvere konstitueres som enestående personer, ingen over- ingen ved sidene av når det gjelder å være sympatiske, offervillige og sterke. Gikk det dårlig i går – tar vi det igjen i dag. Utøverne – hvis vi kaller dem «objektene» som representeres i det sportskommenterte univers, endres imidlertid radikalt ettersom konkurransene skrider fram. Fra å være bli posisjonert som stabile og uovervinnelige endres de til ganske ordinære og upredikerbare, «har ikke dagen, og skiene er dårlige». Utøvere fra andre nasjoner, som «normalt ikke slå oss» overtar rollene som de best forberedte; de som har «prikket inn formen» og gjort «alt riktig» til tross for langt mindre ambisiøse støtteapparat.

Min videre refleksjon omhandler konstitueringen av den «virkelighet» kommenteringen gjelder – basert på antagelser om at det er «faktiske hendelser» vi er vitne til. Idrett er tross alt målbart – tidtaking og målpassering er «reelt». En rasjonalist kunne ikke vært mer enig.

Ingen hendelser der mennesker er involvert stopper imidlertid der. Det er liv og røre, drømmer, tanker, følelser som strømmer på – aktiviteter som på forhånd var «klare på papiret» endrer karakter – idrettens praksis og utøvelse står over og overgår de vitenskapelige forberedelser og metoder. Kommenteringens «vesen» likeså – de har brukt timevis på forberedelser av leksikalsk kunnskap fra tidligere OL og utøveres plasseringer. Dette er vel og bra – men det som fremtrer er kommentatorenes subjektive måte å se konkurransen på, – det leves og skapes her og nå.  Gjennom å være del av den kommenterte verden at trer kommentatoren selv i forgrunnen.  Kommentatorene kommer «tett på» og bruker sine forestillinger, opplevelsene, følelser og ikke minst sine sterke forhåpninger – «det kan fortsatt gå – det er ikke umulig – Petter er fortsatt Petter».  Det er ikke noe annet enn å vinne som gjelder, det har Petter selv nettopp uttalt.

Ved å reflektere over hvilke ord, uttrykk, myter og forforståelser, som brukes viser det seg hvordan kommentatorene (i likhet med andre) er dypt involvert som subjekter i den kunnskap de skaper og elaborerer på og om. Kort og godt – det finnes ingen utvendig eller objektiv rasjonell kunnskap som kan brukes og gjøres gyldig i seg selv – verken for utøvere eller kommentatorer.  Det å kunne noe viser seg  i knowing – how dvs. ved å kunne håndtere det som skjer i særegne og individuelle situasjoner – den verden som kommentatorene har forberedt seg på eksisterer rett og slett ikke- den skapes gjennom det som trer frem i hvert øyebklikk – det er herlig og frigjørende!