Kategoriarkiv: overvekt

Filosofi fra solsenga

Jeg ferierer omgitt av fete amerikanere. Mange fete amerikanere. Barn, unge, voksne og eldre. Ulike former og fasonger, men definitivt godt over i kategorien sykelig fedme. Her er det vanskelig å ikke se fedmen utelukkende som et problem. Kroppene er så store og tilsynelatende forhindret fra aktivitet og bevegelse. Jeg merker forargelsen over å se dem sånn og mitt eget indre utrop når jeg betrakter dem; noe må gjøres!

Utropet er et ekko av men hva skal vi gjøre??, som jeg ofte blir konfrontert med fra provoserte studenter og helsepersonell i forbindelse med kritiske innspill i fedmedebatten. Svaret jeg kommer opp med er antakelig egnet til ytterligere provokasjon. Jeg pleier å si at vi må først og fremst gjøre noe med oss selv. Det er et svar inspirert av filosofen Martin Heidegger (1889 – 1976). Han sa seg enig i allmenne forestillinger om at en ikke kan gjøre noe med filosofi. Filosofi egner seg dårlig, mente Heidegger, for instrumentelle sammenhenger. Sammenhenger der en gjør noe for å få bestemte effekter. Men han understreket samtidig at filosofi kan gjøre noe med oss.

Fenomenologi er den filosofiske retningen jeg har funnet inspirasjon i når jeg har utviklet mitt forskerblikk på det å være overvektig eller fet. Innenfor en retning av fenomenologien er det særlig mye tankegods å hente om det å være en levende kropp. Her blir kroppen forstått som vår måte å være i verden på. Kroppen er vårt eksistensielle utgangspunkt for alt vi er og gjør. Med en slik forståelsesramme inngår kroppens vekt som en uløselig del av vår kroppslige måte å være i verden på. Min tyngde er meg, og jeg forstår verden og meg selv gjennom kroppslig tyngde.

At den som er fet lever med utgangspunkt i de samme betingelsene er lett å glemme. Det er lett å overse den eksistensielle dimensjonen, tenke at livet først kan begynne når kiloene er færre, eller at det er en slankere utgave av meg som er meg. Det er tanker det er lett å finne støtte for. Tanker som deles av behandlere og helsepersonell så vel som av kommersielle krefter og milliardindustrier og som jeg stadig merker vil dominere mitt eget blikk på den som er fet. Inspirert av Heidegger lar jeg filosofien gjøre noe med meg mens jeg ligger på solsenga. Jeg lar den gjøre noe med blikket mitt på de fete kroppene jeg akkurat nå er omgitt av.

Det bringer inn andre linser og filtre som rører ved mine tatt-for-gitte forestillinger, holdninger og forståelser. For en forsker innenfor den tradisjonen jeg står i, er det avgjørende å bringe seg selv dit for å få opp nye spørsmål. Fremfor å spørre hva skal vi gjøre, kan jeg spørre: hva gjør de? Det enkle, umiddelbare svaret er at de ligger og later seg på solsengene sine, men det gir ikke et dekkende og sannferdig bilde. De går, setter seg og legger seg ned. De bader og leker med barna. De kaster ball, plukker skjell, bygger sandslott, kler av og på badetøy, smører på solkrem og tørker bort sand. De strekker seg, gjesper, ler, snur seg. De er kropper i kontinuerlig bevegelse, her og nå, forbundet og i kontakt med sine omgivelser, de beveger seg og finner løsninger. De fete kroppene trer fram, ikke bare som et problem, men som potensialer og ressurser, som betydningsfulle for seg selv og for andre. De vil noe, de har retning og mening.

Gjennom denne øvelsen blir jeg samtidig mer synlig for meg selv. Jeg gjør det samme som dem, jeg inngår i et vi som deler lysten til å være i ro, men også de bevegelsene som det å være i ro tilbyr oss akkurat her. Den langsomme spaseringen, badingen, vassingen, sandbæringen og leken. Akkurat her gjør vi det vi er gode på alle sammen; å være kropper her og nå. Jeg er mer lik dem enn jeg liker. Her er vi alle langsomme og vi deler interessen for å ligge eller sitte i ro. Å tillegge dem en annen og større latskap enn meg akkurat her, yter dem ingen rettferdighet.

Å være omgitt av skikkelig fete amerikanere i badetøy er utfordrende og ganske overveldende. Det trigger alle fordommer og alt forutinntatt tankegods som mitt vante blikk er innsatt med. Det kan høres så lite ambisiøst ut, det Heidegger sa om at den eneste forandringen det å lese filosofi kan bidra til, er forandringen av en selv. Men så var jo godeste Heidegger også tydelig på at ingenting blir lettere med filosofi, det blir tvert i mot vanskeligere.

Let`s do this together

Gro Rugseth

Oprah Winfrey, media-mogul, milliardær og global superkjendis beskrives som et utvetydig forbilde for millioner av amerikanske kvinner, med stor apell og gjennomslagskraft. Betydning hun har som ledestjerne for andre blir ofte illustrert med historien om at kjøttsalget i USA falt umiddelbart 10% da Oprah annonserte at hun skulle slutte å spise rødt kjøtt. Og støtten hun ga til Obamas presidentkandidatur skal ha sikret ham minst en million ekstra stemmer.

Mange amerikanere har en følelse av å kjenne Oprah og at hun kjenner dem. At de kommer tett på gjennom TV-mediet og at de til tross for stjernestatus kan identifsere seg med mange av erfaringene hun deler. Posisjonen forklares med den personlig bekjennende stilen hun har, som var banebrytende på TV da Oprah introduserte sine talk-show. Hun bød på avslørende og gripende historier om eget liv, lenge før vår tids bloggere overtok sjangeren. Oprahs spirituelle “Change your life” TV regnes som det mest populære showet i amerikansk TV-historie. Da det ble avviklet i 2011 hadde The Oprah Show rukket å motta mer enn 40 EMMY Awards (Oscar for TV). Da hadde Oprah selv, gjennom nær tretti år på skjermen delt og diskutert med ulike eksperter sine personlige erfaringer med fattigdom, seksuelle overgrep, tenåringsgraviditet, abort, kjærlighetsproblemer og sist, men ikke minst vektproblemer. Oprahs kritikere har tidligere pekt på det tvilsomme i denne bekjennelsessjangerens betydning som terapeutisk verktøy. Det Oprah og ekspertkorpset i showet promoterer, hevder de, er forenklede og kontroversielle selv-hjelps ideer, med et begrenset potensiale i møte med reelle problemer. Det kan de ha rett i, men at det trekker seere er det liten tvil om.

Mens Oprah har løftet seg fra fattigslig oppvekst til personlig formue i milliardstørrelse og tilsynelatende snakket seg videre fra mørke sider av sine første tyve leveår, har vektproblemene vært stadig tilbakevennende. Nå har oppmerksomheten om dette fått en ny omdreining i amerikanske medier. I oktober 2015 investerte hun over 40 millioner dollar i Weight Watchers, et firma som har vært i markedet med ulike dietter og slankeprodukter siden femtitallet. I tråd med ledestjernestatusen utløste Oprahs investering en tydelig og umiddelbar verdistigning på firmaets aksjer. Where Oprah goes, money goes. Rett før nyttår gjorde aksjen et nytt og betydelig hopp etter lansering av en reklamevideo på YouTube. I videoen, ladet med salgbart stjernestøv, er Oprahs entydige oppfordring til overvektige kvinner; Let`s do this together!

Alliansen mellom Weight Watchers og Oprah er særdeles interessant. Den tydeliggjør at slanking er butikk og ikke helsearbeid. Og som i enhver annen business gjelder det å få kundene inn blant hyller og varer. Til det formålet har Oprahs historie vist at hun kan være et perfekt trekkplaster. Så gjenstår det å forføre kunden, bygge en allianse som varer tilstrekkelig lenge til at varen betales. Men det er et råttent produkt som skal selges, et som ikke virker slik det lover og som ofte gjør mer skade enn gavn. Det har Oprah selv erfart. Hun har “prøvd alt” som det heter på slankespråket, fra utallige leverandører av slankeprodukter. Ofte med umiddelbare resultater, hun har gått drastisk ned i vekt, men også alltid rykket tilbake til start, med ny vektoppgang. Nå er kanskje ikke Weight Watchers verst i klassen. Jeg skal ikke kategorisk avvise at programmet de tilbyr for livstilsendring kan hjelpe enkelte over i et nytt og helsebringende spor. Men det er godt dokumentert at for de fleste blir det som med Oprah; først ned, så opp igjen, også denne gangen. Slankebransjen selger ikke varige løsninger på vektproblematikken, de selger drømmen om den.

For Oprahs investering er det perfekt. Bransjen har i mer enn hundre år lykkes med å kommunisere at det er 100% uønsket å være overvektig eller fet og kundene har strømmet til. I begynnelsen handlet det kun om estetikk. Via tekst og bilder kommuniserte reklame for produkter som skulle holde inne, stramme opp, brenne av, smelte bort eller riste vekk fettet at det var ekkelt, uskjønt, lite tiltalende og rett og slett frastøtende å være fet. Så hang legene seg på. Budskapet fra dem var at det var usunt og sykdomsfremkallende å være fet, samtidig som de aldri tok avstand fra at det også var uskjønt. Snarerer tvert i mot, fortsatt i dag er det åpent diskutert blant leger og medisinske forskere at en dose skam ikke er å forakte hvis det kan føre til vektreduksjon.Og slik kommuniseres det, i en eneste uoversiktlig suppe fra begge hold. Helsepersonell og slankebransjen snakker samme språk og inspireres av hverandre. Det er vanskelig, for ikke å si umulig å se forskjell på Weight Watchers opplegg og de livsstilsendringsprogrammene som nå tilbys i alle helseregioner. Bortsett fra prisen. Sammenblandingen av sprikende og dårlig dokumenterte medisinske begrunnelser og estetiske idealer får kritikere til å hevde at “kampen mot fettet” først og fremst er drevet av en moralsk panikk. Der forskningen ikke strekker til henter argumentasjonen for vektreduksjon næring fra moralske overbevisninger om at å være fet er en skam, du må søke mot den slanke kroppen for å finne helse og lykke.

Så tilbake til YouTube snutten. Oprah vender sitt billion-dollar TV-blikk på deg og sier:
Inside every overweight woman is a woman she knows she can be.
Slagkraften i budskapet dokumenteres nå all-over på nettet. Kvinner melder at de begynte å strigråte. De ble overveldet av Oprahs adressering av de følelsene de selv har slitt med gjennom lange slankekarrierer. De følte at noen endelig forsto dem og melder at nå skal de ta tak. Nå skal de en gang for alle slanke seg til helse og lykke. Sammen med Oprah, som kan smile hele veien til banken. Andre raser imidlertid, mot Oprah og mot Weight Watchers for dette PR-stuntet. Fedmeaktivister plukker budskapet i filmen fra hverandre som generalisert, kvinnefiendtlig og helsefarlig kommersialisme. De ber Oprah holde kjeft og minner henne på at å kjenne seg selv ikke nødvendigvis innebærer å kjenne alle andre. What you see is what you get, sier de. Det finnes ikke en annen kvinne skjult bak fett og valker hos oss, vi er oss selv fullt og helt og lever bedre som fete enn som wannabe slanke.

Selv merker jeg at jeg må beskytte meg for Oprahs blikk og budskap. Jeg merker en potensiell kraft i det hun sier, i måten hun sier det og i iscenesettelsen av det. Jeg merker at det ny-liberalistiske budskapet om å “være sin egen helseminister” har satt seg i øregangen min og hvisker at jeg ikke må glemme min plikt. At det er viktig å være den beste utgaven av seg selv. Og den utgaven skal være tynn. Har jeg litt mye ekstra over magen? Spiser jeg mer enn nødvendig? Trengte jeg den croissanten? Koser jeg meg altfor mye? Trykket fra alt dette vokser med Oprahs budskap. Men jeg faller ikke sammen i krampegråt. Jeg oppsøker de kritiske tekstene og tankene, de som lager et pusterom og et tankerom mellom Oprah og meg. De som får meg til å også vende blikket utover, ikke bare innover, de som gjør verden omkring mer attraktiv enn mitt eget selvgranskende blikk på området rundt navlen. Det må til for å få øye på at Oprah er profesjonell og kommersiell til fingerspissene, hun vet hvordan hun skal komme gjennom TV-ruta og berøre. Berøre følelser og lommebøker. Hun vet hvordan hun skal plassere seg midt i kulturens bankende hjerte og få det til å slå fortere. Og hun vet at der sitter pengene løst. Der er det smart å investere.

Amerikanske tilstander

Gro Rugseth
Boulder, CO

Når debattene i Norge handler om forekomsten av overvekt og fedme er mange raske til å advare mot ”amerikanske tilstander”. Referansen til USA er ment som et skremmebilde og spiller på frykten for at antall personer med overvekt og fedme i vårt land på et tidspunkt skal tilsvare det den er her. Her er den høy, svært høy og foreløpig adskillig høyere enn i Norge, i alle aldersgrupper og blant begge kjønn. USA er på mange måter i denne saken godt egnet som norske mediers, helsepolitikeres og fedmeeksperters marerittaktige bilde på hvor galt det kan gå.

Faren ved et slikt skremmebilde kan imidlertid være at vi ikke tror vi har noe å lære av amerikanere, bortsett fra hvordan ting ikke skal gjøres. Det er selvsagt feil. Her foregår det hele tiden små og store prosjekter, individuelle og offentlige, som på hver sine måter bidrar til å bevege og forandre det entydige bildet av en folkehelsekrise, med alle dens fasetter. I nyhetene denne uka har to ordførere fått oppmerksomhet. Den ene fordi han har blitt fedmeoperert, den andre fordi han har slanket seg på ”gamlemåten” ved å spise mindre og bevege seg mer. Dette er jo ikke nyheter i seg selv, i et land hvor anslagsvis 45 millioner mennesker hvert år forsøker å gjøre det samme. Men med disse to gutta følger et par litt spesielle historier.

Den ene handler om ordføreren i byen Missoula i Montana. Han ble nylig fedmeoperert og dagen etter operasjonen postet han et åpent brev i sosiale medier til byens innbyggere om sin situasjon. Going public om fedmekirurgi, slik han gjorde med brevet, omtales i mediene og av fedmeeksperter her som en modig handling. At det er modig begrunnes med at slankeoperasjon mistenkeliggjøres av mange og høster lite anerkjennelse. Det er ikke uvanlig å støte på holdninger, både i amerikansk og norsk sammenheng, om at kirurgi mot fedme er en lettvint løsning på et individuelt livsstilsproblem, oppstått som følge av latskap, dårlige valg og vaner (Groven 2013, Natvik 2015). Konsekvensen er at stigma om den fete som lat og ansvarsløs ikke blir særlig redusert gjennom fedmekirurgi, men tvert i mot hefter ved personene også etter at de har blitt slankere. Og det er her betegnelsen ”modig” får sin berettigelse når det gjelder Missoula-politikeren. Inntrykket av en uansvarlig og lat unnasluntrer på jakt etter lettvinte løsninger kan i verste fall felle en ordfører på valg, mener noen. Det kan selvsagt åpne for at brevet fra hans side først og fremst er motivert av behovet for å sikre gjenvalg.

Enkelte kommentatorer sammenlikner allikevel Missoula-politikerens åpenhet med den gang presidentfrue Betty Ford fortalte offentligheten om at hun hadde fjernet brystet pga kreft. Det var for førti år siden, i en tid da pupp var tabu, enten den var frisk eller syk. Å være åpen om tabubelagte tema starter samtaler, sies det her. Og noen av de samtalene gjør en positiv forskjell, gjennom å bygge ned fordommer. Selv tenker jeg at det å menneskeliggjøre tabuer kan være avgjørende for at noen fatter en dypere interesse for det personlige dramaet som det ofte innebærer å komme så langt som til en slankeoperasjon. Kanskje får noen gjennom å lese ordførerens brev kontakt med sin egen evne til medlevelse og empati og erfarer at det er en forskjell på fordommer og kunnskap? Samtidig er det ingen grunn til å romantisere dette. Motkreftene, som bla kommer til uttrykk i slike sakers kommentarfelt, er betydelige og de som regjerer der virker helt uten vilje eller evne til å endre perspektiv.

Så til ordfører nr 2 i mediene denne uka, dvs saken er ikke ny, den har dukket jevnlig opp i ulike medier siden 2008, men jeg ble først oppmerksom på den for et par dager siden. Den utspilles i byen Oklahoma City og igjen handler det om en ordfører som har en personlig historie med jo-jo slanking og gradvis vektøkning gjennom mange år. Nyttårsaften 2007, etter å ha regnet ut sin egen BMI til å tilsvare fedme og dessuten lest i mediene at byen han var ordfører i var på listen over byer i USA med flest fete innbyggere, innkalte han til pressekonferanse i byens dyrepark. Med betydelig sans for symbolikk stilte han seg opp foran elefantene og lanserte to ting; sin egen bestemmelse om å gå kraftig ned i vekt det kommende året og samtidig kampanjen This city is going on a diet. Han inviterte rett og slett byens innbyggere til å følge hans eksempel i et felles forsøk på å gå ned i vekt. Fordelt på antall innbyggere i en by med mer enn en halv million mennesker, var målet moderat; en drøy kilo pr person på ett år eller 1 million pounds, mer enn 450 tonn, synliggjort som vekten av 100 elefanter. Kampanjen tok av, på kort tid hadde mer enn 40 000 mennesker logget seg på kampanjens nettside og begynt å registrere vektnedgang. Og selv om måloppnåelsen tok litt lengre tid enn planlagt, det ble først nådd i 2012, så kan Oklahoma City i dag smykke seg med et bemerkelsesverdig resultat. Byen er ute av listen over USAs feteste byer og inne på lista over de fitteste.

Det som særlig gjør meg interessert i Oklahoma-prosjektet er det som skjedde da denne ordføreren løftet blikket fra egen badevekt og begynte å undersøke hva som måtte til på samfunnsnivå for å fremme innbyggernes helse. Vi hadde skapt en by med høy livskvalitet, sier han, hvis du var en bil. Men som menneske, med behov for rekreasjon, aktivitet og bevegelse var du ikke særlig tilgodesett. Med den erkjennelsen begynte det politiske arbeidet hans med å designe fremtidens Oklahoma City, mer rundt menneskene enn bilene. Ordføreren sørget for delfinansiering gjennom 1% høyere moms på varer og lanserte begrepet helserelatert infrastruktur. I dag har Oklahoma City hundrevis av kilometer med nye fortau, sykkel- og gangstier som forbinder bydeler og sentrale plasser der det før kun var mulig å komme til med bil. Det er etablert nye parker, elven gjennom byen er renovert og har fått egen arena for vannsport. I tillegg er mer enn femti nye gymsaler bygget på skoler som ikke hadde slike saler før, idrettsanlegg er rehabilitert og i barnehager, skoler og på seniorsenter undervises det om sunne mat- og bevegelsesvaner. En bivirkning av opprustningen er at en mangeårig tendens til fraflytting fra byen har snudd og at nye flytter til, slik at Oklahoma Citys befolkningsprofil er i endring. Innbyggerne har i dag ikke bare bedre helse, men også et høyere utdanningsnivå.

Oklahoma City er bare en av svært mange byer i USA som har satt i gang kollektive slankeprosjekter og helseløft. Avisene rapporterer om ganske nedslående resultater for mange av dem. Mye penger er investert i svært lite utbytte. I lys av det er det vanskelig å ikke bli begeistret for de resultatene ordførerens kampanje har utløst. Men jeg lurer selvsagt på hvordan det nå er å være fet i Oklahoma City. Jeg ser at prosjektet er fullt av krigsmetaforer og problematisk retorikk om ”fight the fat” osv. Det kan jo godt hende at holdningene mot den som fortsatt er fet hardner til i skyggen av begeistringen over alt ordføreren og andre har fått til. At selv om luften er renere fordi biltrafikken er redusert kan det være et tøffere meningsklima å puste i for den som er fet i Oklahoma City i dag enn det var før. Det er jo levende mennesker dette angår, ikke tonnevis med fett, og selv om ordføreren og noen tusen andre i byen har klart å slanke seg til sin idealvekt kan ikke deres individuelle historier fungere som blåkopi på hvordan andre skal leve med sine vektutfordringer. Selv om nabolaget har fått fortau er det fortsatt store sosiale forskjeller i byen, slik at tilgangen på fritid til å ta seg en spasertur fortsatt kan være svært ulikt fordelt og områder kan erfares utrygge selv om fortauet er på plass.

Men på bakgrunn av at amerikanere er flasket opp med mantraet om at du bestemmer din egen skjebne og er din egen lykkes smed synes jeg det er fascinerende at ordførerens selverkjennelse ikke stoppet ved hans egen eller alle de andres individuelle slankekur. Det tror jeg også norske politikere har noe å lære av. Forskere som evaluerer slike prosjekter begynner å se konturene av hva som gjør at noen lykkes bedre enn andre Det ser ut til å handle om å sette seg realistiske mål og følge dem opp over tid gjennom kontinuerlig evaluering, prioritere utsatte grupper og områder og innføre positive insentiver for deltakelse og måloppnåelse (i Oklahoma kunne, på ganske unorskt vis, svakt bemidlede få gratis hjertemedisin i bytte for å delta i treningsgrupper). Personlig involvering, politisk vilje og gjennomføringsevne ser i tillegg ut til å ha hatt stor betydning i Oklahoma City. Det blir langweekend på meg nå tror jeg, til Oklahoma, på studietur.

Groven, K.S. (2014) Striving for healthy lives, striving for social acceptance – womens experiences after gastric-bypass surgery. UiO
Natvik, E. (2015) Carrying the weight of uncertainty: patients long- term experiences after bariatric surgery. UiB

Det magiske ved kroppen

Gro Rugseth

Denne uken skal jeg på konferanse i Atlanta i delstaten Georgia her i USA, arrangert av Society for Phenomenology & the Human Sciences. De tre dagene konferansen varer er fylt opp med parallelle sesjoner hvor forskere fra USA, Asia og Europa presenterer innblikk i arbeidene sine innen helse, politikk, kjønnsstudier, pedagogikk, moral, etikk, religion, spiritualitet og mystisisme. Spredningen i tematikker bindes sammen av en felles interesse for fenomenologi som et filosofisk og teoretisk rammeverk for forskning på menneskelige fenomener og erfaringer.

Min presentasjon på konferansen er basert på en artikkel kollega Øyvind og jeg har publisert i tidsskriftet Phenomenology & Practice. Den har tittelen ”My body can do magical things” og tar utgangspunkt i en ung manns bevegelseserfaringer. I artikkelen kaller vi ham Jim og han inngikk som en av flere informanter i mitt dr.gradsarbeid. Da vi møttes var han i gang med ett av mange vektreduksjonsopplegg og ville gjerne ned i vekt fra 130 til under 100 kilo. På det tyngste og i god tid før han fylte tretti hadde han veid 170 kilo og fryktet han skulle dø av hjertestans.

Til tross for den dramatiske vekthistorien var det virkelig spesielle med Jim at han var hekta på kampsport. Han trente 10-12 timer hver uke og var innehaver av sort belte i sin gren, som er sportens høyeste rangering. På den ene siden var Jim pasient på en sykehusavdeling, forstått som sykelig overvektig og behandlingstrengende. På den andre siden var han idrettsutøver på høyt nivå. Motsetningene i Jims historie vakte min interesse som forsker og jeg ba om lov til å intervjue ham og å følge ham som observatør på trening.

I intervjuet kom det frem at Jim hadde vært fet så lenge han kunne huske og fra skolestart hadde helsesøster og skolelege, lærere og fastlege, utenlandske eksperter, foreldre og søsken engasjert seg for at Jim skulle gå ned i vekt. Han ble satt på dietter, førte kostdagbok , han ble veid regelmessig både hjemme og hos skolelegen, han fikk hund i julegave av foreldrene fordi de håpet han ville begynne å gå mer tur og brødrene dro ham med seg på treningssenter for å brenne kalorier. Hvert nytt vektreduksjonsforsøk ble et nytt nederlag.

Sent i tenårene skjer det noe skjellsettende i Jims liv. Han blir forelsket, i en mann som driver med kampsport. På det tidspunktet sier Jim at han rett og slett hater seg selv og at fysisk aktivitet er uaktuelt fordi han har så mye smerter, svetter så voldsomt og strever med å puste. Men for å kunne være i nærheten av den han er forelsket i, må han oppsøke kampsporttreningen. De to blir aldri kjærester, men Jim får en forkjærlighet for kampsport.

På kampsporttrening blir han, slik han selv ser det, for første gang sett og møtt som en person med et kroppslig potensiale akkurat slik han er. Han har sterke lårmuskler som har båret mye vekt i alle år og styrken viser seg å være en ressurs for den balansen og stabiliteten han er avhengig av når han skal gå i kamp og gripe, løfte, svinge og kaste sin motstander. Fra å erfare kroppens vekt som et problem og som noe eget han aktivt og merkbart bærer på, blir tyngde og vekt nyttig og en forutsetning for å kunne bevege seg lett, grasiøst og friksjonsfritt.

På trening og i kamp blir han av og til filmet. Når han ser seg selv på film etterpå kan han nesten ikke tro det han ser, at han kan bevege seg så grasiøst og lett og mykt, bøye og strekke som han gjør. Fra å erfare seg selv som frastøtende og ekkel oppdager han at kroppen kan gjøre magiske ting. Og mens all bevegelse og aktivitet tidligere har vært plagsomt og smertefullt blir trening og fysisk aktivitet grunnleggende viktig og meningsfylt for ham, noe han oppsøker daglig og erfarer som en meditativ pause fra ting han ellers strever med. Han er fortsatt fet, har fortsatt et strevsom forhold til mat og vil gjerne ned i vekt, han savner en partner og forholdet til familien er komplisert, men på matta, i det han hilser treneren på tradisjonelt vis blir disse tingene satt på pause. Det forklarer han slik: Det mest fantastiske med kamsport er at det krever veldig mye konsentrasjon. For meg er det nesten som meditasjon. Kampsport handler om å være tilstede her og nå og ikke tillate at noe annet får forstyrre konsentrasjonen din. For meg er det faktsik avslappende å gå i kamp uten å tenke på noe annet enn bevegelsene jeg gjør, på de ulike grepene og kastene.

Det er mye å lære av Jims erfaringer. At idrett kan være meditativt, at kraftanstrengelser kan være avslappende, at bevegelse kan gi tilgang til kroppslige erfaringer som gir deg ny innsikt om hvem og hva du er og kan få en ellers trøblete kropp til å tre frem som magisk, behagelig og god nok. Erfaringer som Jims blir ofte oversett i fedmeforskning. Da går behandlingsfeltet glipp av viktig kunnskap og det har jeg tenkt å utdype i Atlanta

Fat-shaming

Gro Rugseth

Sist uke var det stor oppstandelse blant amerikanske brukere på sosiale medier. Mens mye handler om Donald Trump for tiden, var det nå en annen komisk figur som fikk oppmerksomhet. Nicole Arbour, som til daglig lever av stand-up og morsomheter la ut en filmsnutt på You Tube. I filmen, som hun omtaler som en ”truth-bomb”, henvender hun seg til fete personer, karakteriserer dem som illeluktende pølser og utflytende monster og sier at hvis slike sannheter viser seg å fornærme fete folk så mye at de skammer seg ned i vekt, så er det helt ok for henne.

I løpet av kort tid er videoen sett mer enn seks millioner ganger, mange har sikkert ledd godt, mens andre har tatt til kraftig motmæle. En helt sentral person i den siste gruppen er TV-stjernen Whitney Way Thore . Hun er etter hvert kjent for mange her i USA gjennom sitt eget ukentlig reality show kalt My Big Fat Fabolous Life. Serien er inne i sin andre sesong, den samler hundretusenvis av seere hver onsdag kveld og er solgt videre til flere land. Thores prosjekt er å arbeide mot skamfølelsen hun har lang erfaring med som fet og som hun mener andre er sterke bidragsytere til. Gjennom å oppsøke situasjoner hun har stor frykt for og mye skamfølelse rundt, som å gå i bikini på stranda, danse foran andre mennesker, ta seg en løpetur, spise og nyte mat der andre kan se henne, håper hun å inspirere både seg selv og andre til å leve mer avslappet, fornøyd og fryktløst som fet.

Thore publiserte ganske straks sin egen mot-film til Arbours, hvor hun plukker fra hverandre hver enkelt av komikerens truth-bombs og hevder at det ikke er fete folk, men de som har lagt dem for hat som er problemet.

Saken har for alvor satt fenomenet fat-shaming på agendaen. Fat-shaming er et amerikansk såkalt ny-ord som så vidt jeg vet ennå ikke har en god norsk oversettelse. Begrepet ble introdusert av fedme-aktivister som Thore, en gang etter 2010. Det har siden hatt et voldsomt oppsving som søkeord på nettet og ser nå ut til å være godt innarbeidet hos både akademikere, aksjonister og politikere. Innholdsmessig viser fat-shaming til ulike mekanismer som bidrar til å påføre fete personer skam for at de er fete, som blikk, vitsing eller annen form for kommentering, også av mer faglig og medisinsk karakter. Selv om fat-shaming ikke bare er knyttet til humor, så hevder enkelte at det å få begrepsfestet slik adferd har hatt stor betydning for at det nå er mindre sosialt akseptert å gjøre seg morsom på fetes bekostning enn for bare kort tid siden. Det kan kanskje være noe av forklaringen på den massive støtten Thore har fått i denne saken.

You Tube disputten mellom Arbour og Thore tydeliggjør to perspektiver på skam. Mens Arbour gjør seg til talskvinne for at det å påføre andre skam er et legitimt middel i kampen mot fettet, står Thore for et perspektiv hvor skam er det som gjør fete syke, som reduserer deres helse og livskvalitet. De to posisjonene finnes også blant fedmeforskere . Mens noen mener en dose skam kan føre til vektreduksjon og dermed ikke er å forakte, mener andre at det er slike forskere som bør skamme seg.

I norsk sammenheng har psykiater Finn Skårderud skrevet utfyllende om skammens stemmer og fenomenologi (Skårderud 2001). Han minner leseren på at skam ikke handler om et enten-eller, men et både-og, og at vi kan snakke om både god og dårlig skam. Med det får han frem en viktig distinksjon i skammens vesen og et mer helhetlig blikk på den skammen som utspiller seg mellom de to debattantene på You Tube. Mens den gode skammen kan regulere vårt forhold til andre og handle om en sans for diskresjon, takt og tone, så rommer den dårlige skammen skamreaksjonen og følelsen av å bli avslørt og falle i unåde hos seg selv og andre. Skårderud skriver videre at det er den siste formen for skam han som psykiater møter i behandlingsrommet, den som filosofen Jean – Paul Sartre (1905-1980) har beskrevet som skammen over seg selv overfor den andre. I den skammingen er det ikke mye som minner om helse. Den kan ha ødeleggende kraft.

Tar vi dette med oss tilbake til dramaet mellom Arbour og Thore blir det fort seier i sistnevntes favør. Arbour er den onde heksa i denne forestillingen når hun gjennom 6 minutter lirer av seg den ene grove karakteristikken etter den andre om fete personer. Temmelig grenseoverskridende offentlig utskjelling som det ikke er forskningsmessig dekning for at gjør særlig annet enn vondt verre.

Det er allikevel verdt å merke seg at alt det hun sier virker kjent. Vi har alle hørt det før på et vis, det er aktuelle og høyst levende forestillinger om fete hun serverer og hun kan sånn sett sies å snakke på vegne av oss alle. Tanken har slått meg, om hun faktisk karikerer en hel kultur her? Hun er tross alt komiker. Og hva med Thore? Hennes motargumenter serveres selvsikkert og slagferdig og får tydelig frem det perspektivet hun har valgt å legge på det å være fet og som hun lever av å leke med og utfordre seerne på i sitt reality-show. Etter å ha sett filmene flere ganger er jeg fortsatt usikker på om det er alvor mellom de to eller om det hele er avtalt spill. Gjør de en krangel bare på lat som ungene sier, for å generere likes og dermed levebrød? Er det litt for mange lissepasninger her til at dette kan være reality for real? Ikke så viktig kanskje, vi som ser på får uansett litt å tenke på og lingvistene kan inspireres til å finne det gode norske ordet for fat-shaming.

Referanse:
Skårderud, F. 2001: Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tiddskr Nor Lægeforen nr 13, 121; 1613-7

Biggest Loser – urealistisk reality

Gro Rugseth

TV-Norge er i gang med en norsk utgave av den amerikanske reality – serien Biggest Loser. Serien handler om 12 fete kvinner og menn som konkurrerer om å tape vekt og vinne penger. Biggest Loser har til nå gått 16 sesonger med stor suksess i USA, konseptet er solgt til en rekke land, har millioner av seere over hele verden og regnes som slanke-TVs ”mor”. I tilknytning til serien har det utviklet seg en hel industri med salg av koke- og treningsbøker, filmer, utstyr, klær og rådgivningstjenester.

Meningene om serien er mange. Mens noen hevder episodene underbygger og forsterker stigmatiserende holdninger mot fete personer som late, ulekre og viljeløse, mener andre at serien fremmer fornuftige holdninger til et alvorlig, individuelt helseproblem; disiplin, viljestyrke, mager kost og hard trening. I forkant av seriestart i Norge var det et kort anløp til debatt i tabloidavisene om hvor ”bra” eller ”sunt” dette er for deltakerne, om de blir ivaretatt på forsvarlige måter underveis og etter innspillingen og hvor ”riktig” det er å slanke seg på akkurat denne måten, se debatten her. Etter premieren var imidlertid den samme pressen svært begeistret for innhold og konsept. VGs anmelder kalte programmet en ”Overvektig opptur” og gav det en femmer på terningen. Dagbladets journalist hevdet at dette er TV-underholdning som har potensiale til både å bryte med fordommer og drive fornuftig folkeopplysning.

Etter seriestart og anmeldelser har debatten om programmet stilnet. Påstandene om seriens betydning for reduserte fordommer og bedret folkehelse kan det allikevel være verdt å se litt nærmere på. Det foreligger en del forskningsbasert kunnskap om nettopp Biggest Losers potensiale som fornuftig folkeopplysning. Spørsmålet som stilles der er blant annet om et reality show med slanking som bærende idè kan være til inspirasjon og nytte for andre i samme situasjon? Et annet spørsmål som forfølges er om et slikt konsept kan bidra til en reduksjon av TV-seernes fordommer mot fete personer? Eller har det kanskje helt andre og motsatte ”effekter”, bidrar det til økte fordommer og fremstilles vektreduksjon på urealistiske fremfor realistiske måter?

For å ta det med fordommer først: i USA er det gjort kontrollerte studier blant psykologistudenter som viser at deres fordommer mot tykke personer økte signifikant og varig etter at de hadde fått se en 40 minutters episode av serien. Selv om Biggest Loser deltakerne trente inntil 8 timer om dagen, spiste minimalt og gikk ned svært mange kilo på kort tid, så mildnet ikke det studentenes holdninger til dem. Tvert i mot, deres fordommer mot deltakerne ble styrket etter en 40 minutters dose slanke-TV. De var mer overbevist enn før om at kroppsvekt utelukkende er et individuelt ansvar og problem og sa seg enig i utsagn om at det deltakerne gjorde kunne ”alle klare”. Forskernes konklusjon er at serien reduserer kompleksiteten ved overvekt og fedme til noen grovt forenklede sammenhenger; individuell overspising og mangel på trening. Deltakerne settes aldri inn i en større kontekst hvor sosiale strukturer, politikk, klasse, kjønn, kulturell bakgrunn osv gis betydning for den situasjonen de er i. Seerne får dermed svært lite å tenke med når de skal tenke om det å være fet. For dem ser det ut til at fedmen er en situasjon deltakerne er skyld i selv og kan gjøre noe med hvis de ”bestemmer seg” eller ”vil det sterkt nok”.

Andre studier av Biggest Loser støtter oppunder at reality serien setter seerne på et ensidig spor som aktivt legger opp til å sementere fremfor å bryte med stereotypier om fete. Det begynner allerede med selve navnet Biggest Loser, som indikerer at deltakerne er tapere. Ikke bare gjennom å tape vekt, men også ved å være fete. Innholdsanalyser av episodene får frem at et gjennomgående tema i serien er at en må være tynn for å være lykkelig og for å bli vurdert som et vellykket medlem av samfunnet. Den fete har ingen plass og må slankes bort. Det skapes også et inntrykk av at det er viktigere å være tynn enn å være sunn og frisk. Dette poenget understrekes i den norske utgaven når flere av deltakerne blir skadet og syke av treningen de er tvunget til å delta på. De får ryggplager, skuldersmerter og kneproblemer, gnagsår, muskelbrist og krystallsyken. Flere er nær ved å kaste opp underveis i de beinharde treningsøktene. At alt dette foregår på initiativ fra seriens to personlige trenere gjør ikke saken bedre. Deres tilnærming ser ut til å være basert på at fete folk kan og vil endre seg hvis de bare blir tilstrekkelig utskjelt, fornedret og nedbrutt. Enhver tendens til å ville stoppe underveis i treningen blir møtt fra trenerne med enten trusler om straff, som for øvrig er mer trening, eller forhindret gjennom skriking av kommandoer tett opp i ansiktet på deltakere. De får kontinuerlig og høylytte beskjeder om å ”skjerpe seg”, ”komme i gang” ikke ”være pingler” og huske ”hvorfor dere er her” osv. Trenernes oppførsel i treningsrommet bryter med det meste en faglært person bør ha av kunnskap om behandling av mennesker, om læring, motivasjon og inspirasjon og stiller yrkesgruppen de to representerer i et faglig og etisk svært betenkelig lys. Til tross for dette fremstilles de to i serien nærmest som helter, som personer deltakerne blir fullstendig avhengig av for å lykkes og som selve kroppsliggjøringen av vellykket omgang med mat og trening.

Et siste og svært interessant poeng fra forskning på serien er at når fete personer selv ser serien oppfatter de at det som presenteres som ”reality” når det gjelder vektreduksjon, har svært lite med deres virkelighet å gjøre. 1000 kalorier om dagen og 8 timers trening er umulig å gjennomføre uten at en samtidig er borte fra skole, arbeid og andre forpliktelser. Deltakerne i Biggest Loser er gitt den muligheten i flere måneder mens serien spilles inn. Et mer ordinært liv med familie, arbeid og forpliktelser lar seg med andre ord ikke kombinere med det regimet realityserien tilbyr deltakerne. Muligheten til å holde på med måltider og trening 24/7 er de færreste forunt, og i lys av skadeomfanget blant deltakerne virker det heller ikke særlig forlokkende eller helsebringende. Videre er bruk av personlig trener en kostbar tjeneste, det er relativt dyrt å være medlem på et treningssenter og svært dyrt å kjøpe eget treningsutstyr som tredemølle og step-maskin. Slike ting brukes daglig av deltakerne i Biggest Loser, i tillegg til at de er omgitt av et team som består av ernæringsfysiolog, psykolog, lege og sykepleier. Samlet konkluderte et utvalg fete personer som så serien sammen med forskere at svært lite av det som foregår i serien er tilgjengelig og aktuelt for den som ønsker å gå ned i vekt.

Biggest Loser programleder Henriette Bruusgaard uttaler i VG at hun ”opplever at serien bryter ned fordommer og kommer til å inspirere utrolig mange”. Det er mulig slike subjektive ”opplevelser” fungerer godt for å selge TV, men i møte med etterrettelig kunnskap om det som skal selges blir det ganske trått. Et lite glimt inn i den forskningen som foreligger om Biggest Loser viser at serien mest av alt er et virkelighetsfjernt konsept som ikke lykkes med annet enn å inspirere til forsterkede fordommer mot fete, og for egen del, et par nye om personlige trenere.

Om sammenhenger som ikke henger sammen

Gro Rugseth

Enhetsleder for barn og unge i Horten kommune har bestemt seg for å bannlyse brunost fra barnehagebarnas matbord http://www.nrk.no/vestfold/brunost-utvist-fra-sfo-og-barnehage-1.11552368 . En spørrerunde blant brunostglade nordmenn viser at de imidlertid ikke ser det som noen overhengende fare for folkehelsa at unger får spise brunost på skiva. Kokk og matskribent Charlotte Mohn Gaustad derimot, gir tiltaket sin umiddelbare støtte og skriver at: ”Vi må applaudere dem som faktisk evner å ta grep og endre en negativ situasjon” :
http://www.nrk.no/ytring/brunostbannlysing-og-barnehelse-1.11568748

Å ta grep ved å ta brunosten fra barna vil i følge Mohn Gaustad og ansvarlige i Horten kommune redusere ungenes inntak av søte matvarer. For at den påstanden skal holde vann må vi forutsette at alt annet i barnets kostvaner er ubevegelig og konstant, over tid. Sannsynligheten for det er lik null. Her fremstilles med andre ord sammenhenger som ikke henger sammen, uten at det demper entusiasmen hos enhetslederen og matskribenten. De strammer i stedet grepet og hevder at å nekte ungene brunost kan virke forebyggende på utviklingen av overvekt og fedme. Jeg fristes til å være skråsikker tilbake: Betydningen av brunost på skiva for barnets kroppsvekt er mikroskopisk og sannsynligheten for at barns overvekt og fedme har helt andre forklaringer er tilsvarende stor.

Den vanntette troen de to har på at det å gjøre noe uansett er bedre enn å gjøre ingenting er forbløffende, sett opp mot all den forskningsmessige dokumentasjonen som foreligger på manglende effekt av diverse såkalt målrettede vektreduksjonstiltak. I matematikken gir minus riktignok en reduksjon, men regnestykker går sjelden opp på samme forutsigbare måte i levende kropper. Effekten av å fjerne brunost spises bokstavelig talt opp av andre sammenhenger barna også er innvevet i.

Jeg har liten tro på at motforestillinger stopper damene i å gjennomføre tiltaket. De ønsker seg snarere ”flere forebyggende tiltak i hele landet”. Så nå bør alle barnehagebarn i Horten og omegn holde på perlene og plastelinaen, tegnearkene og legoklossene: Snart kommer folkehelsepolitiet på at det er en sammenheng mellom vekt og stillesitting.

Meir fysisk aktivitet som leik i barnehagen?

Dagsrevyen i går: Medan talet på overvektige barn går ned på landsbasis aukar det i Groruddalen. Tiltak er sett inn; meir av leiken skal vere fysisk aktivitet. Men sjå på innslaget her. Barna har blitt organisert til å stå i kø for å bevege seg. Dersom innslaget er representatitvt for bevegelsestiltaka er det skivebom og ikkje kunnskapsbasert. Forsking viser nemleg at barna beveger seg dersom dei har tilgang til mange, gode leikapparat og får organisere leiken sin sjølv.

«Det er det ytre som teller»

Gro Rugseth

Lørdag morgen betyr aviser og kaffe her i huset, så også denne snøfylte lørdagen i januar. Forsiden av Aftenposten: ”Slankeoperasjonen var min siste sjanse til å passe inn”, følges opp med fete typer (sic!) på s.16: ”Det er det ytre som teller” http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Det-er-det-ytre-som-teller-7437180.html#.UtvH2KUhbsE . Fedmeopererte Kristine på 23, ny-slanke Rolf- Ørjan på 40 og tidligere jojo-slanker Lina 51, konstaterer på hver sin måte at det er livet som slankere som er det eneste attraktive. Livet som tykk er pyton fra ende til annen.
Journalistene Fuglehaug og Tveter vil at leserne skal smake på begrepet ”fettisme”, men har forspist seg på det selv. De har fråtset i stigmatiseringssirupen og glemt å puste mellom munnfullene. De utvalgte informantene, ekspertene og forskningsreferansene understreker rettlinjede sammenhenger mellom det å være tykk og et dårlig selvbilde, ekle blikk fra andre, sosial isolering, færre jobbmuligheter, lavere lønn. Milde måne for et nitrist tjukkasliv, tenker jeg, og får dermed øye på artikkelen som et tre siders eksempel på…nettopp fettisme!

Kollega Gunn tekster meg, hun har også lest og kommenterer at kropp og utseende i artikkelen blir ”alt og ingenting”. Et journalistisk grep som til forveksling er helt likt den fettismen de tilsynelatende har ønsket å belyse og som forenkler det å leve som tykk til et oversiktlig kart av forutsigbare og entydige sammenhenger. Den eneste bevegelsen i forståelsen av det å være tykk som blir synlig i teksten er at mens det før ble snakket om å være tykk og blid, er det tykk og trist som gjelder nå, kort oppsummert i et sitat fra Rolf-Ørjan: ”Kropp og utseende betyr alt”. Den ny-slanke har blitt en fettist og får være det, helt uforstyrret av journalistene.

Neida Rolf-Ørjan, der tar du feil. Det er veldig mye annet som også betyr noe for hver og en av oss som leser avisen denne lørdagen. Du kan være tykk og bli statsminister i Norge, har du glemt det? Det skulle jeg ønske journalistene hadde kommet på å si. Da måtte Fuglehaug og Tveter antakelig først ha lest seg litt opp på tilgjengelig forskning som undersøker det å være tykk som veldig mye annet enn det fettismebrillene får øye på. Tykkhet som et individuelt og varierende fenomen, ikke som noe likt og fast og forutbestemt. De måtte ha opprettholdt en nysgjerrighet på alle mulige måter en kan ”gjøre det å være tykk” på. Jeg sier ikke at fettismen ikke eksisterer, artikkelen er som sagt et treffende eksempel på det. Jeg sier heller ikke at det er lett å være tykk i vår tid, artikkelen gir noen korte glimt inn i hvor dyptgripende vanskelig det kan være for enkelte. Det er bare det at det er de eneste historiene vi får og dermed er den fettistiske sirkelen sluttet. Det blir ikke mulig for leseren å få øye på noe som helst annet enn det nitriste ved å være tykk, og det fyller på i et beger som allerede renner over av den type forestillinger om tykkhet. Selvsagt finnes det pusterom også i en fettistisk tid. Selvsagt er det stor variasjon i måten å leve tykkhet på. Se litt på denne damen for eksempel: http://www.youtube.com/watch?v=g-pMf342UL0 . Kimberley Dark kan kanskje gi noen hver et spark på fordommenes skinnlegg. Hun snakker tilbake fra den tykke kroppen med humor og vidd og gjør sin tykkhet på måter som utfordrer og vrir og vrenger på klamme forestillinger.

Ok, en formildende omstendighet kan tilgodeses journalistene. Når de tilsynelatende ikke har gått inn i tematikken fettisme med særlig grad av nysgjerrighet eller jaktinstinkt for nye perspektiver, så viser det tilbake på fenomenet selv. Det eksisterer så fastlåste og forenklede forestillinger om det å være tykk i vår kultur, både innen fag, forskning, politikk og hverdagssamtaler at det krever litt ekstra å tenke med for å få dem til å slå sprekker. Sprekker som kunne slippe litt lys inn, belyse helt andre og kontrasterende måter å leve som tykk på og som kunne utfordre fettismen fremfor å forsterke den. Så kjenn litt på den Fuglehaug og Tveter, skal ikke journalister jakte på nyheter? Å fremstille fettismen som totalitær og det å være tykk som et endimensjonalt og ferdig forstått fenomen er sååååå forrige tirsdag!

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn
Gro Rugseth, førsteamanuensis, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole
Gunn Engelsrud, professor, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole

Vi har lest Nina Kristiansens kronikk i Aftenposten fredag 15. november http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Overvektige-barn-trenger-bedre-hjelp-7374169.html . Kristiansen er redaktør i forskning.no og mor til et barn som har søkt og fått «hjelp» i helsevesenet for vektproblemer. Vi skriver «hjelp» i anførselstegn, fordi Kristiansen påpeker at behandlingen slett ikke hjalp. Stor & Sterk prosjektet ved Ullevål Universitetssykehus, hvor hun har sine erfaringer fra, interesserte seg aldri for barnets opplevelser av seg selv. Svært mange som søker hjelp for vektproblematikk deler Kristiansens erfaringer. Selv om manglende behandlingsresultater i vektfeltet er godt dokumentert, etableres nye prosjekt og tiltak i stort omfang og med uendret fokus; å endre barnets og familiens livsstil «raskt og effektivt», som Kristiansen skriver.

Vårt poeng føyer seg inn i Kristiansens erfaringer og resonnementer. Vektbehandlingens fokus er etter vår mening feilslått og kan være helsefarlig. Det å fokusere på en persons vekt, på ernæring og forbrenning av kalorier, kan produsere problemer fremfor å løse dem. Det åpner for at den som er tykk skal forstå kroppen som en ting, et objekt som kan manipuleres og kontrolleres. Barn og unge som settes på sporet av en slik måte å tenke om seg selv på, risikerer å miste seg selv og følelsen av å være verdt noe. Vi har forskningsmateriale som viser at voksne som utsettes for det samme erfarer å bli syke av slik behandling, ikke friske. Fokuset på vekt, mat og trening «tar over» sier de, og gjør dem spiseforstyrret.
Kristiansen gjør en svært interessant sammenlikning av tekster og brosjyrer hun har fått tilgang til som mor til et barn med vektproblemer. Hun påpeker at helsefaglige tilnærminger til anoreksi og sykelig undervekt er basert på et helt annet kunnskapsgrunnlag enn for overvekt og fedme. Forskere har også lenge vært opptatt av denne forskjellen og av det sykdomsskapende i at unge mennesker begynner å manipulere, kontrollere og disiplinere kroppen. Det paradoksale er at nettopp manipulering, kontroll og disiplin forstås som nødvendig og anvendes som behandling når den unge er overvektig. Hva er eventuelt den faglige begrunnelsen for det? Hvorfor skulle det som gjør og holder anorektikere syke, være helsebringende for tunge barn?

Vi mener at forskning og behandling i vektfeltet må basere sine antakelser om overvekt og fedme på et adskillig bredere kunnskapsgrunnlag enn det som dominerer i dag. Det er levende, erfarende, lærende mennesker som søker behandling. Barna tar til seg kunnskap om seg selv og verden gjennom den kroppen de er. Barn som er tykke vet fra førskolealder at mange bekymrer seg for dem, at noe ved dem ikke er greit. De internaliserer at andre ser dem som «feil», i sin egen forståelse av seg selv. Behandlere som ikke retter seg mot barnet som et følende og erfarende menneske, men heller ber dem gå på vekta, risikerer å fylle på i barnets forståelse av seg selv som et problem som må løses. Det er vanskelig å se hva som er helsebringende ved en slik virksomhet.

Vi tror at pedagogisk kompetanse er et nødvendig supplement i vektbehandling. Det å spise og bevege seg gir barn og unge tilgang til å erfare og lære mer om seg selv og de sammenhengene de lever i. Det er vanskelig å se at noen skulle være uenig i at Hvem er jeg, er et adskillig mer avgjørende spørsmål på vei inn i voksenlivet, enn hvor mye veier jeg. Allikevel opplever tunge barn og unge at de først og fremst blir sett for sin vekt. Til nå har det vært særdeles vanskelig å få opp avgjørende refleksjon i forsknings- og behandlingsfeltet om de uheldige sidene ved et slikt fokus. Nina Kristiansens erfaringer viser at det er på høy tid med en revidering av behandlingsregimene for overvektige barn. De må endres, slik at de ikke produserer nye problemer for barna og deres familier. I alle andre sammenhenger er samfunnet opptatt av barnets beste og vi ser ingen grunn til at tunge barn og unge skal unndras et slikt verdigrunnlag.