Kategoriarkiv: skjønnhetstyrranni

Porno eller promo?

Gro Rugseth

Vi lever i en bildedelingstid. På sosiale medier legges det ut tusenvis av selvportrett hver eneste dag. Det er stor variasjon i form og innhold, men noen tydelige trender kan også identifiseres. En av dem handler om å legge ut bilder av kroppsdeler. Romper, overarmer, legger og mager fremstilt gjennom en ganske bestemt estetikk, med oppspent muskulatur under ung og rynkefri, stram og selvbrunet hud. Mange mener mye om sjangeren. Sist uke var det personlig trener Martin Norum som prøvde seg på en analyse av det han så: http://www.vg.no/forbruker/trening/personlig-trener-noen-treningsbilder-er-nesten-ren-porno/a/23316180/
Han hevdet at bildene grenser til å være pornografiske. De fører til et seksualisert fokus på trening, mente han. Illustrasjonsbildet i saken understreket hans poeng. En mammatreningsblogger, fitnessinstruktør og ungdomsskolelærer henger over bassengkanten på Kragerø Spa. Men noe skygger for utsikten mot byen der jeg elsker å tilbringe sommerdagene. Rompa til læreren, ikledd en string bikinitruse som ikke dekker noe som helst. Jeg skjønner umiddelbart hva herr Norum mener. Damen lener seg med full tyngde (enda så lett hun er) inn i pornosjangeren. Konfrontert med kritikken forstår hun selv imidlertid ingenting av sammenlikningen. Hun ”driver ikke med porno” nemlig, hun er bare så sykt ”stolt av rompa” si og det må det vel være lov å være?

Det er da ganske fascinerende. At det ikke er mulig å forstå skillet mellom å drive med porno og å gjøre noe som gir assosiasjoner til porno? Jeg driver ikke med politikk, men det jeg sier kan sikkert ofte høres politisert ut. Jeg driver ikke som kokk, men kokkelerer hver dag. Hadde det kanskje gjort debatten om bildene litt mer opplyst hvis den lettkledde læreren forsto denne forskjellen og dermed likheten? Men, før det kan skje må hun og hennes selfiekollegaer få øynene vekk fra seg selv. Det kan ta levebrødet fra dem, så det er det nok lite sannsynlig at de er villige til. Litt som med pornostjerner det faktisk.

Om å glemme kroppen

En refleksjon over samtidens kroppsfokusering
Gro Rugseth & Gunn Engelsrud

Du skal ha mye ledig tid for å få med deg alle oppslag om kropp og utseende i mediene nå for tiden. Det betyr imidlertid ikke at du trenger å bruke så mye av tiden din på å lese dem. Har du lest en artikkel har du så å si lest dem alle. De handler i bunn og grunn bare om det samme: om å bry seg om kroppen, om å bry seg om at kroppen tar seg godt ut, på noen bestemte måter. Kroppen skal trimmes og pusses og strammes opp, styrkes og fores og pyntes. Du skal bli større ett sted og mindre et annet, bredere her og smalere der, glatt og fast. Den siste vrien nå er at du skal like kroppen. Utsagn som ”jeg elsker kroppen min” fulgt av bilder av personer med og uten klær skal demme opp for den såkalte kroppsfikseringen. Personene ”liker kroppen sin” etter sigende som den er; bløt, blek, rynkete, blubben eller fet. Bilder av alle typer kropper og utsagn fra vanlige kvinner og menn i alle varianter med et såkalt naturlig forhold til kroppen sin skal visstnok bekjempe kroppshysteriet.
Er ikke det flott og fortjenestefullt tenker du kanskje? Nei skrev Mimir Kristjansson i Aftenposten 9 april: Å kle av seg mot kroppspress er som å skåle for avholdssaken. Med denne treffende sammenligningen fikk Kristjansson påpekt det paradoksale i å skulle bekjempe et onde med mer av det samme. Bildene av de nakne kroppene til kvinner og menn som sier de elsker kroppen sin representerer ikke et brudd med det pågående fokuset på kroppen. De er eksempler på den samme leksa om igjen. Kroppen er objektet i oppslagene, den er et bilde, den er utseende og form og bildene er skapt for blikket, for å bli sett, beundret, vurdert og bedømt. Kroppen blir tematisert på samme måten som andre ting vi tar stilling til om vi liker eller ikke liker; sofaputer, biler eller påskepynt. Poenget er å få oss til å ta stilling til kroppen, reflektere over vårt og andres utseende og posisjonere oss for et annet blikk. Tankegangen peker ut kroppen som noe vi kontinuerlig bør ha et engasjert forhold til og et syn på, enten det er å elske den, like den, være passe fornøyd med, hate, beskue, måle, veie og vurdere.
Som Kristjansson vil vi hevde at bildene og tekstene om å like kroppen er en metode som bommer fullstendig hvis målet er at vi skal få det bedre med oss selv. Å være kontinuerlig opptatt av kroppens form og fasong er et risikoprosjekt som ikke nødvendigvis gjør oss glade og friske. Det bidrar like gjerne til det motsatte, til at vi blir sykelig opptatt av vår egen kropp og helse. Vi vil i stedet slå et slag for å glemme kroppen. Du er på ditt friskeste når du glemmer kroppen, når kroppen får falle i bakgrunnen for din oppmerksomhet. Det trenger vi ikke engang øve på, det er noe vi allerede kan. Eller kanskje skal vi heller si at dersom du må øve for å glemme kroppen har du allerede holdt på for lenge med å tenke på den. Glem kroppen, rett deg fra den og ut i verden. Det er helsebringende.

Alle bør gremmes når kropp er tema i norsk offentlig debatt.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Marta Breens blogg om «nyord» om kroppen og kroppsdeler har fått stor oppmerksomhet, sist i gårsdagens «debatt» i NRK 1. Språklige nyord formelig «kastes etter kroppene våre». Plastiske kirurger hevder å «hjelpe kvinner med selvtillit», mens Anne Kari Bratten gremmer seg over å måtte diskutere «noe så ubetydelig som kropp». Det er fulltids jobb og likelønn som er hovedproblemet for kvinner. I følge Marta Breen har vi «tapt unge jenter til speilet» – her brukes tiden. Mødrene må, i følge debattantene, ta en god del av ansvaret for kontinuerlig å utstede utseendefiksete spørsmål som « ser jeg tykk ut i denne kjolen»? etc. En rådvill Erik Vold spør; hvem har skylda? Mediene, skjønnhetsindustrien, motebloggerne, kvinnene selv? Noen må «ta ansvaret». Hva er galt med kvinner siden de ikke kan motstå presset? De kan jo bare la være å bry seg om så vel språket om kroppen og bildene av kroppene. Dagrun Eriksen fra Kristelig Folkeparti taler opprørt om at kroppspresset må stoppes og at vi (det store vi?) må slutte å skape usunne idealer, særlig overfor unge jenter – og guttene kommer etter – det er «ingen» som slipper unna kroppspresset. «Ingen» forteller at bildene i ukebladene er retusjert og det tilbys flere redigeringsprogram for å omskape seg til en visuelt sett best mulig utgave av seg selv. En ting «vi» i det minste kan gjøre er å opplyse om at bildene er retusjert. Bortsett fra Astrid Gunnestad, som tror at dette skjønner alle allerede.

Mens debatten og engasjementet bølger fram og tilbake lurer jeg på – Hvilken kropp er det som debatteres? Hva er den faglige konteksten for debatten? Jo – alle debattantene snakker innenfor en forståelse av kroppen som et objekt og ytterside (likt for alle). Kroppen er en gitt størrelse som ord kastes på, som skal innfri normer for utseende, pyntes, være naturlig – alt innenfor forståelser der eksperter – enten de forteller «du er normal – og jeg har sett mange» (Johanne Sundby) eller «gi blaffen og ha selvtillit» (blogger). Samlet sett har vi å gjøre med en av vår tids største misforståelser, og et gjengangertema i norsk debatt. Det er nærmest et totalt fravær av offentlige stemmer med en annen begrepsbruk. Et unntak i senere tid er kunstneren Sverre Koren Bjertnes som i programmet «Nasjonalgalleriet» på NRK 2 mandag 17 februar utrykte at det var vesentlig i hans kunst å bygge på det faktum at det finnes et «erfarende subjekt» – og at han selv og hans (kroppslige) erfaring inngår i – og utgår fra dette subjektets verden og erfaring.

Det finnes et vell av litteratur og kunnskap som kan gi tilfang til å forstå kroppen som subjekt, som avhengig av å finne eget ståsted – les – egen opplevde tyngde i kroppen, følelsen av jordforbindelse, en følelse av – og for seg selv som et levende og kontaktformidlende vesen, som er i besittelse av kinestetisk fornemmelse og «awareness» i og for seg selv, andre og verden. Uten at en slik erfaring blir støttet opp, tatt vare på, oppvurdert, får rom for å kjenne etter, at noen ser og etterspør kroppens erfaring i all sin variasjon; blir alle «lett bytte» for kommersielle aktører som selger seg inn i markedet for at, slik Finn Skårderud så treffende skriver: kroppen skal frelses – «kroppen er blitt den nye sjelen». Når pengene i kisten klinger, og «misnøyen» er midlertidig endret – er det bare å begynne påny. Det er nok «å ta av»

Hva kan gjøres for at ungdom ikke skal «tapes til speilet», for å sitere Marta Breens spørsmål i gårsdagens debatt.

Ved Norges Idrettshøgskole gav kollega Gro Rugseth og jeg våre masterstudenter «kropp» som tema på metodekurs i kvalitativ metode. Her fikk vi høre at et ord som «sommerkroppen» var vanlig blant studentene, og at det hadde erstattet «bikinikroppen» – et ord som tidligere var mye brukt og som var rettet mot jenter. Siden både gutter og jenter var opptatt av å ha «en fin kropp» hadde ordet «sommerkroppen» overtatt – nå var det imidlertid også slik at «sommerkroppen» var blitt til «helårskroppen» – da det gjaldt «å se trent og bra ut» hele året. Ved å få fram ulike ord, forståelser og erfaringer uten å vurdere disse på noen måte, fikk studentene anledning til å arbeide faglig med tema kropp. De laget problemstillinger « hvordan forstår NIH – studenter kroppen»? ”Hva betyr treneres forståelse av kroppen» etc. De intervjuet hverandre, observerte trening og personers kroppslige uttrykk og handlinger, hentet stoff fra flere teorier, undersøkte språkbruk om kroppen, kulturelle forestillinger, kroppslige praksiser, bilder, filmer. Ved å arbeide med temaet åpent, undersøkende og kritisk tilegnet de seg en faglig måte å problematisere hva kropp kan være, for hvem, på hvilken måte og med hvilken hensikt etc. Fra å tenke normativt; riktig – galt, pent – stygt, tynn – tykk, feil – bra, skapte studentene ny innsikt i å tenke både mer erfaringsnært og analytisk om tema kropp. Dette mangler i norsk offentlighet. Så, neste gang NRK – inviter en masterstudent fra Norges Idrettshøgskole inn i debatten. De kan både snakke, skrive og debattere om temaet kropp på en måte som savnes i dag. Hurra for våre studenter.