Kategoriarkiv: tanker om tanker

Filosofi fra solsenga

Jeg ferierer omgitt av fete amerikanere. Mange fete amerikanere. Barn, unge, voksne og eldre. Ulike former og fasonger, men definitivt godt over i kategorien sykelig fedme. Her er det vanskelig å ikke se fedmen utelukkende som et problem. Kroppene er så store og tilsynelatende forhindret fra aktivitet og bevegelse. Jeg merker forargelsen over å se dem sånn og mitt eget indre utrop når jeg betrakter dem; noe må gjøres!

Utropet er et ekko av men hva skal vi gjøre??, som jeg ofte blir konfrontert med fra provoserte studenter og helsepersonell i forbindelse med kritiske innspill i fedmedebatten. Svaret jeg kommer opp med er antakelig egnet til ytterligere provokasjon. Jeg pleier å si at vi må først og fremst gjøre noe med oss selv. Det er et svar inspirert av filosofen Martin Heidegger (1889 – 1976). Han sa seg enig i allmenne forestillinger om at en ikke kan gjøre noe med filosofi. Filosofi egner seg dårlig, mente Heidegger, for instrumentelle sammenhenger. Sammenhenger der en gjør noe for å få bestemte effekter. Men han understreket samtidig at filosofi kan gjøre noe med oss.

Fenomenologi er den filosofiske retningen jeg har funnet inspirasjon i når jeg har utviklet mitt forskerblikk på det å være overvektig eller fet. Innenfor en retning av fenomenologien er det særlig mye tankegods å hente om det å være en levende kropp. Her blir kroppen forstått som vår måte å være i verden på. Kroppen er vårt eksistensielle utgangspunkt for alt vi er og gjør. Med en slik forståelsesramme inngår kroppens vekt som en uløselig del av vår kroppslige måte å være i verden på. Min tyngde er meg, og jeg forstår verden og meg selv gjennom kroppslig tyngde.

At den som er fet lever med utgangspunkt i de samme betingelsene er lett å glemme. Det er lett å overse den eksistensielle dimensjonen, tenke at livet først kan begynne når kiloene er færre, eller at det er en slankere utgave av meg som er meg. Det er tanker det er lett å finne støtte for. Tanker som deles av behandlere og helsepersonell så vel som av kommersielle krefter og milliardindustrier og som jeg stadig merker vil dominere mitt eget blikk på den som er fet. Inspirert av Heidegger lar jeg filosofien gjøre noe med meg mens jeg ligger på solsenga. Jeg lar den gjøre noe med blikket mitt på de fete kroppene jeg akkurat nå er omgitt av.

Det bringer inn andre linser og filtre som rører ved mine tatt-for-gitte forestillinger, holdninger og forståelser. For en forsker innenfor den tradisjonen jeg står i, er det avgjørende å bringe seg selv dit for å få opp nye spørsmål. Fremfor å spørre hva skal vi gjøre, kan jeg spørre: hva gjør de? Det enkle, umiddelbare svaret er at de ligger og later seg på solsengene sine, men det gir ikke et dekkende og sannferdig bilde. De går, setter seg og legger seg ned. De bader og leker med barna. De kaster ball, plukker skjell, bygger sandslott, kler av og på badetøy, smører på solkrem og tørker bort sand. De strekker seg, gjesper, ler, snur seg. De er kropper i kontinuerlig bevegelse, her og nå, forbundet og i kontakt med sine omgivelser, de beveger seg og finner løsninger. De fete kroppene trer fram, ikke bare som et problem, men som potensialer og ressurser, som betydningsfulle for seg selv og for andre. De vil noe, de har retning og mening.

Gjennom denne øvelsen blir jeg samtidig mer synlig for meg selv. Jeg gjør det samme som dem, jeg inngår i et vi som deler lysten til å være i ro, men også de bevegelsene som det å være i ro tilbyr oss akkurat her. Den langsomme spaseringen, badingen, vassingen, sandbæringen og leken. Akkurat her gjør vi det vi er gode på alle sammen; å være kropper her og nå. Jeg er mer lik dem enn jeg liker. Her er vi alle langsomme og vi deler interessen for å ligge eller sitte i ro. Å tillegge dem en annen og større latskap enn meg akkurat her, yter dem ingen rettferdighet.

Å være omgitt av skikkelig fete amerikanere i badetøy er utfordrende og ganske overveldende. Det trigger alle fordommer og alt forutinntatt tankegods som mitt vante blikk er innsatt med. Det kan høres så lite ambisiøst ut, det Heidegger sa om at den eneste forandringen det å lese filosofi kan bidra til, er forandringen av en selv. Men så var jo godeste Heidegger også tydelig på at ingenting blir lettere med filosofi, det blir tvert i mot vanskeligere.

«Komme i gang» – erfaringer

Gro Rugseth

Jeg løper en del og jeg liker det godt. Jeg løper ikke fort, men jeg kan holde på ganske lenge når jeg først kommer i gang. Nettopp det ”å komme i gang” erfares allikevel stadig som en utfordring. En utfordring i den forstand at jeg på et eller annet vis må forhandle med og overtale meg selv til å ta turen. Det er ikke det at jeg har en sterk ulyst, men jeg merker en viss motstand, en kroppslig nøling eller treghet mens jeg gjør meg klar til løpeturen. Jeg velger å kalle det for en kroppslig nøling fordi jeg har vanskelig for å skille ut hva som er eksplisitte tanker om løpingen før jeg løper og hva som er en følelse jeg erfarer i kroppen. Følelsen er at jeg nøler, at jeg ser bittelitt etter utveier for å la være å ta turen. Jeg kan ha bestemt meg for å løpe, men så begynne å rydde i huset i stedet, mens jeg fortsetter å tenke på at jeg skal løpe.

Jeg synes det er et forunderlig og svært interessant fenomen – at løping som jeg erfarer som så ok og som gjør meg godt både underveis og når det er gjennomført, allikevel kan erfares som ikke særlig fristende sånn rett i forkant. Burde jeg ikke glede meg når jeg vet at det kommer til å bli bra? At jeg ikke gjør det rimer vel ganske dårlig med populære motivasjonsteorier så vidt jeg vet, som hevder at det viktigste er å være motivert? Jeg opplever ikke nødvendigvis å være motivert, motivert er noe jeg blir underveis i løpeturen. Men selv om jeg vet at jeg blir det og selv om jeg til dags dato aldri har angret på en treningsøkt, så er det ikke de erfaringene eller den kunnskapen som får være i forgrunnen når jeg gjør mine forberedelser.

Den ferske folkehelserapporten 2014 ( http://www.fhi.no/publikasjoner-og-haandboker/folkehelserapporten ) påpeker at nordmenn generelt sitter for mye stille og beveger seg for lite. Det slår meg at arbeidet for å motivere folk til mer aktivitet som oftest er fokusert på gevinstene etterpå, av resultatet av treningen. Kondisjonen bedres, kalorier forbrennes, muskler bygges osv. Selv om de fleste har tilgang på denne typen informasjon ser det altså allikevel ikke ut til å være tilstrekkelig for å få folk oftere opp av stolen. Kan det være flere som har det som meg, som har en motstand og en ambivalens å finne ut av og forhandle med før de kan få fart på kroppen?

Det var et gjennombrudd for min regelmessige trening at jeg la merke til og begynte å undersøke mine erfaringer med ”å komme i gang”. Nå vet jeg at jeg har det med å dvele og nøle før trening, at jeg somler med påkledningen, finner på andre ting å pusle med, kjenner ekstra godt ei litt stiv hofte og en ørliten smerte under høyre kneskjell og stadig utsetter oppstart. Det at jeg kjenner meg selv igjen i et slikt handlemønster gjør at jeg kan snakke med meg selv om nølingen, si litt sånn åh hallo, nå er jeg i gang igjen, le litt av det, men også bli ganske oppgitt og frustrert. Jeg forstår erfaringene som en del av min iboende og forvirrende kroppslige ambivalens og jeg har nok også utviklet noen strategier for å komme forbi det.

Eller har jeg det? Strategier høres så avklart og ryddig ut, mens det jeg erfarer ofte er det motsatte, både uavklart og litt kaotisk – mye frem og tilbake. Jeg har i hvert fall vanskelig for å skrive tydelig hva slike strategier eventuelt går ut på, de har kanskje en dybde eller kompleksitet som jeg ikke helt får språklig tak i. Det jeg vet er at det å ikke tenke for mye gjennom dagen på at jeg skal løpe om kvelden er en lur ting for meg. Desto mer jeg planlegger for trening, desto mer motstand kan jeg erfare mot å gjøre nettopp det. Mens faste tider, faste avtaler og rutiner ofte blir fremstilt som avgjørende for å få trent, så er det nærmest motsatt for meg. Det beste er å holde tanken på trening unna og slett ikke binde det til noe fast. Først da kan jeg oppleve å ta en lystfylt beslutning og ”oppdage” meg selv, med joggeskoa på på vei ut døra en gang utpå kvelden. Forstå det den som kan. Kan det kalles en strategi?

Jeg tror det er kunnskap i slike erfaringer som bør utforskes nærmere. Kunnskap som blant annet kan belyse velbrukte, men ikke særlig vellykkede tilnærminger til livstilsendringer. Hva med å snu litt på flisa, ikke forvente at informasjon om helsemessige resultater og gevinster gjør susen for den som skal ”komme i gang”, men rette oppmerksomheten mot de kroppslige erfaringene med å skulle gjøre det. Det å endre vaner fra å være mye i ro til mer aktivitet forstås gjerne kun som et spørsmål om å ta seg sammen. Da risikerer fenomenet jeg nå har beskrevet å bli stående uutforsket, men fortsatt virksomt i oss. Hva med å bistå den enkelte i utviklingen av en mer utforskende tilnærming til egne lyster og ulyster knyttet til bevegelse og aktivitet, til en lyttende og spørrende innstilling til egne erfaringer; Hva merker jeg nå? Hvordan kan jeg forstå det jeg merker? Hvilken sammenheng kan det settes inn i og hvordan kan jeg ta i bruk kunnskapen om det jeg erfarer for egen del? Resultatet er fortsatt åpent i den forstand at vi ikke kan ta for gitt at flere vil være mer aktive. Noen vil finne ut noe som gir mening til mer bevegelse og aktivitet, mens andre vil finne det adskillig mer meningsfullt å fortsette å gjøre helt andre ting. Det er imidlertid godt dokumentert gjennom forskning at det å overtale noen til å være i mer aktivitet basert på gevinstene etterpå like gjerne kan ende med et mislykket livstilsendringsforsøk, så det skulle være gode grunner for å prøve andre tilnærminger. Mitt poeng er at det ikke kan tas for gitt at det lar seg gjøre å hoppe bukk over hvordan den berømmelige dørstokkmila erfares. Når jeg etter forhandlinger med meg selv om trening havner ute på løpetur er det ikke et resultat av at jeg tar meg sammen. Jeg tar snarere meg selv fra hverandre, bryter inn i puslespillet meg, løfter opp en bit eller to og finner ut av sammenhenger og vaner, lyst og ulyst, velvilje og motstand. Som oftest, og etter mange års erfaring finner brikkene sammen og jeg løper ut, men av og til vinner nølingen, jeg orker ikke forhandlingene og blir i sofaen.

Sykdom som nederlag

Gro Rugseth

Språk er en kilde til mening. Gjennom språket setter vi ord på erfaringer og de ordene og begrepene vi tar i bruk gjør erfaringene våre kjente og gjenkjennelige for oss selv og andre. Til dette er det vanlig å anvende metaforer. Metaforer, eller billedliggjøring, hjelper oss å uttrykke erfaringer på forståelige måter. Når jeg stikker hodet inn døra og sier til ungene mine at ”her ser det ut som en svinesti” er de umiddelbart klar over at det jeg sier er et uttrykk for at rommet deres ikke ser særlig tiltalende ut. I situasjonen har vi en felles forståelse av metaforen svinesti uten at vi noen gang har sett en slik.

Jeg er opptatt av hvordan det snakkes og skrives om kroppen og om helse og sykdom. Interessen er bla inspirert av den franske filosofen Paul Ricoeur (1913-2005) som hevdet at all menneskelig erfaring kan forstås som ”tekst” (1995). For meg innebærer det at jeg hører ekstra godt etter, eller ”spisser” ører, når folk snakker om slike fenomen. Det de sier blir en form for tekst om deres erfaringer som jeg får innblikk i og som kan fortolkes videre inn i nye sammenhenger. Jeg lytter etter hva som sies, på hvilken måte det blir sagt og i hvilken sammenheng.

De siste dagene har jeg gått og gnagd på (!) et utsagn fra pappaen min. Han er veldig forkjølet for tiden, har vondt i halsen, feber og dårlig matlyst. Han er uvant med å være syk og på telefon delte han følgende erkjennelse med meg: ”Jeg er ganske tufs”. Han grep ikke hvilket som helst ord ut av luften for å si noe om hvordan han følte seg. Fra et rikt utvalg av metaforer valgte han en som allerede gir mening og som har både historiske røtter og kulturelle linjer. For oss begge er meningen presis. Som samtalepartner kan jeg umiddelbart assosiere ordet tufs med noe bestemt. Jeg skjønner at han langt fra føler seg bra.

I gammel folketro var ”tufs” betegnelsen på en nøsteliknende dott som trillet omkring. Kom det en tufs trillende ble den forstått som et underjordisk vesen som brakte sykdom og nød på folk hvis de kom i berøring med den. Tufsen var det med andre ord om å gjøre å holde seg unna. Vi kjenner uttrykkene tufs og dott fra moderne språkbruk også. Tufsen er i vår tid mer å forstå som en dumming, en som dummer seg ut og dotten en det står liten respekt av, en som mangler vilje og eget initiativ. Da pappa fulgte opp utsagnet med følgende: ”Det føles som et nederlag. Det er sånn jeg kjenner det, som et nederlag å bli forkjølet”, fikk jeg en mer utfyllende tekst om hans erfaringer med å være syk. Mens Ricoeur forstår erfaringer som tekst, skriver Lakoff og Johnson (2003) om at metaforene i språket må forstås som selve bærebjelken i vår livsanskuelse. Det innebærer at gjennom metaforene eller bildene vi bruker for å språksette våre erfaringer uttrykker vi vår forståelse av oss selv, det som skjer med oss og med oss i verden. Til sammen fungerer sammenhengen av språklige metaforer som et reisverk, eller en taus bakgrunn for det vi tenker og gjør av store og små ting gjennom dagen. Helt taust er det heller ikke i følge Lakoff og Johnson, for vi kan oppdage vår livsanskuelse i språket og da særlig i metaforene.

Pappas refleksjon over det å være syk kan jeg altså forstå som en tekst om hans livsanskuelse, hans måte å forstå seg selv i sammenheng med omgivelsene. Når han ikke er forkjølet ser han kanskje seg selv mer som en seierherre? En på vinnerlaget? 80 år og aldeles frisk. Sporty type, lett i kroppen, sykler, går på ski og på beina. I vår tid med god helse som et statusbelagt gode alle oppfordres til å investere i, kan det rime ganske godt at han nå føler han har dumma seg ut. Han er ihvertfall midlertidig satt ut av spill. Han er nede for telling, satt på benken, tatt ut av laget – ja det finnes utallige metaforer å ta i bruk fra sportslige sammenhenger for å beskrive det friske opp mot det syke og noen hevder sportsmetaforer tas mer og mer i bruk i en rekke andre sammenhenger enn sporten selv (Nielsen og Keld 2012). Hvordan kan vi forstå det? Når det gjelder sykdom er en nærliggende logikk at idrett og sport assosieres med vitalitet, ungdommelighet, kraft, vilje og initiativ. På mange måter en kontrast til sykdomserfaringer. Språket om sport kan dermed tydeliggjøre ganske kraftfullt hva som har ”gått tapt” i sykdommen. Sport representerer dessuten sammenhenger med klare regler og retningslinjer. Avgrensede baner, bestemte mål, tidsbestemte omganger osv. Språket fra en slik overskuelig og ryddig verden kan kanskje tilføre sykdomserfaringer en forenkling vi trenger når folk spør hvordan vi har det.

Han er ikke på vinnerlaget denne helgen nei, men ballen er rund. Selv om han har måttet bite i gresset nå har jeg tro på at han snart skal reise kjerringa. Han er nemlig ikke tapt bak ei vogn, pappaen min.

Kemp, P. (1995): Tid og fortælling; Introduktion til Paul Ricoeur Aarhus Universitetsforlag
Lakoff, G., Johnson, M. (2003): Hverdagslivets metaforer. Pax Forlag
Nielsen, C., Keld, I.M. (2012): Sportsmetaforer og metaforer i sporten. Dansk Lærerforlag

En hyllest til tankene- slipp dem fri!

Skrevet av Gunn Engeslrud

 

Jeg deltok nylig på en yogatime der vi fikk beskjed om «å tømme hodet» og «bare være». Jeg fikk assosiasjoner til å tømme vann ut av en bøtte, et mekanisk grep om en praktisk handling. Etterpå tenkte jeg at å fremføre en slik instruksjon også er en tanke- tanken om at vi skal tømme hodet for tanker – hvor kommer tanken om det fra? Paradoksalt nok må noen ha kommet på tanken om at tenkning kan forstyrre «tilstedeværelsen». Men er det slik det oppleves? Kan vi ikke være like mye tilstede i tenkning som i væren? Min klare forståelse er at tenkning og væren tilhører kroppen og livet. Min grunn til å praktisere yoga og meditasjon er muligheten praksisen skaper til å oppdage og å møte tanker som oppstår og gi dem tid til å vise seg. I dette møtet på yogamatta eller meditasjonsputa blir tanker, situasjon og liv tydeliggjort. Praksisen gir en mulighet til akseptering. Ingen ting å kvitte seg med, ikke noe å oppnå, ikke noe å prestere – oppdagelse av det som viser seg, oppstår – interessere seg for det og akseptere.

Ved å tenke om praksis at det er noe bestemt som skal oppnås – eksempelvis «tømme hodet for tanker» vil mange oppleve at de mislykkes fordi det kommer tanker under praksisen. Det mange trenger å høre er at det ikke er noe «feil med verken dem selv eller tankene». Poenget er å oppdage at det som skjer oppstår i deg og at du merker at det finnes et refleksivt rom i deg- noe i deg merker seg selv. Filosofen Hans Skjervheim er kjent for sin utlegning av at mennesket er et vesen som selv kan reflektere over seg selv, og i tillegg reflektere over refleksjonen http://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Skjervheim

Første gang jeg kom i berøring med tema «å slippe» i en faglig sammenheng var i egenbehandling i psykomotorisk behandling hos Aadel Bülow -Hansen http://no.wikipedia.org/wiki/Aadel_B%C3%BClow-Hansen. Det «å slippe pusten ut», sukke og gjespe var synonymt med å «slippe til bevegelser» i kroppen og «løsne» på spenninger i kroppen og musklene. Jeg husker jeg fikk assosiasjoner til Simone de Beauvoirs http://no.wikipedia.org/wiki/Simone_de_Beauvoir frihetsbegrep – det er frihet, kroppslig frihet til å puste ut og uttrykke sin subjektivitet og individualitet som er tilstedeværelsens kjerne – ingen «lykke» kan skapes uten denne forutsetning.

Det er ingen grunn til å gjøre tanker til «hovedfiende» – og som, i følge flere instruksjoner jeg har blitt utsatt for, skal «tømmes» og at «ego og hodet» er en kilde til problemer. Det kan høres fint ut å «tenke mindre» – men mitt anliggende er at vi må tenke mer, reflektere mer kritisk og riktigere.  De smarte tankene til Simone de Beauvoir, Hans Skjervheim og Aadel Bülow–Hansen, inspireret meg i dag. Tankene er ikke et problem i seg selv –  mer hva vi tenker på? Tenk selv- slipp tankene fri!