Kategoriarkiv: Trening

Kjønn i bevegelse

Gro Rugseth
Partyteltet er veldig stort og veldig fullt. Fullt av feststemte damer. Det er knapt plass til å bevege seg. Fra en scene på den ene langsida dundrer et band til med allsanglåter fra rockens og discoens nære historie. Dampen stiger opp fra varme, svette kropper og tåkelegger deler av lokalet. En oppblåsbar Rune Rudberg, synlig klar for mer enn sang, sendes rundt i lokalet. Damene tar selfie med Rune- dokka, og viser med all tydelighet at de har lyst på det samme som han. Den mannlige vokalisten på scenen skriker: ærre hæææær det ææær partyyyyyy??? Han får et unisont, skrikende høyt og langtrukket JAAAAAAAAA tilbake fra et buktende, fargesprakende og fuktig teppe av ull og Lycra, fleece og Gore-tex. Så hopper vi, opp og ned i takt med musikken. Jeg hyle-synger It`s raining men HALLELUJA!!!!, sender knyttneven i været, danser, skåler, drikker og ler. Dette er harry, tenker jeg. Dette er supervulgært! Stemningen er som i en russebuss i mai, selv om det er 35 år siden jeg var russ. Men jammen er det herlig også! Deilig å bare svinge med. I kor og takt med 2- 3000 andre damer. Afterparty Trysilrypa 2017 leverer!

Dameløp
Hva er det med dameløp? Sånne organiserte løp i gater eller terreng, hvor bare damer har adgang og festen etterpå tar fullstendig av. Mange husker sikkert Grete Waitz-løpet i Oslo. Fra 1984 til 2003, med 40 000 deltakere på det meste. Utkledning, parykker og rare hodeplagg var tilsynelatende like viktig som løpsinnsatsen. Og det sies at byens restauranter hadde rekordomsetning på kvelden. Alle bord fylt opp av feststemte damer som høylydt feiret innsatsen. En pest og en plage mente mange, og lite relatert til skikkelig idrett. Ryktene sier at Grete selv ønsket å legge det ned nettopp fordi det etter hvert ble assosiert mer med fyll og fest enn med fysisk aktivitet.

De er omstridt
Det første som slår meg er at slike løp er omstridt. Med utgangspunkt i min egen ambivalens, harry, men gøy, kjenner jeg godt til diskusjonene om hva dette er for slags fjolleri. En del av kritikken er absolutt tankevekkende. Enkelte peker på språkbruken; at kvinner i alle aldre omtales som jenter. Noen vil kalle det en slags barnsliggjøring. Og hvorfor omtales aktivitetene ofte som mosjon eller trim fremfor konkurranse? Skal ikke kvinner tas seriøst når de har trent og forberedt seg til innsats? Andre er opptatt av selve øvelsene, at det ofte legges opp til korte distanser, og alltid med mulighet for å gå, fremfor å løpe. Er det fortsatt noen som tenker at kvinner ikke tåler belastning og krevende utfordringer?

Svekker de likestillingsprosjektet?
Slike kjennetegn gjør at noen hevder at kvinneløp svekker likestillingsprosjektet. At slike fellesskap av kvinner gir inntrykk av at de må være sammen for å være sterke, og ikke er sterke nok som enkeltindivider. Selv kan jeg som sagt kjenne på en ambivalens. Først og fremst fordi jeg ikke nødvendigvis føler meg som en del av et fellesskap med alle kvinner, bare fordi vi er kvinner. Jeg kan tvert i mot føle meg ekskludert og ubekvem blant hoiende, hylende damer på tur. Ikke som en selvsagt del av flokken. Kvinner er like forskjellige som menn. Like mye individuelle enkeltpersoner med ambisjoner, styrker og preferanser som enhver mann jeg kjenner.

En protestbevegelse
Men en gang i tiden var kvinneløp en uttrykt protest. For riktig lenge siden, ved forrige århundreskifte, var idrett forbeholdt menn. Det var utenkelig av kvinner skulle delta i slike fysiske utskeielser. Sarte kvinner kunne ta skade av å anstrenge seg for meget. Og så var det jo ikke pent å se på. Andpustne og svette kvinner brøt med all estetikk. Det er overraskende kort tid siden Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen kuppa Holmenkollstafetten. Det var i 1972. De meldte seg på under falske navn. Arrangørklubben Tjalve ante ugler i mosen og sendte ut beskjed om at dersom det ble oppdaget kvinner i løpet skulle stafettpinnen beslaglegges. Og det ble den. Av politiet, men det var etter sigende fordi en av mannfolka på laget synlig demonstrerte mot EF. Friidrettsforbundet valgte å straffe de to kvinnene. For å ha skadet idrettens anseelse ved å stille i et løp forbeholdt menn. Begge var habile friidrettsutøvere, og ble fratatt muligheten til å kvalifisere seg til landslaget. Slike situasjoner ga argumenter for kvinneløp. En beskyttet arena for kvinners fysiske utfoldelse. I dag er mosjonsløp for kvinner en selvsagt del av breddeidretten.

Idrett fortsatt mannlig
Gammelt tankegods setter seg i kropp og sjel, i samfunsstrukturer og praksiser. Det tar tid å kvitte seg med det. Men verden har beveget seg i retning av et mer mangfoldig kvinnesyn siden 1880 og 1972. Kvinner kan bryte og løfte og sparke og svinge, løpe og hoppe, kaste og sykle, gå på skøyter og skøyte på ski, med nummer på brystet. Kort sagt drive idrett på lik linje med menn. Samtidig er idretten, som samfunnet for øvrig, en treg materie. Det sitter mye gammel mening igjen i alt som har med idrett å gjøre. Utøvermalen er langt på vei fortsatt en mann. Det er vel derfor vi kan støte på begrepet kvinnefotball. Den egentlige Fotballen, som menn bedriver, også kvinnefotball.

Løpsfest eller høylydt party
Så selv om verden går fremover så er det fortsatt mulig å samle mer enn 5000 kvinner en helg på fjellet i Trysil. For å løpe eller gå, 13, 10 eller 6 kilometer. Langt de fleste går. Og vi som løper blir møtt med stor beundring og begeistring, ja nesten vantro av de andre som er påmeldt. For svært mange av deltakerne virket det å løpe som noe helt utenkelig. Den anstrengelsen ville de aldri oppsøke frivillig. Kreftene brukte de heller på festen. Eller festene. For det var høylydt party fra ankomst fredag ettermiddag til langt ut på natt til søndag. Venninnegjenger fra hele østlandet har dette som sin lille felles ferie. Gjerne planlagt ett år i forveien, booket ved avreise året før.

Typiske kvinneting
De svenske etnologene Karin Lindelöf og Annie Woube gjorde feltstudier i verdens eldste mosjonsløp for kvinner; New York Mini 10k. Det har blitt arrangert årlig siden 1972 og er still going. Og nettopp ferie eller frisone var begreper deltakerne omtalte reisen og løpet som. De fant at små og store grupper av damer dro sammen til storbyen for å løpe, men like mye for å komme bort fra hverdagslig ansvar for familie og barn. Forskerne beskriver hvordan kvinneløp som fri-sone inneholder alt det som hverdagen til deltakerne ellers ikke rommer. De pynter seg, shopper og snakker om barna. Typiske kvinnelige ting ville noen si. Og her kan jeg nok fortsatt slite litt med egen ambivalens. Det kvinnene dermed gjør er å spille opp til arrangørenes stereotypiske fremstillinger av hva kvinner liker og hva kvinner er. Det er nedfelte kjønnsnormer som det ellers brukes mye krefter på å bryte ned. Rosa logo og løpeskjorter, goodie-bag med skjønnhetsprodukter og ansiktsbehandling på spa, i stedet for gavekort i sportsbutikk. Det er noe paradoksalt i dette. Det som i utgangspunktet var en protestbevegelse for å vise kvinners styrke og likeverd med menn, gjøres til en arena for å trekke det kvinnelige tettere til det å være pyntesyk og elske rosa.

Kjønn i bevegelse, makt i ubalanse
Men de svenske forskerne peker på at kvinneløp og aktivitetene som følger med er paradoksale på flere måter. Deltakerne opplever seg også fristilt fra sosiale roller og forventninger. Spillerommet for hva de kan gjøre og være blir med andre ord både større og mindre. Her ser jeg Trysilrypa 2017s afterparty som et godt eksempel. Den hemningsløse feiringen var på mange måter normoppløsende. Tusenvis av kvinner, rett fra grisevær, søle og regn. Tjafsete hår, svette trøyer og gjennomvåte bukser, joggesko eller fjellstøvler på beina, oppe på bord og benker, med en flaske øl i handa. Jeg vet ikke hvor betydningsfullt det er at kvinner har inntatt det rommet menn tradisjonelt har hatt på puben. Men det er noe kult med at dette også er å være kvinne i 2017. Grepet om Rune-dokka tydet på makt i ubalanse. Rune var ikke lenger i førersetet i kraft av å være mann, i kraft av sitt kjønn. Hans reise gjennom lokalet var prisgitt en flokk brautende, breiale damer som visste hva de ville med ham.

Kilde: Lindelöf,K.S & Woube,A (2017) Tjejhelg umgänge – och ett lopp. Tjehelg som en modern husmorsemester RIG: Kulturhistorisk Tidsskrift (2): 65-84
http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:uu:diva-326665

Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun «skulle ha trent». Men hva opplever hun når hun gjør det? «Jeg synes det er drit kjedelig» sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert «investering» som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Det magiske ved kroppen

Gro Rugseth

Denne uken skal jeg på konferanse i Atlanta i delstaten Georgia her i USA, arrangert av Society for Phenomenology & the Human Sciences. De tre dagene konferansen varer er fylt opp med parallelle sesjoner hvor forskere fra USA, Asia og Europa presenterer innblikk i arbeidene sine innen helse, politikk, kjønnsstudier, pedagogikk, moral, etikk, religion, spiritualitet og mystisisme. Spredningen i tematikker bindes sammen av en felles interesse for fenomenologi som et filosofisk og teoretisk rammeverk for forskning på menneskelige fenomener og erfaringer.

Min presentasjon på konferansen er basert på en artikkel kollega Øyvind og jeg har publisert i tidsskriftet Phenomenology & Practice. Den har tittelen ”My body can do magical things” og tar utgangspunkt i en ung manns bevegelseserfaringer. I artikkelen kaller vi ham Jim og han inngikk som en av flere informanter i mitt dr.gradsarbeid. Da vi møttes var han i gang med ett av mange vektreduksjonsopplegg og ville gjerne ned i vekt fra 130 til under 100 kilo. På det tyngste og i god tid før han fylte tretti hadde han veid 170 kilo og fryktet han skulle dø av hjertestans.

Til tross for den dramatiske vekthistorien var det virkelig spesielle med Jim at han var hekta på kampsport. Han trente 10-12 timer hver uke og var innehaver av sort belte i sin gren, som er sportens høyeste rangering. På den ene siden var Jim pasient på en sykehusavdeling, forstått som sykelig overvektig og behandlingstrengende. På den andre siden var han idrettsutøver på høyt nivå. Motsetningene i Jims historie vakte min interesse som forsker og jeg ba om lov til å intervjue ham og å følge ham som observatør på trening.

I intervjuet kom det frem at Jim hadde vært fet så lenge han kunne huske og fra skolestart hadde helsesøster og skolelege, lærere og fastlege, utenlandske eksperter, foreldre og søsken engasjert seg for at Jim skulle gå ned i vekt. Han ble satt på dietter, førte kostdagbok , han ble veid regelmessig både hjemme og hos skolelegen, han fikk hund i julegave av foreldrene fordi de håpet han ville begynne å gå mer tur og brødrene dro ham med seg på treningssenter for å brenne kalorier. Hvert nytt vektreduksjonsforsøk ble et nytt nederlag.

Sent i tenårene skjer det noe skjellsettende i Jims liv. Han blir forelsket, i en mann som driver med kampsport. På det tidspunktet sier Jim at han rett og slett hater seg selv og at fysisk aktivitet er uaktuelt fordi han har så mye smerter, svetter så voldsomt og strever med å puste. Men for å kunne være i nærheten av den han er forelsket i, må han oppsøke kampsporttreningen. De to blir aldri kjærester, men Jim får en forkjærlighet for kampsport.

På kampsporttrening blir han, slik han selv ser det, for første gang sett og møtt som en person med et kroppslig potensiale akkurat slik han er. Han har sterke lårmuskler som har båret mye vekt i alle år og styrken viser seg å være en ressurs for den balansen og stabiliteten han er avhengig av når han skal gå i kamp og gripe, løfte, svinge og kaste sin motstander. Fra å erfare kroppens vekt som et problem og som noe eget han aktivt og merkbart bærer på, blir tyngde og vekt nyttig og en forutsetning for å kunne bevege seg lett, grasiøst og friksjonsfritt.

På trening og i kamp blir han av og til filmet. Når han ser seg selv på film etterpå kan han nesten ikke tro det han ser, at han kan bevege seg så grasiøst og lett og mykt, bøye og strekke som han gjør. Fra å erfare seg selv som frastøtende og ekkel oppdager han at kroppen kan gjøre magiske ting. Og mens all bevegelse og aktivitet tidligere har vært plagsomt og smertefullt blir trening og fysisk aktivitet grunnleggende viktig og meningsfylt for ham, noe han oppsøker daglig og erfarer som en meditativ pause fra ting han ellers strever med. Han er fortsatt fet, har fortsatt et strevsom forhold til mat og vil gjerne ned i vekt, han savner en partner og forholdet til familien er komplisert, men på matta, i det han hilser treneren på tradisjonelt vis blir disse tingene satt på pause. Det forklarer han slik: Det mest fantastiske med kamsport er at det krever veldig mye konsentrasjon. For meg er det nesten som meditasjon. Kampsport handler om å være tilstede her og nå og ikke tillate at noe annet får forstyrre konsentrasjonen din. For meg er det faktsik avslappende å gå i kamp uten å tenke på noe annet enn bevegelsene jeg gjør, på de ulike grepene og kastene.

Det er mye å lære av Jims erfaringer. At idrett kan være meditativt, at kraftanstrengelser kan være avslappende, at bevegelse kan gi tilgang til kroppslige erfaringer som gir deg ny innsikt om hvem og hva du er og kan få en ellers trøblete kropp til å tre frem som magisk, behagelig og god nok. Erfaringer som Jims blir ofte oversett i fedmeforskning. Da går behandlingsfeltet glipp av viktig kunnskap og det har jeg tenkt å utdype i Atlanta

Biggest Loser – urealistisk reality

Gro Rugseth

TV-Norge er i gang med en norsk utgave av den amerikanske reality – serien Biggest Loser. Serien handler om 12 fete kvinner og menn som konkurrerer om å tape vekt og vinne penger. Biggest Loser har til nå gått 16 sesonger med stor suksess i USA, konseptet er solgt til en rekke land, har millioner av seere over hele verden og regnes som slanke-TVs ”mor”. I tilknytning til serien har det utviklet seg en hel industri med salg av koke- og treningsbøker, filmer, utstyr, klær og rådgivningstjenester.

Meningene om serien er mange. Mens noen hevder episodene underbygger og forsterker stigmatiserende holdninger mot fete personer som late, ulekre og viljeløse, mener andre at serien fremmer fornuftige holdninger til et alvorlig, individuelt helseproblem; disiplin, viljestyrke, mager kost og hard trening. I forkant av seriestart i Norge var det et kort anløp til debatt i tabloidavisene om hvor ”bra” eller ”sunt” dette er for deltakerne, om de blir ivaretatt på forsvarlige måter underveis og etter innspillingen og hvor ”riktig” det er å slanke seg på akkurat denne måten, se debatten her. Etter premieren var imidlertid den samme pressen svært begeistret for innhold og konsept. VGs anmelder kalte programmet en ”Overvektig opptur” og gav det en femmer på terningen. Dagbladets journalist hevdet at dette er TV-underholdning som har potensiale til både å bryte med fordommer og drive fornuftig folkeopplysning.

Etter seriestart og anmeldelser har debatten om programmet stilnet. Påstandene om seriens betydning for reduserte fordommer og bedret folkehelse kan det allikevel være verdt å se litt nærmere på. Det foreligger en del forskningsbasert kunnskap om nettopp Biggest Losers potensiale som fornuftig folkeopplysning. Spørsmålet som stilles der er blant annet om et reality show med slanking som bærende idè kan være til inspirasjon og nytte for andre i samme situasjon? Et annet spørsmål som forfølges er om et slikt konsept kan bidra til en reduksjon av TV-seernes fordommer mot fete personer? Eller har det kanskje helt andre og motsatte ”effekter”, bidrar det til økte fordommer og fremstilles vektreduksjon på urealistiske fremfor realistiske måter?

For å ta det med fordommer først: i USA er det gjort kontrollerte studier blant psykologistudenter som viser at deres fordommer mot tykke personer økte signifikant og varig etter at de hadde fått se en 40 minutters episode av serien. Selv om Biggest Loser deltakerne trente inntil 8 timer om dagen, spiste minimalt og gikk ned svært mange kilo på kort tid, så mildnet ikke det studentenes holdninger til dem. Tvert i mot, deres fordommer mot deltakerne ble styrket etter en 40 minutters dose slanke-TV. De var mer overbevist enn før om at kroppsvekt utelukkende er et individuelt ansvar og problem og sa seg enig i utsagn om at det deltakerne gjorde kunne ”alle klare”. Forskernes konklusjon er at serien reduserer kompleksiteten ved overvekt og fedme til noen grovt forenklede sammenhenger; individuell overspising og mangel på trening. Deltakerne settes aldri inn i en større kontekst hvor sosiale strukturer, politikk, klasse, kjønn, kulturell bakgrunn osv gis betydning for den situasjonen de er i. Seerne får dermed svært lite å tenke med når de skal tenke om det å være fet. For dem ser det ut til at fedmen er en situasjon deltakerne er skyld i selv og kan gjøre noe med hvis de ”bestemmer seg” eller ”vil det sterkt nok”.

Andre studier av Biggest Loser støtter oppunder at reality serien setter seerne på et ensidig spor som aktivt legger opp til å sementere fremfor å bryte med stereotypier om fete. Det begynner allerede med selve navnet Biggest Loser, som indikerer at deltakerne er tapere. Ikke bare gjennom å tape vekt, men også ved å være fete. Innholdsanalyser av episodene får frem at et gjennomgående tema i serien er at en må være tynn for å være lykkelig og for å bli vurdert som et vellykket medlem av samfunnet. Den fete har ingen plass og må slankes bort. Det skapes også et inntrykk av at det er viktigere å være tynn enn å være sunn og frisk. Dette poenget understrekes i den norske utgaven når flere av deltakerne blir skadet og syke av treningen de er tvunget til å delta på. De får ryggplager, skuldersmerter og kneproblemer, gnagsår, muskelbrist og krystallsyken. Flere er nær ved å kaste opp underveis i de beinharde treningsøktene. At alt dette foregår på initiativ fra seriens to personlige trenere gjør ikke saken bedre. Deres tilnærming ser ut til å være basert på at fete folk kan og vil endre seg hvis de bare blir tilstrekkelig utskjelt, fornedret og nedbrutt. Enhver tendens til å ville stoppe underveis i treningen blir møtt fra trenerne med enten trusler om straff, som for øvrig er mer trening, eller forhindret gjennom skriking av kommandoer tett opp i ansiktet på deltakere. De får kontinuerlig og høylytte beskjeder om å ”skjerpe seg”, ”komme i gang” ikke ”være pingler” og huske ”hvorfor dere er her” osv. Trenernes oppførsel i treningsrommet bryter med det meste en faglært person bør ha av kunnskap om behandling av mennesker, om læring, motivasjon og inspirasjon og stiller yrkesgruppen de to representerer i et faglig og etisk svært betenkelig lys. Til tross for dette fremstilles de to i serien nærmest som helter, som personer deltakerne blir fullstendig avhengig av for å lykkes og som selve kroppsliggjøringen av vellykket omgang med mat og trening.

Et siste og svært interessant poeng fra forskning på serien er at når fete personer selv ser serien oppfatter de at det som presenteres som ”reality” når det gjelder vektreduksjon, har svært lite med deres virkelighet å gjøre. 1000 kalorier om dagen og 8 timers trening er umulig å gjennomføre uten at en samtidig er borte fra skole, arbeid og andre forpliktelser. Deltakerne i Biggest Loser er gitt den muligheten i flere måneder mens serien spilles inn. Et mer ordinært liv med familie, arbeid og forpliktelser lar seg med andre ord ikke kombinere med det regimet realityserien tilbyr deltakerne. Muligheten til å holde på med måltider og trening 24/7 er de færreste forunt, og i lys av skadeomfanget blant deltakerne virker det heller ikke særlig forlokkende eller helsebringende. Videre er bruk av personlig trener en kostbar tjeneste, det er relativt dyrt å være medlem på et treningssenter og svært dyrt å kjøpe eget treningsutstyr som tredemølle og step-maskin. Slike ting brukes daglig av deltakerne i Biggest Loser, i tillegg til at de er omgitt av et team som består av ernæringsfysiolog, psykolog, lege og sykepleier. Samlet konkluderte et utvalg fete personer som så serien sammen med forskere at svært lite av det som foregår i serien er tilgjengelig og aktuelt for den som ønsker å gå ned i vekt.

Biggest Loser programleder Henriette Bruusgaard uttaler i VG at hun ”opplever at serien bryter ned fordommer og kommer til å inspirere utrolig mange”. Det er mulig slike subjektive ”opplevelser” fungerer godt for å selge TV, men i møte med etterrettelig kunnskap om det som skal selges blir det ganske trått. Et lite glimt inn i den forskningen som foreligger om Biggest Loser viser at serien mest av alt er et virkelighetsfjernt konsept som ikke lykkes med annet enn å inspirere til forsterkede fordommer mot fete, og for egen del, et par nye om personlige trenere.

«Komme i gang» – erfaringer

Gro Rugseth

Jeg løper en del og jeg liker det godt. Jeg løper ikke fort, men jeg kan holde på ganske lenge når jeg først kommer i gang. Nettopp det ”å komme i gang” erfares allikevel stadig som en utfordring. En utfordring i den forstand at jeg på et eller annet vis må forhandle med og overtale meg selv til å ta turen. Det er ikke det at jeg har en sterk ulyst, men jeg merker en viss motstand, en kroppslig nøling eller treghet mens jeg gjør meg klar til løpeturen. Jeg velger å kalle det for en kroppslig nøling fordi jeg har vanskelig for å skille ut hva som er eksplisitte tanker om løpingen før jeg løper og hva som er en følelse jeg erfarer i kroppen. Følelsen er at jeg nøler, at jeg ser bittelitt etter utveier for å la være å ta turen. Jeg kan ha bestemt meg for å løpe, men så begynne å rydde i huset i stedet, mens jeg fortsetter å tenke på at jeg skal løpe.

Jeg synes det er et forunderlig og svært interessant fenomen – at løping som jeg erfarer som så ok og som gjør meg godt både underveis og når det er gjennomført, allikevel kan erfares som ikke særlig fristende sånn rett i forkant. Burde jeg ikke glede meg når jeg vet at det kommer til å bli bra? At jeg ikke gjør det rimer vel ganske dårlig med populære motivasjonsteorier så vidt jeg vet, som hevder at det viktigste er å være motivert? Jeg opplever ikke nødvendigvis å være motivert, motivert er noe jeg blir underveis i løpeturen. Men selv om jeg vet at jeg blir det og selv om jeg til dags dato aldri har angret på en treningsøkt, så er det ikke de erfaringene eller den kunnskapen som får være i forgrunnen når jeg gjør mine forberedelser.

Den ferske folkehelserapporten 2014 ( http://www.fhi.no/publikasjoner-og-haandboker/folkehelserapporten ) påpeker at nordmenn generelt sitter for mye stille og beveger seg for lite. Det slår meg at arbeidet for å motivere folk til mer aktivitet som oftest er fokusert på gevinstene etterpå, av resultatet av treningen. Kondisjonen bedres, kalorier forbrennes, muskler bygges osv. Selv om de fleste har tilgang på denne typen informasjon ser det altså allikevel ikke ut til å være tilstrekkelig for å få folk oftere opp av stolen. Kan det være flere som har det som meg, som har en motstand og en ambivalens å finne ut av og forhandle med før de kan få fart på kroppen?

Det var et gjennombrudd for min regelmessige trening at jeg la merke til og begynte å undersøke mine erfaringer med ”å komme i gang”. Nå vet jeg at jeg har det med å dvele og nøle før trening, at jeg somler med påkledningen, finner på andre ting å pusle med, kjenner ekstra godt ei litt stiv hofte og en ørliten smerte under høyre kneskjell og stadig utsetter oppstart. Det at jeg kjenner meg selv igjen i et slikt handlemønster gjør at jeg kan snakke med meg selv om nølingen, si litt sånn åh hallo, nå er jeg i gang igjen, le litt av det, men også bli ganske oppgitt og frustrert. Jeg forstår erfaringene som en del av min iboende og forvirrende kroppslige ambivalens og jeg har nok også utviklet noen strategier for å komme forbi det.

Eller har jeg det? Strategier høres så avklart og ryddig ut, mens det jeg erfarer ofte er det motsatte, både uavklart og litt kaotisk – mye frem og tilbake. Jeg har i hvert fall vanskelig for å skrive tydelig hva slike strategier eventuelt går ut på, de har kanskje en dybde eller kompleksitet som jeg ikke helt får språklig tak i. Det jeg vet er at det å ikke tenke for mye gjennom dagen på at jeg skal løpe om kvelden er en lur ting for meg. Desto mer jeg planlegger for trening, desto mer motstand kan jeg erfare mot å gjøre nettopp det. Mens faste tider, faste avtaler og rutiner ofte blir fremstilt som avgjørende for å få trent, så er det nærmest motsatt for meg. Det beste er å holde tanken på trening unna og slett ikke binde det til noe fast. Først da kan jeg oppleve å ta en lystfylt beslutning og ”oppdage” meg selv, med joggeskoa på på vei ut døra en gang utpå kvelden. Forstå det den som kan. Kan det kalles en strategi?

Jeg tror det er kunnskap i slike erfaringer som bør utforskes nærmere. Kunnskap som blant annet kan belyse velbrukte, men ikke særlig vellykkede tilnærminger til livstilsendringer. Hva med å snu litt på flisa, ikke forvente at informasjon om helsemessige resultater og gevinster gjør susen for den som skal ”komme i gang”, men rette oppmerksomheten mot de kroppslige erfaringene med å skulle gjøre det. Det å endre vaner fra å være mye i ro til mer aktivitet forstås gjerne kun som et spørsmål om å ta seg sammen. Da risikerer fenomenet jeg nå har beskrevet å bli stående uutforsket, men fortsatt virksomt i oss. Hva med å bistå den enkelte i utviklingen av en mer utforskende tilnærming til egne lyster og ulyster knyttet til bevegelse og aktivitet, til en lyttende og spørrende innstilling til egne erfaringer; Hva merker jeg nå? Hvordan kan jeg forstå det jeg merker? Hvilken sammenheng kan det settes inn i og hvordan kan jeg ta i bruk kunnskapen om det jeg erfarer for egen del? Resultatet er fortsatt åpent i den forstand at vi ikke kan ta for gitt at flere vil være mer aktive. Noen vil finne ut noe som gir mening til mer bevegelse og aktivitet, mens andre vil finne det adskillig mer meningsfullt å fortsette å gjøre helt andre ting. Det er imidlertid godt dokumentert gjennom forskning at det å overtale noen til å være i mer aktivitet basert på gevinstene etterpå like gjerne kan ende med et mislykket livstilsendringsforsøk, så det skulle være gode grunner for å prøve andre tilnærminger. Mitt poeng er at det ikke kan tas for gitt at det lar seg gjøre å hoppe bukk over hvordan den berømmelige dørstokkmila erfares. Når jeg etter forhandlinger med meg selv om trening havner ute på løpetur er det ikke et resultat av at jeg tar meg sammen. Jeg tar snarere meg selv fra hverandre, bryter inn i puslespillet meg, løfter opp en bit eller to og finner ut av sammenhenger og vaner, lyst og ulyst, velvilje og motstand. Som oftest, og etter mange års erfaring finner brikkene sammen og jeg løper ut, men av og til vinner nølingen, jeg orker ikke forhandlingene og blir i sofaen.

Født til å løpe?

Eg er glad i å springe. Sjølv om Born to run av Christopher McDougall kom ut i 2009 har eg lete vere å lese den, delvis fordi eg ikkje heilt har forstått hypen rundt det å springe barbeint, men og fordi eg ikkje har likt at det finst folk som arrangerer kurs der dei tener pengar på å lære folk å springe. Likevel, eg er også eit tilfelle av det McDougall skildrar seg sjølv som: a guy in his forties with busted-up legs.

På tide å gjere noko med det, tenkte eg, og gjennom googling av løping, skadar og skadeførebygging dukka det stadig vekk opp referansar til McDougall og barbeintløping. Så, eg plukka opp boka på flyplassen, og sjølv om eg burde ha jobba på flyturen blei eg sittande å lese Born to run. Boka var rett og slett spennande og eg måtte fleire gonger minne meg sjølv på at det ikkje var ein roman eg las. Trass i at det han skriv skal vere fakta, så er det også klare element av dramatisering og fiksjon. Literary non-fiction, heiter vel sjangeren.

Eg hadde ikkje fått med meg at boka eigentleg handla om McDougall si leiting etter Tarahumara-indianarane, som han peikar ut til å vere verdas best løparar. Eller at den er historia om eit opplegg med å arrangere ein konkurranse mellom dei fremste ultra-løparane frå USA og Tarahumar-indianarar. I grunnen er det berre ein mindre del av boka som handlar om barbeintløping.

Det er Bill Bowerman, Nike-gründeren, som er den store stygge ulven, og det er den moderne (vel, etter Born to run, umoderne) joggeskoen med oppbygd hel og støtdemping som får skulda for dei mange skadane som oppstår blant løparar. Argumenta om at føtene vår mistar styrke og fleksibilitet ved å bli pakka inn og beskytta av støtdemping verkar overtydande. Likevel er det vanskeleg å bli heilt overtydd av at joggeskoen er ond og barbeint er svaret. For det første er det sikkert rett at samstundes som joggeskoen med støtdemping har blitt innført, så har talet på skadar auka. Dette er likevel ein korrelasjon (samvariasjon) og ikkje ei årsaksforklaring. Det kan vere ei mengde andre grunnar som spelar inn. Til dømes at vi er alt for mange som vil altfor mykje på altfor kort tid når vi skal springe. Vi tar oss ikkje tid til å bygge oss opp til å venne oss til springing etter lang tids stillesitting, og skadar er konsekvensen. I tillegg: McDougalls gode hjelpar, løpeguruen Eric Orton råder han til å bruke sko.

Det kan godt hende at vi har for dårleg teknikk og at det bør vere like naturleg å ta kurs i å spring som det er å ta timar hos ein golf-pro for å få ein skikkeleg sving, slik som McDougall påstår. Men denne samanlikninga haltar: påstanden er at vi er fødde til å springe og at å springe er naturleg, men det er ingenting naturleg med ein golfsvingen. Utfordringa med kurs for å lære å springe er i tillegg at det er endå eit område der såkalla treningsekspertar skal selge tenestene sine. Dermed blir også det å springe, naturleg som det er, noko vi ikkje kan gjere før vi har konsultert ein ekspert: terskelen for å bevege seg blir høgare og høgare.

Det som verkeleg interesserte meg i denne boka var altså ikkje kor vidt vi bør springe barbeint eller ikkje. For meg er boka er ikkje eit manifest for korleis vi skal springe, men kvifor  vi skal springe. Og då tenkjer eg ikkje på det evolusjonære argumentet, om at vi er fødde til å springe. Nei, det som vekte interessa mi var dei partia der McDougall skildrar gleda ved å springe, både hos Tarahumarfolket, men også hos løparar som Emil Zatopek, som tilsynelatande ikkje kunne late vere å springe. Eit uttrykk for dette er i forteljinga om den fantastiske ultra-løparen Ann Trason som stiller i ein konkurranse der også ein gjeng Tarahumara-indianarar er med. Etter å ha piska seg sjølv gjennom nesten heile løpet i ei klar leiing blir Ann tatt igjen på oppløpet (eit oppløp på ca 16 km…):

He didn’t even look tired! It’s like he was just… having fun! Ann was so crushed, she decided to quite. … the Tarahumara joyfulness… had totally disheartened her. Here she was, absolutely killing herself to hold the lead, and this guy looked like he could have snatched it any time he pleased

Glede sett opp mot å ta livet av seg sjølv. Å springe handlar grunnleggande sett ikkje om å piske kroppen inn i smerte. McDougall minner også på at barn heller vil springe enn å gå: Vi er fødde til å springe, heilt til vi lærer oss å sitte stille.

Boka skildrar ei innstilling til det å springe som eg likar: å vere til stades i bevegelsen, å spring av rein lyst. Å vere sentrert. Denne tilnærminga til å springe er noko heilt anne enn eit helsetiltak der springing er eit middel for å nå eit anna mål (McDougall er rett nok overtydd om omtrent alle problem i samfunnet frå overvekt og kreft til vald og krig ville forsvinne om vi alle sprang) .

Den Kanadiske idrettssosiologen Michael Atkinson har forska på fjell-løparar og yogautøvarar. Det han finn at dei har til felles er at utøvinga av bevegelsespraksisane kan fangast med omgrepet post-sport (altså: post som i noko som følgjer etter, som ein reaksjon – ikkje orientering om du skulle vere i tvil):

Post-sports are sinewy and connected athletic practices that are decisively anticommercial, co-operative over competitive, rejectionist of advanced material technology, socially inclusionary rather than hierarchical, process-oriented, holistic and internally differentiated in their orientation and engagement. A post-sport physical culture values human spiritual, physical and emotional expression through athleticism beyond medical-technical or power and performance terms (Atkinsion, 2010, s. 1251)

Fjell-løping delar mange likskapar med tradisjonelle løpe-konkurransar, men til liks med andre livsstilsaktivitetar som surfing og parkour, skil dei seg frå tradisjonell sport ved å vere mindre regelstyrt og meir retta mot samarbeid. Dei er eksistensielle og sjølvutviklande prosjekt.

Kanskje var vi fødde til å springe, men vi er fødde alt for seint i evolusjonshistoria til å måtte springe. Spørsmålet er i liten grad kva du skal ha på beina dine. Det er heller ikkje så mykje om korleis du skal springe, men mest av alt kvifor du vil springe.

Referanse:

Michael Atkinson (2010) Entering scapeland: yoga, fell and post-sport physical
cultures, Sport in Society: Cultures, Commerce, Media, Politics, 13:7-8, 1249-1267
DOI: http://dx.doi.org/10.1080/17430431003780260

 

Idrettspedagogikk: ??? eller !!!

Eg har hatt gleda av å vere med på eit prosjekt om å springe i kroppsøving. Masterstudenten Harald Næss undersøkte spørsmålet «Går det an å lære seg å like å springe i kroppsøving?» Dette prosjektet resulterte i artikkelen Running with Dewey (Næss, Säfvenbom & Standal, 2013). I tillegg skreiv medforfattarane mine dette blogginnlegget på nih.no.

bilde 2 (1)

(skjermdump frå www.nih.no)

Førre veka oppdaga eg denne saka på VG nett:

bilde 1

(skjermdump frå www.vg.no)

 

Ikkje store forskjellane på ingressane, men det viktigast er at spørjeteiknet i bloggen har blitt bytta ut med eit utropsteikn. Sjølv om springeprosjektet til Harald ikkje er referert i VG-saka, så er det sjølvsagt kjempefint at det (kanskje) inspirerer vektklubben til VG. MEN, det er grunn til å lure på kva som er forskjellen på det idrettspedagogiske spørjeteiknet og det meir helsedrivne utropsteiknet?

Tilfeldig? Neppe!

Utroopsteiknet kan sjølvsagt vere meint som eit oppmuntrande tilrop: Heia deg, vi trur du kan lære deg å like å springe! Det er heilt klart viktig å oppleve å bli støtta dersom ein skal prøve å like noko som ein ikkje heilt likar her og no.

Men det kan også vere ein kommando: Kom igjen, no må du sjå til å lære deg å like å løpe!

Eg er ganske sikker på at ein kommando ikkje er intensjonen til vektklubben i VG, fordi ei slik tilnærming vil ha ein ganske negativ spinn rundt seg. Likevel: sjølv om det skulle vere eit oppmuntrande tilrop, gitt i beste meining, så kjem utropsteiknet med ei innpakning. Denne innpakninga er lovnadar om å gå ned i vekt, som – kommersielle interesserer til sida – er føremålet til denne vektklubben. Vidare kjem innpakninga i form av truslar: Inaktivitet fører til meir sjukdom og tidlegare død! Grensa mellom det oppmuntrande tilropet og kommandoen er dermed ikkje så klar.

I helsesamanhengen blir dette endå tydlegare om vi ser på dette innlegget:

bilde 3-1

(skjermdump frå Facebook)

Kva er dette for eit språk? Må eg ha ei orsaking for ikkje å trene? I så fall er det vel eit påbod eg har brote? Ikkje ser det ut til at det er mogeleg å finne orsakingar for å bryte påbodet, heller.

Det som låg til grunn for masteroppgåva til Harald var alt anna enn utropsteikn. I staden møtte han deltakarane med spørsmål som fekk dei til å tenkje gjennom kva dei hadde opplevd og erfart då dei var ute og sprang. Han møtte deltakarane med ei haldning om at han ikkje sat med svara om kva som skulle til for å lære å like å løpe. Dette burde vere den heilt grunnleggande haldninga i idrettspedagogikken: å møte opp på jobben med spørsmål heller enn utropsteikn og svar.

 

Referanse:

Harald Solhaug Næss , Reidar Säfvenbom & Øyvind Førland Standal (2013): Running with Dewey: is it possible to learn to enjoy running in High School Physical Education?, Qualitative Research in Sport, Exercise and Health, DOI:10.1080/2159676X.2013.796489

Kropp og kommers

Gunn Engelsrud & Gro Rugseth
Den kjente psykiater, professor og forfatter Finn Skårderud, skriver i Aftenposten 28. desember (http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E) at han har gjort seg noen «romjulsmelankolske betraktninger». Under overskriften «kroppen er den nye sjelen» tar han utgangspunkt i tankene til den nitti år gamle Renè Girard og hans refleksjoner over at «vi i vesten» er de som er aller mest «besatte» av selvsult og slankhet og at vi gjennom kroppslige praksiser ser for oss å oppnå en «jordisk frelse». For å oppnå en slik frelse må vi delta i en «vanvittig kroppskonkurranse» om å etterligne kulturelle idealer for kroppens form og utseende. Videre bruker Skårderud et eksempel fra bloggen fotballfrue.no. og omtaler bloggen som «en forvirrende sammenblanding av kropp og kommers».
Vi deler mange av Skårderuds bekymringer rundt kroppshysteriet som kommer til uttrykk i sosiale medier, men vil hevde at nettopp fotballfruens blogg snarere avklarer enn forvirrer. Bloggerens kropp og utseende, med og uten klær markedsføres som en misunnelsesverdig vare og forbindes med en bestemt livsstil med regulerte doser trening og kosthold. Kroppen brandes gjennom tekst og bilder som et produkt av bestemte handlinger og holdninger, av vilje og målstyring. Gjennom å etterligne stilen, treningen og kostholdet som presenteres kan «denne kroppen» være oppnåelig også for leserne. Skårderud spør: Hva slags kropper er dette? Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Eller blir det for strengt? Vi vil reflektere videre over disse tre ganske ulike spørsmålene.
Først: som kropper er vi alle de «samme» kroppene; i den betydning at de puster av seg selv, hjertene slår, kroppene vokser, eldes og endres, de er dødelige og uforutsigbare – det finnes slik sett ingen «frelse» i de kommersielle produktene og metodene som tilbys. Å gi inntrykk av noe annet er lureri og i beste fall kortvarig lykke. Som Skårderud så riktig påpeker, følger like gjerne ny misnøye og følelse av mislykkethet med som en skygge for dem som gir seg i kast med prosjektet. Mange «vet» dette med seg selv, men snakker kanskje ikke høyt nok om det. Mange unge på Aftenpostens Si:d – sider skriver imidlertid kritisk om «presset» på kroppen skapt av kommersielle aktører og om hvordan det gjør dem dypt frustrert og ulykkelig å skulle leve opp til polerte og retusjerte kroppsidealer.
Det andre spørsmålet Skårderud stiller er: Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Ja, tydeligvis er de som følger fotballfruen og andre blogger i hvert fall åpne for hverandre og den verden de synes å dele. De følger hverandre opp med lesninger og likes daglig og gjerne flere ganger daglig. Mange av dem er også hypersensitive for kritikk, og tar kommentarer svært personlig enten det kommenteres på dem selv eller andre bloggende fruer (jfr. tidligere debatter om fotballfrue.no). En stor vaktsomhet spilles ut og får oss til å tenke at de best kan karakteriseres som åpne for hverandre og særs lukket for mange andre. For hvis spørsmålet er hvor åpne de er mot det kroppslige mangfoldet som tross alt kjennetegner verden utenfor bloggsfæren er vi mer usikre. Det er mange som ikke kan inkludere seg i det å være slaver av det såkalte kroppshysteri. Sosial klasse og økonomiske ressurser er en forutsetning for å la seg innlemme i tenkningen om kroppen og praksisen med kroppen som et objekt, i tillegg til en rekke andre faktorer som alder, kjønn, etnisitet, funksjonsnivå osv. De som har tilgang til de ”rette” ressursene får definisjonsmakt hvis de ønsker det, blant annet gjennom innleggene som skrives om dem og av dem og bekymringer vi andre skal dele.
Det siste spørsmålet Skårderud stiller er om det blir for strengt? Å være «streng» med seg selv inn mot kosthold og trening innebærer å legge ned mye oppmerksomhet og innsats. Det kan sikkert svare seg i øyeblikket for mange, men over tid vil alle også erfare kroppslig endring og forfall, plager og sykdom, uavhengig av strenghetsgrad. For dem som lever av å visualisere kroppsform og skape illusjoner om at dette skulle ha verdi i seg selv og for «oss alle», blir det antakelig aldri «for strengt». En livsstilsblogg både skaper og opprettholdes av et marked for illusjoner, produkter og inderlig begjær etter «merkevaren».
Skårderud uttrykker bekymring over at titusener følger bloggen og inntar konsumentrollen. Det som imidlertid ikke er avklart er hvor mange av disse følgerne som er reelt interessert i å etterlikne bloggerens prosjekt. Er det kanskje også en stor andel av dem som daglig og ukentlig klikker seg inn på diverse nettsider som utelukkende lar seg underholde eller som opprettholder en ironisk distanse til prosjekter som rettes mot en abstrahert og urealistisk kroppslig perfeksjon? Noen unge jenter ler i hvert fall av og ser «ned» på de stakkars kroppsbloggerne; http://uperfektejenter.blogg.no . Med andre ord er ikke alle forvirret av sammenblandingen av kropp og kommers, de forstår tvert i mot budskapet som overtydelig.

Er det meining i fysisk aktivitet?

Fysisk aktivitet blir ofte, og særleg i helsesamanhengar, definert som : ”enhver kroppslig bevegelse initiert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning i energiforbruk utover hvilenivå” (sjå t.d. s. 9 i denne rapporten). Denne definisjonen er meiningslaus.

Med det meiner eg ikkje at den ikkje gir meining for ein fysiolog eller andre som berre er opptatt av å måle energiforbruk. Det eg meiner er at med omsyn til denne definisjonen så spelar det ikkje nokon rolle om det menneske som skapar dette energiforbruket spring på ei tredemølle med ein pistol mot hovudet eller er ute og spring ein tur i vakre omgjevnadar saman med kjærasten. Altså: det viser ikkje til ei meining utover energiomsetning.

Poenget er at eit slik forståing av fysisk aktivitet ikkje rommar to vesentlege dimensjonar ved det å vere i bevegelse: For det første, så skapar du meining og erfaring (sjå dette innlegget) når du beveger deg. Sagt enkelt: når du beveger deg, blir du bevegd. Sjølv om eksempelet over med tredemølla er overdrive, så er det slik at alle former for fysisk aktivitet har potensial i seg til å skape ulike erfaringar. Ein metode passar ikkje alle, nettopp fordi det ikkje er bevegelsen i seg sjølv som skapar meining for oss.

For det andre er deltaking i fysisk aktivitet noko som så å seie alltid skjer under blikka til dei andre. Ikkje nødvendigvis direkte på den måten andre ser og vurderer deg der og då, men like mykje slik at våre handlingar i verda er gjenstand for ei normativ vurdering, av oss sjølv som i større eller mindre grad er informert av andre sine blikk.

Dette perspektivet utvidar forståinga av fysisk aktivitet på den måten at når du gjere noko (som sjølvsagt også kan målast i energiforbruk), så gjer dette noko med deg. Det siste leddet kan ikkje fangast inn av eit reint fysiologisk perspektiv.

Trening – merkbart like mye som målbart!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Dagspressen flommer over av råd om valg av treningsmetoder og deres antatte effekter: fysiologisk, psykologisk, sosialt og ikke minst kroppens ytre form.  Innsalg av de mest effektive mageøvelser, de beste øvelser for vektreduksjon etc. er daglig kost. Teningsøvelser fremstilles som noe «i seg selv» – metoder, som skal virke deg, ditt sosiale liv etc. Et helt grunnleggende fenomen overses; treningens praktiske og utøvde side; det vi gjør og som virker i oss. Med andre ord – det å trene og å bevege seg er føst og fremst innvendig og merkbart, og ikke kun utvendig og målbart. Trening virker gjennom opplevd mening, svetten siler, pusten flyter, huden åpnes mot omverden, det svir, er deilig, fælt, alt etter situasjon – følelsen av bevegelse i kroppen transformerer og tydeliggjør vår egne og andres eksistens i verden. Trening og bevegelse utøves av et subjekt. Utøvelsen er treningen; egen kropp skaper selv effektene, kroppen gir metoden relevans; ikke omvendt!  Kroppen selv er virkningsfull, kan endre seg, har potensialer og kapasitet til at trening virker i oss. Ingen metode kunne virke dersom ikke kroppen var foranderlig og åpen.  Metoder «virker ikke i seg selv» –  VI, derimot,  virker gjennom våre  intensjoner i og med treningen. Det som skaper effekter, er det vi gjør, interesser oss for og bruker tid på.. Det vi gjør og liker virker i og for oss, ikke PÅ oss.