Kategoriarkiv: Ukategorisert

Jeg nekter å kalle Ada Hegerberg en «kvinnelig» fotballspiller

Gunn Engelsrud

Fotball lever av resultater. På landslagsnivå i Norge uteblir disse. Når Europas beste fotballspiller tar dette på alvor og trekker seg fra laget, skulle en tro at det hun har å si lyttes til og vurderes nøye.

Alle som elsker fotball, og jeg er en av dem, er opprørt over en ledelse som skaper et bilde av Ada Hegerberg som en utakknemlig og krevede person. Dette er en uanstendig karakteristikk, fulgt av uttalelser i media og av flere mannlige bekjente om at Ada Hegerberg ‘setter seg selv foran laget’ og at hun har ‘dårlige holdninger’. Hva legitimerer slike utsagn?

Ada er en vinnerskalle
Ordet «vinnerskalle» har florert mye i mediene og har også dukket opp i en bok med tittelen «Norske vinnerskaller», som psykologen Arne Jørstad Riise har skrevet sammen med fagansvarlige for idrettspsykologi ved Olympiatoppen. De skriver at «vinnerskallene» er ærlige mot seg selv, arbeider hardt har ambisiøse mål. De er motiverte, elsker det de gjør og har en sterkt vinnervilje. Karakteristikken skulle passe meget godt på Ada Hegerberg. Hennes meritter er mange – alt fra norsk cup-gull til gull i UEFA Champions League og hun er kåret til Europas beste spiller sammen med Christiano Ronaldo. Hun har aldri vært involvert i en disiplinærsak og omtales av lagvenninner som ærlig, redelig og til å stole på.

Moderne ledere lytter på erfaringer!
Jeg undres over hvorfor ikke lederne sier: dette er verdifulle erfaringer fra vår beste spiller. Vi må lytte, interessere oss og være opptatt av å lære av det som kommer fram. Vi er lei oss, men samtidig svært takknemlige for at hun tar belastningen med å gi oss denne tilbakemelding! For en profesjonell ledelse med ambisjoner om å nettopp lede ville en slik respons vært selvsagt. Mordene ledere ser seg selv i relasjon til sine medarbeidere, tar deres erfaringer alvorlig og viser respekt for dem som personer. Slik er det tydeligvis ikke i Norges Fotballforbund og det bør ringe noen bjeller hos ledelsen ved Olympiatoppen, så vel som Norges Idrettsforbund. Alle ønsker seg enere, men tydeligvis ikke hvilke som helst enere. Alle skal med når laget skal bygges, men på hvem sine premisser? Dette er spørsmål som ledere kontinuerlig må ha dialog om.

Semb og Sjøgren truffet av lynet?
På herresiden i norsk toppfotball har vi vært vitne til utallige slåsskamper, ureglementerte turer på byen, kjøring i fylla og spillere som kaster av seg fotballdrakta. Det er nærmest rutine å utagere ved dommeravgjørelser i egen disfavør og i en rekke lag er det situasjoner som går under betegnelsen «dårlig holdning». Hvem brydde seg særlig om Carew og Riises slåsskamp i spillerbussen? Ada Hegerbergs verbale kritikk derimot, fremført velformulert og etter betenkningstid setter tydeligvis Semb og Sjögren i sjakk matt. De hevder dette kom” som lyn fra klar himmel» og at de er skuffet. De karakteriserer videre Adas kritikk som «ikke er konkret», en beskrivelse som er helt uforståelig for de som har lest og hørt hva Ada faktisk sier. Når forbundet selv føler for å understreke at «her har vi takhøyde» blir jeg skeptisk. Alt annet de sier peker mot at det nettopp ikke er særlig luftig under taket i fotballens hus.Hva med å praktisere det så berømte honnørordet om «samhandling» og «samspillkompetanse» i egne rekker. Det er en skammelig feighet vi nå er vitne til – fint at den er offentlig slik at vi som fotballpublikum vet hvem vi har å gjøre med – en ledelse som ikke bruker egne idealer i egen kommunikasjon når det gjelder som mest.

Å sitte stille – å skrive og lese.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

I ferien sitter jeg mye. Særlig under skyggefulle kastanjetrær. Å befinne seg i varme omgivelser skaper en slik mulighet. Sola har overtak og skyggen under kastanjene skaper ro. Ro til blant annet å fordype seg i Inger Christensens bok Hemmelighetstilstanden, essay, gitt ut på Pax forlag i 2016. Hennes språk om språkets opphav, mening og språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, burde være pensum i all forskerutdanning, tenker jeg; her jeg sitter stille og leser forskningsartikler, kommenterer manusutkast og selv skriver artikkelutkast. Som kontrast til mine bestrebelser, oppleves det å lese Christensen, som at eget skrivearbeid tildekker det meste av det jeg ønsker å avdekke. Det må bare innrømmes! Språkarbeidet er for dårlig, mine egen innlemming i verden er taus, og arbeidet består i å utforske språket for å finne et klart uttrykk for verden. Jeg må være i det lenge og sitte – ofte stum i mange timer.

Christensen skriver om hvordan ideen om sammenfall mellom den synlige verden og språket, korrespondansen mellom ord og fenomen er basert på en forestilling om å skrive om verden slik den er, og en lengsel etter verdens leselighet. Hun skriver (s. 135-136): «Hele denne forestillingen om å skrive verden slik den er, så den også kan leses; hele denne tanken om sammenfall mellom språket og den synlige verden, alt det vi godt kan kalle verdens leselighet, synes snarere å peke på hvor uleselig den er. I hvert fall kun gjennom språket. I språket må verdens leselighet forbli en metafor. Men til gjengjeld har denne metaforen sitt utspring både i vår daglige og vår vitenskapelige erfaring med at verdens leselighet eksisterer.»

Dobbeltheten er slående – vi både kan og ikke kan gjøre verden synlig gjennom språket. I og med at vi befinner oss i verden så finnes verden i oss og vi finnes i verden, vi skriver for å frembringe verden, men dette kunne vi ikke gjøre hvis det vi skriver ikke allerede fantes. Dermed hviler er særlig ansvar på den som skriver og Christensens tekster hviler i en tro på at det ikke alltid er opp til oss å «ordne ordene i setninger». Hun skriver; (s. 33) «vi kunne ikke ta mer feil. En slik orden, som vi prøver å ordne oss frem til, finnes i forveien, og den motsetningen vi stiller opp mellom kaos og orden, har vi selv skapt. Vi finner opp en bestemt måte å se på, som ordner tingene for oss, men uten å forstå at denne måten allerede er en orden i seg selv».

Å skrive er som å løpe etter en skygge som selv beveger skrivingen.

Christensen viser til den franske dikteren Bernhard Noëls beskrivelse av dikterens situasjon som å befinne seg i en labyrint hvor bevissthet og verden er sammenvokst og det er uvisst hvem som forfølger hvem. Skrivingen eller bevegelsen med å skrive er som å løpe etter en skygge og det er det å løpe som får skyggen til å bevege seg (s.34).

Det er å være i skrivingen som skaper skrivingen. Det blanke arket som skal fylles med ord. Mange snakker om å skrive «ned» det de ser og tenker, som om det som skal skrives allerede fantes i verden som et synlig objekt. Et eksempel er alle merkelige tekster om ungdom og alt de lider av og presses av. «Kroppspress», skolepress, stress, misnøye med kroppen etc.Flere aviser (Aftenposten, BT, VG etc.) skriver 10 juli om en ny rapport fra NOVA som viser at mange jenter (spesielt de flinke) blir «psyke» av testing, skolepress og kroppspress. I lys av språkarbeidet Christensen tilbyr, blir spørsmålet, slik Birgit Nordtug og jeg har stilt mange ganger (bl.a. i artikkelen «Boken som mangler og ord som går på tomgang, Sykt flinke jenter: Helse og kunnskap, i Tidsskrift for kjønnsforskning høsten 2016), om slik ord gjør (særlig) jentenes verden mindre og at tilblivelsen og virkningen av fenomenene veves sammen. Når press og kroppspress først har blitt «nedtegnet» som ord, begynner disse å virke i relasjonen mellom ungdom og forskere og det skaper gjensidig stagnasjon i begge parters forståelse av seg selv. At mennesker kan betrakte seg selv, synliggjør; at jeg kan se og bli sett, se meg selv bli sett. Også at andre kan se meg selv bli sett. Og de andre er også noen som selv ser og blir sett. (Også et av filosofen Hans Skjervheims grunnleggende poeng; mennesket er et vesen som selv kan tenke over seg selv, og tenke over sin egen tenkning). For å utvikle tenkning må språket utforskes, og det er her jeg bruker Inger Christensens bok som en inspirasjon til å stille grunnleggende spørsmål om hvilket språk ungdom i Nova undersøkelsen møtes med; får de rom til å utforske språket de møtes med? Hvilke begreper om kropp, press og erfaring av verden, seg selv og språket møtes de med? Uten at slike spørsmål inkluderes kommer fortellingen om presset ungdom lider under, å ligne med øyet som ikke kan se sin egen netthinne; å bare «utover» og ikke reflektere over seerens posisjon som seende, gjør vedkommende synlig for andre. Det gir opphav til å bruke den unike posisjon mennesket har til også å betrakte verden, som det er en del av, og som all erkjennelse er avhengig av.

Det å skrive langt vanskeligere enn det å puste.

Det er godt å kunne sitte i skyggen omgitt av naturens lyder og samtidig kunne betrakte – vel vitende om begrensingene. Med all tydelighet er det å skrive langt vanskeligere enn det å puste. Likefullt, å hvile i pusten gir betraktningen et feste, men også tomrom og følelsen av å gå seg vill i terrenget. Hun skriver (s 45) «Man må nemlig finne veien gjennom landskapet for å tegne kartet, men samtidig må man ha tegnet kartet for å finne veien gjennom landsakapet». Og videre » Det er først når man forstår at broen må bygges mens man beveger seg, at man må velge sine ord med omhu». Et svært godt råd i sommerskrivingen.

The moving body. A phenomenological view

1
OTTAWA MAY 3rd 2017
Gunn Engelsrud & Anne Leseth
The Moving Body. A phenomenological view

Introduction/contextualizing myself. Good morning, and thank you for including my paper in this session. I work with an anthropologist, Anne Leseth, who saw the announcement for this conference. Both of us immediately wanted to participate, due to our mutual interest in and research on movement. Unfortunately, she was not able to attend, but I am very happy to be here in Ottawa to learn from and be inspired by the stimulating papers and keynote speakers. This paper has changed slightly from what appears in the abstract – but I hope in an even more interesting direction.

«The moving body» is a concept with a variety of meanings in the social, political and experiential world. From a broad perspective, movement can be problematic for some people, while for others movement is a solution, an «escape» from problems. In today’s globalized world – as represented by this conference — we witness bodies moving across borders. At any moment, millions of people are on the move to find shelter; to be included; to be connected; to find rest or peace. Sadly, many of them instead experience suffering and marginalization. In this paper, I will take the situation of people in flight as a starting point, as my primary purpose here is to argue from a phenomenological perspective that on an ontological level everyone belongs to the same body and we are always (intentionally) directed towards something (others/the world). Ontologically, then, people fleeing from war and destroyed homes are the flesh of the world. We at this conference cannot regard ourselves as distinct from their bodies. Neither can we base our understanding of bodies in general as separate. Drawing on the work of Merleau-Ponty and examples from yoga, I will argue that rooting our perspective in the body and recognizing the bodily resonance between people and the world enables us to problematize the
general tendency to think about movement primarily as something a person has, rather than as something, that links people/us. Cohen (2009, page 26) asks ‘how did we come to believe that as living beings, “the body” separates us from each other and from the world rather than connects us”? I concur with other phenomenologists (particularly Fuchs), who asserts that feeling connected and living in «a mutual incorporation» (2016, page 194) is where human sociality begins. However, as Peter Thielst (1992) notes, there is also a long-established tradition of regarding the body as a separated thing-like entity. As the author Siri Hustvedt has reminded her readers (2017, page 385), however widespread concepts like embodied mind, body mind, etc. have become. The mind-body problem is produced on a cultural level, and thus tends to survive in daily language use, as well as in practice and in the general tendency to separate us from them — a tendency well known in anthropology.

Two cases from modern yoga

Drawing on my 20 years as yoga practitioner in addition to being a researcher on movement, I have recently begun conducting some research on yoga. Here, I will use this work to illuminate tensions in the understanding of the body. As Elisabeth De Michelis has noted, although yoga itself is quite ancient, modern yoga is still in its infancy and few studies have been completed examining its actual practice. I would add that this deficiency includes how teachers teach and what kind of speech they employ when they teach. In addition, as Morley has observed, traditional (especially Tantric) yoga practitioners have been resistant to developing an academic discourse. Rather than theorizing on yogic traditions, philosophies and cultural roots, my interest has been in examining the use of speech in yoga practice, where language and social position (teachers/gurus) play a central role. I began with several questions: How do yoga teachers speak about teaching yoga? Do they speak about yoga as a practice that connects people to the world and each other? What kind of world?
Based on preliminary interviews, I have constructed two contrasting cases.

Case 1: Linda (Norwegian yoga teacher, 45 years old):
The approach of many teachers I’ve observed reminds me more of preaching than teaching. It seems like a religion, in which yoga teachers need gurus, and pick and interpret ideas from old texts and Sanskrit, as if yoga is something that could «rescue people» from this world and their feelings, thoughts and sensations. I’ve heard teachers tell students to «clean up» their addictions and stop clinging to ego. It is as if yoga is an escape from problems and from the world. I have very little contact with other teachers now. In my classes, I teach what I feel and perceive based on what I see a student do, not preconceived ideas – I teach and connect with people and feel them through my skin.

Case 2: Anna (Norwegian yoga teacher, 35 years old)
I don’t work with the physical body alone. Yoga is more than that. The physical body only engages in exercise, and yoga is about energy and the mind. The body is a «vehicle» to reach deeper layers. The physical body is «the temple» of the soul. In yoga, you plant seeds that can change everything. The goal is an enlightened mind. You have to «go beyond» and get rid of «false selves.” The truth is not what you see; the world is just an illusion. The real world is behind the social reality. We have to go beyond what we feel and sense – our senses are lying, they are not real. All you experience is illusions. You have to withdraw from your senses. True reality is the enlightened mind.

Preliminary analyses

These two examples draw on different ontologies and give the body different meanings. Linda teaches and guides her students using a sensory connection. She perceives the other and «feels the other through her skin.» Anna, in contrast, views the physical body as something that does not count. In fact, it is in the way: Our senses and feelings are deceiving us. This is not unlike the philosophy of Plato, who taught that the body is the prison of the soul; freedom and free existence are completely separate from the body and have nothing to do with it.

We can contrast this perspective with that of people fleeing extreme danger or disaster. Their feeling bodies are not illusions and expressions of false selves. Comparing crossing borders in flight from war and crossing borders in yoga allows us to illuminate different meanings of the body. For people on the run, seeing the world as an illusion is not an option. Their movement toward others is based on a hope that they will be recognized and accepted.
According to Merleau-Ponty, one cannot perceive the world and others except as a bodily anchored perceiver in-the-world-with-others. To perceive or imagine is to be in some kind of spatial-temporal orientation to the perceiver’s body. Yoga teachers rarely employ this concept of the «lived body». Although the concept or word physical forms a central part of their vocabulary, they commonly invoke it to suggest something that is «not about truth,» and has a lower status than the mind. In essence, the term «the physical body» found in transcendental idealism remains dominant in yoga practice.
In contrast, as already noted, we have Merleau-Ponty’s concept of the flesh of the world, indicating the connection between people and the world. This
signifies that we are always moving to get an optimal grasp of the world and ourselves. To obtain a better grasp of our basic condition, in his late writings Merleau-Ponty studied the work of Cezanne, examining how the painter was able to portray nature by lending his body to the world. To Merleau-Ponty, the idea that artists can understand the world/the other while separating themselves from the other/nature/world is inconceivable. On the contrary, he argued, understanding and being able to portray the world in a painting is not an act of copying nature, but of transforming it. The artist’s body is immersed in and made of the same stuff as the world: to touch, one must be tangible, and to see, one must be visible, according to Merleau-Ponty (OEE: 16/353). He characterizes this as “intertwining” or “overlapping” — the artist’s situated embodiment is the other side of its opening to the world. No sharp division exists between the sensing and the sensed, between body and things. They are one common “flesh,” and painting emerges as an expression of this relationship.
Applied to yoga, the vocabulary of phenomenology can be used to characterize the relationship between sensations and experience in the same way Merleau-Ponty uses it to analyze Cezanne’s paintings. Yoga emerges from the relationship between the teacher’s bodily presence and his/her words. One choice is to separate herself/himself from the bodies of the others, telling them to withdraw from the senses, sensations, energies and feelings that arise in and between practitioners. Another choice is to be present with them. People in flight and their constant movement is an expression of what emerges in the interaction between a war situation and the environment that surrounds them and their movement. They are lending their bodies to the world; connecting with our own bodies and the bodies of others allows us to experience each other as part of the same flesh.The perspective of James Morley in his article Embodied Consciousness in Tantric Yoga and the Phenomenology of Merleau-Ponty is also relevant here. In taking an embodied approach to spirituality, Morley cites Edmund (2008: page 152), the originator of phenomenology, in particular his assertion that the experiential body is a corporal «zero point,» the clear bearer of the «here and now» and the bodily «on earth.» The premise is that the living body is at all times and in all situations the vessel of present meaning. It later serves as the basis for speech, but at the same time continues to be a source of unspoken, nonverbal communication throughout a person’s life.

The body as speech, speech as body

Morley (2008) is preoccupied with the limitations of language in coming to terms with the lived body.
With reference to Merleau-Ponty’s Themes from the Lectures, he argues for “an opening toward that which we do not have to think in order that we may recognize it” (Theme 130, Morley 2008: 152). However, he then observes that despite phenomenology’s recognition of the limits of language, it remains paradoxically trapped in an abstract representational methodology while pursuing its goal of articulating corporeal experience. Merleau-Ponty’s attempts at elucidation must rely on language and interpretation because, as one writer has noted, “it is the only game in town” (Fish, 355); Morley, 2008:160)

Morley’s perspective opens the door to exploration of the interesting and complicated relationship between the experienced body and the limits of language in coming to terms with one’s lived body. I would suggest that we do so by exploring the contrasting roles of the subjectivity of the body in speech and the subjectivity of speech in the body. This subject is highly relevant in yoga movement practice, in which the teacher/instructor takes a leading role and
directs her/his body toward others. As already noted, some yoga teachers may suggest that practitioners’ speech about themselves and their ailments is merely a reproduction of general knowledge, lacking any manifestation of the body’s surplus, life-giving meaning. That is, surplus in the sense of signifying practitioners’ subjectivity of body; its presence and whatever feeling and thought occurs for the practitioners is in flux and will change. The practice of yoga will take on different directions, depending on whether or not those sensations are acknowledged or rejected as illusions – and if the real goal is an «the enlightened mind.»

In his article “The function and field of speech and language in psychoanalysis,” (2003: 33-125), Jacques Lacan (1901-1981) makes a distinction between “filled speech” and “empty speech.” Empty speech merely reproduces the general meaning of language. Filled speech produces surplus meaning in others. An example of empty speech might be, «We are more than our physical body.» Filled speech might be to encourage practitioners to acknowledge their body in fundamental ways and find their word from what they sense and feel. From a phenomenological perspective, balance and instability, body weight and sensory perception are productive, albeit ambiguous sources of meaning (Abram 1999).

To conclude:

We might ask, as Lesley Green, tomorrow’s keynote speaker, has suggested, what would modern knowledge have become if movement and the lived body had been central concepts in the debates? Further, what would our understanding of yoga movement practices be if teachers taught from a phenomenological perspective? What does such a perspective and vocabulary imply for our understanding of the experience and expression of the subject in motion in relation to others? How might a perspective encompassing relatedness and connections provide a new understanding of people in flight?

I began this discussion with a reference to people in flight, and advocated for considering their situation as an example of movement as a form of connection and sameness, and the body as the flesh of world. My goal throughout has been to show the relevance of a phenomenological approach that views all of us as bodily human-beings-in-the-world, directed toward others through our movements. People in flight are often perceived as a phenomenon representing movement as a problem; they are regarded as distinct from and not related to us. What I argue for is understanding their sameness.

The opposing perspectives — that in movement we are present with others and that we remain separate and distinct — stem for very different ontologies. My vision is to consider the feeling and sensing body and the relationship between bodies as a starting point, and thereby challenge people to be present in the world together. Phenomenological concepts can make a valuable contribution to our understanding of both people in flight and yoga practice. The world — all of us – would benefit from a language and perspective that support movement as connection, and belonging as the primary relationship between us.

Literature:
Abram, David, 1996, The Spell of the Sensuous, New York: Vintage Books
Cohen, E (2009) A Body Worth Defending: Immunity, Biopolitics, and the Apotheosis of the Modern Body. Durham: Duke University Press.
De, M. E. (2014). History of Modern Yoga: Patanjali and Western Esotericism.
Thielst Peter (1992) Den europeiske kropp. Dansklærerforeningen
Depraz N., Varela F.J., Vermersch P. 2003. On Becoming Aware: A Pragmatics of Experiencing. Amsterdam: John Benjamins Publishing.
The Flesh of the World: Maurice Merleau-Ponty
Fuchs, Thomas (2016) Phenomenology and mind. P 194-209.
Hustvedt (2016). Sinnets kropp – kroppens sinn. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 54, nummer 4, 2017, side 376-385
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=483828&a=2
Lacan, Jacques (2003) Écrits: a selection. London: Routledge.
Merleau-Ponty (1968) the Visible and the Invisible. Northwestern University Press. 1968
Merleau-Ponty 1964b, The Primacy of Perception, James Edie (ed.), Evanston: Northwestern University Press
9
Morley, James. Embodied Consciousness in Tantric Yoga and the Phenomenology of Merleau-Ponty. Religion and the Arts 12 (2008) 144–163.

Når det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord – tanker rundt debatten om «virkelighetslitteratur» og Vigdis Hjort

Skrevet av Gunn Engelsrud

I Vigdis Hjorts nye roman møter vi en hovedperson Bergliot. Det er hovedpersonens kroppslig subjektivitet vi følger gjennom hele boka. Kroppens reaksjoner forteller oss at det er noe usagt og vanskelig i Bergliots liv. Hjort beskriver tydelig kroppens protester i møtet med søsteren og når barndomshjemmets rom er i tankene. Vi får beskrevet blikk som vurderer, følger med, passer på. Bergliot lever, puster, setter relasjoner i bevegelse, skjelver, fryser, er kvalm. Erfaringene gjøres levende i bokas språkbruk. Det er Bergliots reaksjoner og opplevelser som driver handlingen i boka. Gjennom kroppens reaksjoner avdekkes familieforhold som ikke har tålt dagens lys. Vi leser en bok som beskriver det usagte, der det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord. Om Hjort forteller historien om sitt eget liv eller om det er Bergliot som endelig slipper ordene fri er ikke viktig. Hjort skriver, Bergliot opplever, vi leser og legger til vårt eget liv og våre kroppslige erfaringer, slik formes historien. Den kunne ikke vært skrevet akkurat slik av noen andre enn Hjort. Ingen leser vil heller oppleve boka helt likt. Anmelder Ingunn Økland i Aftenposten har med sitt begrep om «virkelighetslitteratur» skapt en anledning til å diskutere hva «fakta» og «sannhet» er.

Når kroppen kjennes sann, men språket for erfaringer ikke når fram til mennesker som står en nær.

Dette tema kretser boken rundt. Det er et skille mellom å interessere seg for de kroppslige erfaringene og den sannheten kroppen forteller oss om Bergliots liv, og det å lete i boka etter fakta fra virkeligheten. Økland har vært opptatt av å bevise hva som egentlig skjedde i farens begravelse. Hvis så, er det et problem? At en hendelse i virkeligheten kan korrespondere med opplevde fenomener i en roman? Det blir i så fall interessant å spørre; hvem sin opplevelse fra begravelsen? Det har vært ført mange diskusjoner om relevansen av å bruke korrespondanseteorien for å avgjøre om noe sant. Et enkelt eksempel; jeg sier at det går en trikk i gata, og deretter ser jeg trikken komme, jeg har verifisert at det ikke kun et utsagn, men at det har «rot i virkeligheten» som er et utrykk som ofte brukes. Kriteriet om korrespondanse blir mer utfordrende dersom det anvendes på en drøm – du forteller en drøm (det er flere drømmebeskrivelser hos Hjort).De færreste vi si; nei drømmen din er ikke sann fordi den ikke korresponderer med virkeligheten. Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved at vi opplever folk og situasjoner og vår egen historie ulikt fra andre.

Vi tolker drømmen, reflekterer og skaper mening, slik romanen også gir leseren anledning til. Språket i romanen skaper en kroppslig virkelighet. En kroppslig erfaring hos hovedpersonen som ikke er hørt, sett og anerkjent; den har blitt uttrykt forsøksvis, men er ubekreftet båret i kroppen. I romanen skapes et rom for at leseren opplever Bergliots kroppslige erfaringer, og forsøkene på å bringe den til taushet. Hjort åpner opp for hvordan kroppen husker og hvordan Bergliots språk om sine erfaringer ikke får finnes. I den familiekonstellasjonen hun er en del av har språket heller en funksjon av å tildekke erfaringer.

Å jakte på «det faste».

Verden skaper oss og vi skaper verden. Det er kontinuerlig. Det finnes ikke som et fast punkt alle kan enes om. Ingen mennesker kan reduseres til måten andre ser dem på. Også de såkalte «levende modellene», som Økland er bekymret for kan se seg selv og bli sett av andre på måter som er langt unna det de måtte kjenne seg gjenkjent i romanen. Jeg oppfatter at det å forsvare de «levende modellene» slik de er synliggjort i litteratur, samtidig er å redusere dem. Livet deres er mye rikere enn det som kommer frem gjennom en annen persons blikk. I Hjorts roman er hun også klar over dette og reflekterer over dette. Alle personene tilskrives en verden som de både skaper og binder seg til. Som lesere kan vi også oppdage egen språkbruk om erfaring og hvilke sannheter om oss selv og andre vi binder oss til.

Godt at vi har Vigdis Hjort

Kroppslig subjektivitet lar seg ikke fange og plassere. Den er alltid i bevegelse, levende, pustende og fullt i stand til å sette i gang diskusjoner. Godt vi har Vigdis Hjort som ikke lar seg selv eller forfatterskapet stoppes av faktasjekk, og andres stemmer om erfaringer hun på litterært vis får til å åpne opp for. Gjennom Bergliots historie får vi anledning til å diskutere vår egen språkbruk og spørre hvilken plass de kroppslige erfaringene får eller har gjort i vårt eget liv.

http://www.aftenposten.no/kultur/Litteraturen-er-pa-villspor-605025b.html

http://www.aftenposten.no/kultur/Tore-Renberg–Vigdis-Hjorth-gar-ikke-for-langt_-men-Knausgard-brot-en-grense-605640b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Prosessen-mot-Vigdis-Hjorth–Erik-Fosnes-Hansen-605759b.html

Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Overskriftens spørsmål har jeg fått fra journalister flere ganger i det siste. Er gutter like utsatt for kroppspress som jenter? Er det verre nå enn før? Hva kan vi gjøre for å bekjempe kroppspresset? Er det ikke forferdelig at ungdom ikke kan dusje nakne etter gymmen lenger? Jeg kunne nevne flere spørsmål, men dette er noen gjengangere av spørsmål som synes å høre til debatten om «kroppspresset» Kollega Birgit Nordtug og jeg har tidligere skrevet om å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen. jeg tar igjen opp noen sider ved hvordan dette fenomenet brer seg i språk og interesser.

Kroppspresset er avtalt på «høyeste hold».

Når noen synes «noe er forferdelig», så utredes ofte fenomenet. En slik utredning er foretatt av forskerne Mari Rysst og Gun Roos på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Rapporten har følgende konklusjon:

Helt til slutt vil vi understreke at vår undersøkelse støtter BLD’s bekymring om at det er et stort kroppspress ute (mu) i samfunnet, som særlig mange jenter sliter med. Alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves (2014 s. 44).

Konklusjonen er et «gefundens fressen» for aktører som nå står klare til «å bekjempe kroppspresset». Gefundenes fressen er altså et uttrykk for at noe man nettopp ønsker skal hende, skjer og de som ønsker det kan bruke det i sin argumentasjon for tiltak. Siden Livsmestring nylig er tatt inn som tema/fag i skolen er det igjen åpnet for ulike kommersielle interesser og organisasjoner har legitimitet til å starte med sine tiltak. Her er det mange «forbilder», eksempelvis i alle millionene som er satt inn i tiltak mot mobbing. Det starter det ofte med ytterligere kartlegginger av «utbredelse» deretter intervensjonsfaser og dokumentasjon av effekten.

Livet skal ikke «mestres»

At livet ikke er «noe som skal mestres», eller kroppspress er noe «der ute» som kan bekjempes kommer i bakgrunnen. Nå «jobber» blant andre Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner med et prosjekt som kalles Livsmestring i Skolen. LNU har på oppdrag fra Barne- Likestilling og Inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet satt i gang en prosess for å utforme et opplegg for livsmestring for barn og unge som kan brukes i skolen. Målgruppen er i første omgang 11, 12 og 13 åringer. Det er ikke småtteri de skal i gang med – her inngår både kartlegging av «utfordringer barn og unge generelt, og 11, 12 og 13 åringer spesielt opplever i sin hverdag» Så skal de «kartlegge hvilke ferdigheter og praktisk kunnskap er nødvendig for å fremme livsmestring». Altså både hvilke ferdigheter og kunnskaper som vil kunne hjelpe aldersgruppen med å mestre denne utfordringen og hvordan dette kan gjennomføres som et opplegg i skolen. Med andre ord – en problemorientert tilnærming som vil kreve spesialopplegg, ikke ulikt opplegg kjent fra andre programmer som lærer og elever blir pådyttet i skolen. Men slik jeg også skriver i en kronikk om kvalitet i høyere utdanning, skapes ikke kvalitet av opplegg og reformer, men av de som hver dag møtes i arbeidet med andre mennesker – som opplever det de gjør som kvalitet.

Stakkars elever
Ikke nok med at de skal lære fag og dannelse i skolen, nå skal de lære «å mestre» livet. Heldigvis er ikke «livet» noe som kan eller skal mestres – livet skal leves. Slik jeg ser det finnes det ingen alternativer til å si at meningen med livet er å leve livet. Det vibrerende og forvanderlige livet, der øyeblikk skaper minner, der kroppene sanser, puster og merker seg selv og andre, der de kroppslige erfaringer er grunnleggende for subjektivitet, utrykk og språk og der det å kjenne etter i egen kropp gir mening til hva vi bærer med oss av følelser og erfaringer. Ikke noen av våre erfaringer – er bedre eller dårlige enn andre. Erfaringer er det de er, og kan ikke sammenlignes eller mestres. De tilhører livet og må således får ha sin plass, ta sin tid og leves og uttrykkes på sin måte. Barn og unges erfaringsverden og deres kroppslige uttrykk er et kunnskapsområde som forskere og andre må trå varsomt i. Det synes ikke å være den rådende oppfatning nå «alle tiltak for bekjempelse» ønskes velkommen.
Barn og unges egen kroppslige utforsking har verdi slik den er, og NEI – jeg kan ikke gi noen «kjappe kommentarer om kroppspress».

Yoga som pedagogisk praksis

Skrevet av Gunn Engelsrud

Sist helg deltok jeg på en workshop i/om yoga (Ashtanga) lærere David Swenson og Shelley Washington. De var invitert av et nyetablert yogasenter HI-yoga, og workshopen fant sted på Scenehuset ved Majorstua i Oslo, et nydelig rom, der jeg har gode minner fra dans, improvisajon og selv holdt kurs om «bevegelse og erfaring». Alt lå godt til rette for «å føle seg hjemme» både i kroppen og rommet.

Blant praktiserende yogier innen Ashtanga Yoga er de to (særlig David Swenson, vil jeg tro) kjent av mange over hele verden. Davis og Shellty lever av- og for å undervise andre, og jeg betegner dem her som pedagoger. I annonsen for workshopen skrev HI-yoga «Forvent dere mye moro og latter, samt en dybde av informasjon» – Moro og latter – det skapte gode følelser. Her vil jeg reflektere over hva som fikk gleden frem.

Samme uke gav en annen pedagog, Øyvind Førland Standal, ut en bok på Routledge forlag med tittelen «Phenomenology and Pedagogdy in Physical Education». De to hendelsene; at Øyvind gav ut bok og at David og Shelley holder workshop i Oslo på samme tid er nok en tilfeldighet, men jeg vil i denne bloggen binde disse to hendelser sammen i den hensikt å få frem noen sider ved undervisning, som jeg liker. Jeg er særlig opptatt av å tematisere betydningen av den opplevde kvalitet av å være i bevegelse i tid, rom og rytme, skapt i den imtime relasjon mellomn pusten og bevegelsen.

Først: Ashtagna yoga (og andre former for yoga) forbindes ofte med et sett av (faste) øvelser/former – i yogaterminologi kalt asana, som betyr sete eller posisjonen den som utfører en bevegelse «sitter» i. Jeg er ikke oppdatert i yogafilosofi, men har registret at omfanget av litteratur og fortolkninger av «hva yoga er» er svært rikholdig. Jeg har imidlertid festet meg ved at i en av de sentrale kilder kalt YOGA SUTRAS av er en «regel» mange refererer til at det å asana praksis skal være stødig og komfortable eller gledefylt . Min erfaring fra å ha praktisert yoga i over 15 år er at det å oppleve, øve på eller være i posisjonene er en langt mer variabel erfaring enn det stødig, komfortabel og gledefylt, tilsier. Undervisere i yoga gjør også ofte et poeng ut av at asana praksis ikke er det viktigste ved yoga (eller at asana praksis ikke er «selve» yogaen) – yogaens verdi ligger i de sju andre «limbs» av asthangayoga (se nedenunder). Dette til tross – det er asana praksis som foregår når det står yoga på timeplanen og det undervises (ledet klasse) yogapraksis på et etablert studio. Jeg tror imidlertid at en grunn til ulik verdsetting av hva asana praksis innebærer, bunner i ulike forståelser av kroppen.

En fenomenologisk tilnærming til yoga

Min tilnærming til yoga er fenomenologisk. Kort fortalt innebærer det å være opptatt av erfaringer skapes og frembringes i og for levende kroppslige mennesker, og hva den verden de lever og befinner seg i betyr for deres erfaringer og vice versa. Her er konteksten pedagogisk praksis med yoga. Hva foregikk på Scenehuset og hvilke forståelser oppfattet jeg at jeg ble «utsatt for» av de som underviste?

Tilbake til boka «Phenomenology and Pedagogdy in Physical Education». Yoga er ikke tema, men kroppsøving. Et utgangspunkt I boka er at (s. 4) den bevegende kroppen blir et kunnskapsobjekt, men minst like viktig er det at kroppen også er det vitende, handlende og opplevende subjektet. Kroppen er, i denne boka, slik flere andre forfatter også har brukt i sine boktitler ( Matthis 1987, Elworth Todd 1937) en tenkende og følende kropp. Tenkning, sansing og følelser foregår i og med kroppen. Undervisning i bevegelse som en pedagogisk praksis vil med andre ord foregå med to vidt forskjellige språklige uttrykk alt avhengig av hvilken forståelse av kroppen den som underviser lever og virker innenfor. Kroppen som subjekt og objekt i utgjøres av en stadig dynamikk som opptrer i og oppleves av det bevegende subjekt gjennom pusten, berøringen mellom omgivelsen og pusten. Herunder merker subjektet sine tanker, intensjoner og følelser og hvordan disse varierer, fra å kunne oppleves som fastlåste, bevegelige, foranderlige etc. Fritt etter Øyvind (s 159) og Davids ord fra Scenehuset er det er når følgende prinsipper legges til grunn for undervisning at jeg opplever mening:

– Den kvalitativt følte erfaringen av bevegelsen er i sentrum
– At oppdagelsen av egen energi, kraftbruk gis plass
– Når den enkeltes potensial, og ikke en «riktig norm» tematiseres og stimuleres
– At selv-refleksjon over egen prosess og tilstand oppmuntres
– At samhandling mellom deltagerne i et rom vektlegges og sammenligning er irrelevant
– at selvhøytidelighet og ambisjoner er den frie flytens motsats
– at lysten til å bevege seg også i morgen stimuleres av at bevegelser kjennes gode i dag
– at gulvet er bevegelsen beste venn og trygghet
– at bevegelse trives når den ikke stoppes, men «overtar» og lever sin rytme.

Forbindelse mellom mennesker er mer grunnleggende en separasjon

Punktene summerer opp det jeg ble grepet av i møtetmellom de to hendelser. Warren Lamb (1979) hevder med sitt begrep «gesture-posture merging» at alle mennesker har måter der pusten «merger» mellom gester og kroppens sentrale torso. Han hevder det er en kvalitet i all bevegelse, et menneskes mest fortolige kvaliteter blir dets kjennetegn. Han kaller det «effort» og har et stor begrepsrepertoir som ikke er basert på normative vurderinger.

Pusten er yogaens kjennemerke og ved å vektlegge pusten mennesker har felles så lenge de er i live / fra første innånding til sist åndedrag), kan alle være trygge på at bevegelsen tilhører dem og de tilhører bevegelsen. I den kroppslige utøvelsen av det å være i bevegelse at forståelse av andre fenomener skapes. Forbindelse mellom mennesker er mer grunnleggende enn separasjon.

KILDER:
Patanjali (± 300-200 B.C.) Yoga sutras, Book II:29. https://en.wikipedia.org/wiki/Asana

The eight limbs are, in order, the yamas (codes of social conduct), niyamas (self-observances), asanas (postures), pranayama (breath work), pratyahara (sense withdrawal or non-attachment), dharana (concentration), dhyana (meditation), and samadhi (realization of the true Self or Atman, and unity with Brahman (The Hindu Concept of Ultimate Reality)). https://en.wikipedia.org/wiki/Asana[

Matthis I.. (1987). Den tänkande kroppen. Stockholm: Bokförlaget Natur och Kultur.
Elsworth Todd, M. (1937). The Thinking Body. Princeton Book Company
Lamb, W (1979) Body Code: The Meaning in Movement Routledge & Kegan Paul;
Standal, Ø Førland. (2016) Phenomenology and Pedagogy in Physical Education. Routledge

Mat og mening

Gro Rugseth

Vi er midt i en av årets store høytider og kanskje den høytiden av alle som markeres tydeligst gjennom mat og måltider. Selv om en tradisjonstro påske har sin appelsin og kvikk-lunch og sommerferien smaker av is og grillmat, så skiller julemåneden seg allikevel ut som en tid for særlig oppmerksomhet om mat og måltider. Maten blir i desember tydeliggjort som et sterkt uttrykk for kultur, tradisjoner og betydningsfullt samvær med andre. Mange sier at det ikke ”blir jul” uten bestemte mat- og drikkevarer på tallerkenen og i glassene. Mat og drikke står med andre ord sentralt for selve følelsen eller opplevelsen av jul slik den har blitt formet i Norge, og jula får dermed mye av sin mening gjennom maten som er forbeholdt akkurat denne tiden på året.

Det er ikke bare jula som blir til gjennom maten. Det tydelige meningsaspektet ved mat og måltider som trer frem i desember, er tilstede i all vår omgang med mat gjennom året og gjennom livet. I følge forsker Annechen Bahr Bugge i rapporten Mat, måltid og moral (Bugge 2015), skaper vi oss selv gjennom maten. Det vi spiser uttrykker hvem og hva vi ønsker å være. Det betyr ikke at vår omgang med mat alltid er en del av bevisste og gjennomtenkte strategier, men snarere inngår i kompliserte sammenhenger av kjønn og klasse, sosial tilhørighet, kultur, tid og trender. Det er med andre ord ikke bare tilfeldigheter og heller ikke kun bevisste tanker som ligger bak et valg av grovbrød fremfor loff i butikken, det er også styrt av noe vi ikke alltid kan peke på, men som virker i oss på mer eller mindre bevisste måter. Det er også viktig å forstå at mening ikke er som en ingrediens i maten, noe som finnes der uavhengig av sammenhengen maten presenteres i. Maten får sin mening fordi vi tillegger den det. I 2011 oppsto det som ble kalt en ”smørkrise” i Norge oppunder jul. Et uventet økt forbruk av smør og fløte første halvår reduserte meieriprodusenten Tines lagerbeholdning opp mot julemåneden. Det økte forbruket ble delvis forklart med oppblomstringen av såkalte lavkarbodietter, et kosthold sammensatt av matvarer med en høy andel mettet fett og lavt inntak av karbohydrater Mens fett innenfor mange andre dietter forstås som usunt og årsak til overvekt, ble det samme fettet forholdsvis brått tillagt ny mening for en stor gruppe forbrukere, som nødvendig, sunt og helsebringende.

På samme måte har meningsaspektet knyttet til såkalt fast-food vært i radikal endring de siste par tiårene og burger og pommes frites har havnet på det Bugge beskriver som en stadig lengre liste over nei-mat. Ingenting synes å smake den moderne, bevisste matforbruker dårligere for tiden, skriver Bugge, enn industrialisert, masseprodusert mat. Helsemoralen har tatt plass ved bordet sammen med samtidens etiske føringer for bærekraft, naturforvaltning og dyrevern og er styrende for våre valg, ikke bare ute på markene og i markedene, men også inn i kroppene. Nå er det kortreist mat som gjelder, ikke måltider levert av amerikanske burgerkjeder. Slike endringer kan forklare hvorfor fast-food kjeden McDonalds ikke lenger var ønsket som en del av restauranttilbudet på kjøpesenteret Aker Brygge i Oslo. Med en senter-image litt over middels eksklusivt kan lukten av hamburgere og pommes frites gi feil signal om både handelssenteret og kundene der. Slik var det ikke da senteret ble etablert på 80 og 90 tallet. Da ble McDonalds plassert ved hovedinngangen, i et stort lokale alle måtte passere for å komme ut på brygga. McDonalds var et trekkplaster, en smak av det moderne Norge som åpnet seg mot verden og internasjonale trender.

At slike føringer virker inn i våre matvalg betyr ikke at det har blitt lettere for den enkelte å velge ”rett” eller ”galt”. Snarere tvert i mot. I medier, helsekampanjer og reklame blir forbrukerne presentert for ulike og ofte motstridende meninger. En konsekvens, hevder Bugge, er at mange har et stadig mer anstrengt forhold til mat.
Et anstrengt forhold til mat setter oss på sporet av spørsmål om helse og sykdom knyttet til mat og det å spise. Å være opptatt av sammenhengen mellom mat og helse er ikke nytt, skriver Bugge, men den har eskalert de siste 10-15 årene. Et uttrykk for dette sees også i skolen, hvor det tidligere skolefaget Heimkunnskap har endret navn til Mat og helse (2006). Med navneendringen kom ny læreplan med et innhold mer preget av kunnskap om matens helsebringende og sykeliggjørende potensiale enn om hjemlige gjøremål som rengjøring, stryking og sølvpuss. Nå anses det som viktigere at elevene i faget får kompetanse i å velge en helsefremmende livsstil og at det valget bla går gjennom maten. En utfordring for den enkelte lærer vil sannsynligvis være å ta utgangspunkt i et tilstrekkelig bredt helseperspektiv i arbeidet med elevenes holdninger og læring. Et helsebegrep som ikke begrenses til et valg mellom ja- og nei-mat. For som Bugge påpeker er den listen i stadig endring og dermed et ganske dårlig styringsdokument. Et ja i dag kan være nei neste uke. Poenget er at helse, sykdom og mat står i adskillig mer innfløkte og uoversiktlige forbindelser med hverandre enn det et ”ja” eller ”nei” kan favne. Og som psykiater Finn Skårderud stadig minner oss på; det går an å bli så opptatt av å spise riktig at det blir galt.

I forberedelsene til årets jul har jeg tenkt mye på at min pappa har sagt han bruker matlaging som terapi. Etter at han ble enkemann for nær syv år siden har han erfart det å lage mat og invitere venner og familie til bordet som svært viktig og meningsfullt. Han forteller at det har vært en måte å få tiden til å gå på. På morgenen studerer han oppskrifter, skriver handleliste, bruker tid i butikken og vender hjem igjen til kjøkkenet for å begynne tilberedningen. Ett måltid kan på den måten fylle nesten en hel dag sier han, og følelsen av å stå opp til en konkret oppgave er svært viktig for han. Han er også opptatt av selve den kroppslige aktiviteten som matlagingen innebærer. Små og store bevegelser, rytmer og krefter. Det kjennes godt å holde på med maten og det driver tankene hans over mot det han gjør, sier han, og sørger for en opptatthet han setter pris på. Som en ekstra bonus kommer det å få besøk av gjester, som gleder seg over å spise det han serverer og fyller huset med lyd og liv. Da mamma døde sa pappa at han ville forsøke å konsentrere seg om å leve for de levende og den livgivende maten har vært en måte å holde seg levende tilstede i eget og andres liv.

Hans historie viser frem en flik av matens mangfoldige mening og har lagt en ny dimensjon til min egen tenkning om hva mat og måltider betyr. Pappas trøstelaging kan kanskje også bringe ny innsikt til fenomenet trøstespising, som altfor ofte blir avfeid som meningsløst matinntak. Det er tvert i mot for mange mye mening og trøst i mat og måltider, og den erfaringen kan vi med fordel heller snakke oss inn i enn bort fra, for å utforske og forstå mer.

Jeg har tidligere, over en periode på halvannet år, sittet som forsker og observatør rundt et bord med personer med fedme, som hadde sine individuelle historier om mat. Jeg skal ikke dvele ved bordets symbolikk som samlingspunktet for deltakere i vektbehandling, selv om det er fristende, men heller rette oppmerksomheten mot at ingen av samtalene om mat som utspilte seg der handlet om mat og mening langs tilsvarende linjer som det jeg trekker opp her. Samtalene som ble ledet av ernæringsfysiologer dreide seg mest om matens næringsinnhold og fysiologiske virkning. Det ble nesten sjokkerende magert om mat. Det var først i intervjuer på tomannshånd med meg, utenfor behandlingskonteksten, at deltakerne fortalte historier om mat som handlet om følelser, fornemmelser, lyst, sug, aversjon, motvilje, lykke, sorg, kjærlighet, hat, samvær, avstand osv osv. Det var som om det fantes to språk og to samtaler om mat som aldri fant sammen. Jeg tror at akkurat det skaper problemer når helsevesenet påtar seg å behandle overvekt og fedme og ikke får det til. De helsefaglige perspektivene som legges til grunn for behandlingen kan være både nyttige og nødvendige, men er sjelden tilstrekkelige. Som alle perspektiver gir de bare en begrenset innsikt i det forholdet de søker å belyse. Å redusere vektbehandling til en samtale om kalorier, mineraler, vitaminer, fett og sukker, porsjonsstørrelser og spisetempo skygger for annen mening maten er innvevet i og står i veien for kunnskap og læring om den enkeltes meningsfulle forhold til mat.

Jeg tror helsepersonell i vektbehandling kontinuerlig trenger å utvikle sin egen nysgjerrighet på hva mat og måltider betyr for den de står overfor. Men like viktig er det at både behandlere og pasienter retter mer oppmerksomhet mot sitt eget forhold til mat og det språket som er tilgjengelig og lettest å gripe til for å snakke om det. For få dager siden hørte jeg en ernæringsfysiolog gi råd om hvordan vi skal klare oss gjennom jula uten å legge på oss, i et innslag på nyhetene. Formuleringen fra journalisten varslet fare. For vi er vanligvis over i avdelingen for truende kriser og katastrofer når noen sies å enten klare seg, eller ikke klare seg. Ernæringsfysiologen, som kanskje ønsket å tone ned den varslede krisen, la an en mer jovial tone og mente det måtte være lov å kose seg de få dagene jula varer. Hvor havner vi da? I et språk om mat som handler om lover og regler, pålegg og forbud, lovbrytere og håndhevere. Samtalen synliggjorde hvor raskt vi alle kan havne i bestemte talemåter og dermed perspektiver på forholdet til mat. Samtalen ville tatt en annen retning og representert noe nytt om ernæringsfysiologen sa:

Jeg legger merke til at du legger noen bestemte premisser til grunn for å snakke om mat og jul. De høres ut til å handle om at jula er en krise for de som vil unngå å legge på seg. Det tror jeg vi må kalle en avsporing. Jula er snarere en gylden anledning til å oppdage hvor avgjørende vårt forhold til mat er for oss og for de vi er sammen med. Jula er en høytid hvor vi helt konkret kan ta inn tradisjoner og kultur gjennom mat og drikke. Noen vil velge å ta inn så lite som mulig, mens andre ikke kan få nok. De fleste finner vel en viss balanse. Det i seg selv er viktige oppdagelser for hver og en og kan kanskje være en inspirasjon til å fortsette å utforske mat og mening inn i det nye året. Uten denne utforskingen er det lite håp om å bli særlig klokere, og du og jeg vil risikere å stå her om ett år og gjenta krisemaksimeringen.

Så, når grevinnen på lille julaften krever same procedure as last year, håper jeg du bruker det som inspirasjon til å tenke over hvorfor det er viktig eller uviktig for deg at jula ser ut som, smaker og lukter som i fjor og jeg ønsker deg et 2016 med nye innsikter om mat og mening i ditt liv.

Litteratur:
Bugge, A.B (2015) Mat, måltider og moral – hvordan spise rett og riktig. SIFO, Fagrapport Nr. 3

Om å være kroppen

Gro Rugseth

Jeg er ikke kroppen

Sist jeg hørte denne setningen var da nyvalgt leder i Landsforeningen for overvektige (LFO) uttalte seg til TV2. Hun mener nok å klargjøre noe. Fettet har jo en lei tendens til å tale for seg på et vis, så det å si at en ikke er kroppen skal kanskje skape litt luft mellom ”seg” og ”det”? Etter min mening blir ingenting klargjort av en slik selvpresentasjon, jeg synes mer det tåkelegger og utydeliggjør. For hvis vi ikke er kroppen, hva eller hvem er vi da? Ingen?

Jeg har for egen del vanskelig for å tenke på meg selv som noe annet enn nettopp kropp, og ikke bare som en ting jeg har, for ting kan vi jo sette fra oss, forlate, kaste, snu ryggen til. Som kropper er vi så mye mer. Vi blir og er oss selv gjennom å være kropp. Det er som kropp vi beveger oss og blir beveget, tar inn verden og tas inn av den, tenker og blir tenkt på, merker og merkes, ser og er synlig (for deg som vil ha mer, les filosofen Maurice Merleau Ponty 1908-1961).

På LFOs hjemmeside leser jeg at ett av foreningens formål er å arbeide mot diskriminering av sykelig overvektige i samfunnet. Jeg ser ikke helt hvordan det formålet er tjent med at leder og medlemmer understreker at de ikke er kroppen. Se til andre gruppers arbeid mot diskriminering gjennom historien, grupper som har måttet leve skjult eller tåle segregering, overgrep og undertrykkelse. De har systematisk valgt helt motsatte strategier. Homofile måtte ”ut av skapet”, døve måtte kreve retten til tegnspråk og kvinner opponere mot å være ”det annet kjønn”. Ingen sier det er lett, ingen sier at alle må, men mange sier det er det viktigste de har gjort for livskvalitet og egen helse.

Jeg mener LFOs sak trenger noe av det samme. Gjerne inspirert av en dame som amerikanske Lillian Bustle som åpner sitt foredrag med å si I am fat. Det er flere som Bustle der ute og som henne har de alle nådd et punkt i livet der de rett og slett ikke orker mer av egen og andres misnøye med deres vekt og kropp . De har alle valgt å legge til side sitt evige forandringsprosjekt. Og det er her den viktige vendingen skjer. For innebygget i forandringsprosjektet ligger det en dyp mistro til, diskreditering og diskriminering av den tykke kroppen. Gjennom ulike aksjonsformer viser de at det er mulig å ta bolig i den egne, tykke kroppen. Ikke som offer, ikke som usynliggjort, men som aktive medskapere av sin egen situasjon.

Og så, mens jeg sitter og filer på denne teksten og ser på TV med et halvt øye, dukker Carina Elisabeth Carlsen alias Fifi von Tassel opp i programmet norske talenter. Rævkrokmester, sexolog og burleskdanser. Her skjer det noe!

LFOs ønske om å redusere fordommer er nok inderlig velment, men heller ikke mer. Skal de ha troverdighet i arbeidet for å redusere diskriminering må de bli tydelige som kroppslige personer, ikke starte med å si at kroppen er bare noe de har. Ta heller en Fifi von Tassel, på eller utenfor scenen: her er jeg!

Om «virkning» og «effekter» av behandling.

Skrevet av Gunn Engelsrud (under Toscanas sol i skyggen av kastanjetrær) 1

Virker behandlingen? Er metoden effektiv? Hvilke metoder gir best effekt? Innen fysioterapien er spørsmål om hvilke metoder som er mest egnet for å «bedre» pasientens funksjon sentrale. Forskning som kan dokumentere «effekt av metoder» har hatt forrang. Sommerens pågående debatt hvor Finn Skårderud og hans posisjon som behandler og kulturteoretiker både problematiseres og forsvares, samt skaper støttespillere og kritikere; er svært interessant i dette perspektivet, altså forståelser av behandlingseffekt og hvilke metoder som «virker». Jeg skal ikke oppholde meg alle sider ved debatten, men ta opp et av temaene som er berørt og som henger særlig sammen med mine innledende spørsmål. Hvordan kan behandling av lidelser benevnt som spiseforstyrrelser, kroniske belastningskader/problemer, psykiske vansker etc. dokumenteres på en måte som kan reproduseres av andre behandlere?

Flere av Finn Skårderuds pasienter (se Morgenbladet 17 juni 2015) trekker fram hans tålmodighet og deres følelse av å bli sett og vist interesse. Terapeutenes tilstedeværelse og måte å være i rommet sammen med dem på, blir vektlagt. Dette er altså en side ved den behandling de har gjennomgått hos Skårderud, som fremheves som en forskjell fra andre behandlere de har møtt (eller blitt utsatt for). Et spørsmål blir dermed om det som synes «å virke» er knyttet til selve samværet, tålmodigheten, det å bli forstått som et fortolkende, erfarende subjekt osv.? Erfaringer som altså framstilles som en kontrast til møter med andre behandlere pasientene har møtt, og som kan ha blitt støttet lite opp under også i livene forøvrig. Forståelsen som her kommer fram står i kontrast til kunnskapsposisjoner der behandling (les metoden) skal virke på pasienten (les som objekt uten fortolkende kraft), og at de målte effekter skal danne presedens og retningslinjer for andre terapeuters behandling. At behandlingseffekter/resultater kan reproduseres anses imidlertid som sentralt for kunnskapsutviklingen i et fagfelt, ikke minst innen helsefagene. Tålmodighet og tilstedeværelsen som her vektlegges kan imidlertid vanskelig fanges opp med kvantitative mål, og et spørsmål er hvordan fenomen som tålmodighet og tilstedeværelse gjøres, trer fram, blir språksatt og opplevd.

Ved at terapeutens væremåte trekkes fram som det sentrale for «effekten», opptrer et selvreferanseproblem, som har skapt – og fortsatt skaper utfordringer i forskning som skal dokumentere effekt av behandling. Kjente teoretikere som Hjördis Nerheim, Hans Skjervheim og Dag Østerberg, samt metodikeren Ottar Hellevik tar bl.a. opp at vitenskapelig gyldige operasjonaliseringer av begreper krever klargjøring av en rekke forhold.

Det som skal måles – altså den behandling/metode som skal føre til effekten må (for å bli målt riktig) stå i et utvendig forhold til det den skal virke på; problemet/diagnosen. Slik Ottar Hellevik har definert det må den uavhengige variable kunne skilles fra den avhengige variabel. Det betyr for eksempel av dersom tålmodighet og tilstedeværelse (som metoden/del av metoden) skal kunne virke «på» pasienten, så kan ikke disse fenomener samtidig være en del av det «virkende» samværet og bevegelsen mellom personene i terapirommet. Metode og effekt må kunne operasjonaliseres med valide kjennetegn; de må være hva de er i seg selv, ikke være del av hverandre eller vise til hverandre. Med andre ord, terapeut og pasient, kropp og sjel må forstås som adskilt, tilhørende to grunnforskjellige virkeligheter. Dette til forskjell fra et av Østerbergs andre begreper; innvendighet, hvor ulike fenomener er hva de er ved hverandre. Det at pasienten er det pasienten er og terapeuten er det terapeuten er, står her i en dialektisk relasjon – de viser gjensidig til hverandre og kan ikke forstås i et utvendig forhold uten at det går kraftig på bekostning av vår forståelse av begges bidrag til å skape det som skjer «mellom» dem. Ses forholdet terapeut-pasient derimot i lys av dualistisk teori, vil de ikke vise til hverandre, men kunne bli målt som om det ene er en effekt av det andre; altså et instrumentelt forhold – noe begrepene «virkning» og «påvirkning» er uttrykk for.

Ved å anvende en begrepsbruk der det hevdes at et menneske (en behandler) skal «påvirke» et annet menneske, fratas med det den andres posisjon som en som selv kan ta stilling til «påvirkningen». Likeledes er det med behandlingsmetoder som skal «virke» på problemet/diagnosen, men stengt tatt ikke angå pasientenes subjektivitet og meningsdannelse. Pasienten blir i stedet posisjonert som et objekt som behandlingen skal virke «på». For at behandlingen skal ha «effekt» bør heller ikke terapeuten «påvirke» effekten. JA – så absurd kan det bli når behandlingseffekter skal gjøres gyldige i (natur)vitenskapelig forstand. Som rockeartisten Bruce Springsteen så flott har sagt det; for å være rockeartisten på scenen, må han kunne se seg selv i og som publikum og se publikum i og som seg selv. Han skaper posisjonene mellom seg selv og publikum gjensidige og innvendige, både det samme og ulike.

Et allment krav om å operasjonalisere begreper.

Kravene om at det som skal undersøkes må operasjonaliseres er imidlertid allment anerkjent i all forskning. Problemet er imidlertid at dette kravet ofte neglisjeres når det gjelder å foreta valide operasjonaliseringer av begrepene kropp-sjel, psyke-soma, terapeut-pasient, metode-effekt. Operasjonaliseringen støter på metodiske og teoretiske utfordringer, som får store konsekvenser. Behandling, slik jeg bruker der her, er ikke en «ting», pille eller avgrenset objekt , men noe som skapes i et innvendig perspektiv. Overført til kropp-sjel tematikken betyr det at kroppen er det kroppen er, ved at sjelen er det sjelen er, de kan verken tenkes som det samme eller som grunnforskjellig, de kan ikke skilles, men heller ikke ses som identiske eller som en (oversiktlig) helhet. De viser nettopp til hverandre i et innvendig forhold, en analogi som også er relevant for terapeut-pasientrelasjonen. Begrepsavklaringer blir ikke minst viktige når det gjelder diagnoser, sykdom og kropp, som alltid er historisk og kulturelt definert, slik mine overveielser her også viser.

Kort oppsummert: de påpekte utfordringene i diskusjoner om «effekt» av behandling eksister vel og merke kun dersom vi har valgt, eller ureflektert befinner oss innenfor en dualistisk teoriramme. Effektbegrepet hører hjemme her. Pasienter skal ha effekt av behandling, uten at de av den grunn forstår mer av seg selv og verden. Effekt og virkning kan imidlertid erstattes med mening, subjektivitet og fortolkning, og ikke minst affekt ; noe som gjelder både for terapeut og pasient fra hver sine posisjoner. Ved å plassere behandling i et dialektisk, innvendig forhold kan terapeuten skape en kontrast til det som forventes i et diagnostisk arbeid, det pasientens problematikk skal ses utenfra og kartlegges (som om det fantes en atskilt problematikk, uavhengig av hvordan problematikken ble forstått), mens det ikke kreves tilsvarende av terapeuten. Det er for eksempel ikke er krav at terapeuten systematisk må redegjøre for sitt eget blikk og forforståelse, og belyse fra hvilket blikk pasientens problematikk blir konstruert? Et grunnleggende spørsmål er hvordan blikket (som alltid er teoridrevet) bidrar til definisjonen av den andre. Fra og med hvilket språk, hvilken kropp og hvilken handling utgjøres samhandlingen? Tanker om disse spørsmålene er fundamentalt for helsepersonell. Ved å bli betrodd en behandlerrolle for å møte andres problematikk settes egen meta-refleksjon på prøve. Pasienten er et fortolkende subjektet, som i visse situasjoner, også opplever seg som sårbar og midlertidig svekket i sin selvrefleksjon. Herunder kan terapeutens tålmodighet og det som skapes i rommet mellom mennesker bli et særlig vesentlig og ureduserbart forhold. Det må undersøkes som meningsskaping, forhandling og utprøvinger som er prosessuelle og følger andre logikker enn en logisk-positivistisk tankegang. Prosesser som beveger og skaper forflytninger og forskyvninger og aldri er endelige – det kan, som tålmodigheten, ikke fastholdes.

I perspektivet jeg har inntatt kan ingen hevdes å «virke på andre», men for andre; for at det blir mer mulig å merke seg selv. Det som virker for pasienten er det som får vedkommende selv til å forhandle seg fram til det som virker i sitt liv. Herunder blir alle som har vært pasienter viktige kilder til kunnskap i helsefag (inkludert medisin).

1. NB – stedet for skrivingen og feriemodus medfører litt ufullstendige referanser, jeg nevner flere viktige inspirasjonskilder etter hukommelsen, men mangler fullstendige referanser i teksten.
2 Fysioterapien er dominert av medisinske perspektiver, men har også fått tilskudd fra et verdensomspennende nettverk, se www.criticalphysio.net
3 Herunder er det mulig å skaffe seg i oversikt over forskning som også viser at det nettopp er terapeutens væremåte som «virker» uavhengig av metoden og fagtradisjon vedkommende står i. Det fører oss imidlertid ikke mer kritisk inn i tematikken kun at dette konstateres. I essayet «Forståelsesformer» fra 1966 skiller Dag Østerberg mellom tre ulike former for forståelse: identitet, utvendighet og innvendighet.
4 I essayet «Forståelsesformer» fra 1966 skiller Dag Østerberg mellom tre ulike former for forståelse: identitet, utvendighet og innvendighet
5 Også i slike tilfeller spiller pasientens forventninger, positive (placebo) eller negative (nocebo) inn på «resultatet».
6 «The affective turn» er et stort paradigme i flere fag pt.
7 I alle fall ikke i fysioterapi.
8 En glimrende referanse er Drude von der Fehrs bok» Når kroppen tenker», samt Birgit Nordtugs artikkel om pasienters kunnskap i Tidsskrift for den Norske Lægeforeningen for noen år tilbake, likeledes Gro Rugseths forskning

Bevegelse og fysisk aktivitet som «straff» eller «gode»

Skrevet av Gunn Engelsrud

Programmer, øvelsesbanker og videoer som gir tips om hvordan fysisk aktivitet og bevegelse kan brukes i skolen florerer for tiden. Mange skoler og kommuner gir økt oppmerksomhet til barns behov for bevegelse. Den oppløftende side er at kroppen får sin rettmessige plass i læring, så vel som for velvære og helse. Som sagt – det er vel og bra, men flere program begrunnes instrumentelt og fremstiller fysisk aktivitet og bevegelse som middel til noe annet; læring – helse. Det mangler en klar forståelse av egenverdien ved å være i bevegelse, selv om dette løftes fram i nyere forskning og faglitteratur. I denne korte bloggen har jeg ett spørsmål: Brukes aktivitet/bevegelse som straff – eller belønning? Hva er hva? Går straffen over til belønning når akitiviteten eller øvelsen er fullført? Jeg bruker et eksempel lagt ut på dagens Facebook.

Konteksten er et oppslag fra Oppvekstprogrammet i Nord-Trøndelag. Et program jeg ikke visste noe om, og fortsatt vet lite om, bortsett fra glimtet jeg fikk idag. Glimtet har tittelen «Ukeslutt med fluesmekker»; en besnærende tittel en fredag morgen. Glimtet tar oss med til en gymsal, der møter vi en gruppe elever og en lærer. En gruppe glade barn klare til innsats med hver sin fluesmekker er i bakgrunnen. I forgrunnen en lærer som annonserer at aktiviteten går ut på at elevene (delt inn i to lag) skal svare på påstander fra pensum; svarer de feil må de utføre en ekstra aktivitet; spensthopp, sit-up, knebøy, push-up eller en ekstra løpetur. En elev leser opp spørsmål og elevene løper to og to fram og svarer ved å slå fluesmekkeren på en henholdsvis grønn (riktig svar) og rød (feil svar) firkant på gulvet. Det er kun de som svarer feil som «får» den ekstra aktiviteten, de som svarer riktig «slipper», de løper tilbake og stiller seg i køen. Spørsmålet er; hvilken hensikt tjener aktiviteten? Hvorfor er det feil svar som «belønnes» med ekstra aktivitet og ikke riktig svar?

Det å bruke ekstra bevegelse som staff er kjent fra militæret og eksemplevis fra «strafferunder» i skiskyting. Lærere bruker push-ups som straff for elever som kommer for seint til timen, for seint på fotballtrening; fem strafferunder kompenserer for forsentkommingen. Hva læres? Opplever elevene den ekstra aktiviteten som et gode eller en staff? Hva læres om det å komme for seint eller svare feil ved å ta en push-up? Fungerer det avskrekkende, motiverende eller er en slik måte å bruke øvelser/aktivitet på en innarbeidet praksis; det tas helt for gitt og stilles ikke spørsmål ved.

Straff, det å pine seg og å disiplinere kroppen har en lang historie; Oppvekstprogrammet i Nord Trøndelag er ikke en del av et slikt prosjektet, men like fullt- den som svarer feil må ta ekstra øvelser; om svaret blir riktig neste gang av den grunn vet vi ikke noe om!