Vilkår for forståelse – språket om kroppen på 8. mars 2015

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Dagens kropp» omtales og avbildes på måter, som feminister har anledning til å ta oppgjør med. Også på 8. mars brukes uttrykk som « Med kroppen som slagmark» (Aftenposten 8. mars). To temaer er medienes favoritter; utseende (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra kjendiser) og prestasjon (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra idrettskjendiser). Her tar jeg opp noen sider ved en masse(re)produserte feilaktig forståelse om at vi alle står overfor kroppen som et objekt for forbedring. Her to eksempler;
«Jeg tenker fryktelig lite på utseendet»- slik siteres (den tidligere) modellen Anette Stai i avisen Dagbladet 3. februar i år. I neste setning kommer innrømmelsen – «Anette Stai innrømmer at hun har fikset på utseendet». Hvorfor ta dette frem 8. mars? Hensikten er å reflektere over dobbeltkommunikasjonen, og gjøre den refleksiv og synlig. Å tenke «fryktelig lite på utseende» kan gi legitimitet for personer som «lever» av sitt utseende. En effekt av å «ha fikset» på utseende medvirker også til å at personer ser “pene” ut på bilder. Interesse for/ikke interesse for utseende kan gjøres på mange måter; for eksempel ved å ta bort rynker, ikke være opptatt av kropp og vekt, men trene hver dag/ halvannen time med bikkja; ha nulltoleranse for sukker,– men drikke vin; riktignok som utskeielse osv. Anette Stais og andre kjendisers dobbeltkommunikasjon er forståelig; de betjener seg av diskurser de (vi) lever. Det typiske er imidlertid at slike dobbeltheter ikke leder journalister til å stille kritiske spørsmål eller tematisere utfordringer, som kunne synliggjort gapet og tvetydigheten det snakkes innenfor.

Gode intensjoner til tross – å avbilde seg naken for å slå et slag for aksept av kropper, er, slik journalisten Mímir Kristjánsson skrev for en tid tilbake; det å kle seg naken for å bekjempe kroppsfiksering er som å skåle for avholdsbevegelsen! Poenget jeg vil fram til er; mangel på språk (et metaspråk) for å artikulere gapet eller tvetydighetene mellom ordbruk og bilder. Verken kvinner, som slipper til i mediene, eller journalisten tematiserer forhandlingene (de fleste) kvinner holder på: på den ene siden fremstille seg ved å utale at de ikke er opptatt av utseende (i forståelsen være selvopptatt) og samtidig (av)bildes kropp og utseende som visuelle objekter. Et kontrasternde budskap uttrykkes. En utematisert tvetydig måte å snakke om kropp og utseende på og samtidig bruke bilder, som nettopp viser at utseende er viktig, opprettholder at kroppen blir forstått som et objekt for selvidentifisering.

Som en oppfølging; nylig ble «ny» britisk forskning presentert i den danske avisen Informasjon under overskriften «Negativt kropsbillede begrænser unge kvinder i alt hvad de gør». Opptatthet av utseende og negativt kroppsbilde blir her fremhevet som en sterk assosiasjon. Kropper blir begrensende for kvinner i alt de gjør! At kroppsbilde er begrep har overlevd i forskning er imidlertid, slik jeg ser det, et større mysterium enn resultatene som produseres. Ved å stille spørsmål om hvordan personer liker/ikke liker sine kroppsdeler, får forskere svar som et ekko av sine spørsmål. Påstandene er bastante og føyer seg inn i de medieskapte forestillinger fra forrige avsnitt fungerer til å begrense/lukke vår forståelse.

Hvorvidt dagens «kroppsfokus» angår deg eller ikke, så er det fullt ut et eksistensielt vilkår at sosiale medier med sine visuelle bilder og vårt eget liv og kropp ikke kan tilsvare hverandre. Selv om det kan være riktig at opptatthet av kropp og utseende øker med velstand og kjøpekraft, så utgjør gapet mellom de sosiale forestillinger og den erfarte kropp et viktig, men ofte uutnyttet rom for refleksjon og tolkning.

Tillit til eksistensielle vilkår.

Hva et menneske og dets vilkår er, har vært og er, et pågående tema i mange fag. Jeg vil trekke fram idehistorikeren og danseren Helena Dahlbergs (2013) arbeid. Helena diskuterer i sin avhandling at flere humanistiske tradisjoner leter «utenfor» kroppen etter det menneskelige. I oppmerksomheten mot vekten av- og pusten i kroppen finnes imidlertid både erfaringen av øyeblikket og bevegelsen videre i/mot verden. En lang og kronglete tradisjon i europeisk idehistorie gir kroppen imidlertid kroppen status som enten ond/syndig (fordervet moral ved sin lyst og uberegnelighet), uviktig (det er sjelen som teller), dårlig/underlegen (kroppen har ikke noe med intellektuell kunnskap å gjøre). Slike uklare betingelser manifesterer seg inn dagens forvirrede ordbruk om- og bilder av kropper. Dahlbergs fortjeneste er imidlertid at hun bygger på filosofens Maurice Merleau-Pontys positive tvetydighet og lar denne skinne som en språklig juvel.

For det første; kroppen er både kjent for meg/oss og ukjent. «Jeg» har begrenset innsikt i «meg». Jeg kan si; jeg har vondt i magen, men ikke «jeg slår hjertet»- mao – hjertet er ikke min eiendom, like lite som kroppen er det. Kroppen er et livsvilkår, hvor aktive og passive handlinger møtes – vi er utlevert til å høre til i verden, ubehjelpelige, blottstilte, sårbare, erfarende og åpne. Et kjent eksempel fra Merleau-Pontys Ponty er den daglige erfaring av den ene hånden, som berører den andre; et eksempel på et filosofisk vesentlig poeng – en kropp som rører ved seg selv, hendene er atskilte og forskjellige, men hører til samme helhet. Kroppen er både subjektet som berører og objektet som blir berørt. Disse posisjoner er i dynamisk bevegelse og er det som fremheves av Helena er muligheten til «uppstannande» og at det velkjente i meg, og det ukjente og fremmede aldri møtes helt, men kan merkes og tas inn – det kan oppleves nytt, igjen og igjen. Uten en adekvat forståelse å møte en slik positiv tvetydighet med, kan det at vi er i bevegelse og ikke statiske objekter, skape angst og forvirring. Herav – ta et bilde – og skap kroppen som visuelt objekt.

Som kontrast til avbildning og den utematiserte tvetydighet, blir tvetydigheten hos Merleau-Ponty et livsvilkår som ikke kan overvinnes, men som kan undersøkes, lekes med, oppdages, slappes av med, gledes over, gi plass til og ikke minst omtale språklig. Merk at tvetydighet kan omtales som betingelse, men ikke defineres begrepsmessig en gang for alle.

Kropp og politikk på kvinnedagen

Det finnes altså et aktuelt politisk tema i den økende visualisering og problematisering av kroppen som både medier og forskning om kroppsbilde, utrykker. Det å bli fremmedgjort i språk og handling og se seg som offer for kapitalistiske markedsføring av retusjerte og seksualiserte kvinnekropper får et refleksjonsrom hos Merleau-Ponty. Riktignok var han ikke feminist og skriver ikke innenfor et kjønnsperspektiv. Like fullt er det viktig å minne om at Merleau-Ponty lar oss bo i kjødelige opplevelsen av oss selv i verden. Det er et ontologisk forhold som ikke er direkte knyttet til verken til kapitalistiske fremmedgjøring eller at det er spesifikt menneskelig. Det er et vilkår og alltid i bevegesle så lenge det puster i oss.

Referanser.
Helena Dalberg.(2013).Vad är kött?: kroppen och människan i Merleau-Pontys filosofi. Glänta Produktion

http://www.information.dk/521259

http://www.kjendis.no/2015/02/03/kjendis/aller/anette_stai/modell/mote/37507575/
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Selvkritikken-har-erstattet-samfunnskritikken-7926872.html

Empati og kjærlighet i forskning

skrevet av Gunn Engelsrud

Ekteparet Maj-Bitt og Edward Moser, begge professorer ved NTNU, har som kjent blitt tildelt årets Nobelpris i medisin. Fredag 5. desember var prisvinnerne gjester i det populære TV-programmet og talk-showet Skavlan. Blant de andre gjestene var komikeren John Cleese. Mangt er skrevet om ekteparet Moser. I oppbygningen av sitt forskningsfelt har deres entusiasme, måten de gjør sin kunnskap relevant på, deres sosialitet, humør og ikke minst deres kunnskapstørst – synliggjort at de er svært verdige Nobelprisvinnere. Det jeg særlig la merke til i Skavlan var hvordan Maj-Britt Moser snakket om rottene – forskningens «forsøksdyr». På spørsmål fra Fredrik Skavlan i starten av samtalen spør han om hva som fikk dem til å starte med vitenskap. Her bryter John Cleese inn i sin kjente stil; «because you love the rats» ( underforstått; selvsagt kan ikke det være en grunn). Maj-Britt skyter umiddelbart inn, selvfølgelig elsker jeg rottene. Med sitt tonefall utrykker hun at det er helt opplagt at hun (og kollegaene) elsker rottene. Senere i dialogen kommer hun tilbake til at forskerne de har i sitt team er dyreelskere. Rottene må ha det bra for å fungere for forskningens egne formål – de skal jo nettopp bevege seg i rom. Maj-Britt viser med ord og kropp hvordan en deprimert og dårlig behandlet rotte nettopp ikke ville bevege seg, og orientere seg i rommet, og dermed ikke egne seg som en som kan inngå i eksperimenter for å vise hvordan «hjernes GPS» fungerer, og hvordan hukommelse skapes ved å bevege seg i rom. Deprimerte rotter blir passive og stillesittende – altså helt uegnet til å inngå i forskernes eksperimenter. Forholdet mellom forskere og forsøksdyr beskrives også i Forskerforum nr. 10/2014 s. 20 som et kjærlighetsforhold. Forskerne liker rottene, koser med dem og er opptatt av at dyrene skal ha det bra. Min tanke går til samfunnsforskning og våre informanter og deltagere som er levende mennesker. For å inngå i prosjekter kreves etiske standarder med vekt på anonymitet, samtykke og at ingen skal utsettes for invaderende forskning. Det er sjelden vi hører om kjærlige relasjoner mellom informanter og forskere, ei heller at forskerne skal sørge for at deltagerne har det bra og ikke er deprimerte før et intervju eller intervensjon. Rottene som er sammen med Moser og co. er nær ved å tilkjennes en subjektstatus. Siden rottene ikke skal intervjues kan forskerne tillate seg å sørge for at rottene har det bra uten å bli anklaget for å være subjektive og useriøse. Tillater samfunnsforskeren seg det samme blir hennes/hans objektivitet ofte trukket i tvil. Naturvitenskapelige idealer om objektivitet og avstand har vært et ideal i forskning, til tross for at mange har problematisert det. Øynes en radikal omdreining med årets nobelprisvinnere? Med sin uttrykte kjærlighet til rottene kan det virke som Nobelprisvinnerne snudd opp – ned på etablerte forestillinger om vitenskap og forskerroller. Mao – elsk det du gjør, få andre til å tro på deg, elsk de personer og dyr som inngår i din forskning; det kan tyde på at kjærlighet er veien til nye ny innsikt på flere felt.

Porno eller promo?

Gro Rugseth

Vi lever i en bildedelingstid. På sosiale medier legges det ut tusenvis av selvportrett hver eneste dag. Det er stor variasjon i form og innhold, men noen tydelige trender kan også identifiseres. En av dem handler om å legge ut bilder av kroppsdeler. Romper, overarmer, legger og mager fremstilt gjennom en ganske bestemt estetikk, med oppspent muskulatur under ung og rynkefri, stram og selvbrunet hud. Mange mener mye om sjangeren. Sist uke var det personlig trener Martin Norum som prøvde seg på en analyse av det han så: http://www.vg.no/forbruker/trening/personlig-trener-noen-treningsbilder-er-nesten-ren-porno/a/23316180/
Han hevdet at bildene grenser til å være pornografiske. De fører til et seksualisert fokus på trening, mente han. Illustrasjonsbildet i saken understreket hans poeng. En mammatreningsblogger, fitnessinstruktør og ungdomsskolelærer henger over bassengkanten på Kragerø Spa. Men noe skygger for utsikten mot byen der jeg elsker å tilbringe sommerdagene. Rompa til læreren, ikledd en string bikinitruse som ikke dekker noe som helst. Jeg skjønner umiddelbart hva herr Norum mener. Damen lener seg med full tyngde (enda så lett hun er) inn i pornosjangeren. Konfrontert med kritikken forstår hun selv imidlertid ingenting av sammenlikningen. Hun ”driver ikke med porno” nemlig, hun er bare så sykt ”stolt av rompa” si og det må det vel være lov å være?

Det er da ganske fascinerende. At det ikke er mulig å forstå skillet mellom å drive med porno og å gjøre noe som gir assosiasjoner til porno? Jeg driver ikke med politikk, men det jeg sier kan sikkert ofte høres politisert ut. Jeg driver ikke som kokk, men kokkelerer hver dag. Hadde det kanskje gjort debatten om bildene litt mer opplyst hvis den lettkledde læreren forsto denne forskjellen og dermed likheten? Men, før det kan skje må hun og hennes selfiekollegaer få øynene vekk fra seg selv. Det kan ta levebrødet fra dem, så det er det nok lite sannsynlig at de er villige til. Litt som med pornostjerner det faktisk.

Kan vi kalle oss idrettspedagog?

Denne teksten er ein forkorta versjon av eit føredrag eg heldt på Beitostølen helsesportsenter i samband med at nestoren på fagområdet tilpassa fysisik aktivitet, Inge Morisbak, går av med pensjon. Inge var den første idrettspedagogen i Norge (Andersen, 2010), og Inge har vore sentral i oppbygginga av det studieprogammet ved Norges idrettshøgskole som i dag heiter Fysisk aktivitet og funksjonshemming (FAF). FAF-studiet har alltid hatt som føremål å utdanne idrettskandidatar til å arbeide innanfor blant anna rehabilitering.

Eit av spørsmåla eg ofte får frå studentar om dei kan bruke tittelen idrettspedagog. Spørsmålet frå studentane er, slik eg ser det, både eit uttrykk for eit behov for avgrensing mot andre yrkesgrupper, men kanskje mest av alt eit uttrykk for at dei siktar seg inn mot eit felt der dei har ein uklar status. I motsetnad til mange andre yrkesgrupper innanfor helsefeltet, så vil ikkje våre studentar få ein beskytta tittel eller ein autorisasjon. Difor er det viktig å klargjere kva ein idrettspedagog er og kva han/ho gjer? For å få hjelp til å svare på desse spørsmåla kan vi vende oss til profesjonssosiologien.

Profesjonssosiologi

Ei yrkesgruppe, seier sosiologen Talcott Parson, «utfører visse relativt spesialiserte funksjonar for andre (‘lekfolk’) i samfunnet på basis av avansert og spesialisert kompetanse, med eit tilhøyrande tillitsbasert ansvar» (Parson, 1978, s. 40, sitert i Terum & Heggen, 2008, s. 14).

Kroppsøvingslærarar har ei distinkt (dvs. tydeleg og avgrensa) oppgåva i skulen, nemleg å ivareta arbeidet for at elevane når måla som er formulert i læreplanen og andre offentlege styringsdokument. Dette gjer dei ved hjelp av ein kompetanse som er avansert og spesialisert, i alle fall i den forstand at ein kan ta ei treårig høgskuleutdanning for å kvalifisere seg til yrket. For idrettsvitskaplege utdanningar som er retta mot arbeid innanfor rehabilitering eller folkehelsearbeid finst ikkje liknande reguleringar og rammeplanar. Det er heilt opp til institusjonane, som konkurrerer om å tiltrekke seg studentar, å definere innhaldet i utdanningane dei tilbyr.

Ein distinksjon i profesjonssosiologien er mellom organisatoriske og performative aspekt ved profesjonar. Det organisatoriske aspektet handlar om på kva måtar ei yrkesgruppe kan ha kontroll over arbeidsoppgåvene sine. Dette går både på at yrkesgruppa har ei form for monopol på å utføre visse arbeidsoppgåver (t.d. er det berre elektrikarar som lovleg kan utføre elektrisk arbeid når eg skal pusse opp huset mitt). I tillegg har yrkesgruppa kontroll over korleis arbeidsoppgåvene skal løysast: dei har medbestemming når det kjem til standardane for yrkesutøving. Til slutt er det også eit viktig kjenneteikn ved det organisatoriske aspektet at ein profesjon opptrer som ei organisert gruppe. Yrkesgruppa har ei kollektiv sjølvforståing og arbeider saman for å verne om sine interesser.

Det performative aspektet handlar om utøving av profesjonell praksis, altså det som føregår når yrkesutøvarar nyttar kunnskapane og ferdigheitene sine i arbeidet med andre menneskje. Profesjonar yt såleis tenester overfor «klientar» som er avhengige av tenestene i den forstand at klienten søkjer ei endring som dei ikkje kunne fått til sjølv, i alle fall ikkje like raskt og effektivt.

Profesjonell praksis er kjenneteikna ved at den involverer vurderingar som krev skjøn. Dette gjer og at profesjonell praksis er feilbarleg og prega av uvisse omkring konsekvensane av dei ulike handlingsvala som den profesjonelle tar. Vurderingane av praksis må, for å vere profesjonelle, styrt av eit sett med kriterier som er opne og offentlege. Dvs. at det ikkje kan vere opp til den enkelte yrkesutøvar åleine å bestemme kva som er standardane for god og dårleg praksis. Molander og Terum (2008) viser til tre typar av krav. Dette er epistemiske, altså krav til kunnskapen, vidare er det moralske krav som rører ved profesjonsetikken og til slutt pragmatiske krav som handlar om kor formålstenelege dei profesjonelle tenestene er.

Tidlegare studentar fortel meg ofte historier om at dei søkjer på jobbar der deira idrettsfaglege kompetanse er etterspurt,  men at dei tapar i konkurransen. Frå studentane sine perspektiv ser det ut til at kven-som-helst med ei helsefagleg utdanning og eigeninteresse for å arbeide med fysisk aktivitet kjem først i køa. Eg har også både sett og høyrt om tilfelle der det er lyst stillingar som idrettspedagog, utan at den som har blitt hadde idretts- eller pedagogisk utdanning. Dette trass i at det var søkjarar med FAF-utdanning.

Kva kan idrettspedagogane gjer sjølv?

Eg får ofte spørsmål om ikkje NIH burde jobbe for å gjere idrettspedagog til ein beskytta tittel. Mitt svar på dette er kanskje det, men kva gjer dei som alt har desse stillingane for å beskytte tittelen?

Mi vurdering er at det er gjennom utøvinga av ein profesjonell yrkespraksis idrettspedagogar kan skape aksept og forståing for at det finst eit oppgåveområde innanfor rehabilitering og folkehelse som er best løyst av personar med idrettspedagogisk utdanning. Dette finst det nokre gode eksempel på. Men, med bakgrunn i den korte utgreiinga frå profesjonssosiologien vil eg spørje om idrettspedagogane:

  • har ei felles forståing av kva som er deira oppgåveområde?
  • er organisert i ei fag- eller interesseforeining?
  • arbeider med å påverke institusjonane sine for å argumentere for og verne om det idrettspedagogiske oppgåveområdet?

Kva kan utdanningsinstitusjonane gjere?

Idrettspedagogar har etter kvart blitt ei etablert gruppe i enkelte rehabiliteringsinstitusjonar. Ein suksessfaktor for FAF-studiet er at det alltid har vore klart at idrettspedagogar skal stå for ein komplementær kompetanse samanlikna med tradisjonelle helsefagarbeidarar. Ein idrettspedagog driv ikkje først og fremst behandling. Idrettspedagogar har som sitt ‘verktøy’ fagdidaktiske og pedagogiske teknikkar, grep, verkemiddel. Hensikta med det idrettspedagogiske arbeidet – og det er dette som er oppgåveområdet vårt – er å skape deltaking og læring i bevegelsesaktivitetar.

For å kunne kalle seg idrettspedagog meiner eg at det finst nokre minimumskriterium:

  1. Ein må ha basisår i idrettsvitskap: her tileignar utviklar studentane ei heilskapleg      kompetanse med sikte på å leie lærings- og utviklingsprosessar hos andre.
  2. Ein må ha ei viss mengde med pedagogisk utdanning utover basisåret. Det burde vere meiningslaust å kalle seg sjølv for pedagog i profesjonelle samanhengar dersom ein ikkje har pedagogisk utdanning. (Sjå også tidlegare innlegg her og her)
  3. I og med at vi her snakkar om rehabilitering og kanskje også folkehelse er det viktig å kunne noko om dette området. Kor mykje kandidatane våre skal kunne om funksjonshemming, sjukdom eller u-helse er eit diskuterbart spørsmål. Noko må dei kunne, men samstundes – dersom dei skal vere komplementære til meir tradisjonelle grupper i helsevesenet – er for mykje overlapping på dette området ikkje hensiktsmessig. Kanskje er det viktigare med andre perspektiv på funksjonshemming og sjukdom enn det medisinske?

Ideelt sett bør det idrettspedagogiske arbeidet kandidatane våre er i stand til å utføre vere så inkluderande at forskjelligheit ikkje er eit problem. Kompetansen studentane går ut av utdanninga med – og kompetansen dei seinare viser fram i arbeidssamanheng – må vurderast utifrå epistemiske, moralske og pragmatiske spørsmål: Kva er våre kunnskapar, kva er våre verdiar og kva for føremål tener vi som idrettspedagogar?

Kor vidt desse kvalifikasjonane er til stades i dei mange ulike idrettsvitskaplege utdanningane retta mot folkehelse og rehabilitering er eit opent spørsmål. Kanskje er det behov for eit slags praktisk-pedagogisk studium retta mot å utvikle nettopp desse kvalifikasjonane hos studentar som ønskjer å arbeide innanfor helsevesenet?

Oppgjør med «kroppspress» – hva skal til for en ny praksis?

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Et yndlingstema i mediene er oppslag om «presset» som i dag eksisterer om å være vellykket. Herunder plasseres kroppen som selve «stedet» der vellykkethet blir synlig. Via bilder av kropper formet gjennom manipulasjon og ideer om perfeksjon, spres forestillinger og idealer, som særlig unge mennesker i dag tar til seg og forsøker å etterleve. Designeren Jenny Jordahl har i sommer provosert mange med å hevde at «den glatte, barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke”, se  http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Den-glatte_-barberte_-slanke_-brune-og-seksualiserte-kroppen-ligger-rundt-oss-som-en-klam-take-7651245.html#.U-jKb1C-18E. Hun er er  « en stemme mot kroppshysteriet» ( Aftenposten 29.8), og tar som ung kvinne til motmæle mot det angivelige skjønnhets- og kroppstyrranni, der flere stemmer i. Se eksempelvis http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skjonnhetstyranniet-7683455.htmle

Tilsvarende skriver en anonym kvinne i Aftenposten 17. august om baksidene ved å leve i en kultur der kroppens utseende blir lest som et uttrykk for vellykkethet. Hun har innordnet seg regimer der trening og kosthold ble koblet til et «bilde» av å være vellykket, mens den selvopplevde side var å føle seg «fullstending verdiløs som menneske» (s. 12). Kvinnen tar til orde for at det som betyr noe er å bli elsket for den man «er» og å akseptere seg selv «akkurat sånn som jeg er». Det er «den største gaven av alle».

Jeg vil bruke noe fra innspillene overfor til å reflektere over hva som kan være alternativer forståelsesmåter til en slik tilsynelatende dysfunksjonell kroppspraksis.

En grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.

At kroppen blir ansett som et objekt er en gammel tanke. Verdien av et menneske har ikke vært dets kropp, mens dets sjel og moral. Kortversjonen er at dette idag har snudd, slik psykiateren Finn Skårderud så treffende skrev i Aftenposten 28. desember  2013, at kroppen er blitt den nye sjelen og herunder materiialisert seg som et objekt, som vurderes etter strenge kriterier for vellykkethet. http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E La meg dvele ved dette punkt, og komme med en konklusjon først:

Snuoperasjonen betyr at både kropp og sjel har blitt til «objekter» som personen selv (hvem nå det enn «er») forventes å handle . Tenkningen er basert på en grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.  Ved å handle kroppen, dvs. gjøre trening og dietter i den hensikt å forme kroppen som utseende og ferdighet, overses det mest grunnleggende ved kroppen; følelser, fornemmelser og kontaktevne. Som kropper i verden er vi mennesker utstyrt med en enorm sensitivitet, følsomhet og oppmerksomhet i egen kropp,  noe som fungerer som en innsiktkilde og radar for hvordan vi opplever alle situasjoner vi deltar i.

Forskningslitteraturen på feltet er i dag stor og forståelsen av at kroppen skulle kunne ageres på som et objekt, uten at dette kan få dramatiske konsekvenser, for den enkelte og samfunnet, er i ferd med å snu (Colombetti 2014, Blackwell 2013). Subjektet  og kroppen kan ikke lenger forstås som et singulært, atskilt og avgrenset objekt, men inngår grunnleggende sett i dynamiske relasjoner med andre og verden der følelser deles, uttrykkes og engasjerer, noe som gjør subjektet både sårbart og sterkt,

Dyr tilskrives ofte evnen til å reagere raskt på farer gjennom kroppen og bevegelse, eksempelvis elefanter som merker vibrasjoner i jorda når en sunami er på vei. Det er ingen grunn til å tro at mennesker ikke er tilsvarende vare og sensitive for sine omgivelser. Er jeg trygg, får jeg omsorg, er det plass for å «være meg»?  Det er grunnløst i dag å tro at det å agere på kroppen som et objekt er sunt og ikke kan få dramatiske ødeleggende konsekvenser – det gir ikke selvtillit å rette sin oppmerksomhet mot seg selv og kroppen som et objekt, skal vi tro alle blogginnleggene fra utslitte ungdommer.

Subjektet som retter selv mot noe annet enn seg selv.

Psykiateren Finn Skårderud åpner i disse dager Villa Sult, et senter der nettopp det å forstå subjektets behov for å se ut over seg selv settes inn i en faglig ramme. Her kombineres behandling, forskning, undervisning og utdanning. Slik jeg leser Skårderuds intensjon bygger han også inn at kunst og kulturformidling og det å delta i samfunnet, kan være en motvekt mot oppslukthet av selvsentrert trening og kroppsmodifikasjoner. Tankegangen er ny, frisk og lovende, grunnet Skårderuds lange erfaring og dype innsikt i baksiden av de kroppsobjektiverende praksiser, noe hans pasienter har bedrevet og blitt drevet av. Med sin integrering av erfaringer fra individuell terapi og kulturteoretisk blikk, får han frem kunnskap som et helt avgjørende for at profesjonelle kan etablere praksiser som virker for sine pasienter og studenter. Ved å skape en ny institusjon bidrar Skårderud i kunnskapsutvikling om at vi som kropper først og fremst er, og må møtes som følende, kontaktsøkende og kontaktskapende vesener. Det er en snuoperasjon i  synet på kroppen, noe som sjelden kommer til uttrykk i blogginnleggene jeg viser til i innledningen. Det som erfares i blogginnleggende, blir med andre ord, koblet tli et faglig språk og kan dermed arbeides konstruktivt med, utover det som gjelder det generelle bekymringsnivå mange deler ( unge jenter er tapt til speilet etc).

Til slutt: Lytt og lær – bruk teoriutviklingen på dette feltet – og gjør som barnebarnet mitt Sunniva på fire år, når hun danser og beveger seg – alltid rettet mot verden – i nysgjerrighet mot om balansen kan holdes når hun hopper fra stein til stein i elveleiet, om kosedyret finner takten i dansen eller om sjiraffen han strekke seg enda lenger opp mot himmelen. Kroppen er subjektet som engasjert og deltagende retter seg mot verden og som igjen rettes av verden – en subjektiv og intersubjektiv posisjon som med Lisa Blackmans ord kjennetegnes ved at vi nå er inne i «affective turn within the social sciences». 

Jeg tilegner denne bloggen til «mine» tre flotte masterstudenter; Thea, Adele og Stine som har viet seg til  til å utforske dette aktuelle tema i det kommende året.

Litteratur:

Giovanna Colombetti ( 2014). The feeling Body. Affective Science Meets Enactive Mind. Cambridge, MA, MIT Press.

Lisa Blackman ( 2012). Immaterial Bodies. Affect, Embodiment, Mediation.  London, Sage Publications Ltd  

Drømmenes teater

Gro Rugseth

Da barna mine var små hadde jeg en repeterende drøm. Jeg drømte den samme drømmen gjentatte ganger gjennom mer enn tyve år. Ikke hver natt, ikke hver uke, men så regelmessig at jeg av og til – i drømme og altså mens jeg drømte – kunne si til meg selv at jaha, her er den igjen!

I drømmen løftet jeg barn. Både mine egne og andres. Min søster og brors og mine venners barn. Jeg løftet dem opp fra gulvet, fra gresset, fra stoler, ut av biler, ned fra steiner. Løftet startet med at jeg kjente min egen styrke i armene, jeg merket at jeg var sterk og tok skikkelig i. Ganske raskt kjente jeg imidlertid at jeg ble kraftløs. At jeg mistet evnen til å holde barna og de begynte å gli ut av armene mine. Det gjorde meg veldig redd og fortvilet, jeg prøvde å holde dem oppe, men armene ville ikke lystre. Jeg våknet av drømmen med en stor uro og måtte alltid bruke noen minutter på å roe meg ned før jeg kunne forsøke å sovne på nytt.

Da min yngste sønn var ferdig med ungdomsskolen og i gang på videregående og hadde ganske voksne søstre, sluttet jeg å drømme den drømmen. Det gikk sikkert ett år før jeg kom på at jeg ikke drømte om å miste unger ut av armene lenger. Det dukket opp i tankene mine en dag jeg hadde litt tid på rødt lys. Sånne øyeblikk er ofte tilstrekkelige til at jeg liksom synker litt innover i meg selv og oppdager ting jeg ikke har tenkt på på lenge. Denne dagen gikk det opp for meg at wow, nå drømmer jeg ikke om at jeg ikke klarer å holde ungene mine oppe mer! Jeg hadde alltid følt at den drømmen hadde en symbolsk betydning, at det var innsikter i den som jeg burde lytte til, at den var en oppsummering av en dyp bekymring jeg hadde for at jeg ikke skulle strekke til som mamma for de tre. At jeg sluttet å drømme om å være kraftløs gjorde derfor godt, jeg kjente meg styrket av det og tenkte at nå har jeg klart å stole på at det er godt nok det jeg gjør. Da det ble grønt var jeg førstemann ut i krysset.

Nå skal yngstemann flytte ut. Han er ferdig med videregående og har planer for det neste året som betyr at han ikke skal bo sammen med oss mer. I natt drømte jeg en ny drøm. Min sønn og jeg var midt inne i en italiensk landsby. Det var masse folk, trange gater, smug og bakgårder. Så mistet jeg ham av syne. Jeg tenkte at det var rart, for han er jo så høy at han burde være synlig over alle disse små italienerne! Jeg lette tvers gjennom hele byen, mer og mer fortvilet, urolig, redd, oppkavet. Han var ikke å se. Ut av et museum veltet det en svær flokk mennesker, jeg ble fanget inne blant dem, hindret i å lete og begynte fortvilet å rope navnet hans høyt. Samtidig visste jeg det var nytteløst å rope, at han ikke kunne høre meg. Midt i et slikt rop våknet jeg. Jeg var såpass urolig at jeg ga opp forsøket på å sove videre.

En kaffekopp senere har jeg for så vidt fast grunn under føttene igjen, men er fortsatt litt bekymret for at denne livserfaringen, det at yngstemann skal flytte ut, skal føre til gjentatte oppsetninger i mitt drømmeteater. Ikke det at det ikke er spennende, jeg blir bare litt trøttere enn jeg liker å være utover dagen. Og mellom oss, kanskje er denne nye drømmen langt å foretrekke. Hvis han ikke skulle flytte ut ville jeg kanskje få mareritt om at noen ville kvele meg. Drømmeforsker Jon Tolaas sa en gang at drømmer ikke gir studiekompetanse, men at de likevel har uendelig mye å lære oss. I noen deler av drømmeforskningen omtales drømmer som ubevisst tenkning, men Roar Fosse som har tatt sin doktorgrad på drøm sier denne forskningen fortsatt er dominert av flere spørsmål enn svar. Selv om vi vet mye om drømmenes biologi gjenstår det mye før vi forstår andre sammenhenger drømmene ofte tilskrives. I drømmeterapi forstås det den enkelte drømmer om, på hvilke tidspunkt i livet, og på hvilken måte som et individuelt og subjektivt språk, et eget ”drømmespråk”. I slik terapi tar man aktivt i bruk drømmer og det drømmene taler om for å få utvidet innsikt i personers erfaringer og emosjoner. Mine drømmer forstår jeg som terapi i seg selv. Jeg tror ikke jeg trenger en terapeut til å sette puslebitene sammen og forklare sammenhengen som jeg lever og drømmer meg inn i for tiden. De gir mening allerede og det er fint å bare gå her en søndags morgen og erkjenne at jeg har et drømmeliv. På alle måter.

Brudal, P.J., Brudal, L.F. (2008). Drømmens psykologi; ny forståelse og praktisk bruk av drøm. Fagbokforlaget
Fosse, R. (2007). Nye funn om drøm som fenomen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol 44, nr 4, s. 434-440.

En hyllest til tankene- slipp dem fri!

Skrevet av Gunn Engeslrud

 

Jeg deltok nylig på en yogatime der vi fikk beskjed om «å tømme hodet» og «bare være». Jeg fikk assosiasjoner til å tømme vann ut av en bøtte, et mekanisk grep om en praktisk handling. Etterpå tenkte jeg at å fremføre en slik instruksjon også er en tanke- tanken om at vi skal tømme hodet for tanker – hvor kommer tanken om det fra? Paradoksalt nok må noen ha kommet på tanken om at tenkning kan forstyrre «tilstedeværelsen». Men er det slik det oppleves? Kan vi ikke være like mye tilstede i tenkning som i væren? Min klare forståelse er at tenkning og væren tilhører kroppen og livet. Min grunn til å praktisere yoga og meditasjon er muligheten praksisen skaper til å oppdage og å møte tanker som oppstår og gi dem tid til å vise seg. I dette møtet på yogamatta eller meditasjonsputa blir tanker, situasjon og liv tydeliggjort. Praksisen gir en mulighet til akseptering. Ingen ting å kvitte seg med, ikke noe å oppnå, ikke noe å prestere – oppdagelse av det som viser seg, oppstår – interessere seg for det og akseptere.

Ved å tenke om praksis at det er noe bestemt som skal oppnås – eksempelvis «tømme hodet for tanker» vil mange oppleve at de mislykkes fordi det kommer tanker under praksisen. Det mange trenger å høre er at det ikke er noe «feil med verken dem selv eller tankene». Poenget er å oppdage at det som skjer oppstår i deg og at du merker at det finnes et refleksivt rom i deg- noe i deg merker seg selv. Filosofen Hans Skjervheim er kjent for sin utlegning av at mennesket er et vesen som selv kan reflektere over seg selv, og i tillegg reflektere over refleksjonen http://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Skjervheim

Første gang jeg kom i berøring med tema «å slippe» i en faglig sammenheng var i egenbehandling i psykomotorisk behandling hos Aadel Bülow -Hansen http://no.wikipedia.org/wiki/Aadel_B%C3%BClow-Hansen. Det «å slippe pusten ut», sukke og gjespe var synonymt med å «slippe til bevegelser» i kroppen og «løsne» på spenninger i kroppen og musklene. Jeg husker jeg fikk assosiasjoner til Simone de Beauvoirs http://no.wikipedia.org/wiki/Simone_de_Beauvoir frihetsbegrep – det er frihet, kroppslig frihet til å puste ut og uttrykke sin subjektivitet og individualitet som er tilstedeværelsens kjerne – ingen «lykke» kan skapes uten denne forutsetning.

Det er ingen grunn til å gjøre tanker til «hovedfiende» – og som, i følge flere instruksjoner jeg har blitt utsatt for, skal «tømmes» og at «ego og hodet» er en kilde til problemer. Det kan høres fint ut å «tenke mindre» – men mitt anliggende er at vi må tenke mer, reflektere mer kritisk og riktigere.  De smarte tankene til Simone de Beauvoir, Hans Skjervheim og Aadel Bülow–Hansen, inspireret meg i dag. Tankene er ikke et problem i seg selv –  mer hva vi tenker på? Tenk selv- slipp tankene fri!