SPRÅKET om KUNST? Et spørsmål om Hvilket språk?

 

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Diskusjoner om språk og kunst er gjengangere i samfunnsdebatter, nå igjen i Klassekampen, der Lotte Konow Lund, støttet av Sverre Koren Bjertnes tar til orde for at kunstnere må « ta tilbake språket».  Spørsmålet er; hvilket språk skal de «ta tilbake», og hvilket språk er det som er tatt fra dem, og av hvem? Å skape kunst er i seg selv språk, visuelt, kinestetisk, auditivt, affektivt, intellektuelt og verbalt; hva betyr disse ulike formene for språk i opplevelse av- og forståelse av kunst? Koren Bjertnes siteres på i Klassekampen 4. mars, «kunsten min skal alltid være motivert i noe jeg vet hva er». Å vite hva noe er, er filosofisk sett et stor spørsmål. Hvordan og når kan vi slå fast at vi vet noe? En indikator kan være at det vi vet har opphav i erfaringer fra levd liv og historie: noe som for øvrig også bør være kontekst for ethvert språk; eller er det ikke slik? Kunstneren skal, i følge debatten i Klassekampen, angivelig ha «gitt fra seg språket til kuratorer, teoretikere etc», noe som har skapt et «fjernt og abstrakt» språk – uten referanse til “virkeligheten”, men «lukket inne». Leddet mellom erfaringer av kunsten og språket om den, henger ikke sammen.

Et spørsmål er; Hvordan bruker kunstnere selv (verbal) språket om egen kunst?  Kunst handler om er å vise noe frem, uten å måtte ty til verbalspråk eller skrift. Like fullt eksisterer kunst innenfor en språkkultur – og både publikum og kunstnere vil på ulike måter tolke det de opplever innenfor språklige kategorier. Til tross for dette – som publikum åpner vi oss i gode stunder for et kunstverk – tårene kan strømme på uten at en vet hvorfor, følelser kan fylle kroppen og berikelse, minner, frykt, forferdelse, kjærlighet,  åpninger mot noe stort og uoverskuelig kan skylle inn, som ordløse tilstander. Følelsen kan være «jeg har ikke ord». Kroppene og verkene har sine egne kontaktskapende språk og måter å dele innsikt, erfaring og kunnskap på.

Her er paradokset; at kroppene og verkene deler innsikt er et perspektiv. Dette perspektiver må gis betydning gjennom verbalspråket, ellers overses det i debatten om språkets rolle. Det trengs mao et språk om språket! Det finnes erfaringer som ikke (ennå ikke) kan artikuleres i tekst eller verbalspråk – erfaringer som må dveles ved, undersøkes og gjendrives, slik Natalie Depraz, Francisco J. Varela og Pierre Vermersch gjør i boka «On becoming aware. A pragmatics of ecperiencing» Her gjennomgår de systematisk, med utgangspunkt i Edmund Husserls fenomenologi, hvordan vi kan bli klar over og kjent med våre tanker og følelser i praksis gjennom hands-on-arbeid. Mening, den immanente evne til innsikt om livet og oss selv må kultiveres, vies tålmodighet og gjennomleves, slik at verden og erfaringen kan vise seg og at det «uttenkte» må vike for det om kjennes og leves i kroppen. Praksisen med å utforske egne erfaringer gis forrang – og «belønningen» kan være å komme fram til nye språklig uttrykk, som vi ikke visste var der a priori. Et slikt kinetisk-kroppslig kunnskapsfelt og estetiske erfaringer er kunsten egnet til å støtte opp under.

Konkusjonen er at språket om kunsten må debatteres – ikke minst for kunstnere som skal skrive søknader om økonomisk støtte til sine prosjekter; de må skrive seg inn i det som oppfattes som «det rette» språk – og her støter de på spørsmålet om hvilken betydning selve språkbruken har. Språkfilosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) kan komme oss til unnsetning. Ved å rive ord og begreper ut av en sammenheng; jfr. slik Koren Bjertnes siteres på at «et innfløkt kunstspråk fratar publikum troen på at de kan forstå kunst», peker Wittgenstein på; at dersom forholdet mellom språk, mening og virkelighet ikke blir fremstilt som forståelig, kan språket bli gående «på tomgang» og fjernes fra menneskelig livsverden. Ved at språket om kunsten overser sammenhengen mellom språkbruk og livsform, står språkbruken i fare for å «lukke kunsten inne».  Et viktig poeng er at dette ikke er «språkets feil», men at vi som bruker og skaper språket, må reflektere over språket og oss selv som språkbrukere. Språk kan, som at annet, brukes på mange måter; til å få makt, penger og kontroll, til utvidet forståelse og kommunikasjon, til refleksjon og kritisk meningsutveksling.  Vi kan “become aware” over det språk vi bruker, og hvor i vår erfaringer og tankeverden språket kommer fra. Får vi sagt det vi vil? Sier vi med det språk vi bruker “mer enn” ordene? Hva legges til ed tonefall, kropp, og stemme? Dette er spørsmål, som, så langt, ikke berøres i debatten.

Til slutt, som Koren Bjertnes siteres på; publikum skal ha frihet i sine tolkninger og opplevelser.  For å oppleve en slik frihet trengs dialog sammen med kunstnere og andre som kan bidra til å realisere tolkningsfrihet – og til det trengs også et språk om akkurat dette.

Depraz, N; Varela, F.J and Vermercsch, P ( 2002). On Becoming Aware. A Pragmatics of experiencing. John Benjamins Publishing Company. Amsterdam/Philadelphia.

Tilstedeværelse “innover” og/eller “rettet utover mot verden og andre”- en refleksjon

skrevet av  Gunn Engelsrud


SEMINARIUM: Hvordan henger den opplevde, indre og den observerte, ytre verden i dansefaget sammen? Hvilken verden tillegges størst gyldighet, og hvorfor? Professor Gunn Engelsrud ved Norges Idrettshøgskole deler tanker etter første dag av Seminarium II på Kunsthøgskolen i Oslo 29. januar.

Publisert: 13.02.14  TweetFace


Dansedyrkerne og prosjektleder Sidsel Pape inviterte 29 og 30. januar til prosjektet Seminarium på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg deltok første dag og vil i det følgende ta opp tema jeg ble inspirert til å skrive om.

Først ute var Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, sammen med Alexander Refsum Jensenius. I et prosjekt kalt Sverm tematiserer de stillstand og mikrobevegelse og spør om det er dans. De har undersøkt hvilke erfaringer som oppstår ved å stå stille over bena; altså gir seg over til posturale svingninger og kroppen oppreiste stilling og vekt balansere over understøttelsesflaten; mao la posisjonen skje og virke i kroppen. De to har, (sammen med flere andre) gjort mange erfaringer. Resultatet er blant annet at de har blitt sensitive og oppmerksomme i hverdagen; både når det gjelder barnestell og middagslaging! Omverden virket støyende og påtrengende etter uker i «stillstand». Skalaene for å nyansere erfaringer endret seg; og som Kari Anne påpeker; i dansetrening har hun lært mye om bevegelse i rom, gjøring, men mindre om tilstedeværelse og det å være. Hun opplever at det å være gir henne mer å «fylle» bevegelsen med; å stå stille blir vakkert. Oppmerksomheten vendes innover mot «seg selv». Samtidig gjøres objektive målinger av mikrobevegelsene i stillstanden. Den «ytre» og den «indre» verden samsvar ikke alltid. Eksempelvis kan en person en dag føle stillstand, men målingen viser mye bevegelse.

Et spørsmål blir: Hvordan henger disse to «verdener» sammen, eller; hvilken «verden» tillegges størst gyldighet, og hvorfor? Refleksjoner over disse ulike kunnskapsformer ble ikke diskutert, ei heller hvor forskningen skal plasseres sjangermessig og teoretisk. Er det empirisk forskning, grunnforskning, praksisforskning? Refleksjoner over dette blir helt sikkert neste skritt i diskusjonen.

Marie Bergby Handeland med Hallvard Surlien og Kristoffer Aune Kostveit i prosjektet DE GRØNNE undersøker om ethvert menneske kan være en danser, og spør om hvemsomhelst kan samtidsdanse? Marie starter med å trekke en distinksjon mellom lærte og ikke-lærte bevegelser. Hun omtaler sin egen kropp og bevegelse/dans som sosialisert til bevegelser som nærmest utelukker det å være «her og nå». Som danser er kroppen «påvirket av alle tankene om hva dans skal være» og bevegelsesuttrykk og «teknikker» dansere har lært, kan like gjerne oppleves som et hinder som en nyttig kvalifikasjon Hun har derfor søkt noe «mer genuint», og valg å arbeide sammen med to unge menn uten danseerfaring. Sammen utforsker de hva dans kan være uten at Marie vil «påvirke» dem. Ideen er at de skal «kjenne etter å danse innenfra». De unge mennene konstitueres som «de andre», som om de har «noe», som hun som utdannet danser og koreograf ikke har eller «har mistet». Ved sine valg får Marie fram bevegelsesuttrykk som hun ønsker «skulle komme fra dem selv»; bevegelser som har opphav i egen kropp og som kjennes og merkes av utøveren selv.

Opplevelsen av å se de unge mennene i bevegelse minnet i alle fall meg om, at bevegelse er relasjonell og kontekstuell, noe som betyr at den ikke utelukkende kan komme «innenfra» men utrykkes i en sammenheng med andre. Presentasjonen reiser noen grunnleggende spørsmål om hvordan kompetanse innen samtidsdans læres og hvordan utdanning kvalifiserer dansere. Om danseutdanninger «fjerner» muligheten til å «være ekte», kan det handle om mangel på faglig språk og refleksjon. Problemet er, som i forrige, innlegg, at publikum i liten grad fikk øye på hvilke faglige begreper, som kunne vært trukket fram for å belyse disse viktige spørsmål innen samtidsdans.

Heidi Jessen og Anne Kathrine Fallmyr, begge masterstudenter i koreografi på KHiO, spør i prosjektet Landing Sites hva som skjer med scenekunsten når den involverer publikums kropp fremfor å beskue utøvernes kropp? Studentene ønsker å involvere publikum på et sanselig, kinestetisk nivå. Også her er bruddet med estetiske «ytre» kriterier for hvordan dans skal «se ut», tydelig og gjennomført. Publikum får i oppgave å gå sammen i par, ta av seg sko. Deretter føres en av partene den andre rundt i en «sanseløype», der personen som blir ført kan lukke øynene og kjenne ulike underlag, stofflighet, lukter og lysforhold; samt kjenne egne følelser stige frem eller bevege seg i kroppen. Vel tilbake til stolene åpnes det diskusjon om publikumsrollen; hva betyr det å bli involvert og deltagende publikum.

En spør; kan ikke publikum får komme for å se dans lenger; må de selv danse? Hva betyr dette mer presist for deres egen opplevelse? Er «kontakt med kroppen» en erfaring som er avhengig av en aktiv publikumsrolle; og aktiv på hvilken måte? Er publikum også med å skape forestillingen og hvem tar «ansvar» for deres opplevelse. Blir de mer opplevende av å delta selv? Dette spørsmål ble ytterligere tematisert i neste innlegg.

Elizabeth Svarstad med koreograf Anne Grete Eriksen i prosjektet Lovedans setter opp en tidsakse med sitt historiske blikk på estetikk og kropp, subjekt og kunst. Publikum møter en barokkdanser i tidsriktig kostyme og som danser til ditto musikk. Bunker av Norges Lover (de stabile og historiske, som likevel er foranderlig) skaper et rom der publikum sitter rundt og er tett på. Vi sitter stille. Mens konklusjonen i forrige innlegg var å minne publikum på sin rolle somsansende subjekt, fikk dette begrepet sin realisering i denne visningen: danserens kontaktskapende tilstedeværelse i dansen. Med presise gjentagelser, et åpnet blikk, virker tilstedeværelsen «utover» i rommet. Dansen, tingene, rommet og publikum virker sammen. Slik sett tydeliggjøres at tilstedeværelse i dans – både hos danser og publikum – er gjensidig, og skapes og leves i rommet mellom.

Der andre presentasjoner søker «innover» virker Elisabeths dans «utover» i rommet og et rettet mot publikum (og ikke innover i seg selv). Min opplevelse var at den presise barokkdans med trinn og gester involverer og aktiverer publikums kropp like mye som situasjonen der publikum var aktivt gjørende – her var publikum aktivt værende.

Solveig Styve Holte, masterstudent i koreografi ved KHiO, med Marte Reithaug Sterud presenterte prosjektet Den siste danseterapien. Dette innslaget problematiserer hvordan en kunstutdanning setter seg i et menneske og et kunstnerskap og hvilken mulighet den enkelte har til å reise institusjonskritikk. Solveig og Marte artikulerer sine erfaringer fra å være studenter i danseutdanninger. Jo mer de hadde stått foran og sett inn i speilet, jo mindre hadde de følt seg sett. Det er som kroppsobjekter de har blitt vurdert, og det er ferdighetene i spesifikke måter å danse på som har blitt verdsatt. Deres opplevelse er traumatisering og fremmedgjøring. Gjennom språk, samtale og refleksjon har de klart å skape distanse.

Erfaringene som ble presentert sto i steil kontrast til dagens kunnskap om undervisning og læring i utdanning. Studenter (og elever) har lovfestet rett til å medvirke i egen læringsprosess og motta fremovermeldinger, og vurderinger som benyttes skal stå i forhold til hensikt, mål og innhold i utdanningen. Å være utdannet i dagens samfunn innebærer å bli introdusert til forskning, et fagspråk, diskusjoner og refleksjon om læring.

Innlegget fikk fram at dansekropper trenger omsorg, støtte og empati, og at det må skje i utdanning.

Samlet sett hang dagen sammen på en utmerket måte både faglig og sosialt. «Tilstedeværelse» var et gjennomgangstema; «inn i kroppen-ut i rommet», ikke – utdannende dansekropper, publikumsrollen som sansende subjekter, tradisjonsdansens kontaktskapende potensial og danseres behov for å snakke, lytte og delta i ordskiftet med egne erfaringer.

Teaterkritiker Anette Therese Pettersen og musikkritiker og redaktør for Scenekunst.no Hild Borchgrevink ledet publikum kyndig gjennom dagen

http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=4813

“Det er det ytre som teller”

Gro Rugseth

Lørdag morgen betyr aviser og kaffe her i huset, så også denne snøfylte lørdagen i januar. Forsiden av Aftenposten: ”Slankeoperasjonen var min siste sjanse til å passe inn”, følges opp med fete typer (sic!) på s.16: ”Det er det ytre som teller” http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Det-er-det-ytre-som-teller-7437180.html#.UtvH2KUhbsE . Fedmeopererte Kristine på 23, ny-slanke Rolf- Ørjan på 40 og tidligere jojo-slanker Lina 51, konstaterer på hver sin måte at det er livet som slankere som er det eneste attraktive. Livet som tykk er pyton fra ende til annen.
Journalistene Fuglehaug og Tveter vil at leserne skal smake på begrepet ”fettisme”, men har forspist seg på det selv. De har fråtset i stigmatiseringssirupen og glemt å puste mellom munnfullene. De utvalgte informantene, ekspertene og forskningsreferansene understreker rettlinjede sammenhenger mellom det å være tykk og et dårlig selvbilde, ekle blikk fra andre, sosial isolering, færre jobbmuligheter, lavere lønn. Milde måne for et nitrist tjukkasliv, tenker jeg, og får dermed øye på artikkelen som et tre siders eksempel på…nettopp fettisme!

Kollega Gunn tekster meg, hun har også lest og kommenterer at kropp og utseende i artikkelen blir ”alt og ingenting”. Et journalistisk grep som til forveksling er helt likt den fettismen de tilsynelatende har ønsket å belyse og som forenkler det å leve som tykk til et oversiktlig kart av forutsigbare og entydige sammenhenger. Den eneste bevegelsen i forståelsen av det å være tykk som blir synlig i teksten er at mens det før ble snakket om å være tykk og blid, er det tykk og trist som gjelder nå, kort oppsummert i et sitat fra Rolf-Ørjan: ”Kropp og utseende betyr alt”. Den ny-slanke har blitt en fettist og får være det, helt uforstyrret av journalistene.

Neida Rolf-Ørjan, der tar du feil. Det er veldig mye annet som også betyr noe for hver og en av oss som leser avisen denne lørdagen. Du kan være tykk og bli statsminister i Norge, har du glemt det? Det skulle jeg ønske journalistene hadde kommet på å si. Da måtte Fuglehaug og Tveter antakelig først ha lest seg litt opp på tilgjengelig forskning som undersøker det å være tykk som veldig mye annet enn det fettismebrillene får øye på. Tykkhet som et individuelt og varierende fenomen, ikke som noe likt og fast og forutbestemt. De måtte ha opprettholdt en nysgjerrighet på alle mulige måter en kan ”gjøre det å være tykk” på. Jeg sier ikke at fettismen ikke eksisterer, artikkelen er som sagt et treffende eksempel på det. Jeg sier heller ikke at det er lett å være tykk i vår tid, artikkelen gir noen korte glimt inn i hvor dyptgripende vanskelig det kan være for enkelte. Det er bare det at det er de eneste historiene vi får og dermed er den fettistiske sirkelen sluttet. Det blir ikke mulig for leseren å få øye på noe som helst annet enn det nitriste ved å være tykk, og det fyller på i et beger som allerede renner over av den type forestillinger om tykkhet. Selvsagt finnes det pusterom også i en fettistisk tid. Selvsagt er det stor variasjon i måten å leve tykkhet på. Se litt på denne damen for eksempel: http://www.youtube.com/watch?v=g-pMf342UL0 . Kimberley Dark kan kanskje gi noen hver et spark på fordommenes skinnlegg. Hun snakker tilbake fra den tykke kroppen med humor og vidd og gjør sin tykkhet på måter som utfordrer og vrir og vrenger på klamme forestillinger.

Ok, en formildende omstendighet kan tilgodeses journalistene. Når de tilsynelatende ikke har gått inn i tematikken fettisme med særlig grad av nysgjerrighet eller jaktinstinkt for nye perspektiver, så viser det tilbake på fenomenet selv. Det eksisterer så fastlåste og forenklede forestillinger om det å være tykk i vår kultur, både innen fag, forskning, politikk og hverdagssamtaler at det krever litt ekstra å tenke med for å få dem til å slå sprekker. Sprekker som kunne slippe litt lys inn, belyse helt andre og kontrasterende måter å leve som tykk på og som kunne utfordre fettismen fremfor å forsterke den. Så kjenn litt på den Fuglehaug og Tveter, skal ikke journalister jakte på nyheter? Å fremstille fettismen som totalitær og det å være tykk som et endimensjonalt og ferdig forstått fenomen er sååååå forrige tirsdag!

Negativ – heldigvis!

Gro Rugseth
Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden omtales det som at resultatet er ”negativt”. Et snedig språklig fenomen eller en ganske betydningsfull, logisk brist?

Jeg liker fastlegen min. Hun er på min alder, vi snakker godt sammen. Hun er opptatt av faget sitt og deler gjerne ny kunnskap med meg. Jeg var hos henne her om dagen, rutinesjekk og litt prøvetaking av dette og hint. Alt var tilsynelatende i orden med meg, eller ”prøven var negativ” som det heter i medisinske kretser. Siden har jeg gått og tenkt på akkurat det snedige språklige fenomenet. Jeg har jo hørt det før, men denne gangen la jeg av ukjent grunn merke til at det var sånn det ble sagt, og det har siden dukket opp i tankene med jevne mellomrom. Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden, omtales det som at resultatet er ”negativt”. For hvem? Det var jo ikke det jeg kjente på, det var jo ikke negativt for meg. Tvert om, for meg var det jo utelukkende positivt. Jeg har tross alt rundet femti og er jo klar over at en dag vil noe oppstå i min kropp som vil skape alvorlig trøbbel. Kan jeg risikere å oppleve at den dagen prøven viser alvorlig sykdom så sier legen at ”ja, her var det positive funn!”?

Jeg forstår at begrepet ”negativt” viser tilbake til det prøven retter seg mot, å oppdage sykdom. Når sykdomsmistanke ikke bekreftes, innebærer det en negasjon av et hypotetisk spørsmål og omtales som et negativt resultat. Men så kan jeg gjøre meg litt mer vrien igjen og fundere på om ikke denne lille språklige greia er ganske betydningsfull. Betydningsfull for å vise frem et adskillig større fenomen som den medisinske tradisjonen strever med; nemlig det å plassere subjektet, personen, den som eventuell sykdom angår aller mest, i sentrum. Fra mitt pasientperspektiv blir i hvert fall legens talemåte opplevd som en logisk brist. En opplevelse som understrekes ytterligere av at hun må gå veien via en ny forklaring for å nå frem til hva dette betyr for meg. Da henger hun på den lille ekstra setningen; ”ja, altså negativ prøve betyr jo positiv for deg da”. Ja nemlig, så hvorfor gjøre det så komplisert?

Gjør jeg meg skikkelig vanskelig kan situasjonen forstås som at det jeg erfarer ikke prioriteres, at det gjøres til noe sekundært i legebesøket. Det primære er prøvene som tas og resultatet av dem. Men uten meg hadde det ikke vært noen å ta den bestemte prøven av, den er tatt av noe i meg og resultatet viser til noe ved meg. Allikevel, selv om prøvens substans er fra min kropp, tar samtalen om den mellom legen og meg utgangspunkt i noe utenfor kroppen min, prøveresultatet, som om det taler for seg selv og med en selvsagt prioritet. Mitt poeng er ikke at dette skjer som et resultat av at legen ignorerer meg. Jeg har aldri hatt grunn til å tvile på at hun bryr seg og vil mitt beste. I samtalen mellom oss er vi dessuten begge opptatt av prøveresultatet, så vi er til dels sammen om orienteringen bort fra meg som subjekt og over på det prøven kan si noe ”objektivt” om. Mitt poeng er at et tilsynelatende ubetydelig språklig fenomen ikke oppstår ”av seg selv”, men er sammenhengende med noe adskillig større og mer komplisert, nemlig helsefagenes kontinuerlige problem med å kommunisere slik at pasientens erfaringer gis plass i dialogen (Engelsrud 2013). Talemåten om mitt prøveresultat uttrykker et medisinsk-faglig kunnskapssyn hvor en type kunnskap prioriteres fremfor en annen. Den kunnskapen som gis prioritet skyver subjektet til side, setter kunnskap fra subjektet selv på vent. I det små, en ganske ubetydelig sak, i det store dypt problematisk og utgangspunkt for frustrasjon og fremmedgjøring i møtet mellom helsepersonell og pasient.

Mens jeg skriver blir jeg mer klar over hvorfor jeg har blitt gående og tenke på dette i ettertid. Det oppsto nemlig enda en situasjon i løpet av mitt legebesøk som synliggjorde at selv om en konsultasjon på ett plan dreier seg om pasienten, så risikerer dette jeget å glippe ut av syne for legens medisinske perspektiv. Mens jeg gjorde meg klar til å gå snakket vi to videre om stort og smått. Jeg kommenterte sånn helt generelt at mørket var krevende. At byen uten snø gjorde måneden vi var inne i mørkere enn jeg kunne huske fra tidligere. Det var da hun sa det, at jeg kunne få mer ”overskudd av å trene litt”. Jeg vet at sånt skal leger snakke med pasienter om nå til dags. Det forventes av leger at de presenterer et overordnet og 100 % generalisert folkehelsebudskap, som et individuelt tilpasset råd til den enkelte pasient. En krevende øvelse, denne gang levert på medisinsk autopilot. Det min lege ikke vet er at jeg trener jevnlig. Jeg går Birken og løper maraton. Det har aldri falt seg slik at vi har snakket om det. Vi har faktisk aldri før snakket om trening, og når det først skjedde glapp jeg som meg ut av syne igjen.

Det lugga litt mellom oss denne dagen, jeg innrømmer det, men jeg skal ikke gjøre meg mer vanskelig nå. Jeg liker fortsatt legen min. Det er bare det at medisinens perspektiv av og til gjør samtalene våre mer kompliserte enn de trenger å være.
Referanse:
Engelsrud, G. (2013): Kroppen i klinisk kommunikasjon. I Johnsen, K. & Engvold, H.O. Klinisk kommunikasjon i praksis, Oslo: Universitetsforlaget. s. 77-85

Folkehelse og idrettspedagogikk – del 1

I eit blogg-innlegg på www.nih.no om tverrfagleg samarbeid om folkehelse blir det lagt opp til ein diskusjon om kandidatar som har bakgrunn i fysisk aktivitet og helse, personleg trening og idrettsbiologi kan vere komplementære til fysioterapeutar i folkehelsearbeid. Ein slik diskusjon legg opp til profesjonsstrid som truleg ikkje er spesielt nyttig, men frå mitt idrettspedagogiske perspektiv er det heller ikkje så vesentleg kva for faggruppe som har den beste ekspertisen på området «individuell trening». (Eg lurer meir på kva som er svaret på spørsmålet: Treningsekspert – ein ekspert i kva?) Frå ein pedagogisk ståstad er det derimot viktig å finne ut om dei fagfolka som gir seg i kast med å arbeide med andre menneske, som av ein eller annan grunn ønskjer å delta i bevegelsesaktivitetar, er innstilt på å undersøkje spørsmål som:

 

* Kva skjer i bevegelsesaktiviteten?

* Kva betyr det å vere involvert i bevegelse for den som beveger seg?

* Kan eg som fagperson forbetre den måten eg opptrer i min relasjon til deltakarane gjennom å forstå deira erfaringar på ein meir nyansert måte?

* Kan eg verdsette deira erfaringar av å vere i bevegelse som like truverdige og verdifull som mine erfaringar av å vere i bevegelse?

* Når eg spør etter deira interesser, ber eg dei om hjelp til å forstå deira verd slik dei ser den, slik at eg kan forstå mi profesjonelle verd i lys av deira erfaringar og interesser?

 

Desse spørsmåla er henta frå ein artikkel av Maureen Connolly (1995), som held fram med å seie: “Perhaps we might reconsider our teaching methods and styles; perhaps we might reconsider how we arrange time and space; perhaps we might reconsider what we mean by ‘fun’, ‘good’, and ‘success’ – perhaps by considering lived experience, we might begin to reconsider many of our assumptions” (s. 30).

 

For å kunne jobbe med andre menneske for å skape læring (eller åtferdsendring, om det er språket ein vil bruke), kan eg ikkje sjå at det er nokon veg utanom å forholde seg til desse spørsmåla, men i kor stor grad er folkehelsarbeidarar opptatt av dette?

 

Referanse:

Connolly, M. (1995). Phenomenology, Physical Education, and Special Populations. Human Studies, 18, 25-40.

 

 

OPPDRAG LYKKE? En kommentar til NRK-serien.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

NRK har nettopp avsluttet serien Oppdrag Lykke, en serie i 8 deler der vi møter Aina, Stål, Kristan og Stine, samt veileder og lykkeforsker Lisa Vivoll Straume (den eneste NRK bruker etternavnet til på sine nettsider). Programmet er plassert i kategorien; helse, forbruker og livsstil – et yndlingstema i samtiden. I det siste programmet oppsummeres og måles «lykken» – alle har «gått opp» i tallvolum – (eksempelvis fra 35-78). Tallene taler “beviselig” om lykkeøkning. Et av temaene som trekkes frem er at de har blitt mer «tilstede her og nå». Tilstedeværelse, «presence», «være i nuet», er språklige uttrykk for å oppnå slike ønskverdige tilstander. Paradokset, som verken deltagerne eller deres veileder trekker frem, er at tilstedeværelsen oppnås gjennom å få distanse til en selv. Deltagene må reflektere over seg selv for å få øye på sine valg og vaner. De lærer at det som “skjer med dem” handler om valg de gjør, mer enn skjebne; at alt en person gjør kan forstås som valg – i hvert sekund, hvert møte.

Buddisten Pema Chödrön skriver at «the present moments is our ally». Grunnleggende sett viser hun til at tilstedeværelse er et dobbelt og paradoksalt fenomen. På den ene siden er vi alltid bundet til å være «her og nå». Selv om jeg tenker på fremtiden eller lengter til fortiden, gjøres dette alltid NÅ. Vi kan med andre ord ikke være noe annet sted enn her og nå. Vi er bundet til sted – men opplever oss ikke nødvendigvis “tilstede”.Hvordan kan det så forstås at «tilstedeværelse» må læres ved å bli coachet i lykkearbeid? To fenomener belyser dette;

1) Opplevd tilstedeværelse foregår på et annet nivå enn det ontologiske «faktum» at vi finnes i verden som kropper, underlagt tyngdekraft og med beina trygt plantet på jorda.

2) Oppdagelse eller rettere erkjennelse av forrige fenomen krever refleksiv distanse og «utenfra»-perspektiv på seg selv.

I «lykketreningen» blir personene coachet til å bli mer vant til å «gå tilbake» til øyeblikket – noe de samtidig allerede alltid er i – men samtidig har blitt vanemessig sosialisert til å se «bort fra». «Selvmerking» som filosofen Dan Zahavi kaller det, er både en helt avgjørende følelse for å eksistere – samtidig kan følelsen overses. Hva jeg føler, kjenner og erfarer i øyeblikket, kan overses, som relevant og betydningsfull erfaring. At selvmerking via egen kroppslige erfaring ikke blir ansett som et kunnskapsobjekt, handler også om at vi selv er det subjektet, som må gjøre oss selv til et objekt for refleksjon. Her ligger den spennende dobbelhet ved at mennesket for seg selv og andre er både et subjekt og et objekt i et gjensidig avhengig forhold.  Det er enklere å reflektere over et objekt utenfor oss selv; en tekst, et bilde etc, enn når vi selv både skal være i nuet –  reflektere over betydningen dette nuet har – får så igjen å glemme det for “å leve i nuet”.

Slike grunnleggende paradokser “ligger på lur” og gir grobunn for det tilsynelatende store marked for livsstilscoaching. Endelig er det kunnskap om meg selv som er i sentrum.  Problemet slik jeg ser det er; hvorfor innkluderes ikke kunnskap om selve paradokset i læring om oss selv. Hvorfor skal lykkes måles i tall? Hvorfor gjøre paradokset entydig?

Pema Chödrön skriver: “  Just pausing for two to three breaths is a perfect way to stay present. This is a good use of our life. Indeed, it is an excellent, joyful use of our life. Instead of getting better and better at avoiding, we can learn to accept the present moment as if we had invited it, and work with it instead of against it, making it our ally rather than our enemy”. En slik “enkel oppskrift” er tilgjengelig i og med at vi alle er pustende kropper, som har det som trengs « i oss». Vi har det best nå vi er distanseløst tilstede, i møter med andre, i lek eller arbeid. Når livets flyt stopper opp, trengs  midlertid distanse – slik at vi kan «se» hva vi holder på med, og gripe inn/ta grep. Livsstilscoachene opererer i dette feltet – men forteller ikke at vi har «det i oss» – vi kan når som helst kjenne pusten, lytte og føle. Distanse og nærvær klarer seg ikke uten hverandre – fenomenene blir det de er og føles som via hverandre. NRK – programmet Oppdrag Lykke unndrar sine seere dette grunnleggende poeng.