Kategoriarkiv: Utseende

Let`s do this together

Gro Rugseth

Oprah Winfrey, media-mogul, milliardær og global superkjendis beskrives som et utvetydig forbilde for millioner av amerikanske kvinner, med stor apell og gjennomslagskraft. Betydning hun har som ledestjerne for andre blir ofte illustrert med historien om at kjøttsalget i USA falt umiddelbart 10% da Oprah annonserte at hun skulle slutte å spise rødt kjøtt. Og støtten hun ga til Obamas presidentkandidatur skal ha sikret ham minst en million ekstra stemmer.

Mange amerikanere har en følelse av å kjenne Oprah og at hun kjenner dem. At de kommer tett på gjennom TV-mediet og at de til tross for stjernestatus kan identifsere seg med mange av erfaringene hun deler. Posisjonen forklares med den personlig bekjennende stilen hun har, som var banebrytende på TV da Oprah introduserte sine talk-show. Hun bød på avslørende og gripende historier om eget liv, lenge før vår tids bloggere overtok sjangeren. Oprahs spirituelle “Change your life” TV regnes som det mest populære showet i amerikansk TV-historie. Da det ble avviklet i 2011 hadde The Oprah Show rukket å motta mer enn 40 EMMY Awards (Oscar for TV). Da hadde Oprah selv, gjennom nær tretti år på skjermen delt og diskutert med ulike eksperter sine personlige erfaringer med fattigdom, seksuelle overgrep, tenåringsgraviditet, abort, kjærlighetsproblemer og sist, men ikke minst vektproblemer. Oprahs kritikere har tidligere pekt på det tvilsomme i denne bekjennelsessjangerens betydning som terapeutisk verktøy. Det Oprah og ekspertkorpset i showet promoterer, hevder de, er forenklede og kontroversielle selv-hjelps ideer, med et begrenset potensiale i møte med reelle problemer. Det kan de ha rett i, men at det trekker seere er det liten tvil om.

Mens Oprah har løftet seg fra fattigslig oppvekst til personlig formue i milliardstørrelse og tilsynelatende snakket seg videre fra mørke sider av sine første tyve leveår, har vektproblemene vært stadig tilbakevennende. Nå har oppmerksomheten om dette fått en ny omdreining i amerikanske medier. I oktober 2015 investerte hun over 40 millioner dollar i Weight Watchers, et firma som har vært i markedet med ulike dietter og slankeprodukter siden femtitallet. I tråd med ledestjernestatusen utløste Oprahs investering en tydelig og umiddelbar verdistigning på firmaets aksjer. Where Oprah goes, money goes. Rett før nyttår gjorde aksjen et nytt og betydelig hopp etter lansering av en reklamevideo på YouTube. I videoen, ladet med salgbart stjernestøv, er Oprahs entydige oppfordring til overvektige kvinner; Let`s do this together!

Alliansen mellom Weight Watchers og Oprah er særdeles interessant. Den tydeliggjør at slanking er butikk og ikke helsearbeid. Og som i enhver annen business gjelder det å få kundene inn blant hyller og varer. Til det formålet har Oprahs historie vist at hun kan være et perfekt trekkplaster. Så gjenstår det å forføre kunden, bygge en allianse som varer tilstrekkelig lenge til at varen betales. Men det er et råttent produkt som skal selges, et som ikke virker slik det lover og som ofte gjør mer skade enn gavn. Det har Oprah selv erfart. Hun har “prøvd alt” som det heter på slankespråket, fra utallige leverandører av slankeprodukter. Ofte med umiddelbare resultater, hun har gått drastisk ned i vekt, men også alltid rykket tilbake til start, med ny vektoppgang. Nå er kanskje ikke Weight Watchers verst i klassen. Jeg skal ikke kategorisk avvise at programmet de tilbyr for livstilsendring kan hjelpe enkelte over i et nytt og helsebringende spor. Men det er godt dokumentert at for de fleste blir det som med Oprah; først ned, så opp igjen, også denne gangen. Slankebransjen selger ikke varige løsninger på vektproblematikken, de selger drømmen om den.

For Oprahs investering er det perfekt. Bransjen har i mer enn hundre år lykkes med å kommunisere at det er 100% uønsket å være overvektig eller fet og kundene har strømmet til. I begynnelsen handlet det kun om estetikk. Via tekst og bilder kommuniserte reklame for produkter som skulle holde inne, stramme opp, brenne av, smelte bort eller riste vekk fettet at det var ekkelt, uskjønt, lite tiltalende og rett og slett frastøtende å være fet. Så hang legene seg på. Budskapet fra dem var at det var usunt og sykdomsfremkallende å være fet, samtidig som de aldri tok avstand fra at det også var uskjønt. Snarerer tvert i mot, fortsatt i dag er det åpent diskutert blant leger og medisinske forskere at en dose skam ikke er å forakte hvis det kan føre til vektreduksjon.Og slik kommuniseres det, i en eneste uoversiktlig suppe fra begge hold. Helsepersonell og slankebransjen snakker samme språk og inspireres av hverandre. Det er vanskelig, for ikke å si umulig å se forskjell på Weight Watchers opplegg og de livsstilsendringsprogrammene som nå tilbys i alle helseregioner. Bortsett fra prisen. Sammenblandingen av sprikende og dårlig dokumenterte medisinske begrunnelser og estetiske idealer får kritikere til å hevde at “kampen mot fettet” først og fremst er drevet av en moralsk panikk. Der forskningen ikke strekker til henter argumentasjonen for vektreduksjon næring fra moralske overbevisninger om at å være fet er en skam, du må søke mot den slanke kroppen for å finne helse og lykke.

Så tilbake til YouTube snutten. Oprah vender sitt billion-dollar TV-blikk på deg og sier:
Inside every overweight woman is a woman she knows she can be.
Slagkraften i budskapet dokumenteres nå all-over på nettet. Kvinner melder at de begynte å strigråte. De ble overveldet av Oprahs adressering av de følelsene de selv har slitt med gjennom lange slankekarrierer. De følte at noen endelig forsto dem og melder at nå skal de ta tak. Nå skal de en gang for alle slanke seg til helse og lykke. Sammen med Oprah, som kan smile hele veien til banken. Andre raser imidlertid, mot Oprah og mot Weight Watchers for dette PR-stuntet. Fedmeaktivister plukker budskapet i filmen fra hverandre som generalisert, kvinnefiendtlig og helsefarlig kommersialisme. De ber Oprah holde kjeft og minner henne på at å kjenne seg selv ikke nødvendigvis innebærer å kjenne alle andre. What you see is what you get, sier de. Det finnes ikke en annen kvinne skjult bak fett og valker hos oss, vi er oss selv fullt og helt og lever bedre som fete enn som wannabe slanke.

Selv merker jeg at jeg må beskytte meg for Oprahs blikk og budskap. Jeg merker en potensiell kraft i det hun sier, i måten hun sier det og i iscenesettelsen av det. Jeg merker at det ny-liberalistiske budskapet om å “være sin egen helseminister” har satt seg i øregangen min og hvisker at jeg ikke må glemme min plikt. At det er viktig å være den beste utgaven av seg selv. Og den utgaven skal være tynn. Har jeg litt mye ekstra over magen? Spiser jeg mer enn nødvendig? Trengte jeg den croissanten? Koser jeg meg altfor mye? Trykket fra alt dette vokser med Oprahs budskap. Men jeg faller ikke sammen i krampegråt. Jeg oppsøker de kritiske tekstene og tankene, de som lager et pusterom og et tankerom mellom Oprah og meg. De som får meg til å også vende blikket utover, ikke bare innover, de som gjør verden omkring mer attraktiv enn mitt eget selvgranskende blikk på området rundt navlen. Det må til for å få øye på at Oprah er profesjonell og kommersiell til fingerspissene, hun vet hvordan hun skal komme gjennom TV-ruta og berøre. Berøre følelser og lommebøker. Hun vet hvordan hun skal plassere seg midt i kulturens bankende hjerte og få det til å slå fortere. Og hun vet at der sitter pengene løst. Der er det smart å investere.

Biggest Loser – urealistisk reality

Gro Rugseth

TV-Norge er i gang med en norsk utgave av den amerikanske reality – serien Biggest Loser. Serien handler om 12 fete kvinner og menn som konkurrerer om å tape vekt og vinne penger. Biggest Loser har til nå gått 16 sesonger med stor suksess i USA, konseptet er solgt til en rekke land, har millioner av seere over hele verden og regnes som slanke-TVs ”mor”. I tilknytning til serien har det utviklet seg en hel industri med salg av koke- og treningsbøker, filmer, utstyr, klær og rådgivningstjenester.

Meningene om serien er mange. Mens noen hevder episodene underbygger og forsterker stigmatiserende holdninger mot fete personer som late, ulekre og viljeløse, mener andre at serien fremmer fornuftige holdninger til et alvorlig, individuelt helseproblem; disiplin, viljestyrke, mager kost og hard trening. I forkant av seriestart i Norge var det et kort anløp til debatt i tabloidavisene om hvor ”bra” eller ”sunt” dette er for deltakerne, om de blir ivaretatt på forsvarlige måter underveis og etter innspillingen og hvor ”riktig” det er å slanke seg på akkurat denne måten, se debatten her. Etter premieren var imidlertid den samme pressen svært begeistret for innhold og konsept. VGs anmelder kalte programmet en ”Overvektig opptur” og gav det en femmer på terningen. Dagbladets journalist hevdet at dette er TV-underholdning som har potensiale til både å bryte med fordommer og drive fornuftig folkeopplysning.

Etter seriestart og anmeldelser har debatten om programmet stilnet. Påstandene om seriens betydning for reduserte fordommer og bedret folkehelse kan det allikevel være verdt å se litt nærmere på. Det foreligger en del forskningsbasert kunnskap om nettopp Biggest Losers potensiale som fornuftig folkeopplysning. Spørsmålet som stilles der er blant annet om et reality show med slanking som bærende idè kan være til inspirasjon og nytte for andre i samme situasjon? Et annet spørsmål som forfølges er om et slikt konsept kan bidra til en reduksjon av TV-seernes fordommer mot fete personer? Eller har det kanskje helt andre og motsatte ”effekter”, bidrar det til økte fordommer og fremstilles vektreduksjon på urealistiske fremfor realistiske måter?

For å ta det med fordommer først: i USA er det gjort kontrollerte studier blant psykologistudenter som viser at deres fordommer mot tykke personer økte signifikant og varig etter at de hadde fått se en 40 minutters episode av serien. Selv om Biggest Loser deltakerne trente inntil 8 timer om dagen, spiste minimalt og gikk ned svært mange kilo på kort tid, så mildnet ikke det studentenes holdninger til dem. Tvert i mot, deres fordommer mot deltakerne ble styrket etter en 40 minutters dose slanke-TV. De var mer overbevist enn før om at kroppsvekt utelukkende er et individuelt ansvar og problem og sa seg enig i utsagn om at det deltakerne gjorde kunne ”alle klare”. Forskernes konklusjon er at serien reduserer kompleksiteten ved overvekt og fedme til noen grovt forenklede sammenhenger; individuell overspising og mangel på trening. Deltakerne settes aldri inn i en større kontekst hvor sosiale strukturer, politikk, klasse, kjønn, kulturell bakgrunn osv gis betydning for den situasjonen de er i. Seerne får dermed svært lite å tenke med når de skal tenke om det å være fet. For dem ser det ut til at fedmen er en situasjon deltakerne er skyld i selv og kan gjøre noe med hvis de ”bestemmer seg” eller ”vil det sterkt nok”.

Andre studier av Biggest Loser støtter oppunder at reality serien setter seerne på et ensidig spor som aktivt legger opp til å sementere fremfor å bryte med stereotypier om fete. Det begynner allerede med selve navnet Biggest Loser, som indikerer at deltakerne er tapere. Ikke bare gjennom å tape vekt, men også ved å være fete. Innholdsanalyser av episodene får frem at et gjennomgående tema i serien er at en må være tynn for å være lykkelig og for å bli vurdert som et vellykket medlem av samfunnet. Den fete har ingen plass og må slankes bort. Det skapes også et inntrykk av at det er viktigere å være tynn enn å være sunn og frisk. Dette poenget understrekes i den norske utgaven når flere av deltakerne blir skadet og syke av treningen de er tvunget til å delta på. De får ryggplager, skuldersmerter og kneproblemer, gnagsår, muskelbrist og krystallsyken. Flere er nær ved å kaste opp underveis i de beinharde treningsøktene. At alt dette foregår på initiativ fra seriens to personlige trenere gjør ikke saken bedre. Deres tilnærming ser ut til å være basert på at fete folk kan og vil endre seg hvis de bare blir tilstrekkelig utskjelt, fornedret og nedbrutt. Enhver tendens til å ville stoppe underveis i treningen blir møtt fra trenerne med enten trusler om straff, som for øvrig er mer trening, eller forhindret gjennom skriking av kommandoer tett opp i ansiktet på deltakere. De får kontinuerlig og høylytte beskjeder om å ”skjerpe seg”, ”komme i gang” ikke ”være pingler” og huske ”hvorfor dere er her” osv. Trenernes oppførsel i treningsrommet bryter med det meste en faglært person bør ha av kunnskap om behandling av mennesker, om læring, motivasjon og inspirasjon og stiller yrkesgruppen de to representerer i et faglig og etisk svært betenkelig lys. Til tross for dette fremstilles de to i serien nærmest som helter, som personer deltakerne blir fullstendig avhengig av for å lykkes og som selve kroppsliggjøringen av vellykket omgang med mat og trening.

Et siste og svært interessant poeng fra forskning på serien er at når fete personer selv ser serien oppfatter de at det som presenteres som ”reality” når det gjelder vektreduksjon, har svært lite med deres virkelighet å gjøre. 1000 kalorier om dagen og 8 timers trening er umulig å gjennomføre uten at en samtidig er borte fra skole, arbeid og andre forpliktelser. Deltakerne i Biggest Loser er gitt den muligheten i flere måneder mens serien spilles inn. Et mer ordinært liv med familie, arbeid og forpliktelser lar seg med andre ord ikke kombinere med det regimet realityserien tilbyr deltakerne. Muligheten til å holde på med måltider og trening 24/7 er de færreste forunt, og i lys av skadeomfanget blant deltakerne virker det heller ikke særlig forlokkende eller helsebringende. Videre er bruk av personlig trener en kostbar tjeneste, det er relativt dyrt å være medlem på et treningssenter og svært dyrt å kjøpe eget treningsutstyr som tredemølle og step-maskin. Slike ting brukes daglig av deltakerne i Biggest Loser, i tillegg til at de er omgitt av et team som består av ernæringsfysiolog, psykolog, lege og sykepleier. Samlet konkluderte et utvalg fete personer som så serien sammen med forskere at svært lite av det som foregår i serien er tilgjengelig og aktuelt for den som ønsker å gå ned i vekt.

Biggest Loser programleder Henriette Bruusgaard uttaler i VG at hun ”opplever at serien bryter ned fordommer og kommer til å inspirere utrolig mange”. Det er mulig slike subjektive ”opplevelser” fungerer godt for å selge TV, men i møte med etterrettelig kunnskap om det som skal selges blir det ganske trått. Et lite glimt inn i den forskningen som foreligger om Biggest Loser viser at serien mest av alt er et virkelighetsfjernt konsept som ikke lykkes med annet enn å inspirere til forsterkede fordommer mot fete, og for egen del, et par nye om personlige trenere.

Porno eller promo?

Gro Rugseth

Vi lever i en bildedelingstid. På sosiale medier legges det ut tusenvis av selvportrett hver eneste dag. Det er stor variasjon i form og innhold, men noen tydelige trender kan også identifiseres. En av dem handler om å legge ut bilder av kroppsdeler. Romper, overarmer, legger og mager fremstilt gjennom en ganske bestemt estetikk, med oppspent muskulatur under ung og rynkefri, stram og selvbrunet hud. Mange mener mye om sjangeren. Sist uke var det personlig trener Martin Norum som prøvde seg på en analyse av det han så: http://www.vg.no/forbruker/trening/personlig-trener-noen-treningsbilder-er-nesten-ren-porno/a/23316180/
Han hevdet at bildene grenser til å være pornografiske. De fører til et seksualisert fokus på trening, mente han. Illustrasjonsbildet i saken understreket hans poeng. En mammatreningsblogger, fitnessinstruktør og ungdomsskolelærer henger over bassengkanten på Kragerø Spa. Men noe skygger for utsikten mot byen der jeg elsker å tilbringe sommerdagene. Rompa til læreren, ikledd en string bikinitruse som ikke dekker noe som helst. Jeg skjønner umiddelbart hva herr Norum mener. Damen lener seg med full tyngde (enda så lett hun er) inn i pornosjangeren. Konfrontert med kritikken forstår hun selv imidlertid ingenting av sammenlikningen. Hun ”driver ikke med porno” nemlig, hun er bare så sykt ”stolt av rompa” si og det må det vel være lov å være?

Det er da ganske fascinerende. At det ikke er mulig å forstå skillet mellom å drive med porno og å gjøre noe som gir assosiasjoner til porno? Jeg driver ikke med politikk, men det jeg sier kan sikkert ofte høres politisert ut. Jeg driver ikke som kokk, men kokkelerer hver dag. Hadde det kanskje gjort debatten om bildene litt mer opplyst hvis den lettkledde læreren forsto denne forskjellen og dermed likheten? Men, før det kan skje må hun og hennes selfiekollegaer få øynene vekk fra seg selv. Det kan ta levebrødet fra dem, så det er det nok lite sannsynlig at de er villige til. Litt som med pornostjerner det faktisk.

Oppgjør med «kroppspress» – hva skal til for en ny praksis?

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Et yndlingstema i mediene er oppslag om «presset» som i dag eksisterer om å være vellykket. Herunder plasseres kroppen som selve «stedet» der vellykkethet blir synlig. Via bilder av kropper formet gjennom manipulasjon og ideer om perfeksjon, spres forestillinger og idealer, som særlig unge mennesker i dag tar til seg og forsøker å etterleve. Designeren Jenny Jordahl har i sommer provosert mange med å hevde at «den glatte, barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke», se  http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Den-glatte_-barberte_-slanke_-brune-og-seksualiserte-kroppen-ligger-rundt-oss-som-en-klam-take-7651245.html#.U-jKb1C-18E. Hun er er  « en stemme mot kroppshysteriet» ( Aftenposten 29.8), og tar som ung kvinne til motmæle mot det angivelige skjønnhets- og kroppstyrranni, der flere stemmer i. Se eksempelvis http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skjonnhetstyranniet-7683455.htmle

Tilsvarende skriver en anonym kvinne i Aftenposten 17. august om baksidene ved å leve i en kultur der kroppens utseende blir lest som et uttrykk for vellykkethet. Hun har innordnet seg regimer der trening og kosthold ble koblet til et «bilde» av å være vellykket, mens den selvopplevde side var å føle seg «fullstending verdiløs som menneske» (s. 12). Kvinnen tar til orde for at det som betyr noe er å bli elsket for den man «er» og å akseptere seg selv «akkurat sånn som jeg er». Det er «den største gaven av alle».

Jeg vil bruke noe fra innspillene overfor til å reflektere over hva som kan være alternativer forståelsesmåter til en slik tilsynelatende dysfunksjonell kroppspraksis.

En grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.

At kroppen blir ansett som et objekt er en gammel tanke. Verdien av et menneske har ikke vært dets kropp, mens dets sjel og moral. Kortversjonen er at dette idag har snudd, slik psykiateren Finn Skårderud så treffende skrev i Aftenposten 28. desember  2013, at kroppen er blitt den nye sjelen og herunder materiialisert seg som et objekt, som vurderes etter strenge kriterier for vellykkethet. http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E La meg dvele ved dette punkt, og komme med en konklusjon først:

Snuoperasjonen betyr at både kropp og sjel har blitt til «objekter» som personen selv (hvem nå det enn «er») forventes å handle . Tenkningen er basert på en grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.  Ved å handle kroppen, dvs. gjøre trening og dietter i den hensikt å forme kroppen som utseende og ferdighet, overses det mest grunnleggende ved kroppen; følelser, fornemmelser og kontaktevne. Som kropper i verden er vi mennesker utstyrt med en enorm sensitivitet, følsomhet og oppmerksomhet i egen kropp,  noe som fungerer som en innsiktkilde og radar for hvordan vi opplever alle situasjoner vi deltar i.

Forskningslitteraturen på feltet er i dag stor og forståelsen av at kroppen skulle kunne ageres på som et objekt, uten at dette kan få dramatiske konsekvenser, for den enkelte og samfunnet, er i ferd med å snu (Colombetti 2014, Blackwell 2013). Subjektet  og kroppen kan ikke lenger forstås som et singulært, atskilt og avgrenset objekt, men inngår grunnleggende sett i dynamiske relasjoner med andre og verden der følelser deles, uttrykkes og engasjerer, noe som gjør subjektet både sårbart og sterkt,

Dyr tilskrives ofte evnen til å reagere raskt på farer gjennom kroppen og bevegelse, eksempelvis elefanter som merker vibrasjoner i jorda når en sunami er på vei. Det er ingen grunn til å tro at mennesker ikke er tilsvarende vare og sensitive for sine omgivelser. Er jeg trygg, får jeg omsorg, er det plass for å «være meg»?  Det er grunnløst i dag å tro at det å agere på kroppen som et objekt er sunt og ikke kan få dramatiske ødeleggende konsekvenser – det gir ikke selvtillit å rette sin oppmerksomhet mot seg selv og kroppen som et objekt, skal vi tro alle blogginnleggene fra utslitte ungdommer.

Subjektet som retter selv mot noe annet enn seg selv.

Psykiateren Finn Skårderud åpner i disse dager Villa Sult, et senter der nettopp det å forstå subjektets behov for å se ut over seg selv settes inn i en faglig ramme. Her kombineres behandling, forskning, undervisning og utdanning. Slik jeg leser Skårderuds intensjon bygger han også inn at kunst og kulturformidling og det å delta i samfunnet, kan være en motvekt mot oppslukthet av selvsentrert trening og kroppsmodifikasjoner. Tankegangen er ny, frisk og lovende, grunnet Skårderuds lange erfaring og dype innsikt i baksiden av de kroppsobjektiverende praksiser, noe hans pasienter har bedrevet og blitt drevet av. Med sin integrering av erfaringer fra individuell terapi og kulturteoretisk blikk, får han frem kunnskap som et helt avgjørende for at profesjonelle kan etablere praksiser som virker for sine pasienter og studenter. Ved å skape en ny institusjon bidrar Skårderud i kunnskapsutvikling om at vi som kropper først og fremst er, og må møtes som følende, kontaktsøkende og kontaktskapende vesener. Det er en snuoperasjon i  synet på kroppen, noe som sjelden kommer til uttrykk i blogginnleggene jeg viser til i innledningen. Det som erfares i blogginnleggende, blir med andre ord, koblet tli et faglig språk og kan dermed arbeides konstruktivt med, utover det som gjelder det generelle bekymringsnivå mange deler ( unge jenter er tapt til speilet etc).

Til slutt: Lytt og lær – bruk teoriutviklingen på dette feltet – og gjør som barnebarnet mitt Sunniva på fire år, når hun danser og beveger seg – alltid rettet mot verden – i nysgjerrighet mot om balansen kan holdes når hun hopper fra stein til stein i elveleiet, om kosedyret finner takten i dansen eller om sjiraffen han strekke seg enda lenger opp mot himmelen. Kroppen er subjektet som engasjert og deltagende retter seg mot verden og som igjen rettes av verden – en subjektiv og intersubjektiv posisjon som med Lisa Blackmans ord kjennetegnes ved at vi nå er inne i «affective turn within the social sciences». 

Jeg tilegner denne bloggen til «mine» tre flotte masterstudenter; Thea, Adele og Stine som har viet seg til  til å utforske dette aktuelle tema i det kommende året.

Litteratur:

Giovanna Colombetti ( 2014). The feeling Body. Affective Science Meets Enactive Mind. Cambridge, MA, MIT Press.

Lisa Blackman ( 2012). Immaterial Bodies. Affect, Embodiment, Mediation.  London, Sage Publications Ltd  

Om å glemme kroppen

En refleksjon over samtidens kroppsfokusering
Gro Rugseth & Gunn Engelsrud

Du skal ha mye ledig tid for å få med deg alle oppslag om kropp og utseende i mediene nå for tiden. Det betyr imidlertid ikke at du trenger å bruke så mye av tiden din på å lese dem. Har du lest en artikkel har du så å si lest dem alle. De handler i bunn og grunn bare om det samme: om å bry seg om kroppen, om å bry seg om at kroppen tar seg godt ut, på noen bestemte måter. Kroppen skal trimmes og pusses og strammes opp, styrkes og fores og pyntes. Du skal bli større ett sted og mindre et annet, bredere her og smalere der, glatt og fast. Den siste vrien nå er at du skal like kroppen. Utsagn som ”jeg elsker kroppen min” fulgt av bilder av personer med og uten klær skal demme opp for den såkalte kroppsfikseringen. Personene ”liker kroppen sin” etter sigende som den er; bløt, blek, rynkete, blubben eller fet. Bilder av alle typer kropper og utsagn fra vanlige kvinner og menn i alle varianter med et såkalt naturlig forhold til kroppen sin skal visstnok bekjempe kroppshysteriet.
Er ikke det flott og fortjenestefullt tenker du kanskje? Nei skrev Mimir Kristjansson i Aftenposten 9 april: Å kle av seg mot kroppspress er som å skåle for avholdssaken. Med denne treffende sammenligningen fikk Kristjansson påpekt det paradoksale i å skulle bekjempe et onde med mer av det samme. Bildene av de nakne kroppene til kvinner og menn som sier de elsker kroppen sin representerer ikke et brudd med det pågående fokuset på kroppen. De er eksempler på den samme leksa om igjen. Kroppen er objektet i oppslagene, den er et bilde, den er utseende og form og bildene er skapt for blikket, for å bli sett, beundret, vurdert og bedømt. Kroppen blir tematisert på samme måten som andre ting vi tar stilling til om vi liker eller ikke liker; sofaputer, biler eller påskepynt. Poenget er å få oss til å ta stilling til kroppen, reflektere over vårt og andres utseende og posisjonere oss for et annet blikk. Tankegangen peker ut kroppen som noe vi kontinuerlig bør ha et engasjert forhold til og et syn på, enten det er å elske den, like den, være passe fornøyd med, hate, beskue, måle, veie og vurdere.
Som Kristjansson vil vi hevde at bildene og tekstene om å like kroppen er en metode som bommer fullstendig hvis målet er at vi skal få det bedre med oss selv. Å være kontinuerlig opptatt av kroppens form og fasong er et risikoprosjekt som ikke nødvendigvis gjør oss glade og friske. Det bidrar like gjerne til det motsatte, til at vi blir sykelig opptatt av vår egen kropp og helse. Vi vil i stedet slå et slag for å glemme kroppen. Du er på ditt friskeste når du glemmer kroppen, når kroppen får falle i bakgrunnen for din oppmerksomhet. Det trenger vi ikke engang øve på, det er noe vi allerede kan. Eller kanskje skal vi heller si at dersom du må øve for å glemme kroppen har du allerede holdt på for lenge med å tenke på den. Glem kroppen, rett deg fra den og ut i verden. Det er helsebringende.

HUMBUG om HUD og UTSEENDE

Skrevet av Gunn Engelsrud

Jeg håper at du, som leser, ikke har lest oppslagene jeg tar opp i denne bloggen. Paradoksalt nok minner jeg deg i så fall på noe jeg håper du har oversett. Likevel: Markedsføringen fra Gimle Parfymeri og Magasinet Henne Vakker, må likevel kommenteres.

Gimle Parfymeri har til stadighet helsides oppslag i Aftenposten. De store internasjonale kosmetikk-kjedene blir presentert – den ene mer unik enn den andre. Kundene tilbys hudpleiebehandlinger i vakre omgivelser. Behandlingen koster kr 1000, men hvis du kjøper produkter utover denne sum, betaler du ikke for behandling. Min spådom er at ingen går ut fra dette stedet uten å ha lagt igjen minst 3000 kr. Her er prisene noe helt annet enn for Nivea og Vaselin. Siste merke ute er LA MER (som har mottatt store internasjonale priser!).  Den utsendte hudpleier fra dette konsern skreddersyr en behandling som får din hud til å stråle. Huden etterlates gjennomfuktet, klar, fast og glatt. Dersom du i tillegg kjøper et serum er dette så virkningsfullt at det bringer konturer til et nytt nivå og forvandler ansiktets definisjon synlig. Resultatet er en forbedret og mer løftet silhuett hvor konturene kommer i fokus. Ser du det for deg?

Serum = oppstramming (ifølge annonsen). Serum er trylling – serumet trenger «dypt inn» og konturene av ansiktet skal kunne tre fram i en løftet silhuett, som om det var Manhatten skyline som er modellen.

20 meter lenger ned i gata (Bygdøy alle) sitter en kvinne på bakken med en kopp foran seg. Ansiktet og huden viser levd liv, et liv som har satt spor, et ansikt som har opplevelser skrevet inn. Det er ikke glatt og gjennomfuktet, men rynket, furet, værbitt, brunbarket og personlig. En stor kontrast på 20 meter. Kvinnens øyne søker kontakt, blikket henvender seg og strekker seg mot verden. I annonsen fra Gimle parfymeri kan du også fornye øynene dine. Budskapet er at øynene dine sier alt, øynene gir ansiktet liv. La Mer sine øyekremer løfter og fornyer der du trenger det mest.  Øynene skal ikke brukes til å se andre – kun deg selv, din hud, dine øyne.

Ved å smøre seg med ( eller klappe inn som det sies i denne bransjen, pass på å ikke dra i huden!) spesialkrem rundt øynene, en annen krem for halsen, en for å rense vekk «døde hudceller», en krem for å «motvirke forurensing» ( huden stakkar utsettes for mye gifter), osv i en uendelig rekke produkter inviteres pengesterke mennesker (kvinner) inn i et univers av søvndyssende formaning om å ta vare på huden og få et tilpasset unikt opplegg.

Magasinet Henne Vakker er ikke snauere i sitt spesialnummer om Anti-Age. Her blir leseren guidet på vei som fører alle utseenendeproblemer mot den endelige løsning. Når alle har fått sprettrompe, flat mage for alltid, bleket tennene, fjernet rynkene, og funnet balansen slik at de aldri mer blir utbrent – da vil sluttstrek bli satt og det er ikke mer penger å hente for denne kommersielle bransjen. De spekulerer i at leseren skal tenke «NÅ gjelder det». Et spørsmål er:  hvor mange ganger kan dette stoffet gjentas?

Stortingsrepresentant Sveinung Stensland (Morgenbladet 4. april) savner debatt om utseendepress. Jeg er enig – det savnes ikke bare debatt, men handling og opplysning der ungdom involveres. Tema er velegnet for undervisning og prosjekter i skolen. Individualiteten – deg som unik – som bransjen påberoper seg er falsk. Sannheten er at alle behandles likt som kjøpesterke kunder – du er alt annet enn unik- du er kun et nyttig objekt for slu markedsføring. Stopp å lese, stå på hodet i stedet – det gir garantert mer sirkulasjon til huden enn de kostbare og passiviserende behandlinger og kremer. Hva hvis kvinnen lenger nede i gata kunne disponere de 3000-4000 kronene som kundene legger igjen i Gimle Parfymeri??