Kategoriarkiv: virkelighetslitteratur

Når det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord – tanker rundt debatten om «virkelighetslitteratur» og Vigdis Hjort

Skrevet av Gunn Engelsrud

I Vigdis Hjorts nye roman møter vi en hovedperson Bergliot. Det er hovedpersonens kroppslig subjektivitet vi følger gjennom hele boka. Kroppens reaksjoner forteller oss at det er noe usagt og vanskelig i Bergliots liv. Hjort beskriver tydelig kroppens protester i møtet med søsteren og når barndomshjemmets rom er i tankene. Vi får beskrevet blikk som vurderer, følger med, passer på. Bergliot lever, puster, setter relasjoner i bevegelse, skjelver, fryser, er kvalm. Erfaringene gjøres levende i bokas språkbruk. Det er Bergliots reaksjoner og opplevelser som driver handlingen i boka. Gjennom kroppens reaksjoner avdekkes familieforhold som ikke har tålt dagens lys. Vi leser en bok som beskriver det usagte, der det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord. Om Hjort forteller historien om sitt eget liv eller om det er Bergliot som endelig slipper ordene fri er ikke viktig. Hjort skriver, Bergliot opplever, vi leser og legger til vårt eget liv og våre kroppslige erfaringer, slik formes historien. Den kunne ikke vært skrevet akkurat slik av noen andre enn Hjort. Ingen leser vil heller oppleve boka helt likt. Anmelder Ingunn Økland i Aftenposten har med sitt begrep om «virkelighetslitteratur» skapt en anledning til å diskutere hva «fakta» og «sannhet» er.

Når kroppen kjennes sann, men språket for erfaringer ikke når fram til mennesker som står en nær.

Dette tema kretser boken rundt. Det er et skille mellom å interessere seg for de kroppslige erfaringene og den sannheten kroppen forteller oss om Bergliots liv, og det å lete i boka etter fakta fra virkeligheten. Økland har vært opptatt av å bevise hva som egentlig skjedde i farens begravelse. Hvis så, er det et problem? At en hendelse i virkeligheten kan korrespondere med opplevde fenomener i en roman? Det blir i så fall interessant å spørre; hvem sin opplevelse fra begravelsen? Det har vært ført mange diskusjoner om relevansen av å bruke korrespondanseteorien for å avgjøre om noe sant. Et enkelt eksempel; jeg sier at det går en trikk i gata, og deretter ser jeg trikken komme, jeg har verifisert at det ikke kun et utsagn, men at det har «rot i virkeligheten» som er et utrykk som ofte brukes. Kriteriet om korrespondanse blir mer utfordrende dersom det anvendes på en drøm – du forteller en drøm (det er flere drømmebeskrivelser hos Hjort).De færreste vi si; nei drømmen din er ikke sann fordi den ikke korresponderer med virkeligheten. Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved at vi opplever folk og situasjoner og vår egen historie ulikt fra andre.

Vi tolker drømmen, reflekterer og skaper mening, slik romanen også gir leseren anledning til. Språket i romanen skaper en kroppslig virkelighet. En kroppslig erfaring hos hovedpersonen som ikke er hørt, sett og anerkjent; den har blitt uttrykt forsøksvis, men er ubekreftet båret i kroppen. I romanen skapes et rom for at leseren opplever Bergliots kroppslige erfaringer, og forsøkene på å bringe den til taushet. Hjort åpner opp for hvordan kroppen husker og hvordan Bergliots språk om sine erfaringer ikke får finnes. I den familiekonstellasjonen hun er en del av har språket heller en funksjon av å tildekke erfaringer.

Å jakte på «det faste».

Verden skaper oss og vi skaper verden. Det er kontinuerlig. Det finnes ikke som et fast punkt alle kan enes om. Ingen mennesker kan reduseres til måten andre ser dem på. Også de såkalte «levende modellene», som Økland er bekymret for kan se seg selv og bli sett av andre på måter som er langt unna det de måtte kjenne seg gjenkjent i romanen. Jeg oppfatter at det å forsvare de «levende modellene» slik de er synliggjort i litteratur, samtidig er å redusere dem. Livet deres er mye rikere enn det som kommer frem gjennom en annen persons blikk. I Hjorts roman er hun også klar over dette og reflekterer over dette. Alle personene tilskrives en verden som de både skaper og binder seg til. Som lesere kan vi også oppdage egen språkbruk om erfaring og hvilke sannheter om oss selv og andre vi binder oss til.

Godt at vi har Vigdis Hjort

Kroppslig subjektivitet lar seg ikke fange og plassere. Den er alltid i bevegelse, levende, pustende og fullt i stand til å sette i gang diskusjoner. Godt vi har Vigdis Hjort som ikke lar seg selv eller forfatterskapet stoppes av faktasjekk, og andres stemmer om erfaringer hun på litterært vis får til å åpne opp for. Gjennom Bergliots historie får vi anledning til å diskutere vår egen språkbruk og spørre hvilken plass de kroppslige erfaringene får eller har gjort i vårt eget liv.

http://www.aftenposten.no/kultur/Litteraturen-er-pa-villspor-605025b.html

http://www.aftenposten.no/kultur/Tore-Renberg–Vigdis-Hjorth-gar-ikke-for-langt_-men-Knausgard-brot-en-grense-605640b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Prosessen-mot-Vigdis-Hjorth–Erik-Fosnes-Hansen-605759b.html